Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-112800
Dokumentdato : 06.10.2014

Beskyttelse/asyl. Politisk aktivitet. Konvertering til kristendom. Iran.

Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknad om asyl for iransk mann, og etterfølgende beslutninger om ikke å ta begjæringer om omgjøring til følge. Som asylgrunnlag var opprinnelig oppgitt at han har velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin politiske aktivitet i Iran. Han har også etter ankomst til Norge konvertert til kristendommen, og opplyser at han ved retur vil leve åpent med sin tro. I tillegg har han i Norge deltatt på to demonstrasjoner til støtte for fengslede kristne i Iran og kristne iranske asylsøkere, samt opprettet flere blogger med innhold som kritiserer regimet i Iran. Lagmannsretten kom til at han ikke hadde velbegrunnet frykt for forfølgelse fra iranske myndigheter ved retur, verken på grunnlag av politisk aktivitet før han kom til Norge, konvertering til kristendommen og utøvelse av sin tro ved retur til Iran eller som følge av regimekritiske aktiviteter etter at han kom til Norge. Lagmannsretten fant heller ikke at det forelå en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved en samlet vurdering av disse forholdene.

Saken gjelder gyldighet av Utlendingsnemndas avslag på søknad om asyl for iransk mann. Utlendingsnemnda avslo søknaden om asyl i vedtak 27. mars 2012. Det ble deretter fremsatt to omgjøringsbegjæringer, men i Utlendingsnemndas beslutninger 31. oktober 2012 og 1. juni 2014 ble omgjøringsbegjæringene ikke tatt til følge.

Sakens bakgrunn

A er født 0.0.1985. Han er iransk statsborger. A kom til Norge 15. oktober 2009 og søkte asyl samme dag. Som grunnlag for søknaden ble det ved ankomst anført at A risikerte forfølgelse i Iran da han hadde vært politisk aktiv i hjemlandet i partiet Komale fra 2007. I asylintervjuet 27. november 2009 ble det også opplyst at han kun var «muslim ved navn», samt at han nå hadde funnet troen i kristendommen og ville bli døpt om kort tid.

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden ved vedtak 25. september 2010 da vilkårene for asyl verken i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller bokstav b var oppfylt. Det ble heller ikke funnet grunnlag for oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 da det ikke forelå sterke menneskelig hensyn eller særlig tilknytning til riket. A påklaget vedtaket til Utlendingsnemnda (UNE), som i vedtak 27. mars 2012 ikke tok klagen til følge. Saken var behandlet og avgjort i nemndmøte hvor også A og hans daværende prosessfullmektig møtte.

A begjærte omgjøring av vedtaket samt utsatt iverksettelse. Ved UNEs beslutning 31. oktober 2012 ble det ikke funnet grunnlag for å omgjøre avslaget, og det ble heller ikke besluttet utsatt iverksettelse av vedtaket.

A tok 4. desember 2012 ut stevning ved Oslo tingrett mot staten v/Utlendingsnemnda. Det ble også begjært utsatt iverksettelse.

Oslo tingrett avsa 28. april 2013 dom og kjennelse med slike slutninger:

Domsslutning

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 27. mars 2012 og 31. oktober 2012 er ugyldig.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å erstatte A saksomkostninger med 146 250 - etthundreogførtisekstusentohundreogfemti - kroner innen 2- to - uker fra forkynnelse av dommen.


Slutning i kjennelse

  1.  Uttransportering av A fra Norge iverksettes ikke før rettskraftig dom om gyldigheten av vedtaket foreligger.
  2.  Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å erstatte A saksomkostninger med 20 000 - tyvetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.


Etter tingrettens avgjørelse fremsatte A en ny omgjøringsbegjæring til UNE hvor det ble opplyst at det hadde tilkommet nye forhold av betydning for risikoen ved retur til Iran. A hadde deltatt på stands for Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA) og Den Evangelisk Lutherske kirke hvor han hadde delt ut kristen litteratur og engasjert til samtale om den kristne tro. I tillegg hadde A deltatt på to demonstrasjoner 26. januar og 2. februar 2013 til støtte for fengslede kristne i Iran og kristne iranske asylsøkere, samt opprettet flere blogger med innhold som kritiserte regimet i Iran. Ved UNEs avgjørelse 1. juni 2014 ble det ikke funnet grunnlag for å omgjøre de tidligere avgjørelsene.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og kjennelse og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen og kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 18. og 19. september 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. Staten v/Utlendingsnemnda var representert ved prosessfullmektigen, og som partsrepresentant møtte seniorrådgiver Rolf Tore Thomassen. Thomassen hadde også status som vitne, og han ble i medhold av tvisteloven § 24-6 gitt anledning til å følge hele ankeforhandlingen. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble i tillegg til Thomassen avhørt tre vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse er uriktig. As opprinnelige asylgrunnlag var at han risikerer forfølgelse på grunn av politisk aktivitet i Iran, og dette er ikke troverdig. A har forklart at han i 2007 flyktet fra Iran da han var anklaget for spionasje til fordel for USA og Israel, og at han returnerte til Iran etter et par måneder. Det er svært lite sannsynlig at A ville kunne returnere til Iran uten å bli oppdaget dersom han rent faktisk var anklaget for spionasje til fordel for Israel og USA. Det er også svært lite sannsynlig at han etter retur kunne leve to år i skjul hos slektninger. Arbeid, skolegang og trening i denne perioden er vanskelig å forene med at iransk etterretning skal ha vært på utkikk etter ham. As forklaring om rekruttering til og aktivitet i Komala er også i strid med kjent landinformasjon. Komala har meget liten aktivitet i Iran, og det tas strenge forholdsregler ved rekruttering av nye sympatisører. A har fremlagt en rettsinnkalling til Revolusjonsdomstolen, og denne er av den norske ambassaden i Iran verifisert som falsk. Dette svekker hans troverdighet. Hans troverdighet svekkes også av hans endrede forklaringer om den utløsende faktoren for flukten i 2009, og hans endrede forklaringer om en leiekontrakt som ble inngått i Teheran i juni 2009.

A har videre anført som asylgrunnlag at han ved retur til Iran vil bli forfulgt da han har konvertert til kristendommen og at han åpent vil praktisere sin tro i Iran slik han gjør i Norge. Hvilken religiøs aktivitet det er grunn til å regne med at A vil utøve ved retur til Iran, er et bevisspørsmål der det sentrale vil være As egen forklaring og hans troverdighet. Det er ikke nødvendig å ta stilling til realiteten i As anførte religiøse overbevisning, men omstendigheter som taler for at konverteringen er strategisk begrunnet vil ha betydning for vurderingen av hvordan A vil opptre ved retur til Iran. Hans første møte med kristendommen var ca 25 dager etter ankomst til Norge, og i asylintervjuet to uker senere forklarte han at han har funnet troen i kristendommen og vil døpes ved neste seminar. Han opplyste at det vil bli lagt ut bilder på internett av dåpsseremonien, og at de iranske myndighetene vil oppdage dette.

As religiøse aktivitet i Norge er av begrenset verdi for vurderingen av hvordan han vil utøve sin tro i Iran. Hans utadrettede religiøse virksomhet i Norge startet først etter UDIs vedtak, og det må også tas hensyn til de ulike forholdene og rammevilkårene i det norske og det iranske samfunnet. Man må forvente at A i Iran vil tilpasse seg de sosiokulturelle normene. Vitnemål fra prester og støttespillere fra menigheten i Norge har begrenset bevismessig verdi. Ut fra tilgjengelig landkunnskap løper iranske konvertitter ingen risiko på generelt grunnlag i Iran dersom religionen utøves innenfor de sosiokulturelle rammene. Det er imidlertid en risikofaktor dersom man opptrer synlig utad som organisator eller leder for et illegalt kristent nettverk eller dersom man misjonerer åpenlyst. Ut fra de foreliggende opplysninger, er det ingen grunn til å tro at A ved retur til Iran vil opptre på en slik måte at han står i fare for forfølgelse.

Det tredje asylgrunnlaget er forfølgelse på grunn av regimekritiske aktiviteter etter tingrettens dom. Ut fra tilgjengelig landinformasjon - som domstolene bør være varsomme med å overprøve - er det kun personer som anses som en trussel mot det iranske regimet som risikerer forfølgelse ved denne typen aktivitet. Det sentrale er evnen vedkommende har til å mobilisere mot regimet, og iranske myndigheter er i hovedsak opptatt av opposisjonell aktivitet på iransk jord.

As demonstrasjons- og bloggaktivitet i Norge tilsier ikke at A risikerer forfølgelse ved retur. Han har ikke organisert eller ledet noen demonstrasjoner, og mediedekningen av hendelsene tilsier ikke at det iranske regimet vil anse A som en person med evne til å mobilisere mot regimet. Heller ikke stengningen av As blogger tilsier at det er grunn til å anta at iranske myndigheter vil forfølge forholdet ved retur. A har ikke en profil eller aktivitet som tilsier at han risikerer forfølgelse fra iranske myndigheter ved retur til Iran.

UNEs vedtak 25. september 2010 samt beslutninger 31. oktober 2012 og 1. juni 2014 er gyldige.

Når det gjelder kravet om midlertidig forføyning, sammenfaller dette med avgjørelsen av hovedkravet. UNEs vedtak og etterfølgende beslutninger er gyldige, og det foreligger følgelig ikke noe «krav», jf. tvisteloven § 34-2.

Det er nedlagt slik påstand:

I hovedsaken:

  1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for begge instanser.


I forføyningssaken:

  1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for begge instanser.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Iran, blant annet på grunn av hans politiske aktiviteter i Iran før han kom til Norge. Hans forklaring er troverdig. Han returnerte til Iran i 2007 etter å ha flyktet da han fikk opplyst av sin far at det var trygt å returnere. Da han ankom flyplassen i Iran, ble han avhørt og fikk en bot for ulovlig utreise. Kort tid etter ankomst fikk han en innkalling til Revolusjonsdomstolen. Innkallingen er ekte, og A har gjort det han kan for å bevise dette. Han levde i skjul i to år. Skolen han tok fag ved i denne perioden var privat og hadde ingen tilknytning til myndighetene. Hans forklaring om at han reiste til Teheran på valgdagen er troverdig. Det vises til fremlagte avisartikler hvor det fremgår at stemningen var spent i det iranske samfunnet på dette tidspunktet og det var stor sannsynlighet for at noe ville skje. As forklaringer om når leiekontrakten for leiligheten i Teheran ble underskrevet, må ses i lys av at dette er lenge siden. Signering av leiekontrakten må også anses å være mindre sentralt i saken, og A har klargjort forhold rundt signering av leiekontrakten ved å innhente opplysninger fra sin bror.

A har konvertert til kristendommen, og han har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Iran. Han har opplevd en utvikling i sin kristne tro, noe både hans egen forklaring og vitneforklaringer under ankeforhandlingen bekrefter. As utadrettede aktiviteter bekrefter hans religiøse overbevisning, og det vises blant annet til at han har ledet misjoneringsstand på Youngstorget og deltatt i demonstrasjoner til støtte for kristne iranere og iranske konvertitter. Bilder av A fra disse demonstrasjonene er spredd på internett, og han er også avbildet sammen med det israelske flagget noe som tyder på at han anses å støtte Israel. A er aktiv i KIAs arbeid, og har tatt med mange venner til KIAs møter. Flere av disse har konvertert til kristendommen.

Ved retur til Iran vil A leve åpent med sin tro, og han vil bli medlem i og/eller starte en hjemmekirke. Medlemskap i en hjemmekirke er den eneste muligheten for ham til å være del av et kristent trosfellesskap, noe som er viktig for ham. A forklarer at evangelisering er en integrert del av hans tro. Det er på det rene at både ledere og vanlige medlemmer av hjemmekirker risikerer forfølgelse. Iran er et uforutsigbart samfunn, og det er vanskelig å forutsi når eller hvordan myndighetene reagerer.

A er forfatter av flere regimekritiske blogger. Flere av bloggene er stengt, noe som er bekreftet av den norske ambassaden i Teheran. Innholdet i bloggene skal være rapportert til de iranske myndighetene, og A har mottatt drapstrusler hvorav i alle fall én trussel kan knyttes til hans bloggaktivitet. A er en regimekritiker som vil få oppmerksomhet fra de iranske myndighetene ved retur til Iran. De iranske myndighetene vier bloggaktivitet stor oppmerksomhet, og det har nylig vært innstramminger fra myndighetene på dette området.

A er identifisert som tilknyttet Israel i en artikkel som er publisert på flere nettsteder. Dette gir grunn til å tro at de iranske myndighetene er oppmerksomme på A, og at Irans effektive etterretningssystem vil anholde ham ved retur til Iran. Det er velkjent at det foregår bestialsk tortur av fanger i Iran, og de som anses å jobbe aktivt for Israel straffes hardt.

Hver for seg tilsier As politiske aktivitet, konvertering til kristendommen og regimekritiske blogger at han har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Iran. Uansett må risikofaktorene ses i sammenheng, og A har i alle fall på denne bakgrunn en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Iran. UNEs vedtak og beslutninger er følgelig ugyldige, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Subsidiært - dersom lagmannsretten kommer til at en eventuell forfølgelsesrisiko ikke står i sammenheng med As konvertering til kristendommen eller politiske oppfatning - har A rett til asyl i medhold av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Det vises til at han er identifisert som tilknyttet Israel og sionister, de iranske myndigheter er kjent med at han har forfattet flere regimekritiske blogger og han har deltatt i demonstrasjoner foran Stortinget og den iranske ambassaden i Oslo.

I forføyningssaken må hovedkrav og sikringsgrunn sannsynliggjøres, jf. tvisteloven § 34-2. Hovedkravet er sannsynliggjort da UNEs vedtak og beslutninger er ugyldige, og det foreligger sikringsgrunn, jf. tvisteloven § 34-2 første ledd.

Det er nedlagt slik påstand:

I hovedsaken:

  1. Anken forkastes.
  2. A tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

I forføyningssaken:

  1. Anken forkastes.
  2. A tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

 

Lagmannsrettens syn på saken

Slik saken står for lagmannsretten, har A anført tre grunnlag for sin søknad om asyl, jf. utlendingsloven § 28 første og annet ledd. Det er anført at han har velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin politiske aktivitet i Iran. Han har også konvertert til kristendommen, og ved retur vil han leve åpent med sin tro. I tillegg har A deltatt på to demonstrasjoner til støtte for fengslede kristne i Iran og kristne iranske asylsøkere, samt opprettet flere blogger med innhold som kritiserer regimet i Iran.

Utlendingsloven § 28 første og annet ledd lyder slik:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller

b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

En utlending som anerkjennes som flyktning etter første ledd, har rett til oppholdstillatelse (asyl).

Domstolene har full prøvelsesrett i asylsaker. Ved prøvingen er det faktum på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn. Skjæringstidspunktet i denne saken er 1. juni 2014, som er datoen for UNEs siste avgjørelse der As andre begjæring om omgjøring ikke ble tatt til følge. Retten kan imidlertid vektlegge senere fremkomne bevis dersom disse kaster lys over den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet.

Når det gjelder beviskravet for faktum ved prøvingen, viser lagmannsretten til Rt-2011-1481 hvor det er redegjort nærmere for dette:

(45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

(46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Det fremgår av ovennevnte høyesterettsdom at det er tilstrekkelig at det anførte asylgrunnlaget er noenlunde sannsynlig. I denne saken er beviskravet særlig knyttet til As forklaring om hans politiske aktivitet i Iran, hvilken religiøs aktivitet han vil utvise ved retur til Iran samt hans regimekritiske demonstrasjons- og bloggaktivitet i Norge. Ved vurderingen vil søkerens generelle troverdighet være et relevant moment.

Når det gjelder risikovurderingen, det vil si vurderingen av om risikoen for forfølgelse på grunnlag av et fastslått faktum vil manifestere seg, er kravene til sannsynlighet mye lavere, jf. NOU 2004:20 side 118 og 119. Risikoen må imidlertid gjelde «forfølgelse», det vil si slike alvorlige krenkelser som omhandlet i utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a og b. Ikke enhver krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter utgjør forfølgelse etter utlendingsloven, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 84 og side 415. Arrestasjoner uten saklig grunn, kortvarig fengsling og sporadisk diskriminering vil i utgangspunktet falle utenfor forfølgelsesbegrepet, men flere forhold som hver for seg ikke er alvorlige nok til å bli ansett som forfølgelse, kan likevel etter en samlet vurdering anses å utgjøre forfølgelse.

As opprinnelige asylgrunnlag var hans politiske aktivitet i Iran. I egenerklæringsskjemaet 18. oktober 2009 har A beskrevet asylgrunnlaget slik:

Sammen med mine to student venner startet jeg å agitere for partiet KOMELE som sympatisører for partiet, som for eks. å brenne CD, trykk og kopi av det iranske kommunist partiets mål, og skriving av slagord. Men etter en stund ble en av mine venner arrestert mens han hadde med seg noen CDer og kopier av partiets program. Jeg ble så identifisert. Det islamske regimet i Iran anklaget undertegnede til opprør mot nasjonal sikkerhet, spotting mot åndelige leder, spionasje for fremmede agenter fra USA og Israel, og deltakelse i urolighetene etter valget. Med hensyn til situasjonen i Iran, har jeg på ingen måte trygghet for livet mitt i mitt eget land.

A har i asylintervjuet 27. november 2009 utdypet at hans politiske aktivitet startet i 2007 og varte i omkring tre måneder. Hans politiske aktivitet startet ved at han kontaktet en programleder i Komalah-TV pr e-post. Fra asylintervjuet siteres videre:

I Esfand [februar/mars] 2007 var jeg og to kamerater i nærheten av Universitetet i Teheran. Vi var der for å dele ut hefter med programmet til Kommunistpartiet i Iran. Hvis vi kunne skulle vi skrive slagord også, men vi måtte se det an siden dette er veldig vanskelig. CD-platene og heftene ble kastet inn til husene, så godt vi kunne. Vi var tre personer - vi skiltes fra hverandre for å utføre jobben på best mulig måte.

I gjennomlesning: Vi skiltes for å undersøke området.

B, en av kameratene mine, ble arrestert med flere CD-plater på seg. Dette oppdaget vi fordi hans mobil var stengt av.

Fra den kvelden dro ikke jeg eller min kamerat, C, hjem, og jeg reiste til min families landsby i [sted]. I Esfand og Farvardin [medio februar-medio april], i ca 2 mnd., fikk ikke familien til B noen form for opplysninger om han. Jeg var veldig engstelig, fordi vi var helt sikre på at han kom til å bli utsatt for veldig press og oppgi våre navn.

Pga at min far insisterte, og den følelsen jeg selv hadde rundt situasjonen, følte jeg at det var best å reise fra Iran - i hvert fall til man fikk opplysninger om B. Jeg ville bli sikker på min egen situasjon, og se om noen kom til huset vårt. Med pengene min far fremskaffet reiste jeg til Maku, og deretter ble jeg smuglet til Tyrkia. Derfra reiste jeg til Mytilini i Hellas.

A har fremholdt at han returnerte til Iran etter et par måneder på flukt da livet var vanskelig for ham i Europa, samt at faren mente at det nå var trygt for ham å returnere til Iran. Da han ankom flyplassen i Iran, ble han avhørt og bøtelagt for ulovlig utreise. Etter at han kom tilbake til Iran, levde han i skjul hos familie i Teheran og senere en kortere periode i [sted]. Han tok bl.a. et språkkurs på en privat skole i denne perioden. To uker etter at han var returnert til Iran mottok han ifølge hans forklaring en rettsinnkalling fra Revolusjonsdomstolen.

A har videre forklart at han reiste til Teheran i forbindelse med presidentvalget 12. juni 2009, og at han sluttet seg til protestene mot valgresultatet. I Teheran leide han en leilighet, og han startet en aktivitetscelle med tre andre. Aktiviteten deres bestod i å brenne CD-er og kopiere opp materiale. Etter tre måneder ble en av As kamerater arrestert rett utenfor huset A bodde i, og A ble med dette avslørt i og med at leiekontrakten stod i hans navn. A følte at hans liv var i fare, og han flyktet fra Iran.

Lagmannsretten finner ikke As asylforklaring noenlunde sannsynlig. Det vises i denne forbindelse særlig til at A har lagt frem i saken en rettsinnkalling til Revolusjonsdomstolen, som en juridisk rådgiver for den norske ambassaden i Teheran har konkludert med er falsk. Ambassadens juridiske rådgiver har pekt på flere uregelmessigheter ved dokumentet, som blant annet at saksnummeret har for få ledd og at stempelet som er brukt ikke tilhører Revolusjonsdomstolen. A har anført at ambassadens rådgiver er anonym, og at det i en slik situasjon er vanskelig å imøtegå hans konklusjon om at dokumentet er falskt. Lagmannsretten viser til Rt-2011-1481 og finner, slik saken er opplyst, ikke grunnlag for å betvile at ambassadens rådgiver er faglig dyktig og oppdatert på sitt felt, og at hans konklusjon om at rettsinnkallingen er falsk er korrekt. Det svekker As forklaring i vesentlig grad at han har fremlagt en rettsinnkalling som det må legges til grunn er falsk.

Når det gjelder As forklaring om hvordan han ble rekruttert til Komala, finner lagmannsretten at heller ikke denne forklaringen er noenlunde sannsynlig. Lagmannsretten betviler ikke at A kan ha vært misfornøyd med de rådende samfunnsforholdene i Iran, herunder de iranske myndighetene, og heller ikke at han kan ha engasjert seg i opptøyene rundt presidentvalget i juni 2009. Men ut fra tilgjengelig landinformasjon synes det lite trolig at Komala hadde noen utstrakt aktivitet i Iran i 2007-2009. Det vises i denne forbindelse til forklaringen fra Sidsel Wiborg i Landinfo, som redegjorde for at det tidligere kommunistpartiet er splittet i 4-5 mindre eksilpartier. Disse eksilpartiene har svært begrenset aktivitet og betydning. As forklaring om at han kom i kontakt med Komala ved en e-postadresse han ble kjent med på Komala-TV, finner lagmannsretten heller ikke noenlunde sannsynlig. I den grad eksilpartiene i Iran har noen aktivitet, er de underlagt strenge sikkerhetsforanstaltninger da deres aktivitet er ulovlig. At Komala skulle etablere kontakt med nye sympatisører via en e-postadresse som ble publisert på Komala-TV, finner lagmannsretten ikke troverdig.

Lagmannsretten finner heller ikke As forklaring om returen til Iran i 2007 noenlunde sannsynlig. Dersom det var riktig at A var anklaget for spionasje til fordel for USA og Israel, er det ut fra tilgjengelig landinformasjon svært lite sannsynlig at A ikke ble pågrepet umiddelbart ved ankomst til Iran. Det er heller ikke troverdig at A, med en slik anklage, ville klare å leve i skjul hos slektninger i omtrent to år og heller ikke at han i denne perioden deltok på et språkkurs ved en privat skole uten å bli oppdaget av myndighetene.

Lagmannsretten vil også bemerke at det har vært en viss glidning i As forklaringer, både hva gjelder forklaringen om den utløsende faktoren for flukten i 2009 og undertegning av leiekontrakten til leiligheten i Teheran i juni 2009. Ved politiregistreringen forklarte A at det var hans forhistorie og deltagelse i demonstrasjoner som var årsaken til flukten, mens han i asylintervjuet forklarte at han hadde startet en ny celle og at de var blitt oppdaget ved anholdelse av hans kamerat. I asylintervjuet forklarte A at leiekontrakten ble undertegnet 3-4 dager etter ankomst til Teheran på valgdagen 12. juni 2009. Leiekontrakten ble senere fremlagt for utlendingsmyndighetene, og det fremgår av oversettelsen at leiekontrakten er datert 10. juni 2009. I klage over UDIs vedtak anførte A at leiekontrakten er datert 16. juni 2009, og i nemndmøtet i UNE forklarte A at han signerte samme dato som det er angitt i kontrakten, men at han flyttet inn 3-4 dager senere. Tingretten har lagt til grunn, ut fra As forklaring, at han undertegnet kontrakten 3-4 dager etter ankomst til Teheran uten å legge merke til at datoen på kontrakten var uriktig. Hans bror skal ha forklart at leiligheten opprinnelig var tiltenkt As onkel, og at kun navnet ble endret i leiekontrakten da A isteden inngikk leieavtalen. Under ankeforhandlingen i lagmannsretten har A forklart at datoen på leiekontrakten er feil oversatt, og at dette er årsaken til at han har forklart seg springende på dette punktet. Etter lagmannsrettens skjønn er det ikke gitt noen troverdig forklaring på utviklingen i forklaringene på disse punkt, og lagmannsretten finner at glidning i forklaringene svekker As alminnelige troverdighet.

Slik saken er opplyst, finner lagmannsretten at asylforklaringen om det opprinnelige asylgrunnlaget samlet sett fremstår som så lite sannsynlig at den ikke kan utløse krav på opphold i seg selv.

A har også anført som asylgrunnlag at han har konvertert til kristendommen, og at han av denne grunn har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Iran. UNE har ikke tatt endelig stilling til om konverteringen er reell, og lagmannsretten må vurdere risikoen under den forutsetning at det dreier seg om en reell konvertering. Lagmannsretten vil likevel bemerke at det er mulig at As interesse for kristendommen i begynnelsen var strategisk motivert ut fra et ønske om å få opphold i Norge. Retten finner det imidlertid sannsynliggjort at A i dag er personlig kristen. Det vises i denne forbindelse særlig til As forklaring under ankeforhandlingen samt vitneforklaringene fra Rune Oddbjørn Fiskerstrand og Peter Dahlen.

Spørsmålet er imidlertid hvilken religiøs aktivitet det er grunn til å regne med at A vil utøve ved retur til Iran og hvilken risiko dette i tilfelle vil medføre.

For å ta stilling til den første problemstillingen, er det naturlig å ta utgangspunkt i As praktisering av sin tro i Norge. Lagmannsretten legger til grunn forklaringene fra A og vitnene Peter Dahlen og Rune Oddbjørn Fiskerstrand, som alle fremholder at A er åpen om sin kristne tro i Norge. Han er aktiv i Den Iranske Evangeliske Lutherske kirke i Oslo hvor han møter i alle fall hver søndag. A har tidligere vært ansvarlig for evangelisering i kirken. Hver tirsdag og fredag deltar A i møter i Kristent Interkulturelt arbeid (KIA). Han har også vært initiativtaker og leder av stand på Youngstorget og på Karl Johan hvor det deles ut magasiner og brosjyrer. Både Den Evangelisk Lutherske Iranske menighet i Oslo og KIA Oslo står bak standen. Videre har A deltatt i demonstrasjoner utenfor Stortinget og den iranske ambassaden i Oslo til støtte for kristne iranere/iranske kristne konvertitter, og han har også opprettet flere blogger som støtter det samme formålet.

På bakgrunn av forklaringen til Sidsel Wiborg i Landinfo og fremlagte rapporter om situasjonen for kristne i Iran samt As forklaring under ankeforhandlingen, legger lagmannsretten til grunn at A etter retur til Iran vil innrette seg etter de sosiokulturelle rammene og praktisere sin tro i den private sfære ved bibellesning og annen kristen aktivitet. Det må også legges til grunn at han vil forsøke å komme i kontakt med et såkalt hjemmekirkemiljø for å etablere et kristent trosfellesskap, noe han har anført er viktig for ham. Men lagmannsretten finner det ikke noenlunde sannsynlig at A vil forsøke å opprette sin egen hjemmekirke eller drive utadrettet misjonerende virksomhet. A har vist til at han har bedrevet misjonerende virksomhet i Norge ved å ha stått på stand på Karl Johan og Youngstorget og delt ut magasiner og brosjyrer samt samtalt med forbipasserende om kristendommen. Dette er anført å tale for at han også i Iran aktivt vil misjonere, selv om formen vil bli mer diskre. Lagmannsretten finner ikke grunn til å ta stilling til om aktiviteten som utøves på nevnte stand er misjonerende aktivitet da retten uansett ikke finner det noenlunde sannsynlig at A vil bedrive tilsvarende aktivitet i Iran. Det vises i denne forbindelse til at lagmannsretten ikke kan se at A har hatt noen ledende rolle i KIA eller i Den Iranske Evangeliske Lutherske kirke i Oslo, selv om han en periode var ansvarlig for evangelisering i kirken samt har vært sentral ved opprettelsen og driften av den nevnte standen. Lagmannsretten har i vurderingen også sett hen til glidningen i As forklaringer, slik det er redegjort for ovenfor, og det faktum at rettsinnkallingen til Revolusjonsdomstolen er falsk. Forhistorien viser at A med stor sannsynlighet handler og forklarer seg strategisk for å oppnå asyl, og på denne bakgrunn har As forklaring om sin trosutøvelse i Iran mindre vekt i bevisvurderingen.

Spørsmålet blir etter dette hva A risikerer ved retur til Iran når ovennevnte faktum legges til grunn.

Lagmannsretten legger til grunn at situasjonen for kristne i Iran er forverret etter presidentvalget i 2009, jf. blant annet forklaringen fra Sidsel Wiborg og fremlagt dokumentasjon. De etablerte kristne kirkesamfunnene i Iran er beskyttet av lovgivningen, og deres medlemmer kan utøve sin religion både offentlig og privat. Misjonerende aktivitet er imidlertid ikke akseptert, og slås hardt ned på med arrestasjoner og lange fengselsstraffer. Tidligere konvertitter kan operere innenfor noen lovlige kirker, men disse har ikke anledning til å ta opp nye medlemmer. Apostasi - frafall fra islam - er forbudt i henhold til sharia. Myndighetene ser på de såkalte hjemmekirkemiljøene som et angrep fra utlandet og som en fare for nasjonal sikkerhet. Hjemmekirkemiljøet består av mindre grupper på fem til femten personer, som møtes hjemme hos en pastor eller en annen privatperson og holder andakter. Hjemmekirkene er ulovlige, og de vil være forsiktig med å ta opp nye medlemmer. Det er eksempler på at medlemmer av hjemmekirkemiljøene har blitt arrestert. Etter å ha blitt avhørt, løslates normalt de vanlige medlemmene mot en lovnad om ikke å delta i hjemmekirkemiljøet fremover. Ledende personer i miljøet, slik som pastorer og de som har hatt møtet hjemme hos seg, kan bli fengslet for lengre tid. Det er eksempler på at slike personer kan få fengselsstraff fra ett til åtte års fengsel. Sakene behandles individuelt, og det kan på forhånd være vanskelig å forutsi hvilke straffesanksjoner særlig lederne kan forvente. Lagmannsretten legger videre til grunn at forholdene i iranske fengsler generelt sett er vanskelige, og at tortur forekommer.

Sidsel Wiborg forklarte også at det i iransk tradisjon er et skarpt skille mellom den offentlige og private sfære. Det er strenge rammer for hva som er tillatt i det offentlige rom, mens det er videre aksept for avvikende opptreden i den private sfære. Konvertitter kan av denne grunn returnere til Iran så lenge de praktiserer sin religion innenfor de sosiokulturelle rammene i Iran. De som primært risikerer forfølgelse, er personer som organiserer eller leder illegale kristne nettverk, eller som misjonerer åpenlyst.

På denne bakgrunn legger lagmannsretten til grunn at A ikke har en velbegrunnet frykt for forfølgelse i Iran ved retur. Dersom han fastholder sin tro, legger lagmannsretten til grunn at han vil praktisere sin tro innenfor den private sfære og da er det i praksis ingen risiko for forfølgelse. Dersom han velger å kontakte et hjemmekirkemiljø, kan lagmannsretten heller ikke da se at han har en velbegrunnet frykt for forfølgelse. En eventuell arrestasjon og kortvarig fengsling regnes ikke som forfølgelse i lovens forstand. Lagmannsretten har, som det allerede er redegjort for, ikke funnet at A vil søke en ledende eller organiserende rolle, eller at han vil misjonere utad.

Lagmannsretten har kommet til at det heller ikke er andre omstendigheter som tilsier at A vil være mer utsatt for forfølgelse ved retur enn andre konvertitter. Som redegjort for ovenfor, legger lagmannsretten til grunn at A ikke var i myndighetenes søkelys før han forlot Iran. Det må imidlertid legges til grunn at myndighetene i Iran overvåker eksilmiljøet. Selv om A har deltatt i demonstrasjoner i Oslo, er det lagmannsrettens syn at han ikke har utvist noen aktivitet som gir grunn til å tro at han vil være mer utsatt for myndighetenes oppmerksomhet enn andre asylsøkere som returnerer til landet. Han har ikke vært organisator for demonstrasjonene eller for øvrig hatt noen fremtredende rolle.

A har anført at han ut fra medieomtale er ansett tilknyttet Israel, og at han av denne grunn risikerer forfølgelse ved retur. I UNEs avgjørelse 1. juni 2014 er dette vurdert slik:

UNE har merket seg anførselen om at klageren er blitt anklaget for å arbeide for Israel/sionistene, og at han av den grunn ved retur risikerer forfølgelse. Den omtalte demonstrasjonen det ble vist til i brev av 18.02.2014 ved advokatfullmektig Block, skiller seg i det vesentlige ikke fra en rekke andre demonstrasjoner som holdes med jevne mellomrom ved den iranske ambassaden, utenfor Stortinget eller foran UD. Den framstår heller ikke som ulik andre demonstrasjoner, der deltakere i stor grad er personer som har fått endelig avslag på søknad om beskyttelse. Etter det UNE kjenner til har ikke iranske myndigheter omtalt demonstrasjonen offentlig. Opplysningen om at klagerens identitet framgår av enkelte oppslag endrer etter UNEs mening ikke denne vurderingen. På denne bakgrunn mener UNE at det mediedekningen av saken ikke tilsier at iranske myndigheter vil anse klageren som en person med evne til å mobilisere til motstand mot det iranske regimet.

Slik saken er opplyst for lagmannsretten, kan retten ikke se at det er grunnlag for å reise innvendinger mot UNEs vurderinger på dette punktet.

A har også anført at han har etablert flere regimekritiske blogger, og at beviselig flere av bloggene er stengt. Han har også mottatt en drapstrussel i forbindelse med en av bloggene.

UNE har i avgjørelsen 1. juni 2014 vurdert betydningen av As bloggaktivitet, og herfra siteres:

UNE har i tillegg vurdert opplysningene om at klagerens blogger er blitt stengt. På bakgrunn av rapporten av 30.03.2014 fra den norske ambassade i Teheran mener UNE det ikke kan utelukkes at iranske myndigheter står bak stengningen. Slik UNE vurderer saken er imidlertid ikke dette av avgjørende betydning. Selv om klagerens blogger er blitt stengt av iranske myndigheter, er ikke dette i seg selv å anse som forfølgelse. Iranske myndigheter har de siste årene, særlig etter valget i 2009, økt sitt fokus mot internett. I følge landinformasjon har iranske myndigheter stengt et stort antall nettsider, uten at dette har blitt fulgt opp med reaksjoner mot innehaverne av nettsidene.

(...)

Ut fra sakens opplysninger kan ikke UNE se at klageren har utmerket seg på en slik måte at han ved retur til Iran på bakgrunn av denne aktiviteten, vil risikere reaksjoner fra iranske myndigheter som kan karakteriseres som forfølgelse i lovens eller konvensjonens forstand.

Etter lagmannsrettens syn er det ikke grunnlag for å reise innvendinger mot det UNE her fremholder. Riktignok har A en utstrakt bloggaktivitet, og det er sannsynlig at noen av hans blogger er stengt av iranske myndigheter. Det er likevel ikke grunnlag for å anta at A har en profil som tilsier at han har en velbegrunnet frykt for forfølgelse fra iranske myndigheter ved retur.

Lagmannsretten kan etter dette ikke se at A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse fra iranske myndigheter ved retur, verken på grunnlag av politisk aktivitet før han kom til Norge, konvertering til kristendommen og utøvelse av sin tro ved retur til Iran eller som følge av regimekritiske aktiviteter etter at han kom til Norge. Lagmannsretten finner heller ikke at det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved en samlet vurdering av disse forholdene, eller at A står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved retur til Iran. Etter dette har statens anke i hovedsaken ført frem, og staten v/Utlendingsnemnda blir å frifinne.

Staten v/Utlendingsnemnda har også anket over tingrettens kjennelse om å avsi midlertidig forføyning med forbud mot utsendelse av A frem til saken er rettskraftig avgjort.

Etter tvisteloven § 34-2 første ledd er hovedregelen at midlertidig forføyning bare kan besluttes dersom kravet det begjæres forføyning for er sannsynliggjort. Etter det resultat lagmannsretten har kommet til i hovedsaken, er dette vilkåret ikke oppfylt. Lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger fare ved opphold, jf. tvisteloven § 34-2 annet ledd. Det vises i denne forbindelse til at ankemotparten heller ikke har gitt en nærmere begrunnelse for hvorfor dette alternativet skulle være aktuelt.

Etter dette blir staten v/Utlendingsnemnda å frifinne også i forføyningssaken.

Staten v/Utlendingsnemnda har vunnet både hovedsaken og forføyningssaken fullt ut og har krav på å få erstattet sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. andre ledd. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å gjøre unntak fra hovedregelen. Ulikheter i styrkeforholdet mellom partene er ikke i seg selv nok til å begrunne unntak fra hovedregelen, jf. Rt-2012-209 med videre henvisninger. Lagmannsretten har ikke funnet saken tvilsom.

Advokat Aadahl har lagt frem omkostningsoppgave med krav om dekning av salær med 98 750 kroner inkludert merverdiavgift for lagmannsretten. I tillegg kommer ankegebyret med 23 220 kroner, til sammen 121 970 kroner. Lagmannsretten tar kravet til følge. Kravet omfatter både kostnader påløpt i forbindelse med hovedsaken og forføyningssaken, og lagmannsretten legger skjønnsmessig til grunn at 10 000 kroner er påløpt i forbindelse med forføyningssaken.

Lagmannsretten skal legge sitt resultat til grunn ved avgjørelsen av omkostningsansvaret for tingretten, både i hovedsaken og forføyningssaken, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. Staten v/Utlendingsnemnda har i medhold av lovens hovedregel krav på dekning av sine sakskostnader også for tingretten, og lagmannsretten finner ikke at det foreligger tungtveiende grunner for å gjøre unntak. For tingretten fremsatte advokat Aadahl krav om dekning av salær med 79 950 kroner inkludert merverdiavgift. Kravet tas til følge, og da slik at 10 000 kroner skjønnsmessig anses påløpt i forbindelse med forføyningssaken.

Dommen og kjennelsen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til staten ved Utlendingsnemnda 111.970 - etthundreogellevetusennihundreogsytti - kroner innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen.
  3. I sakskostnader for tingretten betaler A til staten ved Utlendingsnemnda 69.950 - sekstinitusennihundreogfemti - kroner innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen.


Slutning i kjennelse

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til staten ved Utlendingsnemnda 10.000 - titusen - kroner innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.
  3. I sakskostnader for tingretten betaler A til staten ved Utlendingsnemnda 10.000 - titusen - kroner innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.


 

Siste endringer
  • Ny: LB-2013-112800 Beskyttelse/asyl. Politisk aktivitet. Konvertering til kristendom. Iran. (20.10.2014)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett som gjaldt UNEs avslag på søknad om asyl fra en iransk mann. Mannen oppga som asylgrunnlag at han fryktet forfølgelse i Iran som følge av politisk aktivitet i Iran, konvertering til kristendom etter ankomst til Norge, og deltagelse på to demonstrasjoner til støtte for fengslede kristne i Iran og kristne iranske asylsøkere, samt opprettet flere blogger med innhold som kritiserer regimet i Iran. Lagmannsretten kom til at han ikke hadde velbegrunnet frykt for forfølgelse fra iranske myndigheter ved retur, verken på grunnlag av politisk aktivitet før han kom til Norge, konvertering til kristendommen og utøvelse av sin tro ved retur til Iran eller som følge av regimekritiske aktiviteter etter at han kom til Norge.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo