Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2009-70701
Dokumentdato : 11.11.2009

Utlendingsloven § 8 første ledd nr 3. Pass- og fremmedkontroll. Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her

Utlendingsrett. UNEs vedtak om nektelse av arbeidstillatelse etter « MUF-forskriften » til søker med 10 år samlet opphold, hvorav det meste uten lovlig grunnlag, ble ikke kjent ugyldig.
Saken gjelder gyldigheten av vedtak om avslag på søknad om arbeidstillatelse.

       A kom til Norge fra Nord-Irak som følge av urolighetene der. Søknad om asyl ble ved Utlendingsdirektoratets (UDI) vedtak 10. mai 2000 avslått, samtidig som det ble gitt midlertidig arbeidstillatelse. Det ble fastsatt at tillatelsen ikke kunne danne grunnlag for bosettingstillatelse eller rett til familiegjenforening, jf. nåværende utlendingsforskrift § 21 syvende ledd. UDI samtykket også i at A fikk utstedt utlendingspass.

       I vedtak 13. november 2000 tilbakekalte UDI As utlendingspass, med begrunnelse at han hadde gitt uriktige opplysninger og brukt falsk ID-kort.

       Ved Utlendingsnemndas (UNE) vedtak 21. januar 2002 ble klage over UDIs vedtak av 10. mai og 13. november 2000 ikke tatt til følge. UNEs vedtak ble ikke brakt inn for domstolene.

       Søknad om fornyelse av den midlertidige arbeidstillatelsen ble avslått av UDI, og avslaget ble stadfestet av UNE i vedtak henholdsvis 13. mai og 8. november 2002.

       Ved UDIs beslutninger 12. februar 2003 og 20. februar 2004 fikk A midlertidige arbeidstillatelser for inntil henholdsvis ett år og tre måneder.

       Ved Kristiansands tingretts tilståelsesdom 14. april 2004 ble A dømt til betinget fengsel i 21 dager, og en ubetinget bot for overtredelse av veitrafikkloven § 31, første til tredje ledd, jf. § 22 første og annet ledd, samt § 12 tredje ledd, fjerde pkt. Dommen ble ikke anket og er ikke begjært gjenopptatt.

       Den 4. januar 2005 søkte A på ny om midlertidig arbeidstillatelse. Søknaden ble avslått ved UDIs vedtak 14. april 2005. Direktoratet begrunnet avslaget med at A var registrert med kriminelle forhold.

       Ny søknad om arbeidstillatelse ble fremmet ved Agder politidistrikt 1. juli 2005 og oversendt UDI 8. september 2005. Søknaden ble vurdert av UDI i lys av midlertidig forskrift om irakere som har hatt midlertidig og begrenset oppholdstillatelse i Norge (FOR 2005-02-24 nr 165- MUF-forskriften), slik den lød etter en endring som trådte i kraft 27. juni 2005.

       UDI fattet 13. desember 2005 vedtak om avslag på søknaden, idet straffedommen mot A innebar at vilkårene etter utlendingsloven § 8 første ledd nr 3 jf. MUF-forskriften § 2 tredje ledd ikke var oppfylt. I vedtak 4. november 2008 opprettholdt UNE avslaget.

       Avslaget innebar at A pliktet å forlate riket, men etter at saken var brakt inn for Oslo tingrett ga UNE samtykke til at vedtakets tvangskraft skulle utstå til dom i tingretten forelå.

       Oslo tingrett avsa 26. februar 2006 dom i saken med slik slutning:

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
2. A skal innen 14 dager fra forkynnelsen av denne dom, betale i sakskostnader til Staten ved Utlendingsnemda, 40.725 - førtitusensyvhundreogtjuefem - kroner.

       A har påanket avgjørelsen til Borgarting lagmannsrett, og staten ved Utlendingsnemnda har gitt tilsvar.

       Ankeforhandling ble avholdt 27. oktober 2009 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten ved Utlendingsnemnda var representert ved sin prosessfullmektig. I tillegg møtte rådgiver Roger Klem fra UNE. Som rettsoppnevnt tolk fungerte Aawat Mahammood Tawgiq. Om bevisførselen vises til rettsboken.

       A har i det vesentlige anført:

       Det er grovt urimelig, og må lede til ugyldighet, når UDI og UNE uten videre har lagt staffedommen mot A til grunn for at det foreligger utvisningsgrunn etter utlendingsloven § 8 jf. § 29 første ledd bokstav c, og derved funnet at vilkårene for arbeidstillatelse etter MUF-forskriften og utlendingsloven § 8 ikke er oppfylt.

       Tilståelsesdommen ble avsagt uten at A forsto konsekvensene i relasjon til arbeidstillatelse. Oslo tingrett har uriktig lagt til grunn at kjøringen skjedde med en alkoholpromille på 0,85. As norskkunnskaper var den gang enda svakere enn i dag, men tolk var ikke tilstede, verken under politiavhøret eller rettsmøtet. A fikk derfor ikke frem at det vesentlige av alkoholkonsumet som ble målt etter den aktuelle kjørepisoden, skrev seg fra etterfølgende alkoholinntak. Dersom dette hadde vært lagt til grunn i dommen, skulle forholdet i større grad vært subsumert under veitrafikkloven § 31 fjerde ledd, noe som ville hatt betydning for vurderingen av straffverdigheten derved for forholdsmessighetsvurderingen.

       Sett i forhold til de reelle forhold staffedommen gjelder, As langvarige opphold i Norge hvor han er godt integrert med arbeid og bolig, er det utvist et uforsvarlig skjønn når det er lagt til grunn at straffedommen gir grunnlag for å nekte arbeidstillatelse.

       Det fremgår også av UNEs vedtak at det er lagt til grunn at A har gitt uriktige opplysninger om identitet. Dette er ikke riktig.

       A har nedlagt slik påstand:

1. Staten ved Utlendingsnemndas vedtak av 04.11.2008 i sak DUF 99 048556 kjennes ugyldig.
2. A tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

       Staten ved Utlendingsnemnda har i det vesentlige gjort gjeldende:

       Tingrettens dom bygger på riktig bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Det rettslige vurderingstema er som beskrevet i tingrettens dom side 3 første og andre avsnitt.

       Tingretten har korrekt lagt til grunn at det objektive krav for å få arbeidstillatelse etter utlendingsloven § 8 første ledd pkt 3 ikke er oppfylt, som følge av den rettskraftige straffedommen, som må legges til grunn slik den er. Det foreligger verken rettslig eller faktisk grunnlag for å foreta en etterfølgende « omsubsumering » av det pådømte forhold.

       UNE har etter et forsvarlig skjønn kommet til at tilståelsesdommen bør lede til avslag på søknaden om arbeidstillatelse.

       UNE har videre, etter et forsvarlig skjønn, kommet til det heller ikke foreligger « sterke menneskelige hensyn » eller « særlig tilknytning til riket » som kan gi grunnlag for å anvende unntaket i utlendingslovens § 8 annet ledd.

       Den skjønnsutøvelse som skal foretas etter utlendingsloven § 8 første og annet ledd kan bare i begrenset grad kan prøves av domstolene. UNEs vedtak er ikke i strid med ulovfestede regler for myndighetsmisbruk. Det er verken åpenbart urimelig, usakelig eller uttrykk for forskjellsbehandling. Vedtaket er derfor gyldig.

       Staten ved Utlendingsnemnda, har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

       Lagmannsretten ser saken slik:

       Uavhengig av om de øvrige vilkår for abeidstillatelse etter utlendingsloven § 8 første ledd er oppfylt, kan MUF-forskriften likevel gi den gruppen som omfattes av reglene rett til arbeidstillatelse, såfremt det ikke foreligger « omstendigheter som vil gi grunn til å nekte utlendingen adgang til riket », jf. utlendingsloven § 8 første ledd nr 3.

       Kristiansand tingretts tilståelsesdom 14. april 2004 gjelder et forhold med strafferamme over fengsel i tre måneder, og dommen gir således i utgangspunktet utvisningsgrunn etter utlendingsloven § 29 første ledd bokstav c. Forholdet omfattes derved av utlendingsloven § 8 første ledd nr. 3. Det følger av forarbeidene til denne bestemmelsen ( Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 194 :

       Den foreslåtte formuleringen er ment å uttrykke at det konkret (foreligger) omstendigheter som gjør at vedkommende grunn bør føre til avslag. Det kommer altså inn en skjønnsmessig vurdering av hvorvidt denne avslaggrunnen skal benyttes. Foruten bortvisnings- og utvisningsgrunnene, jf. § 27, § 28 og § 29, vil det være forhold som nevnt i §43 som kan føre til avslag. Når det foreligger omstendigheter som medfører at søkeren vil kunne nektes tillatelse i medhold av en av paragrafene i loven, må myndighetene altså umiddelbart ta stilling til om denne bør slå gjennom i den aktuelle saken.

       Det er straffedommen som her utgjør den « omstendighet » som omfattes av utlendingsloven § 8 første ledd nr 3. Om den aktuelle dom « vil gi grunn » til å nekte arbeidstillatelse, må forvaltningen vurdere etter et individuelt skjønn. Lovbestemmelsen gir - i motsetning til bestemmelsen om utvisning i § 29 annet ledd - ingen anvisning på noen forholdsmessighetsvurdering eller andre vurderinger som danner en ramme for forvaltningens skjønnsutøvelse. Lagmannsretten er således enig med staten i at det dreier seg om et fritt foravaltingsskjønn, som bare i begrenset grad kan prøves av domstolene.

       A ble i tilståelsesdommen fra 2004 dømt for promillekjøring, for å ha stukket fra stedet og for å ha drukket ytterligere alkohol etter kjøringen. A anfører at han ikke helt forstod hva han tilstod fordi han var uten tolk og forsvarer.

       UNE har etter en konkret vurdering funnet at tilståelsesdommen burde føre til at søknaden om arbeidstillatelse blir avslått, jf. vedtaket 4. november 2008 side 5 og 6.

       Det er riktig, som fremhevet av A, at Oslo tingrett synes å ha lagt til grunn at han kjørte bil med en alkoholpromille på 0,85, som var måleresultatet ved den etterfølgende blodprøve. Det fremgår imidlertid både av politidokumentene og av As protokollerte tilståelse i tilståelsessaken, som ble fremlagt for lagmannsretten under ankeforhandlingen og som ikke forelå i tingretten, at han hadde drukket flere alkoholenheter relativt kort tid før kjøringen, og at han etter kjøringen drakk ytterligere noe. Noen nærmere spesifikasjon av hvordan inntaket fordelte seg har han ikke kunnet gi. Det er derfor ingen grunn til å anta at det er lagt et uriktig faktum til grunn for tilståelsesdommen, eller at den bygger på forhold som strider mot tilståelsen. Tilståelsen harmonerer med den forklaring A ga i saken her.

       Det foreligger ikke opplysninger om at A i 2004 ba om bistand fra tolk. Om han den gang hadde behov for det kan lagmannsretten ikke vurdere, men konstaterer at han i dag synes å beherske norsk godt. Når forklaringen han nå gir er i god harmoni med det han tidligere har forklart, kan lagmannsretten uansett ikke se at fravær av tolk har hatt betydning.

       Det hefter etter dette ikke omstendigheter som svekker betydningen av dommen slik at den av den grunn skulle vært tillagt mindre vekt. Lagmannsretten kan således ikke se at det er grunnlag for kritikk mot UNE for å ha ansett dommen som en relevant omstendighet etter MUF-forskriften og utlendingsloven § 8 første ledd nr 3.

       At lovbruddet er knyttet til veitrafikkloven og som sådan ikke gjelder forhold som oftest begrunner utvisning etter utlendingsloven § 29, gir ikke grunnlag for å vurdere denne type forgåelse vesentlig annerledes enn andre forhold med tilsvarende strafferamme. Lagmannsretten kan heller ikke se at forholdet kan karakteriseres som bagatellmessig når det dreier seg om kjøring i alkoholpåvirket tilstand på glatt føre og A dertil stakk fra stedet etter å ha støtt sammen med en parkert bil. Forholdet er likevel ikke av de alvorligste, og gir ikke uttrykk for noen kriminell vilje.

       A har vist til at han har vært i Norge i 10 år, er godt integrert, i arbeid og har egen bolig. Han mener dette må hensyntas i vurderingen av om de forhold dommen bygger på bør lede til nektelse av arbeidstillatelse. Som det fremgår foran får utlendingsloven § 29 annet ledd ikke direkte anvendelse her. Forholdsmessigheten mellom lovbruddet og reaksjonene inngår likevel ved prøvelsen av om vedtaket er i strid med ulovfestede rammer for forvaltningens skjønnsutøvelse, derunder om vedtaket fremstår som grovt urimelig.

       A har etter UNEs vedtak 8. november 2002, da han fikk endelig avslag på søknad om arbeids- og oppholdstillatelse, manglet lovlig oppholdsgrunnlag i Norge. De midlertidige arbeidstillatelser som etter dette tidspunkt er gitt gjør ingen endring i dette. Det samme gjelder de ulike beslutninger myndighetene gjennom årene har truffet om midlertidig å legge behandlingen av « MUF-sakene » til side eller utsette iverksettelse av hjemsendelse. Det vesentlige av As tilknytning til Norge har uansett skjedd mens han var uten grunnlag for oppholdet.

       De forhold A viser til var kjent for UNE, og selv om det langvarige oppholdet i Norge og hans evne og vilje til å delta i arbeidslivet må tillegges en viss vekt, finner lagmannsretten det klart at det ikke var grovt urimelig av UNE å la straffedommen mot A føre til avslag på søknaden om arbeidstillatelse. Hensiktsmessigheten av vedtaket kan lagmannsretten ikke prøve.

       A har anført at UNE uriktig la til grunn at det ikke forelå slike « sterke menneskelige hensyn » eller slik « særlig tilknytning til riket, » som gir grunnlag for arbeidstillatelse, jf. utlendingsloven § 8 annet ledd.

       At vurderingen etter § 8 annet ledd er undergitt forvaltningens frie skjønn er fastslått bl.a. i Rt-2008-681 , med henvisning til bl.a. NOU 1983:47 side 321, hvor det også fremgår at utlendingsloven § 8 annet ledd er tenkt som en sikkerhetsventil.

       A har ikke familie i Norge, og det som skulle tilsi at det foreligger sterke menneskelige hensyn eller tilknytning til Norge, relaterer seg til hans lange oppholdstid og at han ar godt integrert med jobb og bolig. UNE har vært kjent med og vurdert disse forholdene, men ikke funnet dem tilstrekkelig tungtveiende.

       Lagmannsretten kan ikke se at de aktuelle omstendigheter etablerer en tilknytning til Norge som skiller seg vesentlig fra den tilknytning som er vanlig for utlendinger med et langvarig opphold - uten lovlig grunnlag - i riket. At han fortsatt er i Norge er i det vesentlige et resultat av at han ikke har medvirket til frivillig retur til hjemlandet. At UNEs vurdering skulle være grovt urimelig er det etter lagmannsretten syn ikke noe grunnlag for.

       Som tingretten finner heller ikke lagmannsretten holdepunkt for at vedtaket er fattet på grunnlag av, eller er påvirket av, at A skal ha gitt norske myndigheter uriktig informasjon om sin identitet da han kom til Norge i 1999, slik A anfører. Retten går derfor ikke nærmere inn på om han faktisk ga uriktige opplysninger.

       Etter dette finner ikke retten at det er slike vesentlige feil ved skjønnet etter utlendingslovens § 8 annet ledd, som kan medføre at UNEs vedtak er ugyldig etter ulovfestede regler om myndighetsmisbruk.

       Anken må etter dette forkastes.

       Staten har vunnet saken og har krav på full erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten i medhold av tvisteloven § 20-2 første ledd. Lagmannsretten finner ikke unntaksbestemmelsene i tredje ledd anvendelige. Advokat Røstum har fremlagt kostnadsoppgave på kr 39 911, hvorav kr 37 200 er salær og resten er kopieringsutgifter. Det er ikke fremkommet bemerkninger til kostnadsoppgaven, som lagmannsretten legger den til grunn for sin avgjørelse.

Slutning

1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A, innen to uker fra forkynnelsen av dommen, 39.111 - trettinitusenethundreogelleve - kroner til staten ved Utlendingsnemnda.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo