Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2010-124114
Dokumentdato : 18.01.2011

Utlendingsloven § 28 første og annet ledd. Forvaltningsloven § 41

Saken gjaldt prøving av UNEs avslag av begjæring om omgjøring av tidligere avslag på søknad om asyl. Lagmannsretten kunne ikke se at spørsmålet om ankende parts støtte i en fredelig del av en uavhengighetsbevegelse og den eventuelle betydningen av dette for asylsøknadene, var omhandlet overhodet i avslaget og omgjøringsnektelsen. Det måtte uansett anses som en feil ved utlendingsmyndighetenes saksbehandling at spørsmålet overhodet ikke var berørt. Retten fant at det var grunn til å regne med at feilen kunne ha virket inn på vedtakenes innhold, og UNEs avslag på søkernes begjæring om omgjøring ble derfor kjent ugyldig, jf. forvaltningsloven § 41.
Saken gjelder prøving av Utlendingsnemndas (UNEs) opprettholdelse etter klage av Utlendingsdirektoratets (UDIs) avslag på søknader om asyl.

Framstilling av saken

       De ankende partene, B (heretter B), C (heretter C) og A (heretter A), kom til Norge 21. oktober 2007. C, født *.*.1987, og A, født *.*.1989, er ektefeller. C er sønn av B, født *.*.1955. De søkte alle tre asyl 22. oktober 2007 ved henvendelse til Politiets utlendingsenhet. Søkerne er russiske statsborgere fra landsbyen X i Tsjetsjenia.

       Tre måneder tidligere, 23. juli 2007, kom Bs ektefelle og Cs mor, D, til Norge sammen med et barn til sin eldste sønn, E. De ble innvilget oppholds- og arbeidstillatelse i medhold av dagjeldende utlendingslov § 8 andre ledd, idet det forelå sterke menneskelige hensyn.

       E, født *.*.1973, kom til Norge og søkte asyl i september 2005. Ved UDIs vedtak 14. mars 2006 ble han innvilget asyl i Norge, idet han ble ansett som flyktning, jf. dagjeldende utlendingslov § 16 første ledd.

       En annen bror av C, F, født *.*.81, ankom Norge i 2006, og fikk innvilget oppholdstillatelse i mars 2007.

       C og A har etter ankomst til Norge fått to barn.

       Ved vedtak 2. og 3. april 2008 avslo UDI søknadene om asyl. UDI mente det heller ikke forelå sterke menneskelige hensyn som talte for å gi søkerne opphold.

       Etter klage opprettholdt UNE avslagene i vedtak 29. oktober 2009. Om B uttalte UNE blant annet at det ville være en omgåelse av reglene om familiegjenforening å innvilge oppholdstillatelse på grunn av familietilhørighet etter søknad om asyl.

       Ved sin prosessfullmektig framsatte søkerne 18. november 2009 begjæring om omgjøring og utsatt iverksettelse.

       I brev 30. november 2009 til prosessfullmektigen framgikk det at UNE ikke fant grunnlag for å omgjøre de tidligere vedtakene. Også etter at det var innhentet og innsendt legeerklæringer for de tre, opprettholdt UNE 3. desember 2009 sine vedtak.

       Ved stevning 16. desember 2009 til Oslo tingrett tok søkerne ut søksmål mot Staten ved UNE med påstand om at nemndas vedtak 29. oktober 2009 ble kjent ugyldige. Det ble dessuten begjært midlertidig forføyning med påstand om at iverksettelse av UNEs vedtak ble utsatt til rettskraftig dom forelå. Fordi det ble innsendt ytterligere opplysninger om Bs helsetilstand, behandlet UNE stevningen som en begjæring om omgjøring for alle tre.

       Den 12. januar 2010 fattet UNE ny beslutning om ikke å omgjøre avslagene. Det ble også besluttet ikke å gi utsatt iverksetting av vedtakene.

       Staten tok til motmæle mot stevningen og påstod seg frifunnet, samt at begjæringen om midlertidig forføyning ikke ble tatt til følge.

       Tingretten avsa 18. juni 2010 dom og kjennelse med slikt resultat:

Domsslutning:
1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine kostnader.

Slutning i kjennelse:
       Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.

       De tre asylsøkerne har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 4.-6. januar 2011 i Borgarting lagmannsretts hus. De ankende partene møtte med sin prosessfullmektig. B og C avga forklaringer. Staten møtte med sin prosessfullmektig. Dessuten var førstekonsulent i UNE Ingeborg Elise Nakken til stede i medhold av tvisteloven § 24-6 andre ledd. Hun avga forklaring, og det ble i tillegg avhørt åtte andre vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Partenes påstander og påstandsgrunnlag

       De ankende partene, B, C og A, har i hovedsak anført:

       Ny utlendingslov 15. mai 2008 nr. 35 trådte i kraft 1. januar 2010, og kommer til anvendelse på saker som er eller kommer til behandling hos utlendingsmyndighetene ved lovens ikrafttredelse, jf. utlendingsforskriften § 20-5 tredje ledd. Denne saken ble siste gang behandlet av UNE ved avslaget på omgjøring 12. januar 2010. Den nye loven kommer dermed til anvendelse her.

       De ankende partene er å anse som flyktninger i henhold til utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, subsidiært bokstav b. Retten kan prøve dette spørsmålet fullt ut. I den forbindelse kan retten også ta hensyn til eventuelle nye opplysninger som måtte foreligge etter at forvaltningen behandlet saken. I denne saken var imidlertid så å si alle opplysninger kjent for UNE ved det siste avslaget på begjæring om omgjøring 12. januar 2010.

       Ved vurdering av faren for tortur må det ses hen til EMK artikkel 3 og EMDs praksis. Risiko for én krenkelse er nok. Bestemmelsen er overtrådt når offeret utsettes for korporlig avstraffelse. Ved fangenskap vil nesten enhver maktbruk være brudd på artikkel 3. Slag under føttene og hardt slag i brystet er tilstrekkelig til at det foreligger krenkelse. At overgripere ikke blir stilt til ansvar, er en selvstendig og alvorlig krenkelse av artikkel 3.

       De ankende partene oppfattes av sitt hjemlands myndigheter som opprørere eller familiemedlemmer til opprørere. De er tilhengere av et uavhengig Tsjetsjenia og er kjent for det. E støtter aktivt Akhmed Zakajev, som bor i London og står i spissen for dem som arbeider for et uavhengig Tsjetsjenia med fredelige midler.

       C har blitt utsatt for urettmessige pågripelser og politiavhør og i den forbindelse blitt mishandlet. Familien har vært utsatt for ulovlig ransaking og inntrenging i hjemmet, og familiens bolig er blitt påtent. Det er fare for at familien ved retur igjen kan bli utsatt for trusler, trakassering og overgrep, og de har en velbegrunnet frykt for dette.

       Det er utlendingsmyndighetene som har bevisbyrden for at det er trygt å returnere, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s. 88.

       Subsidiært anføres at det hefter avgjørende feil ved vurderingen om å nekte de ankende partene opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38. Utlendingsmyndighetene har bygd på feil faktum ved å legge til grunn at søkerne ikke har blitt utsatt for særlig forfølgelse. Det foreligger dessuten usaklig forskjellsbehandling ved at familiemedlemmer som ankom ganske nært i tid, ble gitt ulikt svar på søknaden om asyl og opphold.

       Det anføres også at kriteriet om barnets beste er feilaktig anvendt, særlig fordi familien vil bli splittet til tross for barnas særlige behov for trygghet.

       Det finnes ikke noe reelt fluktalternativ for de ankende partene internt i Russland.

       De ankende partene har lagt ned slik påstand:

       Utlendingsnemndas vedtak, datert 12. januar 2010, kjennes ugyldig.

       Ankemotparten, Staten ved Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Vilkårene for innvilgelse av asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b er ikke til stede, verken faktisk eller rettslig.

       Hovedspørsmålet er om de tre familiemedlemmene, hver for seg, står i fare for å bli forfulgt ved retur til Tsjetsjenia. Det er på det rene at B og E på ulike måter var involvert mot russerne i den første Tsjetsjeniakrigen i perioden 1994-1996. Ifølge Landinfo medfører slik involvering ikke fare for forfølgelse i dag. Deres aktivitet under den andre krigen, fra 1999 og framover, var beskjeden og gir heller ikke grunnlag for forfølgelse i dag. Det er bare høyere tjenestemenn fra den gangen som eventuelt er utsatt i dag. Det har forgått en « tsjetsjenifisering » av konflikten i den forstand at russerne er ute, og at fronten nå går mellom tsjetsjenske myndigheter på den ene siden og muslimske opprørere som kjemper for et islamsk kalifat i Nord-Kaukasus, på den andre. De ankende partene har ingen tilknytning til disse opprørerne. De er ikke politisk aktive i dag. Det er riktig at de har vært utsatt for enkelte overgrep. Men disse har ikke vært rettet mot denne familien spesielt, men må sees som utslag av den generelt mangelfulle sikkerhetssituasjonen i Tsjetsjenia. Overgrep som rammer tilfeldig, gir ikke grunnlag for flyktningstatus, jf. Rt-1993-1591 . Det er grunn til å tro at de ankende partene overdriver når de hevder at overgrepene var spesielt rettet mot dem, for å styrke grunnlaget for asylsøknadene.

       Rettens prøving av om vilkårene for asyl er til stede, er et rent rettsanvendelsesskjønn. Retten kan prøve alle sider av vedtakene. Men retten kan bare ta hensyn til opplysninger som var kjent for UNE da nemnda traff sine vedtak, likevel slik at retten også har en viss anledning til å ta hensyn til senere opplysninger dersom de kaster lys over den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2007-1815 .

       I denne saken er det framkommet flere nye opplysninger, som retten ikke kan ta hensyn til. Det gjelder opplysninger om Bs bistand under den andre Tsjetsjeniakrigen, pågripelsen av C i 2007 og at E arbeider aktivt med å støtte Akhmed Zakajev, blant annet ved å drive en nettside og delta på møter med Zakajev. Det bestrides ikke at disse opplysningene i hovedsak er korrekte, men det anføres at de ankende partene kan mistenkes for å overdrive for å styrke asylgrunnlaget. Den riktige framgangsmåten ved nye opplysninger, er å begjære omgjøring slik at utlendingsmyndighetene får tatt stilling til betydningen av opplysningene.

       Også opplysningen om at den lokale makthaveren Magomadov skal være spesielt ute etter denne familien, må anses som ny. Dette er i tillegg uansett et lokalt betinget forhold, som ikke er avgjørende for returmulighetene.

       Om de ankende partene ikke ønsker å returnere til Tsjetsjenia, er det mulighet for relokalisering i andre deler av Russland, hvor det bor over en halv million tsjetsjenere. Dette er både et tilgjengelig, trygt og ikke urimelig alternativ for de tre.

       Når det gjelder spørsmålet om opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38, er det underlagt forvaltningens frie skjønn. Domstolene har begrenset prøvingsadgang, og det er i dette tilfellet ikke noe grunnlag for å sette UNEs skjønn til side ut fra de alminnelige reglene om myndighetsmisbruk.

       Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger.

Lagmannsrettens vurdering

       Saken gjelder prøving av UNEs avslag 12. januar 2010 på de ankende partenes begjæring om omgjøring av tidligere avslag på søknad om asyl.

       Siden UNEs avslag ble gitt etter 1. januar 2010, er det utlendingsloven 15. mai 2008 nr. 35 som kommer til anvendelse, jf. utlendingsforskriften § 20-5 tredje ledd. Utlendingsloven § 28 første og andre ledd lyder slik:

       En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen
a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller
b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.
       En utlending som anerkjennes som flyktning etter første ledd, har rett til oppholdstillatelse (asyl).

       I uttrykket « forfølgelse » ligger at det må dreie seg om alvorlige krenkelser av grunnleggende menneskerettigheter, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s. 81-82. Jf. også § 28 første ledd bokstav b, hvor det er tale om « dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ». Både forfølgelse fra statens myndigheter og fra andre kan gi grunnlag for flyktningstatus, men det er en forutsetning at det foreligger en form for alvorlig institusjonell eller rettsstatlig svikt i søkerens hjemland, jf. note 87 til utlendingsloven i Gyldendal Rettsdata.

       Asylsaker reiser ofte vanskelige bevisspørsmål. Det må skilles mellom bevisspørsmål knyttet til faktum (« hva har skjedd ») og den farevurderingen som normalt står sentralt (« hva vil kunne skje »). I note 85 til utlendingsloven i Gyldendal Rettsdata heter det blant annet:

       Asylsøkeren skal ha fordelen av saklig begrunnet tvil om de faktiske forhold hvis søkeren fremstår som troverdig. Dette tvilsfordelsprinsippet (« benefit of the doubt ») er lagt til grunn bl.a. i UNHCRs håndbok (pkt. 2003-2004) og av stornemnda i enkelte saker. Ellers gjelder overvektsprinsippet som beviskrav, at det mest sannsynlige faktum legges til grunn. Faregradsprinsippet innebærer at det må bestemmes hvor stor reell fare for forfølgelse/overgrep som er uakseptabel (risiko- eller fareterskelen). ... Utgangspunktet er at det i relasjon til begge lovgrunnlag for asyl « gjelder en betydelig lavere terskel enn et krav om sannsynlighetsovervekt », jf. samme formulering i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s. 88 og 95 vedrørende hhv. § 28 første ledd bokstav a og bokstav b. Det avgjørende i begge tilfeller er om risikoen fremstår som reell, det vil si at faren må være over et visst minimum og verken fremstå som konstruert eller rent hypotetisk.

       Det gjelder generelt for både bokstav a og bokstav b i § 28 første ledd at jo alvorligere potensiell situasjon (overgrep/forfølgelse), jo mindre er kravet til faren for at reaksjonen faktisk vil inntreffe.

       Det er tale om en framtidsrettet vurdering. Asylinstituttet skal ikke brukes som en kompensasjon for tidligere overgrep. Men slike kan bidra til å kaste lys over framtidig fare. Det er en objektiv vurdering av risikoen som er avgjørende, likevel slik at loven ikke kan tolkes som « noe hinder mot å legge vekt på en forsterket subjektiv frykt dersom søkeren er i en spesielt sårbar individuell situasjon », jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s. 88.

       Regelen i § 28 første ledd bokstav b innebærer at man i norsk rett opererer med et videre flyktningbegrep enn i flyktningkonvensjonen.

       Retten til anerkjennelse som flyktning gjelder ikke dersom flyktningen kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet enn i det området søkeren har flyktet fra, og det ikke er urimelig å henvise søkeren til å søke beskyttelse i slike deler av hjemlandet, jf. § 28 femte ledd.

       Dersom en utlending gis oppholdstillatelse som flyktning, har også vedkommendes ektefelle (eller samboer) og barn under 18 år (uten ektefelle eller samboer) rett til oppholdstillatelse som flyktning, jf. § 28 sjette ledd.

       Domstolene kan prøve fullt ut utlendingsmyndighetenes generelle tolking av § 28 og subsumsjonen. Dette gjelder også forståelsen av kravene til bevis og risiko. Det bør likevel utvises en viss tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsmyndighetenes vurderinger der disse framstår som forsvarlige, og det ikke er framkommet nye opplysninger eller sakkyndigvurderinger under domstolsbehandlingen. Dels vil utlendingsmyndighetene ha bred erfaring, som i utgangspunktet gir dem spesielle forutsetninger for å vurdere søkernes forklaringer opp mot andre fakta. Dels vil de også ha bedre forutsetninger for å vurdere de mer generelle opplysningene i saken opp mot annen landkunnskap.

       Når det gjelder situasjonen for søkerne i denne saken, finner lagmannsretten det naturlig først å gi et bakgrunnsbilde om forholdene i Tsjetsjenia. Lagmannsretten bygger på rapporter fra utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon, Landinfo. Dessuten har lagmannsretten hørt et vitne fra Landinfo og andre vitner med kunnskap om Tsjetsjenia.

       Tsjetsjenia er en delrepublikk i Den russiske føderasjonen. Det har vært et motsetningsforhold mellom russere og tsjetsjenere i flere hundre år, hvor russiske styresmakter har ønsket å kontrollere Tsjetsjenia, men tsjetsjenerne har motsatt seg dette.

       I 1991 falt Sovjetunionen sammen. Dzjokhar Dudajev var samme år blitt valgt til president i Tsjetsjenia. Han brøt etter hvert med Russland, og i 1994 erklærte Tsjetsjenia seg som uavhengig republikk. Russiske soldater ble satt inn i desember samme år, og den første Tsjetsjeniakrigen var i gang. Dudajev ble drept i et rakettangrep i april 1996. I august samme år inngikk lederen for de tsjetsjenske opprørstyrkene, Aslan Maskhadov, en våpenhvile med russerne, som trakk seg ut av Tsjetsjenia. Spørsmålet om Tsjetsjenias framtidige status ble skjøvet fem år fram i tid.

       I 1997 ble Maskhadov valgt til president for fem år. Han framstod som moderat sammenliknet med mer ekstreme krefter i Tsjetsjenia. De valgte myndighetene hadde imidlertid ikke kontroll over området, og ulike krigsherrer begynte å kjempe mot hverandre. Lovløsheten spredte seg, og kriminaliteten økte.

       I 1999 tok tsjetsjenske opprørere seg inn i naborepublikken Dagistan. De hadde som mål å opprette islamske republikker i regionen. Samme år ble flere hundre mennesker drept da boligblokker i blant annet Moskva ble sprengt. Dette foranlediget at russiske soldater på nytt rykket inn i Tsjetsjenia. Dette var begynnelsen på den andre Tsjetsjeniakrigen. I mars 2000 hadde føderale styrker kontroll over det meste av republikken, men spredte kamphandlinger i form av geriljakrig fortsatte.

       I mars 2003 var det en folkeavstemning hvor et stort flertall – ifølge offisielle myndigheter – stemte for fortsatt tilknytning til den russiske føderasjonen. Mange opprørere aksepterte imidlertid ingen annen løsning enn full uavhengighet, og aksjoner med dette formålet fortsatte.

       Etter folkeavstemningen ble den Moskvalojale Akhmedhadij Kadyrov valgt til president. Han ble drept i mai 2004. Noen år senere, i 2007, ble hans sønn, Ramzan Kadyrov, president.

       I mars 2005 ble den tidligere presidenten Maskhadov drept. Dermed var en av de mer moderate kreftene i den tsjetsjenske opprørsbevegelsen borte. Etter hvert ble den mer radikale Doku Umarov opprørsleder. Høsten 2007 erklærte han opprettelsen av Det nordkaukasiske emiratet.

       De føderale styrkene har gradvis trukket seg ut av Tsjetsjenia, og deres oppdrag ble formelt avsluttet i 2009.

       I et notat (sist endret 22. oktober 2010) fra Landinfo om Tsjetsjenia oppsummeres konflikten i landet slik:

       Situasjonen i Tsjetsjenia var tidligere betraktet som en konflikt mellom to hovedaktører: den føderale hær på den ene siden og tsjetsjenske opprørere på den andre. Dette bildet har endret seg de senere år, og konflikten står i dag mellom Ramzan Kadyrov og hans støttespillere på den ene siden og tsjetsjenske opprørere på den andre. Det har med andre ord blitt en intern konflikt mellom tsjetsjenere.

       Det heter litt senere i notatet:

       Opprørerne er ingen enhetlig gruppe, og i hvilken grad de samarbeider innad er vanskelig å vurdere. Blant annet som en følge av at Basajev [en tidligere opprørsleder, lagmannsrettens merknad] ble drept i 2006 ble opprørsbevegelsen sterkt svekket. Islamiseringen har videre ført til en splittelse av opprørerne. På den ene siden står Doku Umarov og hans støttespillere som kjemper for emiratet, mens på den andre siden står opprørernes statsminister i eksil, Ahmed Zakajev, som har et selvstendig Tsjetsjenia som mål.

       I notatet framgår det under avsnittet om « sikkerhet og menneskerettigheter » at det tidligere var den føderale hæren som ble beskyldt for å stå bak svært alvorlige menneskerettighetsbrudd, mens jobben med anholdelser og aksjoner i dag i stor grad er overlatt til Kadyrovs folk. Åpen opposisjon til Kadyrov er nærmest fraværende. Det brukes tortur ved avhør. Generelt er det en stor grad av frykt i befolkningen. En del av volden har lite med selve hovedkonflikten å gjøre, men er uttrykk for ren kriminalitet, hevnoppgjør eller liknende.

       Landinfo gir i notatet uttrykk for at sikkerhetssituasjonen nå har bedret seg i forhold til for noen år siden. På bakgrunn av informasjon som framkom under ankeforhandlingen, legger lagmannsretten imidlertid til grunn at det har skjedd en viss forverring igjen det siste året. Manglende straffeforfølgelse av overgripere representerer et omfattende problem i Tsjetsjenia.

       Ifølge notatet har det det siste tiåret vært en håndfull amnestier, sist i 2006. Både personer som hadde kjempet på tsjetsjensk så vel som på føderal side, var omfattet. Det framgår at ulike kilder for Landinfo har vurdert realiteten i amnestiene ulikt.

       Anslagsvis 3-5 000 mennesker er forsvunnet i Tsjetsjenia siden 1999. Antallet er gradvis gått nedover, men tatt seg litt opp igjen de siste årene.

       I et annet notat (sist endret 20. august 2009) har Landinfo tatt for seg situasjonen for tsjetsjenske opprøreres familiemedlemmer. Rapporten har følgende sammendrag:

       I løpet av senere tid har det foregått en rekke overgrep overfor familiemedlemmer til opprørere i Tsjetsjenia. Familiemedlemmer har opplevd å få husene sine påtent, blitt truet, overvåket og blitt brakt inn av politiet. Tsjetsjenske myndigheter har gått ut og erklært at familiemedlemmene til opprørerne skal ansvarliggjøres for opprørernes handlinger.

       Det har skjedd en forverring for denne gruppen de senere årene, noe som settes i sammenheng med at de føderale militære styrkene er på vei ut av området, slik at Kadyrov får mer kontroll og kan sette større press på familiemedlemmene til opprørerne.

       Det framgår imidlertid at det med « opprørere » i denne sammenhengen menes personer som med våpenmakt forsøker å bekjempe tsjetsjenske og føderale myndigheter. Situasjonen for familiemedlemmer til tilhengere av Akhmed Zakajev, som arbeider fra utlandet med fredelige midler for et uavhengig Tsjetsjenia, er ikke berørt i dette notatet. Det heter at « (d)en gruppen som først og fremst er et mål for tsjetsjenske myndigheter i dag er personer som kan knyttes til opprørerne ».

       Dette bekreftes i Landinfos notat 8. september 2009 om tsjetsjenske myndigheters reaksjoner mot opprørere og personer som bistår dem, hvor det heter i sammendraget:

       Ingen kan med sikkerhet slå fast antallet aktive boiviki (opprørere) i Tsjetsjenia i dag. Rekruttering av nye medlemmer skjer stadig, ifølge et bredt omfang av kilder. Opprørerne og de som bistår opprørerne er tsjetsjenske myndigheters hovedmål, mens tidligere tsjetsjenske opprørere synes å være av mindre interesse for myndighetene gitt endringen i konfliktbildet fra spørsmål om ren separatisme i den tidlige fasen av annen krig (1999-2003/2005) til en konflikt rundt ytterliggående islam.

       Etter lagmannsrettens syn utelukker ikke dette at også familiemedlemmer av Zakajevs støttespillere står i fare for å bli forfulgt. Vitnet Mageli fra Landinfo, som har skrevet notatet, opplyste at hun under besøket i Tsjetsjenia før notatet ble skrevet, var opptatt av situasjonen for familiemedlemmer til væpnede opprørere i Tsjetsjenia, og hadde ikke spurt om situasjonen for andre.

       De ankende partene gjør gjeldende at familiemedlemmer av Zakajevs støttespillere også står i fare for å bli forfulgt av Kadyrovs menn. Zakajevs mål er et uavhengig Tsjetsjenia, som står i klar motsetning til hva den Moskvatro Kadyrov ønsker. Kadyrov beskrives som en uberegnelig og hensynsløs leder, som ikke tåler opposisjon. Hans motstandere – også de uten våpen – og deres familiemedlemmer lever utrygt. At medlemmer av familier til personer som bekjemper Kadyrovs regime med våpen, risikerer forfølgelse, er velkjent i Tsjetsjenia. Flere vitner har under ankeforhandlingen framholdt med styrke at dette også gjelder familiene til tilhengere av Zakajev. Dette gjelder blant annet vitnene Ivar Amundsen (fra Tsjetsjenian Peace Forum), Ljoma Tsjabaev (tidligere journalist og sjef for Tsjetsjenias radio og TV), Akhmed Gisaev (Kaukasusekspert i Helsingforskomitéen) og Akhmed Zakajev selv, som forklarte seg på telefon fra sitt asyl i London.

       De ankende partene har framholdt at de risikerer forfølgelse ved retur til Tsjetsjenia fordi Cs bror E er en aktiv støttespiller for Zakajev. Staten har anført at dette i så fall er en ny opplysning som lagmannsretten ikke kan ta hensyn til. Lagmannsretten bemerker i denne forbindelse at domstolene ved prøving av forvaltningsvedtak i utgangspunktet bare kan ta hensyn til forhold som var kjent for forvaltningsmyndigheten da vedtaket ble truffet, jf. Rt-2007-1815 . I denne saken er det 12. januar 2010 da UNE avslo begjæringen om omgjøring, som er skjæringspunktet. Men også opplysninger som er kommet til etter denne datoen, kan lagmannsretten ta hensyn til dersom de bidrar til å kaste lys over den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet. Det er en glidende overgang mellom nye opplysninger, som ikke kan vektlegges, og utfyllende opplysninger, som kan hensyntas. Slike utfyllende opplysninger kan etter omstendighetene utløse en ytterligere utredningsplikt for forvaltningen etter forvaltningsloven § 17 første ledd første punktum.

       Det er etter lagmannsrettens syn ikke korrekt at det 12. januar 2010 var ukjent for UNE at E arbeidet for et uavhengig Tsjetsjenia. I familiens « henvendelse » 18. april 2008, som er oversatt i UDI, het det blant annet:

       B. E (eldste sønn), har tatt aktiv del i kamphandlinger mot De russiske Føderale okkupasjonstroppene. Var innstilt til stridsutmerkelsen « Nasjonens Ansikt ». For operativt arbeid i bakfronten, med forsyning av ammunisjon, uniform, matvarer og medik[ a] menter. For øyeblikket, støttende Regjeringen til Den tsjetsjenske republikken Itsjkeria [dvs. Tsjetsjenia, lagmannsrettens merknad] i eksil i utlandet.

       Den siste setningen i sitatet trekker nettopp fram Es arbeid for et uavhengig Tsjetsjenia, riktignok på en helt kortfattet måte. Bildet ble noe utdypet under ankeforhandlingen, hvor det kom fram at E driver en nettside til støtte for uavhengighetsarbeidet og har deltatt på møter i ulike land med Zakajev. Dette er etterfølgende opplysninger som kaster lys over og utfyller det faktum som var kjent for UNE ved det endelige avslaget på omgjøring. De kan derfor hensyntas ved lagmannsrettens prøving.

       Lagmannsretten kan ikke se at spørsmålet om Es støtte i de senere årene til den fredelige delen av uavhengighetsbevegelsen og den eventuelle betydningen av dette for de ankende partenes asylsøknad, er omhandlet overhodet i utlendingsmyndighetenes avslag og omgjøringsnektelser. Dette kan skyldes at forholdet til den eksilbaserte uavhengighetsbevegelsen ikke er særlig berørt i Landinfos notater. Lagmannsretten er usikker på om dette igjen skyldes at Landinfo i liten grad har vært opptatt av og spurt om situasjonen for slike familier, eller om situasjonen for dem er relativt uproblematisk og derfor uten interesse. På bakgrunn av bevisførselen under ankeforhandlingen er lagmannsretten i tvil om det siste uten videre kan legges til grunn. Uansett må det anses som en feil ved utlendingsmyndighetenes saksbehandling at spørsmålet overhodet ikke er berørt. Det er etter lagmannsrettens syn grunn til å regne med at feilen kan ha virket inn på vedtakenes innhold, og UNEs avslag på søkernes begjæring om omgjøring er derfor ugyldig, jf. forvaltningsloven § 41.

       Slik lagmannsretten ser på saken, er det da ikke nødvendig å gå nærmere inn på de overgrepene familien hevder å ha vært utsatt for tidligere, familiemedlemmenes tidligere aktive støtte til opprørsbevegelsen og betydningen av disse forholdene.

Sakskostnader

       De ankende partene har vunnet saken og har krav på dekning av sine sakskostnader etter tvisteloven § 20-2 første og andre ledd. Unntakene i tredje ledd kommer ikke til anvendelse.

       I ankeforhandlingen la de ankende partene riktignok ikke ned formell påstand om dekning av sakskostnader. Dette var åpenbart en forglemmelse. De facto ble det krevd sakskostnader ved framleggelse av kostnadsoppgave ved ankeforhandlingens slutt. Og i ankeerklæringen var det lagt ned påstand om at « (s)taten dømmes til å betale sakens omkostninger for både tingrett og lagmannsrett ». Lagmannsretten burde gjort prosessfullmektigen oppmerksom på forglemmelsen i kraft av sin veiledningsplikt etter tvisteloven § 11-5, og de ankende partene bør ikke lide for at dette ikke ble gjort.

       Advokat Løken framla en kostnadsoppgave for lagmannsretten på til sammen kr 169 307. I tillegg kommer rettsgebyret for tre dagers ankeforhandling på kr 25 800. Kostnadene utgjør da til sammen kr 195 107. Advokat Hovda hadde ingen merknader til kravet. Lagmannsretten finner kostnadene nødvendige og legger beløpet til grunn.

       Etter § 20-9 andre ledd har de ankende partene krav på å få dekket sine sakskostnader også i tingretten. Der hadde de imidlertid fri rettshjelp, og ifølge rettshjelploven § 23 første ledd skal sakskostnadene da tilkjennes det offentlige. Nå er det staten som er motpart i denne saken, og noe behov for å endre tingrettens kostnadsavgjørelse er det da ikke.

       Dommen er enstemmig.

Slutning

1. Utlendingsnemndas avslag 12. januar 2010 på begjæring om omgjøring er ugyldig.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten ved Utlendingsnemnda 195.107 – etthundreognittifemtusenetthundreogsju – kroner til B, C og A innen 2 – to - uker etter forkynnelse av denne dommen.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo