Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2011-23766
Dokumentdato : 23.03.2012

Pass- og fremmedkontroll. Utlendingsloven § 66.

UNEs vedtak om utvisning med innreiseforbud i fem år var gyldig. Utlending hadde blant annet gjennom en oppdiktet asylhistorie og fremleggelse av falskt ID–dokument fra Gaza, forsøkt å oppnå urettmessig asylstatus i Norge. Vedtaket innebar ikke et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen eller hans nærmeste familiemedlemmer, jf utlendingsloven § 70. Endringene i utlendingsforskriften § 14–2 med hensyn til normalrammen for innreiseforbud ved overtredelser som rammes av utlendings-loven § 66 bokstav a, medførte etter lagmannsrettens syn ikke at det ut fra de nye regler ville blitt fastsatt kortere innreiseforbud enn fem år. (Sammendrag ved Lovdata)

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om utvisning med innreiseforbud.

Partene er enige om at tingrettens saksfremstilling i det vesentlige er korrekt og dekkende, og lagmannsretten gjengir denne nedenfor med enkelte endringer og tilpasninger.

Ankende part, A, er født i Gaza, men flyttet med familien til Jordan da han var barn. Han ankom Norge 9. august 2004, og søkte asyl samme dag ved Politiets utlendingsenhet. Han opplyste da at han kom fra Gaza, og at han ikke var i besittelse av pass eller annet godkjent reisedokument. A har i ettertid erkjent at opplysningene gitt i forbindelse med søknaden om asyl var uriktige, og at han hadde jordansk pass.

UDI avslo asylsøknaden 6. april 2005, under henvisning til at A ikke hadde sannsynliggjort sin identitet og tilknytning til Gaza. Vedtaket ble påklaget og det ble begjært utsatt iverksettelse. As daværende advokat opplyste i klageomgangen at hun hadde mottatt klagerens originale ID-kort fra Gaza, som hun leverte til UDI personlig. Saken ble oversendt UNE for klagebehandling, og UDI samtykket samtidig i utsatt iverksettelse inntil klagen var ferdigbehandlet.

Ved UNEs brev 23. februar 2006 ble KRIPOS bedt om å undersøke ektheten av det fremlagte ID-kortet. KRIPOS videresendte henvendelsen til Politiets utlendingsenhet, som i rapport 28. mars 2006 konkluderte med at dokumentet var en «totalforfalskning». I brev 27. april 2006 fra As advokat ble det opplyst at hans onkel, som var bosatt i Gaza, hadde hjulpet til med å få utstedt et nytt ID-kort basert på en kopi av As fødselsattest. Dette ID-kortet ble deretter sendt til en slektning i Skien, som så videresendte det direkte til advokaten. Det ble videre gjort gjeldende at A stilte seg uforstående til påstanden om at ID-kortet var forfalsket. UNE opprettholdt UDIs avslag på søknad om asyl i vedtak 27. juni 2006. Dette vedtaket er ikke påklaget.

Den 12. desember 2005 giftet A seg med B, som er bosatt i X i Telemark. Han søkte 16. desember 2005 om arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed. I UDIs vedtak 31. juli 2006 ble søknaden avslått under henvisning til at det forelå omstendigheter som ga grunn til å nekte utlendingen adgang til riket i medhold av dagjeldende utlendingslov § 8 første ledd nr 3. Det ble vist til at A ikke hadde dokumentert sin identitet.

Vedtaket ble påklaget 9. august 2006. Vedlagt klagen var kopi av to pass i As navn utstedt henholdsvis 12. januar 2004 og 19. juli 2006 av jordanske myndigheter. UDI innvilget utsatt iverksettelse av vedtak om avslag på søknad om arbeidstillatelse.

UDI varslet deretter om mulig utvisning og innmelding i SIS i medhold av tidligere utlendingslov § 29 første ledd bokstav a. Det ble vist til at A hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet til norske myndigheter, og dermed overtrådt dagjeldende utlendingslov § 37 og 44 jf 47 første ledd. Forhåndsvarselet ble kommentert i brev fra As nye advokat. I brev 9. oktober 2006 ble det fremlagt ytterligere dokumentasjon for å underbygge As identitet, derunder kopi av UNRWA registreringskort som bekreftet at han var registrert som flyktning i Jordan.

UDI fattet 6. mai 2008 vedtak om utvisning med fem års innreiseforbud på grunnlag av As uriktige identitets – og asylopplysninger. Vedtaket ble påklaget, og det ble gitt utsatt iverksettelse. I UNEs vedtak 26. januar 2010 ble As klage over utvisningsvedtaket ikke tatt til følge. Klagen over avslaget på søknaden om oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed førte heller ikke frem. Avslaget på søknaden om oppholdstillatelse var en direkte følge av utvisningsvedtaket. De øvrige vilkår for oppholdstillatelse er derfor ikke vurdert.

A tok ut stevning ved Oslo tingrett 12. september 2010, og staten innga tilsvar 15. oktober 2010.

Oslo tingrett avsa 1. desember 2010 dom med slik domsslutning:
1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
2. A betaler 31 000 – trettientusen – kroner i saksomkostninger til staten ved Utlendingsnemnda. Beløpet forfaller til betaling 2 –to – uker etter forkynning av denne dom.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Han fremsatte begjæring om midlertidig forføyning for lagmannsretten med påstand om at iverksettelse av Utlendingsnemndas vedtak 6. mai 2008 utsettes til saken er rettskraftig avgjort. Begjæringen ble forkastet ved lagmannsrettens kjennelse 17. februar 2011, og utvisningsvedtaket ble gjennomført. På tidspunktet for ankeforhandlingen befant A seg i Jordan.

Ankeforhandling er holdt 24. februar 2012 i Borgarting lagmannsretts hus. Begge parter var representert ved sine prosessfullmektiger. På bakgrunn av at det var helligdag i Jordan, lot det seg ikke gjøre å motta partsforklaring fra A. Førstekonsulent Hanne Jørgensen fra UNE var til stede under ankeforhandlingen, men avga ikke forklaring. Det ble avhørt 3 vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Det hefter feil ved tingrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Tingretten har uriktig lagt til grunn at A var kjent med at det fremlagte ID-dokumentet fra Gaza var en forfalskning. Han så selv aldri dokumentet, og stolte på sin onkel som hadde anskaffet dette.

Tingretten har videre feilaktig lagt vekt på at tilknytningen til ektefellen ble etablert i en periode hvor han villedet utlendingsmyndighetene om sin bakgrunn. Ekteskapet ble inngått før han var klar over at ID-dokumentet var falskt, og før det forelå endelig avslag på søknaden om asyl.

A bestrider ikke at grunnvilkårene for utvisning etter utlendingsloven § 66 er oppfylt, men gjør gjeldende at utvisningen likevel er et uforholdsmessig tiltak, jf § 70.

Tingretten har ikke i tilstrekkelig grad vektlagt at A bidro til å oppklare sin identitet. Han opplyste om sin tilknytning til Jordan, og sammenhengen med sin bakgrunn som palestiner. Hans vilje til å oppklare sin identitet må få betydning for forholdsmessighetsvurderingen og for vurderingen av overtredelsens alvor.

Saken har tatt svært lang tid å behandle, og det er praksis for at dette vektlegges ved forholdsmessighetsvurderingen. Ventetiden har medført at ekteparet har vært forhindret fra familieplanlegging/–forøkelse.

A er til stor støtte for ektefellen og svigerforeldrene, og dette må også vektlegges ved forholdsmessighetsvurderingen.

Det er ikke holdepunkter i forvaltningspraksis for tingrettens vurdering av utvisningstidens lengde, og denne bør settes kortere enn 5 år.

Det er nedlagt slik påstand:
1.1 Utlendingsnemndas vedtak av 26.01.2010 om utvisning er ugyldig.
1.2 Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å betale sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Utlendingsnemndas vedtak 26. januar 2010 er gyldig.

Staten gjør gjeldende at «forholdets alvor» veier svært tungt i saken. De brudd på utlendingsloven som foreligger, uriktige opplysninger, uriktig identitet hva gjelder nasjonalitet samt bruk av falske dokumenter, er forhold som i særlig grad utfordrer statens kontrollmuligheter, jf Rt–2011–948 avsnitt 48.

Staten kan ikke se at utlendingens tilknytning til riket kan begrunne at utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. Tingrettens avveining av disse forhold er korrekt.

Vedtaket er ikke uforholdsmessig, verken i forhold til A selv, eller i forhold til ektefellen. Ekteskapet ble inngått mens hans utlendingsrettslige stilling var uavklart, og det er heller ikke andre forhold som kan begrunne konkret uforholdsmessighet i forhold til ektefellen.

As svigerforeldre ligger i randsonen eller utenfor den personkrets bestemmelsen beskytter, samtidig som de pleieoppgaver han måtte oppfylle, er sikret gjennom det kommunale lovpålagte støtteapparatet.

Vedtaket er i samsvar med retts- og forvaltningspraksis, samtidig som det skiller seg fra saker der barn har vært involvert og som i rettspraksis har budt på mest tvil når det gjelder forholdsmessighet.

Tingrettens bevisbedømmelse er i det vesentlige korrekt. Ved gyldighetsprøvelsen er det faktum på vedtakstidspunktet som skal tas i betraktning, jf Rt–2003–460 og senere praksis.

Det er nedlagt slik påstand:
1. Anken forkastes.
2. Staten tilkjennes sakens kostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten, og slutter seg i det vesentlige til tingrettens begrunnelse.

Saken står så vel rettslig som faktisk i samme stilling for lagmannsretten som for tingretten.

Det er enighet mellom partene om at grunnvilkårene for utvisning i utlendingsloven § 66 er oppfylt, og spørsmålet som foreligger til behandling, er således utelukkende om utvisningen med fem års innreiseforbud er et uforholdsmessig tiltak overfor A selv eller overfor hans nærmeste familiemedlemmer, jf utlendingsloven § 70. Bestemmelsens første ledd lyder:

En utlending kan ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Ved forholdsmessighetsvurderingen skal forholdets alvor veies opp mot utlendingens tilknytning til riket. Ved denne vurdering prøver retten alle sider av vedtaket, jf Rt–2005–229 avsnitt 34, med videre henvisning til Rt–2000–591.

Lagmannsretten er enig med tingretten i at A har begått grove og gjentatte brudd på utlendingsloven, nærmere bestemt utlendingsloven 24. juni 1988 § 44 og § 47 første ledd bokstav a og b. Som beskrevet i tingrettens dom, oppga A ved ankomstregistreringen feilaktig at han ikke var i besittelse av pass eller annet ID-dokument, og fremla kun en fødselsattest fra Gaza. Han var på dette tidspunkt i besittelse av jordansk pass. Han ga videre uriktige opplysninger om reiseruten til Norge, og om at hans siste oppholdssted var Gaza. Han hadde i realiteten reist fra Jordan, hvor han har lovlig opphold, og hvor han fra han var barn hadde bodd sammen med sin nærmeste familie. De uriktige opplysningene ble gjentatt og utdypet ved utfylling av skjemaet «Personlig informasjon» 11. august 2004, og under asylintervjuet 30. august 2004. A opplyste da at han hadde bodd i Gaza hele sitt liv, at han ble smuglet ut i forbindelse med reisen til Norge, og at familien fortsatt bodde i Gaza. Han ga videre uriktige opplysninger om at han hadde vært medlem av Al-Aqsabrigadene, og fått i oppdrag å være selvmordsbomber – et oppdrag han nå hadde flyktet fra. I klagen 20. april 2005 over UDIs avslag på asylsøknaden, fastholdt han de uriktige opplysningene.

Tre måneder senere overleverte hans daværende advokat et falskt ID-dokument fra Gaza, med en håndskrevet oversettelse til norsk, og med påskrift om at ID-kort bare utstedes til personer som er født og bosatt i Gaza, og at dokumentet dermed beviser at « A er bosatt i GAZA før han flyktet til Norge». A fastholdt i brev 27. april 2006 at ID-kortet var ekte, selv om Politiets utlendingsenhet på dette tidspunkt hadde avdekket at kortet var en totalforfalskning.

Det er også for lagmannsretten gjort gjeldende at A ikke var klar over at ID-kortet fra Gaza var et falskneri. Det har ikke fremkommet nye momenter av betydning for vurderingen av dette spørsmål, og lagmannsretten finner at det er klar sannsynlighetsovervekt for at han hadde kunnskap om falskneriet. As asylhistorie er basert på en uriktig forklaring om at han hadde bodd i Gaza hele livet og kom derfra til Norge. Når det så gjennom As familie, angivelig en onkel i Gaza, fremskaffes et ID-dokument som foregir å underbygge dette element i asylhistorien, er det helt usannsynlig at han ikke forsto at dokumentet var falskt. Det er heller ikke troverdig at han ikke selv så dokumentet før det ble levert til advokaten, blant annet på bakgrunn av uautoriserte oversettelsen og påskriften som er nevnt ovenfor. Den omstendighet at det i dokumentet er benyttet riktig navn og fødselsdato, har i denne sammenheng ingen betydning.

A har gjennom en oppdiktet asylhistorie og ved bruk av et falskt identitetspapir forsøkt å oppnå urettmessig asylstatus i Norge. Det ligger i sakens natur at falske asylhistorier ofte er vanskelig å avdekke, og det må av allmennpreventive grunner reageres strengt i de tilfeller hvor dette gjøres. Særlig alvorlig er det, når en slik historie søkes underbygget med falske eller forfalskede dokumenter. Det vises i denne sammenheng til Rt–2011–948 avsnitt 48, hvor det heter:

Lagmannsretten har fremhevet at « ulovlig opphold, ulovlig arbeid og ulovlig innreise er i kjernen av de kontrollhensyn utlendingsloven skal ivareta «. Dette er naturligvis de sentrale forhold som reguleres av loven, men jeg synes ikke det er spesielt treffende å fremheve slik adferd som det som i størst grad utfordrer kontrollmulighetene. Det synes i en slik sammenheng mer nærliggende å fremheve forhold som å unnlate å oppgi identitet, å gi uriktige opplysninger og å benytte falske dokumenter.

Forholdets alvor må således veie tungt ved forholdsmessighetsvurderingen i denne saken.

Det er anført at A bidro til å oppklare sin identitet, og at det må komme ham til gode ved vurderingen av forholdets alvor og forholdsmessighetsvurderingen. Etter lagmannsrettens syn er det i dette tilfellet ikke grunn til å tillegge denne omstendighet særlig vekt. På det tidspunkt han fremla sine jordanske pass, hadde han inngått ekteskap i Norge og søkt om familiegjenforening med ektefellen. I denne situasjonen var hans oppholdssted før ankomst til Norge ikke lenger relevant som grunnlag for å få opphold i riket. Derimot var det av betydning for søknaden om familiegjenforening å få fastslått hans rette identitet. At A under slike omstendigheter velger å fremlegge dokumentasjon for sin identitet, får liten betydning for vurderingen av hans forhold for øvrig.

Når det gjelder tilknytningen til riket, finner lagmannsretten det klart at hensynet til A selv ikke taler mot utvisning. Han kom til Norge i voksen alder, og har sterk tilknytning til Jordan, hvor han nå oppholder seg. Oppholdstiden i Norge frem til varsel om utvisning var basert på en uriktig asylforklaring og bruk av falske dokumenter, hvilket ikke gir noen beskyttelsesverdig tilknytning. Varsel om utvisning ble sendt raskt etter at han fremla sine jordanske pass, og han etablerte ingen beskyttelsesverdig tilknytning mens utvisningssaken verserte for UDI og UNE. Selv om A har fått utsatt iverksettelse av vedtak, innebærer dette kun at han har hatt tålt opphold i Norge, ikke lovlig opphold. For øvrig ble hans ekteskap inngått på et tidspunkt hvor den uriktige asylhistorien ble opprettholdt.

Heller ikke hensynet til ektefellen, eller hans svigerforeldre, kan tillegges avgjørende vekt ved forholdsmessighetsvurderingen. Når det gjelder svigerforeldrene, finner lagmannsretten på samme måte som tingretten ikke grunn til å ta stilling til hvorvidt disse faller innenfor kretsen av familiemedlemmer som omfattes av utlendingsloven § 70. Hensynet til disse kan uansett ikke få avgjørende betydning i denne saken.

Når det gjelder ektefellen, bemerkes at ekteskapet ble inngått på et tidspunkt hvor A hadde fått avslag på asyl fra UDI. Noen begrunnet forventning om et ekteskapelig samliv i Norge, kunne ektefellen under disse omstendigheter ikke ha. Konsekvensene av en utvisning kan for øvrig ikke ses å være annerledes enn det som vil være det normale, jf Rt–2005–229 avsnitt 52. Ektefellen forklarte for øvrig at hun har møtt, og også i fortsettelsen vil møte, A i Tyrkia.

Samlet sett foreligger det i betrakting av forholdes alvorlige karakter ikke omstendigheter som innebærer at utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak.

Når det gjelder innreiseforbudets lengde, legger lagmannsretten til grunn at de overtredelser av utlendingsloven A har begått, ut fra regelverket og praksis på vedtakstidspunktet i utgangspunktet tilsa utvisning med varig innreiseforbud, jf også UNEs vedtak side 8.

Endringen i utlendingsforskriften § 14–2, som trådte i kraft 24. desember 2010, innebærer at det ved overtredelser som omfattes av utlendingsloven § 66 bokstav a kreves oppfylt tilleggsvilkår for å anvende varig innreiseforbud. Dette kan etter lagmannsrettens syn ikke få betydning for gyldigheten av UNEs vedtak. Det kan fortsatt anvendes varig innreiseforbud i tilfeller som det foreliggende, jf Justis- og beredskapsdepartementets rundskriv av 30. desember 2010 (G–17/2010) punkt 2.2 – 2.4. At dette også gjøres i praksis underbygges av praksisnotat fra UNE av 26. januar 2012. Uansett er det ilagte innreiseforbud på fem år fortsatt innenfor normalrammen etter de nye regler.

Selv om UNE gjorde innreiseforbudet tidsbegrenset og ikke varig, medfører dette etter lagmannsrettens syn ikke at det etter de endrede regler ville blitt fastsatt kortere innreiseforbud enn fem år. Overfor et så alvorlig forhold som i denne saken, antas det at det må foreligge særlige omstendigheter for å fravike det høyeste nivå innenfor normalrammen. Slike omstendigheter foreligger etter lagmannsrettens syn ikke i denne saken.

Det er gjort gjeldende at saksbehandlingstiden frem til endelig vedtak i UNE er så lang at dette tilsier begrensning av innreiseforbudet. Hensett til sakens alvor, finner lagmannsretten ikke at dette kan tillegges vekt.

UNEs vedtak om utvisning med innreiseforbud på fem år anses etter dette ikke som et uforholdsmessig tiltak, og vedtaket er dermed gyldig.

Etter dette forkastes anken, idet lagmannsretten ut fra sitt resultat ikke har grunn til å endre tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

Staten v/Utlendingsnemnda har vunnet saken, og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20–2 første og andre ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten. Selv om saken klart er av stor velferdsmessig betydning for A, finner lagmannsretten ikke at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita for erstatningsansvar, jf bestemmelsens tredje ledd. Det legges i denne forbindelse særlig vekt på at saken ikke har vært tvilsom.

Advokat Koldrup har fremlagt sakskostnadsoppgave på i alt 42 300 kroner, hvorav 40 800 kroner utgjør salær. Beløpene er eksklusive merverdiavgift.

De oppgitte kostnader anses nødvendige og oppgaven legges til grunn, jf tvisteloven § 20–5.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse til staten v/Utlendingsnemnda 42.300 – førtitotusentrehundre – kroner.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo