Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2011-75745
Dokumentdato : 10.04.2012

Pass- og fremmedkontroll. Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven).

Saken gjaldt rettslig prøving av vedtak i Utlendingsnemnda (UNE)om utvisning fra Norge til Nigeria. Det var i første rekke spørsmål om forholdsmessighetsvurderingen etter utlendingsloven § 70. Utlendingen hadde ved flere anledninger oppgitt ulike navn og fødselsdatoer i kontakten med norske utlendingsmyndigheter. Han var blitt uttransportert fra Norge til Nigeria to ganger. Ved siste gangs behandling av saken og under rettssaken var søkeren i Nigeria. Utlendingen hadde fire barn i Norge med en nigeriansk kvinne som var blitt norsk statsborger. Det ble lagt til grunn at moren og særlig den ene sønnen hadde fått en vanskeligere livssituasjon som følge av utvisningen. Utlendingen var aldri blitt innvilget opphold eller gjenforening i Norge. Hans tilknytning var sterkere til Nigeria enn til Norge. Han hadde flere brudd i samboerskapet med moren og barna. Lagmannsretten, i likhet med tingretten, kom til at utvisning fra Norge med innreiseforbud i 5 år ikke var uforholdsmessig etter utlendingsloven § 70. Hver av partene måtte bære egne sakskostnader for både tingretten og lagmannsretten.

Saken gjelder rettslig prøving av vedtak i Utlendingsnemnda (UNE) om utvisning fra Norge. Det er i første rekke spørsmål om forholdsmessighetsvurderingen etter utlendingsloven § 70.

       A, født *.*.1967, kom til Norge i desember 1998. Han reiste fra sitt hjemland, Nigeria, i juli 1997. Fram til august 1998 var han soldat i Liberia. Fra Liberia reiste han i oktober 1998 med båt til Russland. Han oppholdt seg i Moskva til begynnelsen av desember 1998 da han tok tog til Leningrad og videre til Murmansk. Derfra reiste han til Norge. Han ankom Oslo 22. desember 1998.

       A søkte om asyl i Norge 26. desember 1998 under identiten A1, født *.*.1966. Søknaden ble endelig avslått ved Justisdepartementets vedtak av 9. februar 2000. Under behandlingen av asylsaken ble det klarlagt at A tidligere hadde forsøkt å komme fra Tyskland og inn i Danmark i desember 1995 under identiteten A2, født *.*.1968. Fra Tyskland ble han sendt tilbake til Nigeria.

       Den 7. april 2004 fremmet A søknad om arbeidstillatelse i familiegjenforening med to sønner (født henholdsvis i 1994 og 1997) og en datter (født i 2001) som var bosatt i Norge med barnas mor, B. Han søkte under identiteten A2, født *.*.1968. Søknaden ble avslått på formelt grunnlag ved vedtak i Utlendingsdirektoratet (UDI) 28. mai 2004. Begrunnelsen var at A ikke hadde adgang til å søke fra riket. Han ble uttransportert til Nigeria 11. oktober 2004.

       Den 8. november 2004 fremmet A ny søknad fra Nigeria om arbeidstillatelse i familiegjenforening med sønner og datter i Norge under identiteten A2, født *.*.1968. Søknaden ble avslått ved UDI sitt vedtak av 2. juni 2005 under henvisning til at A ikke hadde tilbakebetalt kostnadene forbundet med den tidligere uttransporteringen.

       A returnerte til Norge og fremmet 15. august 2005 ny søknad om asyl under identiteten A1, denne gangen med fødselsdato *.*.1968. I asylintervju 18. august 2005 opplyste han at denne identiteten ikke var hans reelle og at hans egentlige navn var A2. Han opplyste videre at han i 2004 leverte inn pass som bekreftet denne identiteten. Denne asylsøknaden ble endelig avslått ved vedtak i UNE 29. september 2005.

       Avslaget på søknaden om familiegjenforening ble påklaget 31. august 2005. UNE returnerte saken til UDI for fornyet behandling da klageren nå hadde betalt kostnadene forbundet med den tidligere uttransporteringen. Søknaden ble avslått ved UDI sitt vedtak av 29. mai 2006 på bakgrunn av at vilkårene etter tidligere utlendingsforskrift § 25 om underholdskrav ikke var dokumentert oppfylt. UDI fant heller ikke at det forelå sterke menneskelige hensyn som tilsa et unntak fra underholdskravet. Søknaden ble også vurdert i henhold til tidligere utlendingslov § 8 annet ledd. Vedtaket ble påklaget og oversendt UNE for klagebehandling 20. juli 2006.

       I politiavhør 21. desember 2006 opplyste A at han tidligere hadde søkt asyl i Norge under identiteten A1 samt asyl i Danmark under identiteten A2. A opplyste videre at begge identitetene var falske, og at den rette identiteten var A, født *.*.1967. Denne identiteten er senere lagt til grunn av norske myndigheter.

       Den 22. desember 2006 ble A forhåndsvarslet om at politiet forberedte sak om utvisning på grunnlag av at han gjentatte ganger hadde reist inn i Norge uten å oppgi rett identitet til myndighetene. Det ble også varslet om at det i forbindelse med et eventuelt utvisningsvedtak ville være aktuelt å melde ham inn i Schengen informasjonssystem (SIS). Advokat Trond Christiansen kommenterte 3. januar 2007 forhåndsvarselet på As vegne, og UNE besluttet 20. februar 2007 å returnere saken til UDI for ny behandling. UNE anmodet UDI om å ta stilling til om klageren kom inn under personkretsen som kan innvilges familiegjenforening.

       Ved brev fra advokat Christiansen av 15. april 2008 ble det opplyst at A igjen ventet barn med B. Barnet ble født *.*.2008.

       UDI fattet 31. juli 2008 vedtak om å utvise A i medhold av tidligere utlendingslov § 29 første ledd bokstav a. Det ble vist til at han gjentatte ganger hadde oppgitt uriktig identitet. UDI fant ikke at utvisning ville være et uforholdsmessig tiltak overfor A eller hans nærmeste familie. Det ble fattet utvisningsvedtak med innreiseforbud på fem år samt vedtak om innmelding i Schengen informasjonssystem (SIS). Det ble også fattet vedtak om avslag på søknad om arbeidstillatelse i familiegjenforening.

       Vedtakene ble påklaget 11. august 2008. Det ble i hovedsak gjort gjeldende at et vedtak om utvisning var et uforholdsmessig tiltak overfor A og hans nærmeste familie. Det ble samtidig begjært utsatt iverksettelse av vedtaket. UDI opprettholdt vedtaket og samtykket ikke i utsatt iverksettelse. Den 26. september 2008 ble saken oversendt UNE for klagebehandling.

       Klagen ble ikke tatt til følge, og UNE opprettholdt vedtaket om utvisning med fem års innreiseforbud, innmelding i Schengen informasjonssystem (SIS) og avslag på oppholdstillatelse ved sitt vedtak av 25. februar 2010.

       UNEs vedtak ble siden begjært omgjort ved omgjøringsbegjæring fra advokat Arild Dyngeland av 23. mars 2010. UNE behandlet begjæringen 20. mai 2010 og opprettholdt vedtaket. Advokat Egil Jordan sendte ny omgjøringsbegjæring av 25. august 2010 hvor det blant annet ble fremhevet at UNE hadde lagt feil faktum til grunn når den hadde lagt vekt på at saksøker ikke bodde sammen med B og deres barn. UNE behandlet begjæringen 20. september 2010 og opprettholdt også denne gangen vedtaket.

       A ble uttransportert til Nigeria 29. august 2010. Han hadde på denne tiden psykiske problemer og var ifølge sin prosessfullmektig innlagt på Sandviken sykehus etter lov om psykisk helsevern da han ble uttransportert. A hadde også vært innlagt på Sandviken sykehus tidligere samme år grunnet psykiske problemer.

       Det er opplyst at A etter utvisningen har oppholdt seg i Nigeria. B har fått innvilget opphold i Norge hvor hun lever med barna. B og A har nå fire barn sammen som alle lever i Norge. På tidspunktet for utvisningsvedtaket i 2010 var disse henholdsvis 1, 9, 13 og 15 år gamle.

       Ved stevning av 15. november 2010 tok A ut søksmål for Oslo tingrett med påstand om at UNE sitt utvisningsvedtak av 25. februar 2010 var ugyldig. Staten v/ Utlendingsnemnda innga tilsvar 16. desember 2010.

       Oslo tingrett avsa 25. februar 2011 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes. 
2. Sakskostnader tilkjennes ikke. 

       A anket 29. mars 2011 dommen til Borgarting lagmannsrett.

       Ved brev av 12. april 2011 begjærte A i tillegg omgjøring av UNEs vedtak av 25. februar 2010. Det ble anført å foreligge nye opplysninger som måtte lede til omgjøring. Det ble vist til sterkt forverret familiesituasjon, plassering av barna utenfor hjemmet og mors psykiske helsetilstand.

       Ved beslutning av 5. mars 2012 avslo UNE begjæringen om omgjøring. Etter UNEs vurdering var det ikke fremkommet opplysninger som tilsa en omgjøring av tidligere vedtak. UNE viste til at dersom A mente at det forelå nye opplysninger av betydning, kunne han fremme søknad om opphevelse av innreiseforbudet etter utlendingsloven av 2008 § 71 annet ledd. En slik søknad fremmes for norsk utenriksstasjon som oversender søknaden til UDI for vurdering i første instans. Det ble opplyst under ankeforhandlingen at slik søknad ikke er sendt.

       Ankeforhandling ble holdt 20. mars 2012 i Borgarting lagmannsretts hus i Oslo. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt ett vitne. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

       Tingretten har bedømt de faktiske forholdene i saken feil, samt foretatt uriktig rettsanvendelse i forhold til utlendingsloven § 70 om forholdsmessighet. Tingrettens dom er i strid med barnekonvensjonens artikkel 3, jf EMK artikkel 8 og utlendingsloven § 70. Tingretten har lagt terskelen for høyt for hva som kan betegnes som uforholdsmessig.

       Det er dessuten skjedd vesentlige endringer i den faktiske situasjonen siden tingrettens dom ble avsagt. Dette rokker ved den faktumbedømmelsen som fremgår av tingrettens dom.

       Det bestrides ikke at de objektive vilkårene for utvisning etter utlendingsloven er oppfylt.

       Tingretten la til grunn at det ikke gjør seg gjeldende særlige omsorgsbehov. Retten la også til grunn at barnas mor har omsorgsevne for barna. Dette er en uriktig vurdering av faktum. Moren ga i sin vitneforklaring uttrykk for at hennes egen helsesituasjon og barnas sterke reaksjon på utvisningen, medførte en merbelastning i forhold til det som er vanlig ved utvisningssaker. Utvisningen er også en vesentlig merbelastning siden hun er alenemor for fire barn.

       Etterfølgende omstendigheter har dessuten endret seg i forhold til det retten legger til grunn om at barnas mor har omsorgsevne for barna. Mor har nå fått en kraftig psykisk reaksjon som gjør at hun ikke evner å ta vare på barna. Barna har etter vedtak 15. mars 2011 vært midlertidig plassert i regi av barneverntjenesten i Bergen kommune i medhold av barneverntjenesteloven § 4-6.

       Selv om vedtaket ikke forelå før tingrettens behandling av saken, ble den slitasjen mor opplevde å bli utsatt for ført som bevis ved mors vitneforklaring. Dette har tingretten ikke tatt tilstrekkelig hensyn til i vurderingen av forholdsmessigheten i saken. Det anføres at dette er en feil bedømmelse av sakens faktiske side.

       Familiens situasjon på tidspunktet for tingrettens dom, samt den forverring av situasjonen som er skjedd, må føre til at UNEs vedtak kjennes ugyldig. Det vises særlig til situasjonen for sønnen C, født 1997, og mors forverrede psykiske helse med frivillig plassering av sønnen etter barneverntjenesteloven.

       A har nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak samt etterfølgende beslutning om utvisning av A er ugyldig. 
2. A tilkjennes saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett. 

       Ankemotparten, Staten v/ Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Vilkårene for utvisning etter utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a er oppfylt. A har oppgitt falsk identitet til norske innvandringsmyndigheter i strid med utlendingsloven § 83 annet ledd, jf utlendingsforskriften § 17-7 første ledd. A bestrider ikke at de objektive vilkårene for utvisning er oppfylt.

       Innmelding av A i SIS er hjemlet i SIS-loven § 7 nr 2. Dette synes heller ikke å være bestridt av A.

       Tingretten har ikke bedømt de faktiske forholdene feil når det gjelder belastningen mor utsettes for ved at A er utvist fra riket. Tingretten har i hovedsak lagt rett faktum til grunn. Det er begrenset adgang til å legge vekt på etterfølgende forhold i forholdsmessighetsvurderingen.

       Det er tvilsomt hvorvidt utvisningsvedtaket i realiteten splitter familien ettersom det foreligger en samværsavtale fra 2004 som pålegger moren den daglige omsorgen for barna. Videre vises det til at A i søknaden om familiegjenforening i november 2004 opplyser at han ikke lenger er i et forhold med barnas mor, men har norsk kjæreste.

       Tingretten har ikke satt terskelen for høyt når den finner at utvisningsvedtaket ikke er uforholdsmessig etter utlendingsloven § 70. Dette gjelder også i lys av dommer i EMD i sakene Nunez mot Norge (nr 55587/09) og Antwi m fl mot Norge (nr 26940/10) som ble avsagt etter tingrettens dom.

       Hva angår barnekonvensjonen art 3 og EMK art 8 anføres at disse bestemmelsene ikke gir noe større vern enn det som følger av utlendingsloven § 70.

       Når det gjelder As subsidiære anførsel om unnreiseforbudets varighet, gjør staten gjeldende at fem års innreiseforbud ikke er uforholdsmessig, og at innreiseforbudet er satt i samsvar med UNEs praksis på området.

       Staten v/ Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes. 
2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett.

 
       Lagmannsretten bemerker:

       Lagmannsretten skal prøve gyldigheten av UNEs vedtak av 25. februar 2010 om utvisning av A med fem års innreiseforbud. Ved lagmannsrettens vurdering må retten også ta i betraktning UNEs beslutning av 5. mars 2012 hvor As anmodning om omgjøring av vedtaket av 25. februar 2010 ikke ble tatt til følge.

       A har ikke anket over den delen av UNEs vedtak som gjelder innmelding i Schengen informasjonssystem (SIS). Dette spørsmålet behandles derfor ikke i det følgende.

       Saken gjelder i første rekke kravet om forholdsmessighet etter utlendingsloven § 70, jf EMK artikkel 8 og Barnekonvensjonen artikkel 3. I utgangspunktet har lagmannsretten her full prøvelsesrett.

       Etter utlendingsloven § 70 kan en utlending ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

       Det er ikke omstridt mellom partene at de objektive vilkårene for utvisning etter utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a er oppfylt. Etter denne bestemmelsen kan en utlending uten oppholdstillatelse utvises når utlendingen grovt eller gjentatte ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i utlendingsloven. Lagmannsretten legger til grunn at A ved flere anledninger og gjennom flere år har brukt falsk identitet ved søknad om asyl og ved søknad om familiegjenforening. Han har ved forskjellige anledninger brukt to ulike navn og ulike fødselsdatoer. Lagmannsretten viser til redegjørelsen ovenfor, til utlendingsloven § 83 annet ledd og til utlendingsforskriften § 17-7 første ledd, og finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette. Det vises også til tingrettens dom om dette som lagmannsretten i hovedsak slutter seg til.

       Hva angår As tilknytning til riket, må det legges vekt på at A aldri er innvilget opphold eller familiegjenforening i riket. Tilknytningen her er etablert som asylsøker og under opphold uten tillatelse. Han ble utvist fra og forlot Norge både i oktober 2004 og august 2010. Han oppholder seg for tiden utenfor Norge. A er født og oppvokst i Nigeria. Han har hatt skolegang og arbeid i Nigeria. Han kom til Norge i voksen alder. Det er opplyst at han også har to barn i Nigeria, født i 1990 og 1992. Samlet sett må A anses for å ha sterkere tilknytning til Nigeria enn til Norge.

       Lagmannsretten ser på As brudd på utlendingsloven som alvorlig. Dette får også betydning for den interesseavveiningen som skal foretas under vurderingen av forholdsmessighet etter utlendingsloven § 70.

       Ved vurderingen av alvoret i forholdene kan det ikke legges vesentlig vekt på hvorledes de skal bedømmes strafferettslig. De aktuelle overtredelsene av utlendingsloven er det mer nærliggende å se i et forvaltningsrettslig perspektiv, jf avgjørelsen i Rt-2009-534 avsnitt 49 hvor saken gjaldt brudd på utlendingsloven i form av innreise i strid med innreiseforbud, avgivelse av uriktige og villedende opplysninger bl a om sin identitet samt ulovlig opphold og arbeid i riket.

       Et vesentlig formål med utlendingsloven av 2008 er at den skal « gi grunnlag for regulering av og kontroll med inn- og utreise og utlendingers opphold i riket, i samsvar med norsk innvandringspolitikk og internasjonale forpliktelser », jf utlendingsloven § 1 første ledd. Med det store antallet søknader som fremmes etter loven, må norske myndigheter i stor grad basere sin kontroll på at søkere gir riktige opplysninger og for øvrig forholder seg lojalt til loven og de vedtakene som fattes i medhold av den. Systemet bygger i stor grad på tillit. Allmennpreventive hensyn tilsier derfor at overtredelser bør få konsekvenser for søkernes muligheter til å oppnå de rettighetene som loven gjelder.

       Slike synspunkter er også fremhevet i lovens forarbeider. Det vises til  Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 289 som er gjengitt i Rt-2009-534 avsnitt 50 og tatt inn i tingrettens dom i nærværende sak. Lagmannsretten viser til dette og finner det ikke nødvendig å gjengi dette her.

       As tilknytning til riket og hans alvorlige og gjentatte brudd på utlendingsloven må i vurderingen av forholdsmessighet avveies mot hensynet til A hans nærmeste familie, særlig hans fire barn i Norge.

       Utvisning av et familiemedlem vil i seg selv nødvendigvis vanligvis oppleves som en belastning både for den utviste selv om de øvrige familiemedlemmene. Etter gjeldende rett er dette ikke i seg selv tilstrekkelig til å konstatere uforholdsmessighet ved alvorlige og gjentatte brudd på utlendingsloven. « Normalbelastningen » ved utvisning i familieforhold er ikke tilstrekkelig. Det er vanligvis ikke avgjørende at familielivet blir splittet, jf  NOU 2004:20 Ny utlendingslov side 315. For at utvisningen skal fremstå som et uforholdsmessig tiltak, må det etter gjeldende rett kreves uvanlig store belastninger, jf Rt-2009-534 avsnitt 62, jf også Rt-2005-229 avsnitt 36 og Rt-2000-591. Det har ingen betydning for vurderingen at disse avgjørelsene gjelder den tidligere utlendingsloven av 1988.

       Riktignok ble avgjørelsen i Rt-2009-534 overprøvd av EMD i dom 28. september 2011, saken Nunez mot Norge (  EMDN-2009-55597 ), men ikke for så vidt gjaldt utgangspunktet som er nevnt ovenfor. I  Rt-2011-948 (avsnitt 39) har Høyesterett uttalt at det ikke nødvendigvis er et vilkår om uvanlig store belastninger, men dette må ses i sammenheng med at det i den saken dreide seg om relativt mindre alvorlige overtredelser av utlendingsloven.

       Nunezsaken kan for øvrig ikke ses å være avgjørende for saken her da forholdene i Nunezsaken lå annerledes an. I den saken var det moren som ble utvist, og domstolen la bla a vekt på at de to døtrene hadde en langvarig og sterk tilknytning til moren. Det ble også lagt vekt på den lange tiden det hadde tatt for myndighetene å utvise henne etter at de ble kjent med de ulovlige forholdene (nesten fire år). I nærværende sak har saksbehandlingstiden vært på ca halvannet år fra lovbruddene ble avdekket til UDIs utvisningsvedtak.

       Det sentrale spørsmålet i saken er om den belastningen utvisningsvedtaket påfører A og hans nærmeste familie overstiger terskelen for det som kan betegnes som « normalbelastningen » ved utvisning i familieforhold. Det er enighet mellom partene om at det i første rekke er konsekvensene i forhold til barna og barnas mor som har betydning for vurderingen av forholdsmessigheten. Lagmannsretten går derfor ikke nærmere inn på konsekvensene i forhold til A selv. Det vises her til tingrettens dom som lagmannsretten for så vidt slutter seg til.

       Det er på det rene at vurderingen av barnas beste er et grunnleggende hensyn i vurderingen av forholdsmessigheten etter utlendingsloven § 70. At barna blir skilt fra den ene av foreldrene, er imidlertid ikke noe som i seg selv hindrer et lovlig utvisningsvedtak. Spørsmålet blir også i denne relasjonen om det er tale om uvanlig store belastninger.

       Lagmannsretten legger etter bevisføringen til grunn at morens livssituasjon er blitt forverret som følge av at A ble utvist. Hun har vært deprimert og hatt konsentrasjonsvansker. Hun har opplyst at hun for tiden arbeider i en 20%-stilling. Hun har problemer med å ha aleneansvaret for de fire barna. Det legges til grunn at barna savner sin far. Særlig den neste eldste sønnen på 15 år (C) har hatt en negativ utvikling etter at faren ble utvist. Det vises til tingrettens dom som inneholder en redegjørelse for familiens situasjon etter at A ble utvist.

       I forhold til barnas mor må det legges til grunn at hun har vært klar over at A aldri har hatt regulær oppholdstillatelse. Han har derfor ikke hatt noen rimelig og berettiget forventning om å kunne fortsette familielivet med ham i Norge. I Nunezsaken uttalte domstolen at i slike tilfelle vil utvisning av det utenlandske familiemedlemmet « be incompatible with Article 8 only in exceptional circumstances ».

       I tiden etter tingrettens dom traff Barneverntjenesten i Laksevåg midlertidig vedtak den 15. mars 2011 om frivillig midlertidig plassering i beredskapshjem for C som er født i 1997. Tilsvarende vedtak ble truffet den 16. mars 2011 for den eldste datteren født i 2001 og for den yngste datteren født i 2008. I begrunnelsen for hvert av vedtakene heter det:

        Barneverntjenesten vurderer mors helsetilstand som klart forverret siden kontakten den 11.03.11. Mor oppleves som nedstemt og svært deprimert. Hun snakker stille og usammenhengende, og holder seg til hodet. Mor gir i samtaler uttrykk for at hun ikke klarer omsorgsoppgaver, og overlater mye av dette til barna. Mor sier at hun ønsker at barna skal ha det bra, og ønsker at barneverntjenesten skal finne en familie barna kan bo hos til hun blir frisk. Mor gir også uttrykk for at hun ønsker å reiser bort, nevner i denne forbindelse at hun ønsker å reise til Nigeria. 
        På bakgrunn av samtaler og observasjoner av mor vurderer barneverntjenesten at mor ikke er i stand til å ivareta barna fysisk eller emosjonelt slik situasjonen er på nåværende tidspunkt. Mor har vanskelig for å holde fokus på barna og deres behov, barneverntjenesten vurderer det da som svært risikofylt at barna forblir i hjemmet. 
        Mor samtykker til en midlertidig plassering av barna. Barnet plasseres i beredskapshjem. 

       Det ble opplyst under ankeforhandlingen at de tre barna var i beredskapshjem en måneds tid, og at de, med unntak av sønnen C, nå bor hos mor.

       Mor og barn hadde vanskeligheter også høsten 2011. Lagmannsretten legger til grunn at det er særlig C som mor har vanskeligheter med å håndtere. Det er ikke opplyst noe om at de andre barna har spesielle problemer. C har knust et vindu i hjemmet i sinne. Det fremgår av en bekymringsmelding fra skolen datert 15. november 2011 at C har mobbet en annen elev på skolen og at han viser negativ atferd i timene. Han har også faglig sett vært i en negativ utvikling på skolen. Det er opplyst i meldingen at han gjør lite lekser og at han virker ukonsentrert i timene.

       Den 27. desember 2011 traff Barneverntjenesten i Laksevåg midlertidig vedtak om akuttplassering for C etter lov om barneverntjenester § 4-6 første ledd. Gutten ble da plassert på Bergen Akuttsenter for ungdom. Både moren og sønnen samtykket i plasseringen. Bakgrunnen for akuttplasseringen var at sønnen hadde utagert i hjemmet og bl a slått sine to yngre søsken på 10 og 3-4 år. Dette skal ha pågått de siste månedene. Mor ga uttrykk for at sønnen ikke hører på henne og at hun ikke orker mer. Etter det opplyste er sønnen fortsatt plassert utenfor hjemmet. Mor ga i lagmannsretten uttrykk for at forholdene hjemme er blitt bedre etter at C ble akuttplassert.

       Det er etter lagmannsrettens syn ikke grunn til å betvile at mor og særlig C har fått en vanskeligere livssituasjon som følge av utvisningen og at både mor og barna savner far. Situasjonen kan imidlertid ikke ses å være verre enn det som vil være normalt ved utvisninger fra riket som i denne saken. Det medfører ikke i seg selv uforholdsmessighet å ha belastningen med aleneomsorgen for fire barn. En slik belastning overstiger ikke det som gjelder for mange i Norge som er alene med omsorgen for flere barn. Det legges vekt på at forholdene er blitt bedre etter at C ikke lenger bor hjemme. Etter det opplyste er det i regi av barneverntjenesten vurdert hjelpetiltak for gutten som innebærer at han får en voksen støttespiller, samtalepartner og rollemodell og med utvikling av en mer positiv fritid. Også for mor kan det være aktuelt med ulike hjelpetiltak uten at dette ble nærmere konkretisert under ankeforhandlingen.

       På samme måten som for tingretten, er det også for lagmannsretten noe uklart hva slags relasjon A har hatt til barnas mor i årene fra 2004 og frem til utvisningen i august 2010. Det vises til at moren er registrert som ugift i folkeregisteret, og det er på det rene at foreldrene aldri har vært formelt gift. Det fremgår for øvrig av asylintervjuet at moren reiste fra A allerede i desember 1998 og dro fra Danmark til Norge uten at A var klar over det. I As søknad om familiegjenforening i november 2004 er det opplyst at han ikke lenger var i noe forhold med moren og at han hadde en norsk kjæreste. Det er fremlagt en samværsavtale fra april og mai 2004 der den daglige omsorgen er lagt til moren. A er her gitt vanlig samvær med barna. I et asylintervju fra august 2005 forklarte A at han ikke bodde sammen med moren til sine barn. Det fremgår av et skriv fra barnas skole datert 6. januar 2009 at mor var alene om å ha omsorgen for barna.

       Lagmannsretten legger etter dette vekt på at det også tidligere har vært brudd i samlivet mellom foreldrene, og det må legges til grunn at A aldri har bodd sammenhengende med moren og barna. På den annen side legges det etter det opplyste til grunn at A var i et forhold med moren da han ble utvist i 2010 og at han på dette tidspunktet hadde kontakt med barna. At foreldrene ikke var formelt gift, har ingen avgjørende betydning for vurderingen.

       I den konkrete vurderingen legges det til grunn at mor er i stand til å ta vare på barna sine. Situasjonen for mor er lettere nå som sønnen C er plassert utenfor hjemmet og det er sannsynlig at det blir satt i gang tiltak for å hjelpe ham. C har etter det opplyste ingen særskilt diagnose. Lagmannsretten legger til grunn at C også før farens utvisning var « grenseutprøvende » og en gutt med « behov for streng struktur », jf rapport fra skolen av 6. januar 2009. Det er således ingen klar og entydig årsakssammenheng mellom guttens utfordringer i dag og utvisningen av hans far.

       Lagmannsretten legger vekt på at mor og barn har muligheter for å opprettholde kontakt med A med besøk til Nigeria i den perioden han oppholder seg der. Muligheten for slik kontakt er et moment som ble tillagt vekt både i Nunezsaken og i den såkalte Antwisaken mot Norge (EMD dom 14. februar 2012, sak 26940/10).

       Etter en samlet vurdering er lagmannsretten etter dette kommet til at utvisningen ikke i seg selv innebærer et uforholdsmessig tiltak av hensyn til A og hans nærmeste familie. Det må imidlertid også vurderes om innreiseforbudets lengde på fem år innebærer at vedtaket likevel må anses som uforholdsmessig.

       Etter utlendingsloven § 71 annet ledd, jf utlendingsforskriften § 14-2 kan innreiseforbud settes til to år, fem år eller varig. Etter gjeldende praksis skal som hovedregel vurderes varig utvisning når det er benyttet falske eller forfalskede dokumenter om identitet selv om utlendingen har bistått myndighetene med å klarlegge identiteten i ettertid. I dette tilfellet har imidlertid utlendingsmyndighetene tatt hensyn til at A har barn i Norge slik at innreiseforbudet er satt til fem år. Tatt hensyn til de alvorlige overtredelsene av utlendingsloven som saken gjelder, kan ikke lagmannsretten se at innreiseforbudet som er satt til fem år er å anse som uforholdsmessig. A reiste fra Norge allerede i august 2010 og er således ikke i en situasjon hvor han bor sammen med eller har regelmessig samvær med barna. Lagmannsretten legger til grunn at det vil skje en sterk vektlegging av hensynet til barna, kanskje særlig hensynet til sønnen C, dersom A søker om opphevelse eller en viss nedsettelse av tiden for innreiseforbudets varighet, jf utlendingsloven § 71 annet ledd.

       Anken har etter dette ikke ført frem og den må forkastes.

       Etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd, jf annet ledd, har staten v/ Utlendingsnemnda krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten. Lagmannsretten finner imidlertid at A i dette tilfellet bør fritas for erstatningsansvar etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Det vises til at tungtveiende grunner gjør det rimelig i denne saken. Det pekes på at A er utvist til Nigeria med fem års innreiseforbud. Saken har stor velferdsmessig betydning for ham og styrkeforholdet mellom partene tilsier et slikt fritak.

       Tingretten tilkjente heller ikke staten v/ Utlendingsnemnda sakskostnader. Lagmannsretten legger sitt resultat vedrørende sakskostnadene til grunn også for behandlingen av saken i tingretten, jf tvisteloven § 20-9. Dette innebærer at anken forkastes i sin helhet.

       Dommen er enstemmig.

 


Domsslutning:

 

1. Anken forkastes. 
2. Hver av partene bærer egne sakskostnader for lagmannsretten. 

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo