Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2008-020660
Dokumentdato : 17.06.2008

Utvisning - Utlendingsloven § 29

Utenlandsk statborger som kom til Norge som niåring i 1988 var i 2000 domfelt for volds- og narkotikaforbrytelser. Han ble etter endt soning uttransportert til opprinnelseslandet, men returnerte etter kort tid og ble domfelt for grovt ran. Vedtak om utvisning ble fattet i oktober 2005. Etter soningen hadde utlendingen giftet seg og fått barn. Søknad om opphold på grunnlag av familiegjenforening ble først behandlet og avslått i januar 2007. Lagmannsretten fant at utvsningsvedtaket var ugyldig idet det ikke var lagt tilstrekkelig vekt på lav alder ved innreise, sterk tilknytning til Norge, liten tilknytning til opprinnelslandet og positiv utvikling i hans sosialisering.

Red. anm.: se Rt-2009-546 for senere saksgang.

 Saken gjelder gyldigheten av et vedtak om utvisning med 5 års innreiseforbud fattet av Utlendingsnemnda (UNE) 14. juni 2007.

       A (A) er født i Chile. Han kom til Norge med sin mor i 1988. Han var da 9 år gammel og fikk oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.

       Ved Oslo tingretts dom 23. januar 1998 ble A dømt til fengsel i to år og seks måneder for narkotikaforbrytelse, alvorlig legemsbeskadigelse med særlig farlig redskap, flere grove tyverier, heleri med mer. Blant annet under henvisning til dommen traff Utlendingsdirektoratet (UDI), i mars 2000 vedtak om utvisning av A med 5 års innreiseforbud.

       Etter å ha blitt uttransportert i juni 2001 returnerte A til Norge etter fire uker og har senere oppholdt seg her. Ved Borgarting lagmannsretts dom 19. desember 2002 ble A domfelt for overtredelse av straffeloven § 268 annet ledd, jf § 267 til fengsel i to år og fem måneder for et grovt ran av en urmakerforretning. Straffen var en fellesstraff med forhold hvor skyldspørsmålet ble avgjort ved Oslo tingretts dom av 2. september 2002.

       Under soningen søkte A om asyl. I UNEs avslag 3. juli 2003 ble A gjort oppmerksom på at han pliktet å forlate landet frivillig.

       Etter soning av staffen ble han løslatt 3. oktober 2003 med en resttid på 194 dager. Umiddelbart etter løslatelsen ble A forhåndsvarslet om mulig utvisning i medhold av utlendingsloven § 29 første ledd, bokstav c, jf UDIs skriv 6. oktober 2003. Varselet viste til Borgarting lagmannsretts dom fra desember 2002. Det var ingen referanse til utvisningsvedtaket fra 2000.

       A giftet seg 30. desember 2003 med B, som han hadde et felles barn med, C, født *.*.2003. Paret fikk senere et barn til, D, født *.*.2007.

       I slutten av mai 2005 ble A pågrepet og satt noen dager på Trandum. Etter pågripelsen søkte han om opphold på grunnlag av familiegjenforening med ektefelle og barn.

       UDI fattet 21. september 2005 vedtak om å utvise A. Utvisningsgrunnlaget var utlendingsloven § 29 første ledd bokstav c) og Borgarting lagmannsretts dom av 19. desember 2002. Familiegjenforeningssøknaden var da ikke behandlet og ble henlagt 27. oktober 2005 uten realitetsbehandling.

       UDI besluttet 11. oktober 2005 at utsatt iverksetting av utvisningsvedtaket 21. september 2005 ikke skulle gis. Begjæring om utsatt iverksetting ble avslått 27. oktober 2005.

       Etter krav fra advokat Birkeland om at oppholdssøknaden basert på familiegjenforening måtte realitetsbehandles, fattet i UDI 8. januar 2007 vedtak der søknaden om opphold ble avslått og det ble opplyst at A pliktet å forlate landet frivillig. Vedtaket ble påklaget, men 20. februar 2007 opprettholdt UDI vedtaket og samtykket heller ikke til utsatt iverksettelse. Sakene ble oversendt til UNE 11. april 2007. Krav om utsatt iverksettelse ble ikke tatt til følge. Den 14. juni 2007 fattet UNE endelig vedtak der UDIs vedtak om utvisning med fem års innreiseforbud ikke ble tatt til følge.

       Saken ble 5. juli 2007 brakt inn for Oslo tingrett ved stevning og begjæring om midlertidig forføyning. Begjæringen om midlertidig forføyning ble trukket i prosesskrift av 7. august 2007, da UNE besluttet utsatt iverksettelse inntil det forelå dom i tingretten.

       Om saksforholdet for øvrig vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       Oslo tingrett avsa 4. desember 2007 dom med slik domsslutning:

       1 Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

       2 A dømmes til å erstatte staten v/ Utlendingsnemndas omkostninger i saken med kr 26.000,--kronertjuesekstusen- innen 14 -fjorten- dager fra dommens forkynnelse, med tillegg av renter etter lov om forsinkelsesrente § 3 fra dommens oppfyllelsesfrist til betaling skjer.

       A har i rett tid påanket tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Staten ved Utlendingsnemnda har gitt tilsvar. Ankeforhandling ble avholdt i Borgarting lagmannsretts hus 5. juni 2008. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. For staten møtte prosessfullmektigen. I tillegg møtte førstekonsulent Kristine Bjørnsund Johansen fra UNE. Det ble ført 2 vitner. Bevisførselen for øvrig fremgår av rettsboken.

       A har i det vesentlige gjort gjeldende:

       Det bestrides ikke at vilkårene i utlendingsloven § 29 første ledd bokstav c er oppfylt, men det gjøres gjeldende at utvisningen vil være et uforholdsmessig tiltak etter § 29 annet ledd. Utlendingsloven er sammenfallende med EMK art 8 nr 2, slik at praksis fra EMD er relevant.

       De forhold A ble dømt for i 2002 er alvorlige og har høy strafferamme, men straffen ble likevel ikke strengere enn fengsel i to år og fem måneder.

       A kom til Norge som 9 åring og hele hans oppvekst er et produkt av oppveksten og impulsene han har mottatt her og som har gjort ham norsk. Han har i de senere år aktivt arbeidet for å holde seg borte fra det uheldige miljøet som brakte ham inn på en kriminell løpebane, og har blant annet flyttet til Drammen.

       Han har ingen kontaktflate mot Chile, heller ikke gjennom det chilenske miljøet her. Det er utelukket for hans familie å reise sammen med ham til Chile, og han har ingen tilværelse der som han kan « gjenoppta ».

       Hans foreldre og søster, som bor i Norge, er norske statsborgere.

       Lav alder ved ankomst til Norge og etterfølgende lang botid skal tillegges stor vekt i uforholdmessighetsvurderingen. Om ikke disse hensyn skal få avgjørende betydning her, når skal de da få betydning?

       Staten har unnlatt å vise til relevant retts- eller forvaltningspraksis som gjelder niåringer. Praksis knyttet til saker som involverer 12 åringer har ikke overføringsverdi, fordi utviklingen mellom 9 og 12 år normalt er betydelig.

       Tingretten har helt unnlatt å vurdere konsekvensene for sønnen C for det tilfelle at faren skulle bli utvist.

       A fikk ingen pålegg om utreise da han ble løslatt fra fengselet, men derimot et varsel om mulig utvisningssak. Dette ble ikke fulgt opp på halvannet år, før han i mai 2005 ble pågrepet og satt på Trandum. I denne perioden hadde han ingen grunn til å tro at oppholdet var ulovlig. Fra Trandum søkte A om opphold på grunnlag av familiegjenforening. Inntil denne var endelig avgjort av UDI i januar 2007 var oppholdet lovlig.

       I forbindelse med stevningen ble det begjært midlertidig forføyning for rett til opphold mens saken varte. Begjæringen ble trukket da staten opplyste at iverksettelse ikke ville skje før dom i tingretten forelå. På denne bakgrunn kan de perioder A har oppholdt seg i Norge uten formelt grunnlag ikke tillegges særlig vekt i uforholdsmessighetsvurderingen.

       Saksbehandlingen har vært unødvendig lang og har bidratt til at As tilknytning til Norge nå er blitt enda sterkere, og belastningen for familien vil bli betydelig øket, for det tilfellet at A blir utvist.

       Under enhver omstendighet er utvisning i 5 år et uforholdsmessig inngrep og lagmannsretten må vurdere om to år eventuelt vil være tilstrekkelig.

       A har nedlagt slik påstand

1. Utlendingsnemndas vedtak av 14. juli 2007 kjennes ugyldig. 
2. A tilkjennes saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra dommens forkynnelsesfrist til betaling skjer. 

       Staten ved Utlendingsnemnda har i det vesentlige gjort gjeldende:

       Tvistetemaet i saken er om utvisning med 5 års innreiseforbud vil være et uforholdsmessig inngrep etter utlendingsloven § 29 annet ledd.

       Både UDI og UNE har foretatt grundige vurderinger av de spørsmål dette tvistetema reiser. Selv om lagmannsretten har full kompetanse i saken, også til å prøve forvaltningen skjønn, kan det være grunn til å utvise noe tilbakeholdenhet ved å overprøve faginstansens vurderinger.

       Også tingretten har foretatt en grundig vurdering og avsagt en dom som staten mener er riktig.

       Et utgangspunkt for uforholdsmessighetsvurderingen er alvoret i de straffbare forhold A er dømt for. Jo mer alvorlig, jo sterkere må tilknytningen være, jf bl.a. Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 320.

       I dette tilfellet dreier det seg om et meget alvorlige forhold med høy strafferamme og som ledet til en lang fengselsstraff. Begge deler er relevant, jf Ot.prp.nr.51 (2003-2004) side 9.

       Tilfellet her er sammenlignbart med forholdet i Rt-2000-591 hva angår utmålt straff og strafferamme. At det forhold A ble domfelt for i 2002 er å anse som meget alvorlig kriminalitet der det skal svært meget til for at utvisningen kan være et uforholdmessig inngrep, fremgår av Rt-2002-169. Betraktningene i Rt-2000-591 har derfor relevans i saken.

       Også A øvrige straffehistorie, derunder domfellelsen i 1998, som ledet til første gangs utvisning, taler mot at utvisning nå er uforholdsmessig.

       A har gjentatte ganger brutt utlendingsloven.

       Først og fremst brøt han loven ved å komme tilbake til Norge før innreiseforbudet i det første utvisningsvedtaket var opphørt. Dernest brøt han plikten til å reise ut frivillig etter UNEs avslag på asylsøknaden juli 2003. Videre brøt han utreisepåleggene i UDIs utvisningsvedtak 21. september 2005 og avslag på søknad om opphold på grunnlag av familiegjenforening 14. juni 2007. Utlendingsloven § 29 første bokstav a kunne derfor vært anvendt som selvstendig utvisningsgrunnlag. Lovbruddene må tillegges stor vekt også når utvisningsgrunnlaget er § 29 første ledd bokstav c.

       Lav alder ved innreise til Norge er ikke noe absolutt grunnlag for ikke å beslutte utvisning, jf blant annet Rt-2005-238.

       Det vises også til de tre dommene inntatt i Rt-1996-551, side 561 og 568 samt Rt-1998-1795.

       Den tilknytning til Norge som er utviklet etter at A ble løslatt i 2003 og stiftet familie, skjedde på et tidspunkt da han ikke hadde noen rimelig forventning om få bli varig i landet. Dette kan derfor ikke tillegges vekt, jf Borgarting lagmannsretts dom 25. juni 2007.

       At en utvisning er belastende for familien er det normale, og det er bare ved ekstraordinære påkjenninger at det kan få avgjørende betydning, jf Rt-2007-667.

       En utvisningsperiode på 5 år er ikke et uforholdsmessig inngrep.

       Staten ved Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes. 
2. A dømmes til å erstatte Staten v/ Utlendingsnemndas saksomkostninger for lagmannsretten. 

       Lagmannsretten ser saken slik:

       Etter utlendingsloven § 29 første ledd bokstav c kan en utlending utvises når han er ilagt straff for et forhold som kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder eller flere ganger i løpet av de siste tre år er ilagt fengselsstraff. Etter bestemmelsens annet ledd besluttes slik utvisning ikke dersom det, i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket, vil være et uforholdsmessig tiltak overfor ham selv eller nærmeste familie.

       Det er ikke bestridt, og heller ikke tvilsomt, at vilkåret etter § 29 første ledd bokstav c er oppfylt. Sakens kjernespørsmål er om det foreligger omstendigheter som gjør at utvisning vil virke som et uforholdsmessig inngrep overfor A eller noen i hans nærmeste familie.

       Tingretten uttaler på side 7 om utgangspunktet for uforholdsmessighetsvurderingen:

        Etter bestemmelsen skal det foretas en uforholdsmessighetsvurdering hvor forholdets alvor skal veies mot utlendingens tilknytning til riket. Momentene trekker i hver sin retning, og jo mer alvorlig det straffbare forhold er, jo sterkere må tilknytningen være for å utgjøre en tilstrekkelig motvekt i forholdsmessighetsvurderingen. Etter Høyesteretts praksis skal det ved meget alvorlig kriminalitet svært mye til før en  utvisning vil bli ansett som et uforholdsmessig vedtak, jf. Rt-2001-591. (skal  Rt-2000-59

       Om de forbrytelser A ble dømt for uttaler tingretten i dommen på side 7 og 8:.

        Et grovt ran er å anse som et alvorlig straffbart forhold, jf.  RG-2002-969. Overtredelse av straffeloven § 268 annet ledd, jf. straffeloven § 267 har en strafferamme på 12 år, mens den faktisk utmålte straffen ble to år og fem måneder. Det fremgår av lagmannsrettens dom at den typen handlinger er et alvorlig samfunnsproblem som det er all grunn til å reagere strengt mot. Lagmannsretten la til grunn at A og hans medtiltalte i saken var likeverdige gjerningsmenn. Ranet ble begått ut fra et rent profittmotiv, og A var villig til å delta i ranet for å skaffe seg penger. Ranet ble videre ansett å være grovt da det ble truet med en imitasjon av en « Luger » pistol, samt at ransutbyttet var klokker til en verdi av kr 771.800,-. Ekspeditøren var alene i forretningen, og hadde ingen forutsetninger for å se at det var et uekte våpen, og hun fikk betydelige problemer som følge av ranet, både som arbeidstaker og i privatlivet. Hun har i perioder isolert seg og har utvilsomt fått redusert livskvalitet. 

       Lagmannsretten slutter seg til dette og tilføyer at også dommen fra 1998 omfattet til dels meget alvorlige narkotika- og voldsforbrytelser. Også dette må tillegges atskillig vekt ved uforholdmessighetsvurderingen. Ran av den type A ble dømt for i 2002 er særlig samfunnskadelig fordi de reduserer den alminnelige borgers trygghet i hverdagen. De begås på steder som ikke er forbundet med fare og som oppsøkes som ledd i den daglige livsutfoldelse. For den som direkte utsettes for ranet er belastningene meget store og har i dette tilfellet, etter det som er opplyst, ledet til varig nedsatt livskvalitet for vedkommende butikkansatt.

       At det under disse omstendigheter skal svært meget til for at utvisning av A vil være et uforholdsmessig inngrep, er utvilsomt.

       Staten har vist til at A, i tillegg til de straffbare handlingene han er domfelt for, ved flere anledninger har opptrådt i strid med utlendingsloven og at utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a derfor kunne vært anvendt som selvstendig utvisningsgrunnlag. Staten mener disse forhold må tillegges atskillig vekt selv om de ikke er påberopt som eget grunnlag. Lagmannsretten finner derfor grunn til å knytte noen kommentarer til A opphold i Norge etter løslatelsen.

       Ved å komme tilbake til Norge opptrådte A utvilsomt i strid med utvisningsvedtaket og derved med utlendingsloven.

       I UNEs avlag på asylsøknaden, som A sendte mens han satt til soning, ble det opplyst at A etter avslaget pliktet å forlate landet frivillig. A har selv forklart at han ikke hadde festet seg ved avslagets opplysninger om utreiseplikt. Da han på det aktuelle tidspunkt satt til soning, har lagmannsretten forståelse for dette. Utreisepålegget ble, etter det lagmannsretten forstår, heller ikke ved løslatelsen tatt opp av myndighetene, og lagmannsretten finner derfor ikke å kunne legge særlig vekt på at det ikke ble etterlevd.

       Da A ble løslatt i oktober 2003 hadde UDI rettslig grunnlag for straks å uttransportere ham i henhold til det opprinnelige utvisningsvedtaket fra 2000. Det ble imidlertid ikke gjort noe for å besørge uttransportering. A ble heller ikke gitt noen informasjon om hvordan han skulle forholde seg. Derimot ble han noen dager senere meddelt innholdet av UDIs brev 6. oktober 2003, med « Forvarsel om utvisning » og med frist til å uttale seg innen 14. oktober 2003. Kommentarer til brevet 6. oktober 2003 ble gitt av Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) 11. november 2003. Etter dette hørte ikke A fra utlendingsmyndighetene eller politiet før han ble pågrepet i slutten av mai 2005 og satt på Trandum.

       Det er uklart for lagmannsretten hvorfor UDI innledet en ny utvisningssak uten å følge opp vedtaket fra 2000. For A må det ha vært naturlig å oppfatte brevet 6. oktober 2003 og unnlatt svar på kommentarene fra SEIF som at endelig vedtak om utvisning ikke forelå. Det er forståelig om A derfor ikke oppfattet det som om han oppholdt seg ulovlig i landet. Dette må ha blitt styrket ved at han hele tiden bodde på kjent adresse og lett kunne blitt kontaktet. Om A hadde en riktig forståelse av sin rettslige posisjon behøver lagmannsretten ikke ta stilling til, idet det er tilstrekkelig å konstatere at det etter omstendighetene ikke er grunnlag for sterke bebreidelser mot A basert på at han oppfattet oppholdet som lovlig.

       Etter at A ble satt på Trandum i mai 2005 søkte han opphold på grunnlag av familiegjenforening. Søknaden ble ikke behandlet før etter at UDI hadde fattet utvisningsvedtaket 21. september 2005, og ble på det grunnlag henlagt uten realitetsbehandling. Etter en del korrespondanse med advokat Birkeland ble saken likevel tatt til realitetsbehandling og ved UDIs vedtak 8. januar 2007 ble søknaden avslått. Staten bestrider ikke at A, inntil søknaden var realitetsbehandlet, hadde grunnlag for opphold.

       At A ikke forlot landet mens klagesakene pågikk og frem til begjæringen om midlertidig forføyning ble trukket tilbake, finner lagmannsretten at det ikke kan legges særlig vekt på.

       Ved vurderingen av hvilken vekt As brudd på utlendingsloven skal tillegges, vil det etter dette være det forhold at han brøt innreiseforbudet som er det utslagsgivende og som må tillegges vekt. Når det derimot gjelder As etterfølgende opphold i riket der han i perioder manglet grunnlag for lovlig opphold, finner lagmannsretten ikke å kunne tillegge særlig vekt i hans disfavør.

       Både på bakgrunn av de alvorlige forhold A er domfelt for og hans ignorering av utvisningsvedtaket fra desember 2000, skal det svært meget til før et utvisningsvedtak mot ham vil være et uforholdsmessig inngrep mot ham eller noen i hans nærmeste familie.

       At lav alder ved innreise kan tillegges vesentlig vekt er på det rene.

       Da utlendingsloven § 29 ble endret ved lov 2. juli 2004 nr. 67 ble det i Ot.prp.nr.51 (2003-2004), som lå til grunn for lovendringen, blant annet uttalt følgende om betydningen av kriminalitet begått av utlendinger som kom til Norge i ung alder:

        Jo mer alvorlig kriminalitet det er tale om, desto mer skal det til av belastning for den utviste selv eller dennes familie før det blir karakterisert som et uforholdsmessig tiltak. ... I saker der utlendingen har bodd lenge i Norge og i tillegg kom til landet som barn, kreves det svært mye av det straffbare forholdet før utlendingsmyndighetene reagerer med utvisning. En av grunnene til dette er blant annet at det norske samfunn må ta et større ansvar for den kriminelle løpebane når utlendingen har hatt sin barndom i Norge. (understreket her) 

       Betydningen av ung alder er likevel ikke absolutt, noe som blant annet fremgår av Høyesteretts avgjørelse i Rt-2005-238:

(33) 
        Noen absolutt aldersgrense kan heller ikke utledes av høyesterettspraksis, forvaltningspraksis eller praksis av Den europeiske menneskerettsdomstol. Som eksempler nevner jeg sakene i Rt-1996-561  og  Rt-1996-568 som begge gjaldt utlendinger som kom til Norge 12 år gamle. Høyesterett fant i begge saker utvisningsvedtaket gyldig, og utlendingenes klager til EMD ble avvist som « inadmissible ». 
(34) 
        Ung alder ved ankomst til Norge er etter dette ikke noe absolutt hinder for utvisning, men er et sentralt moment ved den sammensatte vurderingen av om utvisning er et uforholdsmessig tiltak. 

       Mange innvandrere vil også om de kommer til Norge i ung alder, holde nær kontakt med opprinnelseslandet. Dette gjelder antakelig særlig innvandrere fra opprinnelsesland hvorfra det allerede er kommet mange innvandrere til Norge, og som har sitt eget miljø her, har kontakt med familien i opprinnelseslandet, reiser på ferier dit etc. I slike tilfeller kan det være mindre grunn til å tillegge alderen på innvandringstidspunktet selvstendig betydning ved vurderingen av tilknytningsgraden. Slike forhold står sentralt i Høyesteretts avgjørelser i  Rt-1996-561 og 568 (  Rt-1996-568) og  Rt-1998-1795. De utviste var i disse sakene henholdsvis 12 og 13 år gamle og med lang botid i Norge, men hadde beholdt god forbindelse med opprinnelseslandet.

       Før A ble utsendt til Chile i 2000 hadde han ikke vært i Chile siden familien forlot landet. Han har heller ikke senere vært tilbake. Videre opplyser A at han ikke har noe kontakt med den del av familien som bor i Chile. Han har ikke deltatt i noe chilensk miljø i Norge, bortsett fra med foreldrene og søsken, som alle er norske statsborgere. Han har gått på grunnskole, ungdomsskole og videregående skole i Norge. På skolen hadde han norske venner og bekjente. Han har opplyst at han snakker spansk med sine foreldre og lagmannsretten legger til grunn at han har rimelig gode spanskkunnskaper, men likevel slik at norsk, som han snakker helt uten aksent, er hans primærspråk.

       A har forklart at han i oppveksten utnyttet foreldrenes manglende norskkunnskaper og kjennskap til norske forhold til egen « fordel » ved at de i praksis ikke kunne utøve noen kontroll over ham. Han kom mot slutten av grunnskolen i kontakt med en nynazistisk inspirert gruppe med tilknytning til et kriminelt miljø på Tveita. De yngre guttene så opp til de eldre og det var dette, som han selv beskriver som et « galt valg », som ledet ham på feil spor, ikke at han ved ankomst til Norge videreutviklet en allerede påbegynt kriminell løpebane.

       Slike uheldige påvirkninger, som A selv har beskrevet og som lagmannsretten ikke har grunn til å betvile riktigheten av, er et generelt samfunnsproblem og kan, i motsetning til de utenlandsk dominerte gjengmiljøene, ikke knyttes til den enkeltes nasjonalitet eller kulturelle bakgrunn. Derimot er det lett å tenke seg at barn som kommer til riket som flyktninger uten noen lokal forankring er sårbare og lett kan trekkes inn i ulike lite ønskede miljøer.

       I  Rt-2005-238, som gjelder vietnamesiske kvoteflyktninger, uttalte Høyesterett blant annet:

(48) 
        Norske myndigheter må være forberedt på at kvoteflyktninger kan ha en bakgrunn som gjør tilpasningen til Norge vanskeligere enn vanlig - særlig når flyktningen kommer til Norge i ung alder - og myndighetene har et ansvar for at unge kvoteflytninger får tilstrekkelig hjelp til å takle sin nye livssituasjon. Dette tilsier etter mitt syn at man bør være noe mer forsiktig med å utvise kvoteflyktninger som har kommet til Norge i ung alder, enn man ellers ville ha vært. 

       Lagmannsretten vil ikke trekke noen parallell mellom A og vietnamesiske kvoteflyktninger, men bemerker likevel at det også for den kategori innvandrere som A representerer, og som norske myndigheter i utgangspunktet hadde stor forståelse og sympati med, nok var et udekket behov for oppfølgning fra norsk side. Det vises i denne sammenheng også til uttalelsen i  Ot.prp.nr.51 (2003-2004) som sitert og understreket foran.

       I tiden etter løslatelsen har A giftet seg med en norsk kvinne som arbeider i en dyrebutikkkjede som hun også er medeier i. A har opparbeidet et godt og nært forhold til sin sønn og til sin svigerfamilie, som uttrykker at de er imponert over hans opptreden overfor familien og i særdeleshet sønnen, hans hjelpsomhet og driftighet i en vanskelig situasjon. A har tatt aktive skritt for ikke å på ny komme i kontakt med sitt gamle miljø, og familien har blant annet av den grunn flyttet fra Oslo til Drammen. Etter lagmannsrettens vurdering er det ingen holdepunkter for at den positive utvikling A har vært inne i siden han ble løslatt og fikk egen familie ikke skal fortsette. Han er for tiden elektrikerlærling og må antas å ha gode utsikter til å komme i godt lønnet arbeid dersom han skulle gis opphold.

       Lagmannsretten er etter dette ikke i tvil om at As tilknytning til Norge, som allerede i utgangspunktet var meget sterk, ble ytterligere vesentlig styrket i tiden etter løslatelsen. At dette er skjedd i en periode da han ikke kunne ha noen sterk forventning om å få varig opphold, finner lagmannsretten etter omstendighetene ikke å kunne legge avgjørende vekt på. Det vises til at utlendingsmyndighetenes håndtering av saken, ved ikke å følge opp det opprinnelige vedtak, men i stedet innlede ny sak, bidro til at A ble i Norge og til at oppholdet er blitt langvarig. Særlig perioden fra forhåndsvarsel om utvisning ble gitt i oktober 2003 til pågripelsen i mai 2005 er vanskelig å forstå nødvendigheten av. Når utvisning bygget på et nytt vedtak var det også en feil at ikke søknaden om opphold på familie gjenforeningsgrunnlag ble realitetsbehandlet straks. Konsekvensen var at As lovlige opphold ble betydelig forlenget. At saksmengden og stort arbeidspress i UDI kan gi slike utslag er forståelig, men konsekvensene kan ikke uten videre skyves over på søkeren.

       At utsendelse av A vil virke meget sterkt på A kone og barn er det ikke grunn til å betvile. Når sønnen har fått anledning til å opparbeide sitt nære forhold til A, kan det i noen grad tilskrives saksbehandlingstiden, noe lagmannsretten legger en viss vekt på. At B har flyttet fra sitt eget miljø til Drammen for å legge forholdene til rette for en vellykket rehabilitering av A, er også et forhold av en viss, om enn begrenset, betydning. Også hun må jo ha forstått at utvisning kunne bli aktuelt.

       I saker som denne, og i andre saker der familier brytes opp, vil det alltid være uskyldige tredjeparter som rammes. Det vil imidlertid bare være der noen rammes helt spesielt hardt at dette kan tillegges vesentlig betydning. Slike forhold foreligger ikke her, men de nevnte forhold spiller likevel inn i helhetsvurderingen.

       Etter en samlet vurdering der As unge alder, manglende tilknytning til Chile, hans lange botid i Norge, og særlig den ytterligere tilknytning og positive utvikling som har skjedd etter løslatelsen har stått sentralt, er lagmannsretten kommet til at en utvisning av A vil være et uforholdmessig inngrep. De uklare signaler han fikk gjennom saksbehandlingen er også tatt i betraktning. UNEs vedtak er derfor ugyldig.

       Anken har ført frem og ankende part har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 krav på full erstatning for sine saksomkostninger fra motparten, idet lagmannsretten ikke finner grunnlag for å anvende noen av lovens unntaksregler. Advokat Birkeland har fremlagt en omkostningsoppgave for lagmannsrettsbehandlingen på kr 45 000 eksklusive merverdiavgift som utgjør kr 11 250, i alt kr 56 250. Hertil kommer rettsgebyr for lagmannsretten kr 20 640, i alt kr 76 890. Det er ikke kommet innsigelser mot oppgaven som legges til grunn.

       A har etter det resultat lagmannsretten er kommet til rett til å få sine omkostninger ved tingrettsbehandlingen dekket av staten. A krevet omkostninger for tingretten med kr 55 000 som med tillegg av merverdiavgift utgjør kr 68 750. Hertil kommer rettsgebyr med kr 4 300 i alt kr 73 050. Heller ikke mot denne oppgaven er det kommet innsigelser, og lagmannsretten legger oppgaven til grunn.

       Om renter av saksomkostningene vises det til tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 tredje og fjerde ledd.

       Dommen er enstemmig.

 

Domsslutning 

1. Utlendingsnemndas vedtak 14. juni 2007 er ugyldig. 
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten ved Utlendingsnemnda innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen til A 76.890 - søttisekstusenåttehundreognitti - kroner. 
3. I saksomkostninger for tingretten betaler Staten ved Utlendingsnemnda innen 2- to- uker til A 73.050 - søttisekstusenogfemti - kroner. 

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo