Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2012-109475
Dokumentdato : 19.12.2013

Utlendingsloven. Utvisning. Forholdsmessighet. Ung alder ved ankomst.

Saken gjaldt gyldigheten av vedtak om utvisning av afghansk statsborger som var straffedømt blant annet for voldtekt. Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at utvisning var uforholdsmessig. Lagmannsretten la vekt på at utlendingen kom til Norge som 12-åring og hadde svært begrenset tilknytning til hjemlandet. Det ble også lagt vekt på at han hadde en mild psykisk utviklingshemning, og at det ut fra hans individuelle funksjonsnivå ville være svært vanskelig for ham å klare seg i hjemlandet. Dommen ble avsagt under tvil.

Saken gjelder gyldigheten av et utvisningsvedtak.

A er født 0.0.1990 og er afghansk statsborger. Han kom til Norge i april 2003 sammen med sin mor og tre yngre søsken i familiegjenforening med faren, som hadde fått opphold i Norge som kvoteflyktning. Faren døde i juni 2007.

A fikk permanent oppholdstillatelse 28. april 2006. Moren og de tre søsknene er norske statsborgere.

Da A kom til Norge, begynte han i 8. klasse på skolen. Han klarte seg svært dårlig på skolen. Han fikk støttekontakt i 2004 etter tiltak fra barneverntjenesten og ble i mai 2005 henvist til pedagogisk-psykologisk tjeneste (PP-tjenesten). I barneverntjenestens notat av 12. september 2005 er As problemer beskrevet slik:

«Lærer B forteller at A er en elev som faller utenfor både sosialt og faglig. Han har store konsentrasjonsproblemer. Hans faglige utvikling er derfor svak. Han ble henvist til PPT på nyåret 2005. Skolen har ikke hørt noe etter det. Skolen har tatt opp A til drøfting i M3-møter ved flere anledninger. Lærerne er veldig bekymret for A. Foreldrene er også bekymret for A. De samarbeider greit med skolen, men har litt språkproblemer.

Foreldrene er bl.a. bekymret over at A sover 12-13 timer pr. dag. Han går ofte hjem fra skolen og legger seg til å sove. Skolen har rådet foreldrene til å ta kontakt med lege for undersøkelse av helsen hans. Foreldrene har nevnt at han fikk et slag i hodet som barn. Lurer på om det kan være årsaken til A konsentrasjonsvansker og annerledes fungering. De ser at A skiller seg ut fra resten av barneflokken.»

I notatet beskrives også sosiale tilpasningsproblemer:

«Lærer B sier A faller utenfor sosialt både blant norske ungdommer og blant den afghanske gruppen ungdommer som går på X. Det er noe med de sosiale antennene hans som ikke fungerer. A har problemer med å tilpasse seg.»

I januar 2006 henviste PP-tjenesten ham til utredning ved Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUPA) ved Sykehuset Y HF. I henvisningsnotatet er de faglige og sosiale problemene oppsummert på denne måten:

«Sammenlignet med medelever med minoritetsspråklig bakgrunn framstår A med en betydelig dårligere faglig utvikling sammenlignet med andre minoritetsspråklige elever ved skolen. Kontaktlærer beskriver en gutt med store konsentrasjonsvansker, han klarer ikke å samle seg om oppgaver, hverken teori eller praksis. Han følger med på hva andre elever gjør, og er ofte med 'der det skjer'. Sosialt har A ingen venner i fritiden, han sitter mye inne og ser tv. [...]»

Utredningen ved BUPA ble avsluttet 20. februar 2008. I BUPAs epikrise er det sagt følgende om hvilke funn som ble gjort:

«Akse 1 Z032 Obs. ved mistanke om psykiske lidelser og atferdsforst.
Akse 2 000 Ingen
Akse 3 4 Litt under normal intelligens IQ 70-84
Akse 4 000 Ingen
Akse 5 5.1 (0) Avvikende foreldresituasjon
Akse 6 Alvorlig sosial forstyrrelse»

BUPA mente at det var grunnlag for diagnosen «mild psykisk utviklingshemming». I epikrisen heter det:

«Vi har ikke funnet grunnlag for å stille en ADHD diagnose. Det er heller ikke grunnlag for mistanke om somatisk eller nevrologisk sykdom.

Ved evnetesting scorer han under normalområdet. Det var vanskelig å gjennomføre de deler av evnetesten som stiller krav til god språkforståelse, men også på de deltester som er uavhengige av språkkunnskap scorer han lavt, dvs. langt under gjennomsnitt for hans alder og like under grenseverdien for normalområdet.

Inntrykket i møtet med A har hele tiden vært av en umoden gutt, slik at det kliniske inntrykket stemmer overens med evnetestingen.

I vurderingen av evnenivå og evt. lett psykisk utviklingshemming må hans fungering i hverdagen tillegges stor vekt. I vårt samarbeid med Arbeidsinstituttet fikk vi klare tilbakemeldinger om en adferd og fungering i hverdagen som støtter opp om vurderingen av hans lave evnenivå. I sin kontakt med personale og elever ved AI fungerte A dårlig, både i teori og praksis, viste svak fungering i mange av dagliglivets gjøremål, lite forståelse av konsekvenser og 'regler'. Tilbakemeldingen fra AI var således at A fungerte dårlig, ja til dels dårligere enn andre elever som hadde fått diagnose mild psykisk utviklingshemming.

Den rapport vi har fått tilsendt fra A sitt opphold på Z understøtter etter vår vurdering dette inntrykket.

Vår samlede vurdering er derfor at A tilfredsstiller diagnosen mild psykisk utviklingshemming

A klarte ikke å fullføre noen fag på grunnskolen. Han begynte som elev ved Arbeidsinstituttet - en spesialskole på videregående nivå - høsten 2006, men han fungerte ikke bra ved skolen og sluttet etter kort tid.

Fra sommeren 2007 ble A fulgt opp av Tiltaksverkstedet, som er en del av barnevernet. I en periode høsten 2007 var han dessuten plassert på Z barnevernsenter på grunn av vanskelige hjemmeforhold. Begge instanser beskriver dårlig faglig og sosial funksjonsevne og svak evne til å forholde seg til faste rammer og regler.

I januar 2009 ble A tildelt kommunal leilighet under tilsyn. Det kom etter kort tid rapporter om at A ikke forholdt seg til husordensreglene, blant annet ved at han uten tillatelse hadde overnattingsgjester.

Ved Borgarting lagmannsretts dom 12. oktober 2009 ble A dømt for voldtekt av en 14 år gammel jente, jf. straffeloven § 192 første ledd bokstav b, jf. andre ledd bokstav b. Voldtekten fant sted i februar 2009 da en gjeng ungdommer var samlet i As kommunale leilighet. Han ble også dømt for to tilfeller av grovt skadeverk etter straffeloven § 292, jf. § 291, ved at han hadde medvirket til å tenne på to barnehager i ---. Straffen ble satt til tre år ubetinget fengsel. Det ble ved straffutmålingen lagt til grunn at straffeloven § 56 bokstav c fikk anvendelse. Dommen var fellesstraff med Drammen tingretts dom 21. mai 2008 om 15 dager betinget fengsel for forsøk på bedrageri etter straffeloven § 270 første ledd nr. 1, jf. § 49. A hadde forsøkt å betale for en togbillett med et stjålet Mastercard.

Ved Ringerike tingretts dom 17. februar 2010 ble A straffedømt på nytt. Dommen gjaldt overtredelse av straffeloven § 257 i form av tyveri av bilutstyr og penger fra en bilforretning samt diverse overtredelser av vegtrafikkloven - blant annet kjøring av bil uten førerkort. Ved ett tilfelle førte kjøringen til materiell skade ved at A fikk skrens og kjørte inn i en parkert bil. Han stakk av etter hendelsen. Det ble avsagt tilståelsesdom om 30 dager ubetinget fengsel. Overtredelsene var begått i perioden april til november 2009, etter at A var løslatt fra varetekt for voldtekten.

Utlendingsdirektoratet traff 26. august 2010 vedtak om utvisning fra Norge med varig innreiseforbud og innmelding i Schengen informasjonssystem. Vedtaket var særlig begrunnet i Borgarting lagmannsretts straffedom fra oktober 2009, men det ble også vist til de øvrige straffbare forholdene. Utvisningsvedtaket ble opprettholdt av Utlendingsnemnda i vedtak 29. september 2009.

Det er opplyst at A sonet straffen i perioden fra januar/februar 2010 til desember 2011. Han ble ved løslatelsen uttransportert til Æ i Afghanistan. Etter en uke på et mottakssenter i Æ drevet av IOM flyttet han til søsteren til en venninne av moren i Æ. Der har han bodd siden.

Ved stevning 28. november 2011 til Oslo tingrett reiste A søksmål mot staten v/Utlendingsnemnda med krav om at utvisningsvedtaket skulle kjennes ugyldig. Oslo tingrett avsa 10. mai 2012 dom med slik domsslutning: 

1. Utlendingsnemndas vedtak av 29. september 2011 er ugyldig
2. Staten ved Utlendingsnemnda erstatter A sakskostnadene for tingretten med 132 019 - hundreogtrettitotusenognitten - kroner innen to uker etter forkynningen av dommen. I tillegg kommer rettens gebyr.


For nærmere detaljer om saksforholdet vises det til tingrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett.

A fremmet 8. februar 2013 begjæring om omgjøring av utvisningsvedtaket. Omgjøringsbegjæringen ble avslått ved Utlendingsnemndas vedtak 18. oktober 2013. Partene er enige om at gyldigheten av omgjøringsvedtaket gjøres til tvistegjenstand for lagmannsretten, jf. tvisteloven § 29-4 andre ledd bokstav c.

Ankeforhandling er holdt 26. og 27. november 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. A ga forklaring på telefon fra Æ. Det ble avhørt åtte vitner, hvorav to sakkyndige. Om bevisføringen ellers vises det til rettsboken.

Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Tingretten har feilaktig kommet til at utvisning er uforholdsmessig. Tingretten har begått feil i både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Ved Borgarting lagmannsretts dom fra oktober 2009 ble A straffedømt for meget alvorlig kriminalitet. Voldtekten gjaldt en 14 år gammel jente som var dopet ned. Også de to ildspåsettelsene av barnehager er meget alvorlige. Ildspåsettelsene ble mye omtalt i media og skapte stor frykt i ----området. A måtte forstå at handlingene ville få konsekvenser selv om han har redusert evnenivå.

I vurderingen av forholdets alvor må også de øvrige straffbare forholdene vektlegges. A er straffedømt både før og etter lagmannsrettsdommen fra 2009. Han er dessuten ilagt to forelegg. Han har begått gjentatte lovbrudd som viser vilje til ny kriminalitet. Gjentakelsesfaren er stor hvis han kommer tilbake til Norge.

Det gjelder ikke et generelt forbud mot utvisning av personer som kom til Norge i ung alder. A var tolv år ved ankomst til Norge. Sett i forhold til de straffbare handlingene tilsier ikke alderen ved ankomst at utvisning er uforholdsmessig.

A har begrenset tilknytning til Norge. Han har ikke kjernefamilie i form av ektefelle og barn her i landet. Ettersom A er voksen, kan det ikke legges særlig vekt på tilknytningen til moren og søsknene. Nesten to år av botiden i Norge er dessuten tilbrakt i fengsel. Perioden i fengsel kan ikke telle med i vurderingen av tilknytningen til Norge.

A bodde de ti første årene av sitt liv i Afghanistan og må sies å ha en sterk tilknytning til dette landet. Han snakker språket og har hatt morsmålsundervisning i den norske skolen. Etter uttransporteringen har han bodd to år hos en familie i Æ. Han har ved dette fått en mykere overgang til livet i hjemlandet enn de fleste andre afghanere som utvises. A får tilsendt penger fra moren i Norge. Han har fått behandling på privat sykehus i Æ. Dette gir ham en privilegert stilling sammenlignet med mange andre som er utvist.

Utvisning vil ikke føre til en «uvanlig stor belastning». A klarte seg bra og gjorde fremskritt på skolen i fengselet. Det finnes mange jobber i Afghanistan som A vil klare å utføre. At han ikke allerede har hatt noen jobber der, må skyldes viljen, og ikke evnen. Det er ingen holdepunkter for at A vil gå til grunne i hjemlandet.

Utvisningsvedtaket er i samsvar med retts- og forvaltningspraksis. Hvis vedtaket kjennes ugyldig, vil forvaltningspraksis om utvisning av personer med psykiske lidelser måtte legges om.

Det er nedlagt slik påstand

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens kostnader for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

Det bestrides ikke at grunnvilkårene for utvisning er oppfylt, men det anføres at utvisning vil være uforholdsmessig. Tingrettens dom er derfor riktig.

Det må i forholdsmessighetsvurderingen legges særlig vekt på at A er lett psykisk utviklingshemmet, og at hans mentale alder er betydelig lavere enn hans biologiske alder. Professor Roald Bjørklund har anslått den mentale alderen til tolv år. A forstår derfor ikke alvoret av sine handlinger. Det er ikke lagt tilstrekkelig vekt på dette i straffedommene mot A. Det er ingen utsikt til bedring av funksjonsevnen.

I forholdsmessighetsvurderingen må det også tas hensyn til at A ikke er blitt godt nok fulgt opp av det norske hjelpeapparatet. For eksempel grep ingen inn da det ble rapportert om besøk fra ungdomsgjenger samt andre regelbrudd i As leilighet i januar 2009, kort tid før voldtekten.

Det må videre tas hensyn til at A har en vesentlig sterkere tilknytning til Norge enn til Afghanistan. Han kom til Norge i ung alder. Han har gått på skole i Norge og har familien sin her.

Det bestrides at A har en sterk tilknytning til Afghanistan. A forlot dette landet da han var ti år gammel og har ingen familie der. A snakker dari på et grunnleggende nivå, men kan ikke skrive språket. Han har ingen skolegang i Afghanistan og fikk heller ingen skolegang av betydning da familien oppholdt seg i Pakistan.

Etter returen til Afghanistan har A fungert dårlig både sosialt og på andre måter. Han sitter inne hele dagen og har ikke klart å jobbe. Han har store psykiske problemer og er totalt avhengig av støtte fra sin familie i Norge.

Det dårlige funksjonsnivået etter returen bekrefter at A ikke vil klare seg i Afghanistan. Han vil verken klare å jobbe eller å bo alene. Den nåværende boløsningen er midlertidig. A har ikke noe nettverk i Afghanistan som kan støtte ham når han må flytte ut.

Utvisning vil samlet sett føre til en urimelig stor belastning for A.

Det er nedlagt slik påstand

1. Anken forkastes.
2.Utlendingsnemndas beslutning av 18.10.2013 om ikke å omgjøre vedtak av 29.09.2011 er ugyldig.
3. A og/eller det offentlige tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er - under tvil - kommet til at utvisning er et uforholdsmessig tiltak, og at anken ikke fører frem.

Utvisningsvedtaket bygger på utlendingsloven § 68 første ledd bokstav b, som fastsetter at en utlending med permanent oppholdstillatelse kan utvises

«[...] når utlendingen for mindre enn fem år siden i utlandet har sonet eller er ilagt straff for et forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i to år eller mer».

Det er ikke omtvistet at vilkårene for utvisning etter denne bestemmelsen er oppfylt. Ved Borgarting lagmannsretts dom 12. oktober 2009 ble A dømt til tre år fengsel blant annet for voldtekt. Kravet om strafferamme er oppfylt med god margin, og utvisningsvedtaket ble truffet innenfor den angitte tidsgrensen.

Spørsmålet i saken er om utvisning med varig innreiseforbud vil være et uforholdsmessig tiltak etter utlendingsloven § 70. Første ledd første punktum i bestemmelsen lyder:

«En utlending kan ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene.»

Forholdsmessighetsvurderingen innebærer altså at forholdets alvor må veies mot As personlige og familiemessige tilknytning til Norge og hjemlandet. Domstolene har full kompetanse til å prøve denne vurderingen, jf. Rt-2009-546 avsnitt 26.

Som det fremgår ovenfor, er partene enige om at Utlendingsnemndas vedtak 18. oktober 2013 om ikke å omgjøre utvisningsvedtaket, skal gjøres til tvistegjenstand i ankesaken. Spørsmålet om utvisning er uforholdsmessig, må vurderes ut fra forholdene på tidspunktet da omgjøringsvedtaket ble truffet, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 81.

Lagmannsretten ser først på arten og alvoret av de straffbare handlingene som A har begått.

Voldtekten som A ble dømt for i 2009, fant sted under en sammenkomst i hybelleiligheten som A var tildelt kort tid før hendelsen. Fornærmede, en 14 år gammel jente, var ruset på alkohol og hasj. Hun ble svært dårlig, svimmel og fjern og gikk på toalettet, der hun kastet opp flere ganger. Lagmannsretten beskriver det videre hendelsesforløpet slik:

«Mens hun satt på gulvet og kastet opp i toalettskålen, kom A inn på badet med en madrass. Venninner fikk lagt henne på madrassen og hun sovnet. A kom etterpå inn igjen på badet, låste døren og kledde av seg nedentil. Han dro ned Cs benklær og la seg oppå henne. Han førte sin erigerte penis uten kondom flere ganger inn og ut av hennes vagina til han fikk utløsning. På grunn av påvirkning av alkohol og hasj var hun i en slik kraftløs tilstand at hun ikke klarte å gjøre motstand da han trengte inn i henne. A forsto at hun var ute av stand til å motsette seg at han hadde samleie med henne.»

Det fremgår av dommen at fornærmede i ettertid fikk store psykiske problemer. Hun hadde også angst for graviditet og kjønnssykdommer.

Voldtekten som A er funnet skyldig i, må utvilsomt betegnes som en meget alvorlig forbrytelse. Det vises til Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 291 andre spalte, der overgrep mot mindreårige nevnes blant eksemplene på kriminalitet som må regnes som «spesielt alvorlig i utvisningssammenheng», og hvor det ofte vil være grunnlag for utvisning «selv om utlendingen har en meget sterk tilknytning til riket». Alvoret i denne typen forbrytelse fremgår også av at strafferammen for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav b, jf. andre ledd bokstav a, er fengsel i inntil ti år.

Også de to brannstiftelsene er alvorlige forhold. Det gjelder selv om lagmannsretten la til grunn at A ikke var sentral i gjennomføringen, men hadde en mer begrenset medvirkerrolle. Begge barnehagene brant ned til grunnen. Ildspåsettelsene fant sted om natten, men var likevel egnet til å skape stor frykt i nærmiljøet. Strafferammen for grovt skadeverk er fengsel i inntil seks år, jf. straffeloven § 292 første ledd.

Lagmannsretten dømte A til tre år fengsel. At straffen ble såpass lav, skyldes blant annet at straffeloven § 56 bokstav c ble gitt anvendelse.

De øvrige forholdene i lagmannsrettsdommen samt tyveriet m.m. som A ble dømt for i tingrettsdommen fra februar 2010, får liten selvstendig betydning i forholdsmessighetsvurderingen utover at forholdene underbygger at han var i en aktiv kriminell periode.

Lagmannsretten går så over til å vurdere om utvisning - i lys av As tilknytning til riket - er uforholdsmessig til tross for de meget alvorlige forholdene han er straffedømt for.

A er ugift og har ingen barn. Det er derfor først og fremst hensynet til A selv og hans egen tilknytning til riket som eventuelt kan gjøre utvisning uforholdsmessig. Hensynet til moren og den øvrige familien i Norge kan ikke i seg selv få særlig vekt.

Det følger av rettspraksis at det i en situasjon der utlendingen har begått meget alvorlig kriminalitet, skal «svært mye til» før utvisning blir et uforholdsmessig tiltak, jf. Rt-2009-546 avsnitt 30. I den nærmere vurderingen må det ifølge Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 291-92 blant annet legges vekt på

«[...] utlendingens tilknytning til Norge vurdert i forhold til tilknytningen til hjemlandet, der momenter som botid og slektninger i hhv. Norge og hjemlandet, alder ved ankomst til Norge, grunnlaget for oppholdet i Norge, reiser til hjemlandet og lengden av eventuelle opphold der, språkferdigheter mv.».

Blant de øvrige momentene som fremheves samme sted, er utlendingens helsetilstand og graden av integrering gjennom blant annet utdannelse og arbeid.

Lagmannsretten tar utgangspunkt i As alder ved ankomst og botid.

A forlot Afghanistan da han var ti år gammel. Han tilbrakte to år i en flyktningleir i Pakistan sammen med sin mor og søsknene før han kom til Norge som tolvåring. Da Utlendingsdirektoratet ga forhåndsvarsel om utvisning 22. januar 2010, hadde A oppholdt seg sammenhengende i Norge i om lag seks år og ni måneder. Botiden etter dette forhåndsvarslet - som i hovedsak er tilbrakt i fengsel - får mindre vekt i forholdsmessighetsvurderingen, idet As oppholdsstatus var usikker, jf. NOU 2004:20 side 308, der det med henvisning til retts- og forvaltningspraksis understrekes at «tilknytning opparbeidet etter at utlendingen var kjent med at han eller hun kunne bli utvist, ikke kan tillegges særlig vekt».

Ung alder ved ankomst er ikke et absolutt hinder for utvisning. For eksempel gjaldt sakene i Rt-1996-561 og Rt-1996-568 utlendinger som kom til Norge som tolvåringer, og som begge hadde lang botid i landet. Høyesterett fant til tross for dette at utvisningsvedtakene i de to sakene var forholdsmessige. As alder ved ankomst og relativt lange botid blir likevel et sentralt moment i forholdsmessighetsvurderingen, jf. Rt-2009-1432 avsnitt 39.

Når det gjelder de konkrete tilknytningsmomentene, er det opplyst at A har sin familie i Norge; moren og tre søsken samt en onkel. Han har sin skolegang her i landet. At han ikke har fullført skolen og fått vitnemål, og at han heller ikke er integrert blant annet ved deltakelse i arbeidslivet, har sammenheng med hans evnenivå. Dette kommer lagmannsretten tilbake til.

Selv om A tilbrakte sine ti første leveår i Afghanistan, legger lagmannsretten til grunn at hans tilknytning til dette landet i dag er svært begrenset, og klart svakere enn tilknytningen til Norge. A snakker språket, i hvert fall på et grunnleggende nivå, men har ingen skolegang fra Afghanistan. Han har ikke besøkt landet, f.eks. i forbindelse med ferier, etter at han kom til Norge. Det er videre ingen holdepunkter for at han har familie i Afghanistan eller en klantilhørighet som gir ham et nettverk der, slik utlendingsmyndighetene har forutsatt i sine vedtak. Det forhold at A i dag bor hos søsteren til en bekjent av moren, underbygger As anførsel om at den nære familien har forlatt Afghanistan, og at han ikke har noen familiemedlemmer med kjent oppholdssted der.

Som lagmannsretten kommer til, synes det ikke som om A har opparbeidet noen særlig tilknytning til Afghanistan i løpet av de to årene han har bodd der etter uttransporteringen i slutten av 2011.

Ut fra de momentene som er gjennomgått hittil, ligger det nær å trekke en parallell til Høyesteretts dom i Rt-2005-238. Saken gjaldt utvisning av en vietnamesisk statsborger for alvorlige og gjentatte voldsforbrytelser, blant annet deltakelse i et gjengoppgjør ved Oslo S der én person døde. Han var ni år da han forlot Vietnam, og tolv år og ti måneder da han kom til Norge. I mellomtiden bodde han og familien i en flyktningleir. Botiden i Norge var åtte år da han fikk varsel om utvisning. Førstvoterende fant at utlendingen - selv om han hadde noe familie i Vietnam - hadde sin klart sterkeste tilknytning til Norge, og at det ville medføre «atskillige problemer for ham å bo i Vietnam» (avsnitt 46).

Dommen i Rt-2005-238 er sammenlignbar med vår sak både når det gjelder alvoret i de straffbare handlingene, alder ved ankomst samt tilknytning til henholdsvis Norge og hjemlandet. Et flertall på tre dommere mente at de straffbare forholdene måtte veie tyngre enn tilknytningen til Norge og fant at utvisningsvedtaket var forholdsmessig, mens to dommere - under sterk tvil - kom til motsatt resultat og at utvisning var uforholdsmessig.

Dommen fra 2005 - flertallets votum - trekker i retning av at utvisning av A ikke vil være uforholdsmessig hvis momentene ovenfor vurderes isolert.

Når lagmannsretten likevel er kommet til at utvisningsvedtaket er ugyldig, skyldes det at det i vår sak kommer inn et særskilt tilleggsmoment, nemlig As diagnose om mild psykisk utviklingshemning. Diagnosen, slik den arter seg hos A, innebærer at utvisning vil skape særlige tilleggsbelastninger som ikke var til stede i saken fra 2005.

Diagnosen om mild psykisk utviklingshemning ble satt av Sykehuset i Y i 2008 basert på en samlet vurdering av As evnenivå, det generelle funksjonsnivået og det kliniske inntrykket. Evnetesten viste en IQ på 69, noe som er rett under grensen for nedre del av normalområdet. Professor Roald Bjørklund har opplyst i lagmannsretten at kun 2,2 % av den voksne befolkningen har en IQ lavere enn 70. Sykehuset i Y la ved diagnostiseringen også vekt på at A hadde fungert dårlig både faglig og sosialt på skolen, og at han hadde vist «svak fungering i mange av dagliglivets gjøremål» og «lite forståelse av konsekvenser og regler». Når det gjelder funksjonsnivået, konkluderte sykehuset med at A hadde

«[...] behov for omfattende tilrettelegging, både i forhold til arbeid og bolig. Han vil også ha behov for støtte i forhold til mestring og utvikling av sosial kompetanse».

Lagmannsretten kan ikke se at As funksjonsnivå har endret seg vesentlig siden diagnosen ble satt i 2008. Professor Bjørklund har i sin forklaring understreket at As utviklingshemning er en varig tilstand, og at potensialet for bedring av funksjonsnivået er begrenset. A vil også i fremtiden trenge tett oppfølging og tilrettelegging fra andre for å klare hverdagen.

Staten har gjort gjeldende at As skolegang i Norge gjør ham relativt ressurssterk sammenlignet med andre afghanere, og at det i Afghanistan er mange jobber som personer med hans evnenivå vil klare.

Lagmannsretten kan ikke slutte seg til statens anførsel. På bakgrunn av landrådgiver Barbro Hellings beskrivelse av forholdene i Afghanistan legger lagmannsretten til grunn at As funksjons- og evnenivå kombinert med mangelen på nettverk vil gjøre det svært vanskelig for ham å klare seg i dette landet. Det som er fremkommet om As situasjon etter at han ble uttransportert til Afghanistan, bekrefter dette. A har ikke klart å jobbe eller bidra på annen måte i familien som han for tiden bor hos. Han isolerer seg, lager ikke mat eller vasker klær selv og går bare ut i følge med en av dem han bor hos. Han har ikke opparbeidet seg et nettverk utenom denne familien.

Det er opplyst at As nåværende boløsning er midlertidig. Det er uvisst hvor han skal bo i fremtiden, og hvem som skal følge ham opp i hverdagen. Det er lite realistisk, og kan ikke forventes, at As slektninger i Norge skal flytte tilbake til Afghanistan for å ta vare på ham.

Ut fra en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at utvisning vil føre til slike uvanlige belastninger for A at utvisning er uforholdsmessig til tross for de straffbare handlingene han har begått.

Staten har innvendt at det følger av praksis og retningslinjer på utlendingsfeltet at den psykiske lidelsen må være vesentlig mer alvorlig enn i denne saken for å hindre utvisning. Det er blant annet vist til Utlendingsnemndas retningslinjer om helsemessige forhold punkt 4.2.1, hvor det uttales at det normalt må foreligge «en alvorlig sinnslidelse for at den alene skal kunne gi grunnlag for opphold i Norge», typisk en psykotisk lidelse.

Lagmannsretten kan ikke se at det vil være i strid med den påberopte praksisen å konkludere med at det er uforholdsmessig å utvise A. Lagmannsretten understreker at det ikke er As helsetilstand alene som ligger til grunn for konklusjonen om uforholdsmessighet. Det er dette forholdet sett i sammenheng med øvrige momenter - særlig As alder ved ankomst til Norge, hans manglende tilknytning til Afghanistan og hans generelle funksjonsnivå og manglende evne til å ta vare på seg selv - som gjør at lagmannsretten under tvil er kommet til at utvisning er uforholdsmessig. Etter lagmannsrettens syn har Utlendingsnemnda i vesentlig grad overvurdert As evne til å tilpasse seg et liv i Afghanistan, slik at omgjøringsvedtaket på dette punkt bygger på feil faktum.

Statens anke har etter dette ikke ført frem. Ettersom ankesaken gjelder omgjøringsvedtaket fra høsten 2013, og ikke det opprinnelige utvisningsvedtaket, finner lagmannsretten det riktig å formulere en ny domsslutning fremfor å forkaste anken. A har ikke lenger rettslig interesse i å få prøvd gyldigheten av det opprinnelige utvisningsvedtaket, jf. Rt-2013-1101.

Det gjenstår å ta stilling til sakskostnadene.

A har vunnet saken fullt ut og har krav på dekning av sakskostnader for lagmannsretten etter tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. andre ledd. Lagmannsretten finner at det ikke foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita staten for kostnadsansvaret etter bestemmelsens tredje ledd. Det gjelder selv om avgjørelsen har voldt tvil.

Advokat Akmal Mohammad har lagt frem en sakskostnadsoppgave på 92 564 kroner, der 77 064 kroner er salær, mens 15 500 kroner er utgifter. I tillegg kommer merverdiavgift på 23 141 kroner. Staten har ikke hatt innsigelser mot kravet. Lagmannsretten finner at kostnadene må anses som rimelige og nødvendige og legger sakskostnadsoppgaven til grunn, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.

Det er nedlagt påstand om at sakskostnadene skal tilkjennes «A og/eller det offentlige». Lagmannsretten er imidlertid ikke kjent med at det er innvilget fri rettshjelp. Sakskostnadene tilkjennes derfor A.

Ut fra det resultatet lagmannsretten har kommet til, er det ikke grunn til å gjøre endringer i tingrettens kostnadsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Utlendingsnemndas vedtak 18. oktober 2013 om ikke å omgjøre utvisningsvedtaket, kjennes ugyldig.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten v/Utlendingsnemnda 115.705 - hundreogfemtentusensjuhundreogfem - kroner til A innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen.

Siste endringer
  • Ny: LB-2012-109475 Utlendingsloven. Utvisning. Forholdsmessighet. Ung alder ved ankomst. (03.01.2014)

    Saken gjaldt gyldigheten av vedtak om utvisning av afghansk statsborger som var straffedømt blant annet for voldtekt. Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at utvisning var uforholdsmessig. Lagmannsretten la vekt på at utlendingen kom til Norge som 12-åring og hadde svært begrenset tilknytning til hjemlandet. Det ble også lagt vekt på at han hadde en mild psykisk utviklingshemning, og at det ut fra hans individuelle funksjonsnivå ville være svært vanskelig for ham å klare seg i hjemlandet. Dommen ble avsagt under tvil.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo