Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2011-95006
Dokumentdato : 02.10.2012

Asyl og oppholdstillatelse

Anken gjelder tingrettens dom over Utlendingsnemndas vedtak som gjaldt avslag på søknad om asyl og oppholdstillatelse. Lagmannsretten er kommet til at Utlendingsnemndas vedtak og senere avslag på omgjøringsbegjæringer er gyldige, og at statens anke derfor fører frem. (Sammendrag ved Lovdata).

Saken gjelder gyldigheten av vedtak om avslag på asyl og oppholdstillatelse.

       A, født *.*.1977, er statsborger av Sri Lanka og tilhører den tamilske folkegruppen. Han kom til Norge 3. mai 2007 og søkte asyl samme dag. Ved ankomsten hadde han ikke med pass eller andre reisedokumenter. Hans ektefelle og deres datter født i 2006 kom til Norge 11. juli 2007 og søkte asyl ved ankomst. Paret har senere fått to barn til, født i henholdsvis 2008 og 2010.

       A er fra en landsby i regionen Trincomalee, der han har bodd hele livet før avreise til Norge. Trincomalee ligger i et område hvor det under borgerkrigen var frontlinje mellom den tamilske separatistgruppen Tamiltigrene (LTTE) og regjeringshæren. Bror og søster til As ektefelle døde i kamp for LTTE i henholdsvis 1991 og 2000, da de var henholdsvis 16 og 17 år gamle.

       A bodde sammen med sin ektefelle, sine foreldre og en søster i et hus som lå i nærheten av to militære kontrollposter. I mai 2006 skjedde det et bombeangrep med en Claymorebombe mot den ene kontrollposten. A ble pågrepet av soldater og holdt fengslet i halvannen måned. Han ble mishandlet under fengselsoppholdet. A har i lagmannsretten forklart at han ble overlatt fra hæren til politiet og fremstilt for retten 27. juni 2006, mistenkt for å stå bak bombeangrepet. Han har forklart at han ble løslatt mot en kausjonsavtale som gikk ut på at faren og en venn gikk god for ham, og han forpliktet seg til å møte for retten etter innkalling.

       A har forklart at han etter løslatelsen fryktet for å bli tatt av hæren eller Karunagruppen. Han oppholdt seg delvis i kirken og hos venner, og delvis hjemme.

       A har forklart at han i 2007 ble etterlyst av medlemmer av Karunagruppen, som ønsket å avhøre ham. Han mente de var etter ham fordi konens søsken hadde vært LTTE-soldater. Han turde da ikke å bli boende hjemme lenger, og fikk arrangert reise ut fra Sri Lanka ved hjelp av en menneskesmugler. Han betalte et beløp tilsvarende 100 000 kr til smugleren. A forlot Trincomalee den 27. april 2007 i en varebil. Den 1. mai 2007 dro han fra Colombo med fly.

       Etter ankomsten til Norge bosatte A og etterhvert hans familie seg på X, der hans ektefelles bror og onkel bor. Han har hatt arbeid som bilpleier.

       UDI avslo As asylsøknad 28. september 2007. Også asylsøknaden til hans ektefelle og datter ble avslått. A påklaget vedtaket. Utlendingsnemnda ved nemndsleder stadfestet vedtaket 9. juli 2009, ved vedtak som også omfattet As ektefelle og de to eldste barna.

       Utlendingsnemnda fant det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at A risikerte forfølgelse i flyktningkonvensjonens forstand. Utlendingsnemnda mente familien var vernet mot retur til Trincomalee i 2009 på grunn av den generelle menneskerettighets- og sikkerhetssituasjonen i området, men fant at familien kunne returneres til Colombo. Utlendingsnemnda fant at vilkårene for opphold på humanitært grunnlag ikke var oppfylt.

       A begjærte omgjøring av Utlendingsnemndas vedtak 5. oktober 2009 og 30. mars 2010. Ved den første omgjøringsbegjæringen fremla han ny dokumentasjon i form av en arrestordre og en uttalelse fra en advokat på Sri Lanka. Den andre omgjøringsbegjæringen var særlig begrunnet ut fra barnas helsetilstand. Omgjøringsbegjæringene ble avslått henholdsvis 25. januar 2010 og 15. april 2010, og familien fikk frist for utreise fra Norge.

       A brakte saken om avslag på sin søknad om asyl og oppholdstillatelse inn for Oslo tingrett.

       Oslo tingrett avsa 9. mars 2011 dom med slik domsslutning:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 9. juli 2009 samt etterfølgende beslutninger om ikke å omgjøre samme vedtak av 25. januar 2010 og 15. april 2010 kjennes ugyldige. 
2. Staten v/ Utlendingsnemnda plikter å betale saksomkostninger til A med kroner 43.505,- innen to uker etter dommens forkynnelse. 

       Staten v/ Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 14. september 2012 i Borgarting lagmannsretts hus. A og rådgiver Bernt Skåra, Utlendingsnemnda, avgav forklaring. Det ble i tillegg avhørt ett vitne og gjennomgått skriftlig dokumentasjon.

       Under ankeforhandlingen ble det klargjort at A frafaller anførselen om at barnas helsesituasjon gir grunnlag for opphold på humanitært grunnlag.

       Ankende part, staten v/ Utlendingsnemnda, har i det vesentlige anført:

       Utlendingsnemndas vedtak 9. juli 2009 og de senere avslagene på omgjøringsbegjæringer er gyldige.

       A har ikke rett til asyl etter utlendingsloven § 28. A har ikke krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a fordi det er andre grunner enn rase, religion eller tilknytning til en sosial gruppe som ligger til grunn for at han ble arrestert. På bakgrunn av hans egen forklaring må det legges til grunn at han ble arrestert fordi han var mistenkt for en forbrytelse.

       Det er heller ikke grunnlag for opphold etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Dersom han ble arrestert, men senere løslatt, skaper det ikke en fremtidig forfølgelsesrisiko.

       Det er ingen grunn til å anta at myndighetene på Sri Lanka eller Karunagruppen vil forfølge A fordi han har en avdød svigerinne og svoger som var aktive i LTTE frem til henholdsvis 1991 og 2000. A har ikke selv vært medlem i noen gruppe eller organisasjon.

       A har på flere punkter forklart seg uriktig tidligere, og han har endret sin forklaring. Han har forklart seg uriktig om reiserute og pass, og han har endret forklaring om hvordan han ble løslatt etter arrestasjonen, og om hvor han bodde etter løslatelsen. Det kan ikke legges vekt på den fremlagte arrestordren og bekreftelsen fra en advokat om at A er etterlyst. På Sri Lanka er det lett å få fremstilt falske dokumenter. Det fremstår som usannsynlig at A skulle være arrestert for mistanke om en terrorhandling – befatning med Claymorebombe – for deretter å bli løslatt mot en kausjonsavtale som gikk ut på at hans far og en venn gikk god for ham.

       Tingretten har oversett at Utlendingsnemnda har bygget på at A kan henvises til internflukt til Colombo, jf. utlendingsloven 2008 § 28 femte ledd. Tingretten har også fremstilt faktum som staten bestrider, som ubestridt.

       Ved vurderingen av vernet mot utsendelse etter utlendingsloven 2008 § 73 er det forholdene på domstidspunktet som er avgjørende.

       Forholdene i Sri Lanka er nå rolige, det er ingen generell grunn til å frykte for at tamiler vil bli forfulgt ved retur til landet, enda mindre etter at myndighetene i 2009 erklærte seier over LTTE. Det er ingen grunn til å tro at en tamil vil bli tatt på flyplassen i Colombo og sendt tilbake til sin hjemby. Det bor flere hundre tusen tamiler i Colomboområdet.

       Vilkårene for opphold på humanitært grunnlag er ikke oppfylt. Familien har ikke tilstrekkelig tilknytning til Norge. Ved vurderingen av om det er grunnlag for slikt opphold, er det forholdene på vedtakstidspunktet som er avgjørende, altså april 2010, da det siste omgjøringsvedtaket ble truffet. Også dersom domstidspunktet legges til grunn for vurderingen, er vilkårene for opphold på bakgrunn av tilknytning til Norge langt fra oppfylt.

       Staten v/ Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes 
2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten. 

       Ankemotparten, A, har i det vesentlige anført:

       Tingrettens avgjørelse er riktig. Bevisføringen for lagmannsretten tilsier ikke at det kan legges til grunn et annet faktum enn tingretten gjorde. Det er ikke uvanlig at en asylsøker ikke husker alle detaljer i første avhør, og at forklaringene dermed endrer seg noe etterhvert. Det er ikke fremkommet noe om As troverdighet som tilsier endring i tingrettens avgjørelse. A har krav på beskyttelse som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b. Han frykter forfølgelse fra hæren og fra Karunagruppen.

       Subsidiært anføres det at A har vern mot utsendelse etter utlendingsloven § 73. Retten må legge til grunn As forklaring om at han ved utsendelse til Colombo ikke vil få bosette seg der, og at han vil bli videresendt til Trincomalee. Utlendingsnemnda kom i sin avgjørelse til at han ikke kunne sendes til sin opprinnelige region.

       På vedtakstidspunktet (juli 2009) var A flyktning etter utlendingsloven, og det var ikke grunnlag for repatriering til en annen del av Sri Lanka.

       Atter subsidiært anføres at familien har krav på opphold på humanitært grunnlag. De har hatt et langvarig opphold i riket, fra vår/sommer 2007. De to yngste barna er født i Norge. Ved vurderingen av tilknytningen til Norge må det være relevant å også se på den tiden barna har gått i barnehage. Familien kan ikke belastes den tid det har tatt å behandle saken. Ved vurderingen av tilknytningen til riket er forholdene på domstidspunktet avgjørende, jf. Rt-2012-667.

       A har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes. 
2. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

       Lagmannsretten er kommet til at Utlendingsnemndas vedtak 9. juli 2009 og senere avslag på omgjøringsbegjæringer er gyldige, og at statens anke derfor fører frem.

       Partene er enige om at saken kan avgjøres etter utlendingsloven 2008.

       I vedtaket 9. juli 2009 kom Utlendingsnemnda (UNE) til at det ikke forelå velbegrunnet frykt for at A ville bli utsatt for slik forfølgelse som er beskrevet i flyktningkonvensjonen artikkel 1A, jf. utlendingsloven 1988 § 17 første ledd jf. § 16 første ledd, som tilsvarer utlendingsloven 2008 § 28 første ledd bokstav a. Oppsummeringsvis la UNE vekt på at den kontroll A hadde opplevd, var knyttet mest til beliggenheten av familiens hus nær en kontrollpost, at A ble boende på hjemstedet etter løslatelsen fra fengsel, og at familiens tilknytning til LTTE ikke var av en slik art at det ville foreligge risiko for forfølgning av A. På denne bakgrunn fant UNE at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at A risikerte forfølgelse i flyktningkonvensjonens forstand ved retur til hjemlandet. I omgjøringsvedtaket 25. januar 2010 konkluderte UNE med at det ikke var fremkommet nye opplysninger som tilsa at A likevel hadde et beskyttelsesbehov. UNE påpekte uoverensstemmelser mellom innholdet av den fremlagte arrestordren og bekreftelsen fra advokat Karikalan og As tidligere forklaringer. UNE viste også til at srilankiske dokumenter generelt har lav notoritet.

       Etter lagmannsrettens syn bygger UNEs vurdering av forfølgelsesfaren ikke på feil bevisvurdering eller rettsanvendelse. Bevisføringen for lagmannsretten trekker klart i retning av at A ikke kan sies å ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse, jf. utlendingsloven 2008 § 28 første ledd bokstav a. Lagmannsretten viser til at A, ut fra sin forklaring for lagmannsretten, ble fengslet på grunn av mistanke om at han sto bak et bombeangrep. Etterforskningsskritt som ledd i undersøkelse av et slikt straffbart forhold er ikke forfølgelse «på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe « eller «på grunn av politisk oppfatning», jf. § 28 første ledd bokstav a. Lagmannsretten bemerker også at det er flere elementer i As forklaring om fengslingen og løslatelsen som virker påfallende. At en person mistenkt for et bombeangrep, på bakgrunn av en «Prevention of Terrorism Act» som beskrevet i advokat Karikalans erklæring av 15. august 2009, skulle kunne løslates mot kausjon, virker lite troverdig. Landrådgiver Nerbye har forklart at det ikke kan stilles kausjon for saker etter «Prevention of Terrorism Act» i Sri Lanka, og at en løslatelse fra fengsling normalt vil innebære at man ikke har noe sikkerhetsmessig å utsette på den fengslede. A forklarte at kausjonsavtalen innebar at hans far risikerte å bli fengslet dersom A ikke overholdt meldeplikten for politiet. Om det er riktig, innebar det i tilfelle at A måtte ha satt sin fars frihet i fare da han forlot landet. Om arrestordren har Nerbye forklart at den fremstår som utstedt av politiet, men at et slikt dokument normalt skal være utstedt av en dommer (magistrat), og at dokumentet mangler lovhenvisning og dommers navn. Nerbye mener på denne bakgrunn at dokumentet virker uklart og har store mangler. Det er opplyst at det er lett å få produsert falske dokumenter i Sri Lanka. Samlet sett er det etter lagmannsrettens syn flere forhold som gir grunn til å tvile på om As forklaring om bakgrunnen for løslatelsen og situasjonen etter løslatelsen er riktig. Lagmannsretten mener at det ikke er sannsynliggjort at A på bakgrunn av den nevnte fengslingen står i fare for slik forfølgning som nevnt i utlendingsloven 2008 § 28 første ledd bokstav a.

       Lagmannsretten er også enig i UNEs vurdering av at As familierelasjon til to ungdommer som mistet livet i kamp for LTTE, ikke gir grunn til frykt for fremtidig forfølgning. Landrådgiver Nerbye har forklart at Karunagruppen deltok i grove menneskerettsbrudd mot LTTE-tilhengere mot slutten av borgerkrigen. Presset mot tamilbefolkningen har blitt vesentlig mindre etter borgerkrigens avslutning i 2009, selv om det fremdeles er et sterkt militært nærvær i de tidligere LTTE-kontrollerte områdene. Karunagruppen er ikke lenger bevæpnet. Nerbye kjente ikke til at det er forbundet med risiko for overgrep å ha hatt familiemedlemmer i LTTE. Han mente de fleste tamiler hadde familiemedlemmer som bar våpen for LTTE. Etter lagmannsrettens syn virker det på denne bakgrunn ikke sannsynlig at myndighetene eller Karunagruppen vil utsette A for forfølgning på grunn av hans familietilknytning til to avdøde LTTE-soldater.

       UNE kom i sitt vedtak 9. juli 2009 også til at A ikke ville stå i fare for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling ved retur til hjemlandet, jf. utlendingsloven 1988 § 15 første ledd annet punktum, og la ved vurderingen vekt på de samme momentene som ved asylvurderingen. Lagmannsretten mener at heller ikke denne del av UNEs vedtak bygger på uriktig bevisvurdering eller rettsanvendelse. Det er ikke fremkommet noe under ankeforhandlingen som tilsier en annen vurdering av dette spørsmålet.

       UNE kom til at den generelle menneskerettighets- og sikkerhetssituasjonen i Trincomalee tilsa at A var vernet mot retur dit, jf. utlendingsloven 1988 § 15 første ledd annet punktum, men at han kunne henvises til intern relokalisering i Colombo og øvrig regjeringskontrollert område i sør. UNE la oppsummeringsvis i denne vurderingen vekt på at Colombo er et tilgjengelig alternativ for A, at han ville kunne ta opphold der, og at tamiler ikke ville stå i fare for å bli tvangssendt til andre områder ved retur til Colombo. UNE mente det heller ikke forelå individuelle omstendigheter som tilsa at A risikerte forfølgning ved retur til Colombo. Bevisføringen for lagmannsretten støtter at vurderingen UNE har foretatt av muligheten for intern relokalisering i Colombo, er riktig. A har selv forklart at han frykter for at han ved ankomst til Colombo vil bli registrert og sjekket, og at han vil kunne bli overlatt til etterretningstjenesten for avhør. Han mener han vil måtte behøve sikkerhetsklarering fra politiet for å få bolig et annet sted enn på hjemstedet. Landrådgiver Nerbye har forklart at det er mange tamiler som vender tilbake til Colombo etter avslag på asyl i Vesten. Myndighetene har ikke noen restriksjoner for bosetting av tamiler. Det er opplyst at det bor mellom 300 000 og 500 000 tamiler i Colomboområdet. På bakgrunn av det som tidligere er gjengitt om manglene ved arrestordren, finner lagmannsretten det sannsynlig at dette er et forfalsket dokument. Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at A ved retur til Colombo vil bli pågrepet eller nektet å bosette seg der. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at vilkårene for å henvise A til bosetning i Colomboområdet er oppfylt, jf. utlendingsloven 2008 § 28 femte ledd. Slik henvisning kan ikke sees å være urimelig. A har dermed ikke krav på vern mot utsendelse etter utlendingsloven 2008 § 73.

       Ved vurderingen av om det foreligger sterke menneskelige hensyn som tilsier opphold på humanitært grunnlag, jf. utlendingsloven 2008 § 38, legger lagmannsretten situasjonen på domstidspunktet til grunn, jf. Rt-2012-667. Den konkrete vurderingen av hvorvidt oppholdstillatelse skal gis, hører under forvaltningens frie skjønn, jf. bl.a. Rt-2008-681 med videre henvisninger. As ektefelle er tamil, og familien har i Norge bodd sammen med andre slektninger fra Sri Lanka. De to yngste barna er født i Norge, mens det eldste barnet var under ett år ved ankomsten til Norge. Det eldste barnet begynte på norsk skole i august 2012. De yngste barna går i norsk barnehage. Barna forstår noe norsk og noe tamil. Familien snakker tamil i hjemmet. En slik tilknytning til riket er etter praksis ikke tilstrekkelig for å gi grunnlag for opphold på humanitært grunnlag. Lagmannsretten mener at UNEs vedtak om å avslå oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 ikke er grovt urimelig, og at vedtaket er gyldig.

       Statens anke har ført frem. Etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd har staten krav på å få dekket sine sakskostnader fra ankemotparten. Lagmannsretten har ikke vært i tvil om resultatet, og finner at det ikke er grunnlag for å gjøre unntak fra sakskostnadsansvaret etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Advokat Galtung har fremlagt en sakskostnadsoppgave på 58 750 kr inkl. merverdiavgift, som i sin helhet gjelder salær. Det er ikke fremsatt innsigelser mot kostnadsoppgaven. Beløpet anses som nødvendig kostnad for saken, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd, som må erstattes av ankemotparten. I tillegg må ankemotparten dekke ankegebyret på 20 640 kr.

       Etter tvisteloven § 20-9 annet ledd legger lagmannsretten sitt resultat til grunn ved vurderingen av krav på sakskostnader for tingretten. Staten har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på å få dekket sine sakskostnader for tingretten. Lagmannsretten har imidlertid funnet at det bør gjøres unntak fra sakskostnadsansvaret for tingretten etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd, idet tungtveiende grunner gjør det rimelig. Saken er av velferdsmessig betydning for A og hans familie, og lagmannsretten mener at styrkeforholdet mellom partene tilsier at det gjøres unntak fra sakskostnadsansvaret for behandlingen i første instans. På denne bakgrunn mener lagmannsretten at partene må bære egne sakskostnader for tingretten.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning: 

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes. 
2. Hver av partene bærer egne sakskostnader for tingretten. 
3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 79.390 -syttinitusentrehundreognitti - kroner til Staten v/ Utlendingsnemnda innen 14 – fjorten – dager etter forkynningen av denne dommen. 

Siste endringer
  • Ny: LB-2011-95006 Asyl og oppholdstillatelse (04.02.2013)

    Saken gjaldt tingrettens dom over Utlendingsnemndas (UNE) vedtak om avslag på søknad om beskyttelse. Lagmannsretten fant at UNEs vedtak var gyldig og at statens anke av den grunn førte frem.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo