Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2012-157918
Dokumentdato : 06.03.2014

Statsborgerloven § 26 annet ledd. EMK artikkel 8.

Saken gjaldt gyldigheten av vedtak om tilbakekall av norsk statsborgerskap. Tingretten frifant staten ved Utlendingsnemnda. I ankesaken kom lagmannsretten til samme resultat, men med en noe annen begrunnelse enn tingretten, og anken ble følgelig forkastet. Lagmannsretten fant at vedtaket hadde hjemmel i statsborgerloven § 26 annet ledd 1. punktum og at vedtaket ikke var grovt urimelig. Det forelå heller ikke brudd på EMK artikkel 8.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak om tilbakekall av norsk statsborgerskap.
 
Sakens bakgrunn

       Partene er i det alt vesentlige enige i Oslo tingretts framstilling av saken. Fra tingrettens dom hitsettes følgende beskrivelse av sakens bakgrunn:

       A, født 0.0.1990 i Tyrkia, fikk innvilget oppholdstillatelse i Norge i Utlendingsdirektoratets (UDIs) vedtak datert 6. september 2004. Vedtaket var begrunnet i familiegjenforening med hans far B som på det tidspunktet bodde i Norge. A ankom Norge den 13. september 2004. Han sendte søknad om norsk statsborgerskap den 4. september 2005, og søknaden ble innvilget i UDIs vedtak datert 3. januar 2007.

        Den 7. oktober 2009 fikk A forhåndsvarsel fra UDI om tilbakekall av hans norske statsborgerskap. UDI viste i forhåndsvarselet til at UDI hadde fattet vedtak datert 10. juli 2008 om tilbakekall av Bs norske statsborgerskap da man fant det sannsynliggjort at han hadde inngått proforma ekteskap med norsk borger i den hensikt å skaffe seg og sin familie oppholdsgrunnlag i Norge. UDIs vedtak av 10. juli 2008 ble opprettholdt av UNE i vedtak av 16. juli 2009. UDI uttalte blant annet følgende i forhåndsvarselet:

        «Ettersom As oppholdstillatelser er gitt på grunnlag av familiegjenforening med hans far, og hans oppholdsgrunnlag er kjent ugyldig, vil også As oppholdsgrunnlag regnes som ugyldig. Vedtaket om norsk statsborgerskap er således fattet på feilaktig grunnlag.»

        Advokat Lars Eriksen innga den 9. desember 2009 bemerkninger til UDIs forhåndsvarsel av 7. oktober 2009 på vegne av A. UDI fattet deretter vedtak om tilbakekall av As statsborgerskap datert 27. januar 2010. UDI uttalte blant annet følgende i vedtaket:

        «I medhold av statsborgerloven av 10. juni 2005 § 26 annet ledd kan et vedtak om norsk statsborgerskap kalles tilbake dersom det følge av forvaltningsloven § 35 eller alminnelige forvaltningsrettslige regler at vedtaket kan omgjøres.

        Er vedtaket om statsborgerskap bygget på uriktige opplysninger, kan vedtaket kalles tilbake hvis søkeren mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller har fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket.

        Ditt oppholdsgrunnlag i Norge har vært i familiegjenforening med din far, B.

        Han statsborgerskap ble tilbakekalt i Utlendingsdirektoratets vedtak av 16.07.2009 da man fant at det var gitt på ugyldig grunnlag. Vedtaket ble opprettholdt av Utlendingsnemnda den 16.07.2009.

        Ettersom ditt oppholdsgrunnlag i Norge har vært avhengig av din far, og hans oppholdsgrunnlag er kjent ugyldig, medfører dette at også ditt grunnlag anses for å være ugyldig.»

        Advokat Eriksen fremsatte deretter klage datert 3. mars 2010 over UDIs vedtak på vegne av A. UDI sendte over saken til UNE ved oversendelsesbrev datert 5. mai 2010. Advokat Erik Osvik overtok deretter som As advokat, og innga tillegg til klagen datert 3. august 2010.

       UNE fattet deretter vedtak datert 4. august 2011, som gikk ut på at klagen fra A over UDIs vedtak ikke ble tatt til følge. I begrunnelsen ble det vist til statsborgerloven § 26 annet ledd. UNE viste også til UDIs begrunnelse i vedtak av 27. januar 2010 samt oversendelsesbrev av 5. mai 2010 og sluttet seg til disse. UNE uttalte dessuten:

        «Som hovedregel vil også barnas statsborgerskap bli tilbakekalt når dette er ervervet på bakgrunn av tillatelser som er gitt i familiegjenforening med en hovedperson (klagerens far) og hovedpersonens statsborgerskap tilbakekalles, jf Ot.prp.nr.41 (2004-2005) side 180. Grunnlaget for barnas statsborgerskap svikter når det er basert på et ugyldig vedtak om å innvilge far statsborgerskap.

         UNE viser også til dom fra Oslo tingrett av 10.11.2008 (saksnr 08-068435TVI-OTIR/07).

        Når det gjelder anførselen om at klageren ikke kan anses som barn, bemerker UNE at klageren var under 18 år da UDI innvilget hans søknad om norsk statsborgerskap i vedtak av 03.01.2007. At klageren i ettertid har fylt 18 år kan etter UNEs mening ikke få særskilte betydning for vurderingen.

        På bakgrunn av dette mener UNE at vedtaket av 03.01.2007 er fattet på feil faktisk grunnlag, og kan omgjøres, jf fvl § 35 bokstav c. Klagerens statsborgerskap kan dermed tilbakekalles, jf statsborgerloven § 26 annet ledd.»

        UNE foretok også en forholdsmessighetsvurdering, og kom til at tilbakekall av statsborgerskapet ikke var et uforholdsmessig tiltak.

       Advokat Osvik varslet stevning den 24. oktober 2011. UNE vurderte deretter om det forelå grunn til å omgjøre vedtaket av 4. august 2011, og kom i sin beslutning datert 4. november 2011 til at det ikke var grunnlag for å omgjøre det tidligere vedtaket. 

       Ved stevning datert 30. november 2011 reiste A søksmål med krav om at UNEs vedtak av 4. august 2011 om tilbakekall av norsk statsborgerskap, med tilhørende beslutning om ikke å omgjøre vedtaket av 4. november 2011, er ugyldige. Staten tok til motmæle i tilsvar datert 20. januar 2012, og påsto frifinnelse. 

       Hovedforhandling ble avholdt 24. mai 2012. Partene møtte med sine prosessfullmektiger. Prosessfullmektigene var enige om at saken i all hovedsak gjelder lovtolkning, og at det ikke er uenighet om faktum. Det var derfor enighet om at saken skulle behandles etter modell av saker for Høyesterett, uten bevisføring utover dokumentasjon av de dokumenter som er fremlagt i saken.

       Oslo tingrett avsa 18. juni 2012 dom med slik domsslutning:  

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Sakskostnader idømmes ikke.

       A anket 5. september 2012 dommen til Borgarting lagmannsrett. Staten v/Utlendingsnemnda tok til motmæle i anketilsvar av 1. oktober 2012.
 
       Ankeforhandling ble holdt 11. februar 2014 i Borgarting lagmannsretts hus i Oslo. Ankende part møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt ett vitne. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.
 
Ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

       Anken gjelder feil ved rettsanvendelsen i tingrettens dom.

       Det gjøres gjeldende at UNEs vedtak av 4. august 2011 om tilbakekall av As norske statsborgerskap, og tilhørende beslutning av 4. november 2011 om ikke å omgjøre vedtaket, er ugyldige.
 
       Det anføres at UNEs vedtak om tilbakekall av statsborgerskapet er truffet i medhold av statsborgerloven § 26 annet ledd annet punktum da omgjøringen baserer seg på at det er gitt uriktige opplysninger, og ikke i medhold av annet ledd første punktum. Bestemmelsen i annet ledd annet punktum begrenser den alminnelige omgjøringsadgangen til forvaltningen etter annet ledd første punktum. Er omgjøringen basert på at det er gitt uriktige opplysninger må omgjøringen forankres i bestemmelsen i annet ledd annet punktum. Det er i et slikt tilfelle ikke mulig å bruke omgjøringsadgangen i annet ledd første punktum.
 
       Vedtaket etterlater uansett så stor uklarhet med hensyn til hvilken hjemmel det er truffet i medhold av, at dette i seg selv må medføre ugyldighet.
 
       Tingretten tar feil når den legger til grunn at vedtaket kan hjemles i statsborgerloven § 26 annet ledd annet punktum, da det ikke er ankende part men hans far som har fremsatt opplysninger mot bedre vitende. Bestemmelsen regulerer uttømmende at det kun er «søkeren» som mot bedre vitende fremsetter uriktige opplysninger som kan få tillatelsen tilbakekalt.
 
       Ankende part var umyndig på det tidspunkt søknad om statsborgerrett ble fremsatt. Det er faren som må anses som «søker» da søknaden ble fremsatt, jf. riksborgerrettsloven § 16 første ledd. At et barn ikke gis partsevne følger også av vergemålsloven § 1 og § 9 sammenholdt med forvaltningsloven § 16. Uansett, om ankende part selv skulle anses som søkeren er de uriktige opplysningene ikke gitt av ham, men av faren. Tilbakekallet har således ikke hjemmel i lovens ordlyd.
 
       Det er bare de forsettlige handlinger som er ment å skulle rammes, jf. NOU 2000:32 punkt 13.2.3. Ankende part kan ikke anses å kunne tillegges noe forsett, da søknaden ble fremsatt av faren. Lovens sentrale vilkår for tilbakekall er dermed ikke oppfylt.
 
       Ankende part var heller ikke klar over at ekteskapet var å anse som et proforma ekteskap i utlendingslovens forstand, jf. Rt-2006-1657. Selv om informasjonen faren ga i søknaden var basert på bristende forutsetninger, innebærer ikke det at det var noe å bebreide ankende part i denne sammenheng.
 
       Det foreligger ikke noen andre rettssetninger, slik som lære om identifikasjon eller avledet ugyldighet, som kan lede til et annet tolkningsresultat. En slik lære må eventuelt forankres i omgjøringsadgangen etter forvaltningsloven § 35 eller alminnelige ugyldighetsregler. Lovens ordlyd gir en begrensning i den generelle omgjøringsadgangen, jf. statsborgerloven § 26 annet ledd annet punktum.
 
       Tilbakekall utgjør et inngripende vedtak og krever etter legalitetsprinsippet klar hjemmel i lov. Tilbakekall kan derfor ikke forankres i reelle hensyn eller konsekvensargumentasjon, slik tingretten synes å ha gjort.
 
       Uttalelsen i Ot.prp.nr.41 (2004-2005) side 180 er ikke tilstrekkelig for å begrunne en løsning der barnet skal anses som søker etter loven (aktiv identifikasjon), eller at ankende part mister en rett som følge av at faren mister sin rett (avledet ugyldighet). Familien var i denne saken uansett ikke en enhet på vedtakstidspunktet.
 
       Det foreligger ikke andre kompetansegrunnlag for forvaltningen som kan begrunne et tilbakekall. Det er nødvendig å påvise et slikt grunnlag, da det ikke kan foretas inngrep i en etablert rettighet i strid med legalitetsprinsippet. Kompetansegrunnlag som ikke følger av formell lov har uansett begrenset rekkevidde, der det vil være grenser for hvor inngripende de kan være. Dette er en sak der tilbakekall er svært inngripende.
 
       Subsidiært, dersom retten skulle komme til at vedtaket er truffet i medhold av statsborgerloven § 26 annet ledd annet punktum, anføres at As innvilgelse av statsborgerskap ikke var avledet av farens statsborgerskap. Han søkte ikke statsborgerskap sammen med faren, og han fikk innvilget statsborgerskapet i medhold av den tidligere riksborgerrettsloven § 6 annet ledd og ikke etter § 6 fjerde ledd. A er således ikke å anse som en «biperson» av faren med hensyn til statsborgerskapet.
 
       Vedtaket er uansett grovt urimelig. Etter myndighetsmisbrukslæren må det anses grovt urimelig å trekke statsborgerskapet tilbake. UNE har i sitt vedtak og sin beslutning ikke foretatt en tilstrekkelig konkret vurdering av rimeligheten av vedtaket.
 
       Vedtaket er også i strid med EMK artikkel 8, da vedtaket ikke er basert i en tilstrekkelig klar lovhjemmel og ikke er nødvendig i et demokratisk samfunn.
 
       Det er nedlagt slik påstand:  

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 4. august 2011 om tilbakekall av norsk statsborgerskap, med tilhørende beslutning om ikke å omgjøre vedtaket, er ugyldig.
  2. A tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Det gjøres gjeldende at UNEs vedtak av 4. august 2011 om tilbakekall av statsborgerskapet, og beslutningen om ikke å omgjøre dette vedtaket, er gyldige.
 
       Prinsipalt anføres at vedtaket om statsborgerskap er ugyldig fordi farens vedtak om statsborgerskap er ugyldig (avledet ugyldighet), jf. statsborgerloven § 26 annet ledd første punktum.
 
       Det er på det rene at den ankende part ble innvilget norsk statsborgerskap som biperson, det vil si som følge av at faren ble innvilget norsk statsborgerskap. Statsborgerskapet ble innvilget på grunnlag av farens statsborgerskap, og ikke på selvstendig grunnlag. At søknaden ikke ble sendt inn sammen med farens søknad er ikke avgjørende. Grunnen til at søknadene ble sendt inn på ulike tidspunkter, var at A ikke oppfylte bostedskravet på det tidspunkt faren søkte statsborgerskap.
 
       Vedtaket om tilbakekall av statsborgerskapet var hjemlet i statsborgerloven § 26 annet ledd første punktum. Etter at det ble avdekket at farens opphold bygde på proforma ekteskap, ble farens vedtak om statsborgerskap tilbakekalt. Grunnlaget for tilbakekallet av As statsborgerskap var at farens vedtak om statsborgerskap var tilbakekalt. Statsborgerloven § 26 andre ledd første punktum gir hjemmel for tilbakekall av bipersoners statsborgerskap i slike tilfeller. Etter forvaltningsloven § 35 og alminnelige forvaltningsrettslige regler følger at vedtak kan omgjøres på grunnlag av bristende eller uriktige forutsetninger. At bipersoners statsborgerskap kan tilbakekalles i slike tilfeller støttes av uttrykkelige uttalelser i forarbeidene, jf. Ot.prp.nr.41 (2004-2005) side 180. Dette støttes også av systemhensyn og andre reelle hensyn.
 
       Eventuell tvil med hensyn til hvilken hjemmel UNE har lagt til grunn i sitt vedtak om tilbakekall av statsborgerskapet medfører uansett ikke i seg selv ugyldighet. Det er nok at UNE hadde hjemmel til å treffe vedtaket enten i medhold av § 26 andre ledd første eller andre punktum.
 
       Subsidiært anføres at vedtaket kan tilbakekalles fordi søkeren mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger om forhold av vesentlig betydning for vedtaket, jf. § 26 annet ledd annet punktum.
 
       Da den ankende part ikke var myndig på søknadstidspunktet, ble søknaden om statsborgerskap fremsatt av faren som hans verge, jf. den tidligere riksborgerettsloven § 16. Det er således den ankende part ved faren som er å anse som «søker» etter statsborgerloven § 26 andre ledd andre punktum. Faren visste at hans eget statsborgerskap var basert på uriktige opplysninger, og at det således heller ikke var grunnlag for å innvilge den ankende part statsborgerskap som biperson. Den ankende part må anses for selv å ha gitt de uriktige opplysningene som faren ga på vegne av ham.
 
       Dersom barnet ikke identifiseres med vergen som søker for barnet, vil tilbakekall på grunnlag av de uriktige opplysninger aldri bli aktuelt overfor personer som er innvilget statsborgerskap mens de var barn. En slik forståelse vil innebære at det kan gis uriktige opplysninger uten at det får noen konsekvenser, da barnet uansett vil beholde sitt statsborgerskap. Dette kan ikke være i samsvar med formålet bak § 26 annet ledd annet punktum.
 
       Atter subsidiært anføres at det uansett må legges til grunn at den ankende part kjente til at farens ekteskap var proforma, slik at vilkåret i § 26 annet ledd annet punktum under enhver omstendighet er oppfylt.
 
       Hvis vilkårene for tilbakekall etter statsborgerskapsloven § 26 annet ledd er oppfylt, hører det inn under forvaltningens frie skjønn å vurdere om tilbakekall skal skje, jf. Ot.prp.nr.41 (2004-2005) side 233. Det er ikke grunnlag for å sette vedtaket til side på grunnlag av læren om myndighetsmisbruk. Terskelen for grov urimelighet er svært høy, og dette vilkåret er ikke oppfylt i dette tilfellet.
 
       Ankende parts tilknytning til Norge er ikke av en slik art og lengde at vedtaket er et inngrep i retten til respekt for privatliv, jf. EMK artikkel 8. Det foreligger uansett ikke noen krenkelse av artikkel 8.
 
       Det er nedlagt slik påstand: 

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Lagmannsrettens syn på saken

       Statens atter subsidiære anførsel om at A sannsynligvis var kjent med at farens ekteskap var proforma, har foranlediget noe ny bevisførsel for lagmannsretten. For øvrig står saken i samme stilling for lagmannsretten som for tingretten.
 
       As statsborgerskap ble innvilget etter den nå opphevede lov om norsk riksborgarett av 8. desember 1950 nr. 3 (riksborgerrettsloven), mens vedtaket om tilbakekall er truffet med hjemmel i lov om norsk statsborgerskap av 10. juni 2005 nr. 51 (statsborgerloven). Det er ingen uenighet mellom partene om at gyldigheten av tilbakekallet av statsborgerskapet må vurderes etter statsborgerloven.
 
       Saken reiser to hovedproblemstillinger. Den første er om vilkårene for tilbakekall av ankende parts statsborgerskap i medhold av statsborgerloven § 26 annet ledd er til stede. Den andre er om vedtaket griper inn i ankende parts rett til respekt for privatliv og familieliv, jf. EMK artikkel 8.
 
       Det er faktum på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn ved prøving av vedtaket, herunder forholdet til EMK, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 98.
 
       Lagmannsretten tar først stilling til spørsmålet om vilkårene for tilbakekall i statsborgerloven § 26 annet ledd er oppfylt. Bestemmelsen har følgende ordlyd:

       Et vedtak om statsborgerskap kan tilbakekalles der omgjøringsadgang følger av forvaltningsloven § 35 eller alminnelige forvaltningsrettslige regler. Tilbakekall av statsborgerskap som er bygget på uriktige eller ufullstendige opplysninger, kan likevel bare foretas hvis søkeren mot bedre vitende har gitt de uriktige opplysningene eller har fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket.

       Ankende part har gjort gjeldende at UNEs vedtak om tilbakekall ble truffet med hjemmel i statsborgerloven § 26 annet ledd annet punktum. Staten anfører på sin side at vedtaket var hjemlet i § 26 annet ledd første punktum. I UNEs vedtak fremgår det ikke eksplisitt om vedtaket er truffet i medhold av første eller annet punktum. Innledningsvis under UNEs vurderinger vises det bare til statsborgerloven § 26 annet ledd, uten at det presiseres nærmere om det er bestemmelsens første eller annet punktum som anvendes. Etter lagmannsrettens syn er det imidlertid holdepunkter i vedtaket som tyder på at vedtaket er truffet med hjemmel i bestemmelsens første punktum. Det vises i denne sammenheng til fjerde avsnitt på side 3 i vedtaket hvor det uttales følgende:

       På bakgrunn av dette mener UNE at vedtaket av 03.01.2007 er fattet på feil faktisk grunnlag, og kan omgjøres, jf. fvl § 35 bokstav c. Klagerens statsborgerskap kan dermed tilbakekalles, jf. statsborgerskapsloven § 26 annet ledd.

       Henvisningen i teksten til forvaltningsloven § 35 bokstav c gir etter lagmannsrettens oppfatning klare indikasjoner på at det er § 26 annet ledd første punktum som anvendes. At UNE ikke tydeligere har konkretisert om det er første eller annet punktum som anvendes, har etter lagmannsrettens syn likevel mindre betydning. Det avgjørende for vedtakets gyldighet er uansett om UNE hadde tilstrekkelig hjemmel til å treffe vedtaket enten i medhold av første punktum eller i medhold av annet punktum.
 
       Staten har prinsipalt gjort gjeldende at vedtaket har hjemmel i § 26 annet ledd første punktum, subsidiært at vedtaket har hjemmel i bestemmelsens annet punktum. Lagmannsretten behandler først statens prinsipale anførsel.
 
       Staten anfører i denne sammenheng at A ble innvilget norsk statsborgerskap som biperson til faren, det vil si som følge av at faren var innvilget norsk statsborgerskap. Videre anføres at når farens vedtak om statsborgerskap ble tilbakekalt sviktet også grunnlaget for As statsborgerskap. Vedtaket om statsborgerskap er således ugyldig fordi farens vedtak om statsborgerskap er ugyldig (avledet ugyldighet). Det gjøres gjeldende at omgjøringsadgang i et slikt tilfelle følger av forvaltningsloven § 35 eller alminnelige forvaltningsrettslige regler, og at hjemmelen for tilbakekall følgelig foreligger i statsborgerloven § 26 annet ledd første punktum.
 
       Ankende part bestrider at A fikk innvilget statsborgerskap som biperson til sin far. Videre gjøres gjeldende at statsborgerloven § 26 annet ledd første punktum uansett ikke gir hjemmel for tilbakekall av statsborgerskapet i dette tilfellet, selv om As statsborgerskap anses innvilget som biperson til faren. Dette fordi statsborgerloven § 26 annet ledd annet punktum etter ankende parts syn uttømmende regulerer tilbakekallsadgangen i et tilfelle som dette.
 
       Lagmannsretten finner det klart at As statsborgerskap ble innvilget som biperson til faren, med andre ord som følge av at faren var blitt innvilget norsk statsborgerskap. Det vises til at Utlendingsdirektoratets (UDIs) vedtak av 3. januar 2007 om innvilgelse av statsborgerskap ble truffet med hjemmel i riksborgerettsloven § 6 annet ledd. Hovedregelen om innvilgelse av norsk statsborgerskap til utlendinger fulgte av riksborgerrettsloven § 6 første ledd. Første ledd inneholdt bl.a. vilkår om at søkeren minst måtte være 18 år og ha hatt fast bosted i Norge de siste 7 årene for å få innvilget norsk statsborgerskap. Det er på det rene at A verken var fylt 18 år eller hadde bodd fast i Norge de siste 7 årene da han fikk innvilget norsk statsborgerskap. Han fikk følgelig ikke innvilget statsborgerskapet som selvstendig søker etter riksborgerrettsloven § 6 første ledd.
 
       Av riksborgerrettsloven § 6 annet ledd fulgte at det kunne gjøres unntak fra kravene i første ledd dersom «serlege grunner» forelå. Dette unntaket innebar i henhold til praksis at barn under 18 år kunne få innvilget norsk statsborgerskap dersom minst en av foreldrene var norsk statsborger og den av foreldrene som var norsk borger bodde sammen med barnet og helt eller delvis hadde foreldreansvaret. For slike barn var det også et redusert krav til botid avhengig av alder på ankomsttidspunktet i forhold til kravet på 7 års botid. Det vises til Justis- og beredskapsdepartementets rundskriv G-28/99 punkt 2.2.1, 2.2.2 og 2.2.3, jf. punkt 5.1.1. Etter lagmannsrettens syn er det ikke tvilsomt at As statsborgerskap ble innvilget på dette grunnlag, og følgelig var avledet av at faren tidligere var blitt innvilget norsk statsborgerskap. At A ikke ble tatt med i farens søknad etter riksborgerettsloven § 6 fjerde ledd, men at det i stedet ble sendt en egen søknad for A, endrer etter lagmannsrettens vurdering ikke på dette. Grunnen til at han ikke ble tatt med i farens søknad, var at A på dette tidspunktet ikke oppfylte bostedskravet til barn på hans alder. As søknad måtte derfor sendes på et senere tidspunkt når bostedskravet var oppfylt for hans del.
 
       Lagmannsretten er videre kommet til at statsborgerloven § 26 annet ledd annet punktum ikke uttømmende regulerer tilbakekallsadgangen i et tilfelle som det foreliggende.
 
       Bestemmelsen i § 26 annet ledd annet punktum innebærer en begrensning i adgangen til å tilbakekalle statsborgerskap som følger av bestemmelsens første punktum, nemlig ved at det i de tilfeller hvor tilbakekall begrunnes i uriktige eller tilbakeholdte opplysninger, så kreves det forsett. Det følger av ordlyden i annet punktum at tilbakekall krever at det er søkeren som har utvist slikt forsett. Dette fremgår også av departementets merknader i Ot.prp.nr.41 (2004-2005) s. 180:

       Utvalgets forslag innebærer at statsborgerskap gitt på grunnlag av uriktige eller ufullstendige opplysninger bare skal kunne tilbakekalles hvis feilen skyldes søkeren. Departementet slutter seg til dette forslaget som dermed hindrer tilbakekall av vedtak basert på uriktige eller ufullstendige opplysninger som skyldes andre enn søkeren.

       Etter lagmannsrettens syn er det imidlertid ikke treffende at tilbakekallet av As statsborgerskap er begrunnet i uriktige eller tilbakeholdte opplysninger i forbindelse med hans søknad om statsborgerskap. I As søknad om statsborgerskap av 6. september 2005 er det ikke gitt noen opplysninger om farens ekteskap eller statsborgerskap. Slik informasjon er heller ikke etterspurt i søknadsskjemaet. Etter lagmannsrettens vurdering ble det således ikke gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger om disse forhold i As søknad. Derimot ble det gitt uriktige og ufullstendige opplysninger om farens ekteskap i forbindelse med farens søknad om statsborgerskap. Tilbakekallet av farens statsborgerskap var således begrunnet i at det var gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger. Tilbakekallet av As statsborgerskap ble derimot begrunnet i at når farens statsborgerskap ble tilbakekalt, sviktet også grunnlaget for hans statsborgerskap. Dette fordi A var innvilget sitt statsborgerskap som en biperson til faren. Etter lagmannsrettens syn er slik avledet ugyldighet noe annet enn at det ble gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger i forbindelse med As søknad, og forholdet faller slik lagmannsretten ser det derfor ikke inn under den begrensede adgang til tilbakekall som følger av statsborgerloven § 26 annet ledd annet punktum.
 
       Spørsmålet etter dette blir om slik avledet ugyldighet har hjemmel i forvaltningsloven § 35 eller i alminnelige forvaltningsrettslige regler, jf. statsborgerloven § 26 annet ledd første punktum. Forutsetningen for As innvilgelse av statsborgerskap var at faren var norsk statsborger. Spørsmålet er nærmere om det etter alminnelige forvaltningsrettslige regler kan være grunnlag for ugyldighet når denne forutsetningen sviktet.
 
       Av forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c fremgår at forvaltningen har omgjøringsadgang dersom vedtaket må anses ugyldig. Det er videre ikke tvilsomt at uriktige eller bristende forutsetninger etter omstendighetene kan gi grunnlag for ugyldighet etter alminnelige forvaltningsrettslige regler. Det vises i denne sammenheng blant annet til Eckhoff/ Smith, forvaltningsrett (9. utgave) side 332-333 hvor det uttales følgende om dette:

       Også endringer i de faktiske forhold som den som nyter godt av vedtaket ikke har ansvar for, kan i visse tilfelle gi grunnlag for omgjøring ut fra synspunkter beslektet med privatrettens lære om bristende forutsetninger. Men ikke enhver brist i forutsetningene for vedtaket gir kompetanse til omgjøring. Her som ellers må det foretas en avveining. På den ene siden må det tas hensyn til hvor relevante og vesentlige endringene er, på den annen side må man se på hvor sterk interesse den private har i at vedtaket opprettholdes, og hvor viktig det er at folk kan innrette seg i tillit til vedtak av den art det gjelder.

       I den foreliggende sak er bristen i forutsetningene svært relevant og vesentlig, da innvilgelsen av As statsborgerskap alene hvilte på forutsetningen om farens norske statsborgerskap. Dette trekker klart i retning av omgjøringsadgang i et slikt tilfelle. Videre fremgår det av statsborgerlovens forarbeider at lovgivers intensjon har vært at barnets statsborgerskap som hovedregel skal tilbakekalles i slike tilfeller. Det vises i denne sammenheng til Ot.prp.nr.41 (2004-2005) side 180-181 hvor det uttales følgende om dette:

       Barnets statsborgerskap vil som hovedregel også bli tilbakekalt, når dette er ervervet ved søknad som biperson eller på annen måte innvilget som følge av at mor eller far ble innvilget norsk statsborgerskap. Grunnlaget for barnets norske statsborgerskap svikter når det er basert på et ugyldig vedtak om å innvilge mor eller far statsborgerskap.


       Det vises for øvrig også til at det ved tilbakekall av oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 13 er lagt til grunn at barns oppholdstillatelser er ugyldige når grunnlaget for foreldrenes oppholdstillatelser svikter. Det vises i denne sammenheng blant annet til lagmannsrettsavgjørelsene i LB-2006-82738-2 og LB-2010-22897.
 
       På bakgrunn av ovennevnte finner lagmannsretten at UNE hadde hjemmel til å tilbakekalle As statsborgerskap i medhold av statsborgerloven § 26 annet ledd første punktum.
 
       Når vilkårene for tilbakekall i § 26 annet ledd er oppfylt, fremgår det at statsborgerskapet kan tilbakekalles. Hvorvidt tilbakekall skal foretas i et slikt tilfelle, er overlatt til forvaltningens frie skjønn, jf. Ot.prp.nr.41 (2004-2005) side 233. Lagmannsrettens prøvingsadgang er således begrenset.
 
       Ankende part har i denne forbindelse gjort gjeldende at UNEs vedtak er grovt urimelig og at det derfor må settes til side på grunnlag av læren om myndighetsmisbruk. Etter lagmannsrettens syn kan dette ikke føre frem.
 
       Terskelen for å sette til side et forvaltningsvedtak på grunnlag av grov urimelighet er svært høy. Det vises i denne sammenheng blant annet til Rt-2013-449 avsnitt 80 med videre henvisninger.
 
       Lagmannsretten finner det klart at terskelen i dette tilfellet ikke er overskredet. Det er ved denne vurdering lagt vekt på at A hele tiden også har vært tyrkisk statsborger, og at han ved tilbakekallet av det norske statsborgerskapet fortsatt har sitt tyrkiske statsborgerskap i behold. Videre bor både hans mor og hans far i Tyrkia, og han har ikke etablert seg med ektefelle eller barn i Norge. Han er også født og oppvokst i Tyrkia og bodde der frem til han var nesten 14 år. Til tross for at A på vedtakstidspunktet hadde bodd i Norge i omkring 7 år, finner lagmannsretten at det er gode muligheter for ham til å reetablere sin tilværelse i Tyrkia. Det bemerkes for øvrig at tilbakekallet av statsborgerskapet ikke nødvendigvis vil medføre at han vil bli utvist fra Norge. Tilbakekallet vil derimot medføre at han vil bli betraktet som utlending i Norge og at han da må forholde seg til de regler som da gjelder. Dette innebærer eksempelvis at han kan søke om oppholdstillatelse i landet etter utlendingslovens regler.

       Spørsmålet blir etter dette om tilbakekallet av statsborgerskapet innebærer et brudd på EMK artikkel 8. Bestemmelsen har i den norske oversettelsen denne ordlyd: 

  1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
  2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

       Beskyttelsen i artikkel 8 er konkretisert ved at staten i nr. 1 pålegges å respektere privatlivet og ved at det i nr. 2 sies at det ikke må gjøres inngrep i privatlivet med mindre vilkårene som følger av nr. 2 er innfridd, jf. Bertelsen, EMK kommentarer til bestemmelsene om individers rettigheter og friheter (2011) side 237.
 
       Hva gjelder generelt om tolkningen av EMK i norske domstoler, vises det til Rt-2000-996 hvor det uttales følgende:

       På denne bakgrunn mener jeg at norske domstoler i tilfeller hvor det er tvil om hvordan EMK skal forstås, ikke bør anlegge en for dynamisk tolkning av konvensjonen. Som alminnelig regel kan norske domstoler ved tolkningen av EMK heller ikke bygge inn sikkerhetsmarginer mot at Norge dømmes for konvensjonsbrudd.

       Konvensjonens begrep «privatliv» i artikkel 8 favner bredt. Det vises til EMDs storkammerdom 18. oktober 2006 i sak Üner mot Nederland (EMD-1999-46410-2) om utvisning hvor det i avsnitt 59 fremgår:

       However, as Article 8 also protects the right to establish and develop relationships with other human beings and the outside world (see Pretty v. the United Kingdom, no. 2346/02, § 61, ECHR 2002-III) and can sometimes embrace aspects of an individual`s social identity (see Mikulic v. Croatia, no. 53176/99, § 53, ECHR 2002-I), it must be accepted that the totality of social ties between settled migrants and the community in which they are living constitute part of concept of «private life» within the meaning of Article 8.

      Av dette fremgår det at utvisning kan være en krenkelse av privatlivet. Lagmannsretten legger for sin del til grunn at også tilbakekall av statsborgerskap kan være en krenkelse av privatlivet, da slikt tilbakekall også vil kunne føre til utvisning fra landet med mindre den tilbakekallet gjelder får rett til opphold i riket på annet grunnlag.
 
       Fra tiden forut for desember 2012 er det ikke påvist noen avgjørelse fra EMD som konkluderer med at en utsendelse av en immigrant uten lovlig opphold i landet har krenket respekten for vedkommendes privatliv. I saken Butt mot Norge (EMD-2009-47017) kom EMD imidlertid til at også immigranter uten lovlig opphold kunne ha etablert et privatliv som var beskyttet av EMK artikkel 8. Det vises til den nærmere redegjørelse for dette i Rt-2012-2039.
 
       Etter lagmannsrettens vurdering foreligger det imidlertid ingen krenkelse av artikkel 8 i dette tilfellet. Dette fordi vilkårene i EMK artikkel 8 nr. 2 etter lagmannsrettens syn er oppfylt i dette tilfellet. Vilkårene i nr. 2 innebærer at et tiltak som griper inn i privatlivet eller familielivet må ha hjemmel i lov og må være nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til et av de nærmere oppgitte formål i bestemmelsen.
 
       Lagmannsretten finner det klart at tilbakekallet av A s statsborgerskap var hjemlet i lov i samsvar med konvensjonen krav. Det vises til lagmannsrettens vurdering ovenfor, hvor det er lagt til grunn at tilbakekallet har tilstrekkelig hjemmel i statsborgerloven § 26 annet ledd.
 
       Videre finner lagmannsretten at tilbakekallet er begrunnet i et slikt formål som artikkel 8 nr. 2 angir. Det er ikke tvilsomt at innvandringsregulerende hensyn kan gi grunnlag for inngrep i privatlivet eller familielivet etter artikkel 8 nr. 2.
 
       Tilbake står da vurderingen av om tilbakekallet av statsborgerskapet «er nødvendig i et demokratisk samfunn». Dette vilkåret gir anvisning på en forholdsmessighetsvurdering. Det grunnleggende er at det må foreligge tungtveiende samfunnsinteresser som taler for at det i en konkret situasjon iverksettes et inngrep. De hensynene som taler for inngrep, og den belastningen som borgeren vil bli påført gjennom et inngrep, må veies mot hverandre, og vilkåret er at det må være et «rimelig forhold» mellom argumentene til støtte for tiltaket og den byrde som individet vil påføres, se Bertelsen, EMK kommentarer til bestemmelsene om individers rettigheter og friheter (2011) side 275 med videre henvisninger.
 
       Tilbakekallet av statsborgerskapet vil innebære en belastning for A. Det vises i denne sammenheng til at han har bodd i Norge fra han var nesten 14 år og frem til i dag. Han har også en voksen bror som bor i Norge og som han er nært knyttet til. Han ønsker videre å ta opp fag da han ikke har fått fullført videregående skole i Norge.
 
       Byrden vil likevel ikke være uoverkommelig stor. Som det allerede er redegjort for under drøftelsen ovenfor om myndighetsmisbruk, vil A fortsatt ha sitt tyrkiske statsborgerskap i behold, begge hans foreldre bor i Tyrkia, han er ikke etablert med ektefelle eller barn i Norge, han er født og oppvokst i Tyrkia og han vil derfor ha gode muligheter for å reetablere seg i Tyrkia. Som det også fremgår ovenfor, innebærer tilbakekallet av statsborgerskapet heller ikke at han nødvendigvis blir utvist fra Norge, da han har mulighet til å søke om oppholdstillatelse etter utlendingslovens regler.
 
       På den annen side fikk A innvilget sitt statsborgerskap på uriktig grunnlag, fordi farens statsborgerskap ikke var gyldig. At faren ble innvilget statsborgerskap, skyldes at faren ved sin søknad om statsborgerskap hadde gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger om sitt ekteskap. Det må anses som et helt sentralt hensyn ved håndheving av reglene om statsborgerskap at tilfeller av urettmessig tilbakehold av opplysninger kan sanksjoneres med tilbakekall av statsborgerskap, selv om dette får betydelige konsekvenser for den som rammes. Tilsvarende må gjelde for statsborgerskap som er avledet av statsborgerskap innvilget på grunnlag av på uriktige eller ufullstendige opplysninger.
 
       På bakgrunn av ovennevnte har lagmannsretten etter en samlet vurdering kommet til at det foreligger et rimelig forhold mellom det legitime formål som søkes oppnådd ved tilbakekallet av As statsborgerskap og den byrde A påføres som følge av dette. Tilbakekallet innebærer følgelig ingen krenkelse av A s privatliv eller familieliv etter EMK artikkel 8.
 
       Lagmannsretten har etter dette kommet til samme resultat som tingretten, dog med en noe annen begrunnelse. Anken må derfor forkastes.
 
Sakskostnader

       A har tapt saken, og skal da som utgangspunkt pålegges å erstatte statens sakskostnader i medhold av tvisteloven § 20-2 første og annet ledd. Ved prøvingen av tingrettens sakskostnadsavgjørelse skal lagmannsretten legge sitt resultat til grunn, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd.
 
       I tingrettens dom ble A fritatt for statens sakskostnader for tingretten i medhold av tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav c. Tingretten la vekt på at saken hadde stor velferdsmessig betydning for A og at styrkeforholdet mellom partene tilsa at sakskostnadsansvaret burde lempes. Videre ble det lagt vekt på at saken gjaldt et lovtolkningsspørsmål som det også var i statens interesse å få avklart. Lagmannsretten slutter seg til tingrettens vurdering på dette punkt og finner derfor at sakskostnadsavgjørelsen for tingretten bør opprettholdes. Når domsslutningen går ut på at anken forkastes, innebærer det således at også tingrettens sakskostnadsavgjørelse blir stående.
 
       Lagmannsretten har imidlertid kommet til at A ikke skal fritas for sakskostnadsansvaret på dette grunnlag også for lagmannsretten. Ved tingrettens dom fikk A overprøvd det rettslige grunnlaget for UNEs vedtak uten å få medhold. Når han valgte å anke denne avgjørelse, er det ikke gitt at han også skal fritas for sakskostnadsansvaret for lagmannsretten. I samsvar med hovedregelen har lagmannsretten derfor kommet til at A skal pålegges å erstatte statens sakskostnader for lagmannsretten. Statens prosessfullmektig har fremlagt en sakskostnadsoppgave på kr 44.750. Lagmannsretten har ingen innvendinger mot beløpet, og staten tilkjennes sakskostnader i samsvar med oppgaven.
 
       Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1.  Anken forkastes.
  2. A betaler til staten v/Utlendingsnemnda 44.750 – førtifiretusensyvhundreogfemti – kroner i sakskostnader for lagmannsretten innen 14 – fjorten – dager fra dommens forkynnelse.

 

Siste endringer
  • Ny: LB-2012-157918 Statsborgerloven § 26 annet ledd. EMK artikkel 8. (26.03.2014)

    Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om tilbakekall av norsk statsborgerskap. Lagmannsretten fant at vedtaket hadde hjemmel i statsborgerloven § 26 annet ledd 1. punktum og at vedtaket ikke var grovt urimelig. Det forelå heller ikke brudd på EMK artikkel 8.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo