Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2011-28528
Dokumentdato : 16.04.2012

Pass- og fremmedkontroll – Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven).

Lagmannsretten kom, som tingrettens flertall, til at utvisning av vietnamesisk kvinne med to mindreårige barn var et uforholdsmessig tiltak, jf. utlendingsloven av 1988 § 29 annet ledd, jf. barnekonvensjonen artikkel 3. Konkret. (Sammendrag ved Lovdata)

    Saken gjelder gyldighet av utlendingsnemndas vedtak i utvisningssak.

    A – heretter også kalt A – er født i 1973 og er vietnamesisk statsborger. Hun kom til Norge i 1999, etter å ha fått innvilget familiegjenforening med herboende B. Det var opplyst at A og B giftet seg i Vietnam i 1998. Arbeidstillatelse i familiegjenforening ble fornyet i 2000 og 2001.

    A søkte høsten 2002 om bosettingstillatelse. Søknaden ble avslått av Utlendingsdirektoratet (UDI) 3. oktober 2003, idet UDI la til grunn at ekteskapet med B var pro forma. Samtidig fikk A forhåndsvarsel om mulig utvisning etter utlendingsloven av 24. juni 1988 § 29 første ledd bokstav a.

    Avslaget på søknaden om bosettingstillatelse ble påklaget til Utlendingsnemnda (UNE), som opprettholdt vedtaket 2. november 2004.

    A fødte en datter, C, i april 2005. Videre fødte hun en sønn, D, i mai 2006. As formelle ektefelle, B, ble oppgitt som far til barna, og står fortsatt registrert som far i folkeregisteret. Separasjonsbevilling ble gitt 30. juli 2008 av fylkesmannen. Det er nå uomstridt at B ikke er barnas biologiske far. A har opplyst at den reelle faren er E, noe også E har bekreftet som vitne for tingretten og for lagmannsretten i utvisningssaken.

    Ved UDIs vedtak 20. mai 2008 ble A utvist i medhold av utlendingsloven av 1988 § 29 første ledd bokstav a. Innreiseforbudet etter utlendingsloven § 29 fjerde ledd ble fastsatt til to år. Direktoratet fattet også vedtak om å melde A inn i Schengen informasjonssystem (SIS) i medhold av SIS-loven § 7 nr. 2 og Schengenkonvensjonen artikkel 96.

    A påklaget UDIs vedtak. UNE opprettholdt utvisningsvedtaket 12. november 2009. I klagevedtaket bemerket UNE blant annet at A mot bedre vitende hadde gitt uriktige/villedende opplysninger om forhold av vesentlig betydning for hennes sak om arbeidstillatelse i familiegjenforening, og at dette i seg selv måtte regnes som en grov overtredelse av utlendingsloven av 1988 § 44 annet ledd. Videre la UNE til grunn at A forsettlig hadde gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i sak etter utlendingsloven, og at det også forelå en grov overtredelse av utlendingsloven § 47 første ledd bokstav b. Det ble blant annet vist til at As daværende advokat i brev 1. juli 2008 hadde fastholdt at ekteskapet med B var reelt og at ektefellen var faren til As barn, noe som A senere hadde forklart ikke medførte riktighet. Etter en helhetsvurdering fant UNE at vedtak om utvisning med to års innreiseforbud ikke ville være et uforholdsmessig tiltak overfor A eller de nærmeste familiemedlemmene etter utlendingsloven § 29 annet ledd, jf. EMK artikkel 8 og FNs barnekonvensjon.

    Ved stevning 30. april 2010 til Oslo tingrett reiste A sak mot staten v/Utlendingsnemnda, med påstand om at UNEs utvisningsvedtak var ugyldig.

Oslo tingrett avsa 16. desember 2010 dom med slik domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak om utvisning datert 12. november 2009 er ugyldig.
  2. Staten v/ Utlendingsnemnda dømmes til innen to uker fra forkynning av dommen å betale A 100 000 – etthundretusen – kroner som erstatning for sakskostnader.

    Retten var satt med to meddommere fra de alminnelige utvalg. Dommen ble avsagt under dissens, idet fagdommeren kom til at staten skulle frifinnes. For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og til lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

    Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 28. og 29. mars 2012 i Borgarting lagmannsretts hus. Retten var satt med to meddommere fra de alminnelige utvalg, etter begjæring fra ankemotparten. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga partsforklaring. For staten møtte foruten prosessfullmektigen, førstekonsulent Hanne Sørlie Jørgensen ved UNE. Det ble avhørt fire vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboka.

    UNE har besluttet å gi utsatt iverksetting av utvisningsvedtaket fram til rettskraftig dom foreligger.

    Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

    Utlendingsnemndas vedtak er gyldig. Utvisning er ikke uforholdsmessig, verken overfor A selv eller hennes barn. Vedtaket er i samsvar med forvaltnings- og rettspraksis.

    Skjæringstidspunktet for retten med hensyn til relevant faktum er vedtakstidspunktet, dvs. 12. november 2009. Det vises til at saken gjelder prøving av forvaltningsvedtak. Dette skjæringspunkt må også gjelde i forhold til vurderingen etter barnekonvensjonen. Konvensjonen krever ingen nåtidsvurdering i slike saker. Tilknytning til Norge som er opparbeidet etter at vedtaket ble truffet, kan det således ikke legges vekt på.

    Omstendigheter som forelå før vedtaket skal det heller ikke tas hensyn til, dersom omstendighetene ikke var kjent for UNE. I slike tilfeller kan det likevel være mulig å hevde at vedtaket er ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil, noe som ikke er situasjonen her.

    A har begått alvorlige brudd på utlendingsloven. Utgangspunktet i slike tilfeller er at utvisning skal skje. Jo mer alvorlige forhold som ligger til grunn for utvisningen, desto sterkere tilknytning til riket kreves før utvisning kan anses uforholdsmessig etter utlendingsloven § 29 annet ledd. Det vises blant annet til  Ot.prp.nr.75(2006-2007) side 281.

    Utlendingsforvaltningen er basert på tillit, idet det er vanskelig å etterprøve opplysninger utlendingen kommer med. Av allmennpreventive grunner er det viktig å reagere med utvisning ved grove eller gjentatte overtredelser av utlendingsloven.

    A har aldri hatt noe berettiget krav om å få opphold her i landet. Hun har helt fra starten ført norske myndigheter bak lyset ved å hevde at ekteskapet med B var reelt. Det er skjerpende at disse feilaktige opplysningene ble gitt gjentatte ganger, og underbygd med andre uriktige opplysninger. Dette må av allmennpreventive og innvandringspolitiske grunner få konsekvenser.

    Ved forholdsmessighetsvurderingen er det et vektig argument at innreiseforbudet ble begrenset til to år.

    Ved vurderingen må det legges vekt på at A kom til Norge i voksen alder. Hun har tilbragt mesteparten av sitt liv i Vietnam. A blir for øvrig ikke skilt fra nær familie ved utvisningen. Det vises også til at hun har familie, blant annet en søster, i Vietnam.

    Tilknytning til Norge etter at utlendingen var kjent med at hun kunne bli utvist, kan ikke tillegges særlig vekt. Det vises til NOU 2004:20 side 308 og Rt-2009-534, avsnitt 53.

    Saksbehandlingstiden i utlendingsforvaltningen har ikke vært uforholdsmessig lang. A har selv komplisert behandlingen ved å gi nye uriktige opplysninger.

    Hensynet til As barn kan heller ikke tilsi at utvisningsvedtaket er ugyldig. Det er best for barna fortsatt å bo i Norge sammen med moren. Imidlertid er dette normalsituasjonen i utvisningssaker, og kan ikke være tilstrekkelig til å anse vedtaket for uforholdsmessig. Kontrollhensyn må slå igjennom. Å få barn kan ikke være en måte å unngå utvisning på. Bare under helt spesielle omstendigheter vil det være i strid med EMK artikkel 8 å utvise en utlending som har etablert familie her i landet på et tidspunkt hvor de involverte var klar over at det var usikkert om familielivet kunne vedbli å bli utøvd her, jf. Rt-2008-560, avsnitt 56. Det vises også til Borgarting lagmannsretts dom 14. november 2008 ( LB-2008-56144).

    Nedgang i levestandard er ikke tilstrekkelig til å medføre uforholdsmessighet.

    Barnas primære tilknytning må anses å være til moren, og ikke til det norske samfunnet som sådan. Barn må anses å være tilpasningsdyktige med hensyn til å bosette seg i et annet land. Relokalisering skal skje med mindre det foreligger « uoverstigelige hindringer ». Slike hindringer foreligger ikke her. Barna har ikke særskilte behov og kan integreres i Vietnam. Barna har for øvrig visse muligheter til skolegang i Vietnam. Moren vil kunne ta hånd om barna i sitt hjemland, og det er gode muligheter for henne til å skaffe seg arbeid.

    Barna har ikke nærmere kontakt med sin biologiske far, og det skjer således ikke noen familiesplittelse her ved flytting ut av landet. Det er sannsynlig at moren tar barna med seg. Hvis barna ikke blir med til Vietnam, vil utvisningsvedtaket likevel være forholdsmessig. Statens klare utgangspunkt er imidlertid at det ikke blir familiesplittelse i denne saken. Moren kan uansett ikke tiltvinge seg opphold her ved å si at hun ikke kommer til å ta barna med seg.

    Staten v/Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens kostnader for tingretten og lagmannsretten.

    Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

    Grunnvilkåret for utvisning etter utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a er oppfylt, men utvisning er uforholdsmessig etter § 29 annet ledd.

    Ved forholdsmessighetsvurderingen må retten også ta hensyn til opplysninger som er framkommet etter at Utlendingsnemndas vedtak ble truffet, jf. Rt-2007-798 (skal vel være HR-2007-798-A, Lovdatas anm.).

    A har gjentatte ganger gitt utlendingsmyndighetene feil opplysninger i hensikt å få bli i Norge. Det kan imidlertid ikke legges til grunn at hun oppfattet ekteskapet som pro forma da hun kom til landet i 1999. Det var As kusine som tok initiativet til giftermålet. A hadde en svært vanskelig livssituasjon og oppfattet giftermålet som reelt. Det forelå en slags god tro hos henne med hensyn til ekteskapet fra starten, og hun kan ikke bebreides så sterkt. Lagmannsretten må således legge til grunn at overtredelsene av utlendingsloven ikke er så alvorlige som staten anfører. Dette må også få betydning ved forholdsmessighetsvurderingen etter § 29 annet ledd.

    Hensynet til As barn må tillegges avgjørende vekt i saken. Det vil bli meget belastende for barna å måtte skilles fra moren, slik tilfellet også var Rt-2011-948. Det vises videre til Nunezsaken fra 2011, der EMD kom til at Norge hadde krenket EMK artikkel 8 om retten til familieliv der utvisningsvedtak med to års innreiseforbud var truffet.

    Barna har ingen tilknytning til Vietnam, og de snakker heller ikke vietnamesisk. De en norske og er integrert her med et større nettverk. Det er usikkert om barna kan få oppholdstillatelse i Vietnam. Under enhver omstendighet vil de ikke få rettigheter på linje med vietnamesiske barn. Privatskole er eneste mulighet, noe A ikke har økonomisk mulighet til. Det er svært usikkert om A kan skaffe seg arbeid i Vietnam. Hun har ingen utdanning ut over fem års skolegang. A har heller ingen familie å bo hos. Hun har en søster i Vietnam, men søsteren er fattig og har en alkoholisert ektefelle. Kusinen A bodde hos i oppveksten, og som vanskjøttet henne, er intet alternativ. A vil være henvist til å bo på gata. Det oppleves dessuten som et stigma å være alenemor i Vietnam.

    Datteren er nå sju år gammel og sønnen er snart seks år. Barnas totale oppholdstid her må tillegges vekt. Det vises også til at lovgivningen de senere årene har styrket barnas rettigheter.

    Det er usikkert om moren ved en utvisning vil eller kan ta barna med til Vietnam. Alternativt er barna henvist til barnevernet i Norge, idet det ikke vil finnes noen alternativ omsorgsperson her. Uansett om barna blir værende her eller om de blir med til Vietnam, vil utvisningen av A være et uforholdsmessig tiltak.

    Ved forholdsmessighetsvurderingen må det også legges vekt på den lange saksbehandlingstiden i utlendingsforvaltningen.

    A har nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten og bemerker:

    Utlendingsloven av 24. juni 1988 – som får anvendelse på saken – bestemmer i § 29 første ledd bokstav a at utlending kan utvises « når utlendingen grovt eller gjentatte ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i loven her eller unndrar seg gjennomføring av vedtak som innebærer at vedkommende skal forlate riket ». Annet ledd bestemmer at utvisning likevel ikke skal besluttes « dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. »

    Det er uomstridt at A grovt eller gjentatte ganger har overtrådt bestemmelser i utlendingsloven, og at grunnvilkåret for utvisning etter § 29 således er oppfylt. Spørsmålet blir etter dette om utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak. Det aktuelle spørsmål i denne saken er om tiltaket vil være uforholdsmessig overfor As to barn, C og D.

    Saken gjelder prøving av forvaltningsvedtak. Det alminnelige utgangspunktet er da at retten ved prøvingen skal legge til grunn faktum slik det forelå for forvaltningsorganet på vedtakstidstidspunktet, jf. blant annet Rt-2007-1815 avsnitt 33. Det er imidlertid en viss adgang til å ta hensyn til nye bevis som kaster lys over den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. avsnitt 34 i ovennevnte dom. Likevel må det reises spørsmål ved om retten ved vurderingen av barnas situasjon skal foreta en nåtidsvurdering. Spørsmålet var reist i Rt-2011-750, som gjaldt bevisframleggelse i en utvisningssak som sto for Høyesterett. Ankeutvalget viste i avsnitt 10 til at ankende part hadde anført at det måtte foretas en nåtidsvurdering i forhold til Norges folkerettslige forpliktelser av de konsekvenser utvisningen av henne ville få for barna. Ankeutvalget tok her ikke stilling til det, men bemerket at spørsmålet måtte avgjøres av Høyesterett under den kommende ankesaken. Denne ankesaken ble så behandlet i Rt-2011-948, men Høyesterett tok ikke stilling til spørsmålet der. Praksis fra lagmannsretten vedrørende dette spørsmålet er varierende. Denne rett slutter seg til Borgarting lagmannsretts standpunkt i sak LB-2011-135931, der det i dommen 12. mars 2012 er lagt til grunn at situasjonen på domstidspunktet skal legges til grunn.

    Lagmannsretten viste i nevnte dom til at det følger direkte av barnekonvensjonen artikkel 3 at også ved domstolenes avgjørelser skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. For at dette hensyn skal oppfylles, måtte det etter lagmannsrettens syn være situasjonen på domstidspunktet som skal være avgjørende. Denne rett er enig i dette. Lagmannsretten bemerker likevel at det ikke vil være avgjørende for resultatet i denne saken om det er vedtakstidspunktet eller domstidspunktet som er avgjørende for faktumvurderingen.

    Ved forholdsmessighetsvurderingen skal det skje en avveining mellom alvoret av bruddene på utlendingsloven og utlendingens tilknytning til Norge. Vurderingen skal ikke bare foretas i forhold til utlendingen selv, men også i forhold til dennes nærmeste. Det skal foretas en samlet vurdering av konsekvensene for utlendingen og dennes nærmeste, jf. Rt-2011-948 avsnitt 31.

    I utvisningssaker der utlendingen har gjort seg skyldig i meget alvorlige forbrytelser og idømt langvarige fengselsstraffer, vil utvisningsvedtak bare kunne kjennes ugyldig av hensyn til barna dersom disse blir utsatt for uvanlig store belastninger ved utvisningsvedtaket. Også ved meget alvorlige overtredelser av utlendingsloven følges en slik praksis. Det vises til Rt-2011-948, avsnittene 32-34. Utlendingsforvaltningen er basert på tillit, da det ofte er vanskelig å etterprøve opplysninger som utlendingen kommer med. Overtredelser av utlendingsloven er i seg selv et alvorlig samfunnsproblem. Av allmennpreventive hensyn er det nødvendig med reaksjoner som i det enkelte tilfelle kan framstå som urimelig strenge.

    A kom til Norge i 1999 etter innvilget søknad om familiegjenforening med herboende B. Det er etter bevisførselen noe uklart hvorfor A kom til Norge. Hun levde under vanskelige kår i hjemlandet. A ble tidlig foreldreløs og levde noen år hos en onkel og deretter, fra hun var 14 år gammel, hos en kusine. Etter det opplyste var det kusinen som tok initiativet til giftermålet. A ble kjent med B i forbindelse med hans besøk i Vietnam. Forholdet kan neppe karakteriseres som et « typisk » proformaekteskap.

    Det er imidlertid uansett klart at ekteskapet etter kort tid ikke innebar noen realitet. I forbindelse med søknad i 2002 om bosettingstillatelse ble det gitt vesentlig uriktige og åpenbart villedende opplysninger som må regnes som en grov overtredelse av utlendingsloven § 44 annet ledd. Også utlendingsloven § 47 første ledd bokstav b – som straffesanksjonerer den som forsettlig eller grovt uaktsomt gir vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i sak etter loven – er overtrådt. A har overfor utlendingsforvaltningen gjentatte ganger gitt uttrykk for at hun levde i et reelt ekteskap med B. Grunnlaget for hennes opphold her var nettopp at hun levde i ekteskap med B. Etter at utlendingsforvaltningen reiste spørsmål ved ekteskapets karakter, fastholdt hun at det var reelt. I brev 1. juli 2008 fra sin daværende advokat til UDI underbygget A dette ved å vise til at A og B nå hadde to barn sammen. Først i ettertid – etter at utlendingsforvaltningen tilbød B og barna å avgi DNA-prøve – har A forklart at det ikke er riktig at B er far til barna.

    Lagmannsretten finner at bruddene på utlendingsloven i dette tilfellet må karakteriseres som alvorlige. Det vises til de gjentatte uriktige opplysningene om forhold som var helt avgjørende for As adgang til å bo i Norge. Lagmannsretten peker likevel på at lovbruddene er av en annen karakter enn i utvisningssaker der utlendingen har gjort seg skyldig i meget alvorlige forbrytelser.

    Det er ikke forhold ved As egen situasjon som tilsier at utvisning etter en forholdsmessighetsvurdering ikke kan skje. Den omstendighet at hun må antas å få en meget vanskelig livssituasjon i Vietnam, kan ikke være avgjørende. Heller ikke kan det være avgjørende at A nå har oppholdt seg i Norge sammenhengende fra 1999. Lagmannsretten viser i den forbindelse blant annet til NOU 2004:20 (Ny utlendingslov) side 308 første spalte. Det er der vist til at det i retts- og forvaltningspraksis er lagt til grunn at tilknytning opparbeidet etter at utlendingen var kjent med at hun kunne bli utvist, ikke kan tillegges særlig vekt. Samme sted er det likevel videre uttalt at forholdsmessighetsvurderingen kan falle annerledes ut av hensyn til utlendingens barn.

    Det avgjørende spørsmålet blir om hensynet til As to barn – C og D – tilsier at utvisning av A blir uforholdsmessig. Her kommer også Norges internasjonale forpliktelser sentralt inn i bildet, jf. særlig barnekonvensjonens bestemmelse i artikkel 3 om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved myndighetsutøvelsen.

    Moren er eneste omsorgsperson for de to barna, som er norske statsborgere. A har et nært og godt forhold til sine barn. At A er flink til å følge opp barna, er bekreftet for lagmannsretten av C kontaktlærer og av pedagogisk leder i barnehagen der D går.

    B – som også er norsk borger – er registrert som barnas far i folkeregisteret, men det er ikke omtvistet at han ikke er barnas biologiske far. B har heller ingen kontakt med barna. Den biologiske faren, E er etnisk norsk. Han forklarte seg som vitne under ankeforhandlingen. E har intet samvær med C og D, bortsett fra at han enkelte ganger bistår A med skyss av barna. De to barna vet at E er deres biologiske far. E har egen familie med barn som går i grunnskolen, og familien hans vet ikke om at E har barn med A. E forklarer at han ikke under noen omstendighet vil ta ansvar for barna dersom A reiser og etterlater barna i Norge. Det er heller ingen annen person her i landet som A kan overlate ansvaret for barna til. Av familie i Norge har A en tante, men hun er ingen aktuell omsorgsperson. Lagmannsretten må legge til grunn at omsorgen for barna – dersom de blir værende i Norge hvis A reiser - må overtas av barnevernet.

    A og barna vil stå overfor en svært vanskelig situasjon ved retur til Vietnam, se nærmere nedenfor. Lagmannsretten kan ikke se bort fra at A på grunn av dette velger å forlate barna i Norge. Det er imidlertid etter lagmannsrettens syn mest sannsynlig at A ved utvisning fra riket vil ta barna med seg til Vietnam.

    Det er likevel ikke avklart om barna vil få oppholdstillatelse av vietnamesiske myndigheter. Landrådgiver i Landinfo, Camilla Frøseth Wedul, som forklarte seg som sakkyndig vitne under ankeforhandlingen, opplyste at det ikke har lykkes å få brakt på det rene om de norske barna vil få oppholdstillatelse. Lagmannsretten antar imidlertid at moren kan få barna med seg.

    Dersom barna blir med, er det høyst sannsynlig at de vil få en meget vanskelig tilværelse i Vietnam. Det vil det være svært vanskelig for A og barna å etablere seg der. A er uformuende og har ingen utdanning ut over fem års skolegang i Vietnam. Selv om arbeidsledigheten i Vietnam er relativt lav og kvinner er nær 50 % av arbeidsstokken, vil det by på store problemer for A å skaffe seg arbeid. Hun har heller ingen familie som vil kunne ta hånd om henne og barna. A har riktignok en søster i hjemlandet, men hun lever i vanskelige familieforhold og vil etter det opplyste ikke kunne bistå A og familien. Heller ikke kusinen hun bodde hos under oppveksten, er aktuell som støtteperson. Landrådgiver har for øvrig opplyst at det hefter et visst stigma ved skilte mødre i Vietnam. Wedul opplyste videre at A ikke vil være berettiget til økonomisk bistand fra det offentlige. Det er ingen ordning med sosialstønad som i Norge, og arbeidsledighetstrygd forutsetter at man har arbeidet minst ett år i landet og betalt premie til ordningen. Lagmannsretten må legge til grunn at A sannsynligvis ikke kan sørge for husvære og andre helt grunnleggende materielle behov for seg og barna i Vietnam.

    Barna har levd hele livet her i landet, og snakker bare norsk. De har ingen kontakter i Vietnam. Barna forstår likevel vietnamesisk, idet moren bruker dette språket når hun snakker med barna. De vil således ha god mulighet til forholdsvis raskt å kunne beherske vietnamesisk. Imidlertid vil de på grunn av morens vanskelige situasjon etter all sannsynlighet få en marginal tilværelse i Vietnam.

    C og D vil heller ikke være berettiget til offentlig skolegang. Landrådgiveren forklarte at det er skolestart ved seks års alder, og at det er obligatorisk med ni års skolegang, likevel slik at skoledagen bare er halv dag. Grunnutdanningen vil alle få som er bostedsregistrert på stedet. Det vil imidlertid by på problemer i dette tilfellet, idet barna er norske statsborgere. Landrådgiver har undersøkt med den vietnamesiske ambassaden, som har opplyst at det er vanskelig å få barna skrevet inn i morens bostedsregistrering. Sannsynligvis vil barna være henvist til privat skolegang. Selv om privat skole er forholdsvis rimelig i Vietnam, er det helt usannsynlig at A vil ha økonomisk mulighet til å skaffe barna skolegang.

    Etter lagmannsrettens syn vil utvisning av A innebære uvanlig store belastninger for C og D, enten de blir med henne til Vietnam eller forblir i Norge.

    Ved denne vurderingen legger lagmannsretten også vekt på tidsmomentet. Allerede høsten 2003 varslet utlendingsmyndighetene A om at utvisning ville bli vurdert. Først ved Utlendingsnemndas vedtak 12. november 2009 ble saken avsluttet i forvaltningen. Som påpekt av EMD i saken Nunez v. Norge ( EMDN-2009-55597), jf. dom 28. juni 2011, er det ut fra hensynet til barnas beste et krav til tilstrekkelig hurtig og effektiv behandling. Staten har vist til at den lange saksbehandlingstiden delvis skyldes As opptreden med gjentatte ganger å gi uriktige opplysninger. Lagmannsretten peker imidlertid på at myndighetene må ha et selvstendig ansvar for å få avgjort saken i rimelig tid, og spesielt når barn er involvert.

    Lagmannsretten kan ikke se at innreiseforbudets lengde – 2 år – kan tilsi at forholdsmessighetsvurderingen kommer i en annen avgjørende stilling. For barna vil utvisningsvedtaket uansett innebære uvanlig store belastninger.

    Anken blir etter dette forkastet.

    A har vunnet saken, og må overensstemmende med hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og annet ledd få erstattet sine sakskostnader både for tingretten og lagmannsretten. Også anken fra staten over tingrettens dom, domsslutningen punkt 2 må etter dette forkastes. Det bemerkes for ordens skyld at ankemotparten ikke har angrepet tingrettens dom med hensyn til reduksjonen av det framsatte sakskostnadskravet.

    Advokat Maggi Vineshaugen Rødvik har framlagt sakskostnadsoppgave for lagmannsretten på i alt 99 437,50 kroner, inkludert merverdiavgift. Kravet gjelder salær, og er nærmere spesifisert. Lagmannsretten finner etter omstendighetene å kunne akseptere kravet som nødvendige kostnader, jf. tvisteloven § 20-5. I tillegg må ankemotparten få dekket sine utgifter overfor lagmannsretten med hensyn til meddommerne. Størrelsen på dette beløpet fastsettes senere.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Anken forkastes.

2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten v/Utlendingsnemnda til A 99.437,50 – nittinitusenfirehundreogtrettisjutusen 50/100 – kroner innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen. I tillegg kommer utgiftene til meddommerne
.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo