Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2008-037948
Dokumentdato : 15.12.2008

Utvisning

Borgarting lagmannsrett - Dom. Utvisning av EØS-borger. Lagmannsretten kom til at Utlendingsnemndas vedtak om utvisning av herboende polsk borger var ugyldig. Det kunne ikke antas å foreligge personlige forhold som innebærer en aktuell og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn dersom utlendingen fortsatt fikk oppholde seg her, jf utlendingsloven § 58 annet ledd.

Red. anm.: se Rt-2009-705 for senere saksgang.

Saken gjelder overprøving av utvisningsvedtak.

       A ble født i 1976. Han er polsk statsborger og har vokst opp i Polen.

       I slutten av 1996, i en alder av 20 år, kom A til Norge. Høsten 1996 fikk han, sammen med sin kjæreste, B, datteren C. B er født i Polen, men er norsk statsborger. A og B giftet seg i april 1997. I mai 1997 fikk A innvilget arbeidstillatelse her i landet, i familiegjenforeningsøyemed. Tillatelsen gjaldt for to år.

       Ved Utlendingsdirektoratets vedtak 16. november 1999 ble A utvist fra Norge under henvisning til dagjeldende § 29 første ledd bokstav b i utlendingsloven av 24. juni 1988. Det ble særlig vist til at A ved Trondheim byretts dom 13. november 1998 var dømt til fengsel i ett år og ni måneder for blant annet to overtredelser av straffeloven § 162 første og annet ledd. Denne dommen var fellesstraff med en betinget promilledom fra 1997. Etter klage reduserte Justisdepartementet utvisningstiden til fem år.

       A returnerte til Norge i mai 2004, flere måneder før femårsfristen etter utvisningsvedtaket utløp 16. november samme år. Han ble etter noe tid pågrepet, og det ble avdekket at han hadde kommet til Norge på falske identifikasjonspapirer.

       Ved Heggen og Frøland tingretts dom 25. oktober 2004 ble A dømt til 45 dagers betinget fengsel for å ha framvist falsk pass ved innreisen til Norge og for å ha overtrådt innreiseforbudet. Han var også tiltalt for innførsel og forsøk på erverv av amfetamin, men ble frifunnet for dette. Etter domfellelsen ble han løslatt, og han flyttet tilbake til ektefellen og datteren i Norge.

       Den 31. mars 2006 ble A satt under tiltale for i desember 2005 å ha oppbevart ca 97 gram amfetamin, ca 1276 gram amfetamin og 330 milliliter amfetaminbase. Trondheim tingrett frifant ved dom 3. mai 2006 A for sistnevnte forhold, men dømte ham for de to førstnevnte forhold, dvs oppbevaring av ca 1,3 kg amfetamin. Straffen ble fengsel i 2 år og 6 måneder. A ble etter det opplyste løslatt på prøve 15. juli 2007.

       Utlendingsdirektoratet vedtok 14. mars 2007 å utvise A fra Norge, i medhold av utlendingsloven § 58 første jf annet ledd. Innreiseforbudet ble begrenset til fem år. Vedtaket ble påklaget.

       Ved Utlendingsnemndas vedtak 4. juli 2007 ble klagen ikke tatt til følge. A ble således utvist for en periode av fem år. Nemnda bemerket også at A ikke fylte vilkårene for arbeidstillatelse i familiegjenforening med herboende datter, idet det forelå utvisningsgrunn og klageren var utvist med fem års innreiseforbud. Med hensyn til vurderingen etter utlendingsloven § 58 annet ledd framholdt nemnda blant annet:

         Det skal ved grove narkotikaforbrytelser legges til grunn en lav terskel når det gjelder gjentagelsesfare.
         Nemnda finner etter en konkret vurdering at det foreligger en slik fare for gjentakelse at det er grunnlag for utvisning. Klageren er tidligere domfelt tre ganger i Norge. I Trondheim byretts dom av 13.11.98 ble klageren idømt en fengselsstraff på ett år og ni måneder for grov overtredelse av narkotikalovgivningen. Klageren ble dømt for både oppbevaring og erverv av amfetamin etter at politiet den 13.08.98 fant 185,63 gram amfetamin skjult i hans benprotese. Som en følge av dette ble klageren utvist fra riket og han har etter det opplyste ikke oppholdt seg i riket fra 2000 til 2004. Nemnda har merket seg at de forhold klageren ble dømt for både den 13.11.98 og den 03.05.06 ble begått i prøvetiden.
         Nemnda har sett hen til anførslene om at klageren har sonet uten bemerkninger, og at han har gjort fremskritt, tatt utdannelse og at han har en positiv bolig- og familiesituasjon ved løslatelse, men finner ikke at det tilsier at det ikke foreligger en fare for gjentakelse. I den anledning vises det til at tingretten i kjennelsen den 17.01.07 la til grunn at klageren hadde oppholdt seg sammen med familien i Norge fra september/oktober 2004. Til tross for dette begikk klageren alvorlige straffbare handlinger i desember 2005.
         På denne bakgrunn finner nemnda at det foreligger personlige forhold ved klageren som innebærer en aktuell og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.

       Utlendingsnemnda opprettholdt vedtaket ved sin avgjørelse 21. oktober 2008, på bakgrunn av As begjæring om omgjøring. Nemnda viste blant annet til begrunnelsen i vedtaket av 4. juli 2007.

       A innga stevning 8. august 2007 til Oslo tingrett med påstand om at Utlendingsnemndas utvisningsvedtak er ugyldig. Ved Oslo byfogdembetes kjennelse 13. juli samme år ble det besluttet at Utlendingsnemndas vedtak ikke skulle gjennomføres før det forelå dom i saken fra tingretten. Senere besluttet Utlendingsnemnda at iverksettelsen av vedtaket skal utsettes « inntil dom i første instans/ankeinstans foreligger ».

       Oslo tingrett avsa 9. januar 2008 dom med slik domsslutning:

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
2. A betaler saksomkostninger til Staten ved Utlendingsnemnda med kroner 50.000,- med tillegg av lovens rente regnet fra to uker etter dommens forkynnelse og frem til betaling skjer.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 19. og 20. november 2008 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten v/Utlendingsnemnda var representert ved sin prosessfullmektig. Dessuten var Einar Døssland fra Utlendingsnemnda til stede. Det ble avhørt fire vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboka.

       Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

       Utlendingsnemndas vedtak om utvisning er ugyldig. Retten kan prøve vedtaket inngående, og det er situasjonen nå som er avgjørende.

       A er polsk borger. Han har som borger av et EØS-land et særskilt vern mot utvisning. Det vises til artikkel 3 i Rådsdirektiv 64/221/EØF av 25. februar 1964 om samordning av de særbestemmelser om innreise og opphold for utenlandske statsborgere som er begrunnet med hensynet til den offentlige orden samt folkehelsen. Videre vises til utlendingsloven § 58 første og annet ledd, jf fjerde ledd, som må tolkes i samsvar med rådsdirektivet. Utvisning kan for eksempel ikke begrunnes med allmennpreventive hensyn eller være av pønal karakter.

       Vilkårene etter utlendingsloven § 58 annet ledd for utvisning er ikke oppfylt. Det foreligger ikke personlige forhold hos A som innebærer noen aktuell og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Tilstrekkelig fare for gjentakelse med hensyn til nye narkotikaforbrytelser foreligger ikke. At A er straffedømt, kan ikke i seg selv gi grunnlag for utvisning.

       Uansett vil utvisning være et uforholdsmessig tiltak overfor A og hans nærmeste familie, jf utlendingsloven § 58 fjerde ledd. Bestemmelsen må tolkes i samsvar med EMK artikkel 8 og 3 samt barnekonvensjonen artikkel 3. Heller ikke ved vurderingen etter utlendingsloven § 58 fjerde ledd er det adgang til å ta allmennpreventive eller pønale hensyn. As tilknytning til Norge er sterk, og han bor sammen med ektefellen og datteren. Hans helsesituasjon er også av betydning.

       Når det spesielt gjelder datteren, er det ikke tvilsomt at det er best for henne at faren får bli i Norge. Det vises til morens forklaring og forklaringen fra spesialpedagogisk rådgiver ved --- skole. Datteren er 12 år, og en konsekvens av utvisningen vil være at hun ikke får tilgang til sin far i en viktig periode av livet sitt. Hensynet til barnet skal veie tungt i slike saker.

       Ved forholdsmessighetsvurderingen vises det videre til Trondheim tingretts kjennelse 17. januar 2007 om at vilkårene for utlevering av A til Polen ikke er til stede, der tingretten fant at utlevering etter utleveringsloven §17 ville stride mot grunnleggende humanitære hensyn. En utvisning vil i praksis sette den avgjørelsen til side. Som Oslo byfogdembete uttalte i kjennelsen av 13. juli 2007 om å gi oppsettende virkning i nærværende sak, bør det være en viss konsekvens og sammenheng når det gjelder virkningen av de avgjørelser som tas. Det må påregnes at A blir satt inn for soning av dom i Polen hvis han utvises, og fengselsforholdene i Polen er dårlige. Det vises i den forbindelse blant annet til opplysningene som framgår av Landinfo (Utlendings- forvaltningens fagenhet for landinformasjon).

       A har lagt ned denne påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 04.07.2007 og 21.10.2008 er ugyldig.
2. A tilkjennes saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett, med tillegg av forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

       Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Vedtakene fra Utlendingsnemnda er gyldige. Grunnvilkårene for utvisning foreligger, og utvisning er heller ikke uforholdsmessig. Det er ingen feil ved rettsanvendelsen, og vedtakene bygger heller ikke på feil faktum.

       En « aktuell og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn » etter utlendingsloven § 58 annet ledd innebærer at det må foretas en relativisert vurdering av de straffbare forholds alvorlighet sammenholdt med sannsynlighetsgraden for nye straffbare handlinger. Vurderingen må være konkret i den enkelte sak, og Utlendingsnemnda har foretatt en slik konkret vurdering på riktig måte.

       A er i alt domfelt fem ganger, inkludert dommen fra Polen. Det er ellers sannsynlig at A har hatt befatning med mer enn han er domfelt for. Tilbakefallsrisikoen er på generelt grunnlag meget stor. Flere av As dommer gjelder narkotikaforbrytelser, og disse er begått etter at datteren ble født. Siste dom fra 3. mai 2006, og gjelder forhold begått i desember 2005, da han var 29 år gammel og datteren var ni år. Han ble løslatt etter soning sommeren 2007. Det er gått for kort tid siden løslatelsen til å konkludere med at gjentakelsesfare ikke foreligger. Bevistemaet i saken er ikke om A har mulighet til å klare seg uten å begå ny kriminalitet. A har for øvrig ikke uttrykt at han angrer på det han har gjort. Historien viser at han har liten respekt for lover og regler.

       Utvisning er ikke uforholdsmessig etter utlendingsloven § 58 fjerde ledd. Vurderingen etter fjerde ledd er tilsvarende den vurdering som gjøres etter den parallelle bestemmelsen i § 30, som gjelder for personer utenfor EØS-området. Rettspraksis vedrørende § 30 er således av betydning. Retten står også fritt til å legge vekt på allmennpreventive hensyn ved forholdsmessighetsvurderingen.

         « Forholdets art » i fjerde ledd peker på de kriminelle forhold som gjentakelsesfaren gjelder. Her er det grov narkotikakriminalitet. Graden av gjentakelsesfare er også av betydning. Hensynet til utlendingen selv har liten vekt når han som her kom til Norge i voksen alder. Heller ikke kan det legges særlig vekt på at A er under strafforfølgning i Polen, som er et EU-land. Også Polen tar hensyn til innsattes helsesituasjon, og A kan ta med medisinsk utstyr fra Norge.
         Hensynet til ektefellen er av en viss vekt, men Polen er ikke langt unna. Hun kan besøke ham, også når han sitter inne i fengsel i Polen. Utvisningen fra Norge hindrer for øvrig ikke at A bosetter seg i Sverige, og det vil da være kort avstand til familien i Norge.
         Det er forholdet til datteren som veier tyngst, isolert sett. Men det er ordinært at slike saker vil medføre belastninger på de nærmeste. Datteren er ikke spesielt sårbar, og hun har sin mor i Norge. En konsekvens av å nekte utvisning etter forholdsmessighetsvurderingen i denne saken, vil være at det ikke er mulig å utvise personer med små barn.
         Utvisning vil verken være i strid med EMK artikkel 3 eller 8 eller barnekonvensjonen artikkel 3.

       Staten v/Utlendingsnemnda har lagt ned slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger innen to uker etter dommens forkynnelse.

       Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn tingretten, og bemerker:

       Utlendinger som i utgangspunktet oppholder seg lovlig i Norge, kan utvises fra landet i nærmere bestemte tilfeller som framgår av utlendingsloven av 24. juni 1988 § 29 og § 30. Når det gjelder utlendinger som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen, er det snevrere adgang til utvisning. Slike borgere er gitt et særskilt vern mot utvisning i utlendingsloven § 58. Første til fjerde ledd i denne lovbestemmelsen lyder:

         Utlending som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen, kan utvises når hensynet til offentlig orden eller sikkerhet tilsier det.
         Utvisning etter første ledd kan skje når det hos utlendingen foreligger, eller må antas å foreligge, personlige forhold som innebærer en aktuell og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.
         Utlending som omfattes av EØS-avtalen, kan utvises når utlendingen har overtrådt straffeloven § 147 a eller § 147 b, eller har gitt trygt tilholdssted til noen som utlendingen kjenner til at har begått en slik forbrytelse.
         Utvisning besluttes ikke dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene.

       EØS-avtalen bygger på prinsippet om fri bevegelighet av personer, og i utgangspunktet må det aksepteres at utlendinger fra EØS-området som er straffedømt, også for forholdsvis alvorlige forbrytelser, har adgang til å oppholde seg her i landet. Imidlertid er vernet mot utvisning ikke unntaksfritt. Utvisningsgrunnlaget i henhold til EØS-avtalen framgår av Rådsdirektiv 64/221/EØF av 25. februar 1964 om samordning av de særbestemmelser om innreise og opphold for utenlandske statsborgere som er begrunnet med hensynet til den offentlige orden og sikkerhet samt folkehelsen. Etter rådsdirektivet artikkel 3 nr 1 kan tiltak av hensyn til offentlig orden og sikkerhet utelukkende være begrunnet i vedkommende enkeltpersons personlige forhold. Straffedommer alene kan ikke uten videre begrunne slike tiltak, jf artikkel 3 nr 2.

       Utlendingsloven § 58 - slik den nå lyder - må anses å være i samsvar med det nevnte rådsdirektiv, og i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelser ellers.

       Ved Utlendingsdirektoratets rundskriv RS 2002-107 av 8. november 2002, med senere endringer, er det lagt retningslinjer for praksis omkring utvisning av utlendinger som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen. Det vises for øvrig til utlendingsforskriften § 195 og § 196.

       Utvisning kan skje når hensynet til offentlig orden eller sikkerhet tilsier det, jf utlendingsloven § 58 første ledd. Tiltak som innskrenker retten til fri bevegelighet kan likevel ut fra hensynet til offentlig orden bare skje dersom det foreligger en reell og tilstrekkelig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Det vises i den forbindelse til EF-domstolens dom 27. oktober 1977 i sak 30-77 (Bouchereau).

       Utlendingsloven § 58 annet ledd gir nærmere regler for når utvisning kan skje av hensyn til offentlig orden eller sikkerhet.

       Overtredelse av bestemmelsene i § 147 a og § 147 b om terrorhandlinger gir i seg selv grunnlag for utvisning, jf § 58 tredje ledd. Derimot gir ikke overtredelse av for eksempel straffebestemmelsene om befatning med narkotika i seg selv grunnlag for utvisning. Det avgjørende blir om det må antas å foreligge personlige forhold som innebærer en aktuell og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Det må her foretas en konkret helhetsbedømmelse i den aktuelle sak, med hensyn til om de nevnte vilkår er oppfylt.

       For utvisning i slike tilfeller må det normalt kreves at det foreligger forhold som kan tilsi at utlendingen vil begå ny straffbar handling. Man må foreta en konkret vurdering av gjentakelsesfaren. Det er ikke adgang til å legge vekt på allmennpreventive hensyn, dvs hensynet til å avskrekke andre utlendinger. Det vises i den forbindelse til at det flere ganger er fastslått av EF-domstolen at EU/EØS-reglene er til hinder for å utvise en statsborger fra et medlemsstat av allmennpreventive hensyn, blant annet EF-domstolens dom av 26. februar 1977 i sak 67-74 (Bonsignore).

       Lagmannsretten går så over til den konkrete vurderingen i As sak. Saken gjelder domstolsprøving av et forvaltningsvedtak. Utlendingsnemnda avgjorde saken ved vedtak 4. juli 2007. Imidlertid foretok nemnda en fornyet vurdering av saken 21. oktober 2008, på bakgrunn av en begjæring om omgjøring. Utlendingsnemnda viste her blant annet til begrunnelsen i tidligere vedtak. Etter omstendighetene kan lagmannsretten vurdere saken ut fra forholdene per 21. oktober 2008, dvs i praksis per i dag. Det vises ellers til at domstolene har full kompetanse til å overprøve Utlendingsnemndas vurdering av om det foreligger tilstrekkelig rettslig grunnlag for utvisning i saken.

       Det er domfellelsene for befatning med narkotika som er av interesse for saken. Spørsmålet er om disse domfellelsene, sett i sammenheng med omstendighetene ellers, gir grunn til å tro at det foreligger gjentakelsesfare for nye alvorlige forbrytelser. I praksis er det spørsmål om det foreligger gjentakelsesfare for nye narkotikaforbrytelser.

       A er domfelt i Polen for å ha begått tyveri av bil i 1994, da han var 18 år gammel. Lagmannsretten kan ikke se at denne domfellelsen er av betydning for vurderingen etter utlendingsloven § 58 annet ledd. Heller ikke er domfellelsen fra Trondheim byrett 24. november 1997 for å ha kjørt bil i alkoholpåvirket tilstand av betydning. Det samme gjelder Heggen og Frøland tingretts dom 25. oktober 2004 for dokumentfalsk og overtredelse av straffeloven § 342 første ledd bokstav a. Ved sistnevnte dom ble for øvrig A frifunnet for tiltalen for innførsel og forsøk på erverv av amfetamin. Det er ikke grunnlag for å reise tvil om riktigheten av frifinnelsen.

       Derimot er Trondheim byretts dom 13. november 1998 av interesse. A ble da dømt til fengsel i ett år og ni måneder for erverv og oppbevaring av 185 gram amfetamin i august 1998. Han ble dessuten domfelt for bilbrukstyveri, heleri, dokumentfalsk og tyveri samt vegtrafikkforgåelser. Tiltalen gikk også på oppbevaring og overdragelse av ca 100 gram amfetamin i august 1998, men dette ble A frifunnet for. Heller ikke denne frifinnelsen er det grunnlag for å reise tvil om riktigheten av. Dommen av 13. november 1998 er fellesstraff med byrettens dom av 24. november 1997. Det er befatningen med 185 gram amfetamin som er av en viss betydning for utvisningssaken.

       Endelig er Trondheim tingretts dom av 3. mai 2006 av betydning. A ble da dømt til fengsel i to år og seks måneder for oppbevaring av i alt 1 373 gram amfetamin i desember 2005. Det legges ikke vekt på et annet tiltalepunkt, idet A der ble frifunnet.

       A er altså dømt for befatning med amfetamin i 1998 og 2005. Dette kan likevel ikke i seg selv begrunne utvisning, jf i den forbindelse at straffedommer alene ikke uten videre kan begrunne et slikt tiltak. Spørsmålet om gjentakelsesfare må ses i en bredere sammenheng.

       A er selv ikke narkotikamisbruker. Den første dommen for befatning med amfetamin ligger nå ti år tilbake i tid. Imidlertid gjelder den siste dommen en alvorlig narkotikaforbrytelse som ble begått for bare tre år siden. Lagmannsretten kan likevel ikke se at det i nærværende sak foreligger en aktuell gjentakelsesfare av betydning.

       Det er nå gått nærmere ett og et halvt år siden A ble løslatt etter siste dom, og det er ingen opplysninger som tyder på at han har begått nye straffbare forhold i denne tiden. Han har gode attester fra ulike lærere under fengselsoppholdet. A fortsatte med skolegangen fram til sist sommer. Han har ikke anledning til å arbeide i Norge med den status han nå har, men han har etter det opplyste jobbtilbud her. A er gift og har som nevnt en datter som nå er 12 år gammel. De bor sammen i leilighet i Trondheim. Det er ikke aktuelt at familien flytter med til Polen dersom A utvises, og det er god grunn til å tro at forholdet til familien vil motivere A til å holde seg på rett side av loven framover. Hans ektefelle har for øvrig forklart at A ikke lenger har kontakt med noe kriminelt miljø.

       Også As helsetilstand er av betydning. Han har amputert et ben under kneet etter en bilulykke i 1994, og har protese. Det er behov for medisinsk utstyr som skal være vanskelig tilgjengelig dersom han bor i Polen. Han venter for øvrig på ny protese, og det er også aktuelt med operasjon. Hensynet til best mulig helsebehandling er med på å motivere A til ikke å gjenoppta tidligere kriminell virksomhet.

       Dertil kommer As alder. Han er nå 32 år gammel, og erfaringsmessig vil ofte kriminell virksomhet avta med årene. Sett i sammenheng med As livssituasjon ellers og de øvrige omstendighetene i saken, finner lagmannsretten etter en helhetsvurdering at det ikke kan antas å foreligge personlige forhold som innebærer en aktuell og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn dersom A fortsatt oppholder seg i Norge.

       Utlendingsnemndas vedtak om å utvise A må etter dette kjennes ugyldig.

       Anken har ført fram, og sakskostnadsspørsmålet for lagmannsretten skal avgjøres etter reglene i tvisteloven § 20-2. Selv om lagmannsretten har funnet saken tvilsom, er det ikke tilstrekkelig grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen i første ledd. Advokat John Christian Elden har innlevert kostnadsoppgave som omfatter salær kr 48 000, med tillegg av merverdiavgift. Hertil kommer utgifter til utdrag med kr 2 000, også dette med tillegg av merverdiavgift. Dessuten påløper ankegebyr på kr 23 220. Kravet tas til følge, jf tvisteloven § 20-5. Det innebærer at det samlet tilkjennes kr 85 720. Om forsinkelsesrente vises til tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 tredje ledd.

       For tingretten hadde A fri sakførsel i henhold til bevilling 4. januar 2008 fra fylkesmannen i Sør-Trøndelag. Der en part har fri rettshjep, og motparten er et departement eller en annen etat som blir finansiert over statsbudsjettet, skal det ikke nedlegges påstand om sakskostnader til det offentlige, jf Rt-1999-901 (på side 906). Sakskostnader for tingretten tilkjennes derfor ikke.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Utlendingsnemndas vedtak om å utvise A er ugyldig.

 

2. Sakskostnader for tingretten tilkjennes ikke.

 

3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten v/Utlendingsnemnda til A 85.720 - åttifemtusensjuhundreogtjue - kroner, innen to uker fra forkynnelsen av denne dom.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo