Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2009-74123
Dokumentdato : 26.10.2009

Utlendingsloven § 16 og § 17, § 15 første ledd 1. punktum og § 8 annet ledd

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknad om asyl og oppholdstillatelse på humanitært grunnlag fra afghansk mann som anførte å ha konvertert fra islam til kristendom. I motsetning til tingretten kom lagmannsretten til at han ikke i tilstrekkelig grad hadde ført bevis for at han hadde en kristen overbevisning på vedtakstidspunktet. Videre la lagmannsretten til grunn at han som bekvemlighetskonvertitt ikke hadde rell grunn til å frykte forfølgelse ved retur. Det var etter dette ikke grunnlag for å tilsidesette vedtaket for så vidt han ikke var gitt asyl eller vern mot retur. Han fikk heller ikke medhold i at vedtaket var ugyldig for så vidt han ikke hadde fått opphold på humanitært grunnlag.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 2. april 2008 om avslag på As søknad om asyl og oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. For lagmannsretten gjelder saken nærmere bestemt spørsmålet om nevnte vedtak er ugyldig fordi A i medhold av utlendingsloven § 15 første ledd første punktum har krav på vern mot retur til Afghanistan og fordi avslaget på oppholdstillatelse på humanitært grunnlag er kvalifisert urimelig.

       A er afghansk borger. Han ble registrert som asylsøker 13. august 2003 ved Oslo politidistrikt. A opplyste ved ankomst at han er etnisk tadjik og sunnimuslim fra Kabul. Videre har han opplyst at han er ugift, at han ikke har barn, at faren ble drept av Taliban i 1998, at moren og en bror bor i Teheran, og at han har to søstere som fortsatt er bosatt i Afghanistan. A har etter det opplyste ni års skolegang fra Kabul. Før han kom til Norge, bodde han tre år i Teheran, der han livnærte seg som bygningsarbeider. Som asylgrunnlag anførte A farens tilknytning til det tidligere kommunistregimet, og at A fryktet at farens drapsmenn ville søke å ta livet av ham.

       Utlendingsdirektoratet (heretter kalt UDI) avslo søknaden om asyl i vedtak av 4. juni 2004. Det ble lagt til grunn at A ikke kunne anses som flyktning i henhold til utlendingsloven § 16 første ledd jf. § 17 jf. flyktningkonvensjonen art.1 A. Det ble videre lagt til grunn at vilkårene for vern mot retur i medhold av utlendingsloven § 15 første ledd første eller andre punktum ikke var oppfylt, og at det heller ikke var grunnlag for oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Vedtaket ble påklaget, og det ble samtidig fremsatt begjæring om utsatt iverksettelse. UDI samtykket i utsatt iverksettelse inntil klagen var endelig avgjort. Den 4. januar 2006 fattet Utlendingsnemnda (heretter kalt UNE) vedtak der klagen over UDIs vedtak ikke ble tatt til følge.

       A begjærte omgjøring av UNEs vedtak. Det faktiske grunnlaget for begjæringen var i hovedsak det samme som for den opprinnelige asylsøknaden. UNE fant ved beslutning av 23. august 2006 ikke grunnlag for å omgjøre sitt tidligere vedtak, da saken etter UNEs vurdering i det vesentlige sto i samme stilling som ved det tidligere avslaget.

       Den 24. mai 2007 begjærte A ved advokat Djordje Borojevic på nytt omgjøring av UNEs vedtak, samtidig som det ble begjært utsatt iverksettelse av vedtaket. Det ble anført at det forelå nye opplysninger av avgjørende betydning i saken. UNE besluttet etter dette utsatt iverksettelse av sitt vedtak av 4. juni 2004.

       Grunnlaget for den nye begjæringen om omgjøring var en anførsel om at A hadde konvertert fra islam til kristendommen. Det ble vist til ulike bekreftelser fra pinsemenigheten Filadelfia i Askim (heretter menigheten). I bekreftelse datert 29. november 2006 ble det opplyst fra menigheten at A hadde konvertert til den kristne tro, og at han var under opplæring i denne tro gjennom innvandrertjenesten i menigheten. I bekreftelse datert 12. januar 2007 ble det bl.a. opplyst at A hadde deltatt jevnlig på undervisningsseminar og konferanser. Begge bekreftelsene var underskrevet av pastor i menigheten, Ole Sletten, samt leder for innvandrerarbeidet, Jahan Binai Faal. Av dåpsattest datert 20. februar 2007 fremgår det at A har latt seg døpe i menigheten 21. januar 2007. Han fremla senere en skriftlig redegjørelse, datert 30. september 2007, for sitt forhold til kristendommen.

       Som ledd i sin saksbehandling hadde representanter for UNEs sekretariat et møte med menigheten 13. mars 2008.

       Nemndsmøte for behandling av omgjøringsbegjæringen ble avholdt 2. april 2008. Nemnda var satt med leder og to lege medlemmer. A møtte og avga forklaring. UNE fattet deretter enstemmig beslutning samme dag om at begjæring om omgjøring av UNEs vedtak av 4. januar 2006 ikke ble tatt til følge. Nemnda la til grunn at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at A har en kristen overbevisning. Han begjærte deretter på ny omgjøring i anmodninger av 7. og 15. mai 2008. UNE fastholdt 26. mai 2008 sin beslutning.

       A tok deretter, ved stevning av 2. oktober 2008 til Oslo tingrett, ut søksmål mot staten ved UNE. Det ble nedlagt påstand om at nemndas vedtak av 2. april 2008 er ugyldig. Det ble anført at A oppfyller vilkårene for å kunne anses som flyktning i medhold av utlendingsloven § 16 første ledd jf. flyktningkonvensjonen art. 1 A, og at han burde innvilges asyl i medhold av utlendingsloven § 17 første ledd, subsidiært at han er vernet mot retur i medhold av utlendingsloven § 15 første ledd. Atter subsidiært ble det anført at avgjørelsen om å nekte opphold på humanitært grunnlag er ugyldig fordi den er basert på uriktige skjønnsforutsetninger og fordi den er kvalifisert urimelig. Staten tok til motmæle.

       Oslo tingrett avsa 5. mars 2009 dom med slik domsslutning:

1. Utlendingsnemndas beslutning av 02.04.2008 er ugyldig.
2. Staten v/ utlendingsnemnda dømmes til å betale A sine saksomkostninger på 65.005 kroner. Oppfyllelsesfrist er to uker fra dommens forkynnelse.

       Tingretten la til grunn at A reelt sett har konvertert til kristendommen, og at han som kristen konvertitt vil risikere forfølgelse ved retur til Afghanistan, slik at han har vern mot retur i medhold av utlendingsloven § 15 første ledd første punktum.

       Staten v/UNE har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 6. - 7. oktober 2009 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte og avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner, hvorav ett sakkyndig vitne. Om bevisføringen for øvrig vises det til rettsboken.

       Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Gyldigheten av UNEs vedtak av 2. april 2008 må prøves ut fra de faktiske forhold på vedtakstidspunktet.

       Spørsmålet om vern på grunn av flyktninglignende grunner, jf. utlendingsloven § 15 første ledd første punktum

       Når det gjelder dette spørsmål, har retten full prøvingskompetanse.

       Staten erkjenner at det foreligger forfølgelsesfare dersom A anses som konvertitt. Bevistemaet i saken er således om han, reelt sett, har konvertert. Retten må med hensyn til dette bevistema, ut fra en fri bevisvurdering, legge til grunn det mest sannsynlige faktum. Hvis retten er i absolutt tvil, må tvilsrisikoen gå ut over staten.

       Som bakteppe til bevisvurderingen bør det tas i betraktning at det i løpet av 2006 og første del av 2007 var en veldig økning i antall anførsler om konvertering som grunnlag for krav om asyl eller oppholdstillatelse fra afghanere. Videre bør det tas med i betraktning at As konvertering først fant sted etter at han fikk endelig avslag på asyl og oppholdstillatelse ved UNEs vedtak av 4. januar 2006.

       Ved den konkrete bevisvurdering har UNE lagt hovedvekt på følgende elementer: den aktivitet av religiøs karakter A har utvist, hans kunnskap om den kristne tro og hans refleksjonsnivå med hensyn til det alvorlige sprang det er for en afghaner å konvertere til kristendommen.

       De uttalelser som er kommet fra menigheten bærer preg av å gjenspeile As egne utsagn og synes ikke å være bygget på noen særlig inngående kontakt med ham.

       Det er forhold knyttet til As forklaring, i tillegg til tidspunktet for fremsettelsen av konverteringsanførselen, som svekker hans generelle troverdighet. Dette gjelder bl.a. hans forklaring om hvordan han ble introdusert for den kristne tro, og hans forklaring om forholdene i hjemlandet og sitt forhold til familien.

       A har, under den forutsetning at han ikke anses som reell konvertitt, ikke grunn til å frykte forfølgelse i hjemlandet som såkalt bekvemmelighetskonvertitt.

       Spørsmålet om opphold i henhold til utlendingsloven § 8 annet ledd

       Hvorvidt oppholdstillatelse skal gis på grunnlag av « sterke menneskelige hensyn », beror på et skjønn domstolene ikke kan overprøve. Det foreligger ikke faktisk grunnlag for å karakterisere UNEs vedtak som sterkt urimelig, og det kan således ikke tilsidesettes i kraft av læren om myndighetsmisbruk.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for begge instanser.

       Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

       Det er som utgangspunkt riktig, som anført av staten, at gyldigheten av UNEs vedtak skal vurderes på grunnlag av faktum på vedtakstidspunktet. Det kan imidlertid tas hensyn til senere faktum, dersom dette er egnet til å kaste lys over forholdene på vedtakstidspunktet.

       Spørsmålet om vern på grunn av flyktninglignende grunner, jf. utlendingsloven § 15 første ledd første punktum

       Spørsmålet i saken er om A er reell konvertitt eller en såkalt bekvemmelighetskonvertitt. Oslo tingrett har foretatt en riktig vurdering av dette spørsmål. Staten har stilt for strenge krav til bevisene for at A er en konvertitt; det er ikke nødvendig at han sannsynliggjør dette forhold, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s. 85-86.

       A har utvist en aktivitet som underbygger at han er en kristen. Han har gått til undervisning og ellers deltatt aktivt i menigheten, han har offentlig bekjent seg til den kristne tro, og han har latt seg døpe.

       Staten har ikke påvist noen kunnskapsbrist hos A med hensyn til den kristne tro. Man kan heller ikke stille for strenge kunnskapskrav til en som nettopp har konvertert.

       A har forklart at han kom i kontakt med den kristne tro gjennom en eldre dame som kom på besøk der han bodde sammen med noen kamerater. Det er ingen grunn til å betvile denne historien, noe staten for øvrig først har gjort for lagmannsretten. Det er ikke oppsiktsvekkende at en som misjonerer driver oppsøkende virksomhet.

       At A har uttalt at han forbinder islam med krig og vold er ikke unaturlig. Han har vokst opp i Afghanistan og der aldri opplevd annet.

       To pastorer fra menigheten har bekreftet at de oppfatter A som en reell kristen, og det må legges til grunn at menigheten ikke ville engasjert seg som den har dersom de ikke oppfattet konverteringen som reell. Pastorene har videre forklart at de ikke har opplevd at noen konvertitter har forlatt menigheten etter å ha fått oppholdstillatelse. Menigheten gjør for øvrig noe aktivt for å unngå bekvemmelighetskonvertitter ved å presisere under opplæringen at dåp ikke gir noen garanti for oppholdstillatelse.

       Dersom A blir returnert til Afghanistan, blir han utsatt for en utvilsom risiko. Vi vet ikke noe sikkert om hva som har skjedd med tidligere returnerte.

       Spørsmålet om opphold i henhold til utlendingsloven § 8 annet ledd

       Det er sterkt urimelig at A ikke har fått oppholdstillatelse. Han har nå vært lenge i landet og fått tilknytning her, og det vil innebære en klar risiko for overgrep mot ham i hjemlandet dersom han returneres.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. A tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

       Lagmannsretten bemerker:

       Ved prøvingen av gyldigheten av UNEs vedtak av 2. april 2008 må retten legge til grunn faktum slik det forelå på tidspunktet for den avgjørelsen som retten skal prøve gyldigheten av. Det følger imidlertid av rettspraksis at det er en viss anledning til å bygge på bevis som kaster lys over den faktiske situasjon på avgjørelsestidspunktet, jf. Rt-2007-1815 .

       Spørsmålet om asylstatus

       Som påpekt av tingretten kan en konvertering fra islam til kristendom etter ankomst til Norge ikke gi grunnlag for asylstatus etter utlendingsloven § 16 og § 17, jf. den subjektive surplaceregelen. Dette er heller ikke omstridt mellom partene. Noe annet mulig asylgrunnlag er ikke påberopt for lagmannsretten. Det er således ikke grunnlag for å tilsidesette UNEs vedtak som ugyldig for så vidt gjelder at A ikke er innrømmet asylstatus, noe som heller ikke er anført for lagmannsretten.

       Spørsmålet om vern på grunn av flyktninglignende grunner, jf. utlendingsloven § 15 første ledd første punktum

       Det fremgår av utlendingsloven § 15 at utlending ikke må sendes « til noe område der utlendingen kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning eller ikke vil være trygg mot å bli sendt videre til slikt område ». Det er erkjent av staten at det foreligger fare for slik forfølgelse som i medhold av bestemmelsen gir vern mot utsendelse til Afghanistan dersom A anses som en konvertitt.

       Bevistemaet i saken blir etter dette om A har konvertert; om han har en kristen overbevisning. Med hensyn til dette spørsmål har lagmannsretten full overprøvingskompetanse.

       Når det skal tas stilling til om A har en kristen overbevisning, må det vurderes hvilke krav som skal stilles til sannsynliggjøring av faktum. Om dette heter det i forarbeidene til utlendingsloven, Ot.prp.nr.46 (1986-1987) s. 103 :

       Det er en særegenhet ved asylsaker og saker etter § 15 at de ofte vil måtte avgjøres på grunnlag av mangelfulle bevis. Opplysninger fra søkeren vil i praksis ofte være ukontrollerbare, og den bakgrunnsinformasjon som foreligger, kan være mangelfull og av usikker kvalitet. Det er her grunn til å understreke at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at vilkårene er oppfylt for å gi utlendinger vern mot utsendelse. I denne forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å og vedkommende beskyttelse.

       Her forutsettes at det skal gjelde en lavere bevisterskel enn krav til sannsynliggjøring ved vurderingen av returvernet etter utlendingsloven § 15. Samtidig må beviskravet tilpasses den konkrete situasjon når det gjelder søkers mulighet for å føre bevis, og vedkommendes generelle troverdighet, jf. NOU 2004:20 s. 118 . Lagmannsretten legger til grunn at begrunnelsen for å ha en lavere bevisterskel særlig vil gjøre seg gjeldende med hensyn til søkers opplysninger om hva vedkommende har vært utsatt for i hjemlandet og forholdene generelt der, i og med at dette er opplysninger som det i praksis kan være vanskelig å sannsynliggjøre. I nærværende sak, hvor bevistemaet er om A har fått en kristen overbevisning i Norge, er det i utgangspunktet mindre grunn til å operere med et lavere beviskrav enn krav til sannsynliggjøring. På den annen side tilsier risikoen for forfølgelse ved en uriktig avgjørelse om retur til Afghanistan varsomhet med å stille for strenge krav til bevisene for at konverteringen er reell.

       Spørsmålet om A har konvertert er et vanskelig bevistema; det dreier seg om vurdering av en indre overbevisning. Hans forklaring vil måtte stå sentralt, og troverdigheten av denne må vurderes opp mot de ytre og konstaterbare fakta og øvrige opplysninger som er fremkommet gjennom bevisføringen, herunder om hvordan den kristne tro er kommet i stand og har vist seg utad.

       Fra statens side er det opplyst at UNE i 2005-2006 hadde til behandling 16 saker der det ble påberopt konvertering fra islam til kristendom som grunnlag for vern mot retur til Afghanistan. I ni av disse sakene ble konverteringen ansett reell, og søker fikk oppholdstillatelse. Etter dette var det en klar økning i antall saker der konvertering ble påberopt. I løpet av 2006 og første del av 2007 ble konvertering anført i 125 saker. Senere i 2007 endret UNE praksis når det gjaldt søkere fra Afghanistan, ved at søkere som kom fra sikkerhetsmessig ustabile områder fikk oppholdstillatelse. Etter dette har det vært en vesentlig nedgang i antall saker der konvertering er påberopt som grunnlag for vern mot retur. Lagmannsretten er enig med staten i at det er vanskelig å tolke tallmaterialet annerledes enn at det er sannsynlig at den store økningen man så i 2006-2007 av antall saker der konvertering ble påberopt, for en vesentlig del må skyldes søkere som påberopte konvertering av strategiske grunner, altså for å få opphold i Norge.

       Landrådgiver Geir Åge Neerbye fra Landinfo har som vitne for lagmannsretten redegjort for islams rolle i Afghanistan. Han har forklart at islam spiller en avgjørende rolle i alle livets sider. Konvertering vil være en meget alvorlig beslutning for den enkelte. Den afghanske grunnloven garanterer riktig nok religionsfrihet. Samtidig er det imidlertid slik at ingen lov kan være i strid med islamsk lov (sharia). I henhold til sharia regnes frafall fra islam som apostasi, som straffes med døden. Reelle konvertitter fra Afghanistan vil normalt være tilbakeholdne med å fortelle om konverteringen i sine miljøer, og de rådes av menneskerettighetsorganisasjoner til å forlate Afghanistan. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at konvertering fra islam, særlig for en afghaner, representerer et stort sprang. Det må derfor formodes at konvertering vil fordre en grundig gjennomtenkt avgjørelse av den enkelte.

       Det er fra menigheten Filadelfia Askim bekreftet at A har fått opplæring i den kristne tro, at han har deltatt aktivt i menighetens samlinger, og at han har latt seg døpe. I det ytre er det således mye som tyder på at han er en kristen. Representanter for menigheten har også som vitner gitt uttrykk for at de ikke har grunnlag for å betvile at han har en kristen overbevisning.

       Det foreligger likevel, etter lagmannsrettens oppfatning, omstendigheter som gir grunnlag for å betvile at As konvertering er reell.

       As påståtte konvertering fant først sted etter at han hadde fått endelig avslag på asyl ved UNEs vedtak av 4. januar 2006, og etter at UNE - etter omgjøringsbegjæring - fastholdt dette vedtaket 23. august 2006. Dette forhold, sammenholdt med de statistiske opplysninger der er redegjort for ovenfor, gir foranledning til en kritisk etterprøving av hans anførsel om konvertering. Samtidig er det viktig å holde fast ved at disse forhold alene ikke er diskvalifiserende for A; spørsmålet om han har konvertert må undergis en konkret og helhetlig vurdering.

       Det kan etter lagmannsrettens oppfatning synes påfallende hvor kort tid det tok fra menigheten fikk kontakt med A høsten 2006, uten at det til da var opplyst til utlendingsmyndighetene noe om at han var i en tankeprosess omkring sin religiøse tilhørighet, og til menigheten 29. november s.å. - etter noen få måneders undervisning - skrev en bekreftelse om at A har konvertert. Det bemerkes i den forbindelse at omvendelsen til den kristne tro ikke er forklart med noen plutselig, skjellsettende religiøs opplevelse eller lignende.

       A har for lagmannsretten forklart at han første gang kom i kontakt med den kristne tro våren 2006. Han bodde da i en leilighet i Markveien i Oslo sammen med noen kamerater. En av kameratene fikk der besøk av en eldre dame. Denne damen fortalte om kristendommen, og hun hadde med seg bibelen - i hefter - på farsi. Hun besøkte leiligheten ukentlig i seks måneder. Damen het ifølge As forklaring Marita, men han har - til tross for den regelmessige kontakten - ikke kunnet oppgi etternavnet hennes eller for øvrig gi noen opplysninger som kunne være egnet til å identifisere henne. Etter lagmannsrettens oppfatning hefter det flere usikkerhetsmomenter ved As forklaring om sitt første møte med den kristne tro.

       Lagmannsretten har merket seg at A i nemndsmøtet 2. april 2008 ble stilt flere spørsmål om hvorfor han konverterte, uten at han - ifølge nemndas vurdering - ga noen troverdig forklaring på dette; etter nemndas oppfatning syntes ikke skiftet av religion særlig begrunnet og reflektert. Heller ikke hans forklaring for lagmannsretten bærer preg av et særlig dyptgående refleksjonsnivå. Lagmannsretten bemerker at man ikke kan legge til grunn at religiøs tro nødvendigvis vil være resultat av grundige og reflekterte overveielser. Imidlertid er lagmannsretten enig med nemnda i at det, på bakgrunn av det store spranget det må ha vært for A å konvertere, er påfallende at konverteringen tilsynelatende har skjedd så raskt og med et relativt lavt refleksjonsnivå.

       Lagmannsretten har funnet avgjørelsen av om A er en reell konvertitt vanskelig. Etter en samlet vurdering har retten, under tvil, kommet til at han ikke i tilstrekkelig grad har ført bevis for at han hadde en kristen overbevisning på vedtakstidspunktet. Retten har ved vurderingen særlig lagt vekt på at han etter rettens oppfatning ikke har gitt noen særlig overbevisende forklaring på at han, så raskt etter å ha fått endelig avslag på sin asylsøknad og etter så kort kontakt med menigheten, gjennomgikk en konvertering til den kristne tro. Etter dette kan han ikke få medhold i anførselen om at nemndas vedtak er ugyldig fordi nemnda feilaktig har lagt til grunn at han ikke har en kristen overbevisning.

       Lagmannsretten må så vurdere om A - som følge av at han av strategiske grunner har anført å ha konvertert - kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning, jf. utlendingsloven § 15 første ledd første punktum, og derved ha vern mot retur.

       Vitnet Neerbye har forklart at det i henhold til sharia gis anledning for konvertitter til å gå tilbake på konverteringen, altså angre seg. Da må det også for A være mulig å opplyse at konverteringen var strategisk begrunnet for å få asyl eller oppholdstillatelse, med det resultat at han ikke vil ha grunn til å frykte forfølgelse. Vitnet har videre forklart at han ikke er kjent med at bekvemmelighetskonvertitter har fått problemer etter retur til Afghanistan. Vitnet Barbo Helling, seniorrådgiver i UNE, har forklart at de har hatt ti tilfeller av retur til Afghanistan av bekvemmelighetskonvertitter. Disse blir møtt av en returattaché på flyplassen, og det er et opplegg for dem de første ukene etter retur. UNE har ikke fått noen tilbakemeldinger om at det har tilstøtt noen av de returnerte noe. Det foreligger heller ikke noen opplysninger i saken som tilsier at A har noen særskilt grunn til å frykte forfølgelse ved retur, som følge av at han i forbindelse med sin søknad har anført å ha konvertert.

       Etter dette legger lagmannsretten til grunn at A ikke har reell grunn til å frykte forfølgelse ved retur, og at han ikke er vernet mot retur i medhold av utlendingsloven § 15 første ledd første punktum. Han har for lagmannsretten ikke påberopt vern i medhold § 15 første ledd annet punktum.

       Det er etter dette ikke grunnlag for å tilsidesette nemndas vedtak som ugyldig for så vidt gjelder vurderingen av returvernet i medhold av utlendingsloven § 15 første ledd.

       Spørsmålet om opphold i henhold til utlendingsloven § 8 annet ledd

       Etter utlendingsloven § 8 annet ledd kan oppholdstillatelse gis selv om vilkårene ikke er oppfylt, dersom « sterke menneskelige hensyn taler for det, eller når utlendingen har særlig tilknytning til riket ». Hvorvidt tillatelse skal gis etter denne bestemmelse, beror på et fritt skjønn, jf. Rt-2008-681 . Det innebærer at denne del av UNEs vedtak ikke kan overprøves av domstolene i større utstrekning enn det som følger av alminnelige regler om myndighetsmisbruk; det vil si at lagmannsretten kun kan prøve om vedtaket er basert på feil faktum, feil saksbehandling, usaklige hensyn eller er åpenbart urimelig.

       A har anført at det er åpenbart urimelig at han ikke er innrømmet opphold i medhold av § 8 annet ledd. Han har til støtte for anførselen vist til den risiko for forfølgelse han mener han vil bli utsatt for ved retur til Afghanistan, og til at han har bodd lenge i riket.

       Lagmannsretten viser til rettens vurdering ovenfor, der det legges til grunn at A ikke har reell grunn til å frykte forfølgelse ved retur. Videre er det klart at han ikke har opparbeidet noen slik tilknytning til Norge at det vil være åpenbart urimelig å returnere ham.

       A kan som følge av dette heller ikke få medhold i at UNEs vedtak er ugyldig for så vidt gjelder vurderingen etter utlendingsloven § 8 annet ledd.

       Staten må etter dette få medhold i sin påstand om frifinnelse.

       Sakskostnader

       Staten har vunnet saken og har i utgangspunktet krav på erstatning for sine sakskostnader av A, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Lagmannsretten finner imidlertid at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita ham for erstatningsansvaret, jf. bestemmelsens tredje ledd. Dette gjelder så vel sakskostnadene for lagmannsretten som for tingretten. Lagmannsretten har ved vurderingen lagt særlig vekt på den tvil saken har reist med hensyn til om A er en reell konvertitt.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Sakskostnader tilkjennes verken for tingretten eller lagmannsretten.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo