Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2011-077536
Dokumentdato : 05.09.2012

Utlendingsloven, gyldigheten av vedtak om utvisning

Sak om gyldigheten av utlendingsnemndas vedtak om varig utvisning med grunnlag i tidligere straffbare forhold. Grunnlaget for nemndas utvisningsvedtak var alvorlige brannstiftelser og voldtekt som førte til domfellelse til fem års fengsel. Nemnda fant at de tidligere straffbare forhold avdekket personlige forhold hos utlendingen som innebar fare for at han ville begå nye straffbare forhold dersom han fikk fortsette å oppholde seg her. Etter en samlet vurdering kom nemnda til at hans personlige forhold innebar en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Han ble derfor utvist etter utlendingsloven § 122 første ledd. Lagmannsretten var enig i dette og utvisning var intet uforholdsmessig inngrep overfor ham.

Saken gjelder gyldigheten av utlendingsnemndas vedtak om varig utvisning med grunnlag i tidligere straffbare forhold.

       Utlendingsnemnda (UNE) fattet 25. juni 2010 vedtak om varig utvisning av nederlandsk statsborger A, født *.*.1991, til Nederland med hjemmel i utlendingsloven § 122 første ledd. Grunnlaget for utvisningen var tidligere domfellelse for alvorlige straffbare forhold, sist ved Borgarting lagmannsrett dom 12. oktober 2009. A ble dømt til fem års fengsel for brannstiftelser og voldtekt. Sett i sammenheng med tidligere domfellelser for straffbare forhold, fant UNE at det hos A forelå personlige forhold som innebar at det var fare for at han ville begå nye straffbare handlinger i Norge dersom han fikk fortsette å oppholde seg her. UNE kom etter en samlet vurdering til at hans personlige forhold innbar en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Grunnvilkårene for utvisning etter § 122 første ledd var derfor oppfylt, og varig utvisning var ikke et uforholdsmessig inngrep overfor ham.

       A tok ved stevning 19. august 2010 til Oslo tingrett ut søksmål mot staten v/ UNE med påstand om at vedtaket skulle kjennes ugyldig. Staten påstod seg i tilsvaret frifunnet.

       Oslo tingrett avsa 22. februar 2011 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes. 
2. Partene bærer sine egne sakskostnader. 

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. A sonet under sakens behandling i tingretten fengselsstraffen han ble idømt ved lagmannsrettens overnevnte dom.

       A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. A ble under ankeforberedelsen prøveløslatt i juni 2012, og han ble med grunnlag i utvisningsvedtaket transportert til Nederland, der han i dag oppholder seg.

       Ankeforhandling er holdt 21. - 22. august 2012 i Borgarting lagmannsretts hus i Oslo. A ønsket å være til stede under ankeforhandlingen, men utlendingsmyndighetene innvilget ham ikke rett til innreise til Norge. A var representert ved sin prosessfullmektig, og A forklarte seg over telefon fra Nederland. Staten var representert ved sin prosessfullmektig og rådgiver Karl Vinter Fessl. Det ble avhørt to vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       Den ankende part, A, har sammenfatningsvis anført:

       A erkjenner at han har gjort seg skyldig i alvorlige straffbare handlinger med unntak av domfellelsen for voldtekt. Han er her uskyldig dømt. De straffbare forhold ble imidlertid begått da han han var mellom femten og sytten år gammel. Disse kan verken på tidspunktet for UNEs vedtak eller i dag gi grunnlag for slutninger om at hans personlige forhold innebærer en tilstrekkelig risiko for nye straffbare forhold som kan representere alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Vilkårene for utvisning etter utlendingsloven § 122 første ledd er derfor ikke oppfylt, og vedtaket er ugyldig.

       A har utviklet seg positivt og modnet under fengselsoppholdet og har nå forstått alvoret i de begåtte straffbare forhold. At han som barn med et barns tankegang og perspektiv har gjort seg skyldig i straffbare forhold, kan ikke innebære at det hos ham, som voksen, flere år senere foreligger personlige forhold som representerer en slik trussel mot samfunnet at det kan begrunne varig utvisning.

       Utvisning vil under enhver omstendighet innebære et uforholdsmessig tiltak overfor ham og vedtaket er derfor ugyldig etter § 122 fjerde ledd. A kom til Norge da han var 13 ½ år, og han har i den etterfølgende perioden før innsettelse i fengslet hatt tilknytning til Norge gjennom venner og familie. Far bor i Norge sammen med sin nye ektefelle og har tre mindreårige barn. A har således tre halvsøsken i Norge. Øvrige familie består blant annet av tante og to søskenbarn. A har lært seg godt norsk, og han er både familiemessig, sosialt og kulturelt knyttet til Norge.

       Dette i motsetning til Nederland. A kan i begrenset utstrekning snakke nederlandsk, men han har for øvrig verken sosialt eller familiemessig noen tilknytning til landet.

       A var ved ankomst til Norge i 2005 psykisk svært sårbar for personlige belastninger. Mens han bodde i Nederland, var han utsatt for omsorgssvikt og utviklet grobunn for psykiske problemer med et klart behov for videre oppfølgning i Norge. A kan etter forklaringen fra representanten fra barnevernet i motsetning til Nederland, påregne nødvendig psykiatrisk helsehjelp i Norge. Hans helsetilstand tilsier at det er uforholdsmessig å utvise ham til Nederland.

       Utvisningen vil representere en meget sterk belastning for A, og er uforholdsmessig med bakgrunn i hans tilknytning til Norge, alder, sosiale, familiemessig og økonomiske stilling sett i sammenheng med hans i dag svært begrensede tilknytning til Nederland.

       Det ble nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 25. juni 2010 kjennes ugyldig. 
2. A tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten. 

       Ankemotparten, Staten v/ Utlendingsnemnda, har sammenfatningsvis anført:

       Tingrettens dom er riktig, og staten kan slutte seg til begrunnelsen. Grunnvilkåret for utvisning etter utlendingsloven § 122 første ledd er oppfylt. Det foreligger personlige forhold ved A som innebærer en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. A har, som det fremgår av avsagte straffedommer, gjort seg skyldig i meget alvorlige straffbare forhold. Disse er begått under omstendigheter som vitner om personlige forhold som innebærer risiko for nye straffbare forhold. Etter en samlet vurdering er dette forhold som gjør det nødvendig å utvise ham

       Alvoret i de straffbare forhold og gjentakelsesrisikoen innebærer at det ikke er uforholdsmessig å utvise ham til Nederland. A har bare fire års botid i Norge før fengsling og soning av fengselsstraffen, og han har liten arbeidsmessig og sosial integrering. Han har familie i Norge, men verken ektefelle eller barn. A er nederlandsk statsborger og har bodd i Nederland fra han var ett til han var over 13 år gammel. Han kan språket, har hatt skolegang i landet og er arbeidsfør. Selv om flyttingen vil medføre problemer for ham, medfører ikke dette uforholdsmessige belastninger sett i lys av behovet for å iverksette utvisningen.

       Det ble nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes. 
2. Staten v/ UNE tilkjennes saksomkostninger for begge instanser. 

 Lagmannsretten er kommet til at anken må forkastes og skal bemerke:

       A er nederlandsk statsborger, og vilkårene for utvisning av EU/EØS borgere følger av utlendingsloven § 122. Bestemmelsen implementerer rådsdirektiv 2004/38/EF, som blant annet regulerer adgangen til å utvise EØS borgere. Utlendingsloven § 122 første og fjerde ledd lyder slik:

        En utlending med oppholdsrett etter § 111, § 112, § 113 eller § 114 kan utvises når hensynet til offentlig orden eller sikkerhet tilsier det. Det er et vilkår for utvisning at det hos utlendingen foreligger, eller må antas å foreligge, personlige forhold som innebærer en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.

        Utvisning etter bestemmelsene i denne paragrafen besluttes ikke dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket, vil utgjøre et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller familiemedlemmene. 

       Lagmannsretten tar ved forståelsen av bestemmelsen utgangspunkt i Høyesteretts dom i Rt-2009-705, som gjelder forståelsen av tilsvarende bestemmelse i den tidligere utlendingslov § 58 annet ledd. Høyesterett uttaler i avsnitt 40 at det ved vurderingen av vilkårene for utvisning etter første ledd bare kan bygges på personlige forhold, og at det ikke er adgang til å legge vekt på allmennpreventive hensyn. Straffedommer er bare relevante i den utstrekning dommene, sammen med de øvrige omstendigheter i den konkrete sak, kan gi grunnlag for å trekke slutninger med hensyn til mulig fremtidig adferd. Graden av sannsynlighet for at en trussel skal kunne føre til utvisning, vil avhenge av hvor alvorlig forholdet er, jf. avsnitt 46. Risikoen må, jf. avsnitt 47, «formentlig sies å måtte være så stor at utvisning fremstår som et nærliggende og velbegrunnet tiltak for å beskytte samfunnsinteressene».

       Høyesterett uttaler videre i avsnitt 48 at det i hvert fall for de mer alvorlige forhold ikke kan gjelde et krav om sannsynlighetsovervekt. Slik grad av sannsynlighet vil bare unntaksvis kunne konstateres. For øvrig er det vanskelig å uttale noe generelt om sannsynlighetsgrad. Det må foretas en konkret vurdering, og det er ikke grunnlag for å ekskludere noen type momenter fra vurderingen, jf. dommens avsnitt 49.

       Lagmannsretten viser videre til Rt-2005-238 avsnitt 32 og Rt-2009-1432 avsnitt 41, der det fremgår at det ved meget alvorlig kriminalitet skal svært mye til før utvisning er uforholdsmessig.

       Spørsmålet er så om det ved vurderingen av utvisningsvedtakets gyldighet skal legges til grunn den faktiske situasjon på vedtakstidspunktet eller om det også er adgang til å legge vekt på etterfølgende forhold.

       Høyesterett har i dom Rt-2012-667 drøftet spørsmålet inngående med utgangspunkt i praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) og tidligere høyesteretts praksis. Høyesteretts flertall, fire dommere, kom til at domstolene hadde kompetanse til å trekke inn etterfølgende forhold til gunst for en søker, likevel slik at to av dommerne bare uttalte seg om situasjonen der barnekonvensjonen kom til anvendelse.

       Lagmannsretten bemerker at Høyesteretts dommer i Rt-2007-1815 avsnitt 32-34, Rt-2009-851, avsnitt 48 og Rt-2009-1374 avsnitt 40 taler for at vurderingen av vedtakets gyldighet skal skje ut fra de opplysninger og den situasjon som forelå på avgjørelsestidspunktet - likevel slik at det vil være adgang til å ta i betraktning senere framkomne opplysninger som kan kaste lys over den faktiske situasjon på vedtakstidspunktet.

       Lagmannsretten finner den rettskildemessige situasjon i dag noe uklar sett i lys av tyngden i høyesteretts tidligere praksis. Høyesterett skal etter det lagmannsretten har fått opplyst for øvrig behandle det prinsipielle spørsmål i plenum i november 2012.

       Lagmannsretten finner i denne saken det ikke nødvendig å drøfte spørsmålet nærmere.

       Selv om gyldigheten av UNEs utvisningsvedtak bygger på en nåtidsvurdering av vedtaket med særlig vekt på bevisførselen om As anførte personlige utvikling og oppførsel under soning, under permisjoner, kontakten med behandlingsapparatet og hans nåværende situasjon i Nederland, vil dette ikke rokke ved gyldigheten av utvisningsvedtaket. Lagmannsretten vil således - uten at det tas stilling til det prinsipielle spørsmål - bygge avgjørelsen på en nåtidsvurdering av vedtakets gyldighet.

       As personlige forhold og den risiko denne kan innebære for nye straffbare forhold, må også vurderes i lys av en nevropsykologisk undersøkelsesrapport datert 18. mai 2010 fra nevropsykolog Lynn Andersson. Rapporten forelå på vedtakstidspunktet, men vedtaket viser ikke om den ble fremlagt og vurdert av nemnda. Rapporten ble heller ikke fremlagt for tingretten. Rapporten ble først fremlagt under ankeforberedelsen som følge av statens bevisprovokasjon. Retten kommer senere tilbake til innholdet og betydningen av rapporten.

       Lagmannsretten legger til grunn at A, ved Søndre Buskerud politidistrikts vedtak av 27. juli 2005, sammen med sin søster, fikk innvilget oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven av 1988 § 52, jf. utlendingsforskriften av 1990 § 180 bokstav b, med gyldighet frem til 13. mai 2006. Tillatelsen ble fornyet ved Søndre Buskerud politidistrikts vedtak av 27. august 2006 med gyldighet fram til 13. mai 2011. Søsteren har senere reist til sin mor i USA og oppholder seg der.

       A ble i denne perioden, i underkant av 16 år gammel, ved Eiker, Modum og Sigdal tingretts dom 22. oktober 2007 dømt til betinget fengsel i 75 dager for et tilfelle av seksuell handling mot barn under 16 år, to tilfeller av tyveri samt to tilfeller av legemsfornærmelse. Tingretten uttaler i domspremissene på side 7 at A mangler empati «da han i svært liten grad synes kunne sette seg inn i de fornærmedes situasjon. Det er heller ingen tvil om at tiltalte har problemer med å se konsekvenser av egne handlinger».

       A ble igjen domfelt ved Drammen tingretts dom 14. august 2008 for to tyverier, to bilbrukstyverier samt to tilfeller av kjøring uten gyldig førerkort til betinget fengsel i 100 dager, som fellesstraff med dommen fra Eiker, Modum og Sigdal tingretts overnevnte dom. Tingretten uttaler at overtredelsene sett i sammenheng vitner om et negativ livsløp der terskelen for å begå lovbrudd er lav, men pekte på at det nå var konkrete holdepunkter for at A var i ferd med å pense livet inn på et bedre spor. Han hadde avstått fra å begå kriminalitet siden desember 2007 og hadde i den senere tid vist interesse for å delta i positive og holdningsskapende fritidsaktiviteter samt å få seg en utdannelse.

       A valgte imidlertid ikke å pense livet inn på et bedre spor. A og to andre ble ved Borgarting lagmannsretts dom 12. oktober 2009 domfelt for bl.a. 27., 28. og 29. september 2008 å ha satt i brann tre barnehager med skader for til sammen ca. 17 millioner kroner. Domfellelsen omfatter også forsøk på brannstiftelse 26. september 2008. Brannstiftelsen ble fullbyrdet og barnehagen satt i brann to dager senere, 29. september 2008. A var i følge lagmannsretten sentral både under planlegging og gjennomføring av brannstiftelsene.

       A ble i dommen også domfelt for voldtekt til samleie mot to 14 år gamle jenter, vinningsforbrytelser og overtredelser av våpenloven. Begge jentene var som følge av sterk alkoholpåvirkning ute av stand til å motsette seg samleie.

       Tingretten uttaler i den påankede dom, 20. mai 2009, at den forstod As ildspåsettelser mest som en aggresjonshandling rettet mot myndighetene for å ramme staten og forårsake arbeid. A uttalte at han tenkte på staten som eier av bygningene. Straffen ble av tingretten satt til fengsel i fem år og to måneder. Straffen ble etter anke fastsatt av lagmannsretten til fengsel i fem år.

       Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at A ved disse alvorlige forbrytelsene nærmere beskrevet i dommene, avdekket personlige forhold hos ham som innebærer en betydelig fare for tilsvarende forbrytelser, og at dette innebærer en virkelig, umiddelbar og alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn, jf. utlendingsloven § 122 første ledd.

       Lagmannsretten har derfor intet å bemerke til UNEs vurderinger i vedtaket på side 5 flg. UNE uttaler på side 7 følgende:

       Klageren har vist en alvorlig mangel på respekt for nasjonale regelverk og grunnleggende samfunnshensyn, herunder å sikre borgernes liv og helse. UNE mener at det er fare for at klageren vil begå ytterligere straffbare handlinger dersom han får fortsette sitt opphold i Norge.

       UNE har vurdert betydningen av idømt fengselsstraff og dens individualpreventive virkning, sammenholdt med Kriminalomsorgen og barnevernets tiltak for å forebygge at A etter soning av straffen skulle begå nye straffbare forhold.

       A sonet på vedtakstidspunktet fengselsstraffen på fem år. UNE fremhevet As gode oppførsel under soning, og at han hadde gjennomført deler av utdanningen. UNE mente likevel at det handlingsmønsteret som klageren har utvist gjennom gjentatt kriminalitet, herunder flere tilfeller av brannstiftelser og voldtekt, understreker at det foreligger gjentakelsesfare for at klageren på nytt kan begå samme type handlinger.

       UNEs uttalelser om risikoen for gjentatt kriminalitet må vurderes i lys av den ovenfor nevnte nevropsykologiske undersøkelse av A foretatt i mai 2010, mens han sonet ved Skien fengsel. Fengselsoverlegen ba nevropsykolog Lynn Andersson om en undersøkelse for å klarlegge nærmere As atferd. Det var under fengselsoppholdet stilt flere tentative diagnoser samt reist spørsmål om ulike typer utviklingsforstyrrelse. Det siteres følgende fra rapporten på side 2 under overskriften inntrykk/vurderinger:

       Pas. fremstod fra første kontakt tillitsfull og positiv. Ga videre et sammensatt bilde av både å være emosjonelt umoden og ukritisk samtidig som han fremviste intellektuelle aldersadekvate ferdigheter. I løpet av utredningsperioden refererte pas. fra en rekke hendelser der han hadde utøvd eller utført kriminelle handlinger. Fortalte allerede ved 2 samtale åpent om egne opplevelser/hendelser i livet, også situasjoner som i moralsk forstand satte han i negativt lys. Syntes ikke selv å ha noen betraktninger om dette annet enn at det alltid var omgivelsene som hadde skylden for at han havnet i problemer.

       Pas. formidlet ingen anger for aversive konsekvenser av egne handlinger, men kunne angre på at han ikke hadde vært smartere slik at han ikke hadde blitt oppdaget. I lys av konsekvenser for egen del kunne han således formidle anger (som for eksempel fengselsstraff). Pas. syntes å mangle evnen til å sette seg inn i andres situasjon og så konsekvent situasjoner ut fra sitt eget perspektiv. Han opplevde samfunnets lover og regler som dumme og urettferdige og hadde ingen tro på politi og lovsystemer da de kun var ute etter å ødelegge livet hans.

       Nevropsykolog Andersson avslutter rapporten på side 9 i avsnittet anbefalinger/videre oppfølging på følgende måte:

       Pas er i behov av tett oppfølging ved trygge rollemodeller gjennom døgnet slik at hans atferd kontinuerlig kan korrigeres. Pas. har i liten grad utviklet indre standarder for egen atferd og trenger der ytre styring. Han må bli konkret og konsekvent guidet i hverdagen for utføre det som moralsk sett er riktig og galt i enhver situasjon. Tidsaspektet for denne type døgnbaserte oppfølgingen er uviss og avhengig av hvorvidt han selv klarer å utvikle seg og integrere egne moralske prinsipper i årene som kommer.

       Hans personlighetsavvik (som begrenset empati/samvittighet), iboende dragning mot risikoatferd i kombinasjon med eksekutive vansker (som nedsatt impulskontroll og egosentrisme) vil med høy sannsynlighet medføre utøvelse av vold og kriminelle handlinger. Dersom han ferdes i omgivelser med høy grad av antisosiale holdninger vil dette smitte over på pas. og påvirke hans egne reaksjoner og handlinger. Uten et tett oppfølgningsprogam vurderes han å være en reell samfunnsfare.

       Lagmannsretten bemerker at det ikke kan legges avgjørende vekt på rapporten. Lynn Andersson ble ikke ført som vitne under ankeforhandlingen, og rapporten har således ikke vært gjenstand for kontradiktorisk behandling. Retten kjenner ikke hennes kvalifikasjoner. Rapporten har etter det lagmannsretten kjenner til heller ikke vært gjenstand for noen form for kollegial kvalitetssikring.

       Rapporten får imidlertid betydning ved at den samsvarer med det bilde av As personlige forhold som fremgår av hans atferdsmønster ved de meget alvorlige straffbare forhold som han er domfelt for. Rapporten viser at det pr. mai 2010 - A var da 19 ½ år - i hvert fall ikke er nevneverdige reelle indikasjoner på en positiv personlig utvikling og modning med redusert risiko for nye straffbare forhold.

       Lagmannsretten kan heller ikke finne grunnlag for dette ut fra de opplysninger som foreligger om ham under den etterfølgende soning frem til løslatelse i juni 2012, da han ble uttransportert til Nederland. Soningen er gjennomført under kontrollerte former og gir derfor begrenset innsikt i hvorvidt selve soningen og samtaler med behandlingspersonell har utviklet ham i en reell positiv retning.

       Fortsatt er det mest sannsynlig slik, som fremhevet av nevropsykolog Andersson, at han uten et tett oppfølgingsprogram må vurderes som en reell samfunnsfare. Lagmannsretten finner det lite sannsynlig at det vil være mulig å etablere et oppfølgningsprogram som i tilstrekkelige grad avhjelper samfunnsfaren. Barneverntjenesten har overfor retten beskrevet ulike tiltak, men disse vil åpenbart ikke være tilstrekkelig.

       Lagmannsretten er således enig med UNE i at grunnvilkårene for utvisning etter utlendingsloven § 122 første ledd er oppfylt.

       Spørsmålet er så om utvisningsvedtaket er uforholdsmessig slik at dette må anses ugyldig etter utlendingsloven § 122 fjerde ledd. UNE har vurdert dette i vedtaket fra side 8.

       Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til UNEs beskrivelse av det faktiske grunnlaget for sin vurdering, likevel med den reservasjon at det ikke kan legges til grunn at A har en sterk tilknytning til Nederland.

       A har sin far, tre mindreårige halvsøsken, tante og to søskenbarn bosatt i Norge. Moren og hans to søstre oppholder seg i USA. A har således en sterk familiemessig tilknytning til Norge. A har for øvrig venner og bekjente i Norge. At enkelte av disse har en kriminell fortid, jf. de straffbare forhold, er uheldig. A kan norsk muntlig rimelig bra; han er arbeidsfør og i stand til å skaffe seg arbeid. A har et stående tilbud om arbeid for sin far, som driver firma i transportbransjen. Faren har også tilbudt ham bolig og er villig til å støtte ham økonomisk.

       A må likevel før han ble fengslet anses arbeidsmessig og sosialt dårlig integrert i det norske samfunn. Den nevropsykologiske rapporten peker på en del forhold ved hans person som kan forklare dette.

       A har ingen familie i Nederland. Han forlot landet sammen med sin far og søster i 2005, og hans bekjente i landet er venn(er)/bekjente av hans far. A bor nå hos en venn av faren. A kan språket muntlig, men språkfølelsen er sannsynligvis svekket ved at han ikke har bodd i landet siden han var 13 ½ år.

       Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at A i dag har en sterkere tilknytning til Norge enn Nederland, og at han vil få det vanskeligere der enn i Norge. Først og fremst fordi hans far bor i Norge og kan hjelpe sønnen med arbeid og bolig. A vil for øvrig få oppfølgning og bistand fra barnevernet og eventuelt Kriminalomsorgen i Norge. Det kan etter det opplyste ikke legges til grunn at han vil få tilsvarende støtte i Nederland.

       Nederland har imidlertid også et sosialt hjelpeapparat og han må - på linje med andre nederlandske statsborgere - kunne påregne bistand. A er videre arbeidsfør og vil ha muligheter for arbeid. Etter hvert vil han også ha mulighet til å skaffe seg et nettverk utenfor et kriminelt miljø, noe som på sikt vil ha vesentlig betydning for å hindre ny kriminalitet; dette i motsetning til Norge, der en del av hans tidligere bekjente/venner kan trekke ham inn i ny kriminalitet.

       Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering det klart at utvisningsvedtaket ikke er uforholdsmessig overfor ham. Rettspraksis viser at det ved meget alvorlig kriminalitet skal svært mye til før utvisning er uforholdsmessig. Selv om utvisningen til Nederland rammer A hardt, er det ut fra de begåtte straffbare forholds meget alvorlige karakter og den foreliggende gjentakelsesrisikoen for nye alvorlige straffbare handlinger, nødvendig at A utvises. As personlige forhold innebærer fortsatt en alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. A må ut fra disse hensyn tåle belastningen ved utvisningen.

       Anken har etter dette ikke ført frem. Staten har vunnet saken og har for lagmannsretten krav på full erstatning for sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Det er ikke grunnlag for unntak etter § 20-2 tredje ledd. Saken har ikke vært tvilsom. Selv om saken er av stor velferdsmessig betydning for A, jf. § 20-2 tredje ledd bokstav c), var det ingen grunn til å få prøvd denne saken etter tingrettens dom. Tungtveiende grunner gjør det ikke rimelig at han fritas for erstatningsanvaret.

       Lagmannsretten finner likevel at tingrettens sakskostnadsavgjørelse kan bli stående. Selv om saken heller ikke ved tingrettens behandling kunne anses som tvilsom, foreligger det ut fra sakens velferdsmessige betydning og styrkeforholdet mellom partene tungtveiende grunner til at A fikk prøvd utvisningsvedtaket i en instans, jf. § 20-2 tredje ledd. A bør derfor for tingretten fritas for erstatningsansvar overfor staten.

       Staten har for saken engasjert utenforstående prosessfullmektig og hans salærkrav for lagmannsretten utgjør i alt 77 375 kroner inkludert merverdiavgift. Lagmannsretten finner kravet rimelig og nødvendig, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Staten tilkjennes etter dette dekning for sakens kostnader for lagmannsretten. Partene dekker sine egne kostnader for tingretten.

       Dommen er enstemmig. 


Domsslutning: 

1. Anken forkastes. 
2. A dømmes til innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til staten v/ Utlendingsnemnda sakskostnader for lagmannsretten med 77.375 - syttisyvtusentrehundreogsyttifem - kroner. 

Siste endringer
  • Ny: LB-2011-077536 Utlendingsloven, gyldigheten av vedtak om utvisning (21.09.2012)

    Sak om gyldigheten av UNEs vedtak om varig utvisning av nederlandsk statsborger, jf. utlendingsloven § 122 første ledd. Lagmannsretten forkastet anken og fant det klart at utvisningen ikke var et uforholdsmessig inngrep overfor vedkommende, samt at hans personlige forhold innebar en alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo