Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2007-051084-2
Dokumentdato : 24.09.2007

Utlendingsloven § 9, utlendingsforskriften § 23, menneskerettigheter

Saken gjelder prøving av gyldigheten av forvaltningsvedtak om avslag på søknad om arbeids- og oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed.
Saken gjelder prøving av forvaltningsvedtak.

       A er født *.*.1978 og er tyrkisk statsborger. I 2001 inngikk han ekteskap med norsk statsborger B, og han kom til Norge i september samme år. I februar 2002 fikk han ett års arbeids- og oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed med ektefellen. Tillatelsen ble senere fornyet frem til februar 2004. I februar 2004 fikk A og B separasjonsbevilling, etter at de hadde bodd atskilt siden desember 2003.

       Den 11. februar 2004 søkte A om arbeids- og oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed med parets felles datter C, som var født i september 2002. Utlendingsdirektoratet avslo søknaden ved vedtak 3. august 2005, med den begrunnelse at samværet mellom far og datter ikke var tilstrekkelig etter kravet i utlendingsforskriften § 23 første ledd bokstav j om at det må være samværsrett « av et visst omfang ».

       A påklaget vedtaket til Utlendingsnemnda, som i vedtak 4. august 2006 ikke tok klagen til følge.

       Parallelt med utlendingssaken har det vært tvist mellom A og B om foreldreansvar og samværsrett for datteren. Nedre Romerike tingrett avsa dom 15. juni 2005 der B fikk foreldreansvaret alene og A fikk rett til samvær annenhver tirsdag fra kl 10.00 til kl. 13.30 og annenhver lørdag fra kl. 10.00 til kl. 17.00. Etter anke fra A avsa Eidisivating lagmannsrett dom 30. januar 2006 ( LE-2005-109716) der tingrettens dom ble stadfestet. As videre anke til Høyesterett ble nektet fremmet ( HR-2006-701-U). Ved Nedre Romerike tingretts kjennelse 21. november 2006 ble B ilagt tvangsbot for manglende medvirkning til gjennomføring av As samvær med C.

       Ved stevning 28. september 2006 til Oslo tingrett nedla A påstand om at Utlendingsnemndas vedtak 4. august 2006 var ugyldig. Han krevde også at vedtaket ikke skulle effektueres før det forelå rettskraftig dom. Staten v/ Utlendingsnemnda tok til gjenmæle med påstand om frifinnelse, og opplyste at vedtaket ikke ville bli effektuert før etter tingrettens dom.

       Tingretten avsa 15. januar 2007 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Saksomkostninger tildeles ikke

       Det er på det rene at tingrettens resultat omfatter både hovedkravet og kravet om midlertidig forføyning, selv om dette ikke er kommet til uttrykk i slutningen.

       Det nærmere saksforholdet fremgår av tingrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett og har lagt ned samme påstand som for tingretten. Hans kjæremål over tingrettens avgjørelse av kravet om midlertidig forføyning ble avgjort under saksforberedelsen. Ved kjennelse 20. juni 2007 ble kjæremålet forkastet. Samme måned forlot A landet frivillig.

       Ankeforhandling ble holdt 21. august 2007 i Borgarting lagmannsretts hus. For A møtte prosessfullmektigen. A avga partsforklaring over telefon fra Tyrkia. For Utlendingsnemnda møtte prosessfullmektigen og rådgiver Hege Lian, som fikk tillatelse til å overvære forhandlingene etter tvistemålsloven § 213 annet ledd. Hun avga vitneforklaring. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       For tingretten og i ankeerklæringen ble det også anført at Utlendingsnemndas vedtak måtte settes til side som grovt urimelig, og dessuten at A hadde rett til opphold på humanitært grunnlag. Disse anførslene er senere frafalt for lagmannsretten. For øvrig står hovedsaken i samme stilling for lagmannsretten som for tingretten.

       Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

       Utlendingsnemndas vedtak 4. august 2006 er ugyldig.

       Vedtaket bygger på feil rettsanvendelse. Utlendingsforskriften § 23 første ledd bokstav j er en rettighetsbestemmelse. Samværsvilkåret er oppfylt. Det er ikke grunnlag for å innfortolke noe krav om at samværet skal ha tilnærmet samme omfang som barnelovens normalordning. Når ordlyden ble endret under behandlingen av saken fra « vanlig samværsrett » til « samværsrett av et visst omfang », var det nettopp for å gjøre bestemmelsen mer fleksibel etter ønske fra flere av høringsinstansene. Det skal foretas en konkret vurdering av om samværet er tilstrekkelig, som også tar hensyn til hva som er rimelig. Det må blant annet tas hensyn til at vanlig samværsrett ikke er vanlig når barna er små, at bakgrunnen for det begrensede samværet i denne saken var mors sykdom, og at mor har nektet å medvirke til å gjennomføre samvær. Ved overprøvingen av vedtaket har retten full prøvingsmyndighet.

       Videre er vedtaket i strid med barnekonvensjonen, som er gjort til norsk lov med forrang. Konvensjonen er en rettighetskatalog. Vedtaket strider mot artikkel 3 om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, artikkel 7 punkt 2 som pålegger staten å sikre gjennomføringen av barnas rettigheter og artikkel 9 punkt 3 som pålegger staten å respektere barnas rett til samvær med begge foreldrene. Det fremgår av begrunnelsen i vedtaket at Utlendingsnemnda har lagt for liten vekt på hensynet til barnets beste, og for stor vekt på innvandringspolitiske hensyn. Vedtaket gjør det umulig for C å ha samvær med faren.

       Vedtaket er også i strid med EMK artikkel 8 om retten til beskyttelse av familielivet, idet det avskjærer far og datter fra å opprettholde kontakten med hverandre. Inngrep i retten til familieliv kan bare begrunnes med hva som er nødvendig i et demokratisk samfunn. Det er ikke nødvendig å nekte A opphold i landet, verken av økonomiske eller andre grunner.

       A har nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 04.08.06 er ugyldig.
2. Ankende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og tingretten med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra forfall til oppfyllelse finner sted.

       Ankemotparten, staten v/ Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Utlendingsnemndas vedtak er gyldig.

       Utlendingsforskriften § 23 første ledd bokstav j er tolket og anvendt riktig. Ved fastleggelsen av vilkåret «samværsrett av et visst omfang», er det korrekt å ta utgangspunkt i barnelovens normalsamvær, jf barneloven § 43 annet ledd. Dette følger av bestemmelsens forarbeider, fast forvaltningspraksis og rettspraksis. Departementet har dessuten foreslått å videreføre dette utgangspunktet i forslaget til ny utlendingslov. Det er videre riktig når dette utgangspunktet ikke ble fraveket i denne konkrete saken. A har en samværsrett som er langt mindre omfattende enn barnelovens normalordning. Det er ikke avgjørende at Bs helsetilstand synes å være en medvirkende årsak til at samværet er begrenset. At B ikke medvirker til gjennomføring av det samvær A er tilkjent, er heller ikke avgjørende. Det er heller ikke andre momenter i saken av tilstrekkelig tyngde som tilsier at utgangspunktet skulle vært fraveket.

       Vedtaket strider ikke mot barnekonvensjonen. Det er riktig at hensynet til barnets beste er et viktig hensyn som skal tilgodeses ved myndighetshandlinger som berører barn. Men også andre hensyn, herunder hensynet til en kontrollert og regulert innvandring, kan tillegges like stor eller større vekt. Det kan ikke på bakgrunn av barnekonvensjonen utledes noen klar eller entydig rettsfølge av et gitt rettsfaktum. Konvensjonen i seg selv gir ikke rett til opphold i Norge. Utlendingsnemnda har foretatt en forsvarlig vurdering av barnets beste. Domstolen må da være tilbakeholden med å overprøve denne vurderingen.

       Vedtaket strider heller ikke mot EMK artikkel 8. Selv om det foreligger et familieliv som i utgangspunktet er beskyttet, har staten hjemmel til å gjøre unntak. Vedtaket er i overensstemmelse med utlendingsloven § 9 jf utlendingsforskriften § 22 jf § 23 første ledd bokstav j, og lovskravet er dermed oppfylt. Videre er inngrepet nødvendig av hensyn til landets økonomiske velferd. Inngrepet er ikke uforholdsmessig. Norske forarbeider forutsetter at praksis på utlendingsrettens område ligger godt innenfor det forholdsmessighetsprinsipp som følger av EMK-praksis. A rammes ikke hardere enn hva som er normalt i slike tilfeller, og som er forutsatt av lovgiver under utformingen av regelverket.

       Staten v/ Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

1. Tingrettens dom punkt 1 stadfestes.
2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett, med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling finner sted.

       Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten.

       Det er ingen uenighet mellom partene om sakens faktiske sider.

       Fra desember 2003 til 14. mai 2004 var det ikke samvær mellom A og datteren. I perioden 14. mai til 2. juni 2004 hadde de samvær tre onsdager fra kl 15 til kl 18. Fra 9. til 21. juni fant dette samværet sted hver onsdag. Fra 21. juni til 23. november 2004 forelå det en avtale om samvær to ganger i uken med seks timer på ukedagen og åtte timer i helgen. Denne avtalen ble ikke gjennomført. Fra 23. november til 8. desember 2004 hadde far og datter samvær onsdager fra kl 14 til kl 17.30 og annenhver lørdag fra kl 10 til kl 17. Deretter var det stans i samværene fordi B nektet å medvirke. Fra 9. mars 2005 ble det gjennomført samvær annenhver onsdag fra kl 10 til kl 13.30 og annenhver lørdag fra kl 10 til kl 17. Ved Nedre Romerike tingretts dom 15. juni 2005 ble onsdagen endret til tirsdag. Siden april/mai 2006 har A ikke hatt samvær med datteren på grunn av Bs nekting.

       Dette innebærer at på tidspunktet for vedtaket hadde A i medhold av lagmannsrettens dom rett til samvær tre og en halv time hver annen tirsdag og syv timer hver annen lørdag. Det utgjør samlet 28 timer i måneden. Samværet ble imidlertid ikke praktisert på grunn av Bs forhold.

       Lagmannsretten tar først stilling til om en slik samværsrett er tilstrekkelig til å gi grunnlag for oppholdstillatelse for A i familiegjenforeningsøyemed med datteren. I så fall har Utlendingsnemnda lagt en uriktig lovforståelse til grunn for vedtaket.

       Utlendingsloven § 9 første ledd bestemmer at de nærmeste familiemedlemmene til norsk eller nordisk borger som er bosatt i riket, etter søknad har rett til arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse. Det er enkelte unntak fra bestemmelsen som ikke er aktuelle i saken her. Ifølge § 9 siste ledd kan det fastsettes ved forskrift hvem som skal anses som nærmeste familiemedlemmer. Slike regler er gitt i utlendingsforskriften § 23. Bestemmelsens første ledd bokstav j slår fast at som nærmeste familiemedlemmer regnes « mor eller far til barn ... med opphold i riket sammen med den andre av foreldrene, som har foreldreansvar og som barnet bor fast sammen med ». Det er et vilkår at « søkeren har oppholdt seg i riket med tillatelse det siste året, dokumenterer samværsrett av et visst omfang og oppfyller denne retten ». Tvisten dreier seg om hva som nærmere ligger i kravet om « samværsrett av et visst omfang ». At oppholdskriteriet er oppfylt, er det ingen uenighet om for lagmannsretten.

       Forskriftens ordlyd i seg selv gir liten veiledning. Lagmannsretten har, som tingretten, lagt vesentlig vekt på forskriftsbestemmelsens forarbeider og den forvaltnings- og rettspraksis som foreligger.

       Da forskriftsutkastet ble sendt på høring ved Justisdepartementets høringsbrev 14. november 1996, var vilkåret formulert slik at søkeren måtte ha « vanlig samværsrett ». Om dette uttalte departementet (side 7 i høringsbrevet):

       Med dette menes slik samværsrett som er omtalt i barnelovens § 44 fjerde ledd, som det også foreslås vist til i bestemmelsen. Dette vil si « rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka, annakvar helg, 14 dagar i sommarferien, og jul eller påske ».

       Daværende § 44 annet ledd i barneloven er i dag § 43 annet ledd. Under den videre behandlingen av forskriften ble ordlyden endret fra « vanlig samværsrett » til « samværsrett av et visst omfang ». Lagmannsretten legger til grunn at endringen ble foretatt for å åpne for en noe mer lempelig praksis i konkrete tilfeller, men at det som hovedregel og utgangspunkt skulle kreves et samvær av tilsvarende omfang som barnelovens normalsamvær.

       En slik forståelse av forskriften er lagt til grunn i ensartet og langvarig forvaltningspraksis. Det vises til tingrettens redegjørelse for praksis i dommen side 11 og 12, som bekreftes av rådgiver Lians vitneforklaring for lagmannsretten, og som også lagmannsretten legger til grunn. Den samme forståelsen av forskriftens krav er lagt til grunn i den rettspraksis som finnes på området, som tingretten har gjort nærmere rede for i dommen side 11.

       I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) har Justisdepartementet lagt frem forslag til ny utlendingslov, som bygger på NOU 2004:20 Ny utlendingslov. Proposisjonens lovutkast § 45 inneholder en regel som svarer til utlendingsforskriften § 23 første ledd bokstav f. Om denne bestemmelsen skriver departementet side 214 i proposisjonen:

       Når det gjelder kravet til omfanget av samværet som skal utøves i riket, går departementet inn for å videreføre dagens praksis etter utlendingsforskriften § 23 første ledd bokstav e. Utvalget har heller ikke foreslått noen endring på dette punktet, jf. at ordlyden i utvalgets lovforslag tilsvarer ordlyden i gjeldende rett (« samværsrett av et visst omfang »). Dagens praksis tar utgangspunkt i kravet til vanlig samværsrett etter barneloven § 43 annet ledd, dvs. en ettermiddag i uken, annenhver helg, 14 dager i sommerferien og jul eller påske. Utlendingsmyndighetene foretar imidlertid en konkret vurdering av hvert enkelt tilfelle, hvor det blant annet legges vekt på barnets alder og foreldrenes jobbsituasjon. Departementet viser for øvrig til at Kongen kan presisere vilkåret ytterligere i forskrift, jf. lovforslaget § 45 tredje ledd.

       Lagmannsretten antar at henvisningen til bokstav e skal være en henvisning til bokstav j. Proposisjonen ble lagt frem 27. juni i år, men lovforslaget er til nå ikke behandlet i Stortinget.

       På denne bakgrunn er lagmannsretten enig med tingretten i at « samværsrett av et visst omfang » må forstås som et krav om vanlig samværsrett i barnelovens forstand eller en samværsrett som ligger nær opptil denne. Utlendingsnemnda har således lagt til grunn en korrekt forståelse av forskriften.

       På tidspunktet for vedtaket hadde A en samværsrett som var langt mindre omfattende enn normalordningen etter barneloven. Det foreligger ingen opplysninger om en forestående opptrapping av samværsrettens omfang. Det er derfor etter lagmannsrettens syn heller ingen feil ved vedtaket at nemnda ikke har funnet grunn til å gjøre unntak fra forskriftens hovedregel. Forskjellen mellom As samværsrett og barnelovens ordning var betydelig. Tilknytningen mellom A og datteren var lite utviklet allerede på domstidspunktet. At Eidsivating lagmannsrett fastsatte et begrenset samvær på grunn av sykdom hos B, kan ikke tillegges noen utslagsgivende betydning. Det er ikke holdepunkter for at nemnda i As tilfelle ikke har foretatt en konkret vurdering.

       Lagmannsretten bemerker at det er et vilkår etter forskriften § 23 første ledd bokstav j at samværsretten oppfylles. Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til hvilken betydning det har at As samværsrett ikke ble oppfylt eller årsaken til dette. Under enhver omstendighet er samværsrettens omfang for begrenset til at den kan gi grunnlag for oppholdstillatelse, selv om samværet hadde vært gjennomført.

       Etter dette er det ikke grunnlag for å sette Utlendingsnemndas vedtak til side som ugyldig på grunnlag av uriktig lovanvendelse.

       Lagmannsretten tar så stilling til om vedtaket er ugyldig fordi det strider mot barnekonvensjonen. Konvensjonen ble inkorporert som norsk lov ved lov 21. mai 1999 nr 30, og skal ifølge lovens § 3 ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning. Av utlendingsloven § 4 følger dessuten at loven skal anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av.

       Konvensjonens artikkel 3 nr 1 slår fast at ved alle handlinger som berører barn og som foretas av domstoler, administrative myndigheter og lovgivende organer, « skal barnets beste være et grunnleggende hensyn ».

       Det er klart at barnekonvensjonen i seg selv ikke kan gi grunnlag for noen oppholdstillatelse. Artikkel 3 krever bare at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, uten at bestemmelsen sier noe mer om den nærmere avveiningen av dette hensynet mot andre hensyn, for eksempel som her innvandringspolitiske hensyn. Om forholdet mellom barnekonvensjonen og utlendingsloven heter det i NOU 2004:20 Ny utlendingslov på side 92:

       Når utlendingsmyndighetene først har tatt hensynet til barnets beste i betraktning i den enkelte sak, gir barnekonvensjonen artikkel 3 ikke direktiver for utfallet av skjønnsutøvelsen. Motstående hensyn, som for eksempel hensynet til en kontrollert innvandring, vil derfor kunne tillegges like stor eller endog større vekt.
       Selv om hensynet til barnets beste skulle tilsi at barnet innvilges opphold i Norge eller at det ikke fattes vedtak om utvisning av for eksempel barnets far, er derfor ikke barnekonvensjonen i seg selv til hinder for at innvandringsregulerende hensyn likevel kan legitimere et avslag på opphold eller et vedtak om utvisning.

       I proposisjonen side 183 heter det om forholdet til barnekonvensjonen:

       Konvensjonen fastsetter imidlertid ingen eksplisitte rettigheter relatert til spørsmålet om familiegjenforening, og det er for øvrig overlatt til statene å foreta den nærmere avveiningen i de situasjoner hvor hensynet til barnets beste må veies mot andre samfunnsinteresser.

       I Ot.prp.nr.45 (2002-2003) om innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov uttaler Justisdepartementet på side 26 om betydningen av at konvensjonen inkorporeres i norsk rett:

       Et argument som er framhevet både i Justisdepartementets høringsbrev og i enkelte høringsuttalelser er at inkorporasjon av barnekonvensjonen vil kunne føre til en forskyvning av maktbalansen mellom domstolene og de politisk valgte myndigheter, og at dette kan være særlig betenkelig når det gjelder konvensjonsbestemmelser som er vage eller formålspregede. Departementet legger til grunn at domstolene vil vise tilbakeholdenhet med å sette til side lovbestemmelser eller vedtak, så lenge disse bygger på en forsvarlig tolkning av konvensjonen. Dette gjelder særlig hvis den aktuelle konvensjonsbestemmelsen er vag eller formålspreget og den norske lovbestemmelsen gir uttrykk for verdiprioriteringer. Når sentrale bestemmelser i barnekonvensjonen nå foreslås synliggjort i norsk lov, vil derfor argumentet om maktforskyvning mellom domstoler og valgte politiske myndigheter svekkes når det gjelder de bestemmelsene som er synliggjort i lovgivningen.

       I Utlendingsnemndas vedtak heter det på side 4:

       Også barnekonvensjonen art. 3 om å ta hensyn til hva som gagner barnet best, må sees hen til. Den generelle oppfatningen er at det er til barns beste å ha kontakt og samvær med begge sine foreldre. Det er likevel ikke slik at barnets beste er avgjørende i alle utlendingssaker. Også andre hensyn må vektlegges. Regelverket er preget av at innvandringspolitiske hensyn er gitt sterkere vekt enn det generelle utgangspunktet vedrørende barnets beste i slike saker. I denne saken har det videre ikke fremkommet opplysninger som tilsier at et avslag vil være til skade for klagerens barn, utover hva som ellers vil følge i denne type saker, og hvor konsekvensene er avveid ved utformingen av regelverket og vilkårene i utlendingsforskriften § 23 første ledd bokstav j.

       Lagmannsretten understreker at hensynet til barnets beste ble vurdert av lovgiver opp mot andre hensyn den gangen gjeldende lov og forskrift ble vedtatt. Den aktuelle bestemmelsen foreslås av utvalget og departementet videreført i forslaget til ny utlendingslov, og forholdet til barnekonvensjonens krav om at barnets beste er et grunnleggende hensyn, er vurdert. Utlendingsnemnda har fattet et vedtak med hjemmel i lov og forskrift, der det også er tatt konkret hensyn til barnets beste. I en slik situasjon skal domstolene vise tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsmyndighetenes nærmere avveining og skjønn. Etter lagmannsrettens vurdering kan det på denne bakgrunn ikke slås fast at Utlendingsnemndas vedtak er i strid med barnekonvensjonen.

       Lagmannsretten bemerker at setningen i begrunnelsen for vedtaket om at « regelverket er preget av at innvandringspolitiske hensyn er gitt sterkere vekt enn det generelle utgangspunktet vedrørende barnets beste i slike saker » har vært gjenstand for omfattende bevisførsel for lagmannsretten. Det er fortsatt ikke helt klart for retten hvordan passusen kom inn i vedtaket, men det er heller ikke avgjørende. Det fremgår av utlendingslovens forarbeider at innvandingspolitiske hensyn kan tillegges større vekt enn hensynet til barnets beste. Lagmannsretten mener at dette i seg selv ikke strider mot barnekonvensjonen, og uttalelsen kan således ikke gjøre at vedtaket må settes til side som konvensjonsstridig.

       Barnekonvensjonen artikkel 7 nr 2 og artikkel 9 nr 3 har etter lagmannsrettens syn ingen selvstendig betydning ved siden av artikkel 3, og kan ikke gi A noen større enn rett enn det som måtte følge av artikkel 3.

       Lagmannsrettens drøftelse ovenfor innebærer at retten ikke anser det for å foreligge noen motstrid mellom konvensjonen og utlendingsloven med forskrifter.

       Det siste spørsmålet lagmannsretten må ta stilling til, er om Utlendingsnemndas vedtak er i strid med EMK artikkel 8 nr 2. Menneskerettighetskonvensjonen er, som barnekonvensjonen, inkorporert i norsk rett, og utlendingsloven § 4 gjelder på samme måte.

       Konvensjonens artikkel 8 nr 1 gir enhver borger rett til respekt for sitt familieliv, og bestemmelsen i nr 2 slår fast at offentlig myndighet ikke kan gjøre noen inngrep i denne retten « unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter ».

       Utlendingsnemndas vedtak er fattet med hjemmel i lov og forskrift. Regelverket er vedtatt av norske myndigheter etter en demokratisk prosess der hensynet til den enkelte borgers rettigheter etter EMK er veid opp mot innvandringspolitiske hensyn. I NOU 2004:20 Ny utlendingslov på side 211 legger utvalget til grunn at man med « temmelig stor sikkerhet [ kan ] fastslå at gjeldende norsk praksis ligger trygt innenfor de rammene som følger av EMK artikkel 8 ». Departementet slutter seg til denne vurderingen i proposisjonen side 183. I selve vedtaket er også hensynet til EMK artikkel 8 vurdert. Som ovenfor nevnt skal da domstolene være varsomme med å overprøve de avveininger av kryssende hensyn som er foretatt.

       Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at vedtaket ligger innenfor det som er « nødvendig » i konvensjonens forstand, og at det ikke representerer et inngrep som er uforholdsmessig for A veid opp mot norske innvandringspolitiske og økonomiske hensyn.

       Henvisningen til saken om Berrehab mot Nederland ( EMD-1984-10730) gir etter lagmannsrettens syn liten veiledning, idet Berrehab hadde en langt sterkere tilknytning til sin datter enn den tilknytning A har til C.

       Vedtaket kan således heller ikke settes til side som ugyldig på dette grunnlaget, og staten blir derfor å frifinne. Tingrettens dom, slutningens punkt 1, stadfestes.

       Anken har vært forgjeves. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven § 180 første ledd pålegges A å erstatte statens omkostninger. Det foreligger ikke slike særlige omstendigheter at det er grunnlag for å gjøre unntak fra erstatningsplikten. Advokat Michaelsen har innlevert oppgave der omkostningene for lagmannsretten er oppgitt til 50 000 kroner, som i sin helhet er salær. Oppgaven legges til grunn. I tillegg kommer merverdiavgift med 12 500 kroner.

       Når det gjelder omkostningene for tingretten, er lagmannsretten enig med tingretten i at det var grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen etter tvistemålsloven § 172. Tingrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

       Da lagmannsretten ved kjennelse 20. juni 2007 forkastet As kjæremål over tingrettens avgjørelse av spørsmålet om midlertidig forføyning, ble saksomkostningsavgjørelsen utsatt inntil den dom eller kjennelse som avslutter saken. Kjæremålet var forgjeves. I medhold av hovedregelen i tvistemålsloven § 180 pålegges A å erstatte statens omkostninger i forbindelse med kjæremålet. Omkostningene er spesifisert i advokat Michaelsens oppgave til 7 500 kroner med tillegg av merverdiavgift. Etter lagmannsrettens syn overstiger beløpet det som må anses nødvendig for å få den delen av saken betryggende utført, jf tvistemålsloven § 176. Den midlertidige forføyningen er behandlet over knapt en halv side i anketilsvaret. Omkostningene fastsettes til 5 000 kroner inkludert merverdiavgift.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Tingrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten i hovedsaken betaler A 62.500 - sekstitotusenfemhundre - kroner til staten ved Utlendingsnemnda innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen, med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten i kjæremålssaken betaler A 5.000 - femtusen - kroner til staten ved Utlendingsnemnda innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen, med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo