Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2008-195078
Dokumentdato : 27.04.2009

Utvisning. Utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a, jf. § 47 første ledd bokstav b. Utlendingsloven § 29 annet ledd. Utlendingsloven § 38b tredje ledd

Utvisning av utlending som hadde fremlagt falsk dokumentasjon i forbindelse med søknad om studieoppholdstillatelse i Norge. Utlendingen hadde fått tilsagn om opptak ved norsk utdanningsinstitusjon ved å fremlegge en falsk erklæring fra universitet i hjemlandet. Det falske dokumentet var avgjørende for studieplassen i Norge, og slik studieplass var nødvendig for å få opphold i studieøyemed. Det var da uten betydning at det falske dokumentet ikke var fremlagt direkte for utlendingsmyndighetene. Utvisning var ikke et uforholdsmessig tiltak. At Utlendingsnemndas vedtak var avgjort av nemndleder alene var ingen saksbehandlingsfeil.
Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om utvisning og varig innreiseforbud.

       A, som er kinesisk statsborger, fikk ved Utlendingsdirektoratets vedtak av 7. august 2002 studieoppholdstillatelse i Norge for å delta på kurs i norsk språk og kultur ved X folkehøgskole i skoleåret 2002/2003. Hun søkte 27. april 2003 om fornyet studieoppholdstillatelse for skoleåret 2003/2004 for å studere markedsøkonomi ved Y Markedshøyskole. Utlendingsdirektoratet innvilget søknaden 20. juli 2003.

       A fikk i april 2004 opptak til sykepleierutdanning for 2005-2008 ved Høyskolen i Stavanger - nå Universitetet i Stavanger - heretter kalt UiS, forutsatt at hun besto et innføringskurs i norsk for skoleåret 2004/2005. I forbindelse med søknaden til UiS hadde hun fremlagt en bekreftet erklæring som tilkjennega at hun fra september 2001 til juli 2002 hadde gjennomført fulltidsstudier ved Shandong universitet i Kina. I tillegg til ordinær studiekompetanse var ett års studium ved kinesisk universitet en forutsetning for at søkere fra Kina kunne opptas ved UiS.

       A søkte 23. april 2004 utlendingsmyndighetene om oppholdstillatelse for å gjennomføre innføringskurset ved UiS. Søknaden var vedlagt bekreftelse fra UiS om at hun var opptatt som student der. Ved Utlendingsdirektoratets vedtak av 9. september 2004 fikk A fornyet oppholdstillatelse for utdanning frem til 31. august 2005.

       A søkte 7. juli 2005 utlendingsmyndighetene om studieoppholdstillatelse for bachelorstudium i sykepleie. Også ved denne søknaden ble det fremlagt bekreftelse på at hun hadde studierett ved UiS.

       I september 2005 ble det, gjennom undersøkelser foretatt av Det nasjonale organ for godkjenning av utenlandsk utdanning i Norge (NOKUT), brakt på det rene at A aldri hadde vært registrert som student ved Shandong universitet i Kina. Hun erkjente umiddelbart overfor UiS at hun hadde fremskaffet en falsk erklæring. Hun valgte deretter å trekke seg fra sykepleierstudiet, som hun hadde påbegynt.

       Forholdet ble anmeldt til politiet og det ble tatt ut siktelse for dokumentfalsk (straffeloven § 182 første ledd) og falsk forklaring (straffeloven § 166). A ble ved tilståelsesdom fra Stavanger tingrett dømt til ubetinget fengsel i 50 dager. Etter anke fra A ble straffen av Gulating lagmannsrett ( LG-2006-95845 ) endret til 36 dagers betinget fengsel. Både A og påtalemyndigheten anket til Høyesterett, som ved dom av 9. januar 2007 ( Rt-2007-28 ) fastsatte straffen til 15 dagers ubetinget fengsel. Etter at straffesaken var avsluttet, forlot A frivillig Norge og flyttet tilbake til Kina.

       Ved Utlendingsdirektoratets vedtak av 21. februar 2006 ble As siste søknad om fornyet oppholdstillatelse avslått. Av avslaget fremgår at « det foreligger omstendigheter som vil gi grunn til å nekte utlendingen adgang til riket ». Det er vist til at A hadde overtrådt utlendingsloven § 47 første ledd bokstav b ved å ha fremlagt falsk dokumentasjon i forbindelse med søknaden om oppholdstillatelse i studieøyemed. I brev fra Utlendingsdirektoratet 24. februar 2006 fikk A forhåndsvarsel om utvisning fra Norge.

       Avslaget på fornyet oppholdstillatelse ble påklaget av A 28. mars 2006. Videre innga hun 6. og 17. april 2006 bemerkninger til forhåndsvarselet om utvisning.

       Utlendingsdirektoratet fattet 25. august 2006 vedtak om utvisning av A i medhold av utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a. Hun ble samtidig ilagt varig innreiseforbud etter lovens § 29 fjerde ledd.

       Etter klage fra A ble vedtaket opprettholdt av Utlendingsnemnda 13. oktober 2007. Utlendingsnemndas avgjørelse ble i henhold til utlendingsloven § 38b tredje ledd første punktum tatt av nemndleder alene etter forberedelse av nemndas sekretariat.

       Mens A var i Norge traff hun B. Han er norsk statsborger og innvandret fra Hong Kong da han var barn. B hadde 4. august 2000 giftet seg med en kinesisk kvinne, C, men ble separert fra henne 8. februar 2006. De ble skilt 16. april 2007. A og B inngikk ekteskap i Kina 20. juni 2007.

       Ved stevning av 21. april 2008 til Oslo tingrett reiste A søksmål mot staten ved Utlendingsnemnda med påstand om at Utlendingsnemndas vedtak skulle oppheves. Staten tok til motmæle og påsto frifinnelse.

       Oslo tingrett avsa 4. november 2008 dom med slik domsslutning:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 13.10.2007 oppheves.
2. Staten v/ Utlendingsnemnda erstatter As saksomkostninger med kr 125.137,50 - etthundreogtjuefemtusenetthundreogtrettisyv 50/100.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen.

       Staten v/Utlendingsnemnda har anket tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett. A har inngitt anketilsvar.

       Ankeforhandling ble avholdt 31. mars 2009 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene var representert ved sine prosessfullmektiger. Ankemotparten avga forklaring pr. telefon fra Kina. Det ble avhørt fire vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       Den ankende part, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Det er ikke grunnlag for å kjenne Utlendingsnemndas vedtak ugyldig.

       Vilkårene for utvisning etter utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a er oppfylt. A har overtrådt utlendingsloven § 47 første ledd bokstav b ved å gi vesentlig uriktige eller villedende opplysninger i « sak etter loven ».

       A fikk opptak ved UiS ved å fremlegge falsk dokumentasjon for studieinstitusjonen.

       Det dreier seg her om uriktige/villedende opplysninger gitt i anledning utlendingssaken, selv om den falske erklæringen ikke er fremlagt direkte for utlendingsmyndighetene. Etter utlendingsforskriften § 4 første ledd er det et vilkår for studieoppholdstillatelse i Norge at utlendingen har tilsagn om opptak ved utdanningsinstitusjon. Ved søknad om opphold i Norge i studieøyemed, fremla A bekreftelse fra UiS om at hun var opptatt som student. Det er tale om vesentlige opplysninger. Det var den falske dokumentasjonen som medførte at hun fikk studieplass ved UiS.

       Det bestrides at A bare har benyttet det falske dokumentet for å få en bestemt studieplass - ikke for å få opphold i studieøyemed. Allerede da hun fikk opptak ved markedshøgskolen hadde hun planer om å ta studier ved Høyskolen i Stavanger. Det vises til vedlegg til søknaden av 27. april 2003. Uansett kan det ikke ha betydning at A eventuelt kunne ha valgt å ta et nytt studieår ved markedshøyskolen. Det er As faktiske handlemåte som er grunnlag for vurdering - og det hun gjorde var å fremskaffe et falskt dokument for å få studierett ved UiS og derved studieoppholdstillatelse.

       Opptaksbekreftelsen fra UiS ble fremlagt for utlendingsmyndighetene to ganger, og det dreier seg derfor om gjentatt overtredelse. Det må også legges til grunn at det er en grov overtredelse. Det må anses som grovt å skaffe seg ulovlig oppholdstillatelse ved å ha fremlagt bekreftelse som bygger på en falsk erklæring. Avgjørende her er om det er grovt brudd på utlendingsloven, og ikke om det dreier seg om grovt straffbart forhold. At A er straffedømt for dokumentfalsk og falsk forklaring blir et tilleggsmoment ved totalvurderingen av om forholdet er et grovt brudd på utlendingsloven.

       Det bestrides at utvisningsvedtaket er uforholdsmessig. A blir ikke rammet spesielt hardt som følge av utvisningen. Ved forholdsmessighetsvurderingen er det særlig forholdets alvor og As tilknytning til riket som er de relevante momenter.

       Brudd på utlendingsloven er et selvstendig utvisningsgrunnlag, jf. § 29 første ledd bokstav a. Strafferammen er ikke avgjørende etter denne bestemmelsen. Forholdets alvor må derfor måles opp mot andre brudd på utlendingsloven, ikke andre straffbare handlinger. Å skaffe seg ulovlig opphold i riket må anses som et alvorlig brudd på utlendingsloven, særlig hvor dette har skjedd ved fremleggelse av falsk dokumentasjon.

       A har meget begrenset tilknytning til Norge. Hun ankom Norge i voksen alder og har sin vesentlige tilknytning til Kina. Hun har ingen slektninger i Norge.

       A kan ikke sies å ha hatt noen berettiget forventning om å kunne bosette seg i riket. Da hun kom til Norge i studieøyemed, var hun forutsatt å returnere til Kina etter endt studietid.

       Ekteskapet med B er inngått etter Utlendingsdirektoratets utvisningsvedtak. Dessuten var B gift med en annen kvinne helt frem til han ble skilt våren 2007.

       Heller ikke hensynet til B tilsier at utvisningen av A er uforholdsmessig. Det normale er at en utvisning vil gripe inn i et etablert familieliv. I dette tilfelle er det ikke andre belastninger enn den fysiske atskillelsen mellom ektefellene. Dertil kommer at As familietilknytning til Norge - gjennom ekteskapet med B - er etablert i en periode da det ikke var noen berettiget forventning om lovlig opphold. Samboerskapet mellom A og B ble uansett etablert mens i alle fall hun var klar over at hun var i Norge på studieoppholdstillatelse basert på falsk dokumentasjon.

       A og B har også mulighet til å fortsette familielivet i Kina. Dette er et relevant moment ved forholdsmessighetsvurderingen. I denne saken er det færre utfordringer enn hva som jevnt over er tilfellet: Ektefellene har ingen barn, B er ung, han snakker kinesisk, og han har noe familie i Kina.

       At A er gitt varig innreiseforbud er i tråd med hovedregelen, jf utlendingsforskriften § 122. Et tidsbegrenset forbud er unntaket. I dette tilfellet er det ikke forhold som tilsier en tidsbegrensning. Det vises også til nemndspraksis.

       Utlendingsnemndas vedtak er ikke beheftet med saksbehandlingsfeil. Her var det ikke « vesentlige tvilsspørsmål », jf. utlendingsloven § 38b tredje ledd, og saken kunne derfor avgjøres av nemndleder alene etter forberedelse av sekretariatet. Det foreligger ingen vesentlig tvil om tolkningen av utlendingsloven § 47 første ledd bokstav b og heller ikke vesentlig tvil for så vidt gjelder uforholdsmessighetsvurderingen. Domstolen bør uansett vise varsomhet med å overprøve utlendingsmyndighetenes vurdering av om saken kan avgjøres av nemndleder alene. Under ingen omstendighet har en eventuell saksbehandlingsfeil her hatt betydning.

       Når det gjelder den subsidiære påstand om opphevelse av tingrettens saksomkostningsavgjørelse, anføres at omkostninger som skriver seg fra klagesaken for Utlendingsnemnda i dette tilfellet ikke kan kreves dekket etter tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. § 20-5. Det er bare unntaksvis at slike omkostninger kan belastes motparten etter § 20-5.

       Det er nedlagt slik påstand:

       Prinsipalt:
1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for ting- og lagmannsretten.
       Subsidiært:
       Tingrettens dom punkt 2 oppheves.

       Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

       Tingrettens dom er korrekt. Utlendingsnemndas utvisningsvedtak må anses ugyldig.

       Vedtaket er basert på feil lovanvendelse. Den falske dokumentasjonen ble fremlagt for utdannelsesinstitusjonen. I utlendingssaken er det kun fremlagt opplysning om opptak - ikke den bakenforliggende falske dokumentasjon. Det er derved ikke gitt uriktige opplysninger i « sak etter loven », jf. § 29 første ledd bokstav a, jf. § 47 første ledd bokstav b. At opptakssaken har « prejudisiell » betydning for oppholdssaken, kan ikke medføre at opptakssaken blir en sak etter utlendingsloven.

       Under enhver omstendighet er utvisning et uforholdsmessig tiltak.

       Det foreligger ingen alvorlig overtredelse her. Selv om utvisningen i dette tilfellet er skjedd i henhold til bokstav a i utlendingsloven § 29 første ledd, må det sees hen til bestemmelsens bokstav c - som gjelder utvisning som følge av at utlendingen er idømt straff. Det må være en viss sammenheng i disse bestemmelsene. Utlendingsloven § 47 første ledd bokstav b er en mild straffebestemmelse. Utvisning på grunn av straffbare overtredelser skjer i praksis bare der utlendingen er straffedømt for grove forhold. Ved Høyesteretts dom ble A idømt en kort ubetinget fengselsstraff for forhold av mindre alvorlig art.

       Ved forholdsmessighetsvurderingen må det også vektlegges at A bare benyttet det falske dokumentet for å få en bestemt studieplass - ikke for å få opphold i studieøyemed. Hun kunne uten videre ha fått fortsatt opphold ved å ta det andre ettårige studiet ved markedshøyskolen. Uansett kan lagmannsretten ikke bygge på opplysningene i vedlegget til søknaden av 23. april 2003. Dette er et dokument som først er fremlagt nå og som ikke var tilgjengelig for utlendingsmyndighetene da utvisningsvedtaket ble truffet.

       Det må videre legges vekt på at A er gift med B, som er norsk statsborger og har bodd her i landet lenge. At vigselen fant sted først etter at utvisningsvedtaket var fattet, kan ikke være avgjørende. A og B hadde etablert et samboerforhold flere år tidligere. Da samboerforholdet ble etablert, visste ikke B at A hadde benyttet et falskt dokument for å få studieplass. Han hadde derfor en berettiget forventning om at A ville kunne få opphold i riket.

       Det er ingen realisme i at ektefellene skal kunne fortsette familielivet i Kina. Bs tilknytning til Norge er som en etnisk nordmann. Han er i midten av 30-årene og har bodd her siden han var tre år. De fleste slektningene hans bor også i Norge, og han driver restaurantvirksomhet her i landet med 20 ansatte.

       Hensynet til allmennprevensjon kan ikke være relevant i dette konkrete tilfellet. Det vises til at det ikke er noen andre kinesere enn A som er blitt utvist, til tross for at det ble avdekket at henimot 80 kinesere ikke hadde lovlig opphold i Norge.

       Atter subsidiært gjøres det gjeldende at det foreligger en saksbehandlingsfeil ved Utlendingsnemndas vedtak. Saken inneholder flere « vesentlige tvilsspørsmål », jf. ordlyden i utlendingsloven § 38b tredje ledd. Både lovanvendelsen og uforholdsmessighetsvurderingen har reist tvil. Også det resultat tingretten kom til viser dette. Det var derfor i strid med utlendingsloven § 38b første ledd at nemndleder avgjorde saken alene. Det er grunn til å regne med at saksbehandlingsfeilen kan ha virket inn på avgjørelsens innhold, jf. forvaltningsloven § 41.

       Statens subsidiære påstand bestrides. Det er ikke grunnlag for å endre tingrettens saksomkostningsavgjørelse. Det vises til tingrettens begrunnelse.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Staten ved Utlendingsnemnda erstatter As saksomkostninger for Borgarting lagmannsrett.

       Lagmannsretten bemerker:

       Etter utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a kan utlending utvises «når utlendingen grovt eller gjentatte ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i loven her». Det er denne bestemmelsen som er grunnlaget for Utlendingsnemndas utvisning av A og som er gjenstand for lagmannsrettens vurdering.

       A kom til Norge i studieøyemed. Etter utlendingsforskriften § 4 er det et vilkår for å få studieoppholdstillatelse at søkeren har tilsagn om opptak ved utdanningsinstitusjon. Som det fremgår foran fikk A opptak ved UiS ved å fremlegge en falsk erklæring som tilkjennega at hun hadde gjennomført ettårige fulltidsstudier ved et universitet i Kina.

       Utlendingsnemnda har begrunnet utvisningen med at A ved to anledninger forsettlig har gitt vesentlig uriktige opplysninger og derved har overtrådt utlendingsloven § 47 første ledd bokstav b. Bestemmelsen lyder slik:

       Med bøter eller med fengsel inntil seks måneder eller med begge deler straffes den som
a) - - -
b) forsettlig eller grovt uaktsomt gir vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i sak etter loven.

       Ankemotparten har anført at Utlendingsnemndas vedtak er basert på feil lovanvendelse. A har etter ankemotpartens syn ikke gitt uriktige eller villedende opplysninger i « sak etter loven ». Det er vist til at den falske erklæringen ikke er fremlagt av A i utlendingssaken. For utlendingsmyndighetene har hun kun fremlagt bekreftelsen om opptak ved UiS.

       Lagmannsretten bemerker at A har fremlagt opplysninger for utlendingsmyndighetene som bygger på et uriktig grunnlag. Den falske erklæringen A fremla for utdannelsesinstitusjonen, førte til at hun kunne fremlegge en bekreftelse på studieplass da hun søkte utlendingsmyndighetene om oppholdstillatelse. Det var opptak ved UiS A søkte og fikk tilsagn om, og det er denne handling som her er gjenstand for vurdering. Kravet om ettårig studieopphold i Kina var et absolutt opptaksvilkår, og det forfalskede dokumentet var helt avgjørende for at hun fikk studieplass ved UiS. For at A skulle få opphold i studieøyemed, var det som nevnt nødvendig at hun hadde tilsagn om opptak ved utdanningsinstitusjon i Norge. Uten den falske dokumentasjonen ville A således ikke fått opphold i Norge i studieøyemed. Slik lagmannsretten ser det, er det i denne situasjonen uten betydning at den falske erklæringen ikke er fremlagt direkte for utlendingsmyndighetene.

       Lagmannsretten er enig med ankende part i at det i dette tilfellet dreier seg om gjentatt overtredelse av utlendingsloven. Opptaksbekreftelsen fra UiS ble av A fremlagt for utlendingsmyndighetene to ganger - både da hun søkte om oppholdstillatelse i studieøyemed 23. april 2004 og da hun søkte om slik tillatelse 7. juli 2005. Etter lagmannsrettens syn dreier det seg også om grovt brudd på utlendingsloven. A har foretatt en vel planlagt forfalskning ved å fremskaffe en erklæring av offisiell karakter fra et kinesisk universitet og har benyttet den falske erklæringen for å få studieplass i Norge og deretter tillatelse til studieopphold her i landet.

       Lagmannsretten finner etter dette at grunnvilkårene i utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a for å fatte vedtak om utvisning er til stede.

       Det følger av utlendingsloven § 29 annet ledd at utvisning likevel ikke kan besluttes « dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene ».

       Ved vurderingen av om vilkårene for oppholdstillatelse er oppfylt, må utlendingsmyndighetene i stor grad basere seg på opplysninger utlendingen selv gir. Det er grunnleggende at myndighetene kan stole på at de opplysninger som gis er korrekte. I dette tilfellet dreier det seg om opplysninger frembrakt ved bruk av et forfalsket dokument. A har ved bevisst bruk av det falske dokumentet overfor utdannelsesinstitusjonen fått en bekreftelse om studieplass i Norge og har benyttet bekreftelsen til å få tillatelse til opphold her i landet på falske premisser. Å skaffe seg ulovlig opphold i Norge på en slik måte må etter lagmannsrettens syn anses som et alvorlig forhold i relasjon til utlendingsloven § 29 annet ledd. A ble for øvrig straffedømt for dokumentfalsk og falsk forklaring.

       As tilknytning til Norge er begrenset. Hun kom hit til landet i studieøyemed i voksen alder og var forutsatt å returnere til sitt hjemland etter endt studietid. Hun har ingen slektninger i Norge. At hun i dag er gift med B, som er norsk statsborger og bor i Norge, er etter lagmannsrettens syn ikke avgjørende ved forholdsmessighetsvurderingen. Selv om det legges til grunn at A og B traff hverandre forholdsvis kort tid etter at hun kom til Norge, er det på det rene at B helt frem til april 2007 var gift med en annen kinesisk kvinne. Som det fremgår foran ble han separert fra denne kvinnen i februar 2006 og skilt i april 2007. Ekteskapet mellom A og B ble først inngått 20. juni 2007. Ekteskapet er derved etablert etter at Utlendingsdirektoratet i august 2006 hadde fattet vedtak om utvisning av A. Verken A eller B kunne da ha noen berettiget forventning om å kunne fortsette å leve sammen i Norge.

       Når det gjelder virkningen av utvisningen for ektefellen, bemerker lagmannsretten at det normale er at en utvisning vil gripe inn i et etablert familieliv på en belastende måte, både økonomisk, følelsesmessig og sosialt. Slike belastninger vil ikke i seg selv være tilstrekkelig til at en utvisning anses som et uforholdsmessig tiltak, jf. blant annet Rt-2005-229 (avsnitt 52). Det er ingen opplysninger i saken som tilsier belastninger ut over det normale i dette tilfellet. Hensynet til As ektefelle kan da ikke være utslagsgivende ved forholdsmessighetsvurderingen.

       For øvrig finner lagmannsretten ikke å kunne legge til grunn at det foreligger en slik forskjellsbehandling av A og andre kinesere som var opptatt ved ulike utdannelsessteder i Norge, at dette i seg selv kan medføre at utvisning av A er et uforholdsmessig tiltak. For lagmannsretten er det opplyst at noen av disse kineserne aldri møtte opp ved studiestedet, mens mange av dem forsvant fra studiestedene etter at politiet hadde fattet mistanke om at de ikke primært var kommet hit til landet for å studere. Det vises til vitneforklaringen fra politibetjent Sherling under ankeforhandlingen. Det var ifølge vitnet bare A og en kineser til som hadde fått studieplass ved bruk av falsk dokumentasjon. Også denne kineseren ble anmeldt og er etter det lagmannsretten forstår straffedømt. Vitnet mente å vite at det ikke var reist utvisningssak mot denne kineseren fordi vedkommende hadde en særlig tilknytning til Norge.

       Ut fra en samlet vurdering kan lagmannsretten etter dette ikke se at utvisning av A er et uforholdsmessig tiltak.

       A har subsidiært gjort gjeldende at det foreligger en saksbehandlingsfeil ved Utlendingsnemndas vedtak som må medføre ugyldighet. Det er vist til at saken bød på slik tvil at den ikke skulle ha vært avgjort av nemndleder alene.

       Hovedregelen i utlendingsloven er at Utlendingsnemnda behandler sakene med nemndleder sammen med to medlemmer, jf. § 38b første ledd. Etter utlendingsloven § 38b tredje ledd første punktum kan imidlertid saker « som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål » avgjøres av en leder alene.

       Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke forhold ved As sak som reiser vesentlige tvilsspørsmål verken av faktisk eller rettslig art. Saken var godt opplyst ved Utlendingsnemndas behandling, og nemndleder har etter lagmannsrettens syn gitt en tilstrekkelig vurdering av sakens faktiske og rettslige sider. Lagmannsretten finner således at det ikke er begått noen saksbehandlingsfeil ved at saken ble avgjort av nemndleder alene.

       Etter dette konkluderer lagmannsretten med at det ikke hefter noen ugyldighetsgrunn ved Ulendingsnemndas vedtak om utvisning. Anken har således ført frem.

       Staten v/Utlendingsnemnda har vunnet saken fullt ut og tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Det er etter lagmannsrettens syn ikke grunnlag for å gjøre unntak etter tredje ledd. Statens prosessfullmektig har innlevert omkostningsoppgave på kr 45.200, hvorav salær utgjør kr 42.000. Det er ikke fremsatt innsigelser mot kravets størrelse og det legges til grunn. I tillegg kommer ankegebyr på kr 20.640.

       Når det gjelder sakskostnader for tingretten, er det lagmannsrettens syn på sakens realitet som skal legges til grunn, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Lagmannsretten finner derfor at staten v/Utlendingsnemnda også skal tilkjennes sakskostnader for tingretten. Statens prosessfullmektig innleverte sakskostnadsoppgave for behandlingen der på kr 40.800, hvorav kr 38.400 utgjorde salær. Oppgaven legges til grunn.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. I sakskostnader for tingretten betaler A til staten v/Utlendingsnemnda 40.800 - førtitusenåttehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til staten v/Utlendingsnemnda 65.840 - sekstifemtusenåttehundreogførti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo