Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2009-190618
Dokumentdato : 27.10.2010

Utvisning - Utlendingsloven av 1988 § 15

For lagmannsretten gjaldt saken kun om utlendingen var vernet mot retur etter utlendingsloven § 15 første ledd 2. punktum. Lagmannsretten fant at det ikke var nærliggende fare for at han ville miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling ved retur. Lagmannsretten fant også at myndighetene i Nord-Irak hadde evne og vilje til å gi ham tilstrekkelig beskyttelse mot overgrep omfattet av bestemmelsen.
Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 20. oktober 2008.

       A, født *.*.1978, kom til Norge 13. september 2002 som asylsøker. Han oppga i søknaden at hans navn var B, født *.*.1975. Videre fremla han reisebevis for flyktninger utstedt av franske myndigheter under navnet C, født *.*.1966.

       Som grunn for asylsøknaden oppga A at han skulle begynne i Fedayeen Saddamstyrken, men at helsesituasjonen hans tilsa at han ikke kunne utføre fysisk aktivitet, og han kunne derfor ikke møte til tjeneste. Regimet ville da kunne konfiskere familiens eiendommer. Han opplyste at han fryktet for å bli arrestert og drept ved en retur.

       Forut for at A søkte asyl i Norge hadde han vært i Storbritannia og søkt om asyl der 4. september 2000. Saken ble avvist i Storbritannia uten realitetsbehandling. Han opplyste ikke norske myndigheter om dette. Han fikk avslag på asylsøknaden 17. juni 2004.

       A påklaget vedtaket og begjærte samtidig utsatt iverksettelse. Direktoratet besluttet utsatt iverksettelse 16. august 2004. Utlendingsnemnda (heretter også kalt « UNE ») ga endelig avslag på asyl ved vedtak av 8. februar 2005.

       A anmodet om at UNEs vedtak ble omgjort, men anmodningen ble ikke tatt til følge, jf. UNEs beslutning av 11. mai 2006.

       Ved brev av 16. mars 2007 ble A forhåndsvarslet om mulig utsendelse i medhold av utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a. I brev av 29. mars 2007 kom han med innsigelser til utvisningen. Han anførte at han bodde de ni første årene av sitt liv hos morens familie og at han der hadde fått navnet B, som er morens familienavn. 12. april 2007 fattet UNE vedtak om utvisning i medhold av utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a, under henvisning til grov overtredelse av utlendingsloven § 37, jf. § 44, jf. § 47 første ledd bokstav a. Nemnda viste blant annet til at A i søknaden om asyl oppga falskt navn og falsk fødselsdato. Videre ble det vist til at han ikke opplyste at han hadde hatt opphold og søkt asyl i Storbritannia før han kom til Norge og fremsatte søknad om asyl her. 28. juni 2007 ble A dømt ved Nedre Romerike tingrett for en rekke forhold, herunder overtredelse av utlendingsloven § 47 tredje ledd bokstav d for å ha hjulpet noen til ulovlig å reise inn i riket, samt for overtredelse av en rekke lover i forbindelse med hawalavirksomhet, herunder valutaloven § 10, finansieringsvirksomhetsloven, hvitvaskingsloven, regnskapsloven, mv. Straffen ble satt til fengsel i 9 måneder. Videre måtte han tåle inndragning av kr 300 000, samt et pass i navnet B.

       I dommen la retten til grunn at A hadde « formidlet ca. 38 mill kr fra 3-4.000 kurdere med opphold i Norge til personer i Nord-Irak. Forholdet har pågått i den periode tiltalebeslutningen omfatter, fra 3.6.03 til 3.10.06. Dels har det vært tale om underhold av familie og venner og hjelp i nødsituasjoner, dels midler til investering i eiendom og driftsmidler. [...] ».

       A klaget over utvisningsvedtaket 29. juni 2007. Han anførte at han i forbindelse med pågripelsen for blant annet hawalavirksomhet samarbeidet med politiet og navnga et betydelig antall personer som hadde sendt penger til Nord-Irak. Han hevdet at dette samarbeidet satte ham i betydelig fare, og at det var grunn til å frykte for at han ville bli utsatt for umenneskelig behandling og for represalier. Samtidig ba han om utsatt iverksettelse.

       Den 17. juli 2007 samtykket UDI i utsatt iverksettelse, slik at A ble gitt anledning til å oppholde seg i Norge frem til endelig vedtak i utvisningssaken forelå. Saken ble oversendt UNE for klagebehandling 18. juli 2007. 18. juli 2007 ble A samboer med D. Det er opplyst at paret hadde inngått muslimsk ekteskap 20. juni 2004 ved at de ble viet av en mullah. Ekteskapet er imidlertid ikke registrert i noe register. D har to barn fra tidligere ekteskap og har omsorgsansvaret for barna.

       As bror, E, søkte asyl i Norge 7. oktober 2008. Etter det opplyste var begrunnelsen for dette at familien hadde mottatt trusler i Nord-Irak som følge av As rolle i forbindelse med politiets avdekking av hawalavirksomheten, samt domfellelsen av ham og inndragningen av penger, som skulle ha vært distribuert til mottakere i Irak. Det ble opplyst at E som følge av truslene familien hadde mottatt, ikke kunne gå på skole det siste året. Både UDI og UNE – etter klage – har avslått Es søknad.

       UNE fattet den 20. oktober 2008 vedtak om at As klage over UDIs vedtak av 12. april 2007 ikke ble tatt til følge, og A er ved vedtaket varig utvist fra Norge. Det er dette vedtaket som er gjenstand for prøving i denne saken.

       I brev av 17. desember 2008 begjærte A omgjøring av vedtaket om utvisning og ba om utsatt iverksettelse.

       UNE besluttet 21. april 2009 å ikke omgjøre vedtaket, idet UNE var av den oppfatning at saken i det vesentlige stod i samme stilling som ved det tidligere avslaget.

       Ved stevning til Oslo tingrett reiste A søksmål mot staten v/UNE med krav om at UNEs vedtak av 20. oktober 2008 skulle kjennes ugyldig.

       A gjorde gjeldende ugyldighet på to grunnlag; at utvisningen var uforholdsmessig, jf. utlendingsloven § 29 andre ledd, jf. EMK § 8, og at vedtaket var ugyldig fordi A var vernet mot retur til Irak, jf. utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum.

       A begjærte midlertidig forføyning og krevde rett til å oppholde seg i Norge inntil tingretten hadde avsagt dom i saken.

       I vedtak av 3. juli 2009 ga UNE utsatt iverksettelse av vedtaket 20. oktober 2008 inntil Oslo tingrett hadde avsagt dom i hovedsaken. Ved prosesskriv av 17. juli 2009 trakk A begjæringen om midlertidig forføyning.

       Oslo tingrett avsa 2. oktober 2009 dom med slik domsslutning:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 20.10.2008 kjennes ugyldig.
2. Staten v/Utlendingsnemnda betaler saksomkostninger til A med 88.776 – åttiåttetusensyvhundreogsøttiseks – kroner.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 31. august og 1. september 2010 i Borgarting lagmannsretts hus. Om bevisføringen vises til rettsboken.

       Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Det er ikke omstridt at grunnvilkåret for utvisning er oppfylt. Tvistetemaet for lagmannsretten er om A er vernet mot retur til Nord-Irak etter utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum.

       Tingretten har tatt feil rettslig utgangspunkt og foretatt feil bevisbedømmelse. Det fremgår av tingrettens dom at det avgjørende for tingretten har vært at A ikke kan få voldsalarm i hjemlandet, og at familien hans der ikke har fått bistand av politiet. Det er åpenbart at det ikke kan stilles krav om at myndighetene kan gi beskyttelse i form av voldsalarm. I kravet til beskyttelse ligger at myndighetene i hjemlandet har vilje og evne til å beskytte ham og familien på linje med landets øvrige borgere. Det er ikke noe krav om norsk standard.

       I utgangspunktet skal domstolsprøvingen baseres på de faktiske opplysninger som forelå da vedtaket til UNE ble truffet. Faktiske opplysninger som kan belyse et faktum som allerede var kjent på vedtakstidspunktet, skal imidlertid tas hensyn til. Vurderingen etter bestemmelsen om vern mot retur er fremtidsrettet; vernet mot retur må vurderes ut fra situasjonen i dag. Men i tilfelle det anføres at det foreligger nye opplysninger etter vedtakstidspunktet som må tillegges vekt, kan ikke påstanden gå ut på at nemndas vedtak er ugyldig, men at utlendingen ikke kan returneres.

       Verken opplysningene som forelå da vedtaket ble fattet eller som foreligger i dag gir imidlertid grunn til at A ikke skal returneres til Nord-Irak.

       Etter § 15 første ledd annet punktum er det ikke nok at utlendingen subjektivt har en frykt for retur. Det må foretas en objektivisert bedømmelse. Videre forutsetter bestemmelsen at overgrepene er av særlig kvalifisert art og grad. Forarbeidene og praksis, herunder fra EMD, viser at listen ligger forholdsvis høyt.

       Tidsaspektet er også et moment når man skal vurdere om en person i dag er utsatt for slike handlinger, jf. formuleringen « nærliggende » fare.

       I bevisvurderingen vil særskilt landkunnskap stå sentralt. Domstolene bør være tilbakeholdne med å overprøve forvaltningen i spørsmål som krever særlig fagkunnskap. Den vurderingen forvaltningen gjør, er basert på lang erfaring og flere kilder.

       Når det gjelder bevisvurderingen generelt, skal denne basere seg på en samlet vurdering av mange momenter. Det er riktig at staten har bevisbyrden.

       Etter statens syn er det ikke ført tilstrekkelig bevis for at det er en nærliggende risiko for at A vil bli utsatt for slike overgrep som omhandlet i § 15 første ledd annet punktum.

       Etter den bevisførsel som har vært for lagmannsretten, er det åpenbart at en eller flere av de som har forklart seg, snakker usant. Det er også gitt vage forklaringer på en rekke konkrete spørsmål.

       I Norge foreligger det en anmeldelse fra A for legemsfornærmelse i 2008, som endte med henleggelse. Det er sparsomt med opplysninger om denne saken. Videre har A fremlagt en anmeldelse for trusler fra mars 2010. Den saken er også henlagt. A har forklart at han har mottatt en rekke trusler, som er anmeldt. Det er imidlertid ikke fremlagt noen flere anmeldelser enn de nevnte. Den voldsalarmen som han skal ha fått i 2007, er kun utløst en gang for 3-4 uker siden. Det er for øvrig underlig at A ikke har blitt oppsøkt på bopel når han er så kjent i det kurdiske miljøet som det anføres.

       Om trusselbildet i Irak vet man svært lite. Det foreligger en anmeldelse fra As bror G av 22. november 2009 om at han ble beskutt 19. juli 2009 mens han kjørte egen bil. Det er imidlertid svært uklart hva som skjedde med G; både hvilke skader han fikk og hvor han befinner seg nå. Her er det sprik i forklaringene for lagmannsretten.

       A har forklart at G ble skutt på to ganger – i mars 2009 og i juni 2009. Broren E har imidlertid forklart at G første gang ble forsøkt beskutt før E dro til Norge i oktober 2008. Vitnet F som kjente G godt, visste ikke når G ble skutt på. Da F var i Irak i desember 2009, besøkte han G på sykehuset i Erbil i Nord-Irak hardt skadet. For tingretten forklarte A at G flyktet til Tyrkia etter at han var skutt, mens han for lagmannsretten sier at han var til behandling i Tyrkia, og at G ikke har vært tilbake i Erbil etter dette. Disse forklaringene stemmer dårlig med at G personlig leverte anmeldelsen i Erbil november 2009, og retten kan ikke bygge noe særlig på disse forklaringene.

       Videre er det motstrid mellom de fremlagte legeerklæringene vedrørende G. Det gjelder bl.a. skadeomfang og behandling. Erklæringene har stempel fra sykehuset på oversettelsen, men ikke på originalen, flere av erklæringene er skrevet på blanke ark og er udaterte, dato for oversettelse og utferdigelse stemmer ikke, og skadeomfanget stemmer dårlig overens med skuddskade.

       Den muligheten utlendingsmyndighetene hadde for verifisering av dokumenter, falt bort 1. juli 2010. De dokumentene som var varslet av ankemotparten i anketilsvaret, kom først 1. juli 2010, slik at staten ikke fikk foretatt verifisering. Lagmannsretten må etter dette vurdere dokumentenes ekthet.

       Uansett om det skulle foreligge en slik risiko for overgrep som omhandlet i utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum, har myndighetene i Nord-Irak vilje og evne til å beskytte A mot slike overgrep. Det må her legges vekt på vurderingene fra Landinfo. Landinfos vurderinger bygger på et bredt grunnlag. Internasjonale kilder (UNHCR, US Government, FN, britiske myndigheter m.fl.) mener at politi og rettsvesen fungerer tilfredsstillende. Drap er selvfølgelig straffbart. Trusler er straffbart med inntil 7 års fengsel. Videre opplyste vitnet Nilson at myndighetene har plikt til å etterforske straffbare handlinger, herunder trusler, hvis de blir anmeldt. Etterforskning på grunn av anmeldelsen fra G i 2009 ble satt i gang umiddelbart. Etter det Nilson opplyste finnes korrupsjon, men det var rapportert om lavt korrupsjonsnivå i politi og rettsvesen.

       Det er uklart hvor stort pengebeløp A « skylder », men uansett utgjør det ikke noe stort beløp. Dette bør være mulig å få løst ved konfliktløsningsorganer som finnes i det Nord- Irakiske området. Ifølge vitnet Nilson behandler konfliktrådene bl.a. økonomiske tvister.

       Staten v/Utlendingsnemnda har lagt ned slik påstand:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.

       Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

       Saken er bedre belyst for lagmannsretten enn den var da Utlendingsnemnda traff sitt vedtak, siden det har vært vitneførsel for lagmannsretten. De etterfølgende omstendigheter springer imidlertid ut av et faktum som var kjent på vedtakstidspunktet, og må legges til grunn.

       Tingretten har vurdert returrisikoen korrekt. As liv er i fare i Irak av to grunner. For det første på grunn av anklager om bistand til norsk politi i hawalasaken. Han har forklart seg om 4 000 personer som har sendt penger, og han oppfattes som en tyster. Hans bistand har medført etterforskning og straffereaksjoner mot kurdere i Norge. Han er dessuten anklaget for å ha stukket av med penger. Kurdere i Irak har ikke fått oppgjør. Norsk politi har vurdert det som nødvendig at A har voldsalarm, og han har hatt det siden 2007. At As voldsalarm bare er utløst en gang i Norge, er ikke avgjørende – det er fremtiden som er avgjørende. A har hemmelig adresse i Norge.

       Videre har familien i Nord-Irak mottatt trusler. Broren E har flyktet til Norge, og broren G er skadet på grunn av As rolle i hawalasaken.

       A har ingen interne fluktalternativer i Irak. Alle kurdere vet hvem A er.

       Han er videre fremstilt som terrorist på youtube.com, noe som styrker faren for overgrep.

       De irakiske myndigheter kan ikke gi den beskyttelse A har behov for ved en tenkt retur. A har mange fiender. Vitnet Nilson fra Landinfo kunne ikke gi noen vurdering av risikoen ved en retur i den konkrete saken, men bare gi generelle vurderinger. Det foreligger heller ikke muligheter for løsning ved interne konfliktløsningsorganer. Ifølge vitneforklaringen fra Nilson ble slike organer brukt i saker som gjaldt familiekonflikter, landtvister og mindre økonomiske forhold.

       Etter utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum spiller årsaken til risikoen for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling, ingen rolle.

       Sannsynliggjøring av fremtidig risiko må tilpasses den konkrete situasjonen, og muligheten for å føre bevis og generell troverdighet. Hvis det man frykter er svært alvorlig, skal det mindre til av sannsynlighet. Staten har bevisbyrden for at det trygt å returnere A, og for at han ikke vil bli utsatt for alvorlige overgrep ved retur. Det er ikke slik at « tiden leger alle sår ». A blir fremdeles utsatt for trusler.

       Det sentrale for lagmannsretten er å vurdere om A vil bli utsatt for fare for å miste livet eller en umenneskelig behandling ved retur til Nord-Irak. Om myndighetene har evne og vilje til å gi tilstrekkelig beskyttelse, er særlig sentralt i forhold til flyktningekonvensjonen.

       At det har vært gitt til dels motstridende opplysninger fra vitnene, betyr ikke at det er motstrid om det sentrale tema for bevisbedømmelsen av beskyttelsesbehovet for A ved retur. Motstrid viser at vitnene ikke har samkjørt sine forklaringer. Det er på det rene at G ble utsatt for drapsforsøk. Dette betyr at As liv vil være i fare i Irak. Hvor G befinner seg i dag, er ikke avgjørende.

       A mener det ikke er riktig at G personlig leverte anmeldelsen av 22. november 2009. Når det gjelder motstriden mellom As og Es forklaring om det første skuddet mot G, må lagmannsretten legge til grunn at det skjedde i 2008.

       At det tilsynelatende er motstrid mellom en del opplysninger på legeerklæringene om G, som tittel på legen og manglende stempel, betyr ikke at innholdet i erklæringene er feil. Noen av feilene skyldes feil oversettelse. Det er benyttet forskjellige tolker til oversettelse.

       Utlendingsmyndighetene har ikke verifisert dokumentene, herunder legeerklæringene, som A har lagt frem, noe man burde ha gjort. Dette hadde staten oppfordring til da det var staten som fremprovoserte dokumentene. Det er statens ansvar at den ordningen man hadde for verifisering, falt bort fra 1 juli 2010. Det kunne vært foretatt verifisering gjennom andre organer/organisasjoner. Det har ikke betydning at noen av dokumentene ble innsendt fra A etter 1. juli 2010. Andre dokumenter ble fremlagt som vedlegg til anketilsvaret, og disse kunne vært sendt til verifisering.

       Det er stor forskjell på Fs bilde av Nord-Irak og opplysningene fra vitnet Nilson i Landinfo. F kjenner systemet og har selv opplevd korrupsjon i forretningsvirksomhet. Videre viser hans forklaring at respekten for liv er annerledes enn i Norge. Lagmannsretten må legge hans forklaring til grunn.

       Dersom det er riktig at familien i Nord-Irak har fått tillatelse fra myndighetene der til å bære våpen, er ikke dette tilstrekkelig beskyttelse.

       A har lagt ned slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. A tilkjennes sakens omkostninger.

       Lagmannsretten ser slik på saken:

       Innledningsvis bemerkes at saken skal behandles etter utlendingsloven av 1988.

       For tingretten gjaldt saken to spørsmål: Det første spørsmålet var om utvisningen av A var uforholdsmessig etter utlendingsloven § 29 annet ledd. Det andre spørsmålet var om A var vernet mot retur til Nord-Irak etter utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum. For lagmannsretten er det enighet om at grunnvilkåret for utvisning foreligger, og at utvisning ikke er uforholdsmessig, slik at temaet er om A er vernet mot retur etter utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum.

       Utlendingsloven § 15 første ledd lyder slik:

       Utlending må ikke i medhold av loven sendes til noe område der utlendingen kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning eller ikke vil være trygg mot å bli sendt videre til slikt område. Tilsvarende vern skal gjelde utlending som av liknende grunner som angitt i flyktningedefinisjonen står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling.

       Når det gjelder vern mot utsendelse etter utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum, legger lagmannsretten til grunn at bestemmelsen tar sikte på å verne personer som av forskjellige grunner faller utenfor flyktningebegrepet i første punktum.

       Bestemmelsen i første ledd annet punktum er ment å svare til returforbudet i EMK artikkel 3 og tilsvarende generelle forbud mot retur som innebærer risiko for de alvorligste formene for overgrep. EMK er en del av norsk rett, og utlendingsloven § 4 fastsetter at loven skal anvendes i samsvar med de internasjonale regler som Norge er bundet av når disse har som formål å styrke utlendingens stilling, jf. punkt 6.4.3 om gjeldende rett i NOU 2004:20 Ny utlendingslov.

       Det sentrale ved bestemmelsen i § 15 første ledd annet punktum er behovet for beskyttelse, ikke årsaken til risikoen for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig handling. Bestemmelsen forutsetter at det dreier seg om overgrep er av særlig kvalifisert art og grad, jf. Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 202 og Rt-1993-1591 . Annet punktum oppstiller et strengere kriterium for vern enn første punktum, ved at det er et vilkår at personen står i « nærliggende fare » for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling. Det fremgår av forarbeidene at både kravet til arten av den faren som truer og kravet til påregneligheten av at faren skal inntreffe, er noe strengere enn etter flyktningekonvensjonen.

       I Rt-1993-1591 la Høyesteretts kjæremålsutvalg til grunn at lagmannsretten ikke hadde tolket bestemmelsen feil når den uttalte at « .. kravene til overgrep er av særlig kvalifisert art og grad ».

       Fare for dødsstraff eller tortur faller typisk inn under bestemmelsen, sammen med andre alvorlige menneskerettighetsbrudd.

       Når det gjelder trusler, legger lagmannsretten til grunn at ikke enhver trussel omfattes.

       Det er ikke noe krav om at det er myndighetene i returlandet som står bak truslene om overgrep. Det vil også kunne foreligge vern mot retur selv om det er private som står bak trusselen om overgrep, dersom myndighetene i hjemstaten er uten vilje eller ute av stand til å gi nødvendig beskyttelse.

       Lagmannsretten legger til grunn at domstolene fullt ut kan prøve utlendingsmyndighetenes generelle tolkning av utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum og subsumsjonen, herunder kravene til bevis og risiko.

       I utgangspunktet skal domstolsprøvingen baseres på de faktiske opplysninger som forelå på det tidspunktet utlendingsmyndighetene traff vedtaket. Senere opplysninger som belyser et faktum som allerede var kjent på vedtakstidspunktet, er partene enige om skal tas hensyn til. Videre er det ingen uenighet om at selve vurderingen av om utlendingen er vernet mot retur, skal foretas ut fra situasjonen i dag.

       Bevisvurderingen skal baseres på en samlet vurdering av flere momenter hvor innholdet i søkerens forklaring, hvorvidt den er detaljert eller overflatisk, sammenhengende eller motstridende, og dens forhold til andre kjensgjerninger har betydning. Dersom det er fremlagt dokumentasjon, må ektheten og betydningen av den vurderes. Vurderingen må være om søkerens anførsler etter en totalvurdering anses tilstrekkelig sannsynliggjort og om det dermed foreligger en tilstrekkelig grad av risiko for overgrep, jf. omtalen av gjeldende rett og praksis i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) til ny utlendingslov på side 85.

       Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for å gi utlendingen vern mot utsendelse, jf. Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 103 .

       Risikokravet har både et subjektivt og et objektivt element. Utlendingen må oppleve frykt for sin situasjon samtidig som frykten ut fra en mer objektiv bedømmelse må kunne vurderes som velbegrunnet.

       Når det gjelder den konkrete vurderingen, legger lagmannsretten innledningsvis til grunn at A har bistått politiet i forbindelse med straffesaken om hawalavirksomhet. Han var her en av fire tiltalte, og han ble ved dom av 28. juni 2007 fra Nedre Romerike tingrett bl.a. dømt for overtredelse av valutaloven § 10, finansieringsvirksomhetsloven, hvitvaskingsloven og regnskapsloven. Han ble også dømt til å tåle inndragning av 300 000 kroner. Han ble imidlertid frifunnet for heleri. Det fremgår av dommen at han formidlet ca. 38 millioner kroner fra 3-4 000 kurdere med opphold i Norge til personer i Nord-Irak. Videre heter det i dommen på side 14:

       [...] Det er ved vitneførsel for retten brakt på det rene at midlene dels stammer fra vanlig lønnsarbeid i Norge, ofte fra personer med forholdsvis beskjeden inntekt som har sendt en håndsrekning til familien i hjemlandet i en vanskelig situasjon. Det har også vært tale om større beløp fra personer som har solgt bolig eller næring her eller hatt midler til disposisjon fra drift av næringsvirksomhet. Av disse har enkelte etter det foreliggende hatt sitt på det tørre, mens andre åpenbart har unndradd skatt og avgifter. Ved kontroller har det vist seg at enkelte næringsdrivende har unnlatt å føre regnskaper, unnlatt å inngi selvangivelse med næringsoppgaver, holdt omsetning utenfor og hatt personer med ulovlig opphold i arbeid.
       Det er ikke godtgjort at tiltalte har hatt nærmere kjennskap til noen av de i så måte aktuelle personers næringsvirksomhet. Det er heller ikke påvist slike omstendigheter ved noen av transaksjonene at det fremstår som sikkert eller overveiende sannsynlig at han ut fra sammenhengen har forstått at det var tale om misligheter. Ut fra bevisførselen har han således ikke hatt noen konkret kjennskap til hvorvidt noen del av de overførte midler ikke er gjort til gjenstand for ordinær lignings- og avgiftsbelastning [...].
       Ut fra det som er avdekket under etterforskningen har politiet regnet seg fram til at ca 80 %, d v s ca 30 av de overførte 38 mill kr er spart skatt og avgifter. Politiet antar at tiltalte ikke har forklart seg om disse beløp nettopp på grunn av at han visste at dette var unndradde midler. Retten ser ikke bort fra at tiltalte kan ha andre grunner enn visshet slik politiet legger til grunn. Det kan tenkes at han ikke vil bringe sine oppdragsgivere i politiets søkelys selv om han ikke har nærmere kjennskap til deres virksomhet [...].

       Under straffutmålingen på side 27 i dommen fremgår det at det i formildende retning er lagt vekt på at « tiltalte i den senere tid vesentlig har medvirket til å bringe klarhet i hvem det er overført penger fra ».

       A har anført at hans bistand har ført til at flere personer er blitt straffeforfulgt, blant annet fordi en del av pengene stammet fra « svart » virksomhet. Lagmannsretten bemerker at det har vært sparsom bevisførsel for lagmannsretten om hva hans bistand har ført til av videre etterforskning og følgene av dette. Retten legger imidlertid til grunn at A kan ha fått noen fiender pga sin bistand til politiet, men det er uklart både hvem og hvor mange dette kan være.

       A har forklart at han har mottatt en rekke trusler i Norge både ved brev og på telefon, og at truslene er anmeldt. Det er imidlertid ikke fremlagt noen dokumentasjon for trusler og hva disse har bestått i, bortsett fra et brev datert 20. april 2010 som skal være mottatt fra « Abdol Maged selskap ». Lagmannsretten omtaler betydningen av dette dokumentet nedenfor. Det er heller ikke dokumentert noen anmeldelser for trusler, bortsett fra en anmeldelse datert 26. mars 2010, som gjelder trusler 8. mars 2010. Etter det opplyste har politiet henlagt saken. Det foreligger en anmeldelse for legemsfornærmelse i 2008. Denne saken er også henlagt. Det er sparsomt med opplysninger om dette forholdet. A har forklart at han ikke vet hvem som angrep ham. Det er vanskelig for lagmannsretten å konkludere med at forholdet hadde sammenheng med hans rolle i hawalasaken. A har videre forklart at han fikk voldsalarm i 2007. I lagmannsretten opplyste han at han kun har utløst alarmen én gang, og at dette var 3-4 uker tilbake i tid. A har videre opplyst at han har hemmelig adresse i Norge. Hans adresse er imidlertid oppgitt på vanlig måte til retten og i prosesskriv fra hans advokat.

       Når det gjelder forholdene i Nord-Irak, har både A og E opplyst at det er skutt mot broren G to ganger. Det er fremlagt en anmeldelse levert av G den 22. november 2009 i Erbil om at han ble beskutt 19. juni 2009 mens han kjørte egen bil. Det er imidlertid mange uklarheter rundt denne hendelsen, bl.a. er det uklart hvilke skader og hvilken behandling han har fått. Videre er det uklart om han er beskutt en eller to ganger og når den første episoden skjedde, om det var i 2008 eller i 2009. A og E har forklart seg motstridende her. A har forklart at G ble skutt på i mars og juni 2009, mens E har forklart at første gangen G ble skutt mot, var i 2008. Vitnet F som kjente G godt, visste ikke når G ble beskutt. Da F var i Nord-Irak i desember 2009, besøkte han G som lå hardt skadet på sykehuset i Erbil. I tingretten forklarte A at G flyktet til Tyrkia etter at han var beskutt, mens A for lagmannsretten sier at G var i Tyrkia for behandling. Videre forklarte A i lagmannsretten at G ikke hadde vært tilbake i Erbil etter at han dro til Tyrkia. Disse forklaringene stemmer dårlig overens med at G personlig leverte anmeldelsen i Erbil 22. november 2009.

       Etter lagmannsrettens syn er det uklart om Gs forhold har sammenheng med hawala- virksomheten som har vært drevet av A. Det er for lagmannsretten også opplyst at G skal ha hatt en rolle i hawalavirksomheten. Videre viser retten til at ifølge vitneforklaring fra Gs venn, H, som besøkte G i februar 2010, bor G fremdeles i Erbil. På spørsmål om hvordan G hadde det på dette tidspunkt, svarte H at G hadde det bra.

       A har anført at familien i Erbil i Nord-Irak har fått en rekke trusler. Vitnene F og H har også forklart at faren til A hadde uttalt til dem da de var på besøk i Irak i 2008, at familien var blitt truet. Staten har fremprovosert dokumentasjon for trusler og for at truslene er anmeldt. A har ikke fremlagt dokumentasjon for anmeldelser. Det som er fremlagt, er et anonymt brev hvor det står at A og hans familie vil bli straffet dersom A ikke slutter å hjelpe politiet. Det er også fremlagt et brev på kurdisk som ikke er oversatt, og som skal inneholde trusler mot A og familien. Etter det opplyste bor As far og også en fjerde bror fremdeles i Erbil.

       Når det gjelder de dokumentene som er fremlagt av A for lagmannsretten, er det ikke foretatt verifisering av disse da staten har opplyst at det tilbud man hadde, falt bort 1. juli 2010. Det er etter dette vanskelig for lagmannsretten å vurdere dokumentenes ekthet.

       Dette gjelder bl.a. legeerklæringene vedrørende G og brevet datert 20. april 2010 som A skal ha mottatt fra « Abdol Maged selskap », som etter det opplyste er Hawalabyrået i Irak.

       Det er til dels motstrid mellom legeerklæringene. Det gjelder bl.a. skadeomfang og behandling. I erklæringen fra Syria er det beskrevet flere skadede kroppsdeler enn i de øvrige legeerklæringer ved at det omtales dype sår i arm og lår og åpent brudd i lårområdet. Ifølge erklæringen fra Syria blir disse skadene først operert 15. september 2009. Av erklæringene fra lege Al-Bayati i Erbil fremgår at G ble operert i Erbil 22. juni 2009. Her er ikke opplyst om skader i lårområdet. Erklæringene fra Erbil har stempel fra sykehuset på oversettelsen, men ikke på originalen. Flere av erklæringene er skrevet på blanke ark og er udaterte. Når det gjelder erklæringen fra Syria, er oversettelsen datert før utferdigelsen av erklæringen. Den erklæring fra lege Al-Bayati som er vedlagt anketilsvaret som bilag 1, har tre stempler, mens erklæringen fra lege Al-Bayati som er vedlagt som bilag 4 til advokat Birkelands prosesskriv av 1. juli 2010, og som er lik den først nevnt erklæring, har ytterligere ett stempel.

       Det er fremlagt foto av en bandasjert mann som A hevder er hans bror G. Dette er vanskelig å se for lagmannsretten. Det er heller ikke mulig for lagmannsretten å se hvilke skader som er under bandasjene.

       I brevet datert 20. april 2010 fra Abdol Maged selskap tas opp at A skylder firmaet 385 000 kroner, og at firmaet håper at han løser dette problemet. Fra brevet gjengis:

       Vi ber deg om å slutte med slike løgn og å sende de pengene fordi vi har mistet tålmodighet og kan ikke vente lenger vi blir nødt til å bruke andre metoder og du vet at din far og dine brødre er her nede.

       Uansett om dette brevet er ekte, er lagmannsrettens av den oppfatning at det ikke er tilstrekkelig til å vise at det foreligger en reell trussel om at A vil miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling ved retur til Nord-Irak.

       Lagmannsretten viser i denne forbindelse til en sak fra EMD: H.L.R mot Frankrike (1997) ( EMD-1994-24573 ) som er omtalt i NOU 2004:20 , hvor det fremgår at beviskravet er strengt. Saken gjaldt spørsmål om mulig vern mot utsendelse til Colombia av en narkotikadømt colombianer som hadde samarbeidet med fransk politi etter at han selv ble arrestert. En av de tre arresterte hadde fremsatt trusler overfor H.L.R på grunn av arrestasjonen og H.L.R.s samarbeid med fransk politi. Vedkommende var nå returnert til Colombia, og H.L.R anførte at han risikerte å bli likvidert ved eventuell retur. Det var fremlagt et brev fra H.L.Rs tante i Colombia hvor det fremkom at det var fremsatt trusler mot H.L.R Etter EMDs syn var ikke dette tilstrekkelig til å vise at « the alleged risk is real ».

       Intervjuet av A på youtube.com hvor han er lagt ut som « Norsk terror Muslim », er anført å øke risikoen for hans liv ved retur til Nord-Irak. Dette er ikke nærmere underbygget.

       Lagmannsretten finner etter en totalvurdering av bevisene i saken at det ikke er nærliggende fare for at A vil miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling ved retur til Nord-Irak, jf. utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum.

       Lagmannsretten vil likevel knytte noen bemerkninger til om myndighetene i returlandet har evne og vilje til å gi nødvendig beskyttelse.

       Erbil, Dohuk og Suleimaniyah er tre provinser i Kurdistan i Nord-Irak, som har selvstyremyndighet. Etter det opplyste bor det ca. 1,5 millioner mennesker i provinsen Erbil, mens Erbil by har ca. 700- 800 000 innbyggere.

       Lagmannsretten legger til grunn at forholdene generelt i Nord-Irak er ganske annerledes enn i resten av Irak. Lagmannsretten legger her stor vekt på forklaringen fra vitnet Nilson i Landinfo hvis vurdering er basert på en rekke internasjonale kilder (UNHCR, US Government, FN, britiske myndigheter m. fl.). Videre har Landinfo har selv besøkt Erbil, bl.a. i 2009 og våren 2010. Landinfos vurderinger bygger dermed på et bredt grunnlag.

       Lagmannsretten legger etter dette til grunn at den generelle sikkerheten i det kurdiske selvstyreområdet i Nord-Irak er relativt god og stabil. Selvstyremyndighetene synes å ha god kontroll, og politi og rettsvesen fungerer tilfredsstillende. Etter det opplyste er drap og trusler om drap straffbart. Videre opplyste vitnet Nilson fra Landinfo at myndighetene har plikt til å etterforske straffbare handlinger når de blir anmeldt. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til at etterforskning ble satt i gang umiddelbart etter Gs anmeldelse i november 2009.

       Nilson uttalte at det finnes korrupsjon, men at det var rapportert lite om korrupsjon i politi og rettsvesen. Det som var rapportert, gjaldt først og fremst favorisering av klanmedlemmer (klanlojalitet). Nilsons forklaring avviker fra det vitnet F forklarte om korrupsjon. Fs egen erfaring gjaldt imidlertid i hovedsak korrupsjon i forbindelse med forretningsvirksomhet. Videre viser lagmannsretten til at F ikke lenger bor i Nord-Irak, og at han ikke fremtrådte like objektiv som Nilson.

       På spørsmål om hawalavirksomhet var ulovlig i Irak, forklarte Nilson at dette var et uregulert område i irakisk lovgivning, og at det var i en økonomisk gråsone.

       Når det gjelder den individuelle vurderingen av As situasjon, har lagmannsretten foran lagt til grunn at A kan ha noen fiender både i Norge og i Nord-Irak. Han har selv fremhevet at han har et ukjent antall fiender i Nord-Irak, og at beskyttelse er vanskelig.

       Lagmannsretten legger til grunn at det ikke kan kreves at det foreligger norsk standard for beskyttelse. At myndighetene i returlandet ikke har et system med voldsalarm, er ikke avgjørende. En person kan heller ikke kreve beskyttelse mot enhver risiko.

       Lagmannsretten viser også her til avgjørelsen fra EMD: H.L.R mot Frankrike ( EMD-1994-24573 ) hvor det var anført at samfunnets sentrale institusjoner i Colombia var infiltrert eller korrumpert av narkotikakartellene, og at staten i realiteten var ute av stand til å gi H.L.R beskyttelse. Det ble i denne sammenheng vist til at bare 10 prosent av drapene i Colombia ledet til domfellelse gjennom rettssystemet.

       EMD uttalte blant annet følgende om dette:

       Moreover there are no documents to support the claim that the applicant's personal situation would be worse than that of other Colombians, were he to be deported.
       [...]
       The Court is aware, too, of the difficulties the Colombian authorities face in containing the violence. The applicant has not shown that they are incapable of affording him appropriate protection.

       Når det gjelder selve det beløpet som A skylder, er det usikkert hvor stort dette er, men det er i høyden tale om 385 000 kroner. Etter lagmannsrettens syn burde det være mulig å få løst dette pengespørsmålet ved konfliktløsningsorganer som finnes i Nord-Irak. Etter Nilsons forklaring løser slike organer også økonomiske tvister.

       Etter lagmannsrettens syn har myndighetene i Nord-Irak på denne bakgrunn både vilje og evne til å gi tilstrekkelig beskyttelse mot slike handlinger som er omtalt i utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum.

       Etter dette frifinnes staten v/Utlendingsnemnda.

       Staten v/Utlendingsnemnda har vunnet ankesaken, og har i utgangspunktet krav på full erstatning for sakskostnadene etter tvisteloven § 20-2 første ledd. Lagmannsretten har imidlertid funnet at unntaksbestemmelsen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav c kommer til anvendelse. Det er staten som har anket tingrettens dom, hvor A fikk medhold. Saken er videre av stor velferdsmessig betydning for A, og styrkeforholdet mellom partene tilsier at det gjøres unntak fra hovedregelen.

       Lagmannsrettens resultat skal legges til grunn ved fastsettelsen av sakskostnadene for tingretten. Lagmannsretten finner at staten heller ikke for tingretten skal tilkjennes sakskostnader. Etter lagmannsrettens syn hadde A grunn til å få saken prøvd for tingretten.

       Dommen er enstemmig.

       På grunn av sykdom er dommen ikke avsagt innen fristen i tvisteloven § 19-4 femte ledd. Partene er gjort kjent med dette.

Domsslutning:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Sakskostnader tilkjennes verken for tingretten eller lagmannsretten

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo