Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2012-143613
Dokumentdato : 03.12.2013

Utlendingsloven (1988) § 28. Konvertering.

Mann fra Afghanistan fikk ikke medhold i at UNEs avslag på asyl var ugyldig. Lagmannsretten kom, i likhet med tingretten, til at det ikke var noenlunde sannsynlig at hans konvertering fra islam til kristendom var reell.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas avslag på asyl og vern mot utsending for en afghaner som, etter å ha fått avslag i UDI, opplyste å ha konvertert fra islam til kristendom.
 
I Sakens bakgrunn

       A er født 0.0.1984. Han er afghansk statsborger, men har bodd i Iran med familien siden han var to år gammel.
 
       A søkte om asyl i Norge den 28. juni 2009. Han oppga to grunnlag for søknaden: For det første at han – i Iran – hadde hatt et utenomekteskapelig forhold til svogerens søster. Han fryktet derfor å bli drept av svogeren, også om han ble returnert til Afghanistan. For det andre at han for 2-3 år siden var blitt arrestert og torturert av iransk sikkerhetstjeneste. Han ble løslatt etter en måned etter en form for kausjon, men fryktet å bli pågrepet på nytt i Iran. I Afghanistan fryktet han å bli forfulgt av den som hadde hjulpet ham med kausjonen fordi han hadde flyktet fra Iran og dermed satt denne personen i en vanskelig stilling.
 
       Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden den 22. oktober 2009. UDI fant det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at A, ved retur til Afghanistan, hadde grunn til å frykte forfølgelse fra iranske myndigheter. UDI viste videre til at en privat konflikt med svogerens familie ikke kunne gi grunnlag for asyl.
 
       A klaget over vedtaket den 1. desember 2009. I brev av 22. desember opplyste UDI at de ikke hadde funnet grunnlag for å omgjøre vedtaket, og at saken ble oversendt Utlendingsnemnda (UNE) for vurdering. UDI hadde på forhånd gitt utsatt iverksettelse, jf. brev av 14. desember 2009.
 
       Ved juletider 2009 kom A – via sin norsklærer på mottaket i Raufoss – i kontakt med Toten Frikirke, et kristent miljø tilhørende pinsebevegelsen. I perioden februar/mars 2010 flyttet A til Oslo hvor han fikk jobb på et gatekjøkken. Han ble døpt i menigheten Filadelfia, Askim den 2. mai 2010.
 
       Dåpsattesten, datert 26. mai 2010, ble oversendt UNE 28. september 2010 som en tilleggsopplysning til klagen. UNE ba A komme med ytterligere opplysninger om sin aktivitet i menigheten og sitt forhold til kristendommen, jf. brev av 13. oktober 2010. A fremla bekreftelse av 26. oktober 2010 fra pastor Ole Sletten og innvandrerpastor Jahan Binai-Faal i Filadefia, Askim. A fremla videre en redegjørelse for sin kristne tro. Redegjørelsen er udatert, men er registrert hos UDI per 5. november 2010. Den ble fremlagt på norsk uten vedlegg.
 
       UNE behandlet As klagesak i full nemnd den 16. mars 2011. A møtte med sin advokat og avga forklaring. UNE tok ikke klagen til følge, jf. vedtak av 1. april 2011. UNE kom enstemmig til at A ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort at han sto i fare for forfølgelse ved retur til Afghanistan, verken fra iransk sikkerhetstjeneste eller som følge av sitt anførte forhold til svogerens søster. UNE fant det heller ikke i tilstrekkelig grad sannsynliggjort at A hadde en reell kristen overbevisning.
 
       A begjærte vedtaket omgjort. jf. brev fra advokat Mellemberg av 3. mai 2011. A oversendte pånytt en redegjørelse for sin kristne tro. Redegjørelsen var håndskrevet på farsi og ble levert sammen med en autorisert oversettelse til norsk datert 11. mai 2011. UNE fant at det ikke var fremkommet nye opplysninger som tilsa at A likevel hadde et beskyttelsesbehov. Begjæringen om omgjøring ble ikke tatt til følge, jf. UNEs beslutning av 12. august 2011.
 
       A meldte seg inn i Den Iranske Evangelisk Lutherske kirke i Oslo, jf. attest av 14. november 2011.
 
       As advokat varslet UNE om søksmål 21. februar 2012. UNE behandlet prosessvarselet som en begjæring om omgjøring, men tok ikke begjæringen til følge, jf. beslutning av 2. mars 2012.
 
       A tok ut stevning og begjæring om midlertidig forføyning 29. mars 2012. Oslo tingrett avsa 17. juli 2012 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
  3. A dømmes til å erstatte Staten ved Utlendingsnemnda sakskostnader med 79 950 kroner innen to uker fra dommens forkynning.

       A anket dommen til Borgarting lagmannsrett. A anket også over avgjørelsen om midlertidig forføyning. Denne ble forkastet ved Borgarting lagmannsretts kjennelse av 27. september 2012. Høyesterett forkastet den videre anken, jf. kjennelse av 21. november 2012.
 
       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
 
       Ankeforhandling ble holdt 5.- 6. november 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten v/ Utlendingsnemnda møtte ved sin prosessfullmektig. Torben Sveaass Kalland, rådgiver i Utlendingsnemnda, møtte som partsrepresentant for staten og avga forklaring. Han var til stede under hele ankeforhandlingen. Det ble i tillegg avhørt seks vitner, hvorav en sakkyndig. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.
 
II Partenes anførsler

       Den ankende part, A, har i korte trekk gjort gjeldende:

       Det er ikke bestridt at en afghaner som konverterer til kristendommen står i fare for å bli forfulgt ved retur til hjemlandet dersom han fastholder sin kristne tro. Ekte konvertitter har derfor en velbegrunnet frykt for forfølgelse pga. sin religion, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.
 
       UNEs vedtak er basert på feil rettsanvendelse. UNE synes å ha lagt et feil beviskrav til grunn. Det fremgår ikke at de – i tråd med anvisninger fra Høyesterett – har senket beviskravet fordi konsekvensene ved en uriktig avgjørelse er så alvorlig, jf. Rt-2011-1481.
 
       UNEs vedtak, og tingrettens dom, er videre basert på feil faktum. A er en ekte konvertitt. Skjæringstidspunktet for vurderingen er 2. mars 2012, dato for siste avgjørelse fra UNE. Verken tingretten eller UNE har tatt tilstrekkelig hensyn til nye momenter som er kommet til etter UNEs vedtak av 1. april 2011.
 
       For det første har både UNE og tingretten lagt en for «intellektualiserende» tilnærming til grunn. Det er ikke tatt hensyn til at A har lite teoretisk utdannelse. Egenerklæringen av 1. juli 2009 til asylsøknaden illustrerer at han ikke evner å uttrykke seg godt, selv om enkle forhold. A har – ut fra sine forutsetninger – gjort godt rede for essensen i kristendommen. A har videre redegjort for sitt møte med Jesus i en drøm. Drømmer har stor betydning i hans kultur. En omvendelse er en indre trosopplevelse, og ikke nødvendigvis resultat av en rasjonell tankeprosess eller overveielse av konsekvenser. Det har den kristne historien flere eksempler på. Omvendelse og dåp er å ta i mot Gud som et lite barn.
 
       At As omvendelse er reell, støttes for det andre av hans aktivitet i ulike kristne menigheter, hans åpenhet om egen tro og hans misjonering blant muslimer i Norge. Det må legges stor vekt på uttalelser fra vitner som tilhører de tre menighetene A har vært knyttet til. Disse vitnene – som ikke ble hørt i UNE – er ikke i tvil om at As kristne tro er reell.
 
       For det tredje hadde UNE – i nemndsmøtet – en uriktig oversettelse av As skriftlige redegjørelse for sin kristne tro. I nemndsmøtet ble A bedt om å utdype opplysninger i denne redegjørelsen, særlig den innledende passusen om at han «hele mitt liv og frem til et år siden levd i usikkerhet under families og omgivelsenes press under en tro som jeg ikke har følt meg fortrolig med, da mange av denne tros beretninger har stridet mot min egen personlige oppfatning av livet, verdier og andre aspekter av livet». Passusen var imidlertid oversatt feil. A hadde derfor ingen foranledning til å svare på spørsmålet. Det er senere lagt frem en autorisert oversettelse av erklæringen. Denne hadde UNE tilgjengelig ved den første omgjøringsbegjæringen, men valgte å se bort fra den fordi de la til grunn at det knyttet seg betydelig tvil til om redegjørelsene var ført i pennen av A selv. UNE påpekte samtidig at «redegjørelsenes form og innhold er påfallende likt det UNE har sett i en annen sak som gjelder anført konvertering til kristendommen». Dette har vist seg å være feil.

       Det er for det fjerde feil når UNE og tingretten legger til grunn at A har opptrådt «bemerkelsesverdig passivt» i forhold til å tilegne seg kunnskap eller kontakt med kristne miljøer. At A har forklart at han ble «innkalt til gudstjeneste», skyldes kun at menigheten i Askim organiserte transport fra Oslo, og sendte meldinger om avgangstider.
 
       For det femte har ikke A gitt opplysninger til norske eller greske myndigheter som er egnet til å svekke troverdigheten hans.
 
       Under enhver omstendighet er A vernet mot retur etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Selv om A ikke blir hørt med at han er en reell konvertitt, har han offentlig erklært seg som kristen. Han har søkt å omvende andre muslimer. Han risikerer derfor sanksjoner om har returneres til Afghanistan, om ikke fra myndighetene, så fra andre. Handlinger som anses å krenke islam har en sterkt mobiliserende kraft i den afghanske befolkningen. Det er illustrerende å se hen til følgende episoder: I august 2010 ble åtte kristne leger og to afghanere skutt i det nordlige Afghanistan. Taliban påtok seg skylden. De skal ha mistenkt legene for å misjonere. I april 2011 ble FN-kontoret i Mazar-i-Sharif i Afghanistan angrepet. En norsk kvinnelig offiser ble drept. I oktober 2012 ble Malala forsøkt henrettet av Taliban.
 
       For lagmannsretten er anførselen om ugyldighet etter utlendingsloven § 38 frafalt.
 
       Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 1. april 2011, samt beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket av 1. april 2011, datert 3. mai 2011, vedtakene av 12. august 2011 og 2. mars 2012 er ugyldige.
  2. A tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrerett. 

Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

       Tingrettens dom er korrekt.

       Etter rettspraksis er det i utgangspunktet tilstrekkelig at en asylsøkers forklaring om asylgrunnlaget er «noenlunde sannsynlig». Dette er en lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt. Kriteriet «noenlunde sannsynlig» er utviklet med tanke på bevis om forhold i en asylsøkers hjemland. Hensynene bak den lavere terskelen har ikke samme tyngde i forhold til et asylgrunnlag som skal ha oppstått i Norge.
 
       Ved anførsler om konvertering til en ny religion etter avreise fra eget land, er det grunn til å stille ekstra krav til troverdighet og underlegge konverteringen en «rigorous and in depth examination», jf. retningslinjer fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) av 28. april 2004 punkt III c. Ved konvertering er asylgrunnlaget ikke et objektivt verifiserbart faktum. Generell troverdighet er derfor av betydning. En asylsøker som har lav troverdighet nyter ikke godt av den lavere bevisterskelen som er fastsatt av Høyesterett. Men siden konsekvensene av en uriktig avgjørelse i en sak som denne er alvorlige, så gjelder det fortsatt et noe lavere beviskrav enn sannsynlighetsovervekt.
 
       UNE har lagt riktig beviskrav til grunn ved vurderingen av om vilkårene i utlendingsloven § 28 var oppfylt. Retten har uansett full overprøvelsesrett.
 
       Det er ikke «noenlunde sannsynlig» at A – ved siste omgjøringsbegjæring – hadde en genuin kristen overbevisning. Han vil dermed ikke stå i reell fare ved retur til hjemlandet etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.
 
       A fikk forklare seg om sin tro en hel dag for UNE. As forklaring om selve konverteringen og sin kristne tro er ikke troverdig. A har ikke vist noen kunnskap om den kristne tro eller aktivitet i menigheten ut over det man kan forvente av en som søker asyl på bakgrunn av bekvemmelighetskonvertering. Han har heller ikke vist noen refleksjon over valget om å frasi seg islam, nærmere bestemt om hvilke konsekvenser dette kan ha for ham og hans familie. Han har også forklart seg noe ulikt om hvordan han «ble omvendt». Han var i kontakt med en kirke første gang kort tid etter avslaget i UDI, og lot seg døpe kun fire måneder etter sin første kontakt med kirken, til tross for at han oppga å komme fra en sterkt religiøs familie.
 
       Det er ingenting i As asylsøknad, egenerklæring eller intervju som tyder på at han har dårlige intellektuelle evner.
 
       As forklaring må ses i lys av hans generelt svekkede troverdighet. Han har gitt uriktige forklaringer før hvor det har gavnet saken hans. Han forklarte seg uriktig om alder ved ankomst til Hellas fordi han trodde dette ville hjelpe ham. Han har forklart seg uriktig til norske myndigheter om at han ikke har noen identifikasjonspapirer. Han har videre forklart at han ble uttransportert fra Iran i 2005 fordi han ikke hadde ID-kort. I nemndsmøte forklarte han at han hadde hatt ID-kort siden han var liten gutt, og at det siste var utstedt i 2006. Asylhistorien hans er lite troverdig.
 
       Retten må være varsom med å tillegge vitneforklaringer fra medlemmer i menighetene særlig vekt. De har liten grunn til å være kritiske, og har heller ikke stilt seg kritiske til andre konverteringer.
 
       Ved vurderingen av om A reelt har konvertert til kristendommen, må retten se hen til at det å forlate den muslimske tro, for en afghaner, er et stort og nærmest utenkelig sprang. Likevel har rundt 300 afghanske asylsøkere i Norge de siste årene hevdet at de har konvertert. Det er sterk korrelasjon mellom hvilke perioder afghanere i alminnelighet ikke har fått opphold i Norge, og hvilke perioder og omfang afghanere anfører konvertering. Asylsøkere har investert store beløp i å komme til vesten. Det å få oppholdstillatelse er et ekstremt verdifullt gode, for søkeren og hans familie.
 
       Det er meget sjelden man ser at første generasjons innvandrere konverterer fra islam til kristendom. Når det skjer, er det kun fra land hvor konvertering medfører forfølgelse, og kun i perioder hvor de ikke har fått opphold på annet grunnlag. Det finnes, så langt Kalland kjenner til, kun ett kjent eksempel på konvertering til kristendom etter at opphold i Norge er innvilget.
 
       A er heller ikke vernet mot retur etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. I Afghanistan får frafalne muslimer en frist på å angre og bekrefte at de fortsatt er muslimer. En bekvemmelighetskonvertitt står derfor ikke i fare for å bli forfulgt.
 
       Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

 III Lagmannsrettens merknader

3.1 Den rettslige problemstillingen
 
       Lagmannsretten skal ta stilling til om A kan anses som en flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd som lyder:

        En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

  1. har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller
  2. uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

       Partene er enige om at dersom konverteringen er reell, har A ved retur til Afghanistan «en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av [.. ] religion». Det springende punkt er derfor om A reelt har konvertert til kristendommen og frasagt seg sin muslimske tro, eller om konverteringen er anført for å skaffe seg opphold i Norge. Det siste omtales ofte som bekvemmelighetskonvertering.
 
       Skjæringstidspunktet for relevante fakta er UNEs siste beslutning av 2. mars 2012. Lagmannsretten har likevel adgang til å ta hensyn til senere fremkomne opplysninger om disse kaster lys over den faktiske situasjonen per 2. mars 2012, jf. Rt-2012-1985 og Rt-2013-937 avsnitt 41. Lagmannsretten vil først gjøre rede for beviskravet ved prøvingen av gyldigheten av UNEs vedtak av 1. april 2011 og senere beslutninger.

3.2 Utlendingsloven § 28 første ledd – beviskravet
 
       Rt-2011-1481 gjaldt gyldigheten av UNEs vedtak om å avslå asyl og vern mot tilbakesending til Iran av et ektepar. Etter å ha gått grundig gjennom rettskildene, uttalte Høyesterett følgende om beviskravet i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og den tilsvarende bestemmelsen i utlendingsloven av 1988:

(37)

I forarbeidene til 2008-loven, Ot.prp.nr.75 (2006-2007), gjennomgår departementet bevis- og risikokravene etter tidligere rett på side 85: Det skal foretas en fri bevisvurdering. Innholdet av søkerens forklaring, om den er detaljert eller overflatisk, sammenhengende eller motstridende, og dens forhold til andre kjensgjerninger, vil ha betydning. Er det fremlagt dokumentasjon, må ektheten og betydningen av dette vurderes. Vurderingen blir så om søkerens anførsler etter en totalvurdering anses tilstrekkelig sannsynliggjort til å bli lagt til grunn, og om det dermed foreligger en tilstrekkelig grad av forfølgelsesfare.

(38)

Departementet viser blant annet til FNs Høykommissær for Flyktningers håndbok om prosedyrer for å fastsette flyktningers rettsstilling, der det heter:

       «Etter at søkeren har gjort et oppriktig forsøk på å underbygge sin historie, kan det fortsatt være manglende bevis for deler av hans utsagn. Som forklart ovenfor (punkt 196), er det knapt mulig for en flyktning å 'bevise' alle forhold i sin sak. Skulle dette ha vært et krav, ville utvilsomt majoriteten av alle flyktninger ikke blitt anerkjent. Det er derfor ofte nødvendig å la tvilen komme søkeren til gode.

       Imidlertid bør tvilen komme søkeren til gode først når alt tilgjengelig bevismateriale er samlet inn og kontrollert og når saksbehandleren anser søkeren generelt for å være troverdig. Søkerens utsagn må være sammenhengende og troverdige, og må ikke være i strid med allment kjente fakta.»

       Høyesterett bemerket videre at departementet – ved vurderingen av om det er frykt for forfølgelse – hadde påpekt at det må opereres med en betydelig lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt. Høyesterett viste i denne sammenhengen til Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 414 hvor beviskravet er forklart på følgende måte:

        «Risikerer søkeren å bli utsatt for forfølgelse ved retur hvis anførslene i saken legges til grunn, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig. Anførslene må likevel fremstå som noenlunde sannsynlige. Hva gjelder selve risikoen, faregraden, for forfølgelse kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkeren virkelig vil bli forfulgt. Det skal foreligge en velgrunnet frykt, hvilket forutsetter at faren for forfølgelse er reell.»

       Høyesterett oppsummerte rettstilstanden hva gjelder beviskravet i avsnitt 45 og 46:

 (45)

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

(46)

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

       Slik lagmannsretten leser oppsummeringen i Rt-2011-1481, er begrunnelsen for det lempede beviskravet todelt. Den knytter seg dels til den vanskelige bevissituasjonen asylsøkerne er i, og dels til konsekvensene av å ta feil. Begrunnelsen knyttet til bevissituasjonen gjør seg ikke i samme grad gjeldende når faren for forfølgelse, som her, har oppstått som følge av asylsøkerens egne aktiviteter i Norge (subjektiv «sur-place»). Problemstillingen er bl.a. omtalt i Borgarting lagmannsretts dom av 26. oktober 2009 (LB-2009-74123):

       «Lagmannsretten legger til grunn at begrunnelsen for å ha en lavere bevisterskel særlig vil gjøre seg gjeldende med hensyn til søkers opplysninger om hva vedkommende har vært utsatt for i hjemlandet og forholdene generelt der, i og med at dette er opplysninger som det i praksis kan være vanskelig å sannsynliggjøre. I nærværende sak, hvor bevistemaet er om A har fått en kristen overbevisning i Norge, er det i utgangspunktet mindre grunn til å operere med et lavere beviskrav enn krav til sannsynliggjøring. På den annen side tilsier risikoen for forfølgelse ved en uriktig avgjørelse om retur til Afghanistan varsomhet med å stille for strenge krav til bevisene for at konverteringen er reell.»

       Lagmannsretten tar ikke stilling til om det generelt – i subjektiv «sur-place»-tilfellene – er grunn til å operere med et noe mer skjerpet beviskrav enn det Høyesterett angir i Rt-2011-1481. Bevistemaet i konvertitt-sakene knytter seg i stor grad til en indre overbevisning, et forhold som ikke er objektivt konstaterbart. Dette gjør bevissituasjonen vanskelig, og tilsier varsomhet med å skjerpe beviskravet i forhold til andre asylgrunnlag. Samtidig vil generell troverdighet nødvendigvis bli et sentralt moment i bevisvurderingen, dvs. om det er noenlunde sannsynlig at konverteringen er reell. Lagmannsretten kommer tilbake til dette.
 
       Lagmannsretten tar med dette ikke stilling til om lav generell troverdighet også kan påvirke hvilket beviskrav som skal legges til grunn i utgangspunktet, slik staten har anført. Lagmannsretten bemerker likevel at Rt-2011-1481 – isolert sett – gir liten støtte for en slik tolkning av utlendingsloven § 28.
 
       Konsekvensene av å ta feil i konvertitt-sakene knyttet til Afghanistan er alvorlige. Dette er et moment som påvirker beviskravet, og tilsier at det generelt ikke bør ligge høyere enn i andre asylsaker.

3.3 Generelle utgangspunkter for bevisvurderingen
 
       UNHCR har uttalt seg om bevisvurderingen i konvertitt-saker i «GUIDELINES ON INTERNATIONAL PROTECTION: Religion-Based Refugee Claims under Article 1A(2) of the 1951 Convention and/or the 1967 Protocol relating to the Status of Refugees» av 28. April 2004. Retningslinjen punkt III c) handler om «Conversion post departure»:

34. Where individuals convert after their departure from the country of origin, this may have the effect of creating a sur place claim. In such situations, particular credibility concerns tend to arise and a rigorous and in depth examination of the circumstances and genuineness of the conversion will be necessary. Issues which the decision-maker will need to assess include the nature of and connection between any religious convictions held in the country of origin and those now held, any disaffection with the religion held in the country of origin, for instance, because of its position on gender issues or sexual orientation, how the claimant came to know about the new religion in the country of asylum, his or her experience of this religion, his or her mental state and the existence of corroborating evidence regarding involvement in and membership of the new religion.

35. Both the specific circumstances in the country of asylum and the individual case may justify additional probing into particular claims. Where, for example, systematic and organised conversions are carried out by local religious groups in the country of asylum for the purposes of accessing resettlement options, and/or where «coaching» or «mentoring» of claimants is commonplace, testing of knowledge is of limited value. Rather, the interviewer needs to ask open questions and try to elicit the motivations for conversion and what effect the conversion has had on the claimant's life. (...).

       Etter lagmannsrettens syn gir UNHCRs retningslinjer god veiledning om hvilke bevistemaer som er relevante og egnet til å klarlegge om en konvertering er reell.
 
       Det er for det første naturlig – i tråd med UNHCRs retningslinjer punkt 34 – å vurdere konverteringen på bakgrunn at den religion og kultur A kommer fra. Barbro Helling, sakkyndig vitne fra Landinfo, har påpekt at det å konvertere er en tanke som er svært fremmed for den overveldende majoriteten afghanere. Tilnærmet 100 % av befolkningen bekjenner seg til islam. Religionen gjennomsyrer samfunnet, herunder lovgivningen, rettsvesenet og politikken. Islam er til stede i en afghaners liv fra vugge til grav. Afghanistan har en kollektivistisk æreskultur hvor storfamilien er den sentrale enheten. Anseelse og ære vurderes ut fra hvordan familien respekterer islam. Om familien ikke lever etter islam, vil de miste sin ære, anseelse og posisjon. Om en afghaner frasier seg sin muslimske tro, så er dette derfor noe langt mer enn et religiøst valg. Det vil innebære, slik Helling uttrykte det, et «forferdelig ærestap» ikke bare for ham selv, men også for storfamilien. Storfamilien vil bli marginalisert i lokalmiljøet.

       Afghanere beholder, slik Helling har oppfattet det, i stor grad sin kultur også når de lever i eksil i Iran, som også er en strengt muslimsk stat. Både i Afghanistan og Iran er det straffbart å frafalle islam (såkalt apostasi). I Afghanistan kan apostasi straffes med døden, men det er ikke kjent at dødsstraff er idømt på dette grunnlaget.
 
       For det andre kan særlige forhold i asylsøkerlandet påvirke hvilke spørsmål som best er egnet til å kaste lys over hvorvidt en konvertering er reell, jf. UNHCRs retningslinjer punkt 35. Et slikt særlig forhold kan være at det er en klar korrelasjon mellom utlendingsmyndighetenes praksis og økning i anførsler om konvertering fra en gruppe asylsøkere.
 
       I den videre vurdering har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

3.4 Flertallets syn
 
       Lagmannsrettens flertall, dommerne Bergh og Holmedal bemerker at rådgiver i UNE, Torben Sveaass Kalland, har forklart at frem til august 2003 fikk de fleste afghanere opphold i Norge. Etter dette ble praksis gradvis strengere. Fra våren 2005 og frem til våren 2007 var UNEs praksis streng. UNE henviste til internflukt i Kabul. UNE behandlet de 17 første sakene om konvertering ved årsskiftet 2005-2006. Ni av disse ble tatt til følge. Etter dette mottok UNE 105 saker om konvertering, mens UDI mottok ca. 20 saker. I et flertall av sakene UNE mottok, ble konvertering anført i omgjøringsbegjæring etter endelig avslag.
 
       Våren 2007 sluttet utlendingsmyndighetene å henvise til internflukt i Kabul. Fra våren 2007 og frem til høsten 2009 fikk alle afghanere som ikke hadde tilknytning til stabilt område, tillatelse. Sommeren 2007 sank antallet saker med anførsler om konvertering betraktelig. Mellom sommeren 2007 og frem til sommeren 2009 mottok utlendingsmyndighetene fem saker som gjaldt afghanere som anførte å ha konvertert.
 
       Fra høsten 2009 begynte utlendingsmyndighetene igjen å henvise til internflukt. Siden dette har praksis vært streng. Fra høsten 2009 har UNE mottatt over 150 konvertitt-saker.
 
       I følge Kalland har 13908 afghanere søkt asyl i Norge per 31. desember 2012. Frem til samme dato var det 4495 klagesaker i UNE. Kalland opplyste videre at anslagsvis 25 % av afghanere som har anført at de hadde konvertert, har fått opphold.
 
       UNE fører ikke noen offisiell statistikk over hvilke asylgrunnlag som blir påberopt. UNE har imidlertid en intern oversikt over antall saker hvor afghanere har påberopt konvertering som asylgrunnlag. Det er uklart om og eventuelt hvordan tallmaterialet er kvalitetssikret. Det er heller ikke fremlagt eller gjengitt noen tall for 2013. Lagmannsrettens flertall finner imidlertid ikke grunn til å tvile på at tallmaterialet i det store og hele er korrekt, og at det viser at det er en tidsmessig sammenheng mellom innstramminger i UDI/UNEs praksis vis a vis Afghanistan og økning antall søknader/klager basert på konvertering.
 
       Etter flertallets syn er det vanskelig å se bort fra at bølgen av konvertitt-saker, henholdsvis fra årsskiftet 2005-2006 og høsten 2009, tyder på at mange afghanske asylsøkere har anført konvertering av strategiske hensyn.
 
       As anførsel om at han konverterte fra islam til kristendommen ble satt frem 28. september 2010, etter at han fikk avslag på asyl i UDI, men før saken ble behandlet i UNE. Anførselen om konverteringen ble fremmet på et tidspunkt hvor også mange andre afghanere hadde søkt om opphold på samme grunnlag. Dette er imidlertid ikke avgjørende. Hvorvidt A reelt har konvertert til kristendommen, må bero på en konkret vurdering av bevisene i hans sak. Etter flertallets syn gir imidlertid disse forholdene grunn til å vurdere det nye asylgrunnlaget med et grundig blikk, og til å ha særlig fokus på personlige refleksjoner rundt motivasjonen for og konsekvensene av konverteringen, sml. UNHCRs retningslinjer punkt 35.

3.4.1 Konkret vurdering av As konvertering
 
       Lagmannsrettens flertall bemerker innledningsvis at det ikke er bestridt at A faktisk ble døpt 2. mai 2010. Det er heller ikke bestridt at han gjennomgikk trosopplæring i forkant av dåpen, og jevnlig har møtt til gudstjenester i regi av henholdsvis Toten Frikirke, Filadelfia Askim og, siden et ikke nærmere angitt tidspunkt i 2011, i Den Iransk Evangelisk Lutherske kirken i Oslo. Han har også deltatt i en del andre aktiviteter i menighetene. Flertallet viser til As egen forklaring om sine aktiviteter. Flertallet viser videre til vitneforklaringene fra pastor Ivar Johnsen i Toten Frikirke, innvandrerpastor Jahan Binai-Faal i Filadefia, Askim og Hamid Jabari, menighetsleder i Den Iransk Evangelisk Lutherske kirken i Oslo. Vitnene har ikke vært i tvil om at As konvertering til kristendommen er reell. De har observert ham i samspill med andre kristne. A har også vært på besøk hjemme hos Ivar Johnsen ved enkelte anledninger, også etter at han flyttet fra Raufoss.
 
       Lagmannsrettens flertall legger til grunn at A formelt sett har konvertert. At A er døpt, og senere har deltatt jevnlig på gudstjenester mm, er objektive omstendigheter som trekker i retning av at det er noenlunde sannsynlig at konverteringen er reell. A har videre adekvate grunnkunnskaper om den kristne tro, noe som også isolert sett trekker i samme retning. Flertallet finner – i motsetning til UNE og tingretten – ikke grunn til å karakterisere A som passiv. At han ble innkalt til gudstjenester, er en naturlig følge av at menigheten i Askim organiserte felles transport for de som bodde i Oslo.
 
       Slik lagmannsrettens flertall ser det, er imidlertid formell dåp, deltakelse i gudstjenester og grunnkunnskaper om kristendom i en sak som denne ikke tilstrekkelig til å skille bekvemmelighetskonvertitter fra de reelle.
 
       A har forklart at han kom i kontakt med Toten Frikirke ved juletider i 2009. Han skal da ha blitt invitert med på en gudstjeneste av norsklæreren sin. Flertallet bemerker at dette var relativt kort tid etter at A fikk avslag på asylsøknaden i UDI. A begynte snart etter både på trosopplæringskurs og dåpsopplæring, og deltok på dette en 3-4 ganger før han flyttet til Oslo. A fortsatte med dåpsopplæring i Filadelfia, Askim. Fra A første gang kom i kontakt med en kirke, til han ble døpt 2. mai 2010, gikk det noe over fire måneder. Beslutningen om å la seg døpe må nødvendigvis ha blitt tatt noe før. Flertallet legger til grunn at konvertering innebærer et meget stort sprang for en afghaner. At A, allerede ca. fire måneder etter at han ble introdusert til kristendommen, ga avkall på islam og lot seg døpe er i seg selv påfallende.
 
       Lagmannsrettens flertall påpeker at en religiøs omvendelse er en indre og dypt personlig prosess. For enkelte kan en religiøs omvendelse være resultat av en plutselig, skjellsettende opplevelse. For andre er omvendelse resultat av langvarig tvil, søken og refleksjoner. Tidsaspektet alene kan derfor ikke være avgjørende. Det kan heller ikke kreves at den enkelte har tilnærmet seg sin nye religion ved kritisk og analytisk å holde den opp mot sin tidligere tro. Særlig hvor omvendelsen er resultat av en skjellsettende opplevelse, kan rommet for de lange og bevisste overveielser snevres inn. Den enkeltes skolegang og intellektuelle evne til å reflektere over slike valg, vil også variere stort.
 
       Men selv hvor en omvendelse er resultat at en skjellsettende opplevelse – som en drøm – må man kunne forvente et vist minimum av refleksjon over motivasjonen for og konsekvensene av et valg som har gjennomgripende betydning for den det gjelder og familien, om ikke i forkant av konverteringen, så i det minste i tiden etter.
 
       UNE skriver, i sitt vedtak av 1. april 2011, følgende om hvordan A hadde svart på spørsmål om sin nye tro og konsekvensene av konverteringen:

        «Etter nemndas vurdering viste klagerens svar på nemndas spørsmål en svært mangelfull refleksjon over sin anførte nye tro. Nemnda har også merket seg at klageren overhodet ikke syntes å ha vurdert hvilke følger en konvertering kunne ha for ham og/ eller hans familie. Klagerens opplysning om at alle hans problemer forsvant etter at han ble kjent med Gud og at han ikke tenkte på konsekvensene ved en konvertering, fremstår etter nemndas vurdering som svært lite sannsynlig. Det vises her igjen til det som er sagt ovenfor om den sentrale rolle islam har i det afghanske samfunn, noe som etter nemndas vurdering tilsier at det ville være naturlig for en muslim å foreta visse vurderinger og overveielser av hvilke følger en konvertering til kristendommen kan medføre, før det gjøres et brudd med islam.»

       Det fremgår av tingrettens dom av 17. juli 2012 at A heller ikke da hadde gjort seg noen tanker om motivasjonen for, og betydningen av å konvertere:

       «(...) Også i rettsmøtet var A svært utydelig når det kom til spørsmålet om hans refleksjoner rundt konverteringen. Heller ikke i retten – nærmere to og et halvt år etter omvendelsen – har A kunnet redegjøre nevneverdig for sine individuelle bevegelsesgrunner eller hvordan han eksempelvis vurderte konsekvensene for familien. Dette er etter rettens oppfatning med på å svekke As troverdighet ytterligere.»

       Heller ikke for lagmannsretten har A kunnet si noe om hvilken betydning konverteringen har hatt for ham eller hans familie. Han erkjenner at familien ikke vil ha kontakt med ham, men synes ikke å ha noen motforestillinger mot å forlate islam. Både i lys av den kultur A har vokst opp i, og i lys av hvordan han tidligere har beskrevet betydningen av ære og forholdet til familien, er dette, slik flertallet ser det, påfallende.
 
       Lagmannsrettens flertall fremhever at A i egenerklæringen til asylsøknaden, datert 1. juli 2009, fremhevet at familien var viktig for ham, og at æresbegrepet er veldig viktig for afghanere. Han opplyste at han ønsket «å finne igjen sin kjære familie» og at årsaken til at han søkte asyl var å redde «meg og min familie». I asylintervjuet, datert 15. september 2009, gjentok A at æren «er veldig viktig for afghanere», at hans «sak handler om ære og det er derfor jeg har kommet til Norge» og at folk vil støtte svogeren fordi «det handler om familiens ære, mens ingen vil støtte meg». Han redegjorde samtidig i detalj for hvilken betydning det har hatt for ham og hans familie at han skal ha vanæret sin svogers søster.
 
       Etter flertallets syn er det videre egnet til å svekke troverdigheten av As asylhistorie at han har forklart seg noe ulikt om sin første kristne, åndelige opplevelse. Mens saken sto for UNE fortalte A om en drøm om en mann i hvite klær. I nemndsmøtet forklarte A at han hadde gått i kirken i 1-1,5 måneder før dåpen. Han fikk så en drøm, og ble senere døpt. I As redegjørelse, slik den er oversatt 11. mai 2011, opplyste A at han begynte å gå i kirken etter at han hadde hatt drømmen. For retten har A forklart at drømmen kom mens han bodde på Raufoss, etter at han hadde vært i kirken i noen ganger.
 
       For tingretten og lagmannsretten gjentok A forklaringen om drømmen, men la til at han allerede på sitt første kirkebesøk hadde kjent en indre kraft da norsklæreren hadde sagt at hun kunne be for dem som hadde problemer. Han forklarte at han reiste seg ufrivillig, som om noen dyttet ham fra stolen, og gikk frem slik at norsklæreren kunne be for ham. Denne indre kraften og forbønnen er ikke nevnt i redegjørelsen eller forklaringen til UNE.
 
       Flertallet bemerker også at A i nemndsmøtet forklarte at familien var klar over at han hadde konvertert, og at de etter dette ikke ville ha kontakt med ham. Han fortalte bl.a. at de ikke tok telefonen når han ringte. Han forklarte imidlertid samtidig at han hadde snakket med moren sin en uke før.
 
       Etter flertallets syn er det heller ikke egnet til å styrke troverdigheten av As forklaring at han har lagt frem to redegjørelser for sin kristne tro som anføres å være oversettelser av ett og samme dokument. A har påberopt at forskjellene i oversettelsene skyldes at den første oversettelsen er uriktig. Den skal ha blitt oversatt av en bekjent som ikke er autorisert translatør. Uten at det er avgjørende for flertallets avgjørelse, bemerkes at selv om de to redegjørelsene har flere tematiske likheter, er det vanskelig å se at de kan stamme fra den samme originalen. Til det er rekkefølgen på avsnitt og innhold for forskjellig. Hele setninger og passuser i den første redegjørelsen finnes ikke igjen i den andre, og omvendt. Det har formodningen mot seg at de store ulikhetene kan skyldes manglende profesjonalitet hos den første oversetteren.
 
       Etter flertallets syn er det videre andre forhold som er egnet til å svekke As generelle troverdighet. For det første oppga han, ved ankomst til Hellas, bevisst for lav alder til myndighetene, etter eget utsagn fordi han trodde dette var gunstig for han.
 
       For det andre er det sider ved As opprinnelige asylgrunnlag som er mindre troverdig. A forklarte bl.a. at han ble forsøkt deportert fra Iran til Afghanistan «for ca. fire år siden» fordi han ikke hadde dokumenter, men at han unnvek på grensen, jf. skjema for ankomstregistrering med forenklet rapport av 28. juni 2009. I samme skjema krysset A av for at han ikke hadde ID-dokumenter. Han opplyste i den vedlagte rapporten at han ikke hadde hatt ID-dokumenter, og at han hadde oppholdt seg i Iran ulovlig. Både deportasjonen, og opplysningen om at han ikke hadde ID-dokumenter, harmonerer dårlig med at A senere har fremlagt et ID-kort fra Iran utstedt i 2006.
 
       A opplyste videre at han hadde problemer med den iranske sikkerhetstjenesten. Han kunne imidlertid ikke angi nøyaktig når han ble arrestert og torturert, men opplyste at det var 2-3 år siden, jf. asylintervjuet av 15. september 2009. Han hadde heller ikke noen god forklaring på hvorfor han ventet i 2-3 år med å forlate landet, til tross for at saken i følge ham selv fremdeles var til behandling og sikkerhetstjenesten var på jakt etter ham. A har også gitt noe ulike forklaringer på hva etterretningstjenesten anklaget ham for. I egenerklæringen av 1. juli 2009 opplyste han at anklagen gjaldt oppvigleri og kidnapping. I asylintervjuet av 15. september 2009 opplyste han at han var anklaget for ran, kidnapping og tyveri.
 
       Lagmannsrettens flertall ser ikke bort fra at enkelte av de motstridende opplysningene kan skyldes uheldige formuleringer eller misforståelser hos A eller tolken. Sett i sammenheng viser imidlertid selvmotsigelsene et mønster som har betydning for As troverdighet.
 
       Flertallet har funnet avgjørelsen av om A er en reell konvertitt vanskelig, særlig sett hen til at han formelt er døpt og har pleiet jevn kontakt med ulike menigheter. Etter en samlet vurdering har flertallet likevel kommet til at det ikke er noenlunde sannsynlig at han hadde en kristen overbevisning på skjæringstidspunktet, 2. mars 2012. Flertallet har i denne vurderingen særlig lagt vekt på at A ikke synes å ha reflektert over betydningen av å konvertere fra islam til kristendommen og at konverteringen skjedde så raskt etter at han fikk avslag i UDI. Flertallet har videre lagt vekt på at As troverdighet er svekket gjennom selvmotsigende forklaringer knyttet til det opprinnelige asylgrunnlaget.
 
       Lagmannsrettens flertall har etter dette kommet frem til at As konvertering ikke er reell. UNEs vedtak av 1. april 2011 og senere beslutninger er dermed ikke ugyldige.
 
3.4.2 Vern mot retur etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b
 
       A har subsidiært anført at han – selv om han anses som en bekvemmelighetskonvertitt – kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Det er særlig vist til at han offentlig har erklært seg som kristen og aktivt har søkt å omvende andre muslimer i Norge.
 
       Vitnet Helling har gjort rede for afghansk straffelov hva gjelder å frafalle islam (apostasi). I henhold til afghansk grunnlov følges Hanafi-skolens, en sunni-islamsk lovskole, sin strafferett. Apostasi kan straffes med døden for menn, med fengsling for kvinner. Saker om apostasti vil bli behandlet i det formelle rettsapparatet i tre instanser. Helling opplyste at konvertitter gis anledning til å gå tilbake på konverteringen. Dette fremgår også av Landinfos temanotat av 4. september 2013, «Afghanistan: Situasjonen for kristne og konvertitter» punkt 4.2 og 5.2.
 
       Det er per i dag returnert rundt 20 bekvemmelighetskonvertitter til Afghanistan. Helling har forklart at hun ikke er kjent med at disse har hatt problemer, og har heller ikke fått tilbakemeldinger om problemer fra UNHCR eller den norske ambassaden som har en egen returattaché. Alle som returneres blir møtt av en returattaché på flyplassen i Kabul. De får tilbud om overnatting den første perioden. Det foreligger heller ikke noen opplysninger i saken som tilsier at A har noen særskilt grunn til å frykte forfølgelse ved retur.
 
       Etter dette legger lagmannsrettens flertall til grunn at A ikke har reell grunn til å frykte forfølgelse ved retur, og er dermed heller ikke vernet mot retur etter § 28 første ledd bokstav b.
 
       Det er etter dette ikke grunnlag for flertallet å sette til side UNEs vedtak og senere beslutninger som ugyldige på dette grunnlaget.

3.5 Mindretallets syn
 
       Mindretallet, dommer Dyrnes, er kommet til et annet resultat enn flertallet. Mindretallet er enig med flertallet i at avgjørelsen er vanskelig, og er dessuten i hovedsak enig med flertallet i synet på hvilke momenter som har betydning ved avgjørelsen. Mindretallet er imidlertid på enkelte sentrale punkter uenig med flertallet i bevisvurderingen og har derfor kommet til en annen konklusjon.
 
       Mindretallet er enig i at en eventuell klar korrelasjon mellom utlendingsmyndighetenes praksis og økning i anførsler om konvertering kan kaste lys over spørsmålet om konverteringen er reell, jf. UNHCRs retningslinjer punkt 35. Mindretallet er imidlertid ikke tilstrekkelig overbevist om at det er en slik korrelasjon. Det er påfallende at utlendingsmyndighetene ikke kan dokumentere den påståtte korrelasjonen, men i stedet henviser domstolen til å vurdere spørsmålet på bakgrunn av den muntlige forklaringen til en saksbehandler. Mindretallet er klar over at det er bygget på at det skal være en slik korrelasjon i andre underinstansdommer som gjelder konvertering, men dette gjør ikke opplysningene mer sikre, ettersom det må legges til grunn at retten heller i disse tilfellene fikk noen form for dokumentasjon. Det vises til saksbehandlerens forklaring om at han bygde på en slags intern statistikk. Mindretallet finner det også påfallende at utlendingsmyndighetene ikke selv har bygget på at det er en slik klar korrelasjon i sine vedtak.

       Mindretallet har dessuten en annen vurdering av As generelle troverdighet.
 
       I skjema for ankomstregistrering krysset A 28. juni 2009 for «nei» på spørsmål om han hadde «reisedokumenter/identifikasjon». På bakgrunn av at det ikke ble funnet ID-dokumenter på ham selv eller i hans bagasje, jf. forenklet rapport samme dag, finner mindretallet det sannsynlig at denne opplysningen er riktig. Ifølge rapporten forklarte han at han verken hadde pass eller id-dokumenter – heller ikke i «hjemlandet». Om det er Iran eller Afghanistan det siktes til når det snakkes om «hjemlandet», er uklart. I asylintervjuet 15. juli 2009 opplyste han at han kunne skaffe dokumenter som bekreftet hans identitet. Senere fremskaffet han et ID-kort fra Iran, utstedt i 2006. Kortet ble sendt fra asylmottaket til UDI 18. september 2009. Ettersom han ikke hadde id-dokumenter ved ankomsten, legger mindretallet til grunn at ID-kortet ble sendt ham av familien i Iran, slik han forklarte for lagmannsretten. A forklarte at dette kortet ble utstedt for at de iranske myndighetene skulle ha oversikt over flyktningene, det var til begrenset bruk lokalt der han kom fra i Iran. Slik mindretallet forsto det, tjente kortet kun til å vise at han hadde rett til å bevege seg i byen Mashad i Iran. Mindretallet anser at As opplysninger om, og senere fremleggelse av ID-kortet fra Iran ikke rokker ved hans generelle troverdighet i nevneverdig grad.
 
       A oppga feil alder ved ankomst til Hellas, men ikke i Norge. Mindretallet er enig med flertallet i at det på enkelte andre punkter kan se ut til å være selvmotsigelser og glidning i forklaringene. På den annen side kan det som påpekt av flertallet, ikke ses bort fra at det dreier seg om uheldige formuleringer og misforståelser. Mindretallet finner etter en samlet vurdering at det ikke er grunn til å konkludere med at A generelt har svekket troverdighet.
 
       Endelig har mindretallet en annen vurdering av omstendigheter omkring konverteringen.
 
       Mindretallet legger til grunn at As første møte med den kristne menigheten på Raufoss kom i stand fordi han ble invitert av norsklæreren og tolken på asylmottaket, jf. forklaringen til vitnet Ivar Johansen som er pastor i Toten frikirke og norsklærerens ektefelle. At det ikke var A selv som tok initiativet, gjør konverteringstidspunktet mindre påfallende, etter mindretallets syn. Det kirkesamfunnet han ble invitert til å besøke - pinsemenigheten – er mer opptatt av misjonering og appell til følelser hos den enkelte deltaker enn den norske statskirken.
 
       Mindretallet finner det tilstrekkelig sannsynlig at As møte med pinsemenigheten har gitt ham den skjellsettende opplevelsen som han beskrev i sin forklaring for lagmannsretten og i sin skriftlige redegjørelse til utlendingsmyndighetene. Mindretallet er enig med flertallet i at det er ulikheter mellom de fremlagte redegjørelsene for hans kristne tro. Mindretallet finner imidlertid at han har gitt en rimelig forklaring på dette. Den første oversettelsen ble foretatt av en mann han jobbet sammen med på gatekjøkkenet. Det er lite treffende å omtale ham som «uautorisert translatør». Det kan ikke utelukkes at vedkommende har følt seg nokså fri ved «oversettelsen».
 
       Når det gjelder As lite reflekterte holdning til betydningen av konverteringen, viser mindretallet til at han er en mann med svært mangelfull skolegang. Det er rimelig å anta at han generelt har liten evne til, og trening med refleksjon. Det kan derfor ikke stilles så store krav til refleksjonen omkring konverteringen.
 
       Etter en samlet vurdering konkluderer mindretallet med at det er tilstrekkelig sannsynlig at A hadde en kristen overbevisning på skjæringstidspunktet 2. mars 2012. Det er etter dette ikke nødvendig for mindretallet å ta stilling til om A er vernet av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b.

3.6 Sakskostnader
 
       Staten v/ UNE har vunnet saken og har krav på full erstatning for sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. andre ledd. Det følger av tvisteloven § 20-2 tredje ledd første punktum at det kan gjøres unntak, helt eller delvis, dersom «tungtveiende grunner gjør det rimelig». Hvorvidt unntaksbestemmelsen skal anvendes beror på skjønn og må vurderes konkret i det enkelte tilfelle. Det er i § 20-2 tredje ledd andre punktum bokstavene a, b og c gitt enkelte retningslinjer for denne vurderingen, men disse er ikke uttømmende. I Innst.O.nr.110 (2004-2005) side 62-63 uttalt at «det vesentlige ved den konkrete lovanvendelse vil være å finne frem til et resultat som fremstår som rettferdig og rimelig».
 
       Saken har for lagmannsretten bydd på betydelig faktisk tvil, noe som er reflektert i at saken er avsagt med dissens. Også rettslige spørsmål knyttet til beviskrav er i noen grad uavklarte. En samlet lagmannsrett har derfor kommet til at det ikke bør tilkjennes sakskostnader etter tvisteloven § § 20-2 tredje ledd bokstav c.
 
       Når det gjelder sakskostnader for tingretten, skal lagmannsretten legge sitt resultat til grunn, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. En samlet lagmannsrett finner at det også her foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita den ankende part for sakskostnadsansvaret. Det vises til begrunnelsen over.
 
       Dommen er avsagt med den dissens som fremgår over.

 Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. Sakskostnader tilkjennes ikke verken for tingretten eller lagmannsretten.
Siste endringer
  • Ny: LB-2012-143613 Utlendingsloven (1988) § 28. Konvertering. (03.01.2014)

    Mann fra Afghanistan fikk ikke medhold i at UNEs avslag på asyl var ugyldig. Lagmannsretten kom, i likhet med tingretten, til at det ikke var noenlunde sannsynlig at hans konvertering fra islam til kristendom var reell.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo