Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2007-168286
Dokumentdato : 16.01.2008

Utvisning. Begjæring om midlertidig forføyning

Begjæring om midlertidig forføyning for å avverge effektuering av utvisningsvedtak etter utlendingsloven.
Saken gjelder midlertidig forføyning i forbindelse med vedtak om utvisning av A fra landet i medhold av utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a.

       Utlendingsdirektoratet fattet 1. november 2006 vedtak om utvisning av A og innmelding av ham i Schengen informasjonssystem. Hjemmelen for utvisningen var utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a. Det ble i vedtaket vist til at A grovt hadde overtrådt utlendingsloven § 44 og § 47 første ledd bokstav b ved fremleggelse av falske dokumenter om sin identitet. Innreiseforbudet ble satt til fem år. As søknad om arbeidstillatelse ble avslått av Utlendingsdirektoratet i særskilt vedtak dagen etter. Vedtaket vedrørende arbeidstillatelse er ikke angrepet fra As side.

       A påklaget utvisningsvedtaket og begjærte utsatt iverksettelse. Utlendingsdirektoratet tok ikke begjæringen om utsatt iverksettelse til følge.

       Heller ikke Utlendingsnemnda fant i vedtak den 7. juli 2007 grunn til å omgjøre vedtaket om ikke å gi utsatt iverksettelse. Utlendingsnemnda har til nå ikke tatt stilling til As klage over utvisningsvedtaket.

       Den 20. juli 2007 fremsatte A begjæring om midlertidig forføyning overfor Oslo byfogdembete med prinsipal påstand om at Utlendingsdirektoratets utvisningsvedtak gis utsatt iverksettelse til vedtaket er endelig avgjort. Staten v/ Utlendingsdirektoratet tok til gjenmæle

       Oslo byfogdembete avsa kjennelse den 17. september 2007 med slik slutning:

1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. A betaler kr 29.500,- i saksomkostninger til Den [ n ]orske [ s ]tat v/ Utlendingsdirektoratet innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne kjennelse med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall og til betaling skjer.

       Byfogdembetet kom til A ikke hadde sannsynliggjort et forføyningskrav, jf. tvangsloven § 15-6 jf. § 15-1. Byfogdembetet fant at As ID-kort og statsborgerskapsbevis er falske, og at han hadde lagt dem frem for norske myndigheter for å oppnå arbeidstillatelse i forbindelse med familiegjenforening. Retten fant ikke sannsynliggjort at overtredelsen av utlendingsloven § 44 og § 47 første ledd bokstav b ikke var grov. Utvisningsvedtaket kunne heller ikke etter rettens mening anses som et uforholdsmessig inngrep, jf. utlendingsloven § 29. For byfogdembetet ble det ikke nødvendig å ta stilling til om A hadde sannsynliggjort en sikringsgrunn. For de nærmere enkeltheter vises det til byfogdembetets kjennelse og fremstillingen nedenfor.

       A har påkjært kjennelsen i rett tid. Kjæremålet retter seg mot byfogdembetets bevisvurdering, saksbehandlingen og omkostningsspørsmålet. As anførsler for lagmannsretten kan sammenfattes slik:

       Når det gjelder saksbehandlingen og bevisbedømmelsen, har byfogdembetet ikke sørget for kontradiksjon omkring sentrale bevisspørsmål.

       Opplysningene fra den irakiske ambassaden i Stockholm, fra danske myndigheter og fra Kripos er ikke blitt dokumentert på en måte som har muliggjort en meningsfull imøtegåelse fra As side. Ambassaden i Stockholm har ikke grunngitt standpunktet at dokumentene er falske, og har heller ikke villet snakke med As prosessfullmektig om spørsmålet. Derimot har ambassaden flere ganger gitt uttrykk for at dokumentene er ugyldige fordi de manglet As nye personnummer.

       Danske myndigheter har ikke villet imøtekomme anmodning fra A om å utlevere et nærmere angitt asylintervju. Under forhandlingene for byfogdembetet oppga Utlendingsdirektoratet at A ville ha fått intervjuet om han hadde skrevet til danske myndigheter og bedt om dem, og at Utlendingsdirektoratet ville ha godtatt dokumentene om A hadde skaffet dem til veie. Dette var nytt for A. Det må ellers legges til grunn at Utlendingsdirektoratet har en alminnelig undersøkelsesplikt med hensyn til påstander som A har fremsatt, og i alle fall en veiledningsplikt i den forbindelse.

       Etter ankomsten til Danmark ble A tatt inn til avhør. Han ga her uttrykk for at han ikke ønsket å søke asyl i Danmark. Han ville til Norge, der han hadde kjente.

       Den 31. august 2007, bare få dager før den muntlige forhandlingen for byfogdembetet, fikk A vite at Kripos hadde undersøkt dokumentene og konkludert med at de er falske. I retten kunne ikke staten legge frem dokumentasjon til verifisering av Kripos' konklusjon.

       Det følger av anførslene foran at det har vært umulig for A å imøtegå beskyldningene om forfalskning. Senere har A innhentet en uttalelse fra folkeregisteret i X til støtte for at vurderingen til Kripos bygger på uriktige forutsetninger når det gjelder serienummer og antall sifre. Det røde nummeret er nummer på identitetsbeviset mens det svarte er innehavers personnummer. Det følger videre av uttalelsen fra folkeregisteret i X at det ikke er feil ved identitetsdokumentet til A. Det er utgitt i en serie, 9-A, som var i bruk i X i 1996. Uansett ville irakiske myndigheter ha sett det dersom det dreier seg om forfalskninger.

       Det er viktig å huske på at Irak er et land i krise. Det står mange ulike krefter og interesser mot hverandre i landet. A er kurder, men ikke bosatt i de kurdiske områdene av landet. Også de ansatte ved ambassaden i Stockholm har sine interesser å kjempe for. Det kan være vanskelig å innrømme at saken er kommet feil av sted i første omgang.

       Dokumentene som Utlendingsdirektoratet hevder er falske, ble hentet av en venn av A i Irak våren 2005. Denne personen arbeider som tolk for Sør-Trøndelag politidistrikt. Det er påstått at fingeravtrykket på statsborgerbeviset tilhører A, hvilket ikke er forenlig med at dokumentet ble produsert i Irak på en tid som ligger etter at A hadde kommet til Norge.

       A har bevisbyrden med hensyn til spørsmålet om dokumentene er ekte. Her står han imidlertid overfor en håpløs oppgave. Han får ikke utlevert originalene slik at en myndighetsperson i Irak kan vurdere dem.

       Personen som hentet identitetsdokumentene i Irak, har i uttalelse til lagmannsretten bl.a. redegjort for hvorfor han ikke fikk vitne for byfogdembetet.

       Byfogdembetets avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet er uriktig. Utfallet i saken berodde på vitneutsagn fra Kripos. A kan ikke legges til last for at han ut fra det som da forelå, begjærte midlertidig forføyning. På den annen side burde staten sørget for på et tidligere tidspunkt å underrette A om dokumentasjonen fra Kripos,

       A har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

1.
Prinsipalt:
Vedtaket om utvisning av A gis utsatt iverksettelse til vedtaket er prøvet i tingretten.
Subsidiært:
Vedtaket om utvisning av A gis utsatt iverksettelse til Utlendingsnemnda har behandlet klagen på vedtaket.
Atter subsidiært:
Staten tilkjennes ikke saksomkostninger.
2.
Staten dekker sakens omkostninger.

       Staten v/ Utlendingsdirektoratet har i korthet anført:

       Staten henholder seg til byfogdembetets kjennelse. Det bestrides at kjennelsen er beheftet med slike feil at den må oppheves.

       Den irakiske ambassaden har bekreftet skriftlig at den anser de aktuelle dokumentene som falske, ikke bare ugyldige. Dette stemmer med Utlendingsdirektoratets egen vurdering, og støttes av Kripos. Ifølge Kripos har dokumentene så mange og klart iøynefallende mangler at de finner å måtte bruke sin sterkeste konklusjon for at det foreligger forfalskning, jf. også byfogdembetets kjennelse side 8-9. Det er ikke grunnlag for As anførsel om at byfogdembetet har vurdert spørsmålet om dokumentene er falske uriktig.

       Det bestrides at det er feil ved saksbehandlingen. A fikk forklare seg i retten, og var for øvrig representert med prosessfullmektig.

       Staten finner etter omstendighetene ikke grunn til å oversende originaldokumentene til A, men de vil kunne fremlegges for retten om det er ønskelig.

       Staten har ikke asylsøknad eller asylintervju fra Danmark i sin besittelse, og kan derfor ikke fremlegge dette materialet. Slike dokumenter kan heller ikke ses å ha særlig betydning. A har erkjent at han søkte om asyl der og at det ble gjennomført et asylintervju der han ga andre opplysninger om sin identitet enn de han har gitt til norske myndigheter.

       Staten har heller ikke referansematerialet i Kripos i sin besittelse. Vanligvis bygger Kripos slike uttalelser på et omfattende materiale fra inn- og utland samt etatens samlede erfaring.

       Saksomkostningsspørsmålet er riktig avgjort.

       Staten v/ Utlendingsdirektoratet har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

1. Oslo byfogdembetes kjennelse av 19.09.07 stadfestes.
2. Staten v/ Utlendingsdirektoratet tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

       I nytt prosesskriv 4. desember 2007 har A lagt frem en ny oversettelse av uttalelsen fra folkeregisteret i X. Han anfører at det her går frem at folkeregisteret har gjort bruk av kopier av formularer fra Bagdad, fordi de av flere årsaker ikke fikk tak i originaler. I tillegg har A skaffet en ny oversettelse av identitetsbeviset som foreligger i saken. Også her var det åpenbare feil i oversettelsen. Av den nye oversettelsen går det frem at serienummeret er identisk. I tillegg foreligger en ny uttalelse fra B, som hentet As identitetsdokumenter fra Irak. Her forklarer B om situasjonen da han hentet identitetsdokumentene og om hvorfor han ikke fikk vitnet i tingretten. Han beskriver dessuten den utrygge situasjonen i Y og striden mellom As familie og en annen klan i området. I tillegg har A lagt frem et sammendrag fra en sak i Utlendingsnemnda, der nemnda fant at sikkerhetssituasjonen i Y er meget alvorlig. Den usikre situasjonen i Z blir i avgjørelsen brukt som begrunnelse for å utsette iverksettelsen av utsendelse, til tross for at situasjonen der ikke var så alvorlig som i Y.

       I nytt prosesskriv har regjeringsadvokaten på vegne av staten fastholdt anførselene om at identitetspapirene er ugyldige. Det er lagt frem uttalelse fra Kripos datert 7. desember 2007, der Kripos opprettholder sin konklusjon om at dokumentene er falske.

       Videre har staten i prosesskriv 4. januar i år anført at motparten bruker utlendingsnemndas omtale av den usikre situasjonen i Z i juni 2007 angående en annen utlending som begrunnelse for å utsette iverksetting av utsendelse. Den aktuelle saken gjelder en etnisk kurder fra Z. A derimot er fra Shekandistriktet, nordøst for Y. Iverksettelsen av vedtaket i Utlendingsnemndas avgjørelse er begrunnet i den uklare sikkerhetsmessige situasjonen i forbindelse med en folkeavstemning som skal avholdes. Denne folkeavstemningen er i desember 2007 besluttet utsatt ca et halvt år. Det avgjørende er under enhver omstendighet at A ikke er fra Z, og at Utlendingsnemndas avgjørelse således ikke har avgjørende betydning for spørsmålet om den generelle sikkerhetssituasjonen på As hjemsted er av en slik alvorlig karakter at A er vernet mot retur etter utlendingsloven § 15 første led annet punktum og EMK artikkel 3.

       Lagmannsretten finner enstemmig at byfogdembetets kjennelse må stadfestes. Dommerne Melander og Bernhardt bemerker:

       Byfogdembetet fant at A ikke har sannsynliggjort sitt forføyningskrav; at Utlendingsdirektoratets vedtak er ugyldig. Dette er disse dommerne enig i.

       A søkte asyl i Norge høsten 2002 under identiteten A født *.*.1978. I asylintervjuet kort etter opplyste han at han kom til Norge med lastebil fra Istanbul og at han ikke hadde søkt asyl i noe annet land før han kom til Norge. Det er senere ikke bestridt at A søkte om asyl i Danmark under en annen identitet, nemlig A1 født *.*.1977.

       A var ikke i besittelse av pass eller annet godkjent reisedokument da han kom til Norge.

       Utlendingsdirektoratet avslo As søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag i vedtak av 18. februar 2005. Utlendingsnemnda vedtok den 5. april 2006 ikke å ta As klage til følge.

       Det går frem av Utlendingsdirektoratets utvisningsvedtak av 1. november 2006 at A hadde lagt frem de påstått falske ID-dokumentene i forbindelse med sak om familiegjenforening. Om disse dokumentene heter det i utvisningsvedtaket:

       Utlendingsdirektoratet viser til ID-dokumenter fremlagt av utlendingen i forbindelse med familiegjenforeningssak. I anledning utlendingens søknad om irakisk pass ved den irakiske ambassade i Stockholm, ble Politiets utlendingsenhet kontaktet ettersom ambassaden ønsket å se de fremlagte originaldokumentene. Politiets utlendingsenhet fremviste de nevnte ID-dokumenter ved den irakiske ambassade i Stockholm, hvorpå den irakiske konsulen umiddelbart fastslo at dokumentene fremsto som falske og ikke utstedt av irakiske myndigheter.
       Utlendingen har i ettertid fremlagt et irakisk pass utstedt av den irakiske ambassaden i Stockholm. Ettersom de tidligere fremlagte ID-dokumenter er i Politiets utlendingsenhets besittelse, legger Utlendingsdirektoratet til grunn at passet må ha vært utstedt på bakgrunn av andre dokumenter enn de tidligere fremlagte.
       Direktoratet viser for øvrig til at irakiske identitetsdokumenter har lav notoritet, at det i stor grad finnes dokumenter som på ulike måter er falske eller forfalskede, eller gir uttrykk for uriktige opplysninger, og at det er enkelt å fremskaffe slike dokumenter.
...
       Utlendingsdirektoratet bemerker videre at det foreligger tvil om utlendingens korrekte identitet. Det vises til at irakiske identitetsdokumenter ikke anses som en bekreftelse på utlendingens identitet, og at pass utstedt ved den irakiske ambassaden i Stockholm anses som en bekreftelse på utlendingens nasjonalitet og ikke identitet. At utlendingen nå har fremskaffet irakisk pass med samme personalia som de fremlagte falske dokumentene, endrer således ikke direktoratets mening om at de fremlagte ID-dokumenter er falske og at det fortsatt foreligger tvil om identiteten. Tvilen om utlendingens korrekte identitet forsterkes ytterligere ved at han tidligere har søkt asyl i Danmark under en annen identitet.
...

       Utlendingsdirektoratet la til grunn at As fremlagte identitetsdokumenter var falske. I vedtaket er det gitt en konkret begrunnelse for dette standpunktet. Disse dommerne peker først på erklæringen fra den irakiske ambassaden i Stockholm datert 12. november 2006, som uten videre slår fast at dokumentene er falske.

       At As ID-dokumenter er falske, støttes sterkt av uttalelsen som er avgitt av Kripos og utdypet under den muntlige forhandlingen for byfogdembetet. Det vises til kjennelsen side 8/9, der uttalelsene fra Kripos er gjengitt og drøftet.

       Disse dommerne kan ikke se at anførslene fra A knyttet til uttalelse fra folkeregistret i X bringer spørsmålet i en annen stilling. Poenget at irakiske ID-dokumenter produseres i offsettrykk, som krever profesjonelt utstyr, ligger fast. Det samme gjelder Kriposuttalelsen om dokumentnummerering; at ekte dokumenter ikke nummereres med blekk. Kripos' analyse når det gjelder statsborgerskapsbeviset og bruk av såkalt høyttrykkteknikk, og dessuten om den konkrete bruk av stempel i As statsborgerskapsbevis, fremstår som tunge bevis som ikke ses gjendrevet.

       Byfogdembetet har også - etter disse dommernes vurdering med rette - vist til opplysningene vedrørende As søknad om asyl i Danmark, der han oppga en annen identitet enn den han nå hevder er den korrekte.

       Byfogdembetet fant etter en samlet vurdering av bevisene at det fremstår som « forholdsvis klart » at dokumentene til A er falske. Disse dommerne kan slutte seg til denne konklusjon.

       As angrep på byfogdembetets saksbehandling, kan klart ikke føre frem.

       Byfogdembetet avholdt muntlig forhandling i saken, der A møtte med sin prosessfullmektig. Disse dommerne kan ikke se at lovens krav om kontradiksjon - her retten for A til å uttale seg om bevisene som føres mot ham - ikke er blitt tilfredsstillende ivaretatt. Anførslene fra A knyttet til dette spørsmålet fremstår i stor grad som i realiteten å være rettet mot godheten eller styrken i enkeltbevis om dokumentene er falske eller ikke.

       Disse dommerne er enig med byfogdembetet i at Utlendingsdirektoratet har hatt tilstrekkelig grunn til konklusjonen at det foreligger forsettlig eller grovt uaktsomt brudd på utlendingsloven § 44, og kan slutte seg til byfogdembetets begrunnelse for dette, som det her er tilstrekkelig å vise til. Det føyes til at funnet av As fingeravtrykk, og betydningen av funnet for det strafferettslige spørsmålet, ligger fast også når det ses hen til As anførsel om hvorledes dokumentene er hentet fra Irak.

       A har heller ikke kunnet sannsynliggjøre at beslutningen om å utvise ham er uforholdsmessig etter utlendingsloven § 29 annet ledd. Også på dette punkt har byfogdembetet foretatt en begrunnet vurdering som disse dommerne i det alt vesentlige kan slutte seg til.

       Etter dette har ikke A sannsynliggjort et hovedkrav, jf. tvangsloven § 15-1. Det er unødvendig for disse dommerne å drøfte spørsmålet om det foreligger sikringsgrunn. Byfogdembetets kjennelse blir å stadfeste.

       Dommer Bøhn har en noe annen begrunnelse for samme resultat:

       Utlendingsnemnda har fortsatt ikke behandlet As klage over Utlendingsdirektoratets vedtak om utvisning. Så vidt denne dommeren forstår, avventes utfallet av begjæringen om midlertidig forføyning. Det synes som om As forutsetning for begjæringen er at han, dersom han ikke får medhold i klagen i Utlendingsnemnda, allerede har bestemt seg for å reise ugyldighetssøksmål. Det er altså foreløpig spørsmål om utsatt iverksettelse av utvisningsvedtaket før behandlingen i Utlendingsnemnda.

       Grunnlaget for utvisningsvedtaket er at A skal ha benyttet falske identifikasjonspapirer da han fikk utstedt pass. Som påpekt i saken, er det ikke avgjørende om A oppgitt riktig identitet, dersom dokumentene likevel er falske. Spørsmålet om de er falske, framstår som innfløkt og vanskelig. Staten har anført en rekke forhold til støtte for at dokumentene skal være falske, mens A har angitt en rekke forhold som hevdes å kunne forklare hvorfor de ekte dokumentene er som de er. I skriftlig uttalelse 7. desember 2007 gjennomgår Kripos produksjonsmetode, anførsler om manglende siffer i serienummeret, om feil påføringsteknikk for serienummer og opplysninger om utstedelsessted og utstedelsestidspunkt. Kripos oppsummerer sitt syn slik:

       « De sentrale forhold ved dokumentet, dvs. produksjonsmetode, så vel for selve formularet som for serienummeret, danner på selvstendig grunnlag basis for vår konklusjon, avgitt i rapport av 09.08.2007.
       De forhold som går på utstedelsen av dokumentet, dvs. seriebetegnelse ift. utstedelsessted og tid, synes å bygge opp under vår konklusjon, og ble derfor referert muntlig under tingrettsbehandlingen. Selv om referansematerialet klart peker på den utstedelsespraksis som er beskrevet av oss, er det tatt høyde for at disse opplysningene må betraktes med en viss usikkerhet. Det pekes allikevel på at det på utstedelsestidspunktet (1996), i motsetning til i det kurdiske, autonome området i Nord-Irak, i de provinser som var under kontroll av sentralmyndighetene i Irak (bl.a. Ninive), knytter seg liten tvil til at det ble videreført en praksis og ivaretatt en kronologi ved utstedelsen av idkort i de forskjellige serier.
       De anførsler som er gjort til bevisvurderingen, endrer ikke vår konklusjon. »

       Det er A som må sannsynliggjøre at han har et krav, det vil si at han har bevisbyrden for at dokumentene er ekte. På bakgrunn av Kripos' uttalelser og konklusjon er også denne dommeren av den mening at et vanskelig kan sees at hovedkravet er sannsynliggjort.

       Denne dommeren mener under enhver omstendighet at det ikke foreligger sikringsgrunn. Om dette anførte staten for byfogdembetet:

       « Uttransportering vil medføre at utlendingen ikke kan være tilstede under UNEs behandling av klage over utvisningsvedtaket og eventuell behandling ved domstolene. Det er lagt til grunn i rettspraksis at manglende anledning til å være tilstede ved behandling av egen sak i rettssystemet ikke i seg selv utgjør sikringsgrunn etter tvfbl. De faktiske forhold i vår sak er videre i det vesentlige uomtvistet. De ulemper effektuering av utvisningen vil medføre i forhold til utlendingens muligheter til å ivareta sine interesser i tilknytning til konas død, er heller ikke av den art at de utgjør sikringsgrunn. Det er fullt mulig for utlendingen å ivareta sine interesser også med sikte på forberedelse av krav i arveoppgjør, pasientskadeserstatning og straffesak gjennom prosessfullmektig i Norge. »

       A har til spørsmålet om sikringsgrunn anført at han mener hans rettigheter etter utlendingsloven ikke kan ivaretas uten at han får anledning til å møte for Utlendingsnemnda. Utvisningssaken er et spørsmålet om hans troverdighet. I denne saken er han blitt tvunget til å bevise sin uskyld, et utgangspunkt som ofte er vanskelig, og i noen tilfeller helt umulig. Han har gjort sitt beste, og det som gjenstår er å få møte personlig i Utlendingsnemnda eller tingretten for å tale sin sak. A mener at saken står og faller på hans framtreden for vedtaksmyndigheten eller domsmyndigheten. Dersom han må forlate landet, vil han ikke få mulighet til å møte ved forhandlingene. Dersom han fratas denne muligheten, vil saksbehandlingen være i strid med EMK artikkel 6 om retten til rettferdig rettergang.

       As kone døde under en operasjon på X sykehus 7. mai 2007 i forbindelse med en rutineoperasjon. Saken etterforskes av politiet. Sterke menneskelig hensyn anføres til støtte for at A må få ordne opp i forholdene i forbindelse med hustruens død i Norge. Han må også få muligheten til å følge opp eventuelle straffbare forhold vedrørende dødsfallet. Utlendingsnemnda mener dette kan skje via epost og på telefonen fra Irak. Påstanden sier etter As mening litt om kunnskapen nemnda sitter inne med om forholdene i Irak. Han anfører at det ikke er slik at enhver innbygger i Irak har tilgang til Internett. Ikke en gang offentlige kontorer har slike ressurser. For å få sendt et vedlegg over Internett tidligere i år måtte As advokat kontakte et utenlandsk telegrafselskap som har opprettet kontorer i Irak. Kommunikasjonen med dem måtte foregå på arabisk. Dette er en meget tungvint, i praksis umulig måte å holde kontakt på i kompliserte saker som erstatning, arveoppgjør etc. Det er dessuten heller ikke alltid mulig å få kontakt per telefon. All infrastruktur i Irak er basert på situasjonen i området fra dag til dag. Innbyggerne må ofte kommunisere med folk i andre land via bekjente i nabolandene, som Syria. A har dessuten ingenting å vende hjem til. Han kan ikke reise til hjembyen sin, fordi han der vil stå i fare for å bli drept av familien til dem han er beskyldt for å angi til Saddam Hussains politi. I tillegg ligger hjembyen hans nord i landet på grensen til det kurdiske området. Han er selv kurder, og det kommer rapporter fra hjembyen som tyder på at kurderne nå er direkte mål for terrorhandlinger, delvis satt i scene av representanter fra regjeringspartiet. Det er fullstendig urealistisk å tro, slik norske utlendingsmyndigheter har gitt uttrykk for, at det lokale politiet kan beskytte A mot kriminelle handlinger fra noen som målrettet går inn for å trakassere, skade eller i verste fall drepe ham. Det er allment kjent at det irakiske politiet både er i oppløsning og dessuten infiltrert av politiske fraksjoner som styrer de illegale begivenhetene i landet. Slik situasjonen er i dag, er A bedt om frivillig å forlate Norge med øyeblikkelig virkning. Han oppholder seg altså ulovlig i landet. Dette kan få følger for senere vurdering av oppholdstillatelse. I tillegg kan han når som helst pågripes og føres ut av landet. Det vil ikke innebære noen belastning eller trusler for samfunnet dersom han får oppholdt seg her en stund til.

       Til dette bemerker denne dommeren at As begrunnelse for begjæringen om midlertidig forføyning er at han har et krav på at han ikke skal utvises: Anklagen om at han har benyttet falske identifikasjonsbevis i forbindelse med at han fikk utstedt pass i Stockholm, og dermed utvisningsvedtaket, er uriktig. Til dels kan anførslene i begjæringen oppfattes slik at A mener det foreligger sikringsgrunn etter § 15-2 (a) om at saksøktes atferd gjør det nødvendig med en midlertidig sikring av kravet fordi forfølgningen eller gjennomføringen av kravet ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort. A kan her forstås slik at han mener statens, altså saksøktes, atferd i form av gjennomføring av vedtak om utvisning, gjør det umulig for ham å forfølge sitt rettmessige krav på at utvisningsvedtaket ikke blir stående. Anførselen er her at A slik saken står er avhengig av å bli trodd for å få gjennomslag for sitt syn på bevisspørsmålene og dermed sikre sitt krav, og av den grunn må møte personlig i Utlendingsnemnda. Men dette er etter denne dommerens mening ikke tilstrekkelig til å utgjøre sikringsgrunn, verken i forhold til alternativ (a) eller alternativ (b) i § 15-2. Denne dommeren er her enig i statens anførsler, og viser til Rt-2000-1725. Her refererte Høyesteretts kjæremålsutvalg lagmannsretten, som pekte på at uttransportering innebar at asylsøkeren ikke kunne være til stede under hovedforhandlingen i byretten. De faktiske forholdene i saken var i det vesentlig uomtvistet. Den ulempen søkeren ville lide ved uttransportering, var etter lagmannsrettens mening ikke av en slik art at tvangsfullbyrdelsesloven § 15-2 annet ledd (b) kom til bruk. Lagmannsretten var videre enig i statens anførsler om konsekvensen av en eventuell generell godtakelse av søksmål som sikringsgrunn. Kjæremålsutvalget mente lagmannsretten ikke ga uttrykk for noen uriktig lovtolkning. Denne dommeren viser også til Rt-1979-366.

       Det er klart at det kan være en ulempe for A ikke å være i Norge når Utlendingsnemnda skal behandle klagen hans. Men dette er ikke tilstrekkelig til at det foreligger sikringsgrunn, heller ikke om man ser As anførsler om farer og ulemper ved utvisning samlet. I den grad det fortsatt kan skaffes nye opplysninger av betydning for bedømmelsen av ektheten av identifikasjonspapirene, vil dette muligens også kunne være enklere for A dersom han oppholder seg i Irak. Utlendingsdirektoratet har i sitt vedtak lagt til grunn at utlendingsloven § 15 ikke er til hinder for utsendelse, og denne dommeren kan ikke se at A har sannsynliggjort at dette er uriktig. At kommunikasjonen fra Irak til Norge kan by på problemer, kan ikke være avgjørende. Ulempen ved om å måtte administrere spørsmål som er oppstått på grunn av hustruens dødsfall er heller ikke tilstrekkelig til at det foreligger sikringsgrunn. Gjennomføring av utvisning før Utlendingsnemndas behandling kan ikke sees å være noe brudd på EMKs regler om rett til rettferdig rettergang. Det følger av det som er sagt ovenfor at denne dommeren mener at heller ikke § 15-6 andre ledd kan begrunne en midlertidig forføyning.

       Etter dette er det enighet i lagmannsretten om at byfogdembetets kjennelse stadfestes. Det følger av de begrunnelsene som er gitt ovenfor at As anførsler om at det ikke er grunnlag for å tilkjenne staten omkostninger for byfogdembetet på grunn av sent fremsatte anførsler og bevis, ikke kan føre frem. Lagmannsretten har ikke innvendinger mot byfogdembetets saksomkostningsavgjørelse.

       Kjæremålet har ikke ført frem. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven § 180 første ledd og tvangsfullbyrdelsesloven § 3-4 tilkjennes staten ved Utlendingsdirektoratet saksomkostninger for lagmannsretten. Beløpet settes skjønnsmessig til 4000 kroner.

Slutning:

1. Oslo byfogdembetes kjennelse stadfestes.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten til staten v/ Utlendingsdirektoratet med 4.000 - firetusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. Ved forsinket betaling skal det svares forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd fra forfall til betaling skjer.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo