Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2010-11838
Dokumentdato : 05.07.2010

Utvisning. Ulovlig opphold. Forholdsmessighet

Lagmannsretten fant under tvil at det ikke var et uforholdsmessig tiltak å utvise utlending som grovt har overtrådt utlendingsloven ved å oppholde seg ulovlig i Norge og Sverige i 2 år og 9 måneder. Utvisning ville medføre familiesplittelse. Utvisning var ikke uforholdsmessig overfor ektefellen eller de to små barna. Innreiseforbudet var begrenset til to år.
Saken gjelder gyldigheten av vedtak om utvisning på grunn av grovt brudd på utlendingsloven. Det sentrale spørsmål er om utvisning er et uforholdsmessig tiltak, særlig overfor utlendingens barn, jf. utlendingsloven § 29a annet ledd, jf. første ledd bokstav a.

       A, født *.*.1980, er etnisk albaner fra Kosovo. I 1999 kom hun til Norge sammen med mor, far og fem søstre via den såkalte luftbroen fra Makedonia. Som følge av den kollektive beskyttelsen av personer fra Kosovo ble hun gitt midlertidig oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven § 8 a. Hun søkte asyl i Norge 29. mai 2000. Søknaden ble avslått 11. desember 2001. Hun oppholdt seg deretter ulovlig i Norge og Sverige til 19. september 2004 da hun på nytt søkte asyl i landet, noe som ble avslått 2. februar 2005. Under det ulovlige oppholdet, som varte i til sammen 2 år og 9 måneder, gikk hun til søksmål mot staten med påstand om at avslaget 11. desember 2001 var ugyldig. Staten ble frifunnet ved Oslo tingretts dom 30. august 2002.

       I oktober 2004 giftet hun seg med B. Han er fra Makedonia og har fra tidligere ekteskap en sønn som nå er nærmere 15 år gammel. Sammen har ektefellene sønnen C, født *.*.2007, og datteren D, født *.*.2008. Ektefellen og barna er norske statsborgere.

       A søkte arbeidstillatelse i familiegjenforening med ektefellen i november 2004. Søknaden ble avslått ved Utlendingsdirektoratets (UDI) vedtak 13. april 2007. UDI vedtok samme dag at hun skulle utvises med et innreiseforbud begrenset til to år, og at hun skulle meldes inn i Schengen informasjonssystem (SIS). Forhåndsvarsel om mulig utvisning var blitt gitt 14. april 2006.

       Utlendingsnemnda (UNE) vedtok 4. juni 2009 å ikke ta klagen over UDIs vedtak til følge. Den 1. juli 2009 gikk A til søksmål mot staten om vedtakets gyldighet. Hun begjærte samtidig midlertidig forføyning om utsatt iverksettelse av utvisningsvedtaket inntil det foreligger dom i hovedsaken.

       Oslo tingrett avsa 12. november 2009 dom med slik domsslutning:

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
2. I saksomkostninger for tingretten betaler A til staten ved Utlendingsnemnda 62.500 - sekstitotusenfemhundre - kroner, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises det til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ved kjennelse 8. mars 2010 ble begjæring om midlertidig forføyning forkastet av Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling i hovedsaken er holdt 29. juni 2010 i Borgarting lagmannsretts hus. A og to vitner avga forklaring. Om bevisføringen for øvrig vises det til rettsboken.

       Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

       Hvis A utvises, vil hun flytte til Kosovo sammen med barna. Det er mest sannsynlig at As ektefelle blir boende i Norge for å beholde arbeidet og muligheten til å forsørge familien. Hvis han flytter til Kosovo, er det usikkert om A vil bli innvilget familiegjenforening når innreiseforbudet opphører. Han vil da trolig ikke kunne tilfredsstille kravene til fremtidig inntekt i utlendingsforskriften § 10-8. Utvisning vil derfor mest sannsynlig medføre en familiesplittelse.

       Det bestrides ikke at A har oppholdt seg ulovlig i Norge og Sverige i 2 år og 9 måneder, og at hun derved grovt har overtrådt utlendingsloven. En avveining mellom lovbruddets alvor og konsekvensene av utvisning for As familie innebærer imidlertid at utvisning må anses som et uforholdsmessig tiltak.

       Ved vurderingen av lovbruddets alvor må det legges til grunn at det mest sannsynlig ville ha medført straff i form av bot dersom det hadde blitt strafforfulgt. Det må sondres mellom ulovlig opphold og brudd på utlendingsloven der det er benyttet falske dokumenter og/eller gitt uriktige opplysninger til utlendingsmyndighetene. I relasjon til utvisning kan ikke ulovlig opphold bedømmes like alvorlig som straffbare forhold av mer tradisjonell karakter, som for eksempel ran og narkotikakriminalitet. A var klar over at hun oppholdt seg ulovlig i riket, men det er tvilsomt om det subjektive straffbarhetsvilkåret er oppfylt for den del av oppholdet som fant sted i Sverige.

       Inntil A fikk forhåndsvarsel om mulig utvisning hadde hun en berettiget forventning om at hun ville bli innvilget familiegjenforening. Hun ble gravid med det første barnet før hun fikk forhåndsvarselet. Det kan derfor ikke ses bort fra hennes tilknytning til Norge.

       Ved forholdsmessighetsvurderingen må det særlig legges vekt på hvordan barna rammes av vedtaket. Barna er små. De har levd under trussel om morens mulige utvisning siden de ble født. Dette kan ha skapt en sårbarhet. Det er en belastning for barna å måtte flytte. Ikke bare blir de atskilt fra sin far, men også fra øvrig familie og oppvektsmiljø. Det er usikkert hvordan familien vil klare seg i Kosovo.

       Den ankende part har nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak 04.06.09 om utvistning av A er ugyldig.
2. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å betale sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

       Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Grunnvilkårene for utvisning er til stede, jf. utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a. Utvisning med innreiseforbud i to år er ikke et uforholdsmessig tiltak, jf. utlendingsloven § 29 annet ledd, FNs barnekonvensjon artikkel 3 og EMK artikkel 8.

       I betraktning av lovbruddets alvor har ikke A en slik tilknytning til riket at utvisning bli uforholdsmessig.

       Ved vurderingen av alvoret av overtredelsen av utlendingsloven er det uten betydning at A faktisk ikke er straffet. Det har liten eller ingen betydning om hun forsto at oppholdet i Sverige skulle regnes som ulovlig opphold i Norge. Hoveddelen av hennes ulovlige opphold fant uansett sted i Norge.

       Utvisning er ikke uforholdsmessig for hennes familie, uansett om ektemannen følger med til Kosovo, eller ikke. En utvisning vil alltid innebære et stor belastning for den utvistes familie, men familiesplittelse er ikke tilstrekkelig til å konstatere uforholdsmessighet. Det må foreligge uvanlig store belastninger, noe som ikke er tilfellet her. UNE har vektlagt hensynet til ektefellen og barna ved å begrense innreiseforbudet til to år. Utfallet av en eventuell senere søknad om familiegjenforening er uten betydning ved forholdsmessighetsvurderingen.

       As tilknytning til Norge er begrenset. Hun snakker dårlig norsk. Hun har ikke vært i arbeid. Hennes tilknytning er uansett oppnådd under ulovlig opphold og kan ikke tillegges vekt. Hun har ikke hatt noen berettiget forventning om å få lovlig opphold. Hun har tilknytning til Kosovo. Hun var nesten 19 år da hun kom til Norge. Hun har familie der. Hun snakker flytende albansk. Barna er sunne og friske. De snakker albansk. De er små og vil fort kunne integreres i det albanske samfunnet. Ved eventuell familiesplittelse, vil de kunne holde kontakt med sin far, blant annet ved at han besøker dem.

       Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av mva.

       Lagmannsretten bemerker:

       Etter utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a, jf. annet ledd, kan en utlending som grovt eller gjentatt har overtrådt utlendingsloven, eller har unndratt seg gjennomføring av vedtak som innebærer plikt til å forlate Norge, utvises dersom det ikke er et uforholdsmessig tiltak for utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. Spørsmålet om tiltakets forholdsmessighet beror på en avveining mellom overtredelsens alvor og utlendingens tilknytning til riket og er et rettsanvendelsesskjønn som retten fullt ut kan prøve, jf. Rt-2000-591 . I utgangspunktet skal den faktiske situasjonen på tidspunktet for UNEs vedtak legges til grunn. På tidspunktet for UNEs vedtak var det utlendingsloven av 1988 som gjaldt.

       Det er ikke bestridt at grunnvilkåret for utvisning av A er til stede, jf. utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a. Tvistespørsmålet er om utvisning er et uforholdsmessig tiltak.

       Lagmannsretten legger på bakgrunn av hennes egen og ektemannens forklaringer til grunn at A vil flytte sammen med barna til Kosovo dersom hun utvises. Ektemannen vil mest sannsynlig bli boende i Norge for å beholde arbeidet og muligheten til å forsørge både A, barna og sine egne foreldre, og for å sikre muligheten til familiegjenforening når innreiseforbudet opphører om to år. Han har også samvær med og bidragsplikt til en sønn på snart 15 år fra sitt første ekteskap. Utvisning vil således mest sannsynlig medføre en familiesplittelse. For lagmannsretten er det ikke bestridt at Kosovo eventuelt vil gi opphold til A og barna.

       Lagmannsretten vurderer først alvoret av overtredelsen av utlendingsloven § 6 annet ledd.

       Det er ikke bestridt at A har oppholdt seg ulovlig i Norge og Sverige i 2 år og 9 måneder, fra 11. desember 2001 til 19. september 2004. Oppholdet i Sverige varte fra 1. februar til 19. september 2004. Opphold i annet land som deltar i Schengensamarbeidet likestilles med opphold i riket, jf. utlendingsloven § 6 annet ledd. Samtidig har hun unndratt seg gjennomføring av vedtak som innebærer plikt til å forlate landet.

       Strafferammen for slike overtredelser er bøter eller fengsel i inntil seks måneder, eller begge deler, jf. utlendingsloven § 47 første ledd. Lagmannsretten antar at forholdet mest sannsynlig ville ha medført bøtestraff dersom det hadde blitt strafforfulgt. Det er uten betydning ved bedømningen av alvoret av overtredelsen at strafforfølgning faktisk ikke har funnet sted, jf. Rt-2009-534 hvor det heter at overtredelsen snarere må ses i et forvaltningsmessig perspektiv. I saken i nevnte avgjørelse hadde utlendingen reist til Norge i strid med et innreiseforbud. Hun hadde gitt uriktige og villedende opplysninger om sin identitet, sitt tidligere opphold i landet og om at hun tidligere var ilagt straff. Det ulovlige oppholdet varte i ca 5 år. Hun hadde også hatt ulovlig arbeid. Flertallet (dissens 3-2) uttalte at utlendingens lovbrudd i høy grad rammes av de kontrollhensyn som loven skal ivareta og at de derfor måtte karakteriseres som meget alvorlige. Mindretallet anså at utlendingens forhold representerte alvorlige brudd på utlendingsloven, men at det vanskelig kunne bli tale om å likestille bruddene med meget alvorlig kriminalitet.

       Det er et vesentlig formål med utlendingsloven å ivareta kontroll med utlendingers inn- og utreise og opphold i riket, jf. utlendingsloven § 2 og Rt-2009-534 hvor det heter:

       Med det store antall søknader som fremmes etter loven, må myndighetene i stor grad basere sin kontroll på at søkere gir riktige opplysninger og for øvrig forholder seg lojalt til loven og de vedtak som fattes i medhold av den. Systemet bygger således på tillit. Allmennpreventive hensyn tilsier derfor at overtredelser bør få konsekvenser for søkernes muligheter til å oppnå de rettigheter som loven gjelder.

       A misbrukte tilliten til at hun ville forlate landet frivillig. Hennes forhold rammes således av de kontrollhensyn som loven skal ivareta. Dog rammer hennes forhold disse hensyn i mindre grad enn ved saken omtalt i Rt-2009-534 . Hun ikke har gitt uriktige opplysninger og heller ikke forsøkt å skjule at hun oppholdt seg ulovlig her. I løpet av det ulovlige oppholdet gikk hun som nevnt til søksmål mot staten. Det kan ikke legges til grunn at hun reiste til Sverige for å skjule seg. Lagmannsretten finner det mest sannsynlig at hun trodde at hun ved å oppholde seg i Sverige i minst seks måneder, kunne søke asyl på nytt, og at dette var bakgrunnen for at hun reiste dit.

       Ved vurderingen av forholdets alvor gir også utlendingsforskriften (2009) § 14-1 første ledd bokstav a veiledning. Her heter det at en utlending som har hatt opphold i riket i mindre enn to år, som hovedregel ikke skal utvises på dette grunnlaget, dersom han eller hun har barn i Norge som vedkommende har bodd fast sammen med. Forskriften er gitt med hjemmel i den nye loven, men det er opplyst at den innebærer en kodifisering av gjeldende forvaltningspraksis etter den tidligere lov.

       Lagmannsretten er i tvil om A var klar over at også oppholdet i Sverige var en del av det ulovlige oppholdet i Norge, men finner det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om hun var i villfarelse. Hennes opphold i Norge varte uansett i mer enn 2 år. Lagmannsretten anser at hennes forhold representerer et grensetilfelle, men har etter en samlet vurdering kommet til at det må bedømmes som en alvorlig overtredelse av utlendingsloven.

       Lagmannsrettens vurdering av forholdets alvor har betydning for hvilken grad av tilknytning som må foreligge for at utvisningen likevel skal bli uforholdsmessig.

       Det er i rettspraksis fremhevet at det normale er at en utvisning vil gripe inn i et etablert familieliv på en belastende måte så vel økonomisk, som følelsesmessig og sosialt, og lett medføre psykiske problemer. Det gjelder ikke minst når en familie skilles som følge av utvisningen. Slike belastninger vil imidlertid ikke i seg selv være tilstrekkelig til å si at en utvisning er et uforholdsmessig tiltak, jf.eksempelvis Rt-2005-229 (52). Det følger av avsnitt 36 i denne avgjørelsen at når en utlending har begått meget alvorlig kriminalitet, vil utvisning bare være uforholdsmessig når den fører til uvanlige store belastninger. Jo alvorligere straffbart forhold, jo sterkere tilknytningshensyn må til for å hindre utvisning. Høyesterett viser til blant annet denne avgjørelsen i Rt-2009-534 . Etter å ha påpekt at den gjelder meget alvorlig kriminalitet uttales at tilsvarende synspunkter må få anvendelse i den foreliggende sak, som altså som nevnt gjaldt meget alvorlige brudd på utlendingsloven. Etter dette legger lagmannsretten til grunn at jo alvorligere brudd på utlendingsloven, jo sterkere tilknytingshensyn må til for å hindre utvisning.

       Det følger av Rt-2009-534 (53) med videre henvisning til NOU 2004:20 Ny utlendingslov, side 308, at tilknytning som er etablert på grunnlag av ulovlig opphold, ikke gir noen berettiget forventning om å kunne få bli i Norge. Tilknytning som er opparbeidet etter at utlendingen er kjent med at han eller hun kan bli utvist, kan ikke tillegges særlig vekt.

       A kom til Norge 10. mai 1999. Det er på det rene at hun hadde lovlig opphold under den kollektive beskyttelsen og til hun fikk avslag på den første asylsøknaden 11. desember 2001. Lagmannsretten har forstått det slik at hennes opphold etter at hun fremmet ny asylsøknad 19. september 2004 til denne ble endelig avslått 2. februar 2005 regnes som såkalt « tålt » opphold. I løpet av denne perioden giftet hun seg og fremmet søknad om arbeidstillatelse i familiegjenforening.

       Staten har anført at hun ikke hadde noen berettiget forventning om lovlig opphold i riket fordi hun hadde oppholdt seg her ulovlig og derfor måtte regne med å bli utvist selv om hun først 14. august 2006 ble gitt varsel om mulig utvisning. A har på sin side vist til at hun i utgangspunktet fylte vilkårene for familiegjenforening. Hun har derfor anført at hun hadde en berettiget forventning om opphold da hun etablerte seg ved å inngå ekteskap. Hun har videre vist til at hun ble gravid med det første barnet før hun fikk forhåndsvarsel om mulig utvisning.

       Lagmannsretten finner at det må legges vekt på den tilknytning som består i at hennes foreldre og yngste søster som flyktet hit sammen med henne, har fått lovlig opphold og bor i Norge. En søster bor i Sverige. Det må legges til grunn at A er knyttet til sin familie i Norge. Faren er alvorlig syk. Det må også legges en viss vekt på at hun er gift med en norsk statsborger og har to barn med ham. Da hun giftet seg med ham, var hun imidlertid klar over at hun hadde oppholdt seg ulovlig i Norge i lengre tid. Det at utvisning medfører at hun midlertidig må leve atskilt fra ham, kan derfor ikke tillegges mye vekt. Det må legges til grunn at han vil besøke henne og barna i Kosovo og at de vil holde kontakt pr telefon og på annen måte.

       A bodde i Kosovo til hun var 18 år og 8 måneder. Selv om hun nå har vært i Norge i mer enn 10 år, kan hun ikke anses for å være særlig godt integrert i det norske samfunnet. Hun har ikke hatt arbeid i Norge. Hun har vært hjemmeværende med barna, og familien kommuniserer på albansk. Hun forstår norsk, men snakker språket dårlig. I Kosovo har hun søstre og annen familie. Hun vil kunne bo hos den ene søsteren den første tiden. I følge vitnet Kristin Nysted fra Landinfo er familien den sentrale sosiale enheten Kosovo, og lagmannsretten legger til grunn at A vil bli hjulpet av sin familie.

       Samlet sett kan ikke belastningen ved utvisning anses å være av en slik karakter eller styrke at utvisning er et uforholdsmessig inngrep på grunn av As tilknytning til Norge.

       Heller ikke for ektemannen kan det anses som et uforholdsmessig tiltak. Dette gjelder uavhengig av om han følger med til Kosovo eller blir boende i Norge. Det mest sannsynlige er som nevnt at han ikke flytter til Kosovo.

       Ektefellens atskillelse fra A og barna vil eventuelt bli midlertidig. Innreiseforbudet opphører etter to år. Han vil som nevnt kunne beholde kontakten med familien ved besøk, telefon og annen kontakt. Det foreligger ikke uoverstigelige hindringer for å flytte til Kosovo for ham. Han arbeider innen bygningsbransjen, og på dette felt er det i følge vitnet Kristin Nysted fra Landinfo mindre arbeidsledighet enn ellers i Kosovo. Han er fra Makedonia, men har aldri vært i Kosovo. Han kommer imidlertid fra samme geografiske område som A. Han snakker albansk. Med sønnen fra første ekteskap har han samvær kun en gang i måneden.

       Hva gjelder spørsmålet om utvisning er uforholdsmessig overfor As barn, følger utgangspunktene for vurderingen av Rt-2009-534 . Etter utlendingsloven 2008 § 70 første ledd siste punktum, som nå er i kraft, skal hensynet til barnets beste være et grunnleggende hensyn ved forholdsmessighetsvurderingen. Dette innebærer ingen endring i forhold til tidligere gjeldende rett, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 292. Det følger også av barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 at barnets beste er et grunnleggende hensyn. Barnekonvensjonen gjelder som norsk lov, jf. menneskerettsloven § 2 nr. 4. Konvensjonen er ikke til hinder for utvisning selv om det medfører at barn blir skilt fra sin far eller mor. Hensynet til barna er således et grunnleggende, men ikke avgjørende hensyn, jf. Rt-2009-534 (61).

       Den belastning som barna utsettes for ved utvisning av moren, må veies opp mot lovbruddets alvor. Siden bruddet på utlendingsloven er alvorlig, men ikke meget alvorlig som i Rt-2009-534 , kan det ikke kreves så betydelig belastning som i saken der for at utvisning blir uforholdsmessig.

       Barna er henholdsvis omkring 3 og 2 år gamle. Det fremgår av sakkyndig erklæring 1. september 2009 ved Aline og Frydenberg barnevernsenter at familien er velfungerende og at de to barna er i god utvikling. De er evnemessig utrustet innenfor normalområdet. I rapporten er det tatt som utgangspunkt at barna skilles fra moren ved en eventuell utvisning. Selv om rapporten derfor har begrenset relevans, tyder uttalelser i rapporten på at det må legges til grunn at barna kan være preget av at moren har vært klar over muligheten for utvisning i hele barnas liv, og at dette kan ha medført at de er noe mer sårbare enn normalt, se for eksempel side 9 når det gjelder D.

       Utvisningen vil medføre at barna flytter sammen med moren til Kosovo slik at de midlertidig skilles fra sin far. I følge den sakkyndige rapporten er moren « øverst i tilknytningshierarkiet ». Barna mister derfor ikke sin hovedomsorgsperson. Kontakt med faren vil kunne skje i form av besøk i ferier og telefonkontakt. Slik kontakt vil imidlertid ikke tilfredsstille det behov barna normalt vil ha for kontakt med sin far. I FNs komité for barns rettigheters generelle kommentar nr. 7 (2005) pekes det på at små barn, dvs. barn under 8 år, er spesielt sårbare når det gjelder de negative konsekvensene av atskillelse fra foreldrene, jf. Rt-2009-534 (88). Dette antas også å gjelder i saken her, selv om faren ikke er hovedomsorgspersonen. Belastningen for barna i vår sak er imidlertid ikke så stor som i saken i Rt-2009-534 der utvisning ville medføre at barna ble skilt fra sin hovedomsorgsperson i det meste av barnas liv.

       Flyttingen medfører at barna rykkes ut av sine vante liv. De er nå hjemme hos moren om formiddagen og går i såkalt åpen barnehage om ettermiddagen fra kl 1700 til kl 2000. De har en del kontakt med sine besteforeldre og annen familie. Denne kontakt vil mest sannsynlig bli sterkt redusert hvis barna flytter til Kosovo. Bestefaren er svært syk og det er lite trolig at besteforeldrene vil komme på besøk i Kosovo. Det at familien får dårligere økonomi rammer også barna. Kosovo er et fattig land, jf. vitnet Nysted fra Landinfo. Den registrerte arbeidsledigheten er på 43 %, og den rammer ungdom og kvinner spesielt. Det er derfor lite trolig at moren vil få arbeid i Kosovo. Velferdsordninger er lite utbygget. A og barna vil derfor mest sannsynlig bli avhengig av støtte fra ektemannen og familien i Kosovo.

       Barna snakker albansk, hvilket gir gode forutsetninger for tilpasning til samfunnet i Kosovo. Små, friske barn må normalt antas å være tilpasningsdyktige når de er i trygge omgivelser sammen med en hovedomsorgsgiver.

       Lagmannsretten har etter en samlet vurdering, men under en viss tvil, kommet til at utvisning i betraktning av det alvorlige bruddet på utlendingsloven ikke rammer barna på en slik måte at den utgjør et uforholdsmessig tiltak. Hensynet til barna og ektefellen er tilstrekkelig ivaretatt ved at innreiseforbudet er begrenset til to år.

       Anken må etter dette forkastes.

       Staten har krevd erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten. Det følger av tvisteloven § 20-2 første ledd at en part som har vunnet saken, har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten. Etter bestemmelsens tredje ledd kan det imidlertid gjøres unntak hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig. Etter tredje ledd bokstav a kan det foreligge tungtveiende grunner dersom det var god grunn til å få saken prøvd fordi den var tvilsom.

       Lagmannsretten har som nevnt vært i tvil. Dette må få betydning også for sakskostnadene for tingretten. A hadde god grunn til å få saken prøvd. Med den begrunnelse tingretten hadde for sitt resultat, var det god grunn til å få saken prøvd også for lagmannsretten. I tingrettens dom er det lagt til grunn at As ektefelle flytter med familien til Kosovo ved en eventuell utvisning. Tingretten hadde derfor ikke foranledning til å vurdere om utvisning er uforholdsmessig for barna fordi de skilles fra sin far. Lagmannsretten har kommet til at det er rimelig at partene dekker sine egne sakskostnader for både tingretten og lagmannsretten.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Anken forkastes for så vidt gjelder domsslutningen pkt 1 i tingrettens dom.
2. Hver av partene dekker sine egne sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo