Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2007-126090
Dokumentdato : 20.12.2007

Utvisning - utlendingsloven § 30 tredje ledd

Utlending med bosettingstillatelse var dømt til en straff av fengsel i 7 år og 6 måneder for narkotikakriminalitet. Etter en konkret vurdering fant lagmannnsretten i likhet med tingretten at utvisning ikke var et uforholdsmessig tiltak i forhold til utlendingens barn.
Saken gjelder gyldigheten av utlendingsmyndighetenes vedtak om utvisning av en utlending som er straffedømt for alvorlig narkotikakriminalitet, jf. utlendingsloven §30 annet ledd bokstav b. Det sentrale spørsmål er om utvisningen er et uforholdsmessig tiltak for medlemmer av utlendingens familie, jf. utlendingsloven §30 siste ledd.

       A er født *.*.1975 i Kroatia. Han kom til Norge som asylsøker 28. januar 1998. Asylsøknaden ble avslått, men han fikk kollektivbeskyttelse i medhold av utlendingsloven §21 tredje ledd. Den 3. oktober 2002 fikk han bosettingstillatelse.

       Ved Borgarting lagmannsretts dom 7. mai 2004 ble han dømt til en straff av fengsel i 7 år og 6 måneder for medvirkning til innførsel av til sammen 17,7 kg amfetamin - overtredelse av straffeloven §162 første og tredje ledd, jf. femte ledd. Han ble også dømt til å tåle utvidet inndragning av 75 000 kroner. Gjerningstidspunktet for det straffbare forholdet var 10. mars 2003.

       Den 14. juli 2004 giftet A seg med B som han hadde vært samboer med siden juni 1998. Fra et tidligere ekteskap hadde B en sønn, C, født *.*.1995. Senere fikk ektefellene to barn, født henholdsvis 12. august 2004 og 25. juni 2006.

       Utlendingsdirektoratet varslet 15. juli 2005 A om mulig utvisning fra Norge. Den 19. desember 2005 vedtok direktoratet å utvise ham i medhold av utlendingsloven §30 annet ledd bokstav b. I tillegg ble han ilagt innreiseforbud i fem år, jf. utlendingsloven §29 tredje ledd, jf. utlendingsforskriften §122. Vedtaket ble påklaget til Utlendingsnemnda som 3. november 2006 avslo klagen. A gikk deretter til søksmål mot Staten ved Utlendingsnemnda.

       Oslo tingrett avsa 17. juni 2007 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
2. A dømmes til å betale til Staten v/ Utlendingsnemnda saksomkostninger med kroner 27 700 - tjuesyvtusensyvhundrede - innen 2 - to - uker etter forkynnelse av dommen med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første setning fra forfall til betaling skjer.

       A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Ankeforhandling ble holdt 4. desember 2007 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte med sine prosessfullmektiger, og A avga forklaring. Det ble avhørt ett vitne. For øvrig ble det foretatt dokumentasjon slik det fremgår av rettsboken.

       For nærmere detaljer om saksforholdet vises det til tingrettens dom og det som fremgår under.

       Den ankende part, A, har i det vesentlige anført:

       Det bestrides ikke at vilkåret for utvisning etter utlendingsloven §30 annet ledd bokstav b er oppfylt. Utvisning og fem års innreiseforbud vil imidlertid være et uforholdsmessig inngrep mot As barn og hustruens barn fra tidligere ekteskap. Dette barnet, C, må i relasjon til utlendingsloven §30 vurderes på linje med hans biologiske barn. A er muslim fra Bosnia, mens ektefellen er serber fra Serbia. Det er ikke praktisk mulig for ektefellene å bo sammen noe sted i det tidligere Jugoslavia. Hustruens far er etterlyst for krigsforbrytelser. Det er fare for at familien kan bli utsatt for vold og trakassering hvis de bosetter seg i Bosnia eller Serbia. Uansett vil det gå utover barna, særlig C som lider av ADHD, og som ikke på noe sted i det tidligere Jugoslavia vil kunne få den samme oppfølging som han har her i landet.

       Hvis ektefellen og barna blir boende i Norge, vil utvisning medføre at familien blir splittet i fem år. Hun har begrensede økonomiske muligheter til å reise på ferie til Bosnia med barna. Kontakt mellom faren og barna vil måtte begrenses til brev- og telefonkontakt. Dette vil gå meget sterkt utover barna. De minste barna er knyttet til sin far selv om de er født etter at han ble fengslet. C var bare to år gammel da moren flyttet sammen med A. Han er nå i en sårbar alder og har behov for nær kontakt med A som han opplever som sin far. B er svært knyttet til sin mann. Hun har besøkt ham omtrent to ganger i uken mens han har sittet i fengsel. Splittelse vil kunne medføre forverring av hennes psykiske helse, noe som i sin tur kan gå ut over hennes evne til å gi barna omsorg. Det vises til overlege Kerstin Zimmermanns uttalelse 14. mars 2006.

       A har nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak datert 03.11.06 er ugyldig.
2. A tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og for lagmannsretten.

       Ankemotparten, Staten v/ Utlendingsnemnda, har i det vesentlige anført:

       Utlendingsnemndas vedtak er ikke ugyldig. A er dømt for alvorlig narkotikakriminalitet. Det følger av praksis fra Høyesterett at et vedtak om utvisning i slike tilfeller bare vil være et uforholdsmessig tiltak hvis det fører til uvanlig store belastninger, jf. Rt-2000-591. Det bestrides ikke at utvisning vil medføre en belastning for A og hans nærmeste familie. Dette er i seg selv ikke tilstrekkelig. Belastningen vil ikke være så uvanlig at utvisning ikke kan foretas.

       As deltakelse i det norske samfunn var begrenset i tiden før pågripelsen i 2003. Han har tilknytning til Bosnia hvor han bodde til han var 23 år gammel. Hvis han blir utvist, kan familien flytte dit eller til andre deler av det tidligere Jugoslavia sammen med ham. Sikkerhetssituasjonen er ikke lenger slik at FNs høykommissær for flyktninger fraråder retur av ektefeller i blandingsekteskap. Familien kan også reise til andre europeiske land utenfor Schengenområdet. Det at C, hvis familien flytter, ikke kan regne med å få den samme oppfølging som han har i Norge, medfører ikke at utvisning blir et uforholdsmessig tiltak. Hvis ektefellen og barna blir boende i Norge, kan de reise på besøk til A, og ellers holde kontakt pr. brev og telefon. Cs problemer begynte før pågripelsen av A. Det er i hovedsak moren som har fulgt ham opp. Han har god oppfølging av barnevernet og skolen. Han har mulighet til å få enda bedre oppfølging, for eksempel i form av støttekontakt.

       Staten ved Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

1. Oslo tingretts dom 17. juni 2007 stadfestes.
2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

       Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten.

       Det er ikke tvilsomt at vilkåret for utvisning i utlendingsloven §30 annet ledd bokstav b er tilstede. Det vises til det som er sagt innledningsvis om Borgarting lagmannsretts dom 7. mai 2004. Etter utlendingsloven §30 siste ledd skal ikke utvisning besluttes hvis det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. Lagmannsretten kan prøve alle sider ved utlendingsmyndighetenes forholdsmessighetsvurdering, jf. Rt-2007-667. Prøvingen må knyttes til den faktiske situasjon på vedtakstidspunktet.

       Forholdsmessighetsvurderingen er en konkret og sammensatt vurdering, jf. Ot.prp.nr.51 (2003-2004) side 24, hvor det heter:

       Forholdets alvor har stor betydning. Likeledes tillegges utlendingens familieliv i Norge stor vekt, særlig dersom utlendingen har etablert familie med egne barn i Norge. Andre momenter er utlendingens botid i Norge, hvorvidt utlendingen kom til Norge i ung alder, tilknytningen til hjemlandet, muligheten for fortsettelse av famileliv i hjemlandet og utlendingens eller familiemedlemmers helsetilstand m.v. At lengden av utlendingens botid i Norge er relevant, vil særlig være av betydning for utlending med bosettingstillatelse.
       Jo mer alvorlig kriminalitet det er tale om, desto mer skal det til av belastning for den utviste selv eller dennes familie før det blir karakterisert som et uforholdsmessig tiltak.

       Etter FNs barnekonvensjon artikkel 3 skal hensynet til barnets beste være et grunnleggende hensyn ved en avgjørelse som berører barnet. Det er klart at en avgjørelse om utvisning av en forelder berører barnet. I forholdsmessighetsvurderingen etter utlendingsloven §20 siste ledd må derfor hensynet til barna veie tungt.

       Det fremgår av Ot.prp.nr.51 (2003-2004) side 24 at narkotikakriminalitet av den type vi her står overfor, skal regnes som særlig alvorlig kriminalitet, noe som skal gjenspeiles i utvisningspraksis. Det må da i tråd med rettspraksis kreves uvanlig store belastninger for at utvisning skal fremstå som et uforholdsmessig tiltak, jf. Rt-2000-591.

       A har bosettingstillatelse, men hadde bare bodd i Norge i fem år da han ble pågrepet og fengslet i 2003. Han hadde tatt språkkurs og datakurs og var under opplæring i et budfirma på fengslingstidspunktet. Han ble botlagt for heleri i 1999. Ved Malmø tingsretts dom 29. oktober 2002 ble han dømt til en straff av fengsel i to måneder for smugling av 60 liter sprit og 815 liter sterkøl. Det legges etter dette til grunn at As egen deltakelse i det norske samfunnet har vært beskjeden.

       C har bodd sammen med A siden han var to år. Han har ikke kontakt med sin biologiske far. Lagmannsretten vurderer C som familiemedlem i relasjon til utlendingsloven §30 siste ledd.

       For lagmannsretten ga ektefellene uttrykk for forskjellig syn på hva som vil bli konsekvensen av utvisning. A antok at familien eventuelt flytter sammen til Bosnia. B mente imidlertid at dette er umulig fordi hennes far er etterlyst for krigsforbrytelser. Både hun selv og barna kan bli utsatt for vold og trakassering dersom de flytter.

       Lagmannsretten finner det mest sannsynlig at B og barna blir boende i Norge selv om A blir utvist. Hvis de skulle velge å flytte, må det legges til grunn - i tråd med det som er opplyst om synet til FNs høykommissær for flyktninger - at det ikke lenger er utilrådelig at ektefeller i blandingsekteskap flytter tilbake til Bosnia. Familien snakker serbokroatisk seg i mellom. Dette gir barna gode tilpasningsmuligheter i Bosnia eller Serbia. Flytting kan gi negative virkninger for C som ikke kan være sikker på å få den samme tette oppfølgingen som han har nå. For de minste barnas del er det lite sannsynlig at flytting vil medføre en belastning. De er svært små og har derfor begrensede relasjoner utenfor familien. Under noe tvil finner lagmannsretten av flytting ikke vil medføre en uvanlig stor belastning for familiemedlemmene. Tvilen har sammenheng med opplysningen om at Bs far er etterlyst for krigsforbrytelser. Det er lite opplyst for lagmannsretten hva dette nærmere dreier seg om og hvordan det vil kunne slå ut for familien.

       Hvis B og barna blir boende i Norge, vil barna bli splittet fra faren i fem år. Familien vil likevel kunne samles ved feriebesøk i Bosnia eller andre steder i det tidligere Jugoslavia eller i land utenfor Schengenområdet. Selv om B ikke vil flytte til det tidligere Jugoslavia, er det på det rene at hun allerede har vært på ferie der. Familien vil også kunne ha kontakt pr. telefon, epost og brev.

       For de minste barna vil ikke utvisning av faren medføre noen vesentlig endring i forhold til dagens situasjon. De er begge født etter at faren ble fengslet. Deres kontakt med ham har vært meget begrenset. Lagmannsretten kan heller ikke se at utvisning vil medføre en vesentlig endring for Cs del selv om han må antas å være sterkere knyttet til A enn de mindre barna. Utvisning vil som nevnt medføre at den direkte kontakten begrenses til ferier. Muligheten til kontakt pr telefon, epost og brev vil likevel øke, og samlet sett er det ikke gitt at kontakten blir så mye mindre eller dårligere enn i dagens situasjon. Det legges til grunn at C har god oppfølging for sin ADHD-lidelse. Det vises til det som er sagt om dette i tingrettens dom. Denne oppfølgingen vil kunne videreføres dersom familien blir i Norge. Familien har dessuten fått tilbud om ytterligere oppfølging i form av avlastning og støttekontakt. Lagmannsretten er enig med tingretten i at det ikke foreligger opplysninger som tilsier at As tilstedeværelse er av avgjørende betydning for Cs utvikling.

       Etter bevisførselen for lagmannsretten må det antas at en splittelse av familien først og fremst vil være en belastning for B. Gjennom fem års samboerskap før pågripelsen og hyppige besøk i fengselet legges det til grunn at hun er blitt sterkt knyttet til sin mann. I følge erklæringen fra overlege Kerstin Zimmermann utløste pågripelsen av ektemannen en depressiv reaksjon med panikkanfall hos B. Hun ble behandlet for depresjon og angst i tiden 8. oktober 2003 til 4. februar 2004. Medikamentell behandling ble seponert i desember 2003 på grunn av graviditet. Behandlingen ble for øvrig avsluttet i februar 2004. Hun kontaktet legen 6. mars 2003 for å få legeerklæring til bruk i utvisningssaken. Konklusjonen i erklæringen er at utvisning i 2008 vil kunne utløse en forverring av hennes psykiske tilstand, noe som vil kunne nedsette hennes omsorgsevne.

       Lagmannsretten bemerker at grunnlaget for en slik konklusjon mer enn to år etter at behandlingen ble avsluttet, synes spinkelt. Det er derfor tvilsomt om konklusjonen kan legges til grunn. Det nevnes at A ikke var bekymret for hennes omsorgsevne. Han opplyste at den var utmerket. Lagmannsretten er ikke i tvil om at splittelse fra mannen vil kunne utløse følelser av fortvilelse og savn hos B. Det kan ikke utelukkes at hun får en psykisk reaksjon på utvisning. Hun blir alene med tre barn, hvorav ett har et stort omsorgsbehov. Dette er i seg selv tyngende, noe som kan gå utover barna. Men situasjonen er også i dag slik at hun er alene om den daglige omsorgen for barna. Med den støtte hun får til C og til barnehageplass for den nest eldste, er det lagmannsrettens inntrykk at hun har det tungt, men at hun likevel takler situasjonen relativt bra. Etter en samlet vurdering av legeopplysningene samt hennes egen og ektemannens forklaringer for lagmannsretten finnes det ikke sannsynliggjort at utvisning av mannen vil medføre en varig nedsettelse av hennes evne til å ta omsorg for barna.

       Lagmannsretten er ikke i tvil om at utvisning vil medføre en belastning for familiemedlemmene, men dette er ikke tilstrekkelig til at utvisning blir uforholdsmessig, så lenge det ikke er sannsynliggjort at utvisning vil medføre en uvanlig stor belastning. I betraktning av den meget alvorlige forbrytelse som A er dømt for, konkluderer lagmannsretten med at utvisning ikke vil være et uforholdsmessig tiltak. Utvisning er nødvendig av allmennpreventive hensyn og således « nødvendig i et demokratisk samfunn ». Vedtaket er derfor ikke i strid med EMK artikkel 8, jf. flertallets syn i Rt-1996-1510 (på side 1518). Hensynet til barna har blitt meget nøye vurdert, jf. bemerkningene ovenfor, men utvisning kan etter en samlet vurdering ikke ses å være i strid med barnekonvensjonen. Konklusjonen må bli at utvisningsvedtaket ikke er ugyldig.

       Den ankende part har tapt saken fullstendig, og må i tråd med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd dekke motpartens saksomkostninger. Det kan ikke ses å foreligge omstendigheter som gir grunn til å gjøre unntak. Det er ikke grunn til å gjøre endringer i tingrettens omkostningsavgjørelse. Statens prosessfullmektig har oppgitt at omkostningene utgjør 19 260 kroner. Utgiftene må anses som nødvendige og oppgaven legges til grunn.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Tingrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Staten v/ Utlendingsnemnda 19.260 - nittentusentohundreogseksti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo