Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2009-002940
Dokumentdato : 03.09.2009

Asyl- Utlendingsloven §§ 17, 15 og 8.

Gift kvinne fra Iran, som hadde vært utsatt for fysisk og psykisk mishandling fra ektemannens side, ble ikke ansett berettiget til asyl, jf utlendingsloven § 17, ettersom hun ikke kunne anses som medlem av en « spesiell sosial gruppe », jf. flyktningekonvensjonen art. 1A. Hun oppfylte heller ikke vilkårene for vern mot utsendelse etter utlendingsloven § 15 første ledd 1. og 2. punktum. Den del av vedtaket som gjaldt utlendingsloven § 8 annet ledd, var ikke beheftet med slike feil at det var ugyldig.

       Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak av 30. september 2007 om ikke å innvilge asyl eller oppholdstillatelse etter søknad fra A.

       Sakens bakgrunn

       A er født *.*.1977 og er iransk statsborger. Hun kom til Norge 24. mars 2003 og søkte asyl samme dag. Ifølge hennes egen forklaring foregikk reisen ut fra Iran med fly, hvoretter den fortsatte med tog til Norge.

       Grunnlaget for asylsøknaden, slik det ble utdypet i asylintervjuet, er vedvarende fysisk og psykisk mishandling fra hennes ektemann - som hun har vært gift med siden 1995. Ektemannen er medlem av Sepah Pasdaran, den iranske revolusjonsgarden. I asylintervjuet forklarte A blant annet hvordan ektemannen gjentatte ganger slo mot ulike deler av kroppen hennes, lugget henne, dunket hodet hennes mot veggen, låste henne inne i hjemmet på dagtid og sperret henne inne på toalettet i flere timer om gangen. Hun forklarte også at hun i 1999 spontanaborterte i fjerde måned etter fysisk mishandling fra mannens side.

       Utlendingsdirektoratet (UDI) fattet vedtak om avslag på asylsøknaden 16. februar 2008. A ble heller ikke innvilget opphold i medhold av utlendingsloven § 15 første ledd eller § 8 annet ledd. A påklaget vedtaket. Direktoratet fant ikke grunn til å omgjøre eget vedtak i saken, men besluttet å innvilge utsatt iverksettelse. Frem til UNE fattet vedtak i saken fremkom As daværende advokat med ytterligere opplysninger om blant annet hennes families situasjonen i Iran og om hennes helsetilstand.

       UNEs vedtak 30. september 2007 om avslag på søknad om asyl er dels begrunnet med at saksøkers historie ikke er troverdig, dels med at konvensjonsvilkårene for å oppnå flyktningestatus uansett ikke er oppfylt. UNE legger blant annet til grunn at til at A ikke er medlem av en « spesiell sosial gruppe« , og at Iran har evne og vilje til å beskytte henne mot fremtidige overgrep. UNE fant heller ikke at saksøker var vernet mot retur til Iran i medhold av utlendingsloven § 15 første ledd eller § 8 annet ledd. Vedtaket ble fattet av nemndleder alene, idet det ble vist til at saken ikke bød på vesentlige tvilsspørsmål, jf. utlendingsloven § 38 b tredje ledd.

       Søksmål vedrørende gyldigheten av UNEs vedtak ble brakt inn for Oslo tingrett ved stevning datert 17. april 2008. Vedtaket om avslag på søknad om asyl er gitt utsatt iverksettelse inntil rettskraftig dom foreligger.

       Oslo tingrett avsa 6. november 2008 dom med slik domsslutning:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 30. september 2007 er ugyldig.
2. Staten ved Utlendingsnemnda betaler kr 125 005 - kroneretthundreogtjuefemtusenogfem - i sakskostnader til A innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne dommen.

       Tingretten kom til at A er å betrakte som flyktning i flyktningekonvensjonens forstand, og at hun har krav på asyl i Norge etter utlendingsloven § 17 første ledd, jf. § 16.

       Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 25. og 26. juni 2009 i Borgarting lagmannsretts hus. Ankende part møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       Ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i korte trekk anført:

       Tingrettens avgjørelse er uriktig, og det foreligger feil både ved rettens bevisvurdering og ved dens rettsanvendelse.

       Det anføres at domstolene i utgangspunktet må vise tilbakeholdenhet ved overprøving av vedtak om utlendingers rett til asyl og opphold her i landet, særlig når man - som i denne saken - befinner seg utenfor flyktningebegrepets kjerneområde. Prinsippet om tilbakeholdenhet er fastslått i rettspraksis, men er i As tilfelle ikke fulgt opp fra tingrettens side.

       Hva gjelder den konkrete vurderingen av ankemotpartens rett til asyl, jf. utlendingsloven § 17, jf. § 16, gjøres det gjeldende at hennes historie på flere punkter er lite troverdig. Dette må tillegges vekt ved vurderingen av om vilkårene i utlendingsloven er oppfylt, særlig i forhold til vilkåret om forfølgelsesfare. Det vises blant annet til at A ikke har kunnet fremskaffe og fremlegge sentrale dokumenter som bevis for egen identitet og ekteskapelig status. Hun har videre i flere år holdt tilbake navnet på mannen som skal ha hjulpet henne ut av Iran, hun har fremlagt et falsk dokument, og hun har gitt uriktige opplysninger om at hun selv skulle ha blitt fengslet i hjemlandet.

       Uansett om ankemotpartens fremstilling av faktum skulle bli lagt til grunn, anføres det at vilkårene for å oppnå asyl ikke er oppfylt. Beviskravet etter utlendingsloven § 17 er alminnelig sannsynlighetsovervekt.

       Det gjøres gjeldende at iranske myndigheter har evne og vilje til å beskytte kvinner som utsettes for vold i ekteskapet, og at A ikke kan anses å være medlem av en « spesiell sosial gruppe », jf. flyktningekonvensjonen artikkel 1 A. Det vises til at det er betydelige forskjeller i kvinners rettsstilling i Iran, og at kvinner, eller gifte kvinner, ikke kan sies å utgjøre en sosial gruppe i konvensjonens forstand. Dette er sikker praksis i UNE, og staten må innrømmes vid handlefrihet til å definere hva som skal anses som en « spesiell sosial gruppe ». Tingretten har på dette punkt ikke tatt i betraktning de omfattende konsekvenser en utvidelse av begrepet ville kunne få. Selv om A skulle anses å være medlem av en sosial gruppe, gjøres det uansett gjeldende at det ikke er årsakssammenheng mellom eventuell fremtidig forfølgelse og hennes medlemskap i gruppen.

       Det anføres videre at ankemotparten heller ikke fyller vilkårene for å oppnå vern mot utsendelse etter utlendingsloven § 15 første ledd første alternativ, selv om det her gjelder et lempeligere beviskrav. Det vises til anførslene over knyttet til utlendingsloven § 17. Heller ikke vilkårene i utlendingsloven § 15 første ledd annet alternativ er oppfylt, ettersom noen nærliggende fare for at A ved retur til Iran kan bli utsatt for umenneskelig behandling, ikke er sannsynliggjort.

       Beslutningen om vern mot utsendelse etter § 8 annet ledd er underlagt forvaltningens frie skjønn. Det anføres at UNE ikke har lagt feil faktum til grunn for sin avgjørelse. Nemnda har bygget på det faktum som var tilgjengelig på vedtakstidspunktet, herunder opplysninger om ankemotpartens psykiske helse som var - og fortsatt er - dekkende for situasjonen.

       Ankende part har nedlagt slik påstand:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.

       Ankemotparten, A, har i korte trekk anført:

       Det gjøres prinsipalt gjeldende at UNEs vedtak er ugyldig fordi ankemotparten har rettskrav på asyl, jf. utlendingsloven § 17, jf. § 16, jf. flyktningekonvensjonen artikkel 1 A.

       Det må legges til grunn at Iran mangler et system for forfølgelse av familievold, og at vold mot gifte kvinner i realiteten må anses akseptert - i den forstand at myndighetene ikke aktivt griper inn mot den. Med mindre mishandlede kvinner har håndfaste bevis for at de er utsatt for vold fra ektemannen, eller de har særskilte skilsmisseklausuler i sine ekteskapskontrakter, kan skilsmisse ikke oppnås uten samtykke fra mannen.

       Det gjøres gjeldende at ankemotparten med rette frykter forfølgelse på grunn av medlemskap i en spesiell sosial gruppe. Ved en eventuell retur til Iran er det stor sannsynlighet for at hun på nytt vil bli mishandlet av sin mann, og at hun ikke vil kunne oppnå skilsmisse. A, som nå har norsk kjæreste, vil også kunne bli straffeforfulgt for utroskap. Iranske myndigheter mangler evne, og i alle fall vilje, til å beskytte ankemotparten, og det anføres at gifte kvinner i Iran etter en konkret vurdering må anses som en spesiell sosial gruppe i henhold til konvensjonen. Dette gjelder selv om kvinner, eller gifte kvinner, som gruppe tradisjonelt ikke har vært omfattet av kjernen i flyktningebegrepet. Ankemotparten fyller dermed kravene i utlendingsloven § 17, jf. § 16 for rett til asyl.

       Subsidiært anføres det at UNEs vedtak er ugyldig fordi A har krav på vern mot utsendelse etter utlendingsloven § 15 første ledd første og annet punktum.

       Hva gjelder alternativet i § 15 første ledd første punktum, anføres det at beviskravene er lempet, og at det kreves mindre enn sannsynlighetsovervekt. Det foreligger tilstrekkelige bevis for at A, dersom hun returneres til Iran, kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning. Det vises til hennes forhold til en kristen nordmann, til hennes deltakelse i en gruppe for innvandrerkvinner, og til at hun fortsatt må forvente fysisk mishandling fra sin mann.

       Hva gjelder alternativet i § 15 første ledd annet punktum, anføres at en nærliggende fare for at ankemotparten vil miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling ved retur til Iran, er sannsynliggjort. Det vises til at utroskap i Iran kan straffes med pisking eller dødsstraff, og at voldsutøvelsen fra As ektemann også er relevant i denne sammenheng.

       Atter subsidiært anføres det at vedtaket er ugyldig fordi UNE har lagt feil faktum til grunn ved vurderingen av utlendingsloven § 8 annet ledd. Ankemotparten lider av posttraumatisk stressyndrom, og opplever psykotiske gjennomslag ved økt belastning og følelse av livsfare. Det er i vedtaket ikke lagt vekt på at retur til Iran vil kunne føre til reaktivering av sykdommen, ettersom det nettopp er forholdene i Iran som fremkaller følelsen av livsfare. Den gjøres gjeldende at den manglende vurdering av ankemotpartens helsesituasjon har virket inn på vedtakets innhold.

       Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten innen to uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.

       Lagmannsretten ser slik på saken:

       Lagmannsretten tar først stilling til spørsmålet om ankemotpartens rett til asyl, jf. utlendingsloven § 17, jf. § 16, jf. FNs flyktningekonvensjon artikkel 1A. En utlending som fyller vilkårene for å anses som flyktning, har etter utlendingsloven § 17, med visse unntak, rett til asyl i Norge. Den sentrale problemstillingen i saken her, er om A «... med rette frykter for forfølgelse på grunn av ... medlemskap i en spesiell sosial gruppe ..., og er ute av stand til, eller, på grunn av slik frykt, er uvillig til å påberope seg dette lands beskyttelse; ...« , jf konvensjonen artikkel 1A.

       Hvorvidt A ved retur til hjemlandet risikerer å bli utsatt for forfølgelse, må avgjøres etter en konkret helhetsvurdering av de faktiske omstendigheter i saken. Det kreves sannsynlighetsovervekt for fremtidige overgrep, og at overgrepene er av et visst alvor og omfang.

       Utgangspunktet for vurderingen av forfølgelsesrisikoen må tas i grunnlaget for asylsøknaden, som i As tilfelle anføres å være vedvarende fysisk og psykisk mishandling fra ektemannen. Fra hennes side gjøres det gjeldende at hun ved en eventuell retur til Iran ikke vil kunne oppnå skilsmisse, at hun med stor sannsynlighet på nytt vil bli mishandlet av sin mann, og at hun også vil kunne bli straffeforfulgt for utroskap.

       UNE har i sitt vedtak, som utelukkende bygger på en vurdering av sakens dokumenter, konkludert med at » ... klagerens søknad fremstår med svekket troverdighet i en slik grad at hennes anførte asylgrunnlag ikke kan legges til grunn« . UNE har i den forbindelse særlig vist til at As historie om utreisen fra Iran er tvilsom, og har blant annet lagt vekt på at hun ikke har villet navngi hvem som hjalp henne. Det er også vist til at utreisekontrollen ved Mehrabad flyplass er svært streng, og at det ikke er sannsynlig at A skal ha kommet seg ut av landet ved å bestikke flyplassansatte. UNE har i sin troverdighetsvurdering også sett hen til at A har innlevert et falskt dokument for å underbygge sine anførsler, og nemnda har funnet det bemerkelsesverdig at hun først etter asylintervjuet har fremkommet med opplysninger om arrestasjon av en nabo i Iran.

       I tillegg til dette har UNE for lagmannsretten vist til As manglende fremleggelse av anerkjent iransk dokumentasjon for egen identitet og ekteskap, og til at det under forberedelsen av asylsaken ble gitt opplysninger om at A hadde vært fengslet i en kort periode - noe som ikke medfører riktighet.

       Etter lagmannsrettens oppfatning fremstår ankemotpartens forklaring i retten om både utreisen fra Iran og asylgrunnlaget som troverdig, og retten finner at hennes fremstilling av faktum i det store og hele kan legges til grunn.

       Om utreisen fra hjemlandet har A forklart at hun med bistand fra en smugler reiste fra flyplassen i Teheran ved hjelp av et falskt pass i eget navn og med eget bilde, samt ved bruk av bestikkelser. På bakgrunn av bevisførselen, blant annet vitneforklaringen fra det sakkyndige vitnet Wiborg, legger lagmannsretten til grunn at ulovlig utreise fra Mehrabad flyplass nok kan være svært vanskelig - men ikke umulig. Det må på dette punkt ses hen til at korrupsjon er et meget utbredt fenomen i Iran. Ankemotpartens forklaring om utreisen har vært konsistent helt siden hun kom til Norge, og under sin forklaring i lagmannsretten oppga hun også navnet på den mann som fremskaffet det falske passet og hjalp henne ut av Iran.

       Ankemotparten har videre forklart seg konsekvent om forholdet til ektemannen og den vold av fysisk og psykisk art som hun har vært utsatt for. At hun også på dette punkt er troverdig, understrekes av vitneforklaringen fra den psykiater som har behandlet henne siden hun kom til Norge, overlege Sølvberg Larsen. Sølvberg Larsen har hørt As historie en rekke ganger, og etter psykiaterens oppfatning har A opplevd vedvarende mishandling før hun kom til Norge. A har fått diagnosen posttraumatisk stresssyndrom (PTSD), og opplever i perioder med økt belastning såkalte psykotiske gjennombrudd hvor hun er preget av stor uro og har syns- og hørselshallusinasjoner som ikke er korrigerbare.

       Hva gjelder det dokumentet A har lagt frem i asylsaken, og som norske myndigheter mener er et falsum, er heller ikke dette noe som uten videre taler i As disfavør ved vurderingen av hennes troverdighet. Selv om det legges til grunn at dokumentet, hvor det fremgår at As far har vært innkalt til avhør hos den iranske revolusjonsgarden, er falskt, er det ikke mulig å fastslå hvem som har forfalsket det - og heller ikke om A var klar over at det ikke var ekte da hun fremla det. Ved vurderingen av ankemotpartens troverdighet kan det etter lagmannsrettens oppfatning heller ikke legges utslagsgivende vekt på at A ikke har kunnet fremlegge den type offisielle dokumenter fra hjemlandet som ankende part har etterspurt som bevis for hennes identitet og ekteskapelige status.

       Selv om lagmannsretten finner å kunne legge As forklaring om sakens faktiske omstendigheter til grunn på alle vesentlige punkter, går retten ikke videre inn i - og tar ikke endelig stilling til - om hun ved retur til Iran » med rette frykter forfølgelse« i konvensjonens forstand. Etter lagmannsrettens oppfatning kan det uansett ikke legges til grunn at A tilhører en » spesiell sosial gruppe« , slik konvensjonen krever.

       Det folkerettslige innholdet av flyktningekonvensjonens begrep » sosial gruppe« er uklart og må anses å gi statene et vidt handlingsrom. Norsk praksis har tradisjonelt vært basert på en snever tolkning av dette forfølgelseskriteriet, og det må legges til grunn at begrepet sosial gruppe gir statene en tolkningsfrihet som åpner for en avveining av flyktningpolitiske ansvarsbetraktninger og innvandringsregulerende hensyn ved fastleggingen av hvilke grupper som skal kunne gjøre gjeldende krav på flyktningbeskyttelse. Selv om den norske tolkningen og anvendelsen av begrepet sosial gruppe er snever, er det neppe grunnlag for å konstatere at de folkerettslige forpliktelsene ikke er ivaretatt, se NOU 2004:20 side 110 -111.

       Under sin drøftelse av flyktningevurderingen i et kjønnsperspektiv omtaler lovutvalget for ny utlendingslov saker av den typen som er til behandling her, og uttaler følgende om forholdet til kriteriet » spesiell sosial gruppe« , se NOU 2004:20 side 121 :

       Det kanskje mest belysende eksempel på denne typen problematikk er tilfeller av familievold mot kvinner. At en voldelig ektemann mishandler sin ektefelle, vil vanskelig kunne anses å være begrunnet i at ektefellen tilhører en sosial gruppe. Dersom myndighetene ut fra en kvinnediskriminerende holdning mangler vilje til å gi utsatte kvinner beskyttelse, kan det imidlertid være aktuelt å vurdere om kvinner i den aktuelle staten utgjør en sosial gruppe, og om kravet til årsakssammenheng er oppfylt gjennom at mangelen på myndighetsbeskyttelse skyldes tilhørighet til denne gruppen.

       Tilsvarende synspunkter er videreført og utdypet i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) om ny utlendingslov. Under drøftelsen av kjønnsperspektivet i gjeldende rett, herunder spørsmålet om kvinners eventuelle medlemskap i en< « spesiell sosial gruppe« , heter det blant annet følgende på side 89:

       Et belysende eksempel på denne typen problematikk er tilfeller av familievold mot kvinner. Når en voldelig ektemann mishandler sin ektefelle, vil det kunne være diskutabelt om volden kan sies å være motivert av kjønn og dermed kvinnens tilhørighet til en sosial gruppe, eller om forholdet bør ses som utslag av de konkrete familieforholdene og den personlige forbindelsen mellom ektemannen og kvinnen. Imidlertid er familievold og vold mot kvinner mer utbredt i visse samfunn enn andre, og uansett overgripers personlige motiv kan den volden den enkelte kvinne utsettes for kunne fremstå som påregnelig etter de aktuelle sosiale og kulturelle forhold. I slike saker har gjerne rollen til hjemlandets myndigheter vært trukket inn i vurderingen. Dersom hjemlandets myndigheter pga kvinnediskriminerende holdninger eller lovgivning mangler vilje til å hjelpe kvinner som utsettes for familievold, kan mangelen på hjelp fra myndighetene kunne settes i sammenheng med kvinnens tilhørighet til en « bestemt sosial gruppe », og vilkårene for asyl kan være oppfylt.

       Selv om vedtaket fra UNE er svært knapt i sin begrunnelse, fremgår det at verken kvinner i Iran generelt » eller mishandlede kvinner spesielt« oppfattes å utgjøre en spesiell sosial gruppe i konvensjonens forstand. Nemnda uttaler at mishandling i hjemmet i utgangspunktet ikke er et forhold som danner grunnlag for asyl, og at det i As tilfelle dreier seg om en konflikt av privat karakter i hjemlandet som ikke gir rett til asyl i Norge. I vedtaket forutsettes det videre at iranske myndigheter har både evne og vilje til å beskytte A mot overgrep fra ektemannen.

       UNEs vurdering av kriteriet » spesiell sosial gruppe« , og dermed vurderingen av As rett til asyl etter utlendingsloven § 17, synes å være i tråd med det som ellers er praksis fra UNE i lignende saker vedrørende asylsøkere fra Iran. Det vises i den forbindelse til vitneforklaring fra vitnet Hjelmervik under ankebehandlingen, og til UNEs eget praksisnotat vedrørende kriteriet » spesiell sosial gruppe « datert 24. april 2007. I notatet er det referert til flere tidligere saker vedrørende kvinnemishandling, og under punktet om oppsummering heter det blant annet:

       Utover det ovenstående er det vanskelig å identifisere ytterligere spesifiserte kategorier. Til dette er vedtakene for få, og utfallet mht vurderingen av 'sosial gruppe' spriker. Bestemmelsen av 'sosial gruppe' er også betinget av tid og sted, og praksis fra ett landområde mht til hvilke kategorier som kan utgjøre en gruppe, vil ikke nødvendigvis gjelde på andre landområder. Eksempel på dette er at nemnda i henhold til framlagte vedtak har gitt uttrykk for at forhold som kvinnemishandling eller tvangsekteskap fra land som Pakistan og Iran ikke har tilknytning til konvensjonen, mens en i vedtak fra blant annet Somalia og Kamerun har kommet til motsatt konklusjon.

       Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at norske utlendingsmyndigheters praktisering av utlendingsloven § 17 første ledd, jf. § 16 pr i dag ikke åpner for at gifte kvinner i Iran kan anses som medlemmer av en » spesiell sosial gruppe« i flyktningekonvensjonens forstand, og at disse kvinnene dermed heller ikke betraktes som flyktninger med rettskrav på asyl i Norge.

       Spørsmålet i det følgende er i hvilken grad - og med hvilken intensitet - domstolene skal gå inn og overprøve UNEs vurdering på dette punkt.

       I forarbeidene til utlendingsloven § 16 het det blant annet følgende om inkorporeringen av flyktningekonvensjonens flyktningeberep i norsk rett, se NOU 1983:47 side 356:

       Paragrafen innebærer at flyktningekonvensjonens flyktningebegrep inkorporeres i norsk rett. Anvendt innen norsk lovgivning blir det dermed et norsk begrep. Det skal anvendes av de norske myndigheter som gis kompetanse til det og på grunnlag av den tolkning og den praksis de finner riktig, selv om UNHCR's syn og den praksis som følges i andre land selvsagt bør veie tungt.

       Førstvoterende i Rt-1991-586 (Abdidommen) ga klart uttrykk for at denne uttalelsen i forarbeidene også måtte oppfattes som et uttrykk for at forvaltningens rettsoppfatning og praksis i sin alminnelighet må tillegges vesentlig vekt når domstolene i konkrete saker skal ta stilling til innholdet i lovens flyktningebegrep. Det heter videre i dommen:

       Jeg legger til grunn at flyktningebegrepet etter fremmedloven og flyktningekonvensjonen har et kjerneområde hvis omfang ikke er fastlagt en gang for alle, men påvirkes av landenes praksis i tilknytning til nasjonale regler, flyktningekonvensjonens bestemmelser og Høykommissærens syn på disse bestemmelsene. Flyktninger som omfattes av kjerneområdet, må etter fremmedloven innvilges politisk asyl i Norge. Utenfor kjerneområdet vil det derimot være opp til norske myndigheter å gjøre seg opp en samvittighetsfull oppfatning av hvorledes flyktningebegrepet bør praktiseres og legge dette til grunn i sin praksis. Domstolenes prøvelsesrett vil da neppe kunne bli mer omfattende enn ved prøving av forvaltningsvedtak truffet etter fritt skjønn. Men også den nærmere avgrensning av kjerneområdet må i første omgang tilligge forvaltningsmyndighetene, og domstolene bør vise tilbakeholdenhet med å overprøve de standpunkter som inntas. Først og fremst fordi avgjørelsene forutsetter innsikt i blant annet internasjonal flyktningepraksis, en innsikt domstolene ikke forvalter, men det har også betydning at alternativet til innvilgelse av asyl regulært vil være å gi oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.

       Prinsippet om at domstolene bør vise tilbakeholdenhet i sin overprøving når man befinner seg utenfor flyktningebegrepets kjerneområde, er senere fulgt opp i flere dommer, blant annet i en dom fra Borgarting lagmannsrett av 10. mars 2006 ( LB-2005-124843 ). I dommen heter det følgende om konvensjonens kriterium » spesiell sosial gruppe« :

       ... Lagmannsretten tar heller ikke standpunkt til om A kan anses å tilhøre en spesiell sosial gruppe som er beskyttet under flyktningekonvensjonens art. 1A. Det bemerkes imidlertid at det folkerettslige innholdet av begrepet sosial gruppe er uklart og må anses å gi rom for en vid statlig handlefrihet, jf. NOU 2004:20 side 107 flg. Dette kan tilsi at domstolene bør vise tilbakeholdenhet med å sette til side utlendingsforvaltningens vurderinger i slike saker, jf. Rt-1991-584 (se side 594).

       Selv om Abdidommen ble avsagt for nær 20 år siden, legger lagmannsretten til grunn at prinsippet om tilbakeholdenhet ved domstolenes overprøving fortsatt har gyldighet, og at det slår inn med styrke i den sak som foreligger til ankebehandling her.

       Som det understrekes i Abdidommen, har flyktningebegrepet etter utlendingsloven og flyktningekonvensjonen et kjerneområde med et omfang som ikke er fastlagt en gang for alle, og hvor grenser stadig flyttes. Det er på det rene at overgrep mot kvinner generelt, og vold innenfor rammene av ekteskapet spesielt, opprinnelig ikke var akseptert som grunnlag for flyktningestatus. På dette området foregår det imidlertid en konstant utvikling, både på internasjonalt og nasjonalt plan, hvilket blant annet bekreftes i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) om ny utlendingslov (side 90-91), hvor departementet gir sin tilslutning til følgende drøftelse fra Utlendingslovutvalget:

       Frykt for vold på den private arena er en fluktgrunn som stadig hyppigere blir anført i asylsakssammenheng. Av særlig praktisk betydning er de tilfeller hvor søkeren er en kvinne som anfører at hun blir utsatt for mishandling av sin ektefelle, og at hun av frykt for ytterligere eller mer alvorlige overgrep ikke våger eller har mulighet for å bryte ut av forholdet. På samme måte som voldsovergrep for øvrig vil vold i hjemmet som utgangspunkt kunne utgjøre forfølgelse.
       ...
       Både det store innvandringspotensialet og de betydelige kontrolltekniske problemene som er knyttet til den konkrete vurdering av denne typen saker, må trolig anses som sentrale forklaringer på hvorfor det har vært svært vanskelig for kvinner som har anført denne type risikoforhold å bli innrømmet en rett til internasjonal beskyttelse.
       Samtidig er det klart at det også på flyktningfeltet har skjedd en internasjonal utvikling når det gjelder anerkjennelsen av at kvinner er særskilt utsatt for grove krenkelser i andre sammenhenger og situasjoner enn hva som gjelder for menn. Både i internasjonal praksis og i UNHCRs retningslinjer finner man klar støtte for at kvinner som er utsatt for vold i hjemmet vil kunne regnes som forfulgt på grunn av medlemskap i en spesiell sosial gruppe, dersom det som følge av en diskriminerende holdning fra hjemlandets myndigheter ikke er mulig å søke deres beskyttelse, [ ... ].

       Til tross for at man nå er kommet dit at vold i hjemmet i utgangspunktet vil kunne utgjøre forfølgelse i flyktningekonvensjonens forstand, og at kvinner - eller nærmere definerte grupper av kvinner - etter omstendighetene kan bli ansett som medlemmer av en » spesiell sosial gruppe« , kan det etter lagmannsrettens oppfatning ikke konkluderes med at man i denne typen saker befinner seg på flyktningebegrepets kjernefelt. Slik retten ser det, er man fortsatt på et område hvor man i tråd med Høyesteretts praksis må vise tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsmyndighetenes standpunkter.

       Etter dette legger lagmannsretten til grunn at A ikke er medlem i en » spesiell sosial gruppe« i flyktningekonvensjonens forstand, og at hun dermed ikke er å betrakte som flyktning med rett til asyl etter utlendingsloven § 17, jf. § 16 første ledd.

       Selv om det ikke er påkrevd, finner lagmannsretten grunn til å bemerke at man under enhver omstendighet er enig i UNEs konkrete vurdering av spørsmålet om As medlemskap i en spesiell sosial gruppe.

       Det følger av gjeldende rett, slik den er beskrevet både i NOU 2004:20 og i Ot.prp.nr.75 (2006-2007), at kvinner som utsettes for familievold kan anses som medlemmer av en sosial gruppe dersom hjemlandets myndigheter på grunn av kvinnediskriminerende holdninger eller lovgivning mangler vilje til å beskytte dem. Etter lagmannsrettens oppfatning kan det ikke uten videre legges til grunn at iranske myndigheter mangler evne og vilje til å beskytte gifte kvinner mot familievold.

       Hva gjelder den strafferettslige siden av dette, er utgangspunktet at en ektemanns fysiske overgrep mot sin kone også i Iran er en straffbar handling. Kravene til bevis for mishandlingen er nok noe strengere i Iran enn i Norge og andre tilsvarende land, men det er ikke grunnlag for å anta at iranske domstoler vil unnlate å håndheve straffebestemmelsene dersom det straffbare forholdet anmeldes og krav til bevis i form av vitneførsel, legeerklæring eller lignende er oppfylt. I den forbindelse viser lagmannsretten til at mannens mishandling, ifølge A selv, flere ganger ble observert av vitner, at hun ved flere anledninger har hatt behov for legehjelp, og at hun ved en anledning var i ferd med å anmelde ektemannens overgrep ved et offentlig kontor - men at han fysisk fikk hindret henne.

       En annen side av spørsmålet om myndighetenes evne og vilje til å beskytte mot vold i ekteskapet, er gifte kvinners muligheter til å oppnå skilsmisse. Det er på det rene at iransk lovgivning på dette området er svært streng, og at man i utgangspunktet er avhengig av ektemannens samtykke til skilsmisse dersom det i den kontrakt som ble inngått ved ekteskapsinngåelsen, ikke er inntatt en særskilt skilsmisseklausul. A har ingen slik klausul i sin ekteskapskontrakt. Det er imidlertid mulig å oppnå skilsmisse uten samtykke fra ektemannen dersom det kan fremlegges bevis for fysisk mishandling, jf. over. Det er heller ikke uvanlig at skilsmisse kan oppnås etter forhandlinger mellom de to impliserte familier, eventuelt etter betaling av økonomisk kompensasjon til ektemannen.

       Slik lagmannsretten ser det, er det verken grunnlag for å konkludere med at iranske myndigheter generelt mangler evne eller vilje til å beskytte kvinner som mishandles, eller holdepunkter for at det i denne konkrete saken ikke vil være mulig for A å oppnå beskyttelse mot videre fysisk mishandling fra ektemannens side. I den forbindelse bemerkes særskilt at det etter bevisførselen ikke er sannsynliggjort at ektemannens medlemskap i Sepah Pasdaran vil ha noen betydning for myndighetenes eventuelle strafferettslige forfølgelse av ham eller for vurderingen av en eventuell begjæring om skilsmisse fra A.

       Lagmannsretten går så over til å vurdere hvorvidt A har krav på vern mot tilbakesendelse til Iran etter utlendingsloven § 15 første ledd første eller annet punktum.

       Utlendingsloven § 15 første ledd inneholder to beskyttelsesalternativer. Bestemmelsen i

§ 15 første ledd første punktum er ment å reflektere Norges folkerettslige forpliktelser på det flyktningerettslige området, jf. flyktningkonvensjonen artikkel 33 om nonrefoulement, mens annet punktum først og fremst gjenspeiler våre menneskerettslige forpliktelser etter EMK artikkel 3 om forbud mot tortur og annen umenneskelig behandling.

       Hva gjelder alternativet i § 15 første ledd første punktum, er fortolkningen av flyktningebegrepet i utlendingsloven § 16, jf. konvensjonens artikkel 1A avgjørende for vernets personelle virkeområde. Som det fremgår av lagmannsrettens drøftelse over, er retten av den oppfatning at A ikke faller inn under konvensjonens, og dermed lovens, flyktningebegrep, ettersom hun ikke kan anses å være medlem av en » spesiell sosial gruppe« . Alternativet i utlendingsloven § 15 første ledd første punktum kommer derfor etter lagmannsrettens oppfatning ikke til anvendelse.

       For at ankemotparten skal ha vern mot utsendelse etter utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum, må det finnes sannsynliggjort at det foreligger en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling. Formuleringene i § 15 første ledd annet punktum innebærer at både kravet til arten av den fare som truer, samt kravet til påregneligheten for at den skal inntreffe, er noe strengere enn etter flyktningekonvensjonen. I en avgjørelse fra Høyesterett er det lagt til grunn at « ... kravene til overgrep er av særlig kvalifisert art og grad« , jf. Rt-1993-1591 .

       Som det fremgår av lagmannsrettens drøftelse over, legger retten As forklaring om fysiske og psykiske overgrep fra ektemannens side til grunn. Overgrepene vedvarte i ca åtte år fra ekteskapsinngåelsen i 1995 og til A forlot Iran i 2003, og var av til dels svært alvorlig karakter. Den tidligere mishandlingen fra ektemannens side gir etter rettens mening likevel ikke grunnlag for å konkludere med at A « ... står i en nærliggende fare...« for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling dersom hun returnerer til Iran.

       I denne forbindelse legger lagmannsretten blant annet vekt på at A ved retur til Iran vil kunne få hjelp og beskyttelse fra sin egen familie - sine foreldre og søsken. Det vises til at A søkte tilflukt hos foreldrene da hun til slutt rømte fra ektemannen, og at foreldrene aktivt holdt henne skjult i en lengre periode før hun reiste ut av Iran i mars 2003. Hun fikk i denne perioden også bistand av familien til å oppsøke flere advokater for å undersøke mulighetene for skilsmisse, og fikk deres hjelp til å organisere den ulovlige utreisen.

       Det vil etter all sannsynlighet bli oppfattet som en betydelig belastning for foreldrene dersom A skulle bli boende hos dem som gift kvinne etter retur fra Norge, men lagmannsretten legger til grunn at familien likevel vil bidra til å beskytte datteren mot videre mishandling fra ektemannen. Likeledes legges det til grunn at A etter omstendighetene vil ha mulighet til å søke iranske myndigheter om beskyttelse mot ny voldsutøvelse, jf. rettens drøftelse over.

       Heller ikke ankemotpartens anførsler om faren for straffeforfølgelse på grunn av hennes forhold til en kristen mann i Norge eller på grunn av hennes deltakelse i en gruppe her som arbeider mot kvinneundertrykkelse i Iran, kan etter rettens mening utløse rett til vern etter utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum. Hva gjelder utroskap, er dette i Iran en forbrytelse som i utgangspunktet kan straffes med dødsstraff. Sannsynligheten for at A vil bli etterforsket og straffet for et slikt forhold etter retur til hjemlandet, er imidlertid svært liten, ettersom det må legges til grunn at de strenge beviskravene som gjelder, ikke kan oppfylles. Det vises til UNEs vurdering av dette spørsmålet i sitt vedtak (side 10), som lagmannsretten slutter seg til. Når det gjelder As engasjement i kvinnegruppen IKIR, er det under bevisførselen ikke sannsynliggjort at dette kan føre til straffeforfølgelse eller reaksjoner fra iranske myndigheter som begrunner anvendelse av utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum.

       Den delen av UNEs vedtak som gjelder spørsmålet om oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 8 annet ledd, er underlagt forvaltningens frie skjønn med begrenset prøvingsrett for domstolene. Retten kan bare sette en avgjørelse til side som ugyldig hvis det er gjort saksbehandlingsfeil, hvis avgjørelsen er basert på et ufullstendig eller feil faktum, eller den er vilkårlig eller grovt urimelig.

       I saken her har A anført at vedtaket er ugyldig fordi UNE har lagt til grunn et mangelfullt, og dermed uriktig, faktum. Ankemotparten lider av posttraumatisk stressyndrom, og opplever psykotiske gjennomslag ved økt belastning og følelse av livsfare. Det gjøres gjeldende at det i vedtaket ikke er vektlagt at retur til Iran vil kunne føre til reaktivering av sykdommen, og at den manglende vurderingen av As helsesituasjon har virket inn på vedtakets innhold.

       Etter lagmannsrettens oppfatning kan denne anførselen ikke føre frem. Det fremgår av UNEs vedtak at nemnda har hatt tilgang til omfattende dokumentasjon knyttet til As helsetilstand, og at denne også omfatter en legeerklæring fra Diakonhjemmets sykehus datert 24. februar 2005 hvor det fremgår « ... at hun i perioder med økt belastning har ... psykotiske gjennombrudd ...« , jf. UNEs vedtak side 6. Det er etter rettens mening ingen holdepunkter for at nemnda har basert sin vurdering av As medisinske tilstand på et ufullstendig eller feil faktum. Lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger andre feil som begrunner tilsidesettelse av denne delen av nemndas vedtak.

       Lagmannsretten har etter dette kommet til et annet resultat enn tingretten, og finner at det ikke er grunnlag for å sette UNEs vedtak om avslag på As søknad om asyl, subsidiært oppholdstillatelse, til side som ugyldig. Anken har etter dette ført frem.

       Staten v/UNE har vunnet saken, og har i utgangspunktet krav på full erstatning for sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Etter lagmannsrettens oppfatning kommer unntaket i tvisteloven § 20-2 tredje ledd ikke til anvendelse.

       Advokat Solevåg har for lagmannsretten inngitt en omkostningsoppgave på totalt 66 970 kroner inkl. mva, hvorav 43 750 kroner utgjør salær inkl. mva. Det har ikke kommet bemerkninger til kravets størrelse. Lagmannsretten finner at kostnadene har vært nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd, og legger oppgaven til grunn.

       Staten har også krevd erstattet sine sakskostnader for tingretten. Dette spørsmålet må vurderes etter reglene i tvisteloven § 20-9 første og annet ledd. I lys av det resultat lagmannsretten har kommet til, finner retten at ankemotparten også skal dømmes til å erstatte ankende parts sakskostnader i første instans i tråd med hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd. Unntaket i samme bestemmelses tredje ledd kommer ikke til anvendelse.

       For tingretten la advokat Solevåg frem en omkostningsoppgave på totalt 50 000 kroner inkl. mva, som i sin helhet utgjorde salær. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.

       Dommen er enstemmig.

       Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Årsaken til forsinkelsen er at ferieavvikling i forbindelse med rettsferien samt senere fravær har gjort det vanskelig å samle rettens medlemmer til avsluttende drøftelser og domsavsigelse.

Slutning

1 Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2 I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 66.970 - sekstisekstusennihundreogsytti - kroner til staten v/Utlendingsnemnda innen 2 uker fra forkynnelse av denne dommen.
3 I sakskostnader for tingretten betaler A 50.000 - femtitusen - kroner til staten v/Utlendingsnemnda innen 2 uker fra forkynnelse av denne dommen.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo