Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2009-132926
Dokumentdato : 15.02.2010

Gyldighet av et vedtak om utvisning med innreiseforbud §§ 15, 30 (1988-loven)

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om utvisning med innreiseforbud for en periode på fem år, jf utlendingsloven av 24. juli 1988 nr 64 § 15 første ledd 1. punktum og § 30 annet ledd bokstav b jf tredje ledd. Utlendingsloven av 1988 er avløst av ny utlendingslov av 15. mai 2008 nr 35. Saken skal løses etter reglene i 1988-loven. Lagmannsretten kom frem til at han saken gjelder pr. i dag ikke på objektivt grunnlag har noen reell grunn til å frykte forfølgelse ved retur til Bosnia-Hercegovina. Lagmannsretten var enige med tingretten i at anken kunne forkastes.

    Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 13. februar 2009 om utvisning med innreiseforbud for en periode på fem år, jf utlendingsloven av 24. juli 1988 nr 64 § 15 første ledd første punktum og § 30 andre ledd bokstav b jf tredje ledd. Utlendingsloven av 1988 er avløst av ny utlendingslov av 15. mai 2008 nr 35, som trådte i kraft 1. januar 2010. Saken skal løses etter reglene i 1988–loven.

    A er født og oppvokst i nåværende Bosnia-Hercegovina, i den delen av landet som ligger i entiteten Republika Srpska. Han er statsborger av Bosnia-Hercegovina. Hans far var serber, men han vokste opp hos sin mor, stefar og søsken som var muslimer. A har opplyst at han allerede som 13–åring dro i serbiskortodoks kloster første gang, og at han etter hvert konverterte til kristendommen, ble munk og senere prest. Hans opprinnelig navn, A1, er muslimsk. Som munk og prest tok han navnet A2. Han byttet til sitt nåværende navn i 1999, etter at han var kommet til Norge og hadde mottatt tekstmelding på sin mobiltelefon med anonyme trusler. Truslene skal ha vært relatert til hans kunnskap om våpensmugling og andre forhold under krigen i Bosnia-Hercegovina, som blant annet biskopen i området der han virket som prest skal ha vært involvert i.

    I perioden 1994–1997 virket han som prest for den serbiskortodokse befolkningen i et område i Tuzlaregionen. Han holdt til i et lite kloster som lå ca 30 km fra henholdsvis Srebreniza og Tuzla. Klosteret lå i frontlinjen i krigen. Befolkningen antok at han var serber. Det vakte sterke negative reaksjoner både lokalt og i landsdekkende presse i Bosnia-Hercegovina og Serbia da det i forbindelse med folketelling i regi av FN i juni 1997 kom fram at han var fra en muslimsk familie.

    Etter anmodning fra FNs høykommisær for flyktninger ble A overført til Norge som kvoteflyktning i 1998. Etter høykommisærens vurdering hadde A et akutt behov for beskyttelse. I saksbeskrivelse 25. oktober 1997 er vurderingen oppsummert slik:

«IC has a well founded fear of persecution in the RS. He possesses knowledge about the war time activities of the Orthodox Church which it has an interest in not becoming known. Furthermore, based on the interview, I deem that there is a great likelihood that IC has witnessed or knows about activities that could be categorized as war crimes, and which, now that he is no longer considered loyal, could expose him to danger. Likewise, the Federation authorities could construe his presence in the Papraca area as a reason for accusing him of war crimes. Apart from the fact that agents of persection would also be able to reach him in the Federation, I find it unlikely that IC would be able to settle and establish anything that resembles a normal life in the Federation. In my view, therefore, the circumstances in this case justify UNHCR's support of obtaining resettlement in a third country for the IC.»

Med «IC» siktes til A. RS er forkortelse for Republica Sprska.

    Utlendingsdirektoratet (UDI) ga 23. desember 1997 melding til FNs høykommisær om innreise- og arbeidstillatelse til Norge. A kom til Norge 4. mars 1998, og framsatte 24. mars søknad om politisk asyl. Den 6. april 1998 fikk A arbeidstillatelse etter utlendingsloven § 8 andre ledd (sterke menneskelige hensyn), jf § 1 i midlertidig lov 30. juni 1995 om arbeidsløyve eller opphaldsløyve til personar frå Bosnia-Hercegovina. Ved vedtak 4. juni 2002 fikk A bosettingstillatelse i medhold av utledningsloven § 12.

Etter det opplyste er søknaden om politisk asyl ikke blitt realitetsbehandlet.

    Ved Oslo tingretts dom 1. desember 2003 ble A, etter å ha avgitt uforbeholden tilståelse og medvirket til at en bakmann ble identifisert, dømt til en straff av fengsel i to år og sju måneder for oppbevaring av ca 10 000 ecstasytabletter og medvirkning til salg av ca 7 100 av tablettene. Han måtte også tåle inndragning av kr 34 950, noe han samtykket til. De straffbare forholdene pågikk i perioden juni til oktober 2003.

    Mens han sonet straffen, påbegynte A studier i økonomi, revisjon og forsikringsfag. Etter endt soning arbeidet han parallelt med studiene, og fikk etter hvert stilling som revisor og forsikringsrådgiver.

    Kort til før løslatelse mottok A forhåndsvarsel om utvisning. Den 31. oktober 2005 traff UDI vedtak om utvisning med innreiseforbud i en periode på fem år. Etter klage ble vedtaket opprettholdt av Utlendingsnemnda (UNE) den 13. februar 2009.

I mars 2009 giftet A seg med mannen han hadde vært samboer med siden i 2007. Ektefellen er norsk statsborger, men kommer opprinnelig fra Bosnia-Hercegovina.

Oslo tingrett avsa 08.07.2009 dom med slik domsslutning:

  1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A skal betale innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse 50.000 – femtitusen – kroner i saksomkostninger til Staten v/ Utlendingsnemnda. I tillegg kommer rettens gebyr med 6.880 – sekstusenåttehundreogåtti – kroner som skal betales til retten innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.

    For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

    A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 4. – 5. februar 2010 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt to vitner, hvorav det ene var nytt for lagmannsretten. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for tingretten.

    Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

    UNEs vedtak er ugyldig på to selvstendige grunnlag.

    For det første har A vern mot utsending etter utlendingsloven § 15 første ledd første punktum, idet han har grunn til å frykte alvorlige represalier fra biskopen han tjente under mens det var borgerkrig i hjemlandet. Biskopen har fortsatt betydelig religiøs og politisk makt, og sto en periode på FNs liste over personer som ikke burde gis innreisetillatelser idet man antok at han deltok i å skjule krigsforbrytere. Biskopen har en sterk interesse i at det ikke kommer fram vitneprov om at han smuglet våpen både til den muslimske og serbiske siden under krigen og tilegnet seg kirkegods. A har både i intervjuet med FNs høykommisær for flyktninger i 1997 og på spørsmål fra FN i 1999/2000 sagt seg villig til å vitne mot biskopen. A har erfart at biskopen tidligere har brukt sin innflytelse til å fabrikkere mistanke mot ham om kriminelle handlinger, som underslag av kirkens midler og kjøp av sex. Det er grunn til å frykte at biskopen igjen vil kunne misbruke politiet til å forfølge ham for slik å svekke hans troverdighet som vitne.

    Man kan ikke se bort fra at det foregår etterforskning mot biskopen, selv om det naturlig nok ikke er mulig å føre bevis for slik etterforskning. Det må videre legges til grunn at biskopen vil få greie på det hvis A kommer tilbake til Bosnia-Hercegonia. Det var mye avisomtale i samband med at det kom fram at han hadde muslimsk bakgrunn, og bosniske myndigheter er ikke villig til å gi ham pass eller andre reisedokumenter på hans nåværende navn.

Selv om bosniske myndigheter i dag har generell evne og vilje til å gi beskyttelse mot overgrep og forfølgelse, er det usikkert om de vil ha evne og vilje til å beskytte A mot en så sentral maktperson som biskopen.

For det andre er utvisning et uforholdsmessig tiltak overfor A i strid med utlendingsloven § 30 tredje ledd.

Det bestrides ikke at grunnvilkåret for utvisning etter § 30 andre ledd bokstav b er oppfylt.

    Det vesentlige momentet i vurderingen er den uakseptabelt lange saksbehandlingstiden etter at UDIs vedtak ble påklaget. Det er på det rene at forsinkelsen ikke skyldes As forhold, og at det ikke finnes noen forklaring på hvorfor saken ble liggende i over to år i UNE. En klagesaksbehandlingstid på tre år og fire måneder må få konsekvenser, i hvert fall når det foreligger andre momenter som taler for at en utvisning vil være svært belastende. Normalt skal utvisningsvedtak treffes slik at utvisning kan effektueres umiddelbart etter soning. Tilleggsmomenter som taler for at utvisningen er uforholdsmessig er at A ikke vil kunne leve åpent som homofil i Bosnia-Hercegovina. Hans ektemann vil ikke kunne oppholde seg over tid i Bosnia-Hercegovina både av denne grunn og fordi han som tidligere konsentrasjonsleirfange i sitt gamle hjemland ikke har psykisk helse til det. A har ikke familie igjen i Bosnia-Hercegovina. Hans mor døde i 2004, og andre familiemedlemmer ble drept under krigen.

    Ytterligere et moment er at A har hatt og har fortsatt behov for langvarig psykologbehandling på grunn av traumer etter å fått kjennskap til – blant annet gjennom skriftemål fra stridende – og selv har observert krigsforbrytelser mens han arbeidet som prest ved frontlinjen under krigen. Han har blant annet hjulpet FN med å påvise to massegraver i nærheten av klosteret.

    Endelig må det legges vekt på at As søknad om politisk asyl ville blitt innvilget hvis den var blitt realitetsbehandlet. Selv om UDI kan trekke innvilgelse av asyl tilbake, er det ikke uten videre gitt det ville blitt gjort i denne spesielle saken.

    Det må legges til grunn at UDIs vedtak om innreiseforbudets varighet er i tråd med forvaltningspraksis. Det er da ikke tatt hensyn til den lange saksbehandlingstiden når UDIs vedtak ble opprettholdt i klageomgangen. Det kan trekkes parallell til straffutmåling, der en ankesaksbehandling på nærmere 3,5 år ville fått vesentlige utslag i reaksjonsfastsettelsen. I motsetning til i Rt-2009-534 har A ikke hatt ulovlig opphold i Norge, i hvert fall ikke før etter UNEs vedtak.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 13. februar 2009 er ugyldig.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til innen 14 – fjorten – dager fra dommens forkynnelse å betale til A sakens omkostninger for Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra kravets forfall til betaling skjer.

Ankemotparten, staten ved Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

    Det foreligger ikke forhold etter utlendingsloven § 15 første ledd første punktum som tilsier at A ikke kan returneres til Bosnia-Hercegovina. Gjennom betydelig internasjonalt nærvær og bistand framstår landet nå med fullt ut fungerende politistyrke og rettsvesen. Generelt foreligger ingen hindre for retur til Bosnia-Hercegovina. Det bestrides ikke at biskopen er en maktperson, men han står ikke over loven, og han har liten innflytelse utenfor det området hvor han er biskop. De fleste i landet er berørt av krigen, enten ved at de selv eller nær familie ble rammet, foretok handlinger eller var vitne til handlinger som kan strafforfølges. På bakgrunn av forklaringen fra vitnet fra Landinfo, må det legges til grunn at folk flest er lei av krigen. A er ikke blitt kontaktet av FN vedrørende mulig vitneprov mot biskopen til tross for at det kunne vært aktuelt i 12–13 år. Det må etter dette legges til grunn at det objektivt sett ikke er grunn til å frykte forfølgelse i § 15 første ledd første punktum sin forstand.

    Det er enighet om at grunnvilkåret for utvisning etter § 30 andre ledd bokstav b er oppfylt. Etter statens syn vil utvisning med innreiseforbud på fem år ikke være noe uforholdsmessig tiltak overfor A. Forholdet A er dømt for er grovt, og narkotikakriminalitet er i kjerneområdet for utvisning.

    Det erkjennes at liggetiden i UNE er lenger enn gjennomsnittet på åttetolv måneder, og at det ikke er noen forklaring på den lange saksbehandlingstiden. Sett i lys av forholdets grovhet kan saksbehandlingstiden ikke føre til at vedtaket er ugyldig. Etter UDIs praksis nedfelt i rundskriv 2008–007 skal varig utvisning vurderes ved oppbevaring av mer enn 20 tabletter ecstasy, mens det her er tale om hele 10 000 tabletter.

    Det er usikkert om A ville blitt innvilget politisk asyl da han kom til Norge. Under enhver omstendighet kan utlendingsmyndigheten trekke innvilgelse av asyl tilbake når det ikke lenger foreligger beskyttelsesbehov, slik som i denne saken, se utlendingsloven § 18 andre ledd. Det kan da ikke ha noen betydning at As søknad om asyl ikke er blitt realitetsbehandlet.

    Heller ikke de øvrige momentene som A har trukket fram kan få avgjørende betydning, verken isolert eller samlet. Det kreves uvanlig store belastninger for at en utvisning skal kunne anses uforholdsmessig, se blant annet Rt-1996-551, 2000 side 591 og 2007 side 667. A er oppvokst i hjemlandet, og har bare sekssju års relevant botid i Norge. Da vedtaket ble truffet hadde han ingen nær familie her og var ikke gift. Ettersom A kom hit som voksen, har det ikke betydning at han ikke har noen nær familie igjen i hjemlandet. Bosnia-Hercegovina har lovvern mot diskriminering av homofile, og det finnes støttegrupper m.v. Bosniske myndigheter har både evne og vilje til å beskytte innbyggerne mot kriminalitet. Ekteskapet ble inngått etter at UNEs vedtak er truffet. Det kan da ikke tillegges vekt at ektefellene vil måtte leve atskilt i den perioden innreiseforbudet varer. Det er heller ikke formelle hindre for at ekteparet etablerer seg i et tredje land, idet A ikke er innmeldt i SIS-registeret. Endelig vises det til at Bosnia-Hercegovina har et fungerende helsevesen.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten ser slik på saken:

    Saken reiser for det første spørsmål om A har vern mot retur til Bosnia-Hercegovina fordi han kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning, jf utlendingsloven av 24. juni 1988 nr. 64 § 15 første ledd første punktum. Han har vist til at biskopen i det området han virket som prest under krigen fortsatt har betydelig politisk og religiøs makt. A mener at det er reell grunn til å frykte at biskopen vil utnytte denne makten til å bevirke at politi og rettsvesen strafforfølger ham på bakgrunn av falske anklager om kriminalitet mens han var prest for slik å svekke hans troverdighet som vitne.

    En utlending har vern mot retur når det foreligger velbegrunnet frykt for forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning, og utlendingen ikke får sitt hjemlands beskyttelse.

    Partene er enige om at politi og rettsvesen i Bosnia-Hercegovina i dag generelt sett fungerer tilfredsstillende, og at befolkningen generelt ikke risikerer overgrep fra myndighetene. Det er lagt til grunn at myndighetene har både evne og vilje til å beskytte innbyggerne mot overgrep på grunnlag av etnisitet, religiøs tilhørighet og seksuell legning. Vitnet Rebecca Fasmer fra Landinfo har bekreftet disse opplysningene.

    Lagmannsretten kan ikke se at A i dag på objektivt grunnlag har noen reell grunn til å frykte forfølgelse ved retur til Bosnia-Hercegovina, og at situasjonen slik sett er annerledes i dag enn da A kom til Norge i 1998. I tiden etter 1997/1998 er det gjennom betydelig internasjonalt nærvær skjedd betydelige endringer. Dette har klart bedret den enkelte borgers vern mot overgrep både fra myndighetene og fra kriminelle. Lagmannsretten legger til grunn at biskopen har religiøs og politisk innflytelse i det området han virker som biskop, og ser ikke bort fra at biskopen har interesse i at A ikke kommer fram med det han har vært vitne til om biskopens handlinger under krigen. På bakgrunn at vitneforklaringen fra landrådgiver Fasmer, som har oppdatert kunnskap om forholdene i Bosnia-Hercegovina, legger lagmannsretten til grunn at biskopen ikke står over loven og at han ikke har særlig innflytelse utenfor sitt bispedømme. Det foreligger ikke opplysninger som tyder på at biskopen har forsøkt å ramme A i Norge, i hvert fall når det ses bort fra de to anonyme truslene A opplyser at han fikk i 1999 og som var grunnen til at han søkte om og fikk navneendring. Det foreligger heller ikke opplysninger som tyder på at biskopen vil bli tiltalt for forhold begått under krigen. Vitnet Fasmer opplyste at personer som har returnert til Bosnia-Hercegovina fritt kan bosette seg der de måtte ønske. A, som har blandet bakgrunn, vil kunne bosette seg andre steder enn der biskopen har innflytelse.

    Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at det foreligger noen velbegrunnet frykt for forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning. Etter lagmannsrettens syn vil A kunne få tilstrekkelig beskyttelse fra myndighetene i hjemlandet. A har etter dette ikke vern mot retur etter utlendingsloven av 1988 § 15 første ledd første punktum.

    Lagmannsretten skal videre ta stilling til om utvisning med et innreiseforbud på fem år vil være et uforholdsmessig tiltak i strid med utlendingsloven § 30 tredje ledd. Partene er enige om at vilkårene for utvisning i § 30 andre ledd bokstav b er oppfylt. Bestemmelsen fastsetter blant annet at en utlending med bosettingstillatelse kan utvises når han eller hun har sonet straff for forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i to år eller mer, og soningen er avsluttet for mindre enn ett år siden her i landet. Ettersom A i 2005 var ferdig med å sone en straff av fengsel i to år og sju måneder kan det uten videre slås fast at han kan utvises, med mindre en utvisning er i strid med bestemmelsens tredje ledd.

Utlendingsloven § 30 tredje ledd lyder slik:

    Utvisning etter annet ledd bokstav b eller c besluttes ikke dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingens selv eller de nærmeste familiemedlemmene.

    Bestemmelsen gir anvisning på et rettsanvendelsesskjønn som domstolene fullt ut kan prøve, se Rt-2000-591og senere høyesterettspraksis. Det må skje en avveining mellom samfunnets behov for beskyttelse og den tilknytning til Norge som gjør utvisningsvedtaket særlig belastende.

    Etter Høyesteretts praksis skal det ved meget alvorlig kriminalitet svært mye til før en utvisning vil bli ansett som et uforholdsmessig tiltak. Narkotikaforbrytelser skal anses som meget alvorlige straffbare forhold, se blant annet Rt-2009-705 avsnitt 64 med videre henvisninger. I dommen inntatt i Rt-2000-591 påpekes på side 600 at det må kreves «uvanlig store belastninger». Dette er gjentatt i Rt-2005-229 avsnitt 35 og 36 og 2007 side 667 avsnitt 34. I Rt-2009-705 er det understreket at det ved alvorlig narkotikakriminalitet skal mye til før utvisning kan anses som et uforholdsmessig tiltak, se avsnitt 63. I forbindelse med en lovteknisk omformulering av § 30 andre ledd ble det i Ot.prp.nr.51 (2003-2004) side 24 uttalt at «(d)epartementet anser ... narkotikaforbrytelser for å være særlig alvorlige, noe som skal gjenspeiles i praktiseringen av utvisningsreglene». Dette er fulgt opp i UDIs rundskriv 2008–007 av 11. februar 2008, der det er lagt til grunn at det «ved oppbevaring av mer enn 20 ... tabletter ecstasy, vurderes utvisning med varig innreiseforbud». Lagmannsretten legger til grunn at rundskrivet er representativt for forvaltningspraksis også før februar 2008.

    A har oppbevart 10 000 tabletter ecstasy og har medvirket til omsetning av 7 100 av tablettene. Selv om det straffbare forholdet framstår som et engangstilfelle sier det seg etter dette selv at det skal svært mye til for at utvisning med innreiseforbud for en periode på fem år vil være et uforholdsmessig tiltak.

    Partene er enige om at hensynet til familiemedlemmer ikke er aktuelt i denne saken. A har etter det opplyste ikke slektninger i Norge. Han giftet seg i mars 2009. Dette er etter at UDI i 2005 hadde fattet vedtak om utvisning og etter at utvisningsvedtaket var oppretthold av UNE i februar 2009. Ekteskap som er inngått etter at det er gitt varsel om utvisningsvedtak vil normalt ikke tillegges betydning i forholdsmessighetsvurderingen, se for eksempel Rt-2009-546 avsnitt 35.

    Partene er også enige om at As tilknytning til riket ikke i seg selv kan være avgjørende. A kom til Norge da han var voksen, og hadde bodd og arbeidet her i ca sju år før han ble besluttet utvist. Selv om han nok kan sies å ha levd noe «på siden» av samfunnet i hjemlandet etter at han gikk i kloster som 13–14–åring, kan han ikke sidestilles med utlendinger som kommer til Norge som barn. Lagmannsretten peker videre på at han som prest både under og etter krigen ikke levde isolert fra samfunnet for øvrig. Selv om han etter det opplyste ikke lenger har familie i hjemlandet, må det legges til grunn at han har tilknytning gjennom oppveksten der.

A har anført at det foreligger flere momenter som – sammen med uvanlig lang klagesaksbehandlingstid – tilsier at utvisning er uforholdsmessig.

    A har for det første vist til at hans søknad om politisk asyl fortsatt ikke er avgjort, at den ville blitt innvilget hvis den var blitt realitetsbehandlet i tide og at det ikke uten videre kan legges til grunn at innvilget asyl ville bli trukket tilbake sett i lys av hans spesielle situasjon.

    Lagmannsretten finner ikke grunn til å ta standpunkt til om det er begått noen feil fra utlendingsmyndighetene i denne forbindelse, idet dette under enhver omstendighet ikke får betydning for avgjørelsen. Det er i alle fall slik at UDI kan kalle tilbake innvilget asyl når asylgrunnlaget ikke lenger er til stede, jf utlendingsloven § 18 andre ledd. Det er på det rene at UDI kom til at A ikke lenger har behov for beskyttelse i Norge, en vurdering lagmannsretten slutter seg til slik drøftelsen ovenfor av returvernet etter § 15 første ledd første punktum viser.

    A har videre vist til at selv om lagmannsretten skulle komme til at han ikke har returvern, må det tillegges vekt at han vil kunne møte særlig problemer i hjemlandet ettersom han kommer fra muslimsk familie, var serbiskortodoks prest og ble et kjent navn over hele Bosnia-Hercegovina da dette ble oppdaget i 1997. Etter hans syn må det vektlegges at biskopen kan gjøre livet vanskelig for ham.

    På bakgrunn av opplysningene fra vitnet Fasmer om forholdene i Bosnia-Hercegovina, legger lagmannsretten til grunn at A vil møte større utfordringer enn andre ved retur. Utfordringene anses like fullt håndterbare, i hvert fall hvis han velger å bosette seg i en av de store byene.

A har også vist til at han ikke kan leve åpent som homofil i hjemlandet ettersom homofili ikke er allment akseptert der.

    Lagmannsretten legger til grunn at Bosnia-Hercegovina har et lovverk som gir beskyttelse mot diskriminering og trakassering av homofile, og et politi med evne og vilje til å håndheve lovvernet. Samtidig mener lagmannsretten at det må legges til grunn at A som homofil kan bli utsatt for verbal trakassering. Dette kan imidlertid bare tillegges begrenset, og ikke avgjørende, vekt i uforholdsmessighetsvurderingen.

    Heller ikke As behov for fortsatt psykologbehandling kan tillegges særlig vekt. Bosnia-Hercegovina har et fungerende helsevesen.

    A har særlig trukket fram den lange saksbehandlingstiden fra UDIs vedtak og til klagen ble avgjort av UNE. UDIs vedtak ble truffet 31. oktober 2005. Vedtaket ble påklaget 19. november 2005. Saken ble den 13. desember 2006, mer enn ett år etter at klagen ble inngitt, oversendt fra UDI til UNE. Oversendelsesbrevet ble kommentert av As advokat den 23. januar 2007. Det foreligger intet som kan forklare hvorfor klagen ble avgjort mer enn to år senere, den 13. februar 2009. Det var da gått tre år og tre måneder fra klage til klagevedtak.

    Høyesterett har i dom inntatt i Rt-2009-534 vurdert betydningen av at det gikk tre og et halv år fra utlendingen ble pågrepet til UDI fattet utvisningsvedtak. Saksbehandlingstiden kunne vært kortet ned dersom utlendingsmyndigheten hadde valgt å parallellbehandle utvisningssaken med sak om tilbakekall av arbeids- og oppholdstillatelser. Høyesterett la i avsnitt 54 til grunn at forholdet ikke tilsa at utvisning med innreiseforbud i to år var et uforholdsmessig tiltak.

    På samme måte som i ovennevnte sak for Høyesterett, har A ikke hatt noen beskyttelsesverdig forventning om å slippe å måtte tåle utvisning mens saken har vært til behandling. I motsetning til i saken behandlet av Høyesterett har imidlertid A hatt lovlig grunnlag for sitt opphold mens saken har vært til behandling, se utlendingsloven § 39. Utvisningsvedtaket er fattet som ledd i samfunnets tiltak for å beskytte seg mot kriminalitet begått av utlendinger. Behovet for samfunnsbeskyttelse gjennom utvisning som reaksjonsform vil bli mindre jo lengre tid det går fra det straffbare forholdet er strafferettslig «gjort opp» av utlendingen og til utvisning lovlig kan gjennomføres, som etter lovens § 39 er når utvisningsvedtaket er blitt endelig. Ettårsfristen for å kunne reagere med utvisning kan ses som et utslag av dette, jf § 30 første ledd bokstav b.

    Lagmannsretten finner at den lange saksbehandlingstiden må tillegges vekt. Det er på det rene at vanlig saksbehandlingstid er langt kortere, av statens representant oppgitt til åtte – tolv måneder. Spørsmålet blir om forholdet allerede er tilstrekkelig vektlagt gjennom at innreiseforbudet ikke er varig, men begrenset til en periode på fem år. A har anført at forholdet ikke er tilstrekkelig vektlagt, idet innreiseforbudet var satt til fem år allerede forut for den lange klagesaksbehandlingstiden.

S    taten har opplyst at utvisning etter forvaltningspraksis besluttes med varig, femårig eller toårig innreiseforbud. Den narkotikaforbrytelsen A er dømt for vil etter forvaltningspraksis i utgangspunktet medføre utvisning med varig innreiseforbud.

    Lagmannsretten kan ikke se at staten har underbygd anførselen om at UDIs vedtak ikke var i samsvar med forvaltningspraksis. Det foreligger en rekke omstendigheter ut over den lange klagesaksbehandlingstiden som tilsier at et varig innreiseforbud ville vært et uforholdsmessig tiltak i denne saken. På den andre siden innebærer ikke dette at den lange saksbehandlingstiden uten videre gjør at det vil være uforholdsmessig overhodet å reagere med utvisning.

    Lagmannsretten har etter et samlet vurdering kommet til at den lange saksbehandlingstiden, verken isolert eller sammenholdt med de øvrige momentene som er trukket fram om belastningene ved en utvisning, innebærer at utvisning med et innreiseforbud på fem år er et uforholdsmessig tiltak. Lagmannsretten har lagt vekt på at innreiseforbudet er tidsbegrenset, og at A har i behold en tilknytning til Norge gjennom sin norske ektefelle.

    Staten har anført at det bør tillegges en viss vekt at A ikke er utvist fra Schengenområdet. Lagmannsretten finner ikke å kunne tillegge dette særlig vekt da det for lagmannsretten ikke er gjort rede for hvilke konsekvenser det har for As reelle mulighet til å bo i de øvrige Schengenlandene.

Anken har etter dette ikke ført fram.

    Lagmannsretten finner at partene skal bære hver sine kostnader for tingretten, sett hen til at saken er av stor velferdsmessig betydning for A og styrkeforholdet mellom partene tilsier slikt fritak, jf tvisteloven § 20–2 tredje ledd bokstav c. Den ankende part må imidlertid betale statens kostnader for lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvisteloven § 20–2 første ledd. Statens prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave på kr 43 750 inkludert merverdiavgift. Beløpet utgjør i sin helhet salær. Det er ikke kommet innvendinger mot oppgaven, som legges til grunn, jf tvisteloven § 20–5 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

  1. Anken forkastes hva gjelder tingrettens dom slutningen pkt 1
  2. Sakskostnader tilkjennes ikke for tingretten
  3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til staten ved Utlendingsnemnda 43.750 – førtitretusensjuhundreogfemti – kroner innen 2 – to – uker etter at denne dommen er forkynt

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo