Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2008-148327
Dokumentdato : 05.03.2009

Familiegjenforening. Utlendingsloven § 9 annet ledd

To barn fikk avslag på søknaden om familiegjenforening. Bakgrunnen var at Utlendingsnemnda kom til at det var sannsynlighetsovervekt for at barna ville bli mishandlet eller grovt utnyttet, jf utlendingsloven § 9 andre ledd. Årsaken til dette var at morens nye ektemann i 2001 hadde blitt dømt for overtredelse av straffeloven § 195 for seksuelle omgang med barn under 14 år. Lagmannsretten kom i motsetning til tingretten til at det ikke var sannsynlighetsovervekt for at barna vil bli mishandlet eller grovt utnyttet, og kjente Utlendingsnemndas vedtak ugyldig.

Red. anm.: se Rt-2009-1153 for senere saksgang.

 Saken gjelder gyldigheten av forvaltningsvedtak etter utlendingsloven. Konkret gjelder saken avslag på søknad om familiegjenforening under henvisning til utlendingsloven § 9 andre ledd.

       De ankende parter, A, født *.*.1998, og B, født *.*.1996, er søsken og bor i Marokko. De søkte 28.02.2006 om familiegjenforening med sin mor, C, født *.*.1964. Hun giftet seg i august 2004 med daværende irakisk statsborger, nå norsk statsborger, D. C fikk innvilget arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed med D. Ektefellene har ikke felles barn.

       Søknaden om familiegjenforening ble avslått av Utlendingsdirektoratet (UDI) i vedtak av 11.10.2006. Begrunnelsen for avslaget var at det ble funnet sannsynlig at klagerne, det vil si de ankende parter, ville bli mishandlet eller grovt utnyttet, jf utlendingsloven § 9 andre ledd. UDI viste her til at D ved Borgartings lagmannsretts dom av 24.01.2001 (sak nr. LB-2000-2441 M/01) ble domfelt for overtredelse av straffeloven § 195 første ledd, første straffealternativ (seksuell omgang med barn under 14 år) og straffeloven § 212 første ledd nr. 3 (utuktig adferd i overvær av eller overfor barn under 16 år). Den sistnevnte bestemmelsen er nå opphevet. De aktuelle handlinger fant sted i juni 1999. Straffen ble satt til fengsel i åtte måneder, hvorav 120 dager ble gjort betinget. D ble videre dømt til å betale oppreisning til fornæmede med 20 000 kroner. UDI la i sitt vedtak særlig vekt på at klagerne skulle bo sammen med C og hennes ektefelle.

       Vedtaket fra UDI ble påklaget til Utlendingsnemnda (UNE) som i vedtak av 14.11.2007 ikke tok klagen til følge. På samme måte som UDI kom UNE til at det forelå sannsynlighetsovervekt for at klagerne (de ankende parter) ville bli mishandlet eller grovt utnyttet, jf. utlendingsloven § 9 andre ledd. UNE kom også til at søknaden om familiegjenforening i dette konkrete tilfelle burde nektes.

       De ankende parter tok deretter ut stevning for Oslo tingrett 17. desember 2007 som avsa dom 17. juni 2008 med slik domsslutning:

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Partene bærer hver sine omkostninger.

       A og B v/verge C har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 20. februar 2009 i Borgarting lagmannsretts hus. C som verge for de ankende parter møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring via tolk. Det ble ikke ført noen vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       De ankende parters påstandsgrunnlag

       Sakens bevistema er om det er sannsynliggjort, dvs. sannsynlighetsovervekt for, at D skal begå seksuelle overgrep mot de ankende parter. Det gjøres gjeldende at dette på ingen måte er sannsynliggjort. En slik antakelse er ren spekulasjon. Dommen i Borgarting lagmannsrett av 24. januar 2001 er ikke tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at det foreligger sannsynlighetsovervekt etter utlendingsloven § 9 andre ledd.

       I dette tilfelle gjelder det en sak hvor mor og barn har sterke interesser i forhold til det å kunne bo sammen, og alle de andre vilkår for familiegjenforening er for øvrig oppfylt.

       Det er ingen uenighet om de faktiske forhold, men det er tingrettens sannsynlighetsvurdering som er feil. Det er i den forbindelse ikke samsvar mellom premissene og konklusjonen i vedtaket til UNE som tingretten har bygget på. Såfremt lagmannsretten finner at det ikke er sannsynliggjort at D vil begå seksuelle overgrep mot de ankende parter, skal vedtaket kjennes ugyldig idet vedtaket da har lagt feil faktum til grunn.

       De ankende parter nedla slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 14.11.07 kjennes ugyldig.
2. Ankende part tilkjennes saksomkostninger for begge retter.

       Ankemotpartens påstandsgrunnlag

       Staten ved Utlendingsnemnda gjør gjeldende at tingrettens dom er korrekt. Tingretten har foretatt en riktig bevisvurdering og rettsanvendelse.

       Det er ikke uenighet mellom partene for så vidt gjelder det faktiske grunnlaget for Utlendingsnemndas vedtak. Videre er det enighet om at det rettslige grunnlaget er utlendingsloven § 9 andre ledd, og at lovens krav er bevisovervekt. Selv om det er brukt noe ulike begreper og ord i vedtaket, er det ingen tvil om at UNE har lagt til grunn korrekt beviskrav. Spørsmålet i saken knytter seg til vurderingen av bevistemaet, om UNE har tatt feil når den har kommet til at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at de ankende parter vil bli mishandlet eller grovt utnyttet dersom de blir innvilget oppholdstillatelse i familiegjenforening med sin mor. Ankemotparten gjør gjeldende at UNE, og tingretten, har lagt vekt på relevante momenter og har korrekt kommet til at det foreligger slik sannsynlighetsovervekt som påkrevd. Det vises i den forbindelse også til utlendingsforskriften § 23 første ledd bokstav e, og at hensynet til barnets beste må tillegges stor vekt ved vurderingen.

       Ankemotparten nedla slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes erstatning for sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

       Lagmannsrettens syn på saken

       Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn tingretten, og at Utlendingsnemndas vedtak av 14. november 2007 må kjennes ugyldig.

       Det er uomtvistet at lagmannsretten kan prøve alle sider ved vedtaket, men prøvelsesretten er begrenset når det gjelder det som ligger under forvaltningens frie skjønn. Men selve skjønnsutøvelsen er ingen aktuell problemstilling i denne saken.

       Utlendingsloven § 9 andre ledd er den sentrale bestemmelse i saken. Bestemmelsen lyder:

         Arbeidstillatelse og oppholdstillatelse for familieetablering kan nektes dersom det er sannsynlig at søkeren eller dennes særkullsbarn vil bli mishandlet eller grovt utnyttet. Tilsvarende gjelder særkullsbarn som søker familiegjenforening med forelder som har fått arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse for familieetablering. Kongen kan gi nærmere regler om bestemmelsens anvendelse i forskrift.

       Bestemmelsen kom inn i loven ved en endringslov 6. januar 2006 nr. 1 og trådte i kraft 1. februar 2006. Kongen har foreløpig ikke gitt forskrifter til bestemmelsen, og det er heller ikke kjent rettspraksis om bestemmelsen.

       Lagmannsretten nevner at en tilsvarende bestemmelse med enkelte språklige endringer er videreført i den nye utlendingsloven (2008) § 40 femte ledd. Denne loven har ennå ikke trådt i kraft.

       For ordens skyld skal det nevnes at det fra de ankende parters side ikke er anført at utlendingsloven § 9 andre ledd eller vedtaket til UNE er i strid med EMK artikkel 8, barnekonvensjonen artikkel 10 eller konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 24.

       Det er enighet om at når det i § 9 andre ledd står « sannsynlig », er det ment vanlig sannsynlighetsovervekt, det vil si mer enn 50 prosent sannsynlighet. Beviskravet som sådan reiser følgelig ingen problemer.

       Når det derimot gjelder bevistemaet, bruker loven formuleringen « vil bli mishandlet eller grovt utnyttet« , og ikke » kan « eller » vil kunne« .

       I Ot.prp.nr.109 (2004-2005) har departementet flere steder uttalt seg om bevistemaet. For eksempel uttaler departementet på side 18:

         Departementet er ut fra rettssikkerhetshensyn enig med flertallet av høringsinstansene i at det må være krav om sannsynlighetsovervekt for at søkeren eller dennes særkullsbarn vil bli utsatt for mishandling eller grov utnyttelse for at tillatelse skal kunne nektes.

       I Innst.O.nr.24 (2005-2006) s. 4 er det en uttalelse fra flertallet i kommunal- og forvaltningskomiteen som legger inn ordene « vil kunne »:

         Komiteens flertall, (...) mener at adgangen til å avslå en søknad som hovedregel bare skal gjelde i tilfeller der straffereaksjon eller annen formell reaksjon, som besøksforbud, er ilagt. Videre er flertallet enig med departementet i at ut fra rettssikkerhetshensyn må det være sannsynlighetsovervekt for at søkeren eller dennes særkullsbarn vil kunne bli utsatt for mishandling eller grov utnyttelse for at tillatelse skal kunne nektes.

       Komiteen har ikke kommentert dette nærmere, men da komiteen også uttaler at den er enig med departementet, finner lagmannsretten ikke å kunne legge vekt på at komiteen på dette punkt ordlegger seg annerledes enn det som er lovens ordlyd. Det må således være klart at bevistemaet etter loven er « vil » bli mishandlet eller grovt utnyttet. Det er dette det må foreligge sannsynlighetsovervekt for dersom familiegjenforening skal kunne nektes.

       UNE ser ut til å operere med at « vil kunne » er nok. Det heter blant annet i vedtaket på side 4:

         Spørsmålet blir heller om det er mer sannsynlig enn ikke sannsynlig at barna vil kunne (kursivert av lagmannsretten) bli utsatt for mishandling/overgrep hvis de får tillatelse til opphold i Norge.

       I sin konklusjon legger UNE det samme bevistema til grunn på side 5:

         Samlet sett har nemnda kommet til at det er sannsynlighetsovervekt for at klagerne vil kunne (kursivert av lagmannsretten) bli utsatt for overgrep dersom de kommer til Norge.

       I motsetning til det som synes anført av ankemotparten, mener lagmannsretten at det er forskjell på « vil » og « vil kunne ». Etter lagmannsrettens oppfatning synes derfor UNE å ha lagt til grunn feil lovanvendelse. På bakgrunn av det lagmannsretten har kommet til nedenfor, er imidlertid dette ikke avgjørende for sakens utfall. Spørsmålet for lagmannsretten er om det er sannsynlighetsovervekt for at barna i fremtiden vil bli utsatt for mishandling/overgrep dersom søknaden om familiegjenforening innvilges.

       Før lagmannsretten går inn på den konkrete vurderingen, skal det knyttes noen bemerkninger til ankemotpartens anførsel vedrørende vektlegging av barnets beste. Hensynet til barna var naturligvis et sentralt moment i vurderingen da lovens bestemmelse ble utformet. Det følger imidlertid av forarbeidene at det ble gjort en avveining mellom ulike hensyn da det nærmere bevistemaet og beviskravet ble utformet. På bakgrunn av denne avveining, hvorav hensynet til barna inngikk, ble det konkludert med at det avgjørende skulle være en sannsynlighetsvurdering av om barna i fremtiden ville bli utsatt for mishandling eller grovt utnyttet. På en slik bakgrunn, og når lovgiver har foretatt en vurdering av ulike hensyn, kan lagmannsretten ikke se at det er rom for å vurdere søknaden ut fra en mer skjønnsmessig helhetsvurdering av barnas beste.

       UNE har i sin avgjørelse lagt særlig vekt på fem momenter. For det første at D tidligere er straffedømt. For det andre tilbakefallsprosenten ved tilfeller av seksuelle overgrep. For det tredje det straffbare forholds meget alvorlige karakter. For det fjerde barnas alder da de på tidspunktet for vedtaket i UNE var omtrent på samme alder som fornærmede i straffesaken mot D, og for det femte at man ikke kan legge vekt på at D mener seg uskyldig dømt.

       Både UNE og tingretten synes å legge avgjørende vekt på straffedommen mot D. Selv om det ikke har stor betydning, finner lagmannsretten grunn til å nevne at lagmannsretten i straffedommen uttalte at Ds handlinger ikke kunne betegnes som « spesielt grove eller alvorlige », og lagmannsretten tilla dette betydning i formildende retning. Det er etter dommen ikke registrert nye straffbare forhold på D, og det er heller ikke opplysninger om straffbare forhold begått før den aktuelle dommen. Ut fra de opplysninger som foreligger, dreier det seg om et enkeltstående tilfelle av seksuell omgang med barn under 14 år, som skjedde ca 8 ½ år før vedtaket i UNE. UNE har ikke funnet grunnlag for å si noe nærmere om den konkrete og individuelle gjentakelsesfare for D. Det er lagmannsretten enig i, og det er da vanskelig å se at det kan konkluderes med at det foreligger sannsynlighetsovervekt for fremtidig mishandling/overgrep overfor de ankende parter. At det statistisk sett foreligger en viss gjentakelsesfare ved denne type lovovertredelser, kan ikke være tilstrekkelig.

       Både UNE og tingretten har lagt vekt på at barna til C som i dag er 10 og 12 år, har en nærhet i alder til fornærmede i straffesaken som var 12 år. Dette sammenholdt med det forhold at særkullsbarna skal bo sammen med C og D, har blitt tillagt stor betydning ved siden av straffedommen i seg selv. Lagmannsretten er enig i at dette er relevante momenter. Men etter lagmannsrettens oppfatning kan ikke dette medføre at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at barna vil bli utsatt for overgrep ved en familiegjenforening.

       Lagmannsretten finner etter en totalvurdering ikke at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at barna vil bli mishandlet eller grovt utnyttet hvis søknaden om familiegjenforening blir innvilget. UNEs vedtak er derfor bygget på uriktig bevisbedømmelse. Denne feilen har hatt betydning for vedtaket, jf forvaltningsloven § 41, som dermed må kjennes ugyldig.

       Anken har ført frem. A og B v/verge C har vunnet saken fullstendig, og etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 (1) har de krav på full erstatning for sine saksomkostninger knyttet til anken. Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger det ingen tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita staten for omkostningsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 (3). Advokat Svein Olav Duesund har fremlagt oppgave over kostnadene og har krevd seg tilkjent 30 000 kroner, hvorav 6 000 kroner er merverdiavgift. I tillegg kommer lagmannsrettens rettsgebyr med 20 640 kroner. Til sammen 50 640 kroner. Det er ikke kommet innsigelser til omkostningsoppgaven. Omkostningene finnes rimelige og tilkjennes.

       Når det gjelder saksomkostninger for tingretten, skal ankedomstolen legge sitt materielle resultat til grunn når den avgjør krav om saksomkostninger for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 (2). Lagmannsretten finner at det heller ikke her foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita staten for omkostningsansvaret for tingretten, jf tvisteloven § 20-2 (3). Advokat Svein Olav Duesunds omkostningsoppgave for tingretten var på 58 750 kroner, hvorav 11 250 kroner utgjør merverdiavgift og 2 500 kroner rettsgebyret for tingretten. Det er ikke fremkommet innsigelser til omkostningsoppgaven. Omkostningene finnes rimelige og tilkjennes.

       Når det gjelder renter, vises det til tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 tredje ledd.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 14. november 2007 kjennes ugyldig.

 

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler staten ved Utlendingsnemnda til A og B v/verge C 50.640 - femtitusensekshundreogførti - kroner innen to uker fra forkynnelsen av dommen.

 

3. I saksomkostninger for tingretten betaler staten ved Utlendingsnemnda til A og B v/verge C 58.750 - femtiåttetusensyvhundreogfemti - kroner innen to uker fra forkynnelsen av dommen.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo