Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2012-147989
Dokumentdato : 26.09.2013

Utlendingsrett. Religion. Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b, jf. § 29.

En iransk statsborger søkte asyl i Norge i 2003 av frykt for overgrep og mulig dødsstraff i Iran på grunn av deltagelse i studentdemonstrasjoner. Søknaden ble avslått. I 2011 anmodet han om at vedtaket ble omgjort da han hadde konvertert til kristendommen. UNE tok ikke begjæringen til følge. Tingretten kom til at UNEs vedtak var ugyldig. Lagmannsretten kom til motsatt resultat. Lagmannsretten la til grunn at asylsøkeren var reell konvertitt. Lagmannsretten kom også til at han ville fastholde sin kristne tro ved retur til Iran, men at det ikke forelå en reell fare for at han vil bli utsatt for forfølgelse i henhold til utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Ut fra dette resultatet behøvde lagmannsretten ikke ta stilling til om den metode Høyesterett anvendte i Rt-2012-494 (homofilidommen) også får anvendelse på religion, og i så fall hvilket resultat anvendelsen av metoden ville hatt. Asylsøkeren hadde også påberopt seg utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b og saksbehandlingsfeil, men dette førte ikke frem. Han ble idømt fulle saksomkostninger både for tingretten og lagmannsretten.

Saken gjelder:
       Saken gjelder gyldigheten av vedtak truffet av Utlendingsnemnda, og reiser spørsmålet om en iransk statsborger har rett til asyl under henvisning til at han som kristen konvertitt har en velbegrunnet frykt for forfølgelse i Iran.

Sakens bakgrunn: 
       Ankemotparten, A, født 0.0.1978, kom til Norge fra Iran den 29. august 2003 og søkte dagen etter om asyl. Begrunnelsen for asylsøknaden var frykt for overgrep og mulig dødsstraff på grunn av deltagelse i studentdemonstrasjoner. Søknaden ble avslått av Utlendingsdirektoratet (UDI) den 24. juni 2004. A klaget UDIs vedtak inn for Utlendingsnemnda (UNE), som avslo klagen den 4. mai 2006.

       Den 23. juni 2011 anmodet A om at UNEs vedtak ble omgjort. I anmodningen opplyste A at han hadde konvertert til kristendommen. Vedlagt anmodningen fulgte blant annet en dåpsattest fra Norsk Luthers misjonssamband datert 21. desember 2008 og ulike skriftlige bekreftelser for å underbygge realiteten i konverteringen.

       UNE besluttet at saken skulle behandles i nemndsmøte, men begrenset samtidig behandlingen til betydningen av de nye opplysningene om As konvertering. I beslutning av 8. november 2011 la UNE til grunn at A fremsto som en reell konvertitt, men fant ikke grunn til å ta omgjøringsanmodningen til følge. Beslutningen ble fattet med dissens idet ett av tre nemndsmedlemmer la til grunn at A ville bli forfulgt ved retur til Iran.

       Den 19. desember 2011 tok A ut stevning ved Oslo tingrett og krevde dom for at beslutningen av 8. november 2011 er ugyldig. Oslo tingrett avsa 5. juni 2012 dom med slik slutning:

1. Utlendingsnemndas beslutning av 8. november 2011 er ugyldig. 
2. Staten v/ Utlendingsnemnda dømmes til å betale 65 942,50 kroner i sakskostnader til A. 

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       Staten v/Utlendingsnemnda har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble avholdt 12. og 13. september 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger. A avgav forklaring, og det ble ført to vitner fra henholdsvis UNE og Landinfo. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, staten v/ Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført: 
       Når det gjelder rammene for domstolsprøvingen, har retten i utgangspunktet full prøvelsesrett. Domstolene bør likevel være tilbakeholdne med å sette til side utlendingsforvaltningens landfaglige vurderinger. Ved prøvingen av gyldigheten av UNEs beslutning skal retten bygge på faktum på avgjørelsestidspunktet, jf. Rt-2012-1985. Domstolene kan imidlertid se hen til nye bevis som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2007-1815. Forutsetningen er at det er tale om omstendigheter som enten var eller burde være kjent for UNE. Etter statens syn må retten se bort fra videoklipp lagt ut på youtube 7. desember 2011, og eventuelle endringer i type kristne aktiviteter og holdninger.

       A har ikke en velbegrunnet frykt for forfølgelse i henhold til utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Innholdet i « forfølgelse » er presisert i § 29, hvor det fremgår at det må være handlinger som « enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjør[ ] en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter ». Utenfor forfølgelse faller mindre inngripende reaksjoner som pågripelse og kortvarige fengslinger uten reelt grunnlag (men ikke hvor det er fare for alvorlige overgrep).

       Det følger av § 28 første ledd bokstav a at det må foreligge en « velbegrunnet frykt ». Dette beror på en fremtidsrettet vurdering; det må foretas en prognose. Det gjelder alminnelig krav om sannsynlighetsovervekt for hvilke fremtidige aktiviteter, basert på sur placeaktiviteter, som er aktuelle ved retur til Iran. Når det gjelder hvor sterk forfølgelsesfaren må være før den er velbegrunnet i lovens forstand, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt; det er tilstrekkelig at risikoen er « reell ». Risikoen må ikke bare være en fjern mulighet, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 86 og 88. Kravet vil variere etter hvor alvorlige overgrep det er tale om, jf. Rt-2011-1481.

       Metoden oppstilt for homofili i Rt-2012-494 får ikke anvendelse på religion. Det avgjørende er hvordan A vil opptre i Iran. Dersom metoden skal anvendes, er spørsmålet om As ved å være tilbakeholden med kristen aktivitet, vil være en konsekvens av de sosiokulturelle normer eller frykt for forfølgelse. Frykten må være sentral for vedkommendes valg, jf. Rt-2012-494 avsnitt 58. Det at A ikke akter å sette seg selv i fare, må sees i lys av de sosiokulturelle normer og ikke frykten for forfølgelse. Det at A ikke har fortalt sin familie om konverteringen, viser at det sosiale presset er sterkt.

       A har heller ikke krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Det foreligger ikke reell fare for dødsstraff m.v. ved retur av A til Iran.

       Det foreligger ikke noen saksbehandlingsfeil. Avgrensningen av saken i henhold til utlendingsloven § 16-11 andre ledd innebar ikke noen saksbehandlingsfeil. UNEs beslutning er heller ikke mangelfullt begrunnet. Eventuelle saksbehandlingsfeil leder uansett ikke til ugyldighet, når domstolene har full kompetanse, jf. Rt-1969-1053. Eventuelle feil har uansett ikke virket inn på resultatet, jf. forvaltningsloven § 41.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes. 
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten. 

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:
       Det anføres at tingrettens dom er riktig når man har kommet til at UNEs vedtak av 8. november 2011 er ugyldig som følge av rettsanvendelsesfeil. Subsidiært anføres det at A fyller vilkårene for å anses som flyktning, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b. Atter subsidiært anføres det at vedtaket lider av slike saksbehandlingsfeil at vedtaket er ugyldig.

       I forhold til utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a anføres det at UNEs vurdering er feil. Iranske myndigheter slår hardt ned på konvertitter som er tilsluttet hjemmekirker. Hjemmekirkene er illegale, noe som innebærer at de opererer i det skjulte. Ved avdekking vil « menigheten » bli arrestert og fengslet. « Vanlige » medlemmer blir også utsatt for forfølgelse. Ved pågripelse blir de tvunget til å frasi seg sin religion.

       Dersom de ikke frasier seg sin religion, blir de fengslet og utsatt for umenneskelig behandling. Hvordan myndighetene behandler standhaftige kristne konvertitter, er helt avgjørende for tilnærmingen til saken.

       Etterforskning, pågripelse og fengsling med tilhørende overgrep som reaksjon på at man er kristen konvertitt, er forfølgelse etter utlendingsloven § 28, jf. § 29. Dette gjelder uansett om fengslingen er kortvarig eller langvarig, så lenge personen blir utsatt for umenneskelig behandling under frihetsberøvelsen, og dette er begrunnet i en forfølgelsesgrunn.

       I forhold til utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b er det avgjørende at A har deltatt i politisk opposisjonsarbeid før han forlot Iran og etter at han kom til Norge. I tillegg har han konvertert til kristendommen. Han vil på grunn av dette være i myndighetenes søkelys og bli mistenkt for å drive undergravende virksomhet mot regime. Med dette står A i en reell fare for å bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling ved retur til Iran.

       Det er en saksbehandlingsfeil når UNE begrenset saken i henhold til utlendingsforskriften § 16-11 andre ledd. Når det skal vurderes om en utlending har en velbegrunnet frykt for å bli forfulgt, eller står i reell fare for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling ved retur, må hele det faktiske grunnlaget – og ikke bare konverteringen til kristendommen – danne grunnlaget for vurderingen.

       UNEs avgjørelse har også en mangelfull begrunnelse. Det fremstår som uklart om UNE har vurdert utlendingsloven § 28, jf. § 29 korrekt. Bevistemaet er om A har en reell og velbegrunnet frykt for at han vil bli forfulgt av myndighetene om det blir kjent for myndighetene og andre at han har konvertert og lever et kristent liv med sosial og religiøs kontakt med en hjemmekirke.

       Da A er innvilget fri sakførsel, nedlegges det ikke noen påstand om saksomkostninger.

       Det er nedlagt slik påstand:

        Anken forkastes.

 

Lagmannsrettens syn på saken:

1. Innledning
       Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn tingretten. Problemstillingen i saken er om UNEs beslutning av 8. november 2011 er gyldig. Hovedspørsmålet er om vedtaket strider mot asylbestemmelsen i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, som bestemmer:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen 
a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, (...). 

       I tillegg har ankemotparten påberopt seg andre ugyldighetsgrunner som lagmannsretten kommer tilbake til.

2. Rammene for domstolsprøvingen
       Lagmannsretten vil først kort gjøre rede for det rettslige grunnlaget for prøvingen av gyldigheten av UNEs beslutning.

       Utgangspunktet er at domstolene kan prøve utlendingsmyndighetene generelle tolkning av utlendingsloven § 28, og subsumsjonen, det vil si at lagmannsretten har full overprøvingskompetanse. Lagmannsretten mener likevel at det bør utvises en viss tilbakeholdenhet ved å overprøve utlendingsmyndighetenes landfaglige vurderinger, og lagmannsretten kan slutte seg til det som retten uttalte om dette i Borgarting lagmannsretts dom LB-2008-124644, hvor det heter:

        Det bør likevel utvises en viss tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsmyndighetenes vurderinger der disse vurderingene fremstår som forsvarlige, og det ikke er fremkommet nye opplysninger eller sakkyndighetsvurderinger under domstolsbehandlingen. Dels vil utlendingsmyndighetene ha bred erfaring som i utgangspunktet gir dem spesielle forutsetninger for å vurdere søkerens forklaring opp mot andre fakta, dels vil de også ha bedre forutsetninger for å vurdere de mer generelle opplysningene i saken opp mot annen landkunnskap. 

       Utgangspunktet er at retten må legge til grunn de faktiske forhold på vedtakstidspunktet, jf. Høyesteretts plenumsdom inntatt i Rt-2012-1985 avsnittene 81, 92 og 98. Dette innebærer at skjæringstidspunktet for relevante fakta er 8. november 2011. Det vil imidlertid i en viss utstrekning være adgang til å ta hensyn til senere fremkomne opplysninger (bevis) som kan kaste lys over den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Høyesteretts dom inntatt i Rt-2009-851, hvor det heter (avsnitt 48):

        (...) Jeg holder meg i det følgende til den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i Rt-2007-1815, avsnitt 33, men viser også til avsnitt 34, der det presiseres at det vil være adgang til å ta i betraktning senere framkomne opplysninger som kan kaste lys over den faktiske situasjon på vedtakstidspunktet. 

3. Nærmere om utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a
 
Generelt om § 28 første ledd bokstav a 
       Et grunnvilkår for å være beskyttet av § 28 første ledd bokstav a, er at asylsøkeren må ha « en velbegrunnet frykt for forfølgelse ». Innholdet i « forfølgelse » er nærmere presisert i § 29, som i første og andre ledd har følgende ordlyd:

        For at handlinger skal anses å utgjøre forfølgelse i henhold til § 28 første ledd bokstav a, må de enten 

a) enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjøre en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, særlig slike rettigheter som ikke kan fravikes i medhold av artikkel 15 nr. 2 i den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950, eller 
b) utgjøre flere forskjellige tiltak, herunder krenkelser av menneskerettigheter, som til sammen er så alvorlige at de berører et menneske på en måte som kan sammenlignes med situasjonen beskrevet i bokstav a. 
        Forfølgelse kan blant annet ta form av 
a) fysisk eller psykisk vold, herunder seksualisert vold, 
b) lovgivning og administrative, politimessige og judisielle tiltak, enten de er diskriminerende i seg selv eller praktiseres på en diskriminerende måte, 
c) strafforfølgelse og straffullbyrdelse som er uforholdsmessig eller diskriminerende, 
d) fravær av muligheten for rettslig overprøving når dette fører til straffer som er uforholdsmessige eller diskriminerende, 
e) strafforfølgelse for å nekte militærtjeneste i en konflikt der slik tjeneste vil inkludere forbrytelser eller handlinger som nevnt i § 31 første ledd, eller 
f) handlinger som er rettet særskilt mot kjønn eller mot barn. 

       I § 30 er det nærmere bestemmelser om grunnlaget for forfølgelse etter § 28 første ledd bokstav a.

       For at vi skal stå overfor « forfølgelse » i lovens forstand, må det dreie seg om handlinger som « enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjør[ ] en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter », jf. § 29 første ledd litra a. Det følger av bestemmelsen at krenkelsen må være alvorlig. Dette kravet er nærmere omtalt i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 84 venstre spalte:

        Departementet vil bemerke at ikke enhver krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter vil utgjøre forfølgelse. For eksempel vil ikke en krenkelse av religionsfriheten i form av begrensninger i adgangen til å drive misjonering i hjemlandet, uten videre gi rett til internasjonal beskyttelse. Det er heller ikke slik at enhver krenkelse av de ufravikelige menneskerettighetene etter EMK artikkel 15 nr. 2 (...), vil utgjøre forfølgelse. Selv om det er i strid med EMK art. 15 nr. 2 å gi straffebestemmelser tilbakevirkende kraft, kan det ikke uten videre anses å foreligge en rett til internasjonal beskyttelse selv om en opposisjonell får bøtestraff for en handling som ikke var straffbar etter landets lov da gjerningen ble begått.  
Departementet støtter på denne bakgrunn utvalgets forslag om at man på samme måte som i EUs statusdirektiv, stiller krav til den aktuelle krenkelsens alvor.  
Det vises for øvrig til at det fremgår av annet ledd at også flere tiltak, som ikke nødvendigvis må innebære krenkelser av menneskerettigheter, kan utgjøre forfølgelse så fremt disse samlet sett er så alvorlige at de berører livssituasjonen til et menneske på en måte som kan sammenlignes med de krenkelser som er nevnt i første ledd bokstav a. 

       Det følger videre av forarbeidene at mindre inngripende reaksjoner faller utenfor forfølgelsesbegrepet, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 415 høyre spalte:

        Forfølgelse kan arte seg som overgrep som for eksempel fengsling av en viss varighet, tortur eller andre trusler mot liv, helse eller den personlige frihet. Mindre inngripende reaksjoner som å bli brakt inn til politiet for så å bli løslatt, ulike former for diskriminering mv, vil i utgangspunktet falle utenfor forfølgelsesbegrepet. Forhold som hver for seg ikke er alvorlig nok til å karakteriseres som forfølgelse kan likevel etter en samlet vurdering anses å utgjøre forfølgelse. Også diskriminering som gir alvorlig utslag for den det gjelder, som for eksempel på bakgrunn av etnisitet å bli utestengt fra livsnødvendige helsetjenester man er avhengig av eller hindret i muligheten til å livnære seg selv, vil etter omstendighetene kunne anses som forfølgelse. 

       Det samme fremgår av Høyesteretts dom (homofilidommen) inntatt i Rt-2012-494 avsnitt 35:

        Termen « forfølgelse » innebærer at frykten må referere seg til alvorlige overgrep. 

       Når det nærmere gjelder innholdet i forfølgelsesbegrepet, viser lagmannsretten også til Vevstad (red.), Utlendingsloven med kommentarer (2010) side 219-220:

        Spørsmålet er (...) ikke først og fremst om en menneskerettighet vil bli krenket, men like mye i hvor stor grad og på hvilken måte. (...) Det kan (...) gi grunnlag for å trekke en grense mot krenkelser som normalt ikke er alvorlige nok til å kunne danne grunnlag for anerkjennelse som flyktning. Mindre inngripende reaksjoner fra statens side, som å bli arrestert uten saklig grunn for å bli løslatt, eller sporadisk diskriminering, vil falle utenfor forfølgelsesbegrepet. Heller ikke kortvarige fengslinger uten reelt grunnlag vil rekke opp til terskelen « forfølgelse », med mindre søkeren i forbindelse med fengslingen også løper en fare for alvorlige fysiske overgrep. 

       Lagmannsretten legger etter dette til grunn at for eksempel arrest uten saklig grunn, kortvarige fengslinger uten alvorlige fysiske overgrep eller sporadisk diskriminering ikke er å anse som « forfølgelse » i lovens forstand.

       Som det fremgår av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, må A ha en « velbegrunnet frykt » for forfølgelse ved retur til Iran. Det må følgelig foretas en fremtidsrettet vurdering av hvordan han vil opptre ved eventuell retur til Iran. Lagmannsretten legger til grunn at det i denne sammenheng er krav om sannsynlighetsovervekt for hvilke fremtidige aktiviteter, basert på sur placeaktiviteter, som er aktuelle ved retur til Iran. Når det gjelder hvor sterke forfølgelsesfaren må være før den er velbegrunnet i lovens forstand, kreves det imidlertid ikke sannsynlighetsovervekt. Det fremgår av Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 86 og side 88 at det er tilstrekkelig at risikoen er « reell », og den må ikke bare være en fjern mulighet.

As konvertering og praktisering av sin kristne tro i Norge
       Når det gjelder den konkrete faktumvurderingen, tar lagmannsretten utgangspunkt i at A – slik også UNE har lagt til grunn – er en reell konvertitt til kristendommen, og at dette skjedde etter at han kom til Norge (subjektiv sur place). Han har forklart både til UNE og i lagmannsretten at han leser Bibelen daglig, og at han deltar i aktiviteter i flere av de menighetene han er tilknyttet. I tillegg deltar han i samlinger arrangert av Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA). Dette fremgår også av de erklæringer som ble fremlagt for UNE i forbindelse med omgjøringsbegjæringen. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn – basert på hans egen forklaring at han ikke har – og heller ikke ønsker å ha – noen ledende eller misjonerende aktiviteter. A er ifølge egen forklaring innadvendt og ingen « taler » i store forsamlinger. Han foretrekker å snakke på tomannshånd med andre om sin kristne tro.

As forventede kristne aktivitet ved retur til Iran
       Spørsmålet er følgelig hva som vil være forventet kristen aktivitet ved en retur til Iran. Dette er som nevnt en fremtidsrettet vurdering, og beviskravet er sannsynlighetsovervekt. Basert på informasjon fra Landinfo legger lagmannsretten til grunn som overveiende sannsynlig at A ikke vil delta i etablerte lovlige kristne kirker i Iran, hverken etniske eller ikke etniske. A har heller ikke gitt uttrykk for at han vil forsøke å få innpass i slike kristne kirker i Iran.

       A har ikke gitt noe klart uttrykk for hvordan han vil opptre som kristen, hvis han må reise tilbake til Iran. Det fremgår av UNEs beslutning at han forklarte til nemnda at han ikke vil « sette seg selv i fare på noe vis ved retur til Iran ». Ut fra det A forklarte i lagmannsretten, finner lagmannsretten det sannsynliggjort at han vil opptre forsiktig, men at han ikke vil fornekte sin kristne tro.

       Ut fra hvordan A har praktisert sin kristne tro i Norge, er det ingen holdepunkter for at han tar sikte på utadrettet og synlig misjonering eller å organisere og lede nettverk med andre kristne.

       Lagmannsretten legger til grunn, på basis av Landinfos opplysninger og As egen forklaring, at han ved retur til Iran i utgangspunktet vil praktisere sin kristne tro hjemme ved bibellesning og annen kristen aktivitet. Lagmannsretten finner det imidlertid sannsynlig at A vil forsøke å komme i kontakt med andre likesinnede kristne, og at han etter hvert vil kunne komme inn i et såkalt hjemmekirkemiljø. Med husmenighet eller hjemmekirke menes en privatperson eller pastor som inviterer 5-10 personer hjem til seg for å delta i bønn, forkynnelse eller studier. Hjemmekirkene er ulovlige og illegale. Det er imidlertid ingen holdepunkter for at A her vil få eller ha en ledende eller misjonerende rolle.

Hva risikerer A på grunn av sin kristne tro ved retur til Iran? 
       Landrådgiver Are Hovdenak, som også forklarte seg i nemndsmøte 1. november 2011, møtte for lagmannsretten og forklarte seg. Det foreligger også flere notater fra Landinfo i saken, herunder et temanotat (Iran: Kristne og konvertitter) fra juli 2011. UDI har også utgitt flere praksisnotater for asylsaker.

       Landinfos opplysninger og vurderinger bygger på et bredt kildetilfang som bl.a. omfatter skriftlig materiale og opplysninger fra internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner, UNHCR og andre FN-organisasjoner, egen og andre lands utenrikstjenester og egne reiser. Landinfo bygger også på opplysninger fra kristne organisasjoner. Lagmannsretten legger til grunn at Landinfos opplysninger og vurderinger holder god kvalitet og er pålitelige.

       Ut fra landrådgiver Hovdenaks forklaring og informasjonen fra Landinfo legger lagmannsretten til grunn at det har funnet sted en forverring av den generelle menneskerettssituasjonen i Iran i de senere årene, særlig etter valget i 2009 som ble etterfulgt av omfattende protester. Dette har også medført en mer utstrakt overvåking av kristne miljøer og flere aksjoner, herunder arrestasjoner av kristne. De fleste fengslingene er kortvarige. Fengselsforholdene er kummerlige, og tortur forekommer, men er ikke utbredt.

       Til tross for forverringen som har funnet sted, er det ifølge Landinfo liten risiko for at kristne konvertitter som ikke misjonerer åpenlyst eller opptrer synlig utad som organisatorer eller ledere, blir utsatt for overgrep som har karakter av overgrep i lovens forstand, for eksempel fengsling av lengre varighet eller tortur. I iransk tradisjon er det et skarpt skille mellom offentlig og privat sfære. Innenfor den private sfære er spillrommet for ulike livsstiler stort, også med hensyn til religionsfriheten. Konvertering til kristendommen i seg selv medfører følgelig ikke risiko for forfølgelse fra iranske myndigheter eller andre grupper, og iranske konvertitter kan returnere til Iran såfremt de utøver sin religion innenfor de sosiokulturelle rammene i Iran.

       På grunnlag av dette og As forventede kristne aktivitet ved retur til Iran, legger lagmannsretten til grunn at A vil opptre på en måte som er uten noen større risiko for at han av den grunn vil bli utsatt for forfølgelse i lovens forstand. Lagmannsretten ser ikke bort fra at A vil legge bånd på seg i det offentlige rom ved at han ikke vil ha på seg kors og bære bibel og andre kristne skrifter lett synlig. En slik mindre tilpasning i adferd i det offentlige rom, kan imidlertid ikke tillegges noen betydning for resultatet.

       As prosessfullmektig har fremholdt at det helt avgjørende for tilnærmingen i saken er hvordan en standhaftig kristen blir behandlet etter en razzia mot en hjemmekirke. Han har i den forbindelse vist til landrådgiver Hovdenaks forklaring, hvor Hovdenak gav uttrykk for at de fleste som blir arrestert etter en razzia, skriver under på en erklæring om at de frafaller den kristne tro og går tilbake til islam. Dersom en kristen konvertitt ikke frafaller sin tro, har As prosessfullmektig anført at han eller hun risikerer langvarig fengsling.

       Lagmannsretten viser til at ifølge landrådgiver Hovdenak er det liten eller ingen kunnskap om hvordan en « standhaftig » kristen konvertitt behandles etter en razzia mot en hjemmekirke. Det kan imidlertid forekomme bruk av fysiske og psykiske trusler. Ifølge Hovdenakk er det minst titusen konvertitter i Iran, og 300 er arrestert siden 2010. Det har imidlertid vært razziaer og gruppearrestasjoner hver jul de siste fem årene.

       Lagmannsretten har kommet til at selv om det foregår razziaer mot hjemmekirker, er det ikke en reell risiko for at A vil bli utsatt for forfølgelse i lovens forstand, men i høyden en fjern mulighet. For at dette i det hele tatt skal bli en problemstilling, må A for det første – dersom han ønsker det – få innpass i en etablert hjemmekirke – noe som ikke er enkelt og uansett må påregnes å ta tid. For det andre må han være til stede når razziaen eventuelt finner sted og bli arrestert. Selv om A i så fall blir tatt med til politistasjonen og fengslet, er det, slik lagmannsretten ser det, ikke en reell risiko for at han vil bli utsatt for forfølgelse i lovens forstand, selv om han ikke vil oppgi sin kristne tro. Lagmannsretten viser i den forbindelse til at A ikke vil ha noen ledende rolle i hjemmekirken, og at han heller ikke vil drive misjonering. Som nevnt ovenfor, vil ikke mer kortvarige fengslinger rekke opp til terskelen for « forfølgelse », med mindre søkeren i forbindelse med fengslingen også løper en fare for alvorlige fysiske overgrep. Det at A eventuelt risikerer å bli utsatt for til dels kraftig press for å frafalle sin kristne tro, fører heller ikke til at man vil stå overfor forfølgelse i lovens forstand. Selv om det ifølge landrådgiver Hovdenak er liten kunnskap om hva som skjer med de standhaftige kristne, er det intet som tilsier at disse blir utsatt for langvarig fengsling og eventuell tortur, forutsatt at de ikke har hatt en ledende rolle eller drevet utadrettet misjonering.

Foreligger det andre forhold som er egnet til å forsterke risikoen for alvorlig forfølgelse? 
       Lagmannsretten har kommet til at det ikke foreligger andre forhold ved As person eller fortid som innebærer at han er mer utsatt enn andre konvertitter.

       Det forhold at A reiste ulovlig ut av landet, kan ifølge landrådgiver Hovdenakk medføre en bot på 50-60 USD, men vil ikke i seg selv sette ham i myndighetenes søkelys. Han har etter det opplyste ikke vært arrestert i Iran tidligere. A deltok i en studentdemonstrasjon i 2003. Dette ligger imidlertid nå langt tilbake i tid, og han var kun en alminnelig deltager da han ifølge sin forklaring i lagmannsretten « tilfeldigvis » kom inn i demonstrasjonen. Han har ikke vært politisk aktiv, og medlemskapet i PARS, en organisasjon som arbeider for å kaste det islamske regimet i Iran, var kortvarig. As deltagelse i demonstrasjoner i Oslo, kan ha blitt overvåket, men A har ikke stukket seg frem i media eller blitt referert i media. Lagmannsretten bemerker for øvrig at dette er et nytt faktum som ikke forelå da UNE traff sin beslutning. A er også, som nevnt, ifølge eget utsagn ikke en utadrettet person.

Konklusjon:
       Lagmannsretten er kommet til at selv om A vil fastholde sin kristne tro ved retur til Iran, foreligger det ikke en reell fare for at han vil bli utsatt for forfølgelse i henhold til utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Ut fra det resultat lagmannsretten har kommet til, behøver lagmannsretten ikke ta stilling til om den metode som Høyesterett anvendte i Rt-2012-494 (homofilidommen) også får anvendelse på religion, og i så fall hvilket resultat anvendelsen av metoden på vår sak ville ført til.

4. Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b
       Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b bestemmer:

        En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen 
        a) 
        b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet. 

       Bokstav a og b overlapper hverandre langt på vei. Bokstav b skiller seg imidlertid fra bokstav a på to punkter. For det første oppstiller den ikke noe krav om forfølgelsens årsak. For det andre oppstiller den krav til forfølgelsens art; dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

       Lagmannsretten finner det klart at A ikke faller inn under bokstav b, da det ikke foreligger noen reell fare for dødsstraff m.v. ved retur til Iran. Lagmannsretten viser til drøftelsen ovenfor under punkt 4 vedrørende § 28 første ledd bokstav a.

5. Spørsmålet om saksbehandlingsfeil
       A har anført to saksbehandlingsfeil. For det første at UNE med hjemmel i utlendingsforskriften § 16-11 andre ledd besluttet at nemndsmøtet bare skulle ta stiling til om de nye opplysningene om at A hadde konvertert til kristendommen gav grunnlag for omgjøring av tidligere vedtak. For det andre at UNEs beslutning har mangelfull begrunnelse.

       Lagmannsretten har kommet til at ingen av disse to påberopte saksbehandlingsfeil kan føre frem.

       Når det gjelder det forhold at nemndsmøtet kun tok stilling til de nye opplysningene om As konvertering til kristendommen, følger det direkte av utlendingsforskriften § 16-11 andre ledd at nemndsleder kan begrense saksbehandlingen på denne måten. Lagmannsretten kan heller ikke se at UNEs beslutning lider av mangelfull begrunnelse. Det er videre ikke kommet frem noe som tilsier at den opprinnelige avslagsgrunnen sammenholdt med de nye opplysninger om konvertering til kristendommen, skulle tilsi at UNEs beslutning er ugyldig.

       Under enhver omstendighet kan eventuelle saksbehandlingsfeil ikke lede til ugyldighet. Som nevnt under punkt 2, har lagmannsretten full overprøvingskompetanse. En saksbehandlingsfeil kan derfor ikke uten videre lede til ugyldighet, jf. for eksempel Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-1969-1053 på side 1060, hvor det heter:

        Til den subsidiære anførsel fra A's side skal jeg alene bemerke at avgjørelsen av A's krav på krigspensjon ikke for noen del ligger innenfor rammen at et skjønn som tilligger forvaltningen alene. Spørsmålet hører i sin helhet under domstolene som må avgjøre det på grunnlag av det materiale som forelegges for retten. Det blir da ikke plass for noen opphevelse av Rikstrygdeverkets avgjørelse på grunn av mulige feil i saksbehandlingen når domstolene både har den fulle kompetanse og, som i denne sak, også det tilstrekkelige materiale til å avgjøre det krav Rikstrygdeverket måtte ha avslått. 

       A har uansett ikke sannsynliggjort at eventuelle saksbehandlingsfeil har virket inn på resultatet, jf. forvaltningsloven § 41.

6. Saksomkostninger
Lagmannsretten: 
       Staten v/Utlendingsnemnda har vunnet saken, og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og andre ledd krav på å få erstattet sine saksomkostninger. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A helt eller delvis for erstatningsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

       Lagmannsretten bemerker at ulikt styrkeforhold mellom partene ikke er tilstrekkelig til å anvende unntaksregelen i § 20-2 tredje ledd, jf. Rt-2012-209 avsnitt 17:

        Tvisteloven § 20-2 tredje ledd første punktum bestemmer at den tapende part helt eller delvis kan fritas fra sakskostnadsansvar « hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig ». Etter § 20-2 tredje ledd andre punktum bokstav c skal det ved vurderingen blant annet « legges særlig vekt på... om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt unntak ». Det følger av denne bestemmelse at det ikke er tilstrekkelig for å bli fritatt for sakskostnadsansvar at saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og at det er stor forskjell på styrkeforholdet mellom partene, jf. Rt-2011-586. Den overordnede norm er at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita fra ansvar. Dette innebærer at det for å frita for omkostningsansvar etter § 20-2 tredje ledd bokstav c må komme noe i tillegg til velferdsmessig betydning og ulikt styrkeforhold – for eksempel at avgjørelsen har budt på tvil, at saken har prinsipiell interesse eller at den tapende part ellers har hatt god grunn til å få saken prøvd for domstolene. Ved vurderingen er imidlertid sakens velferdsmessige betydning og styrkeforholdet mellom partene et prioritert hensyn. (...) ». 

       Etter lagmannsrettens syn har avgjørelsen ikke budt på tvil, saken har ikke prinsipiell interesse, og A har ikke hatt god grunn til å få saken prøvd for domstolene.

       Staten v/Utlendingsnemnda har innlevert omkostningsoppgave på kr 51 100. Det er ikke fremkommet bemerkninger til oppgaven. Lagmannsretten finner at omkostningene har vært nødvendige, og at det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd, jf. femte ledd. I tillegg kommer rettsgebyret kr 23 220, til sammen kr 74 320.

Tingretten: 
       Det fremgår av tvisteloven § 20-9 andre ledd at lagmannsretten skal legge sitt resultat til grunn når det gjelder fastsettelse av saksomkostninger for tingretten. Saken kan ikke sies å ha vært i en annen stilling ved lagmannsrettens prøving, hverken faktisk eller rettslig. Lagmannsretten har derfor kommet til at staten v/Utlendingsnemnda har krav på å få erstattet sine saksomkostninger for tingretten etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og andre ledd. Det foreligger ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A helt eller delvis for erstatningsansvaret for tingretten, jf. § 20-2 tredje ledd. Det vises i den forbindelse til det som er nevnt ovenfor om § 20-2 tredje ledd litra c.

       Staten v/Utlendingsnemnda innleverte en omkostningsoppgave på kr 62 500 til tingretten. Lagmannsretten finner at omkostningene har vært nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd, jf. femte ledd.

       Dommen er enstemmig.

 

Domsslutning:


1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes. 
2. A betaler til staten v/Utlendingsnemnda 74.320 – syttifiretusentrehundreogtyve – kroner i saksomkostninger for lagmannsretten innen 2 – to – uker etter forkynnelse av denne dommen. 
3. A betaler til staten v/Utlendingsnemnda 62.500 – seksitotusenfemhundre – kroner i saksomkostninger for tingretten innen 2 – to – uker etter forkynnelse av denne dommen. 

Siste endringer
  • Ny: LB-2012-147989 Utlendingsrett. Religion. Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b, jf. § 29. (02.10.2013)

    Saken gjaldt spørsmålet om en iransk statsborger har rett til asyl under henvisning til at han som kristen konvertitt har en velbegrunnet frykt for forfølgelse i Iran.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo