Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2011-131658-2
Dokumentdato : 10.01.2013

Utvisning – ulovlig opphold og arbeid – utlendingsloven

Saken gjaldt utvisning for brudd på utlendingsloven, jf. § 66 første ledd bokstav a. Lagmannsretten la til grunn at utlendingen, som var fra Kosovo, hadde oppholdt seg og arbeidet ulovlig i Norge i nærmere tre år, eller i hvert fall i godt over to år (§ 55). Han hadde i tillegg reist inn i landet uten gyldig reisedokument og visum (§ 8 og § 9), samt unndratt seg et vedtak som innebar utreiseplikt (§ 90 sjette ledd). Det forelå derfor flere grove brudd på utlendingsloven. Utvisning med fem år innreiseforbud var ikke uforholdsmessig, selv om utlendingen hadde ektefelle og et lite barn i Norge. Det ble lagt vekt på at han aldri hadde bodd sammen med barnet, og at kontakten kunne opprettholdes bl.a. ved besøk i hjemlandet. Anken forkastet.

Saken gjelder spørsmål om gyldigheten av et utvisningsvedtak.

       Ankende part, A, er født *.*.1984 og er fra Kosovo. I 2006 giftet han seg med B, som da het 'B'. B kom til Norge tidlig på 1990-tallet og ble norsk statsborger i 2002. Hun er opprinnelig fra Kosovo. Ekteparet har en datter, C, som ble født *.*.2008.

       A søkte 3. september 2006 om oppholds- og arbeidstillatelse i familiegjenforening med ektefellen. Søknaden ble innlevert til Rogaland politidistrikt med bistand av advokat Knut O. Eldhuset. A fremla identitetskort utstedt 12. oktober 2005 av FN-administrasjonen i Kosovo (United Nations Interim Administration Mission in Kosovo – UNMIK). Han opplyste i søknaden at passet hans var i hjemlandet, og at han ikke tidligere hadde vært i Norge.

       I vedtak av 23. mai 2007 avslo Utlendingsdirektoratet (UDI) søknaden på formelt grunnlag, uten å vurdere om de materielle vilkårene for arbeidstillatelse i familiegjenforening var oppfylt. UDI viste til at A ikke hadde lagt frem pass eller annen gyldig dokumentasjon om identitet og om lovligheten av innreisen og oppholdet i Norge. Dessuten oppfylte han ikke vilkårene for å søke fra Norge. Han måtte derfor sende ny søknad fra norsk utenriksstasjon. A ble i vedtaket varslet om at ulovlig innreise og opphold kunne føre til utvisning. Politiet satte utreisefristen til 22. juni 2007.

       A reiste ikke ut av landet innen fristen. Ved advokat Eldhusets brev av 12. juni 2007 påklaget han UDIs avslag til UNE. Han ba samtidig om utsatt iverksetting.

       UDI fant ikke grunn til å omgjøre avslaget og samtykket ikke i utsatt iverksetting. Dette ble meddelt i UDIs brev av 20. juli 2007.

       Utlendingsnemnda (UNE) traff vedtak i klagesaken 18. september 2007. UDIs avslag på arbeidstillatelse i familiegjenforening ble opprettholdt.

       A forlot Norge 6. oktober 2007 ledsaget av politi. Det fremgår av politiets rapport fra utreisen at A kjøpte flybillett selv, men at han måtte ledsages til København fordi han manglet nødvendig visum. Fra København reiste A uten ledsagere til Prishtina.

       A sendte 3. desember 2007 ny søknad fra hjemlandet om arbeidstillatelse i familiegjenforening. Søknaden ble sendt til den norske ambassaden i Skopje.

       I en rapport til UDI av 4. juni 2008 varslet Rogaland politidistrikt om at A hadde arbeidet ulovlig i Norge siden 2004. Forholdet ble avdekket som ledd i strafforfølgning av D, som var innehaver av Z Renhold. Politiet mente at en rekke kosovoalbanere hadde arbeidet for D og Z Renhold uten gyldig oppholds- eller arbeidstillatelse, og at A var blant disse. I rapporten viste politiet til vitneforklaringer samt timelister som var beslaglagt 18. januar 2008 i Bs bolig i --veien 00A i X.

       Også B har i flere år arbeidet for Z Renhold, men hun har hele tiden hatt lovlig opphold.

       Ved Jæren tingretts dom av 28. august 2009 ble D dømt for overtredelse av utlendingsloven 1988 § 47 andre ledd bokstav a. Det er i dommen lagt til grunn som bevist at A arbeidet for D i løpet av 2007 uten nødvendige tillatelser, som angitt i tiltalen mot D.

       UDI sendte 29. oktober 2008 forhåndsvarsel til A om utvisning for brudd på utlendingsloven. A ga merknader i brev av 21. november 2008, der hans daværende advokat bestred at vilkårene for utvisning var oppfylt. A benektet at han hadde arbeidet i Norge, bortsett fra at han én gang hadde hjulpet ektefellen på en vaskerunde. Det ble opplyst at A og B hadde fått en datter i -- 2008.

       UDI traff 1. desember 2009 vedtak om utvisning av A for grove brudd på utlendingsloven, jf. utlendingsloven av 1988 § 29 første ledd bokstav a. Innreiseforbudet ble satt til fem år, jf. loven § 29 fjerde ledd og dagjeldende utlendingsforskrift § 122. UDI fant at det forelå brudd på loven § 6 (ulovlig opphold og arbeid) og §§ 24 og 25 (manglende reisedokument og visum). UDI oppsummerte bruddene slik:

        « Utlendingen har reist ulovlig inn i Norge, oppholdt seg her ulovlig minimum i perioden 1.1.05 til 6.10.07, arbeidet ulovlig minimum 2300 timer fra 2004, samt unndratt seg effektuering av et vedtak som innebar at han skulle forlate Norge i perioden 23.05.07 til 6.10.07. » 

       UDI avslo samme dag søknaden om arbeidstillatelse i familiegjenforening. Avslaget ble begrunnet med at det forelå utvisningsgrunn.

       A påklaget begge vedtakene til UNE.

       UNE avgjorde klagene ved vedtak av 24. november 2010. Både utvisningsvedtaket og avslaget på arbeidstillatelse ble opprettholdt. Klagene ble avgjort etter bestemmelsene i den nye utlendingsloven av 2008. UNE uttalte følgende om utvisningsgrunnlaget:

        « UNE viser til at klageren oppholdt seg uten tillatelse i riket fra han reiste ulovlig inn i Norge og frem til han ble uttransportert 06.10.2007. Han har ved dette overtrådt utlendingsloven § 55 annet ledd grovt, gjennom et ulovlig opphold på minst 2 år og 9 måneder hvis det tas utgangspunkt i 01.01.2005. 
        Klageren er borger av et land som ikke er unntatt fra visumplikten etter utlendingsloven § 9. Han har ikke fremlagt gyldig pass til norske myndigheter som bekrefter hans identitet eller lovligheten av innreisen og oppholdet i riket, og har således overtrådt lovens §§ 8 og 9, som er en videreføring av utlendingsloven av 1988 §§ 24 og 25. 
        Utlendingsloven av 1988 § 6 første ledd er videreført i utlendingsloven § 55 første ledd. Etter utlendingsloven § 55 første ledd må utlending som akter å ta arbeid mot eller uten vederlag ha tillatelse. Klageren har ut ifra politiets undersøkelser arbeidet minst 2300 timer ved Z Renhold i en periode på 2-3 år fra 2004 uten gyldig tillatelse. Klageren har ved dette overtrådt utlendingsloven § 55 første ledd grovt. 
        Klageren har i tillegg unndratt seg gjennomføring av vedtak som innebærer at han skal forlate riket, jf. utlendingsloven § 90 sjette ledd. UNE viser til at klageren i UDIs vedtak av 23.05.2007 fikk avslag på søknad om arbeidstillatelse i familiegjenforening. Klageren ble gitt en utreisefrist til 22.06.2007. Klageren fortsatte imidlertid å oppholde seg i riket frem til han ble uttransportert 06.10.2007. 
        Klageren har etter dette overtrådt flere bestemmelser i utlendingsloven grovt. » 

       UNE var videre enig med UDI i at utvisning ikke var et uforholdsmessig tiltak, selv om A hadde fått en datter.

       Ved stevning av 21. desember 2010 til Oslo tingrett reiste A søksmål mot staten v/ Utlendingsnemnda. Han la under hovedforhandlingen ned påstand om at utvisningsvedtaket skulle kjennes ugyldig.

       Oslo tingrett avsa 15. juni 2011 dom med slik slutning:

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes. 
2. A dømmes til å betale 40 823 – førtitusenåttehundreogtjuetre – kroner i saksomkostninger til Staten ved Utlendingsnemda innen to uker etter dommens forkynnelse. 

       Tingretten sluttet seg i hovedsak til UNEs begrunnelse og la til grunn at A hadde oppholdt seg og arbeidet ulovlig i Norge fra 2004 og frem til høsten 2007, da han returnerte til Kosovo. Det forelå flere grove brudd på utlendingsloven, og tingretten fant at utvisning med fem år innreiseforbud ikke var uforholdsmessig. Det gjaldt selv om A hadde kone og barn i Norge.

       I tingrettens dom drøftes også gyldigheten av UNEs avslag på arbeidstillatelse. Tingretten kom til at avslaget var gyldig. As påstand under hovedforhandlingen gjaldt imidlertid bare gyldigheten av utvisningsvedtaket, ikke avslaget på arbeidstillatelse. For lagmannsretten er det kun utvisningsvedtaket som har vært tema.

       For sakens bakgrunn for øvrig vises det til tingrettens dom og til lagmannsrettens merknader nedenfor.

       A har anket tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett, og staten v/ Utlendingsnemnda har gitt tilsvar. Hovedforhandling er holdt 10. og 11. desember 2012 i Borgarting lagmannsretts hus. A var ikke tilstede, men ga partsforklaring på telefon fra Kosovo og med bildeoverføring på internett (Skype). Fem vitner ga forklaring. For bevisførselen ellers vises det til rettsboken.

       A har i hovedsak gjort gjeldende:

       UNEs vedtak om utvisning med fem år innreiseforbud er ugyldig. A har ikke begått grove brudd på utlendingsloven. Grunnvilkåret for utvisning er derfor ikke oppfylt.

       UNE og tingretten har feilaktig lagt til grunn at A oppholdt seg og arbeidet i Norge fra årsskiftet 2004/2005 til utreisen i oktober 2007. A var lærerstudent i Gjakovë i Kosovo fra 2002 til 2005 og arbeidet fra 2000 til 2006 for sin fars jordbruksvirksomhet samme sted. Da kan han ikke samtidig ha vært i Norge. Det riktige er at A kom til Norge for første gang høsten 2006, et par dager før han søkte om familiegjenforening.

       A har aldri arbeidet og mottatt lønn i Norge. Han har kun hjulpet sin kone B med hennes vaskejobb ved trefire anledninger. Timelistene som politiet fant i --veien 00A, er skrevet av andre, som brukte hans navn for å skjule eget ulovlig arbeid.

       As opphold i Norge fra høsten 2006 til høsten 2007 er ikke et grovt brudd på utlendingsloven. Det må her legges vekt på at A hadde god grunn til å tro at oppholdet var lovlig. A fikk opplyst av sin advokat at han kunne være i Norge til søknaden var endelig avgjort. Også brevene fra UDI måtte oppfattes slik. A kan derfor ikke klandres for å ha oppholdt seg her.

       Hvis A hadde søkt asyl, kunne han ha oppholdt seg i Norge inntil saken var avgjort. At As advokat i stedet valgte å sende søknad om familiegjenforening, bør ikke ramme A. Også dette tilsier at bruddet på utlendingsloven ikke kan regnes som grovt.

       Det foreligger ikke grove brudd på utlendingslovens krav om gyldig reisedokument og visum. A trodde at identitetskortet hans fra FN var tilstrekkelig som reisedokument. Det kan ikke forventes at han skulle undersøke nærmere.

       A har videre ikke unndratt seg gjennomføring av utlendingsmyndighetenes vedtak. Han reiste frivillig fra Norge i oktober 2007, kort tid etter at UNE hadde avslått klagen hans.

       Hvis lagmannsretten skulle komme til at grunnvilkåret for utvisning er oppfylt, gjøres det gjeldende at utvisning med fem år innreiseforbud er uforholdsmessig. UNE og tingretten har ikke lagt tilstrekkelig vekt på hensynet til As datter. Det er helt urealistisk at familien skal kunne bo sammen i Kosovo i utvisningsperioden. Foruten det økonomiske vises det til at datteren går i barnehage og er godt integrert i sitt nærmiljø.

       Innreiseforbudet på fem år må uansett regnes fra utreisetidspunktet i oktober 2007, og ikke fra tidspunktet for utvisningsvedtaket i desember 2009.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 24. november 2010 om utvisning med fem års innreiseforbud kjennes ugyldig. 
2. Ankemotparten dekker sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten. 

       Staten v/ Utlendingsnemnda har i hovedsak gjort gjeldende:

       Tingretten har korrekt kommet til at UNEs vedtak om utvisning er gyldig.

       Grunnvilkåret for utvisning er oppfylt. A har overtrådt flere bestemmelser i utlendingsloven, og bruddene må karakteriseres som grove.

       Det gjøres gjeldende at A oppholdt seg og arbeidet ulovlig i Norge i hvert fall fra 1. januar 2005. Timelistene som politiet beslagla, viser at han jobbet minst 3000 timer ulovlig for D og Z Renhold. Det er ikke sannsynlig at andre har skrevet timelistene i hans navn.

       Opplysningene om at A studerte og arbeidet i hjemlandet i den aktuelle perioden, er ikke troverdige. Det er kun dokumentert at A var innrullert ved et universitet i hjemlandet, men ikke at han faktisk studerte og tok eksamener.

       Det ulovlige oppholdet og arbeidet utgjør et grovt brudd på utlendingsloven. Det har ingen betydning om A mottok lønn. Også arbeid uten vederlag krever arbeidstillatelse.

       Det har heller ingen betydning om A subjektivt oppfattet det slik at han kunne oppholde seg i Norge. Spørsmålet om bruddet på utlendingsloven er grovt, beror på en objektiv vurdering.

       A hadde ikke gyldig reisedokument og visum da han kom til Norge. Innreisen var derfor ulovlig. A har videre unndratt seg iverksetting av UDIs avslag på arbeidstillatelse ved ikke å forlate Norge innen utreisefristen 22. juni 2007. Også dette utgjør grove brudd på utlendingsloven.

       Utvisning er ikke et uforholdsmessig tiltak. Ved at innreiseforbudet er begrenset til fem år, er det tatt tilstrekkelig hensyn til datteren. Det er ingen holdepunkter for at utvisningen vil føre til en uvanlig stor belastning, noe som er en forutsetning for at utvisning skal være uforholdsmessig. Kontakt kan opprettholdes ved besøk i Kosovo og ved bruk av telefon og internett. Det er også mulig for ektefellen og datteren å flytte til Kosovo for den perioden innreiseforbudet gjelder. Det vises til at ektefellen opprinnelig er fra Kosovo.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes. 
2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

 
       Lagmannsretten har kommet til at utvisningsvedtaket er gyldig, og at anken må forkastes.

       Lagmannsretten har full kompetanse til å prøve både grunnvilkåret for utvisning og forholdsmessigheten av vedtaket, jf. Rt-2009-534 avsnitt 46. Det er tilstrekkelig at det foreligger sannsynlighetsovervekt for de faktiske forholdene som begrunner utvisningen, jf. Rt-2006-1657 avsnitt 32 til 36.

       Det rettslige grunnlaget for UNEs utvisningsvedtak er utlendingsloven av 2008 § 66 første ledd bokstav a. Bestemmelsen gir hjemmel for utvisning

        « når utlendingen grovt eller gjentatte ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i loven her, forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter loven, eller unndrar seg gjennomføringen av et vedtak som innebærer at vedkommende skal forlate riket ». 

       UNE har i sitt vedtak vist til fire forhold som rammes av bestemmelsen: For det første at A har oppholdt seg i Norge i en lengre periode uten nødvendig tillatelse, for det annet at han har arbeidet ulovlig her i en lengre periode, for det tredje at han har reist inn i landet uten gyldig reisedokument og visum, og for det fjerde at han har unndratt seg et vedtak ved ikke å forlate Norge innen utreisefristen 22. juni 2007, som ble fastsatt da UDI avslo søknaden om arbeidstillatelse.

       De mest alvorlige forholdene er ulovlig opphold og arbeid i en lengre periode, jf. utlendingsloven § 55 første og annet ledd. Det er særlig dette som begrunner utvisningen. Lagmannsretten vil begynne med å vurdere disse forholdene.

       UNEs utvisningsvedtak bygger på at A har oppholdt seg i Norge i hvert fall fra årsskiftet 2004/2005, slik at det ulovlige oppholdet varte i minst to år og ni måneder. I vedtaket er det videre lagt til grunn at A har arbeidet ulovlig i minst 2300 timer i denne perioden. A bestrider ikke at han har oppholdt seg i Norge uten tillatelse, men gjør gjeldende at perioden var vesentlig kortere enn det UNE har lagt til grunn. Det knytter seg derfor avgjørende feil til det faktiske grunnlaget for utvisningen. A har anført at han ankom Norge høsten 2006, og at han ikke arbeidet her – i hvert fall ikke i nevneverdig omfang.

       Slik saken er opplyst, er lagmannsretten enig med tingretten i at A mest sannsynlig har oppholdt seg og arbeidet i Norge fra før årsskiftet 2004/2005. Det knytter seg ingen avgjørende feil til UNEs vurderinger på dette punkt.

       Lagmannsretten har – som tingretten – lagt avgjørende vekt på de beslaglagte timelistene fra Z Renhold samt vitneforklaringen fra E. Timelistene ble funnet av politiet 18. januar 2008 i --veien 00A i X, der A og B bodde frem til oktober 2007, da førstnevnte reiste ut av landet og B flyttet til Y med datteren. Det er for lagmannsretten fremlagt rundt 60 timelister som er påført navnet « A », « 'A' » eller « A » for hånd. Timelistene gjelder oppdrag for Z Renhold på ulike steder, bl.a. ** Bakeri på W, der også B arbeidet. Staten har opplyst at timelistene tilsammen omfatter omlag 3000 timer arbeid. Dette timetallet er ikke i seg selv bestridt, og lagmannsretten legger det til grunn, slik også tingretten gjorde.

       A hevder at det ikke er han som har skrevet timelistene, og at han aldri har arbeidet for Z Renhold. Ifølge A gjelder listene arbeid utført av en gruppe kosovoalbanere uten oppholdstillatelse som bodde i --veien 00A fra høsten 2007, etter at A og B hadde flyttet ut. Disse skrev timelister i As navn for å skjule eget ulovlig arbeid, uten at A kjente til det.

       Lagmannsretten finner at As forklaring ikke kan legges til grunn. Det er etter lagmannsrettens oppfatning mest sannsynlig at det er A selv som har ført timelistene, og at listene gjelder arbeid han selv har utført. Timelistene ble funnet i boligen til A og B. Håndskriften på listene synes å stemme med As håndskrift. As arbeidsforhold til Z Renhold er dessuten bekreftet av vitnet E.

       E arbeidet før 2006 som baker ved ** Bakeri på W. Fra 2006 har han vært produksjonsleder. Som produksjonsleder har han ansvar for å skaffe personale, sette opp vaktlister, fordele arbeidsoppgaver og kontrollere arbeidet. E forklarte at Z Renhold utførte renhold for bakeriet i flere år, og ved behov også produksjonsoppgaver som baking og pakking. Personale fra Z Renhold var i bakeriet hver dag, ofte flere personer av gangen. Som produksjonsleder var det E som ga Z Renhold oppdrag. Dette gjorde han ved å kontakte innehaveren av Z Renhold, D.

       E bekreftet i lagmannsretten at A arbeidet i ** Bakeri fra 2004, og at han var innleid fra Z Renhold. E kunne tidfeste dette fordi bakeriet endret og utvidet sin virksomhet i denne perioden. A deltok i produksjonen av bakervarer i tillegg til at han vasket. Han jobbet særlig mye i helgene. E har gjenkjent A på bilder og har bekreftet at han jobbet i bakeriet med sin kone, som vasket kontorene. A var flink til å jobbe, og E ba ofte D om å sende ham. E husket ham derfor godt.

       E har gitt en sammenhengende og konsistent forklaring om dette til både politiet, tingretten og lagmannsretten.

       Etter dette legger lagmannsretten til grunn at A selv har skrevet timelistene, og at de gjelder hans eget arbeid.

       A har innvendt at hans anførsel om at han ikke har arbeidet i Norge, støttes av vitneforklaringene til F og G. De uttalte i lagmannsretten at timelistene var skrevet av dem, og at listene gjaldt arbeid utført av kosovoalbanerne som bodde i --veien 00A fra høsten 2007, deriblant dem selv.

       Lagmannsretten finner ikke forklaringene troverdige.

       Formålet med å føre timelistene i As navn, var ifølge Fs forklaring å hindre at deres eget ulovlige arbeid ble avslørt. Siden A hadde reist fra Norge høsten 2007, ville han ikke bli påført skade. G ga uttrykk for det samme i sin vitneforklaring.

       Forklaringene harmonerer ikke med politiets funn under beslaget i --veien 00A. Politiet fant ikke bare timelister for A i boligen. Som det fremgår av Jæren tingretts straffedom mot D, ble det også funnet timelister fra Z Renhold for andre som oppholdt seg i boligen, herunder lister for F.

       Forklaringen om at F og de andre i boligen førte timelister i As navn for å skjule at de arbeidet ulovlig, lar seg vanskelig forene med at det samtidig ble funnet timelister som var skrevet i deres eget navn. Det er ikke gitt noen forklaring om hvordan dette henger sammen.

       Det er dessuten ikke opplyst at noen brukte As navn utad overfor oppdragsgivere, noe som ville ha vært naturlig om de ville dekke seg bak hans navn.

       Lagmannsretten viser videre til at F er i slekt med A, og at han – etter eget utsagn – bodde en periode sammen med ekteparet AB i --veien 00A før A dro til Kosovo høsten 2007. Han var kjent med at paret var gift og ønsket familiegjenforening. Det er ut fra dette uforståelig at F fabrikkerte timelister i sin slektnings navn. Han måtte innse at det ville kunne skape problemer for ønsket om familiegjenforening. Om F ønsket å skjule seg bak en annen identitet, ville det uansett ha vært mer formålstjenlig å bruke et fiktivt navn, eventuelt navnet på en person som ikke kunne knyttes til ham selv.

       F forklarte i lagmannsretten at det var innehaveren av Z Renhold, D, som ba dem om å bruke As navn på timelistene. Dette skal D ha bedt om høsten 2007. Det er imidlertid vanskelig å forstå hvordan Z Renhold kunne være tjent med dette. Hvis målet var å skjule bruk av ulovlig arbeidskraft, var det åpenbart ufornuftig å bruke As navn. Siden A ikke hadde arbeids- og oppholdstillatelse i Norge, og dette var kjent for norske myndigheter gjennom vedtak fra UDI og UNE, ville det fremgå av timelistene at det var tale om ulovlig arbeid, eventuelt at listene var fabrikkerte.

       Lagmannsretten finner det derfor usannsynlig at D har oppfordret til bruk av As navn. Dette svekker tilliten også til de øvrige delene av Fs forklaring.

       Det er videre ikke gitt noen fornuftig forklaring på hvordan Z Renhold kunne vite hvem som skulle ha betalt når flere arbeidere førte timer i As navn. F har her forklart at de enkelte arbeiderne sendte timelister i eget navn på sms til D. I så fall kan lagmannsretten ikke se at det overhodet var behov for de fabrikkerte timelistene. Listene fylte i så fall ingen praktisk funksjon verken for arbeidsgiver og arbeidstaker.

       Lagmannsretten viser endelig til at timelistene dekker måneder fra januar til desember. Dette stemmer ikke med at alle listene skal være skrevet i perioden oktober 2007 til januar 2008.

       Forklaringene fra F og G endrer derfor ikke lagmannsrettens konklusjon om at A har arbeidet i Norge, slik timelistene viser. Forklaringene inneholder så mange uklarheter og uoverensstemmelser at lagmannsretten ser bort fra dem.

       A har videre anført at han arbeidet og studerte i Kosovo fra 2000 til 2006, og at han da ikke samtidig kan ha vært i Norge. Han har lagt frem dokumentasjon som skal underbygge dette.

       Lagmannsretten finner ikke de fremlagte dokumentene avgjørende. Attesten fra universitetet i Prishtina, avdeling Gjakovë, viser at A ble tatt opp som lærerstudent for perioden 2002 til 2005. Men attesten sier ingen ting om at han fulgte opp studiene og tok eksamener. A opplyste for øvrig i lagmannsretten at han aldri tok avsluttende eksamen og derfor ikke kan legge frem vitnemål.

       Heller ikke arbeidsattesten for 2000 til 2006 fra farens jordbruksvirksomhet i Gjakovë sier noe nærmere om i hvilken periode A oppholdt seg i Kosovo. Det står at han har arbeidet, men ikke hvor mye og hvor ofte. I vurderingen av hvilken vekt det kan legges på attesten, må det dessuten tas hensyn til at den er utstedt og undertegnet av As far, og at dette skjedde etter at UNE hadde stadfestet UDIs utvisningsvedtak. Lagmannsretten har ellers merket seg at den beskrivelsen A ga av sine arbeidsoppgaver i lagmannsretten – at han hjalp til med å stelle dyr – harmonerer dårlig med tittelen som er brukt i attesten (« trade manager »).

       Når det gjelder tidfestingen av As arbeid i Norge, la UNE til grunn at han arbeidet her i hvert fall fra 1. januar 2005. En mer nøyaktig tidfesting var ikke mulig, siden timelistene fra Z Renhold er ført per måned og ikke er påført årstall. Lagmannsretten er enig med UNE og tingretten i at både det totale timetallet, og det forhold at det er funnet flere timelister med samme månedsangivelse, tilsier at A oppholdt seg og arbeidet i Norge i flere år. Dette følger også av forklaringen fra E.

       På denne bakgrunn ser lagmannsretten det som mest sannsynlig at A kom til Norge før årsskiftet 2004/2005. Han reiste ut av landet i oktober 2007. Det gir en samlet oppholdsperiode på nærmere tre år.

       Det tilføyes at lagmannsretten ikke vil utelukke at A i løpet av denne perioden var en tur i Kosovo, slik at det ikke er tale om en sammenhengende oppholdsperiode i Norge. En fremlagt vigselsattest for A og B utstedt i mars 2006 i Gjakovë kan tyde på det. Det er i så fall uten betydning for resultatet. Ut fra den samlede bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at det under enhver omstendighet er tale om ulovlig opphold og arbeid i godt over to år.

       Det er ikke tvilsomt at ulovlig opphold og arbeid i det omfanget som saken her gjelder, utgjør et grovt brudd på utlendingsloven § 55 første og annet ledd.

       A har gjort gjeldende at han var i aktsom god tro om at oppholdet i Norge var lovlig. Denne anførselen bygger imidlertid på en forutsetning om at han ankom Norge først da han søkte om arbeidstillatelse høsten 2006, og at han ikke arbeidet her. Siden lagmannsretten har lagt til grunn at A var i Norge og arbeidet lenge før dette, er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på anførselen. Lagmannsretten legger til grunn at A forsto at det langvarige oppholdet og arbeidet var ulovlig, og at den rettslige situasjonen ikke endret seg bare ved at han – etter relativt lang tid - innleverte søknad om arbeidstillatelse. Hans subjektive forhold er uansett uten betydning for om grunnvilkåret er oppfylt, jf. Rt-2011-948 avsnitt 46.

       Lagmannsretten går så over til å vurdere de andre bruddene på utlendingsloven som utvisningsvedtaket bygger på.

       UNE har korrekt lagt til grunn at A ikke hadde gyldig pass og visum, slik at også innreisen til Norge var ulovlig, jf. utlendingsloven §§ 8 og 9. Dette utgjør et grovt brudd på utlendingsloven, jf. loven § 66 første ledd bokstav a. Lagmannsretten bemerker at As FN-identitetskort ikke er et gyldig reisedokument.

       Lagmannsretten finner videre at A har unndratt seg UDIs avslag på arbeidstillatelse ved ikke å reise ut innen utreisefristen 22. juni 2007, jf. utlendingsloven § 90 sjette ledd. UDIs avslag på arbeidstillatelse kan ikke oppfattes slik at A kunne bli i landet frem til avslaget var rettskraftig. Det sies tvert imot uttrykkelig i vedtaket at oppholdet er ulovlig, og at han må reise senest innen utreisefristen. At A kort tid før utløpet av utreisefristen ba om utsatt iverksettelse, er uten betydning. Utsatt iverksettelse var ikke innvilget da utreisefristen utløp, og ble det heller ikke senere. Begjæringen om utsatt iverksettelse ble for øvrig fremsatt flere dager etter at fristen for slik begjæring var utløpt.

       I likhet med de øvrige forholdene utgjør unndragelsen av avslaget på arbeidstillatelse, med tilhørende utreisefrist, utvisningsgrunn etter utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a.

       Samlet konklusjon blir at grunnvilkåret for utvisning er oppfylt. Det er ikke påvist avgjørende feil ved UNEs vedtak på dette punkt.

       Neste spørsmål er om utvisning med fem år innreiseforbud er et uforholdsmessig tiltak, jf. utlendingsloven § 70. Forholdsmessighetsvurderingen innebærer at forholdets alvor må veies mot As personlige og familiemessige tilknytning til Norge. Det er ikke bare virkningen for A selv som skal vurderes, men også hensynet til hans familie. Det er den samlede virkningen for de berørte som er avgjørende, jf. Rt-2009-705 avsnitt 65.

       Sett i lys av alvoret i bruddene på utlendingsloven, særlig det langvarige ulovlige oppholdet og arbeidet, er det klart at vedtaket ikke er uforholdsmessig overfor A selv. Han kom til Norge i voksen alder og kunne på ankomsttidspunktet ikke ha noen berettiget forventning om å få bli. Han har ingen tilknytning til landet utover ektefellen og datteren.

       Utvisning er heller ikke uforholdsmessig av hensyn til ektefellen. Det er ikke anført at utvisning vil påføre henne belastninger utover det som må forventes i slike saker. A anførte for tingretten at ektefellen har psykiske problemer og epilepsi, men dette ble ikke påberopt som et moment i utvisningsvurderingen for lagmannsretten og kan uansett ikke få avgjørende betydning.

       Det som får vekt i forholdsmessighetsvurderingen, er hensynet til datteren C, som ble født i -- 2008.

       Utlendingsloven § 70 første ledd annet punktum understreker at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i utvisningssaker som berører barn. Det betyr ikke at dette hensynet uten videre blir avgjørende, jf. Høyesteretts plenumsdom av 21. desember 2012 ( HR-2012-02398-P) avsnitt 134-135. Det må også her foretas en avveining mot forholdets alvor og hensynet til effektiv kontroll og håndheving av utlendingsloven. Høyesterett har på denne bakgrunn fastslått at det ved meget alvorlige brudd på utlendingsloven må påvises « uvanlig store belastninger » for at hensynet til barnet skal føre til uforholdsmessighet, jf. Rt-2009-534 avsnittene 62 til 65 (flertallet). Hvis bruddene på utlendingsloven er mindre alvorlige, kan barnets interesser måtte gis fortrinn selv om belastningen ikke vil bli uvanlig stor, jf. Rt-2011-948 avsnitt 35 og 39.

       A har anført at dommen i Rt-2011-948 tilsier at utvisningsvedtaket er uforholdsmessig. I denne saken kom Høyesterett til at hensynet til utlendingens to barn måtte veie tyngre enn de konkrete bruddene på utlendingsloven som utlendingen hadde begått, og at utvisning derfor var uforholdsmessig.

       Lagmannsretten finner at Høyesteretts dom ikke har overføringsverdi til vårt tilfelle, fordi saksforholdene er vesentlig forskjellige. For det første var bruddene på utlendingsloven mindre alvorlige i saken for Høyesterett. Det ulovlige oppholdet og arbeidet varte kortere, og Høyesterett trakk frem flere subjektive forhold som tilsa at utlendingen ikke hadde opptrådt forsettlig. I vår sak foreligger ingen slike forhold. Som lagmannsretten tidligere har vært inne på, hadde A ingen berettiget grunn til å tro at hans langvarige opphold og arbeid var lovlig.

       For det annet gjorde hensynet til barnets beste seg gjeldende med vesentlig større tyngde i saken for Høyesterett, fordi utlendingen hadde bodd fast sammen med sine to barn i Norge siden de ble født. Utvisningsvedtaket grep derfor inn i et etablert tilknytningsforhold og ville føre til at barna ble atskilt fra den som ifølge Høyesterett var den primære omsorgsgiveren.

       Forholdene i vår sak er annerledes. A har aldri bodd fast sammen med datteren eller hatt samvær med henne i Norge. Datteren ble født rundt ni måneder etter at A hadde returnert til Kosovo og har hele tiden bodd med moren. Ettersom utvisning ikke vil endre dagens omsorgssituasjon, er utvisning vesentlig mindre inngripende enn i høyesterettssaken, se utlendingsforskriften § 14-1, der det bekreftes at det i forholdsmessighetsvurderingen skal legges vekt på om utledningen bor eller har jevnlig samvær med barnet.

       Det er ingen holdepunkter for at B ikke vil klare å ivareta omsorgen for datteren i mannens fravær. Det har hun i praksis klart i lengre tid. Hun er i jobb, snakker godt norsk og bor hos familie i Y som kan bistå henne. Det er opplyst at barnet er godt integrert i nærmiljøet. Omsorgssituasjonen synes derfor tilfredsstillende.

       Lagmannsretten finner videre at det vil være fullt mulig for familien å opprettholde kontakt i utvisningsperioden. B, som selv opprinnelig er fra Kosovo, opplyste i lagmannsretten at hun og datteren flere ganger har vært på besøk hos A. I 2012 har de vært i Kosovo 3-4 ganger, gjerne i perioder på to uker. Dette viser at utvisningsvedtaket ikke vil avskjære muligheten for samvær og kontakt mellom far og datter.

       Om familien ønsker det, vil de også kunne bosette seg sammen i Kosovo i utvisningsperioden. I en sak der begge ektefellene har kosovoalbansk bakgrunn, fremstår ikke dette som et helt urealistisk alternativ.

       Ut fra en samlet vurdering, og hensett til forholdets alvor, finner lagmannsretten det klart at hensynet til barnet ikke kan være utslagsgivende i denne saken. Virkningen for datteren ligger godt innenfor det som er rene normalvirkninger av utvisning, og hennes interesser er tilstrekkelig ivaretatt ved at utvisningsperioden er begrenset til fem år. I dette ligger at lagmannsretten mener at også selve varigheten av innreiseforbudet er forholdsmessig, jf. utlendingsforskriften § 14-2.

       Det er etter dette ikke grunnlag for å kjenne utvisningsvedtaket ugyldig.

       Forutsatt at utvisningsvedtaket opprettholdes, har A gjort gjeldende at innreiseforbudet på fem år må regnes fra tidspunktet da han forlot landet i oktober 2007, og ikke fra tidspunktet for UDIs utvisningsvedtak, som ble truffet 1. desember 2009.

       Anførselen kan ikke føre frem. Lengden av innreiseforbudet ble på vanlig måte bestemt av UDI i selve utvisningsvedtaket. Siden UDI vurderte forholdsmessigheten av utvisning, og dermed også spørsmålet om hvilken varighet innreiseforbudet skulle ha, ut fra situasjonen da vedtaket ble truffet, følger det forutsetningsvis at de fem årene skal regnes fra vedtakstidspunktet. Noe annet er ikke sagt i vedtaket. At utvisningsperioden regnes fra UDIs vedtak, er i tråd med praksis, jf. UDIs rundskriv RS 2010-024 punkt 4.2. Lagmannsretten kan som nevnt ikke se at resultatet er uforholdsmessig.

       Det er ikke påberopt brudd på menneskerettighetene. Lagmannsretten kan uansett ikke se at utvisning er i strid med EMK artikkel 8. Det foreligger ingen « exceptional circumstances » som kan begrunne en konklusjon om konvensjonsbrudd, slik som i saken Nunez mot Norge (EMDs dom av 28. juni 2011 i sak nr. EMD-2009-55597) .

       Etter dette forkastes anken.

       Staten v/ Utlendingsnemnda har vunnet saken og har som utgangspunkt krav på full dekning av nødvendige sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd og § 20-5 første ledd. Lagmannsretten har vurdert unntakene i tvisteloven § 20-2 tredje ledd, men finner at det ikke er tungtveiende grunner til å frita A for kostnadsansvaret. At saken har stor velferdsmessig betydning for ham og familien, er ikke i seg selv nok til å begrunne unntak.

       Ved avslutningen av hovedforhandlingen la advokat Rigland frem en kostnadsoppgave på 48 062 kroner, der 47 250 er salær, mens resten er utgifter til kopiering mv. Det skal ikke beregnes merverdiavgift av kravet. Advokat Jespersen hadde ikke merknader, og lagmannsretten legger kravet til grunn. I ettertid er det tilføyd 3 432 kroner i utgifter til et vitne. Lagmannsretten tilkjenner etter dette 51 494 kroner i sakskostnader for lagmannsretten.

       Lagmannsretten gjør ingen endringer i tingrettens kostnadsavgjørelse, jf. tvisteloven § 20-9 første og annet ledd.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Anken forkastes. 
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 51.494 – femtientusenfirehundreognittifire - kroner til staten v/ Utlendingsnemnda innen to uker etter forkynnelsen av dommen. 

Siste endringer
  • Ny: LB-2011-131658-2 Utvisning – ulovlig opphold og arbeid – utlendingsloven (17.01.2013)

    Saken gjaldt utvisning for brudd på utlendingsloven, jf. § 66 første ledd bokstav a. Lagmannsretten la til grunn at utlendingen, som var fra Kosovo, hadde oppholdt seg og arbeidet ulovlig i Norge i nærmere tre år. Han hadde reist inn i landet uten gyldig reisedokument og visum, samt unndratt seg et vedtak som innebar utreiseplikt . Det forelå derfor flere grove brudd på utlendingsloven. Utvisning med fem års innreiseforbud ble ikke funnet uforholdsmessig, selv om utlendingen hadde ektefelle og et lite barn i Norge. Det ble lagt vekt på at han aldri hadde bodd sammen med barnet og at kontakten kunne opprettholdes bl.a. ved besøk i hjemlandet. Anken ble forkastet.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo