Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2011-197361
Dokumentdato : 19.06.2012

Pass- og fremmedkontroll. Utlendingsloven.

Lagmannsretten fant, i likhet med tingretten, at vedtak om avslag på asyl mv. var ugyldig. Konkret bevisvurdering.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNE) vedtak 26.08.2009 om avslag på søknad fra A om asyl eller opphold på humanitært grunnlag, beslutning 15.10.2009 om ikke å omgjøre vedtaket og vedtak 10.03.2011 om avslag på søknad om oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed.

       A er russisk statsborger. Han er født og oppvokst i Tsjetsjenia, som er en delrepublikk i Den Russiske Føderasjon. A søkte første gang asyl i Norge 23.12.2003. Han hadde den gang navnet A. Som grunnlag for søknaden om asyl i Norge oppga han at han sammen med sine to fettere, B og C, hadde bistått tsjetsjenske opprørssoldater i de to krigene mot Russland for et uavhengig Tsjetsjenia. Bistanden omfattet blant annet transport av sårede. Den eldste av de to fetterne hadde fått ordre fra opprørslederen G (G). A ble såret i januar 2003 da bilen han satt i ble beskutt av russiske soldater. I mars 2003 ble han hentet av maskerte personer i kamuflasjeuniformer og holdt fanget i en uke. I løpet av denne tiden ble han torturert. Han oppga videre at han ville bli drept eller forsvinne sporløst dersom han returnerte til Tsjetsjenia.

       Utlendingsdirektoratet avslo søknaden om asyl og om oppholdstillatelse på humanitært grunnlag 10.11.2004. UNE besluttet 06.06.2006 ikke å ta klage over UDIs vedtak til følge. Etter stevning fra A avsa Oslo tingrett 13.10.2006 dom der Staten v/ Utlendingsnemnda ble frifunnet. Dommen er rettskraftig. A begjærte deretter omgjøring av UNEs vedtak og viste i denne forbindelse også til at han under oppholdet i Norge hadde fått en sønn, som han ønsket å følge opp. UNE avslo begjæringen om omgjøring ved beslutning 03.11.2006. A reiste fra Norge til Russland i 2007.

       A kom på nytt til Norge 21.07.2008 og søkte om asyl. Han opprettholdt grunnlaget for asyl som ble påberopt i asylsøknaden i 2003. Han opplyste at han hadde endret navnet sitt ved å ta morens etternavn. På denne måten hadde han håpet få leve i fred i Tsjetsjenia. Men etter to til tre måneder kom opprørere til landsbyen. Myndighetene begynte da å ransake husene. As identitet ble avslørt, og han fikk på nytt problemer med 6. avdeling i de føderale sikkerhetsstyrkene, FSB. Årsaken var den kontakten han og slektningene hans tidligere hadde hatt med opprørere. I asylintervjuet opplyste han videre blant annet at han kom tilbake til Norge for å få kontakt med sønnen sin, og fordi han ikke hadde mulighet til å være i Tsjetsjenia. Han vil bli pågrepet hvis han reiser hjem. Videre ble slektningene hans utsatt for forfølgelse på grunn av ham.

       UDI avslo 04.09.2008 søknaden om asyl og om opphold med grunnlag i sterke menneskelige hensyn. UNE traff 26.08.2009 vedtak om ikke å ta klage over UDIs avslag til følge. A søkte 29.10.2009 om arbeids- og oppholdstillatelse med grunnlag i familieinnvandring. Han viste til at han er gift med E, som er bosatt i Norge. Ved vedtak 11.02.2011 avslo UDI søknaden på formelt grunnlag under henvisning til at han ikke fylte vilkårene for å søke fra Norge. UNE traff 10.03.2011 vedtak om ikke å ta klage over UDIs vedtak til følge. Ved vurderingen ble det også sett hen til at A og E på dette tidspunktet hadde fått to felles barn.

       A ble etter det opplyste uttransportert til Russland i 2011. Han har senere reist til Ukraina.

       Ved stevning 25.04.2011 til Oslo tingrett har A reist sak mot staten v/ Utlendingsnemnda med krav om at UNEs vedtak om avslag på søknad om asyl og oppholdstillatelse av 26.08.2009, 15.10.2009 og 10.03.2011 kjennes ugyldige.

       Oslo tingrett avsa 18. oktober 2011 dom med slik domsslutning:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 26. august 2009 og etterfølgende beslutning av 15. oktober 2009 kjennes ugyldige. 
2. Staten ved Utlendingsnemnda betaler innen 2 - to - uker fra forkynning av dommen sakskostnader til A med 180.543 - etthundre og åttitusen femhundre og førtitre - kroner. 

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       Staten ved Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 23. og 24. mai 2012 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte ved sine prosessfullmektiger. A avga forklaring på telefon fra den norske ambassade i Kiev i Ukraina. Det ble avhørt sju vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       Den ankende part, Staten ved Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

       Både UNEs vedtak 26.08.2009 om avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag, beslutning 15.10.2009 om ikke å omgjøre vedtaket, og vedtak 10.03.2011 om avslag på søknad om oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed, er gyldige. Det hefter ikke utslagsgivende feil ved avgjørelsene. Dette gjelder så vel det faktiske grunnlaget for avgjørelsene, som rettsanvendelsen og saksbehandlingen.

       Vedtakene i 2009 skal vurderes med grunnlag i reglene i utlendingsloven 1988. Vedtaket i 2011 skal vurderes med grunnlag i utlendingsloven 2008. Domstolskontrollen skal skje med grunnlag i den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet. Unntak gjelder i den utstrekning avgjørelsen bygger på EMK artikkel 8 og barnekonvensjonen artikkel 3, 8 og 9 samt spørsmål om opphold på humanitært grunnlag. For slike spørsmål skal rettens vurdering bygge på situasjonen på domstidspunktet, jf. Rt-2012-667 avsnitt 23 flg.

       For så vidt gjelder vurderingen av asylsøknaden etter utlendingsloven 1988 § 17 første ledd, jf. § 16. første ledd, jf. flyktningkonvensjonen § 1 A, gjøres gjeldende at A ikke har krav på asyl. Han har i forbindelse med søknadene og domstolsbehandlingen ikke gitt noen konkret, konsistent og uttømmende redegjørelse for hva han skal ha vært utsatt for av forfølgelse fra myndighetsorganer i Tsjetsjenia mv. Han har gitt få opplysninger om opprørsgruppen han skal ha gitt bistand til, foranledningen til skyteepisoden, hva han ble avhørt om under bortføringen, innholdet av forfølgning fra sjette avdeling i sikkerhetsstyrkene etter 2003 mv. Videre har han hatt to ulike identiteter og oppgitt ulike navn på sin fødeby. Forklaringen har utviklet seg over tid, herunder om hans tilknytning til den kjente opprørslederen G.

       Selv om As forklaring legges til grunn, oppfyller han ikke vilkårene for asyl. Bistanden til opprørere var uansett beskjeden og opphørte senest i 2003. G ble drept i 2004. Konflikten i Tsjetsjenia består ikke lenger mellom føderale styrker og uavhengighetsbevegelser, men mellom tsjetsjenske myndighetsorganer og islamister. A fikk utstedt både innenriks- og utenrikspass kort tid etter at han vendte tilbake til Tsjetsjenia.

       Vilkårene for opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven 1988 § 8 annet ledd, jf. utlendingsforskriften § 21 annet ledd er ikke oppfylt. Domstolens prøvelsesrett er begrenset. Det dreier seg om et fritt forvaltningsskjønn. Barnas tilknytning til Norge blir ikke påvirket av vedtaket. Det er bare spørsmål om en av deres omsorgspersoner skal få flytte hit etter prinsipper for familiegjenforening. Hensynet til familielivet er uttømmende avveid i reglene om familieinnvandring.

       Søknad om opphold i familiegjenforeningsøyemed skal etter utlendingsloven 2008 § 56 første til tredje ledd skje før innreise i Norge. Unntak kan bare gjøres når sterke rimelighetsgrunner tilsier det. Også denne avgjørelsen bygger på et fritt forvaltningsskjønn, jf. også utlendingsforskriften 2009 § 10-1 fjerde ledd. Avslaget 10.03.2011 på formelt grunnlag er gyldig. Det innebærer ikke urimelige oppofrelser eller fare for A å søke om familiegjenforening fra Moskva eller eventuelt Kiev.

       Vedtakene er ikke beheftet med saksbehandlingsfeil. Det er vid adgang til å la utlendingsnemndas leder treffe vedtak alene, jf. utlendingsloven 1988 § 38 tredje ledd. Den første søknaden ble for øvrig behandlet i nemnd i 2006, der A fikk forklare seg. Utredningsplikten er oppfylt. Saken er godt opplyst. Kravene må videre ses i lys av de begrensete muligheter utlendingsmyndighetene har til å verifisere asylforklaringer. Begrunnelsesplikten er overholdt. Alle sentrale, påberopte omstendigheter er avveid. Uansett prøver domstolene alle sider ved vedtaket.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes. 
2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes kostnadene med saken for tingretten og lagmannsretten. 

       Ankemotparten, A, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

       Vilkårene for asyl etter utlendingsloven 1988 § 17, jf. § 16, jf. flyktningkonvensjonen artikkel 1 A er oppfylt. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig. Det er tilstrekkelig at anførslene fremstår som noenlunde sannsynlige, jf. Rt-2011-1481 avsnitt 43. Ved vurderingen av risikoen for fremtidig forfølgelse er det tilstrekkelig med ti prosent sannsynlighet for å bli drept eller lemlestet ved retur til hjemlandet.

       A er formentlig svært traumatisert og uten evne til dyp innsikt i hvilke opplysninger utlendingsmyndighetene anser relevante for søknad om asyl. Han har holdt fast ved sin forklaring fra første kontakt med norske myndigheter, herunder om bistand til opprørerne, at oppdragene kom til fetteren fra hans slektning G mv. Det er ikke uvanlig at personer i Russland får utstedt pass på irregulær måte uten personlig fremmøte. A opplyste umiddelbart selv ved ankomsten til Norge at han hadde byttet til morens etternavn.

       A har vært på flukt siden skyteepisoden i 2003. Omfanget av forfølgelse i tiden etter dette har han bare kjennskap til gjennom opplysninger fra andre. Myndighetene i Tsjetsjenia ansvarliggjør slekten. Slektskapsforholdet til G har derfor betydning. Ved vurderingen av den risikoen han løper ved retur til hjemlandet, må det videre ses hen til at myndighetene i Tsjetsjenia fortsatt i relativt stort omfang begår brudd på menneskerettighetene, og at myndighetene har lav terskel for å mistenke en person for bistand til opprørerne.

       Risikoen for fremtidig forfølgelse er bekreftet gjennom undersøkelsene foretatt av Memorial. Flere vitner i lagmannsretten har gitt nærmere opplysninger om at myndighetsorganer har oppsøkt moren til A på jakt etter ham, og at dette innebærer at han er i livsfare. Det vises videre til at han har funnet det nødvendig å ta opphold i Ukraina etter at han måtte forlate Norge. Han har velgrunnet frykt for forfølgelse i hjemlandet.

       Det foreligger flere saksbehandlingsfeil i forbindelse med vedtakene i 2009. Feilene har virket inn på resultatet. Sentrale omstendigheter av betydning for As troverdighet er ikke omtalt i asylvedtaket. Begrunnelsen gir ikke grunnlag for å avklare om vurderingene har vært tilstrekkelig brede. Utredningsplikten er heller ikke oppfylt. Som eksempler vises til betydningen av slektskapet med G, at stedsnavnene som A oppga ved spørsmål om fødeby, er ulike navn fra samme by mv. UNE tok heller ikke stilling til sentrale momenter av betydning for risikoen for forfølgelse, herunder betydningen av mistanke om tilhørighet til opprørsbevegelsen og av tidligere pågripelser, at han har synlige skuddskader, og at familiemedlemmer har deltatt i opprørsstyrkene.

       Videre er det en saksbehandlingsfeil at det ikke ble avholdt nemndsmøte der søker fikk anledning til å forklare seg. Nemndsmøte skal avholdes dersom saken byr på vesentlige tvilsspørsmål, herunder ved tvil om klagers troverdighet om spørsmål som kan ha avgjørende betydning for utfallet av saken, jf. utlendingsloven 2008 § 78 femte ledd, jf. utlendingsforskriften § 16-9 og § 16-12 annet ledd. Kravet var det samme etter utlendingsloven 1988.

       Uansett er vilkårene for opphold på humanitært grunnlag oppfylt som følge av hensynet til barna.

       Det var ikke grunnlag for å avslå søknaden om familieinnvandring. Sterke rimelighetsgrunner foreligger, jf. utlendingsloven 2008 § 56 tredje ledd, jf. utlendingsforskriften § 10-1 fjerde ledd. Det vil kunne være farlig å søke om gjenforening fra hjemlandet. Avgjørende for å vurdere om det foreligger inngrep i retten til familieliv etter EMK artikkel 8 er om det er mulig for familien å forenes i et annet land. Det er farlig for A også i Ukraina. Hans ektefelle kan ikke flytte dit med barna.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes. 
2. Staten v/ Utlendingsnemnda dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten. 

 

Lagmannsretten bemerker:

       Lagmannsretten tar først stilling til gyldigheten av UNEs vedtak 26.08.2009 om avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag og beslutningen 15.10.2009 om ikke å omgjøre vedtaket.

       Sentrale temaer i saken er om A tidligere har utført handlinger eller er mistenkt for tilknytning til opprørsstyrker på en slik måte at han risikerer forfølgelse fra myndighetsstrukturer i hjemlandet ved retur til Tsjetsjenia. Staten v/ Utlendingsnemnda har for lagmannsretten gjort gjeldende at det avgjørende tvistetema på dette punkt er om A står i uakseptabel fare ved retur til Tsjetsjenia.

       UNEs vedtak og beslutning er truffet før 01.01.2010. For disse avgjørelsene gjelder dermed reglene i dagjeldende utlendingslov 24.06.1988 nr. 64, jf. utlendingsloven 15.05.2008 nr. 35 § 127, jf. utlendingsforskriften 15.10.2009 nr. 1286 § 20-5 tredje ledd.

       Etter utlendingsloven 1988 § 17 første ledd, jf § 16 første ledd har flyktning etter søknad rett til asyl. Som flyktning anses utlending som går inn under flyktningkonvensjonen 28.07.1951 art. 1 A. Konvensjonsbestemmelsen omfatter blant annet person som

        på grunn av at han har en velgrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, befinner seg utenfor det land han er borger av, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt, er uvillig til å påberope seg dette lands beskyttelse. 

       Sentralt for beskyttelsen etter dagjeldende lov er videre vernet mot utsendelse (retur) i utlendingsloven 1988 § 15 første ledd. Bestemmelsen lyder:

        Utlending må ikke i medhold av loven sendes til noe område der utlendingen kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning eller ikke være trygg mot å bli sendt videre til slikt område. Tilsvarende vern skal gjelde utlending som av liknende grunner som angitt i flyktningedefinisjonen står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling. 

       Vernet etter utlendingsloven 1988 § 15 første ledd omfatter en noe videre personkrets enn reglene om rett til asyl. Vernet mot utsendelse gjelder uavhengig av om personen er anerkjent som flyktning. Videre har det etter norsk rett tradisjonelt vært stilt mindre krav til bevis for å gi vern mot utsendelse enn for rett til asyl.

       Ved spørsmål om rett til asyl eller vern mot retur foreligger oppstår ofte vanskelige bevisspørsmål. Dette skyldes ikke minst at det foreligger begrensete muligheter til å kontrollere søkerens egen forklaring om faktiske forhold, herunder særlig hva han eller hun har gjort eller vært utsatt for i hjemlandet.

       I lovforarbeidene til 1988-loven er det lagt til grunn at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at vilkårene for å gi utlendinger vern mot utsendelse er oppfylt. Jo mer alvorlige konsekvensene av en uriktig avgjørelse i søkers disfavør fortoner seg, desto mindre skal til for å gi vedkommende vern mot retur. Derimot har det vært lagt til grunn at det alminnelige kravet til sannsynlighetsovervekt skal gjelde for avgjørelsen av om en asylsøker virkelig er flyktning. Bakgrunnen er at statusspørsmålet er av helt underordnet betydning i forhold til vernet mot utsendelse (retur), jf. Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 103.

       I forvaltningspraksis er beviskravet senere lempet også når det gjelder spørsmålet om en asylsøker virkelig er flyktning. Domstolene har imidlertid fortsatt å kreve sannsynlighetsovervekt ved vurderingen om rett til asyl foreligger, jf. NOU 2004:20 side 118 og redegjørelsen i Rt-2011-1481 avsnitt 36 og 44. Slik saken ligger an, finner lagmannsretten ikke grunn til å gå nærmere inn på terskelen for at et avgjørende faktisk forhold til søkers gunst skal anses bevist etter utlendingsloven 1988 § 17 første ledd, jf. § 16 første ledd.

       Etter utlendingsloven 2008 § 28 kreves derimot ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig ved spørsmål om rett til asyl, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 88 og 414. Det må opereres med en betydelig lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt. Det avgjørende etter 2008-loven er - også for retten til asyl etter § 28 første ledd bokstav a - at risikoen er reell. Høyesterett har i Rt-2011-1481 avsnitt 45 oppsummert kravene etter den nye utlendingsloven slik:

        Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensen fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse. 

       Søkers generelle troverdighet vil både etter tidligere og ny lov være et element i totalvurderingen. Eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i asylforklaringen, som ikke kan begrunnes på en tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis blir tilpasset eller supplert med nye forhold vil lett bidra til å svekke asylsøkers generelle troverdighet. Ikke minst gjelder dette dersom forklaringen blir endret etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem, jf. Rt-2011-1481 avsnitt 46.

       Spørsmålet om rett til asyl eller vern mot retur foreligger, er rettsanvendelsesskjønn som domstolene kan prøve fullt ut, jf. Rt-2011-1481 avsnitt 45 og Rt-2007-1573 avsnitt 49. I rettspraksis er det imidlertid generelt lagt til grunn at domstolene bør vise varsomhet med å sette til side forvaltningens vurderinger på områder som forutsetter spesialkompetanse, jf. blant annet Rt-1991-586. Et eksempel på dette er etter lagmannsrettens oppfatning vurderinger fra Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon (Landinfo) angående politiske forhold mv. i et land.

       Det tradisjonelle utgangspunktet har vært at domstolene prøver gyldigheten av forvaltningsvedtak med grunnlag i de omstendigheter som forelå på vedtakstidspunktet. Dette har ikke vært til hinder for å ta hensyn til nye bevis som belyser spørsmålet om det faktiske grunnlaget for vedtaket var uriktig, jf. Rt-2012-667 avsnitt 18 flg. Høyesteretts domsgrunner tilsier at domstolsprøving av vedtak i utlendingssaker heretter skal bygge på en nåtidsvurdering, slik at endrete forhold etter vedtaket til gunst for søker skal legges til grunn for prøvingen. I utgangspunktet må dette antas også å gjelde omstendigheter som ikke har direkte betydning for Norges menneskerettslige forpliktelser. Det vises til førstvoterendes bemerkninger i avsnitt 30, som på dette punktet fikk tilslutning av tre av dommerne - om enn med ulike begrunnelser.

       Lagmannsretten går etter dette over til den konkrete prøvingen av spørsmålet om A har rett til asyl etter utlendingsloven 1988 § 17 første ledd, jf. § 16 første ledd. Avgjørende er om det foreligger « velgrunnet frykt for forfølgelse ». Frykten må skyldes en av forfølgelsesgrunnene angitt i flyktningkonvensjonen artikkel 1A. Det er følgelig et krav om årsakssammenheng. Det er tilstrekkelig at myndighetene i hjemlandet mistenker søker for å tilhøre en slik gruppe dersom slik mistanke gir velgrunnet frykt for forfølgelse.

       Begrepet « forfølgelse » er ikke definert i utlendingsloven 1988 eller flyktningkonvensjonen. Det må etter praksis foretas en konkret helhetsvurdering. Utgangspunktet er at det må dreie seg om overgrep av så alvorlig karakter at man vil karakterisere dem som alvorlige brudd på fundamentale menneskerettigheter. Det kan dreie seg om overgrep i form av enkeltstående eller gjentatte handlinger. Myndighetene i søkers hjemland må enten stå bak eller mangle vilje eller evne til å gi beskyttelse mot slike overgrep, jf. NOU 2004:20 side 114 flg.

       De forhold som finnes bevist må gi grunnlag for en « velgrunnet frykt » for forfølgelse. Dette temaet er en fremtidsvurdering. Søkers frykt må etter en objektivisert bedømmelse anses som velgrunnet. Det må foreligge reell risiko for alvorlige overgrep ved retur til hjemlandet. Det vises til redegjørelsen for gjeldende rett i forarbeidene til utlendingsloven 2008, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 86. Kravet til faregrad er avhengig av hvor alvorlig fare som truer. Dersom det er mulig å fastslå en ti prosent risiko for at søkeren vil bli drept eller lemlestet ved retur, vil dette åpenbart være tilstrekkelig til at søkeren har krav på beskyttelse som flyktning, jf. NOU 2004:20 side 119.

       A begrunner sin frykt for forfølgelse med at ved retur til Tsjetsjenia vil myndighetsorganer sørge for at han blir drept eller forsvinner sporløst som følge av hans bistand til opprørsstyrker i første og andre uavhengighetskrig mot den russiske føderasjonen.

       I flere hundre år har det vært et motsetningsforhold mellom russere og tsjetsjenere. Etter Sovjetunionens fall i 1991 erklærte Tsjetsjenia seg som en uavhengig republikk. I 1994 rykket russiske militærstyrker inn i Tsjetsjenia. Den første Tsjetsjeniakrigen varte frem til 1996. Partene inngikk da våpenhvile og de russiske styrkene trakk seg ut. De valgte myndighetene klarte ikke å få kontroll over hele Tsjetsjenia. Etter at opprørsstyrker fra Tsjetsjenia hadde angrepet mål i andre deler av den føderale russiske republikken, startet den andre krigen ved at russiske styrker på nytt rykket inn i 1999. De føderale styrkene oppnådde allerede i mars 2000 kontroll over det meste av området, men opprørsstyrker fortsatte med geriljakrig i de påfølgende årene. Ved en folkeavstemning i 2003 ble det i følge valgresultatet et stort flertall for fortsatt tilknytning til den russiske føderasjonen. Opprørsstyrker fortsatte likevel kampen for full selvstendighet for Tsjetsjenia.

       Ramzan Kadyrov ble valgt til president i den tsjetsjenske delrepublikken i 2007. De føderale russiske styrkene ble for en stor del trukket ut av Tsjetsjenia i løpet av 2009. Etter dette har hovedlinjen i konflikten vært mellom president Kadyrov og hans støttespillere på den ene siden, og tsjetsjenske opprørere på den andre siden. Opprørsbevegelsen er etter hvert blitt sterkt svekket. Samtidig har det skjedd en radikal islamisering av sentrale opprørsgrupper.

       I temanotat 30.06.2011 fra Landinfo er det opplyst følgende om den aktuelle situasjonen:

        Konfliktbildet og sikkerhetssituasjonen i Tsjetsjenia er svært sammensatt. Den føderale hæren, som tidligere ble beskyldt for å stå bak svært alvorlige menneskerettighetsbrudd, spiller i dag som sagt en tilbaketrukket rolle. I stor grad overlater de føderale styrkene jobben med anholdelser og aksjoner til Ramzan Kadyrovs folk, og per i dag er det først og fremst Kadyrovs folk som anklages for de fleste overgrep, blant annet for bruk av tortur ved avhør. 
        Sikkerhetssituasjonen er blitt betraktelig bedre de senere årene. De trefninger som i dag finner sted mellom opprørere og Kadyrovs styrker er i hovedsak lokalisert til fjellområdene sør i landet ... 
        Generelt er det stor grad av frykt i befolkningen. Det er vanskelig å vurdere i hvilket omfang det foregår vilkårlige overgrep, men generelt rapporteres det om en klar nedgang i antall overgrep sammenlignet med første halvdel av 2000-tallet da nær sagt enhver ung tsjetsjensk mann kunne risikere å bli mistenkt for å være opprører ... 

       Det er opplyst at antall bortføringer har gått gradvis ned i de senere årene. Menneskerettighetsorganisasjonen Memorial registrerte 42 bortføringer i 2008, 93 i 2009 og 27 i 2010. De fleste blir løslatt etter tortur og ydmykelser. Memorial mener at det må tas høyde for underrapportering av slike hendelser.

       På bakgrunn av bevisførselen, herunder opplysninger om konfliktene i Tsjetsjenia fra Landinfo, legger lagmannsretten til grunn at det eventuelt er deltakelse i senere fase av den andre uavhengighetskrigen, eller myndighetenes mistanke om slik deltakelse, som kan gi velgrunnet frykt for forfølgelse nå.

       Lagmannsretten går etter dette over til å vurdere forklaringene angående de forholdene som påberopes som grunnlag for forfølgelse. A har i sin asylforklaring forut for de aktuelle vedtakene også vist til de grunner han fremførte i asylsøknaden som ble inngitt etter at han kom til Norge første gang i desember 2003. Asylforklaringene må derfor ses i sammenheng.

       I asylintervjuet 19.01.2004 forklarte A at han var ettersøkt av de føderale styrkene i hjemlandet. Han forklarte om en episode i januar 2003 der bilen han satt i ble beskutt av føderale styrker nær landsbyen Gojsk, som går over i Komsomolsk. Om årsaken til skytingen forklarte han:

        Det er jo slik at vi har hjulpet tilhengere av Tsjetsjenias uavhengighet. D hadde kontakt med G. Vi gjorde det D sa til oss. ... 
        Det er slik at bilen vår allerede ble lagt merke til av dem. Enten hadde de notert den fra før eller noen hadde advart dem. Vi transporterte både matvarer og sårede. 

       I dette asylintervjuet forklarte han videre at han tidlig en morgen var blitt hentet av fire personer i kamuflasjeuniform og holdt fanget i ca. en uke. I denne perioden ble han avhørt og torturert ved bruk av slag. Bakgrunnen var at de visste at han og hans to fettere hjalp opposisjonen. Han visste ikke hvor han var holdt fanget fordi han ble sluppet ut om natten ved landsbyen. Han ble løslatt som følge av at hans slektninger hadde betalt 2 000 dollar. A tidfestet senere arrestasjonen til mars 2003.

       Ved behandlingen av asylsøknaden fra 2003 ble det lagt til grunn at « D » er As fetter, D. De to, samt sistnevntes bror F, kom sammen til Norge og søkte asyl i desember 2003. D var i følge sin og As forklaring sjåfør da bilen de satt i ble beskutt. D forklarte i forbindelse med behandlingen av sin asylsøknad at han var i slekt med den kjente opprørslederen G(G), som ble drept i 2004.

       A møtte og forklarte seg i utlendingsnemnda i mai 2006. Han forklarte der at lokale myndigheter to ganger etter løslatelsen i 2003 hadde kommet til landsbyen og spurt etter ham.

       Ved asylregistreringen 23.07.2008 forklarte A at han hadde reist tilbake til Norge fordi han aldri fikk fred for 6. avdeling, som stadig var ute etter ham. Han ønsket i tillegg å få kontakt med sønnen sin, som på dette tidspunktet var tre år gammel.

       I asylintervjuet 22.08.2008 forklarte A at bortføringen i 2003 skjedde til 6. avdeling i FSB. Personer derfra oppsøkte moren hans ved flere anledninger i de etterfølgende årene og ba om at A kom dit for å løse problemet. Han fikk ikke være i fred selv etter at han skiftet etternavn til morens slektsnavn og hadde fått nye identitetspapirer etter navneendringen.

       Han forklarte også at myndighetspersoner hadde spurt etter ham under henvisning til han var anmeldt for voldtekt. Hans ekssamboer anmeldte ham til politiet i Norge. A antok at hun kunne ha sendt opplysninger om anmeldelsen til myndighetene i Tsjetsjenia. Ytterligere forklarte A at han hadde fått innen- og utenrikspass med sitt nye etternavn gjennom en mellommann. Han hadde ikke selv møtt opp på passkontoret.

       I lagmannsretten forklarte A at hans problemer med myndighetene skyldes hans bistand til opprørsstyrkene frem til han reiste til Norge i 2003, og hans slektskap med G. Han forklarte at bevæpnede personer fra myndighetene hadde lett etter ham og oppsøkt henholdsvis hans mor og en nabo i januar, mai og juli 2011.

       A har etter lagmannsrettens oppfatning gitt relativt vage opplysninger om arten og omfanget av sin bistand til opprørsstyrkene i periode frem til han forlot Tsjetsjenia i 2003. Ulike sider ved hans aktivitet har vært betont ved forskjellige anledninger. Det forekommer enkelte uoverensstemmelser med hensyn til tid og sted for sentrale hendelser. Videre er det ved behandlingen av den første asylsøknaden påvist uoverensstemmelser mellom hans og fetternes forklaringer, herunder angående deres felles reise til Norge. På den annen side må det blant annet tas høyde for at uoverensstemmelser mellom ulike nedtegnede forklaringene kan ha sammenheng med hvilke spørsmål som er stilt, problemer med tolking, og at A har opplevd sin situasjon under forklaringene som ukjent og vanskelig.

       Lagmannsretten legger til grunn at det ikke lenger hersker tvil om As rette identitet eller fødested. Han opplyste allerede ved asylregistreringen i 2008 at han hadde tatt sin mors etternavn. Navnene han har oppgitt på sin fødeby i ulike sammenhenger, er etter det opplyste betegnelser på områder i samme landsby. Etter lagmannsrettens oppfatning er dermed As forklaringer om egen identitet og fødested ikke egnet til å svekke hans generelle troverdighet. UNE vurderte dette annerledes i vedtaket 26.08.2009.

       A har hele tiden holdt fast ved sin forklaring om at han frykter myndighetene i hjemlandet. Han har begrunnet dette med at han den siste tiden før han reiste fra Tsjetsjenia i 2003 bisto opprørere med transportoppdrag mv. Bistanden skjedde med grunnlag i kontakt som en av hans fettere hadde med opprørslederen G (G). Han har videre fasthold at han ble beskutt mens han satt i en bil, og at han et par måneder senere ble bortført og holdt fanget av væpnede personer tilknyttet myndighetene.

       I legeerklæring 13.04.2011 fra lege Trygve Garshol ved Vestby legesenter er følgende skader beskrevet:

        Han fremviser arr på overkropp og høyre lår som stammer fra skuddskader. Skuddskader som har resultert i punktert lunge. Han har plager fortsatt i dag med pusten ... 

       Legeerklæringen bekrefter dermed at han har vært utsatt for en skyteepisode.

       Akhmed Gisaev, som har vært ansatt i Memorial i Tsjetsjenia og senere har arbeidet for Den norske Helsingforskomité, forklarte i lagmannsretten at medarbeidere i Memorial høsten 2011 gjorde undersøkelser om A i hans hjemdistrikt. De innhentet forklaring fra to navngitte personer, som begge opplyste at de kjente til at A ble skadet av militære, føderale styrker i 2001, og at han ble bortført av medarbeidere fra ukjente maktstrukturer i 2002 og løslatt etter et døgn. Mens han var bortført, ble han torturert og banket opp. Forklaringene innhentet av Memorial tillegges vekt ved bevisvurderingen. Disse opplysningene stemmer med kjernen i forklaringen til A. Forskjellene når det gjelder tidsangivelsen, kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke tillegges vesentlig betydning.

       Personene som Memorial intervjuet ga videre begge uttrykk for at det kan koste A livet om han vender tilbake til hjemlandet. Gisaev fikk i forbindelse med innhentingen av denne informasjonen opplyst at myndighetene fortsatt var interessert i A, og at familiens hans av denne grunn var blitt oppsøkt i 2011.

       Flere vitner, herunder bekjente av A, forklarte i lagmannsretten at de hadde kjennskap til at han var ettersøkt av myndighetsstrukturer, og at moren i 2011 var blitt oppsøkt av personer som lette etter ham. Flere forklarte at personer som blir assosiert med opprørslederen G, generelt er i en utsatt posisjon dersom de ikke har valgt å gå over til myndighetenes side.

       Utstedelse av innen- og utenrikspass skjer i Russland ved personlig fremmøte hos lokale myndigheter der vedkommende er registrert bosatt. Myndighetene skal ved utstedelsen sjekke alle relevante registre. Mistanke om at en person har begått en kriminell handling skal føre til nektelse av å utstede pass. Bistand til opprørere anses som straffbar medvirkning til illegale væpnede grupper. I temanotat 13.05.2011 fra Landinfo om innenriks- og utenrikspass i Russland fremgår at det forekommer korrupsjon i form av bestikkelse av offentlig ansatte ved utstedelse av pass, og at mange russere får utstedt pass via et mellomledd. På bakgrunn av disse opplysningene kan den omstendighet at A har fått utstedt innen- og utenrikspass etter lagmannsrettens oppfatning ikke anses å utelukke hans forklaring om at han mottok passene gjennom mellommann uten selv å møte hos myndighetene. Heller ikke utelukker passutstedelsen at han er oppført på lister over ettersøkte hos lokale myndighetsorganer.

       A har i det alt vesentlige oppholdt seg utenfor Russland siden slutten av 2003. Lagmannsretten legger til grunn at han ikke er mistenkt for bistand til opprørere i perioden etter dette.

       Etter en samlet vurdering av bevisene finner lagmannsretten det mest sannsynlig at A bisto opprørere med transportoppdrag mv. frem til 2003 etter oppdrag fra opprørsleder G, at A ble beskutt og senere pågrepet og torturert under avhør. Det anses for øvrig også mest sannsynlig at myndighetsorganer i Tsjetsjenia senest i 2011 lette etter ham.

       På tross av vagheten i As forklaring på enkelte punkter, og de tidligere nevnte uoverensstemmelser, anses hans generelle troverdighet ikke å være lav. Han har helt siden første asylsøknad i 2003 fastholdt hovedpunktene i sin forklaring, herunder at hans fetter mottok oppdragene fra opprørslederen G. G hadde tilhold og var i en periode også leder for opprørsstyrkene i frontavsnittet nær As bosted. Videre har lagmannsretten særlig lagt vekt på skuddskadene, og at As forklaring om skuddepisoden og pågripelsen er underbygget av opplysninger innhentet av menneskerettighetsorganisasjonen Memorial og av flere vitneforklaringer. Uoverensstemmelser angående tidspunktet for disse hendelsene mv. antas å ha sammenheng med den lange tiden som er gått siden disse hendelsene.

       Spørsmålet blir etter dette om det på denne bakgrunn foreligger slik risiko for alvorlig forfølgelse fra myndighetsorganer ved retur til Tsjetsjenia, som kan gi grunnlag for asyl etter utlendingsloven 1988 § 17 første ledd, jf. § 16 første ledd.

       Konflikten i Tsjetsjenia var frem til ca. 2003 en konflikt mellom den føderale russiske hær og opprørere som ønsket et selvstendig Tsjetsjenia. Konflikten har deretter gradvis endret karakter. Den Moskvalojale Ramzan Kadyrov ble innsatt som president i delrepublikken i 2007. Fra 2009 er som nevnt føderale styrker i stor utstrekning blitt trukket ut. President Kadyrov mottar betydelig økonomisk støtte fra føderale myndigheter mot å sørge for ro og stabilitet i regionen. Dagens tsjetsjenske opprørere kjemper etter det opplyste i hovedsak ikke lenger for politisk selvstendighet i Tsjetsjenia, men for en felles islamsk stat basert på sharialovgivning i flere av delrepublikkene i Nord-Kaukasus.

       Sikkerhetssituasjonen har i følge Landinfo generelt blitt betraktelig bedre i de senere årene. Det er blitt rapportert om en klar nedgang i antall overgrep sammenlignet med de første årene etter 2000. Det foregår fremdeles bortføringer og forsvinninger, primært av personer som mistenkes for å tilhøre opprørsgrupper. Tortur benyttes ofte i saker som omhandler personer som mistenkes for tilhørighet til opprørsbevegelsen.

       Lagmannsretten forstår opplysninger fra Landinfo slik at personer som har gitt bistand til opprørere under siste delen av andre krig, d.v.s. i perioden fra og med 2003, fortsatt kan komme i myndighetenes søkelys. Risikoen for å bli pågrepet av myndighetene kan være avhengig av hvilken gruppe man bisto, hva bistanden besto i mv. Bistand til enkelte profilerte opprørere kan fortsatt vekke interesse.

       Landrådgiver Marit Mageli ga i lagmannsretten generell informasjon om situasjonen i Tsetsjenia i dag. Hun forklarte at G ble ansett som mer moderat enn enkelte andre opprørsledere. Han samarbeidet imidlertid i perioder med ytterliggående opprørere. Hun antok at personer som hadde nær kontakt med G, fortsatt kan være utsatt for interesse fra myndighetene. Hun ga videre uttrykk for at når en person tidligere har vært pågrepet, skal det mindre til for å bli tatt på nytt.

       Lagmannsretten finner det etter bevisførselen mest sannsynlig at A på grunn av sin bistand til opprørsstyrker i 2003, tilknytningen til G og pågripelsen i 2003 med etterfølgende tortur, risikerer å bli pågrepet og utsatt for alvorlige krenkelser ved eventuell retur til hjemlandet nå. Som følge av hans flukt fra hjemlandet i 2003, og på nytt etter et kort opphold i 2007, er det grunn til å tro at han blir han oppfattet slik at han ikke støtter dagens myndigheter i Tsjetsjenia. Ved vurderingen er det også lagt vekt på As forklaring om at hans mor og en nabo i 2011 ved flere anledninger var oppsøkt av soldater, som hadde spurt etter ham. Denne interessen fra myndighetsorganer ble bekreftet av flere vitner. Det foreligger dermed reell risiko for meget alvorlige overgrep.

       Ved vurderingen har lagmannsretten sett hen til at det er gått lang tid siden A bisto opprørsstyrker, at hans rolle var begrenset, og hans forklaring om at han ble løslatt i mars 2003 etter at det var betalt løsepenger. Videre legges til grunn at det ikke foreligger mistanke om at han har noen tilknytning til dagens islamistiske opprørsbevegelse.

       Selv om sannsynligheten for å bli pågrepet av myndighetsorganer er relativt lav, foreligger i en slik situasjon alvorlig fare for hans liv og helse. I forbindelse med denne risikovurderingen vises også til forklaringen til Akhmed Gisaev og erklæringene fra personer intervjuet av representanter for Memorial.

       Lagmannsretten legger på helt sentrale punkter til grunn et annet faktum enn det som lå til grunn for UNEs vedtak 04.09.2008 og 26.08.2009. Vedtakene må etter dette settes til side som ugyldige.

       Anken blir etter dette forkastet.

       A har vunnet ankesaken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader. Lagmannsretten finner at det ikke er tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita Staten v/ Utlendingsnemnda for kravet etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

       Advokat Jostein Løken har krevd dekket sakskostnader med kr. Kr. 143 500, inklusive merverdiavgift. Dertil kommer reiseutgifter for prosessfullmektigen og vitner med i alt kr 6 333. Lagmannsretten finner at kostnadene har vært nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd, jf. femte ledd, og sakskostnader tilkjennes med kr 149 833.

       Ved avgjørelsen av ansvaret for sakskostnader for tingretten skal lagmannsrettens resultat legges til grunn, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. Lagmannsretten slutter seg også til tingrettens avgjørelse av sakskostnadene; i det det heller ikke for tingretten er grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen om rett til erstatning for sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

       Dommen er enstemmig.

 


Domsslutning

1. Anken forkastes. 
2. Staten v/ Utlendingsnemnda betaler 149.833 - etthundreogførtinitusenåttehundreogtrettitre - kroner til A i sakskostnader for lagmannsretten innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Siste endringer
  • LB-2011-197361 Pass- og fremmedkontroll. Utlendingsloven. (27.06.2012)

    Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNE) vedtak om avslag på søknad fra A om asyl eller opphold på humanitært grunnlag, beslutning om ikke å omgjøre vedtaket og vedtak om avslag på søknad om oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo