Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2008-101674
Dokumentdato : 20.01.2009

Proforma ekteskap

Borgarting lagmannsrett - Dom. Avslag på søknad om oppholds- og arbeidstillatelse i gjenforeningsøyemed var ikke ugyldig. Det hovedsaklige formål med inngåelse av ekteskap ble ansett å være å etablere grunnlag for opphold i Norge. Heller ikke vedtak om utvisning og innmelding i Schengen informasjonssystem, som innebar varig innreiseforbud i hele Schengen-området, var ugyldig.
Saken gjelder gyldigheten av vedtak med avslag på søknad om oppholds- og arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed og utvisning fra riket. Spørsmålet er om det hovedsaklige formålet med den ankende parts inngåelse av ekteskap var å etablere grunnlag for opphold i riket, jf utlendingsloven § 9.

       A er født *.*.1968 og er etnisk askali fra Prizren i Kosovo. Askali er en etnisk minoritetsgruppe bosatt blant annet i Kosovo, Albania, Montenegro og Serbia.

       A kom til Norge og søkte asyl 30. mars 2002. Han var da gift i Kosovo med fire barn og begrunnet søknaden med at familien på grunn av forholdene på hjemstedet var utrygge og stod i fare for å bli drept. De fikk som etniske askaliere ikke beskyttelse av myndighetene.

       Utlendingsdirektoratet avslo søknaden i vedtak av 13. desember 2002. Avslaget ble blant annet begrunnet med at A han ikke kunne anses som flyktning etter flyktningkonvensjonen og at han heller ikke fylte vilkårene for opphold etter utlendingsloven § 15 og § 8 andre ledd.

       Vedtaket ble klaget til Utlendingsnemnda som 21. juni 2004 fastholdt avslaget. Det ble gitt samme begrunnelse. Nemnda vurderte spesielt om han på grunn av sin etnisitet sto i fare for å bli utsatt for forfølgelse ved retur.

       Vedtaket innbar at han ikke fikk arbeids- og oppholdstillatelse i Norge og at han pliktet å forlate landet frivillig.

       Han returnerte til Kosovo i juli 2004. Den 23. september 2004 ble han etter felles begjæring med sin kone skilt ved den lokale domstol i Prizren. Han fikk ved domstolens beslutning omsorgen for barna født i 1987, 1989, 1992 og 1996. Mor fikk besøksrett hver søndag. A ble som følge av hustruens manglede midler og inntektsmuligheter tilpliktet å betale bidrag med 100 Euro i måneden. A ble etter returen fra Norge boende i Kosovo. Etter det opplyste under ankeforhandlingen er to av de yngste barna nå under omsorg hos sin farmor bosatt i Prizren. De to andre barna nå gift og bor andre steder.

       Under opphold i asylmottak i Norge hadde A truffet B, født *.*.1956. De skal ha truffet hverandre ved årsskiftet 2002-2003. Den 11. april 2005 giftet de seg. B kom to dager før vielsen til Kosovo, og ekteskapet ble inngått i Prizren.

       Noen dager senere reiste B alene tilbake til Norge; til sitt hjemsted i Mo i Rana. A kom etter den 1. mai 2005 og søkte 2. mai 2005 norske myndigheter om oppholds- og arbeidstillatelse i gjenforeningsøyemed. Han har senere bodd i Norge sammen med sin nye ektefelle. Han har ikke hatt inntekter og blir underholdt av hustruen.

       Utlendingsdirektoratet avslo søknaden 7. november 2006 med henvisning til blant annet utlendingsloven § 9, jf utlendingsforskriften § 22 og § 23 første ledd bokstav a (proformaekteskap). Det ble som begrunnelse særlig vist til hans historie med tidligere giftemål, barn og skilsmisse og uoverensstemmelser i partenes forklaringer i politiavhør. Ekteskapet manglet etter direktoratets syn realitet og ble inngått for å skaffe A tillatelse for opphold og arbeid i riket.

       Utlendingsdirektoratet traff 16. januar 2007 vedtak om utvisning fra Norge og om innmelding i Schengen informasjonssystem som innebar varig innreiseforbud i hele Schengen området. Vedtaket var begrunnet med at utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a og c var overtrådt ved at det var gitt uriktige opplysninger om realiteten av ekteskapet og for overtredelse av straffeloven § 227 første straffalternativ (vedtatt forelegg for trussel).

       Begge vedtak ble påklaget. Utlendingsnemnda besluttet 24. oktober 2007 ikke å ta klagene til følge.

       A tok deretter ut søksmål med krav om at vedtakene skulle kjennes ugyldige.

       Oslo tingrett avsa 14. april 2008 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. I saksomkostninger for tingretten betaler A til Staten v/Utlendingsnemnda 37 020 - trettisjutusenogtjue - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       Ankeforhandling ble holdt 7. januar 2008 i Borgarting lagmannsretts hus. Den ankende part møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten v/Utlendingsnemnda møtte med sin prosessfullmektig og en representant fra nemnda som ikke ga forklaring. Det ble avhørt tre vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for tingretten.

       Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

       Spørsmålet i saken er om ekteskapet er proforma. Det er avgjørende for om vedtakene er gyldige eller ugyldige. Hvis ekteskapet er reelt, faller begge vedtak bort.

       Det er etter loven ikke avgjørende om en parts eneste hensikt er å skaffe seg oppholds- og arbeidstillatelse i riket. Et ekteskap blir ikke proforma om det inngås for lettere å skaffe den ene part oppholdstillatelse der den annen bor.

       Partene traff hverandre i Mo i Rana, da han bodde på asylmottak på X 1,3 mil unna. De var kjærester fra 2002/2003. Ekteskapet i Kosovo var på hell. De giftet seg av kjærlighet. Samlivet etter ekteskapsinngåelsen viser at ekteskapet var og er reelt.

       Utlendingsmyndighetenes syn bygger hovedsakelig på det partene opplyste i politiavhør i oktober 2005. Avhøret, som for hans vedkommende ble gjennomført uten tolk, har mange feilkilder som følge av blant annet språkproblemer. Dette er vesentlig for forståelse av det som ble sagt og noen av de gale svar som ble gitt. Det er snakk om diskrepanser i svarene fra begge som er forståelige og ikke bør være avgjørende i saken.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas to vedtak av 24. oktober 2007 kjennes ugyldige.
2. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å betale A sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

       Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Det hovedsakelige formål med ekteskapsinngåelsen 11. april 2005 var å etablere grunnlag for opphold i riket for den ankende part. Tingrettens dom er riktig i resultat. Lovtolkning og subsumsjon er korrekt. Det hefter ikke ugyldighetsgrunner ved noen av vedtakene.

       Tre hovedvilkår for opphold må være oppfylt: Det må foreligge et formelt gyldig ekteskap, partene må bo sammen og ekteskapet må være reelt. Utlendingsnemnda har prøvet og funnet at det tredje vilkåret ikke er oppfylt. Formålet med dette vilkåret er å unngå omgåelser av utlendingsloven og motvirke ekteskap som ikke er reelle.

       Når det gjelder den konkrete vurdering, vises det til at A var gift og hadde fire barn som han hadde omsorgen for, at han etter å ha fått avslag på asyl skilte seg og ikke lenge etter inngikk nytt ekteskap, at det var 11 ½ års aldersforskjell mellom partene, at de ikke kunne påregne å få barn sammen på grunn av hennes alder, at de ikke hadde og fortsatt ikke har felles språk, at de har ulik etnisk bakgrunn, at de ikke har felles religion, at de ikke har felles bekjentskapskrets, at de ikke klart kan tidfeste når de traff hverandre og at den ene sier de ble kjærester ved første treff, mens den andre sier de fikk mer og bedre kontakte etter hvert.

       Videre vises til at de - da de ga forklaring i oktober 2005 - hadde lite kunnskap om hverandre, at hun oppgir hans alder uriktig og ikke er sikker på hvor han er født, hvor han har bodd og om han har noen utdannelse, ikke kan navn på noen av barna og ikke vet hvor mange år det var siden han ble skilt, og at han ikke kan navnet på hennes foreldre eller søsken og at han oppgir at hun er 7-8 år eldre, mens aldersforskjellen er nærmere 12 år.

       Endelig vises til at de ikke hadde noen feiring av bryllupet, ikke tok bilder og at det er ulike forklaringer om bryllupsgaver, samt at hennes foreldre ikke visste om ekteskapsinngåelsen.

       Etter rettspraksis tillegges tidsmessig sammenheng mellom avslag på asylsøknad, skilsmisse og nytt ekteskap betydelig vekt. B sier i politiforklaringen at de bestemte seg for å gifte seg etter at han hadde fått avslag på asyl. Dette indikerer ikke bare tidsmessig, men også reell sammenheng. Endret, og senere uklare forklaringer for tingretten og lagmannsretten, endrer ikke dette.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

       Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten og viser til tingrettens begrunnelse. Lagmannsretten vil særlig bemerke:

       Det følger av utlendingsloven § 9 første ledd at «de nærmeste familiemedlemmene til norsk eller nordisk borger som er bosatt i riket» etter søknad har rett til arbeids- og oppholdstillatelse dersom det ikke foreligger nærmere angitte omstendigheter. Etter utlendingsforskriften § 23 første ledd a vil en ektefelle høre med til denne gruppen personer når ektefellene bor sammen.

       Da nemnda avslo søknaden om opphold, ble det begrunnet med at ekteskapet ikke var reelt. Det er dette spørsmål som er sakens tvistepunkt.

       Hvilke krav til bevis som skal stilles i saker av denne karakter, er nærmere klarlagt i dom av Høyesterett inntatt i Rt-2006-1657 , se avsnitt 34-36. For å legge til grunn at realiteten er en annen enn det papirene viser og ektefellene hevder, må det foreligge bevis som med vekt taler for det. Alminnelig sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig. Staten vil ha tvilsrisikoen, dersom det unntaksvis ikke kan konstateres sannsynlighetsovervekt i noen retning.

       Spørsmålet om As ekteskap med B 11. april 2005 er reelt, har oppstått i en situasjon hvor han hadde kommet til Norge som asylsøker og forholdsvis kort tid før ekteskapet hadde fått avslag på sin asylsøknad. Da han kom til Norge 1. mai 2005, hadde han fått skilsmisse fra sin ektefelle i Kosovo som han hadde fire barn med og som han etter skilsmissen hadde omsorgen for. Han hadde kjent den nye ektefellen i noen tid før de bestemte seg for giftermål.

       Lagmannsretten finner det etter bevisførselen i saken mest sannsynlig at beslutningen om giftermål ble tatt i juli/august 2004 etter at han hadde fått avslag på asylsøknaden. Det vises særlig til Bs forklaring i politiavhør.

       Spørsmålet er, jf Rt-2006-1657 avsnitt 37, om utsikten til å skaffe seg oppholds- og arbeidstillatelse fremstår som As hovedsaklige formål med ekteskapsinngåelsen eller - sagt på en annen måte - om A på dette tidspunkt ville ha inngått ekteskapet dersom denne utsikten ikke hadde vært til stede. Søkerens motiv er avgjørende. At ekteskapet eventuelt var, og også senere har vært, reelt for ektefellen B, er uten betydning.

       Lagmannsretten bemerker at når det legges vekt på formålet med ekteskapsinngåelsen, er dette knyttet til ekteskapets innhold. Det kan således ikke legges til grunn at ekteskap vil være proforma selv om situasjonen er at ektefellene, dersom hensynet til oppholds- og arbeidstillatelse ikke var til stede, ville ha valgt å etablere et reelt samliv uten å inngå ekteskap.

       A var gift i Kosovo. Han hadde vært samboer fra 1986 og giftet seg i 1991. Han kom til Norge og søkte asyl av hensyn til sin familie. Etter avslag på søknaden i juni 2004 reiste han til Kosovo og skilte seg i september 2004. I april 2005 giftet han seg med en norsk statsborger som han hadde truffet mens han bodde i Nord-Norge i asylmottak. Ekteskapet ble inngått i Kosovo. Hun dro tilbake til Norge etter noen dager, og han kom etter med søknad om gjenforening. Disse kjensgjerninger må ses i sammenheng med de påpekte uoverensstemmelser i politiavhørene og de forhold staten for øvrig har pekt på.

       Etter lagmannsrettens syn foreligger det etter dette bevis som samlet sett tilsier at oppholds- og arbeidstillatelse var det vesentlige og hovedsakelige motiv for A da han giftet seg 11. april 2005.

       Ved avgjørelsen er forholdene rundt selve ekteskapsinngåelsen sentrale, men ikke nødvendigvis avgjørende, dersom situasjonen har endret seg i ettertid. Avgjørende er om det er ført tilstrekkelig bevis for at ekteskapet ikke var reelt da Utlendingsnemnda traff vedtakene 24. oktober 2007.

       Partene hadde på vedtakstidspunktet bodd sammen i ca 2 1/2 år etter at de giftet seg. Etter lagmannsrettens syn er det likevel ikke sannsynliggjort at det har skjedd en endring, slik at den ankende parts hovedsaklige motiv for å fortsette samlivet, ikke lenger er å få oppholds- og arbeidstillatelse. Ektefellene har fortsatt begrenset kjennskap til hverandre og den andres familie og bakgrunn. A har uttrykt ønske om å få sønnene til Norge, og også dette tilsier at hovedmotivet fortsatt er oppholdstillatelse.

       Resultatet er etter dette at anken over tingrettens dom blir å forkaste, idet lagmannsretten er enig i tingrettens omkostningsavgjørelse.

       Staten har vunnet saken, og den ankende part plikter etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd å betale motpartens sakskostnader. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen.

       Advokat Wennerås har levert omkostningsoppgave og krevd salær kr 48 500.

       Sakskostnader for lagmannsretten tilkjennes med kr 48 500 i samsvar med oppgaven.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til Staten v/Utlendingsnemnda 48.500 - førtiåttetusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo