Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2010-101192
Dokumentdato : 09.06.2011

Brudd på utlendingsloven. Utvisning. Utlendingsloven 1988 § 29 første ledd bokstav a, jf. annet ledd.

Lagmannsretten kom til at vedtak om varig utvisning var ugyldig. Utlendingen hadde gitt uriktige opplysninger i til sammen 15 søknader. Vilkårene for utvisning var i utgangspunktet til stede. Lagmannsretten fant at utvisning var et uforholdsmessig tiltak fordi innreiseforbudet ikke var gjort tidsbegrenset. Belastningen for utlendingen ved varig utvisning sto ikke i forhold til alvoret i bruddene på utlendingsloven. Det var usikkert om det var årsakssammenheng mellom de uriktige opplysningene og de positive vedtakene.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak om varig utvisning av utlending. Tvistespørsmålet er om utvisning er et uforholdsmessig tiltak mot ham, subsidiært om utlendingen har krav på vern mot utsendelse.

A, født *.*.1959, er kurdisk tyrker. Han kom til Norge som asylsøker 13. oktober 1988. Han hadde verken pass eller andre identitetsdokumenter. I søknaden oppga han at han var fra Tyrkia, men at navnet var B og at fødselsdatoen var 10. september 1960. Han fikk avslag på asylsøknaden, men ble gitt arbeidstillatelse. I 1994 returnerte han til Tyrkia, men kom tilbake til Norge i 1998. Han søkte asyl igjen og oppga de samme personalia som i 1988. Han opplyste at han hadde vært i Tyrkia de fire årene han hadde vært borte fra Norge, til tross for at han hadde reist til Tyskland etter 6 måneder i Tyrkia. Han fikk avslag på asylsøknaden, men ble gitt arbeidstillatelse ved vedtak 4. desember 1998.

Senere ble arbeidstillatelsen fornyet flere ganger. Han fikk bosettingstillatelse i 2002. Han søkte statsborgerskap første gang i 2000, men det ble avslått. Han søkte på nytt i 2004. Søknaden ble innvilget 31. januar 2005. I alle søknader – til sammen 15 – oppga han de samme falske personalia.

I forbindelse med at hans tidligere ektefelle i 2005 anmeldte ham for vold, fikk politiet mistanke om at identiteten B var falsk. I rapport 1. februar 2005 la politiet til grunn at hans riktige navn er A, født *.*.1959. I utlendingsmyndighetenes vedtak er det senere lagt til grunn at korrekt fødselsdato er 11. oktober 1959.

UDI forhåndsvarslet A om tilbakekall av statsborgerskap, bosettingstillatelse og arbeidstillatelse 13. juni 2005. Samme dag ble han også forhåndsvarslet om utvisning. Hans statsborgerskap ble tilbakekalt 4. oktober 2007. As klage ble ikke tatt til følge. I medhold av utlendingsloven 1988 § 29 første ledd bokstav a ble han utvist med varig innreiseforbud ved UDIs vedtak 8. oktober 2007. Vedtaket ble påklaget, men det ble opprettholdt av Utlendingsnemnda ved vedtak 4. august 2009.

Ved stevning 1. oktober 2009 gikk A til søksmål mot staten v/Utlendingsnemnda (UNE) med krav om at utvisningsvedtaket er ugyldig, subsidiært krav om vern mot retur.

Oslo tingrett avsa 25. april 2010 dom med slik domsslutning:

1.

Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

2.

A dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen å betale 50 000 – femtitusen – kroner i sakskostnader til Staten ved Utlendingsnemnda.

3.

Utgiftene til rettstolk dekkes av det offentlige.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 12.-13. mai 2011 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten var representert ved prosessfullmektigen. Det ble avhørt 4 vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Vedtaket 4. august 2009 er ugyldig fordi utvisning er et uforholdsmessig tiltak for A.

De uriktige opplysningene var ikke av vesentlig betydning for vedtakene om arbeidstillatelse mv. Opplysningene hadde ikke betydning for vedtaket i 1988. Hvis han i 1998 hadde gitt korrekte opplysninger om identitet, om at han kom fra Tyskland og hadde blitt strafforfulgt der, ville han likevel ha fått arbeidstillatelse. Strafforfølgningen endte med frifinnelse. Det er ikke nærliggende at Tyskland skulle ha behandlet asylsøknaden. Siden det ikke er årsakssammenheng mellom de uriktige opplysningene og de tillatelser A ble gitt, er ikke forholdet spesielt alvorlig.

A er så sterkt knyttet til riket at utvisning uansett er et uforholdsmessig tiltak.

Han har særlig lang botid i Norge. På vedtakstidspunktet hadde han bodd her i til sammen 17 år. Dette må tas i betraktning selv om han har oppnådd botiden på uriktig grunnlag. Særlig lang botid er et tungtveiende argument selv om han ikke kom til Norge i ung alder. Det vil virke støtende om han utvises for resten av livet fordi han oppga falske personalia. Han har to barn i Norge. Han har også tre brødre og sin mor her. Han har helseproblemer i form av hukommelsessvikt, prostataplager, depresjon og magesmerter.

Han har svak tilknytning til Tyrkia. Han har ikke vært der siden 1994. Han har ikke kontakt med søsteren som bor der. Han har en bror på Kypros. Han har noe kontakt med partifeller og skriver fortsatt politiske avisinnlegg. Dette skaper ikke tilknytning.

Varig innreiseforbud er uansett uforholdsmessig. Innreiseforbudet bør iallfall begrenses.

Under enhver omstendighet frykter han forfølgning for aktivitet i Tyrkia før han kom til Norge i 1988 dersom han sendes tilbake dit. Han har en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Han var en kjent politisk aktivist i partiet MLKP. Han er dømt for aksjoner mot den tyrkiske ambassade i Oslo. Det vises for øvrig til vitneforklaringer. Det er ingen foreldelsesfrist for slike handlinger i Tyrkia. Forfølgningen i Tyrkia er i strid med EMK og er derfor ikke legitim. Han risikerer en straff av fengsel i 7 ½ år.

Det er under enhver omstendighet en nærliggende fare for at han vil bli utsatt for umenneskelig behandling dersom han returneres. Det er økt fare for tortur i fengslene. Langvarig fengsling vil være skadelig for hans helse. Han har derfor uansett krav på vern mot utsendelse etter utlendingsloven § 15 annet punktum.

A har nedlagt slik påstand:

1.

Utlendingsnemndas vedtak 04.08.09 kjennes ugyldig.

2.

A tilkjennes sakens omkostninger for ting- og lagmannsrett.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Vedtaket er gyldig. A har grovt og gjentatt brutt utlendingsloven. Utvisning er ikke et uforholdsmessig tiltak, verken for barna eller ham selv.

Det er usikkert om han ville ha fått opphold i Norge hvis han hadde gitt korrekte opplysninger om straffedommen i Tyskland da han returnerte til Norge i 1998. Hans opptreden er et alvorlig tillitsbrudd. Allmennpreventive hensyn står sterkt. Oppgivelse av falske personalia er et stort problem.

Hans troverdighet er svekket fordi han har endret forklaring, blant annet om sitt forhold til MLKP og hvor han hadde oppholdt seg under fraværet fra Norge.

Botid som er ervervet under ulovlig opphold, eller på tidspunkt da utvisning er mulig, skal ikke tillegges særlig vekt i forholdsmessighetsvurderingen. Han kom til Norge i voksen alder – 29 år. Han har sterk tilknytning til Tyrkia. Han snakker tyrkisk. Han har en søster der og en bror på Kypros. Han har kontakt med politiske miljøer.

Sviktende helse har ikke betydning hvis det ikke er akutte, livstruende eller ekstraordinære lidelser, noe som ikke er tilfellet i saken her.

Det skal som hovedregel besluttes varig utvisning. Tidsbegrenset innreiseforbud gis oftest på grunn av hensynet til utlendingens små barn, hvilket ikke er et relevant hensyn i saken her.

A har ikke krav på vern mot utsendelse etter utlendingsloven § 15. Den strafforfølgning han kan regne med for å ha vært medlem av en ulovlig organisasjon (terrororganisasjon) er legitim. Det er derfor ikke tale om forfølgelse i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand.

Det er uklart i hvilken grad A har eller har hatt tilknytning til MLKP. Det er uansett lite trolig at tyrkiske myndigheter holder ham under oppsikt i 22 år. Det er lite sannsynlig at medvirkning til skadeverk på den tyrkiske ambassaden i 1992 har medført at tyrkiske myndigheter holder ham under oppsikt. A var ikke inne i ambassaden. Det er lite sannsynlig at tyrkiske myndigheter er klar over at A er identisk med B.

Selv om man legger til grunn at han har sterk tilknytning til MLKP, er det ikke nærliggende fare for at han vil miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling. Det er ikke nok med sjikane og trusler. Kurdere med PKK-bakgrunn har ikke fått vern mot retur. Det samme må gjelde medlemmer av MLKP.

Forholdene for tyrkiske kurdere har blitt bedre siden 1990-tallet. Menneskerettssituasjonen er også langt bedre enn før. Det foreligger ikke flyktninglignende grunner. A står ikke i en nærliggende fare for å miste livet eller for å bli utsatt for umenneskelig behandling.

Staten v/Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

1.

Anken forkastes.

2.

Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten har kommet til at anken fører frem, og skal bemerke:

Lagmannsretten skal prøve gyldigheten av et utvisningsvedtak etter utlendingsloven av 1988.

Det er på det rene at A har gitt uriktige opplysninger om sin identitet ved til sammen 15 anledninger gjennom 17 år, blant annet i søknad om asyl i 1988 og 1998 og i søknader om statsborgerskap. Han har derved overtrådt utlendingsloven § 47 første ledd bokstav b, jf. § 37 første ledd og § 44 første ledd, jf. annet ledd.

Partene er enige om at grunnvilkårene for utvisning er til stede, jf. utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a, og lagmannsretten legger dette til grunn.

Det følger av bestemmelsens annet ledd at utvisning likevel ikke skal besluttes dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak for utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. Det sentrale tvistepunkt i saken er om UNEs utvisningsvedtak 4. august 2009 er uforholdsmessig for A selv. Partene er enige om at vedtaket ikke er uforholdsmessig for barna. De var 17 og 22 år på vedtakstidspunktet. Han bodde ikke sammen med dem. Den eldste er gift og har stiftet egen familie. Subsidiært gjelder tvisten spørsmålet om A har krav på vern mot utsendelse, jf. utlendingsloven § 15.

Hvorvidt vedtaket er uforholdsmessig, beror på en konkret og sammensatt vurdering. I gjennomgangen av gjeldende rett etter 1988-loven i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) er det på side 281 listet opp momenter som kan tas i betraktning. Opplistingen er ikke uttømmende. Ved overtredelse av utlendingsloven er det et viktig moment om utlendingen selv kan bebreides. Andre momenter er utlendingens tilknytning til Norge i forhold til tilknytningen til hjemlandet, der momenter som botid og slektninger i hhv. Norge og hjemlandet, alder ved ankomst til Norge, grunnlaget for oppholdet i Norge, reiser til hjemlandet og lengden av opphold der, språkferdigheter mv er relevant. Graden av integrering gjennom blant annet utdannelse og arbeid samt helsemessige forhold kan også tas i betraktning.

Ved vurderingen av alvoret i overtredelsen av utlendingsloven er det også av betydning om det er årsakssammenheng mellom de uriktige opplysningene og de tillatelser og positive vedtak som er gitt, jf. rundskriv UDI 2003-025 SODA, som nærmere regulerer hva som skal anses som grov overtredelse av utlendingsloven, og når det som regel bør reageres med utvisning. Det heter i punkt 2.2.2.2 at det må kreves årsakssammenheng mellom de opplysninger som er gitt og det som ønskes oppnådd, for at forholdet skal anses som grovt. Det er vist til rundskrivet i gjennomgangen av gjeldende rett etter 1988-loven i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) på side 280. Staten har ikke bestridt at rundskrivet gir uttrykk for gjeldende rett etter 1988-loven. Om hva som skal til for utvisning, heter det i proposisjonen at uriktige opplysninger av vesentlig betydning for vedtak om asyl eller opphold, for eksempel om identitet eller beskyttelsesanførsler, kan gi grunnlag for utvisning.

Meget alvorlige brudd på utlendingsloven kan sammenlignes med alvorlig kriminalitet, jf. Rt-2009-534 avsnitt 65.

Forholdsmessigheten kan prøves fullt ut av domstolene. Forholdene på vedtakstidspunktet er avgjørende. Etterfølgende forhold kan være relevante i den grad de kan bidra til å kaste lys over forholdene på vedtakstidspunktet.

Lagmannsretten vurderer først forholdets alvor. Innledningsvis nevnes at vurderingen vanskeliggjøres av at asylsøknadene til A har kommet bort i utlendingsforvaltningen. Den usikkerhet dette skaper må gå ut over staten.

A ble ved Borgarting lagmannsretts dom 15. februar 2008 ( LB-2008-6583) dømt til en straff av fengsel i 30 dager for å ha oppgitt uriktige personalia ved søknaden om statsborgerskap. Den strafferettslige vurdering er imidlertid ikke avgjørende ved vurderingen av sakens alvor, jf. Rt-2009-534 avsnitt 49 hvor det uttales at overtredelsene snarere må ses i et forvaltningsrettslig perspektiv. Videre heter det:

Et vesentlig formål med utlendingsloven er at den skal « gi grunnlag for kontroll med inn- og utreise og utlendingers opphold i riket i samsvar med norsk innvandringspolitikk », jf. § 2 første ledd. Med det store antall søknader som fremmes etter loven, må myndighetene i stor grad basere sin kontroll på at søkere gir riktige opplysninger og for øvrig forholder seg lojalt til loven og de vedtak som fattes i medhold av den. Systemet bygger således på tillit. Allmennpreventive hensyn tilsier derfor at overtredelser bør få konsekvenser for søkernes muligheter til å oppnå de rettigheter loven gjelder.

A har forklart at det var nødvendig for ham å forlate Tyrkia under falsk identitet fordi han var medlem av det forbudte partiet MLKP og også risikerte forfølgelse for dette i utlandet. Partiledelsen hadde bestemt at han måtte opptre under falsk identitet. Han benyttet ikke falske identitetsdokumenter.

Lagmannsretten er enig med tingretten i at det kan virke forståelig sett fra As ståsted at han oppga feil identitet. Lagmannsretten finner imidlertid, i likhet med tingretten, at han kan bebreides for sin opptreden på dette punkt. Kontrollregimet etter utlendingsloven er basert på at utlendingen gir korrekte opplysninger om sin identitet. Det er imidlertid mer alvorlig at han – da han kom tilbake til Norge i 1998 – ga uriktige opplysninger om hvor han hadde oppholdt seg siden 1994 og at han hadde vært fengslet i Tyskland.

For tingretten var partene enige om at de uriktige opplysingene ikke var årsaken til at A fikk arbeidstillatelse og at det ble fattet andre positive vedtak. For lagmannsretten har staten anført at det er usikkert om han ville ha fått arbeidstillatelse hvis han hadde gitt korrekte opplysninger da han etter fire års fravær kom tilbake til Norge i 1998. I tillegg til å gi uriktige opplysninger om identitet, unnlot han da å opplyse at han hadde vært i Tyskland og at han hadde blitt strafforfulgt der.

Staten har, slik lagmannretten forstår det, ikke forsøkt å fremskaffe noen dom fra Tyskland. A har forklart at han deltok i aksjoner som hadde som formål å skape oppmerksomhet om kurdernes situasjon i Tyrkia. Han hadde ansvar for kontakt med mediene i forbindelse med husokkupasjoner mv. Han ble pågrepet og satt i varetekt i 11 måneder. Da saken kom opp for tysk rett, ble han frifunnet.

Staten har anført at A tidligere har forklart at han ble domfelt, men dette er ikke dokumentert. Lagmannsretten finner det uklart hva strafforfølgningen i Tyskland gikk ut på og hva den førte til. A har bevisbyrden for at utvisningsvedtaket er ugyldig, men staten har ansvar for sakens opplysning, jf. forvaltningsloven § 17. Usikkerheten knyttet til strafforfølgningen i Tyskland må derfor gå ut over staten.

Slik saken er opplyst for lagmannsretten er det usikkert om det er årsakssammenheng mellom de uriktige opplysningene og de positive vedtakene. Det er mulig at A ville ha blitt nektet opphold på humanitært grunnlag hvis han hadde opplyst om oppholdet i Tyskland. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at en mulighet ikke er tilstrekkelig til å sannsynliggjøre årsakssammenheng. Det er da heller ikke sannsynliggjort at opplysningene var av vesentlig betydning for vedtakene.

Staten har anført at As forhold må karakteriseres som meget alvorlig kriminalitet. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Et eksempel på overtredelse av utlendingsloven er forholdet i Rt-2009-534 (dissens 3-2). Utlendingen i den saken hadde opptrådt klanderverdig og de positive vedtakene ville ikke ha blitt fattet dersom hun hadde gitt korrekte opplysninger. Hun hadde reist inn i landet i strid med et innreiseforbud på to år. Videre hadde hun gitt uriktige og villedende opplysninger om sin identitet, sitt tidligere opphold i riket og om at hun var tidligere straffet. Hun hadde også hatt ulovlig opphold og arbeid i Norge. Høyesteretts flertall uttalte at forholdet var meget alvorlig og at tilsvarende hensyn som ved meget alvorlig kriminalitet gjorde seg gjeldende ved forholdsmessighetsvurderingen (avsnitt 65). Mindretallet var enig i at forholdet var alvorlig, men ikke i at det kunne sidestilles med meget alvorlig kriminalitet (avsnitt 86).

I vår sak er graden av bebreidelse mot utlendingen mindre og det er ikke sannsynliggjort at det er årsakssammenheng mellom de uriktige opplysningene og de positive vedtakene. Lagmannsretten finner at hvert enkelt brudd ikke er grovt. Det er imidlertid tale om gjentatte brudd og det store antall brudd gjør at forholdet samlet sett likevel må anses som grovt. Det er alvorlig å gi uriktige opplysninger i 15 søknader, men siden det ikke er sannsynliggjort at vedtakene ble materielt uriktige, kan ikke bruddet på utlendingsloven sammenlignes verken med forholdet i Rt-2009-534 eller med alvorlig kriminalitet. As forhold er i strid med kontrollhensynet som står sentralt i utlendingsloven. På den annen side er det ikke sannsynliggjort at et annet sentralt hensyn, nemlig hensynet til materielt riktige avgjørelser om beskyttelsesbehov, er rammet.

Lagmannsretten går så over til å vurdere As tilknytning til riket og hjemlandet. Det har betydning for hvilke belastninger han må tåle at lagmannsretten har kommet til at As forhold ikke kan likestilles med meget alvorlig kriminalitet, jf. Rt-2000-591 (s. 600), hvor det heter at det ved meget alvorlig kriminalitet må kreves uvanlig store belastninger for at utvisning skal være et uforholdsmessig tiltak.

På vedtakstidspunktet hadde A bodd i Norge i 17 år, 6 år fra 1988 til 1994 og 11 år fra 1998 til 2009. Dette er en relativt lang botid.

Staten har vist til at botid som er oppnådd etter at A fikk kjennskap til en mulig utvisning ikke kan tillegges særlig vekt, jf. Rt-2009-534 . For A er alle tillatelser nå tilbakekalt, men det kan ikke sluttes av det at han ikke på noe tidspunkt ville ha fått positive vedtak dersom han hadde gitt korrekte opplysninger. Det vises til det som er sagt foran om årsakssammenhengen mellom de uriktige opplysningene og de positive vedtakene. Han ble varslet om mulig utvisning i 2005, og botid etter dette tidspunkt kan ikke tillegges særlig vekt. Han var fra han kom til landet klar over at han ga uriktige opplysninger. Det må legges til grunn at han skjønte at oppholdsgrunnlaget kunne være usikkert, særlig etter at han kom tilbake til Norge etter flere år i Tyskland. Botiden til han mottok varselet i 2005 kan derfor bare tillegges begrenset vekt.

Lagmannsretten legger til grunn at A var medlem av det forbudte partiet MLKP i Tyrkia og at han forlot hjemlandet på grunn av aktiviteten i partiet. Han var da 29 år gammel, noe som isolert sett taler for en relativt sterk tilknytning til hjemlandet. Med unntak av noen måneder i 1994 har han imidlertid ikke vært i hjemlandet etter 1988. Dette skyldes frykt for konsekvensene av politisk aktivitet. Han reiste heller ikke til hjemlandet i den korte perioden han hadde norsk statsborgerskap. Det langvarige fraværet har svekket den faktiske tilknytningen til Tyrkia.

A er skilt. Hans to døtre er født og oppvokst i Norge. De var på tiden for UNEs vedtak 17 og 22 år gamle. Den eldste har som nevnt stiftet egen familie. As mor og tre brødre bor også i Norge. En søster bor i Sverige. I Tyrkia har han kun en søster, og denne har han lite eller ingen kontakt med. Han har dessuten en bror på Kypros. Han har beholdt kontakt med meningsfeller, men flere av disse sitter i fengsel etter det han opplyste for lagmannsretten, noe det ikke er grunn til å tvile på. Han snakker tyrkisk og skal ha skrevet anonyme debattinnlegg i tyrkiske medier etter at han kom til Norge.

I Norge har A arbeidet som byggeleder. Han snakker norsk. Det var imidlertid nødvendig å benytte tolk under hans forklaring i lagmannsretten, noe det ikke skal ha vært behov for i tingretten. Han opplyste at saken hadde gjort ham så nervøs at han ikke klarte å uttrykke seg på norsk. Det legges til grunn at han har vært relativt godt integrert i arbeidslivet. Han har helseproblemer, men de har begrenset vekt i totalvurderingen fordi de ikke er tilstrekkelig alvorlige.

Lagmannsretten finner alt i alt at A har relativt svak tilknytning til hjemlandet. Hans tilknytning til Norge er betydelig sterkere.

Lagmannsretten har likevel kommet til at utvisning av A ikke er et uforholdsmessig tiltak. Selv om det er en belastning for ham å reise fra sin familie i Norge til hjemlandet hvor han nesten ikke har familie, ikke har noe sted å bo og ikke kan regne med å komme i arbeid, blant annet på grunn av helseproblemene, tilsier det store antall overtredelser over et langt tidsrom at det må reageres med utvisning. Det er nødvendig av allmennpreventive hensyn å markere at gjentatte brudd på utlendingsloven gjennom så mange år ikke kan aksepteres.

Når alvoret i overtredelsene sammenholdes med hans tilknytning til Norge og hjemlandet, finner imidlertid lagmannsretten at det er et uforholdsmessig tiltak at det ikke er gitt et tidsbegrenset innreiseforbud. Belastningen for A ved varig utvisning står ikke i forhold til alvoret i overtredelsene av utlendingsloven. Det er ikke sannsynliggjort at de uriktige opplysningene har hatt vesentlig betydning for vedtakene, og det er da ikke nødvendig med en så sterk reaksjon som varig utvisning.

Partene er enige om at utvisningsvedtaket er ugyldig dersom lagmannsretten finner at innreiseforbudet ikke bør gjøres varig. UNEs vedtak 4. august 2009 er etter dette ugyldig. Lagmannsretten tar derfor ikke stilling til om A har krav på vern mot utsendelse, jf. utlendingsloven § 15.

Sakskostnader

Lagmannsretten tar ikke stilling til om A helt eller delvis har vunnet saken. Han har under enhver omstendighet fått medhold av betydning, og det er tungtveiende velferdsmessige grunner til å tilkjenne ham erstatning for sakskostnadene, jf. tvisteloven § 20-3.

Sakskostnadene for lagmannsretten er oppgitt til 76 500 kroner inkludert merverdiavgift. Rettsgebyret på 23 220 kroner kommer i tillegg. Kostnadene anses nødvendige.

Resultatet i lagmannsretten skal legges til grunn ved vurderingen av kostnadsspørsmålet for tingretten. Staten må derfor også erstatte As sakskostnader for tingretten. Hans sakskostnader var der oppgitt til 56 250 kroner, inkludert merverdiavgift. Også disse kostnader anses nødvendige. Rettsgebyret for to dager i tingretten, 6 880 kroner, kommer i tillegg. Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1.

Utlendingsnemndas vedtak 4. august 2009 er ugyldig.

2.

Staten v/Utlendingsnemnda betaler 162.850 – etthundreogsekstitotusenåttehundreogfemti – kroner til A i erstatning for sakskostnader i tingretten og lagmannsretten innen 2 – to – uker etter forkynnelse av denne dom.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo