Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-116383
Dokumentdato : 19.03.2014

Utlendingsrett. Utlendingsloven § 122.

Polsk statsborger som hadde bodd og arbeidet i Norge fra 2007, ble i 2011 dømt for overtredelse av straffeloven § 229 andre straffalternativ, jf. § 232, og straffeloven § 227 første straffalternativ til fengsel i ti måneder. Han ble deretter utvist av utlendingsmyndighetene i medhold av utlendingsloven § 122 første ledd og ilagt innreiseforbud i fem år, jf § 124 første ledd. Utlendingen anla søksmål og påsto vedtaket kjent ugyldig. Lagmannsretten kom i motsetning til tingretten til at vedtaket ikke var ugyldig.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om utvisning.

A er polsk statsborger. Han er gift og har to barn. Ektefellen og barna bor i Polen.

A kom til Norge første gang i 2005. I 2007 ble han registrert som selvstendig næringsdrivende her. Han har arbeidet som håndverker i Osloområdet.

Ved Oslo tingretts dom 10. juni 2011 ble A sammen med to andre polakker domfelt for overtredelse av straffeloven § 229 andre straffalternativ, jf. § 232, og straffeloven § 227 første straffalternativ. Straffen ble for As del satt til ti måneders fengsel. Voldshandlingen og trusselen skjedde henholdsvis 17. og 19. desember 2010 i Oslo. Voldshandlingen og trusselen var rettet mot to forskjellige personer, begge polakker.

A ble varetektsfengslet 28. januar 2011, og han satt fengslet fram til han gikk over til soning av tingrettens dom. Den 16. august 2011 ble han løslatt på prøve.

Like før prøveløslatelsen hadde Utlendingsdirektoratet (UDI) den 12. august 2011 truffet vedtak i medhold av utlendingsloven § 122 første ledd om utvisning av A. I vedtaket var det også fastsatt varig innreiseforbud, jf. § 124 første ledd. Vedtaket var begrunnet i de straffbare forhold A var domfelt for.

A påklaget vedtaket til Utlendingsnemnda (UNE), som den 28. november 2012 fastholdt UDIs utvisningsvedtak. UNE endret imidlertid innreiseforbudet, slik at dette ble begrenset til fem år regnet fra det tidspunkt A forlot Norge. Etter det opplyste forlot A Norge i desember 2012.

Den 18. desember 2012 tok A ut stevning mot staten, ved UNE, med påstand om at utvisningsvedtaket med innreiseforbud skulle kjennes ugyldig. Staten tok til motmæle og påsto seg frifunnet.

Oslo tingrett avsa den 22. april 2013 dom med slik slutning: 

1. Utlendingsnemndas vedtak av 28.11.12 er ugyldig.
2. Staten ved Utlendingsnemnda erstatter As sakskostnader med 80 156- åttitusenethundreogfemtiseks-kroner samt rettsgebyr for tingretten med tillegg av lovens rente.

Oppfyllelsesfristen er 2-to-uker.

Tingretten mente at A ikke var en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn i Norge, og at vilkårene for utvisning - og innreiseforbud - etter utlendingsloven § 122 første ledd og § 124 første ledd ikke var oppfylt.

Staten, ved UNE, anket dommen til lagmannsretten. Forut for ankeforhandlingen fremmet A en begjæring overfor UNE om omgjøring av utvisningsvedtaket og vedtaket om innreiseforbud. I omgjøringsbegjæringen ble det gjort gjeldende at A hadde oppholdt seg lenger i Norge enn det som var lagt til grunn i utvisningsvedtaket og at utvisningsspørsmålet skulle vært vurdert etter utlendingsloven § 122 andre ledd.

I beslutning 21. januar 2014 fastholdt UNE vedtaket av 28. november 2012. UNE drøftet særskilt As anførsel om at han hadde oppholdt seg lenger i Norge enn det som var lagt til grunn i det opprinnelige vedtaket, men fant at heller ikke det kunne begrunne en omgjøring av vedtaket etter forvaltningsloven § 35.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten tok retten opp spørsmålet om UNEs beslutning 21. januar 2014 skulle gjøres til søksmålsgjenstand. Partene er nå enige om at det er denne beslutningen som er gjenstand for prøving, likevel slik at ankemotparten også har lagt ned påstand om at vedtaket 28. november 2012 skal kjennes ugyldig.

Ankeforhandling ble holdt i Borgarting lagmannsretts hus 6. og 7. mars 2014. Staten møtte med sin prosessfullmektig og Rubina Hussein, som er rådgiver i UNE. A var ikke gitt innreisetillatelse til Norge i anledning ankeforhandlingen, slik at han var bare representert ved sin prosessfullmektig. A avga imidlertid forklaring ved fjernavhør. I tillegg ble det avhørt fire vitner.

Ankende part, staten, ved UNE, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

A har ikke hatt lovlig opphold i riket i fem år. Det var følgelig riktig av UNE å avgjøre utvisningsspørsmålet etter utlendingsloven § 122 første ledd, og ikke andre ledd. Bortsett fra forklaringen fra A og hans ektefelle er det ikke grunnlag i bevisførselen for at han har hatt sammenhengende lovlige opphold i riket fra 2005. De tidsnære og skriftlige bevis viser at han tidligst høsten 2007 startet et opphold som kunne gi ham grunnlag for en varig oppholdsrett.

Vilkårene for utvisning etter utlendingsloven § 122 første ledd er oppfylt. A har sammen med to andre begått - og er domfelt for - en grov voldshandling og en alvorlig trusselhandling. Begge forholdene er av en slik karakter at hensynet til offentlig orden tilsier utvisning.

UNE har vurdert saken riktig når nemnda har kommet til at det må antas å foreligge personlige forhold som innebærer en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn, jf. § 122 første ledd andre punktum. Dette vilkåret innebærer rett nok at det må være en fare for gjentakelse av forhold som gjør at hensynet til offentlig orden tilsier utvisning. For de mer alvorlige forhold er det imidlertid ikke noe krav om sannsynlighetsovervekt, jf. Rt-2009-705. Det er heller ikke noe krav om fare for gjentakelse av samme type forhold.

I dette tilfellet har A begått to straffbare handlinger med to dagers mellomrom, henholdsvis grov vold og trusler. Dette underbygger gjentakelsesfaren. Voldshandlingen er uansett i seg selv så grov at den alene underbygger gjentakelsesfare. Den viser at A ikke har normale sperrer mot bruk av grov vold. Det må også legges vekt på at det er stor sannsynlighet for at A over flere år ikke har forholdt seg til norsk skattelovgivning, men har arbeidet «svart».

Det er ikke holdepunkter for at utvisningen av A er uforholdsmessig. A er en voksen, frisk mann uten nærmere tilknytning til Norge ut over at han har arbeidet her. Hele hans familie er i Polen.

Staten, ved UNE, har lagt ned slik påstand:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for ting- og lagmannsrett.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Utlendingsloven § 122 stiller strenge krav for utvisning. Det må foreligge, eller antas å foreligge, personlige forhold som innebærer en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Hos A foreligger ikke slike personlige forhold, og utvisningsvedtaket er derfor ugyldig.

Det er i dette tilfellet straffedommen alene som utgjør grunnlaget for utvisningen. En straffedom kan imidlertid i seg selv ikke automatisk lede til utvisning. Hensynet til offentlig orden eller sikkerhet skal utelukkende være begrunnet i vedkommende enkeltpersons personlige forhold, jf. blant annet Rt-2009-705 avsnitt 40. I Ot.prp.nr.72 (2007-2008) kapittel 10.1 framheves at utvisning ikke kan begrunnes i allmennpreventive hensyn.

Hovedspørsmålet i saken er om det foreligger en gjentakelsesfare, dvs. om det er forhold ved A som tilsier at han representerer en aktuell og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. UNE har basert sitt vedtak på en antakelse om at A er tilbøyelig til å begå nye voldshandlinger. Det er imidlertid ikke forhold ved As person som gir holdepunkter for slik gjentakelsesfare. Han har levd et stabilt familie- og yrkesliv. Han har vært gift i over 24 år og har hele sitt voksne liv arbeidet som håndverker.

Vitneforklaringer fra flere av dem han han har arbeidet for i Norge, har bekreftet at han er hederlig og tillitsfull, og at han er dyktig i sitt arbeid. Bortsett fra straffedommen som ligger til grunn for utvisningen, har han ikke vært straffedømt eller bøtlagt verken i Polen eller i Norge. Han har ikke lenger kontakt med noen av de personer som var innblandet i straffesaken. Det må også legges vekt på at det nå har gått lang tid siden det straffbare forhold ble begått, og at han i denne tiden ikke har vært involvert i noe som utgjør noen trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.

Kriminalomsorgen har ikke hatt negative bemerkninger til As atferd eller væremåte under fengselsoppholdet i Norge. Han hadde tillitsjobb som ganggutt under fengselsoppholdet, og han ble løslatt på prøve. At A forholder seg lojalt til norsk regelverk og norske myndigheters avgjørelser, underbygges av at han reiste frivillig ut av landet innen den frist som utlendingsmyndighetene hadde satt.

Straffesaken og den etterfølgende utvisningssaken har vært en stor påkjenning for A og hans familie og er i seg selv et incitament for ham til å opptre i tråd med gjeldende regelverk. Det må også legges vekt på at utvisningsvedtaket rammer A særlig hardt. Det er han som i utgangspunktet forsørger familien i Polen. Det er imidlertid ikke arbeid for ham i hjemlandet. Rimelighetshensyn taler derfor også sterkt for at vedtaket bør underkjennes.

A har ikke fått noen reaksjon fra norske myndigheter for mulige skatte- og avgiftsunndragelser. Det er derfor ikke bevismessig grunnlag for statens anførsel om at A ikke synes å ha overholdt norsk lovgivning på dette området. Uansett er dette mindre relevant for vurderingen av om han utgjør en fare for nye voldshandlinger.

Subsidiært gjøres det gjeldende at A har et utvidet vern mot utvisning etter utlendingsloven § 122 andre ledd, idet han har varig oppholdsrett, jf. § 115. Det er ikke riktig, slik UNE har lagt til grunn, at A først kom til Norge sommeren 2007. A har selv forklart at han kom hit i 2005, noe som også er bekreftet av hans kone. Arbeidskontrakt med det polske «Firma B» viser at han skulle være i arbeid i Norge fra april 2005. Det foreligger også lønns- og trekkoppgave for 2005 og utskrift av likning for 2006, som viser at han var registrert hos norske likningsmyndigheter.

A har lagt ned slik påstand: 

1. Utlendingsnemndas vedtak av 28.11.12 og omgjøringsvedtaket av 21.01.14 er ugyldige.
2. Staten ved Utlendingsnemnda erstatter As sakskostnader for ting- og lagmannsrett.


Lagmannsretten finner det hensiktsmessig først å drøfte As subsidiære påstandsgrunnlag, nemlig om han har varig oppholdsrett i Norge. I så fall er han undergitt det utvidede vernet mot utvisning som følger av utlendingsloven § 122 andre ledd. Staten har erkjent at dersom A har slik varig oppholdsrett i Norge, må vedtaket kjennes ugyldig idet UNE ikke har vurdert utvisningsspørsmålet opp mot vilkårene i § 122 andre ledd.

For at de strengere vilkårene for utvisning etter § 122 andre ledd skal komme til anvendelse, må utlendingen ha varig oppholdsrett etter §§ 115 eller 116. For As vedkommende er det § 115 som er påberopt. Det følger av § 115 første ledd at en «EØS-borger som etter §§ 112 og 113 har hatt sammenhengende lovlig opphold i riket i fem år, får varig oppholdsrett». Det er altså et grunnvilkår at utlendingen må ha hatt sammenhengende opphold i landet i minst fem år. Det følger av utlendingsforskriften § 19-17 at opphold utenfor riket inntil seks måneder av en tolvmånedersperiode, ikke avbryter sammenhengende opphold.

Partene er enige om at skjæringspunktet for når lovlig opphold opphørte, er tidspunktet for UDIs vedtak 12. august 2011 om utvisning, og at den tiden A satt fengslet i anledning straffesaken ikke skal tas i betraktning ved beregningen av As oppholdstid i Norge. A satt fengslet fra 28. januar 2011. Det er også enighet om at tiden i Norge etter UDIs utvisningsvedtak heller ikke skal regnes med.

A har gjort gjeldende at han kom til Norge våren 2005 og at han har hatt sammenhengende lovlig opphold i landet fra det tidspunkt. Lagmannsretten finner ikke dette sannsynlig.

Lagmannsretten ser ikke grunn til å betvile at A kom til Norge våren 2005 - slik han har forklart - og at han deretter arbeidet i Norge en periode. Dette underbygges av arbeidskontrakt med «Firma B», som var et polsk håndverkerfirma. Det er også på det rene at han den 22. juli 2005 ble tildelt norsk D-nummer. I arbeidskontrakten står det at arbeidsforholdet skal vare fra 19. april 2005 til 18. juli 2006. Av lønns- og trekkoppgave for 2005 fra norske likningsmyndigheter framgår det imidlertid at ansettelsesforholdet varte fra 22. april til 30. juni 2005. Oppgaven viser også at han ikke har hatt inntekter - i hvert fall inntekter som er beskattet i Norge. Ut fra dette finner lagmannsretten det ikke sannsynliggjort at han har vært i Norge i 2005 ut over perioden april til juni/juli.

Den eneste dokumentasjon som viser tilknytning til Norge i 2006, er utskrift av likningen. Denne viser at han ikke hadde noen inntekt som er oppgitt til norske likningsmyndigheter.

Først fra 2007 er det dokumentasjon som viser at A hadde opphold i Norge av en viss varighet. I august 2007 registrerte han et NUF i Brønnøysundregistrene. Samtidig inngikk han en arbeidsavtale med eget firma, opprettet bankkonto i norsk bank, og han ble registrert i Folkeregisteret. A har også framlagt en rekke fakturer for utført arbeid i Norge; disse gjelder alle fra ultimo 2007 og framover.

Bevisførselen etterlater etter dette klart det inntrykk at A først tok varig opphold - det vil si opphold ut over 6 måneder - i Norge fra medio 2007. Dette innebærer at det ikke er grunnlag for å avgjøre utvisningsspørsmålet etter utlendingsloven § 122 andre ledd; det må avgjøres etter første ledd, slik utlendingsmyndighetene har gjort i sine avgjørelser.

Etter utlendingsloven § 122 første ledd kan en EØS borger utvises «når hensynet til offentlig orden eller sikkerhet tilsier det», jf. første punktum. Videre er det et vilkår for utvisning «at det hos utlendingen foreligger, eller må antas å foreligge, personlige forhold som innebærer en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn», jf. andre punktum. Selv om vilkårene i første ledd er oppfylt, følger det av tredje ledd at utvisning ikke kan besluttes dersom den vil utgjøre et uforholdsmessig inngrep overfor utlendingen eller dennes familiemedlemmer.

Lovbestemmelsen gjennomfører direktiv 2004/38/EF artikkel 27 og 28. I Ot.prp.nr.72 (2007-2008) kapittel 7.12.3 om utvisning av hensyn til offentlig orden og sikkerhet skriver departementet blant annet:

Føresegna er ei vidareføring frå direktiv 64/221/EØF. EF-domstolen har uttalt at kriminelle handlingar eller forstyrringar av offentleg orden som er gjorde tidlegare, berre kan tilleggjast vekt dersom dei omstenda som låg til grunn for brotsverket eller ordensforstyrringa gir god grunn til å rekne med at det personlege forholdet til utlendingen er slik at det representerer eit trugsmål mot offentleg orden eller tryggleik. Tidlegare straffedom kan i prinsippet og unntaksvis vere tilstrekkeleg til å vurdere utlendingen som eit trugsmål slik at utvising kan skje. Dette kan tenkjast å vere situasjonen der det blir pådømd strenge fengselsstraffer i samband med alvorleg organisert kriminalitet. Dersom det ligg føre fleire straffedommar for same typen lovbrot, til dømes alvorlege vinningsbrotsverk, vil dette også tilseie at utlendingen har ei personleg åtferd som kan grunngi utvising frå vertslandet.

I proposisjonen kapittel 10.1, i merknadene til § 122, skriver departementet at begrepet «offentlig orden» omfatter «meir alvorlege forstyrringar av samfunnsordenen, også kriminelle handlingar, til dømes narkotikabrotsverk, vinningsbrotsverk og valdsbrotsverk».

I hvilken utstrekning tidligere straffedommer kan gi grunnlag for utvisning, er også omhandlet i EF-domstolens dom 27. oktober 1977 i sak 30-77 (Bouchereau) avsnittene 28 og 29: 

28. The existence of a previous criminal conviction can, therefore, only be taken into account in so far as the circumstances which gave rise to that conviction are evidence of personal conduct constituting a present threat to the requirements of public policy.

29. Although, in general, a finding that such a threat exists implies the existence in the individual concerned of a propensity to act in the same way in the future, it is possible that past conduct alone may constitute such a threat to the requirements of public policy.

I forlengelsen av dette viser lagmannsretten til Rt-2009-705 hvor det uttales at hvilket krav som skal stilles til grad av sannsynlighet for at utlendingen vil begå nye handlinger som representerer en trussel mot den offentlige orden, vil avhenge av hvor alvorlig det aktuelle forholdet er, jf. avsnitt 46. Videre er det i avsnitt 48 lagt til grunn som «klart at det i hvert fall for de mer alvorlige forhold ikke kan gjelde et krav om sannsynlighetsovervekt».

I denne saken er grunnlaget for utvisningen av A de forhold som ligger til grunn for straffedommen av 10. juni 2011. A ble som tidligere nevnt dømt for overtredelse av straffeloven § 229 andre straffalternativ, jf. § 232, og straffeloven § 227 første straffalternativ.

For så vidt gjelder legemskrenkelsen, framgår det av straffedommen at A - sammen med to andre polakker - om ettermiddagen den 17. desember 2010 oppsøkte en polakk ved navn C (fornærmede). Fornærmede skyldte en av de tre penger. I dommen heter det blant annet:

... Ved bevisvurderingen legger retten til grunn at de tiltalte tok seg direkte inn i huset; enten ved at ytterdøren var åpen eller ved bruk av nøkler som D [en av gjerningsmennene] beholdt fra den tiden han hadde bodde i huset. Fra gangen banet de seg adgang til fornærmedes rom ved å [knuse] glasset i døren som førte til fornærmedes rom. Døren til fornærmedes rom ble i tillegg tatt av hengslene. Fornærmede forsøkte først å lukke døren, men dette var til ingen nytte fordi døren av de tiltalte ble dyttet mot ham.

Straks de tiltalte var kommet inn i fornærmedes rom, begynte de å slå og sparke fornærmede på kroppen. Fornærmede falt i gulvet og mistet en kortere tid bevisstheten. Fornærmede ble ifølge fornærmede pånytt angrepet mens han lå i gulvet og besvimte igjen. Da han våknet for andre gang, så han at de tiltalte pakket ned hans eiendeler. Således merket han at de tiltalte tok en skuff i en skap og noen tørrvarer. Deretter forlot de tiltalte huset.

---

Retten konkluderer etter dette med at de tiltalte i felleskap angrep fornærmede og påførte ham [slike] skader som nevnt i tiltalebeslutningen post I. Således påførte de tiltalte fornærmede ved slag og spark slike skader at han fikk kutt over begge øyebryn, to løse tenner, brudd på venstre øyehule og kinnbein, en liten hjerneblødning samt brudd på 5. mellomhåndsben på høyre hånd.

Tingretten konkluderte med at handlingen skjedde helt uprovosert og at den hadde karakter av mishandling. Tingretten la også til grunn at «de tiltalte har drevet torpedovirksomhet i fornærmedes hjem for å få ham til å betale».

Trusselhandlingen som A er dømt for, fant sted 19. desember 2010 og ble begått av de samme tre polakkene som begikk legemskrenkelsen. Fornærmede i trusselsaken - som var en annen fornærmet enn han som var fornærmet i forholdet fra 17. desember - skyldte en av gjerningsmennene penger. Tingretten la til grunn at de tre gjerningsmennene truet fornærmede med skytevåpen og at de sendte ham en tekstmelding hvor det sto «du lever ikke lenger din hore». Om forløpet til truslene heter det i tingrettens dom:

Vitnet Abdulrahim Mummaed Abdulrahim forklarte at han denne kvelden hadde besøk av E [fornærmede]. Midtnatt var de utenfor huset hvor han bor i Holmenkollveien og så at det stanset en bil med fire personer. Personer kom ut fra bilen og slo E på kroppen. Han så at en av personene hadde en pistol og pekte på begge med pistolen. Vitnet ringte politiet. Senere samme dag anmeldte E forholdet til politiet.

Retten fester lit til vitnets forklaring. ...

Om selve truslene heter det blant annet:

Truslene de tiltalte dømmes for i post IV, er også alvorlige, særlig for disse må ses i sammenheng med legemsbeskadigelsen i post I. D [den ene av de tre tiltalte] hadde til gode penger hos E for et byggeoppdrag. Åpenbart kom de tiltalte søndag 19. desember 2010 ca kl 00.00 i samme ærend til fornærmede E som til fornærmede C to dager tidligere, nemlig pengeinnkreving. I dette tilfellet klarte imidlertid E å forsvare seg slik som beskrevet foran med blant annet sennepsgass og slosshanske.

De forhold A her er domfelt for utgjør alvorlig kriminalitet som er av en slik karakter at hensynet til «offentlig orden» i utgangspunktet kan tilsi utvisning. Lagmannsretten viser særlig til domfellelsen etter straffeloven § 229 andre straffalternativ, jf. § 232, men også det forhold at begge de straffbare handlinger ble begått som ledd i pengeinnkreving. Dette er atferd som etter lagmannsrettens mening klart representerer en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.

Spørsmålet er så om det foreligger, eller antas å foreligge, «personlige forhold som innebærer en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn», jf. utlendingsloven § 122 første ledd andre punktum. Med andre ord, er det forhold ved As person/personlighet som gjør at det er fare for at han vil begå nye lignende handlinger, eller andre handlinger som representerer en trussel mot den offentlige orden?

Lagmannsretten legger til grunn at A tidligere ikke er straffedømt, verken i Polen eller i Norge. Som nevnt ovenfor, har A i flere år arbeidet som håndverker i Norge. Tre ulike oppdragsgivere i Norge har avgitt forklaring i saken. De har forklart at A er en svært god håndverker, og at han er tillitsfull og en person å stole på. Disse har gitt ham de beste skussmål. Lagmannsretten legger også til grunn at A har levd, og lever, et stabilt familieliv med kone og to barn i Polen. Ut fra de opplysninger som foreligger om hans inntekter i Norge, særlig i perioden 2007 til 2009, kan det være tvil om han har forholdt seg lojalt til norske skatteregler. Dette siste er imidlertid forhold som er lite belyst i saken, og lagmannsretten finner ikke å kunne tillegge dette vekt. Dette er forhold som heller ikke er omtalt, og formodentlig heller ikke vektlagt av UNE, verken i vedtaket av 28. november 2012 eller i beslutningen av 21. januar 2014.

Til tross for det som her er sagt om A person og personlige forhold, er lagmannsretten likevel - om enn under tvil - kommet til at vilkårene for utvisning etter § 122 første ledd er oppfylt. Lagmannsretten viser til at A har, sammen med to andre, begått en svært grov voldshandling og i tillegg truet en annen blant annet med skytevåpen. Voldshandlingen ble begått helt uprovosert. Begge de straffbare forhold ble ifølge tingrettens dom begått som ledd i pengeinnkreving, og skjedde sannsynligvis som følge av at de fornærmede ikke var villige til - eller ikke i stand til - å betale det de tre gjerningsmennene krevde. Forholdet fra 19. desember 2011, som endte med trusler, kunne, slik lagmannsretten leser tingrettens dom, like gjerne endt i nye voldshandlinger. Lagmannsretten viser her til de deler av tingrettens dom som er referert ovenfor om truslene.

A har ikke vist noen form for anger eller på noen måte tatt avstand fra det han var med på. Slik lagmannsretten forstår ham, mener han at han er dømt med urette. Han har for så vidt ikke benektet å ha vært til stede/i nærheten når de straffbare forhold ble begått, men han hevder at han ikke medvirket. Lagmannsretten har ikke grunnlag for å legge annet enn tingrettens dom og vurderinger til grunn.

A har ved sin handlemåte den 17. og 19. desember 2010 vist vilje til å medvirke til alvorlige straffbare handlinger som ledd i pengeinnkreving. Handlingene viser en manglende evne eller vilje til å sette grenser for egen atferd, og - hensett til alvorligheten av de straffbare forhold - indikerer dette etter lagmannsrettens mening en risiko og sannsynlighet for at A under visse forutsetninger på ny kan begå liknende grenseoverskridende handlinger. Lagmannsretten mener derfor at det hos A må antas å foreligge «personlige forhold som innebærer en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn».

Lagmannsretten har forståelse for at utvisningsvedtaket rammer A hardt, idet hans inntektsgrunnlag de siste årene før han returnerte til Polen stammer fra håndverksvirksomheten i Norge. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at dette gjør utvisningsvedtaket uforholdsmessig overfor ham eller hans familie, jf. utlendingsloven § 122 tredje ledd. Som tidligere nevnt har A hele sin familie i Polen. Han har etter det opplyste ingen tilknytning til Norge, ut over den han har opparbeidet gjennom arbeidsoppdragene her.

Staten ved UNE må etter dette frifinnes.

Staten har krevd erstattet sakskostnader både for tingretten og lagmannsretten. Lagmannsretten er kommet til at det her foreligger tungtveiende grunner som gjør at sakskostnader ikke bør tilkjennes, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Vilkårene for utvisning etter § 122 første ledd er skjønnsmessige. Som det framgår av forarbeidene til bestemmelsen - og som er referert ovenfor - vil en tidligere straffedom bare unntaksvis være tilstrekkelig til å vurdere utlendingen som en trussel slik at utvisning kan skje. Lagmannsretten viser også til at det er lite rettspraksis på området, og den rettspraksis som foreligger gir - i hvert fall for saken her - begrenset veiledning. Som nevnt ovenfor, har avgjørelsen også voldt tvil. I denne situasjonen mener lagmannsretten at A hadde god grunn til å få saken prøvd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Sakskostnader erstattes ikke, verken for tingretten eller lagmannsretten.

Siste endringer
  • Ny: LB-2013-116383 Utlendingsrett. Utlendingsloven § 122. (02.04.2014)

    Saken gjaldt gyldigheten av vedtak om utvisning i medhold av utl § 122 første ledd med innreiseforbud i fem år for polsk statsborger. Lagmannsretten kom i motsetning til tingretten at vedtaket ikke var ugyldig.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo