Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2011-162056
Dokumentdato : 17.10.2013

Pass- og fremmedkontroll. Utlendingsloven § 40. Pro forma ekteskap.

Lagmannsretten la som tingretten til grunn at det forelå pro forma ekteskap. Det ble blant annet lagt vekt på at det etter flere bostedskontroller ikke kunne sannsynliggjøres felles bosted på noen adresse.

       Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på permanent oppholdstillatelse. Hovedspørsmålet i saken er om den ankende parts ekteskap anses reelt i relasjon til utlendingsloven § 40.

       Sakens bakgrunn:

       A er født i Sri Lanka i 1976 og bodde der fram til 2002. Han har opplyst at han ble kjent med B, født i 1977, i 1991 på Sri Lanka. Deres familier kjente hverandre, og B og moren bodde i en periode på 6-7 måneder hos hans familie før B skulle reise til Norge.

       B kom til Norge som asylsøker rundt 1991-92. A og B så hverandre deretter ikke før etter ca 10 år da han kom til Norge. De har imidlertid opplyst å ha ringt hverandre ukentlig fra 1998 og også korrespondert jevnlig pr. brev og epost. De fant etter hvert tonen og besluttet i 1999 å ville gifte seg med hverandre. Foreldrene ble underrettet. Hans foreldre var ikke så begeistret fordi deres andre sønn, E, også var reist til Norge.

       A søkte om oppholdstillatelse 16. januar 2002 via den norske ambassaden i Colombo. Han fikk 22. oktober 2002 innvilget seks måneders oppholdstillatelse i Norge for å inngå ekteskap med B. De hevder begge at formålet med reisen var et fremtidig ekteskap dem imellom. Umiddelbart etter hans ankomst til Norge rundt årsskfitet 2002/2003 flyttet de sammen i et leilighet i et hus eiet/leiet av Bs onkel, C.

       A og B inngikk ekteskap 27. mai 2003, og A fikk 24. september 2003 innvilget midlertidig oppholdstillatelse. Denne ble senere fornyet fram til 24. september 2006.

       A søkte 16. august 2006 om permanent oppholdstillatelse. Som ledd i saksbehandlingen av denne gjennomførte tjenestemenn fra Romerike politidistrikt 28. november 2006 bostedskontroll på den oppgitte adresse --vei 00 i Lørenskog. De påtraff da verken A eller B. En kvinne ved navn D kunne opplyse at B var datter av hennes manns søster, og at B bodde der. Hun opplyste at A bodde hos sin bror, men at han visstnok « stakk innom noen ganger.» Ifølge rapporten rettet hun dette til at hun ikke visste hvor han bodde, og hun opplyste at hun ikke visste når hun sist så ham.

       Ved ny bostedskontroll på samme adresse dagen etter var også A og hans bror, E, med polititjenestemennene. De ble vist et soverom som ble oppgitt å være As og Bs. På soverommet ble det ifølge rapporten ikke funnet klær tilhørende noen mann. Blant fire skap på et annet rom kunne A ikke påvise klær som tilhørte ham. Tjenestemennene forsøkte å komme i kontakt med B, men hun ble opplyst å befinne seg på toalettet og viste seg ikke før tjenestemennene ble bedt om å forlate leiligheten. Den 19. desember 2006 oppsøkte igjen polititjenestemenn leiligheten. Ifølge rapporten påtraff tjenestemennene kun D og ektemannens sønn. Han kunne opplyse at B ikke bodde der og kunne ikke opplyse hvor hun bodde.

       Den 17. februar 2008 foretok tjenestemenn fra Oslo politidistrikt en ny bostedskontroll, denne gang på det som var oppgitt som As nye adresse, --veien 38 på Furuset i Oslo. A befant seg i leiligheten, mens B ble opplyst å ha reist på handletur til Sverige samme morgen. Begge senger i det som ble opplyst å være ekteparets soverom var oppredd. I tillegg var oppredd og tydeligvis i bruk en seng på det som ble opplyst å være As arbeidsrom. A og hans bror identifiserte begge som sine respektive ektefellers tannbørster de samme grønne børstene, og begge utpekte det samme paret sko som sine ektefellers sko. Ved ny kontroll på samme adresse 14. mars 2007, grunnet Bs manglende fremmøte til intervju, var verken A eller B hjemme idet de ble opplyst å ha reist til sykehuset da det skulle tas røntgenbilder av B. Sengene på soverommet ble imidlertid konstatert oppredd og i jevnlig bruk, mens det for sengen på arbeidsrommet ikke ble konstatert tegn på bruk.

       B avga forklaring til politiet 6. mars 2008, og A 16. april og 7. mai 2008. På spørsmål omkring innsendte/innleverte fotos med B og A som motiv, benektet B at det hadde funnet sted noen manipulering. A bestred også manipulering av bildene, men erkjente etterhvert å ha kopiert den ene eller andre av dem inn i bilder slik at ektefellene skulle fremstå som sammen på bildet. Han mente imidlertid at originalbildene var tatt av en av dem, og at det var derfor begge ikke fremsto samlet på originalene. Begge anførte for øvrig under intervjuene at ekteskapet av innhold var reelt.

       Ved vedtak av 7. august 2008 avslo Utlendingsdirektoratet (UDI) As søknad om bosettingstillatelse. Begrunnelsen for avslaget var at ekteskapet mellom saksøkeren og B ikke ble ansett som reelt, og at A derfor ikke fylte vilkårene etter utlendingsloven § 9, jf. utlendingsforskriften § 23 første ledd bokstav a. Vedtaket ble stadfestet i Utlendingsnemndas vedtak av 15. juli 2010.

       Gyldigheten av Utlendingsemdas (UNEs) vedtak ble bragt inn for Oslo tingrett ved stevning av 12. november 2010.

       Oslo tingrett avsa 4. juli 2011 dom med slik slutning:

1. Staten ved Utlendingsnemda frifinnes. 
2. I saksomkostninger betaler A innen 2 – to – uker til Staten ved Utlendingsnemda et beløp stort kr 62 500,- – kronersekstitotusenfemhundre 0/100. 

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       A har anket dommen. Etter at ankeforhandling har vært berammet og utsatt tre ganger, ble forhandlinger holdt 1. og 2. oktober 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. Den ankende part møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten var representert ved prosessfullmektigen. Saksbehandler i UNE, Katrine Johannesson var til stede under ankeforhandlingen. Det ble avhørt sju vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       A begjærte for øvrig den 1. september 2013 UNEs vedtak omgjort. Begjæringen ble ikke realitetsbehandlet da den ble ansett for sent fremsatt, jf. UNEs brev av 11. september 2013.

       Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

       Vurderingstemaet er om det foreligger et reelt ekteskap eller ikke. Dersom ekteskapet er reelt, er UNEs vedtak ugyldig.

       Staten har bevisbyrden for at det foreligger et proformaekteskap. Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Dersom det ikke kan konstateres overvekt i noen retning, skal vedtaket kjennes ugyldig.

       Både UNE og tingretten har ved vurderingen av proformaspørsmålet lagt til grunn den faktiske og rettslige situasjonen som gjaldt på vedtakstidspunktet. Det er situasjonen på tidspunktet for vigselen som er avgjørende, jf. Rt-2013-937. Verken vedtaket eller dommen inneholder vurderinger av ekteskapets realitet ved tidspunktet for ekteskapsinngåelsen. Det må vurderes om det er 1988-loven som kommer til anvendelse, men anvendelse av § 40 i utlendingsloven av 2008 påberopes ikke som ugyldighetsgrunn.

       Det er ikke noe i ektefellenes bekgrunn som skulle vekke mistanke om at ekteskapet ikke er reelt. De kjente hverandre fra Sri Lanka og var i en alder da det var naturlig å inngå ekteskap. De hadde samme bakgrunn når det gjelder kultur og religion, og familiene kjente hverandre. De hadde jevnlig kontakt pr. telefon, epost og brev fra 1998. Det må være åpenhet for at personer med annen kulturbakgrunn inngår ekteskap uten den nære kontakt som norske par vanligvis har.

       Ingen av de momenter som det i følge i Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 61 bør legges vekt på ved vurderingen av proformaekteskap, kan anføres i dette tilfellet. Det er ikke noe grunnlag for å hevde at det skal være betalt noe i forbindelse med inngåelse av ekteskapet. På dette tidspunktet var det for øvrig B som hadde inntekt, og A hadde ikke arbeid. Heller ikke de momenter som i tillegg er oppgitt i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 190 er aktuelle i denne saken.

       Ektefellene har gitt avvikende forklaringer på enkelte punkter. Dette gjelder imidlertid relativt få punkter og må tillegges mindre betydning. Det må også legges vekt på at det kan ha oppstått misforståelser og manglende presisering i svarene på grunn av tolking. Ektefellenes kunnskap om hverandres arbeid og venner må vurderes ut fra deres kultur og kjønnsrollemønster.

       Når det gjelder bosted, anføres at begge ektefeller har bodd i -- vei 00 i huset til en slektning av B fram til de flyttet til --veien 38 høsten 2006. Dette ble imidlertid ikke meldt til folkeregisteret før i mai 2007. Manglende flyttemelding og frykt for reaksjoner på dette, kan forklare at det ved bostedskontrollene i -- vei ikke ble opplyst noe om flytting. I 2011 kjøpte de sammen leilighet i -- vei. Fremlagte kontoutskrifter m.v. bekrefter bosted på Fjellhamar og deretter flytting til --veien i Furuset.

       A har erkjent at enkelte av de fotografier som ble fremlagt, var manipulert. Dette må vurderes ut fra et press for å fremlegge familiebilder. Det er ingen tvil om begge ektefellene var til stede ved vigselen. Dette kan imidlertid ikke ha betydning for vurderingen av ekteskapets realitet.

       Ektefellene har i lang tid forsøkt å få barn og er nå henvist til utredning for kunstig befruktning. De har allerede brukt betydelige summer i den anledning. Dette viser at ekteskapet er reelt.

       A har nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 15.07.2010 sak DUF xxx kjennes ugyldig. 
2. A tilkjennes saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett. 

       Ankemotparten, Staten v/ Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Omgåelse av utlendingsloven ved proformaekteskap er et økende problem. Innvandringspolitiske hensyn står sentralt, og sympati for enkeltmennesker kan ikke vektlegges. Hensynet til beskyttelse av familielovet slår ikke til dersom ekteskapet ikke er reelt.

       Utlendingsloven av 2008 skal anvendes. Dette har det tidligere vært enighet om. Bestemmelsen i utlendingsloven § 40 innebærer for øvrig en kodifisering av 1998-loven § 9.

       Det rettslige grunnlaget for permanent oppholdstillatelse er utlendingsloven § 62 første ledd, som gir en utlending, som har hatt midlertidig opphold i tre år, rett til permanent opphold. En forutsetning for permanent opphold er at vilkårene for midlertidig oppholdstillatelse har vært oppfylt hele perioden.

       Oppholdstillatelse kan nektes dersom det fremstår som sannsynlig av det hovedsakelige formålet med ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket, jf. utlendingsloven § 40. Det er søkerens motiv ved inngåelsen av ekteskapet som er avgjørende. Det vises til Rt-2006-1657 og Rt-2013-937.

       Det er staten som har bevisbyrden og alminnelig sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig.

       Generelt anføres at dersom det foreligger et proformaekteskap, vil forklaringer fra ektefellene, familiemedlemmer og venner normalt ikke ha bevisverdi av betydning. Forklaringer vil ofte bli samkjørte, og det er mest interessant hva de forklarer seg ulikt om. Tidsnære bevis, særlig knyttet til forhold før første bostedkontroll og UDIs avslagsvedtak, må tillegges størst vekt.

       Ektefellene har neppe bodd sammen før bostedskontrollen i 2006. Det ble da opplyst av beboer at A ikke bodde i -- vei. Han hadde ikke noen nøkkel til huset og han kunne ikke identifisere egne gjenstander i huset. Det er lite sannsynlig at han nylig hadde flyttet, men valgte å fortie dette fordi han følte seg presset. Det er ikke nødvendig å bevise hvor han faktisk bodde, men det var kanskje sammen med broren.

       Ekteskapsinngåelsen må anses som atypisk ved at de ikke hadde sett hverandre siden 1991, og at ekteskap ble besluttet inngått ca. ett år etter at telefonkontakt var opprettet. Det kan også reises spørsmål ved om det er inngått avtale om betaling i form av forsørgelse av B.

       Det mangler dokumentasjon på felles liv mellom ektefellene. Det er også motstrid mellom partenes politiforklaringer på forhold som er vanskelige å forstå. Noen tilfeller kan skyldes misforståelser, men dette er mindre sannsynlig når det dreier seg om så mange som minst 12 uoverensstemmelser.

       Fremleggelse av manipulerte bilder svekker As troverdighet. Det var for øvrig etter press at han aksepterte at bildende var falske.

       A har vist påfallende unnvikende adferd og har blant annet avlyst flere innkallinger til intervju. Ektefellene lot seg aldri påtreffe sammen i bolig.

       Når det gjelder As anførsel om at han flyttet til sin bror i --veien i 2006, er denne ny for lagmannsretten. Det er for øvrig uklart om flyttingen skal ha funnet sted i mai 2006 eller november 2006. Anførselen strider for øvrig med bostedsattester, med Ds forklaring, med C korrigering i brev av 13. april 2010 og med bekreftelser fra naboer i -- vei.

       De forhold som kan tale for at ekteskapet er reelt, kan ikke tillegges stor vekt. Dette gjelder partenes egne forklaringer og deres felles kulturbakgrunn. Fremlagte legeattester er fra tiden etter at det ble satt søkelys på ekteskapets realitet. Graviditetsønsket fremgår av legeattest fra august 2009. Det er for øvrig gitt ulike forklaringer for lagmannsretten og i politiforklaringene om når de forsøkte å få barn.

       Det foreligger noen få felles bilder. Disse er av ukjent dato og det er ulike forklaringer om når de ble tatt og hvem som tok dem. Flere bilder er manipulerte.

       Annen dokumentasjon er i all hovedsak skaffet til veie etter avslagsvedtaket. Dokumentasjonen like før ankeforhandlingen gir ikke et annet bilde av saken.

       Etter en totalvurdering er det klart mer enn 50% sannsynlighet for at ekteskapet ikke var reelt, og at partene ikke bodde sammen i perioden mai 2003 til september 2006. UNE har ikke lagt feil faktum av betydning til grunn, og vedtaket er således gyldig.

       Staten har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes. 
2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten ser slik på saken: 

       UNEs vedtak av 15. juli 2010 gjelder avslag på søknad om permanent oppholdstillatelse. Etter utlendingsloven § 62 første ledd har en utlending som de siste tre årene har oppholdt seg i riket med midlertidig oppholdstillatelse, på visse vilkår rett til permanent oppholdstillatelse. Det er en forutsetning at utlendingen fortsatt oppfyller vilkårene for en midlertidig oppholdstillatelse.

       Grunnlaget for den midlertidige oppholdstillatelsen for A var ekteskap. Det sentrale spørsmål i saken er om ekteskapet mellom A og B anses som et reelt ekteskap eller ikke. Dersom ekteskapet anses som et reelt ekteskap, er partene enige om at UNEs vedtak er ugyldig.

       Utlendingsloven § 40 angir vilkårene for å få oppholdstillatelse for ektefeller. Etter bestemmelsens fjerde ledd kan oppholdstillatelse nektes dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket. Eller formulert som i Rt-2006-1657, jf. Rt-2013-937 avsnitt 34: Ville han på dette tidspunkt ha inngått ekteskapet dersom utsikten til oppholdstillatelse ikke hadde vært til stede? Det fremgår av § 40 tredje ledd at med mindre særskilte omstendigheter tilsier noe annet, er det et vilkår at ektefellene bor sammen.

       Det er utlendingens motiv på tidspunktet for inngåelsen av ekteskapet som er avgjørende, jf. Rt-2013-937 avsnitt 40. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at samlivet etter ekteskapsinngåelsen også kan kaste lys over utlendingens motiv for ekteskapsinngåelsen, jf. samme dom avsnitt 41. Dette gjelder i særlig grad samlivet i de tre første årene fra ekteskapsinngåelsen 27. mai 2003 til det midlertidige vedtaket om oppholdstillatelse utløp den 24. september 2006, jf. utlendingsloven § 62 første ledd bokstav b som forutsetter at utlendingen fortsatt oppfyller vilkårene for midlertidig opphold.

       Partene har tidligere vært enige om at saken skal vurderes etter utlendingsloven av 2008 § 40, men As prosessfullmektig har reist spørsmål om dette er riktig. Dette er imidlertid ikke påberopt som en ugyldighetsgrunn. Lagmannsretten bemerker likevel at den praktiske forskjell på om saken vurderes etter utlendingsloven av 1988 § 9 eller 2008-loven § 40 er liten. Bestemmelsen i § 40 fremstår i hovedsak som en kodifisering av tidligere lovs § 9, og kriteriet om hovedsakelig formål med inngåelsen av ekteskapet var ansett gjeldende også etter 1988-loven, jf. Rt-2013-937 avsnitt 34. Riktig nok uttales det i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 190 følgende om bevistemaet:

        Den foreslåtte proformabestemmelsen utvider bevistemaet ved at det vil være tilstrekkelig for å avslå søknaden at oppholdstillatelse har vært det hovedsakelige formålet med ekteskapet. Utvalget nevner spesielt at tilfeller hvor det kun er søkeren som har som formål at ekteskapet skal danne grunnlag for oppholdstillatelse, vil være vanskelige å avgjøre, se sitat i kapittel 9.6.2.3 ovenfor. Det vises til at søkere fra den fattigere del av verden i enkelte tilfeller vurderer ekteskap med en vestlig person som en mulighet for en bedre tilværelse for seg og sine barn. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering om at det isolert sett ikke kan anses som noe formål å nekte oppholdstillatelse i slike tilfeller så lenge ekteskapet samtidig skal ha en realitet. Selv om ordlyden i bestemmelsen kan omfatte disse tilfellene, legger departementet derfor til grunn at slike saker som hovedregel ikke skal avslås. I visse tilfeller kan imidlertid søkerens formål om å oppnå oppholdstillatelse være så fremtredende at spørsmålet bør bedømmes annerledes. 

       Den nevnte uttalelse kan etter lagmannsrettens syn ikke få betydning for vurderingen av vår sak.

       Partene er enige om at staten har bevisbyrden, og at beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Lagmannsretten er enig med staten i at det er de tidsnære bevis som må tillegges mest vekt. Videre må objektive bevis og ytre omstendigheter tillegges større vekt enn partsforklaringer og vitneforklaringer fra familie og venner. Lagmannsretten slutter seg for øvrig til tingrettens utgangspunkt for bevisvurderingen:

        Med hensyn til bevisvurderingen, ligger det i sakens natur at noen full innsikt for uten- forstående – i dette tilfellet offentlige instanser – i familiers indre liv ikke lar seg fremskaffe. Vurderingen vil derfor måtte foretas på bakgrunn av det som kan presenteres av utad synlige kriterier for et ekteskapelig samliv. Retten må da være åpen for at også reelle ekteskap kan praktiseres på ulikt vis, og derunder være åpen for annen kulturbakgrunn hvor arbeidsordningen mellom ektefellene i større grad er atskilt og innsikten i den andre ektefelles gjøremål derfor mer begrenset. Eksistensen av det ovenfor siterte tredje ledd – et krav om bofellesskap – viser imidlertid at det går en grense hvis avviket fra det normalt praktiserte blir for markert.

        Staten har videre fremhevet at det er situasjonen før saksøkeren ante fortsatt bosettingstillatelse i fare som bør være den avgjørende. Retten er langt på vei enig i dette. « Gevinsten » ved et permanent opphold i Norge kan for mange anses som stor, og mange kan være villige til å strekke seg langt for å gi utenforstående et inntrykk av et reelt ekteskap. Innsikten for utenforstående vil være begrenset, dersom aktivitetene foretas i et bofellesskap, og en markering av fellesskap gjennom felles låneopptak, følge til legebesøk etc. vil være enkelt dersom det er en markering utad av fellesskap som etterstrebes. Således vil retten for sin avgjørelse hovedsakelig vektlegge det som måtte peke i retning av, eller i motsatt retning, et reelt ekteskap før utlendingsmyndighetene begynte å stille spørsmål omkring dette høsten 2006. 

       I Ot.prp.nr.46 (1986-1987), og gjentatt i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 187, er det nevnt en del momenter som bør tillegges vekt ved vurderingen av proformaekteskap uten at disse er ment å være uttømmende:

- Hvilken kontakt det har vært mellom partene før ekteskapsinngåelsen, både med hensyn til varighet, karakter og omfang 
- Hvilke kunnskaper partene har om hverandre 
 Hvorvidt partene kan gi samsvarende opplysninger om hvordan de har blitt kjent med hverandre og hvilken kontakt som har vært mellom dem mv. 
- Om partene kan kommunisere på et felles språk 
- Aldersforskjellen mellom partene 
- Om penger er betalt for ekteskapsinngåelsen uten at dette kan forklares med grunnlag i medgiftstradisjoner 
- Hvorvidt referansepersonen har en tidligere ekteskapelig historie som kan gi grunnlag for mistanke om proforma eller tilsvarende 
- Om en av partene har en tidligere livsledsager som skal bo i samme husstand som partene 

       I tillegg er det i Ot.prp.nr.75 nevnte følgende momenter:

- Om ekteskapet er klart atypisk i forhold til ekteskapstradisjoner i hjemlandet til utlendingene 
- Om det foreligger omstendigheter som taler for at ekteskapet er inngått ved bruk av tvang eller utnytting, eksempelvis at partene er klart ujevne i mental utvikling 
- Om den som søker oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskapet, tidligere har prøvd å få opphold på annet grunnlag, for eksempel på grunnlag av søknad om asyl, og om ekteskapet er inngått i nær tilknytning til et avslag på annen søknad 

       Det foreligger få opplysninger om ektefellene før A kom til Norge bortsett fra deres egne forklaringer. Det er på det rene at B kom til Norge i 1991. Etter det opplyste var hun da 15 år. Hun ble registrert bosatt på Fjellhamar fra august 2002, dvs. i samme hus som hennes onkel og hans familie. As bror, E, er registrert bosatt i Norge fra september 2001. Aarumainathan kom til Norge på nyåret 2002 etter å ha fått midlertidig oppholdstillatelse for å inngå ekteskap med B.

       Lagmannsretten er enig med tingretten i at de samlede omstendigheter forut for ekteskapsinngåelsen ikke gir indikasjon på at ekteskapet ikke var ment å skulle være reelt. A og B hadde samme kulturelle og religiøse bakgrunn og var begge i passende alder til å inngå ekteskap. For As vedkommende er det imidlertid nærliggende å anta at han hadde som tilleggsmotiv å kunne få opphold i Norge, men dette er i seg selv ikke nok til så stille spørsmål ved ekteskapets realitet. Lagmannsretten bemerker at den begrensede kontakten mellom ektefellene før de besluttet å gifte seg, kan tale for at ekteskapet ikke var reelt ment. Lagmannsretten peker særlig på at de ikke hadde sett hverandre på ti år, dvs. da de var 14/15 år gamle. Dette kan imidlertid ikke tillegges vekt av betydning.

       Lagmannsretten er enig med tingretten i at bostedskontrollene i -- vei i november/desember 2006 ga klar indikasjon på at A ikke bodde på den adresse som var oppgitt som ektefellenes felles adresse. Det legges særlig vekt på at D umiddelbart opplyste at B bodde der, men at A bodde hos sin bror, senere rettet til ukjent adresse. Videre legges vekt på at A ikke kunne påvise noen klær eller andre gjenstander som tilhørte ham i boligen. Han hadde heller ikke nøkkel til huset. Under kontrollen ble det opplyst at B oppholdt seg på badet, men verken hun eller D viste seg.

       Dersom kontrollene hadde funnet sted på et tidspunkt med en forbigående uoverensstemmelse mellom ektefellene, måtte en kunne forvente at dette var opplyst til utlendingsmyndighetene senere.

       Det samme gjelder om A hadde bodd i -- vei, men nettopp flyttet til brorens leilighet. Anførselen om at begge ektefellene allerede hadde flyttet, men ikke torde opplyse om dette på grunn av frykt for reaksjon for ikke å ha meldt flytting til folkeregisteret, er ny for lagmannsretten, og den virker lite troverdig. Dersom da hadde slik frykt, hadde det vært nærliggende å melde flytting kort tid etter de første bostedskontorllene. Når det gjelder B, strider flytting allerede før bostedskontrollene mot Ds forklaring, og hennes mann viser til flytting i mai 2007 i sitt brev av 13. april 2013. I fire bekreftelser fra august 2013 fra naboer er oppgitt at ektefellene bodde sammen fra 2003 til 2007.

       Lagmannsretten finner for øvrig ikke å kunne legge vekt på de ovennevnte bekreftelsene som er gitt mange år etter. Tidsperioden er sannsynligvis oppgitt av A. Under ankeforhandlingen ble det også gitt ulike forklaringer på flyttetidspunktet.

       Lagmannsretten utelukker ikke at A kan ha hatt tilknytning til boligen i -- vei og i noen tid også kan ha bodd der slik hans bror også skal ha gjort. Under forutsetning av at ekteskapet ikke var ment å være reelt, var det uansett naturlig i det ytre å legge opp til at han bodde sammen med Parmasivan. Dette kan forklare at hans kjørelærer har forklart at han hentet både A og broren på denne adressen rundt 2004-2005. Når det gjelder de fremlagte kontoutskrifter, viser de at A gjorde mange bankuttak og innkjøp i Fjellhamar/Lørenskogområdet i perioden 2003-2006, men også en del andre steder. Dette kan ha flere årsaker blant annet arbeidssted, og ikke bare bolig. Utskriftene viser at uttak og innkjøp i noe større grad ble foretatt i nærheten av Furuset ut over i 2006, og kan indikere at han flyttet eller oppholdt seg i brorens leilighet. Det sier imidlertid intet om hvorvidt ektefellene bodde sammen. Det kan for øvrig tilføyes at det er kort geografisk avstand mellom Furuseth og Fjellhamar.

       Når det gjelder bostedskontrollene i --veien 38 på Furuset, fant disse sted i februar 2007 og april 2008, dvs. etter at det var reist spørsmål om hvorvidt ektefellene bodde sammen. Lagmannsretten viser til tingrettens vurdering og er enig i konklusjonen om at kontrollene ga klart inntrykk av at A bodde der, mens det ikke var noen klare indikasjoner på at B bodde der. Senere bevisføring tyder på at B kan ha bodd i --veien, men dette må tillegges mindre vekt.

       Gjennom de intervjuer ektefellene har gitt politiet har de vist liten kunnskap om hverandre sammenlignet med det som er vanlig i Norge. Selv om det tas i betraktning at det kan være kulturforskjeller og ulike kjønnsrollemønstre, er det likevel en del punkter som er påfallende. Lagmannsretten viser blant annet til de motstridende forklaringer om konkrete forhold som feiring av jul, fødselsdager og gaver i den forbindelse. Videre kjente B ikke til at A hadde hatt 3-4 ukers ferie kort tid før intervjuet.

       Når det gjelder fremlagte fotografier som er manipuler, vises til tingettens vurdering som lagmannsretten slutter seg til:

        Staten har videre henvist til den manipulering som saksøkeren hadde gjort av flere av de fotos, visende paret sammen, som han deretter fremla. Retten kan ikke se mangelen av bilder visende paret sammen som noen sterk indikasjon på noe ikke reelt ekteskap idet iveren etter familiebilder kan variere fra familie til familie. Saksøkeren har imidlertid manipulert disse bildene og deretter fremlagt disse som angivelig ekte. Ved konfrontasjon omkring dette holdt Rosaty fast på at bildene var ekte. Saksøkeren holdt innledningsvis fast på dette, men erkjente manipuleringen da han ble foreholdt et mulig straffeansvar. Retten må da nødvendigvis legge til grunn at saksøkeren og Rosaty har vært villig til å gi falske opplysninger til offentlig myndighet i anledning saken og kan da kun i begrenset grad bygge sin vurdering på ellers ikke verifiserte opplysninger disse måtte ha gitt til utlendingsmyndighetene eller retten. 

       Lagmannsretten kan ikke se at det er noe grunnlag for å anta at det er betalt noe i forbindelse med inngåelsen av ekteskapet. Riktig nok er det hevdet at A forsørger B i dag, men ved ekteskapsinngåelsen var det Parmavasivan som var i arbeid og ikke A.

       Lagmannsretten finner ikke å kunne tillegge det forhold at ektefellene er barnløse, eller at de har på tatt skritt til utredning for barnløshet, vekt ved vurderingen av om ekteskapet er reelt eller ikke, verken i den ene eller den andre retning. Ektefellene har nå gjennomgått tre behandlingsforsøk med assistert befruktning, og er henvist til nærmere utredning ved Oslo universitetssykehus. Det forhold at de i dag forsøker å få barn, kan uansett ikke tillegges betydning. For øvrig vises til intervjuer våren 2008 hvor det ble stilt spørsmål om de planla å få barn, hvor han svarte at de planla det til neste år, mens hun svarte at de først skulle kjøpe leilighet. Overfor leger har de senere oppgitt å ha uinnfridd ønske om barn fra 2003.

       Lagmannsretten er etter en samlet vurdering kommet til at det er sannsynliggjort at ekteskapet mellom A og B ikke var reelt ment. Ved avgjørelsen er det særlig lagt vekt på bostedskontrollene høsten 2006 hvor det ikke var mulig å konstatere at A bodde på den adresse som var oppgitt som felles adresse. Partene har ikke opplyst noe om brudd i forholdet eller andre grunner til at de ikke skulle ha bodd sammen. De har tvert i mot anført at de hele tiden har bodd sammen. Det kan ikke ses å foreligge særlige omstendigheter som gir grunnlag for å fravike kravet om felles bosted, jf. utlendingsloven § 40 tredje ledd.

       Vilkårene for permanent oppholdstillatelse kan dermed ikke ses å være til stede, og det er ikke grunnlag for å anse UNEs vedtak ugyldig.

       Anken forkastes.

       Sakskostnader:

       Staten v/ Utlendingsnemnda har vunnet saken, og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og andre ledd krav på å få erstattet sine saksomkostnader. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A helt eller delvis for erstatningsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

       Lagmannsretten bemerker at ulikt styrkeforhold mellom partene ikke er tilstrekkelig til å anvende unntaksregelen i § 20-2 tredje ledd, jf. Rt-2012-209 avsnitt 17.

        Tvisteloven § 20-2 tredje ledd første punktum bestemmer at den tapende part helt eller delvis kan fritas fra sakskostnadsansvar « hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig ». Etter § 20-2 tredje ledd andre punktum bokstav c skal det ved vurderingen blant annet « legges særlig vekt på ... om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt unntak ». Det følger av denne bestemmelse at det ikke er tilstrekkelig for å bli fritatt for sakskostnadsansvar at saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og at det er stor forskjell på styrkeforholdet mellom partene, jf. Rt-2011-586. Den overordnede norm er at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita fra ansvar. Dette innebærer at det for å frita for omkostningsansvar etter § 20-2 tredje ledd bokstav c må komme noe i tillegg til velferdsmessig betydning og ulikt styrkeforhold – for eksempel at avgjørelsen har budt på tvil, at saken har prinsipiell interesse eller at den tapende part ellers har hatt god grunn til å få saken prøvd for domstolene. Ved vurderingen er imidlertid sakens velferdsmessige betydning og styrkeforholdet mellom partene et prioritert hensyn. ( ... )« . 

       Etter lagmannsrettens syn har avgjørelsen ikke budt på tvil, saken har ikke prinsipiell interesse, og A har ikke hatt god grunn til å få saken prøvd for domstolene.

       Advokat Haugsvær har levert kostnadsoppgave hvor det fremgår at han krever salær på kr 112 500 inkl. merverdiavgift. Det er ikke fremkommet bemerkninger til oppgaven. Lagmannsretten finner at omkostningene har vært nødvendige, og at det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd, jf. femte ledd.

       Når det gjelder salæret for tingretten, fremgår av tvisteloven § 20-9 andre ledd at lagmannsretten skal legge sitt resultat til grunn når det gjelder fastsettelse av saksomkostnadene for tingretten. Saken kan ikke sies å ha vært i en annen stilling ved lagmannsrettens prøving, hverken faktisk eller rettslig. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å endre tingrettens sakskostnadsavgjørelse. Det vises i den forbindelse til det som er nevnt ovenfor om § 20-2 tredje ledd litra c.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Anken forkastes. 
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til Staten v/ Utlendingsnemnda 112.500 - etthundreogtolvtusenfemhundre – kroner innen 2 – to – uker etter forkynning av denne dommen. 

Siste endringer
  • Ny: LB-2011-162056 Pass- og fremmedkontroll. Utlendingsloven § 40. Pro forma ekteskap. (31.10.2013)

    Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på permanent oppholdstillatelse. Hovedspørsmålet i saken er om den ankende parts ekteskap anses reelt i relasjon til utlendingsloven § 40.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo