Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-125292
Dokumentdato : 28.04.2014

Flyktningspionasje. Mann fra Sudan.


I tingretten (TOSLO-2013-49559) ble tiltalte funnet skyldig i overtredelse av straffeloven § 91a. Straffen ble fastsatt til fengsel i 1 år og 2 måneder. Tiltaltes anke ble henvist til ankeforhandling for så vidt gjelder lovnvendelsen, straffutmålingen og inndragningen. I tiltalen var det straffbare forholdet beskrevet som et sammenhengende straffbart forhold begått over en periode på mer enn to år. Lagmannsretten kom at det var enkelte feil ved tingrettens rettsanvendelse og saksbehandling, men at disse ikke var av en slik karakter at de ga grunn til opphevelse. Feilene ble hensyntatt ved straffutmålingen der det ble lagt til grunn et noe mindre omfattende straffbart forhold både i tid og konkrete handlinger enn det tingretten hadde gjort. Under henvisning til at allmennpreventive hensyn tilsier at det reageres strengt mot den type aktivitet det her er tale om og at det forelå skjerpende omstendigheter, ble straffen fastsatt til fengsel i 1 år. Det var ikke grunn til å gjøre noen endring i tingrettens inndragningsavgjørelse.

Det nasjonale statsadvokatembetet har 15. mars 2013 satt A, født 0.0.1974, under tiltale for overtredelse av

«Straffelovens § 91 a
For ved hemmelige eller ulovlige midler, til fordel for fremmed stat, å ha søkt å samle opplysninger om politiske eller personlige forhold hvis meddelelse til annen stat han vet eller bør forstå kan skade Norges interesser eller volde fare for enkeltpersoners liv, helbred, frihet eller eiendom, eller medvirker til dette.

Grunnlag:
I et tidsrom fra januar 2010 og frem til 9. oktober 2012, på forskjellige steder i Norge blant annet i Oslo, har han under dekke av å være flyktning fra Sudan samlet inn eller søkt å samle inn opplysninger om sudanske flyktningers personlige forhold, blant annet identitet, hvem som deltok i demonstrasjoner i Norge mot sudanske myndigheter, hvem som var tilstede på politiske møter og hvem som deltok i ulike foreninger for sudanske flyktninger. Formålet var å sende opplysningene til sudanske myndigheter. Opplysningene ble formidlet til sudanske tjenestemenn ved den Sudanske ambassaden i Oslo. Fra disse mottok han betaling med i alt kr 108500. Opplysningene kunne skade eller volde fare for enkeltpersoners liv, helbred, frihet eller eiendom i Sudan og/eller Norge og/eller kunne skade Norges interesser ved at han misbrukte flyktninginstituttet til å utøve virksomheten som er beskrevet ovenfor.»

Oslo tingrett avsa 18. juni 2013 dom med slik domsslutning:

1. A, født 0.0.1974, dømmes for overtredelse av straffeloven § 91 a til fengsel i ett år og to måneder. Det
             skal trekkes fra tohundreogfemtifire dager for utholdt varetekt.

 2. A dømmes til å tåle inndragning av 108 500 kroner - etthundreogåttetusenfemhundrekroner.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet, saksbehandlingen og straffutmålingen. Det er også anket over inndragningen.

Ved Borgarting lagmannsretts beslutning 9. september 2013 ble anken henvist til ankeforhandling for så vidt gjelder lovanvendelsen under skyldspørsmålet, saksbehandlingen, straffutmålingen og inndragningen. Anken ble nektet fremmet for så vidt gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.

Lagmannsrettens beslutning ble anket. Ved Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 2. oktober 2013 ble anken forkastet.

Ankeforhandling ble holdt 8. og 9. april 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. Om bevisførselen vises til rettsboken.

Forsvarer, advokat John Christian Elden, la ned slik påstand:

Prinsipalt:

A frifinnes.

Subsidiært:

Oslo tingretts dom med hovedforhandling oppheves.

Atter subsidiært:

Straffen og inndragningen nedsettes.

Aktor, statsadvokat Carl Fredrik Fari, la ned slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. I tingrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 1 år og 6 måneder, og
             varetektfradraget til 375 dager.

Lagmannsretten ser slik på saken:

A er fra Sudan. Han kom ifølge tingrettens dom til Norge i 2004 og fikk innvilget asyl i september 2007.

Tiltalen gjelder overtredelse av straffeloven § 91 a som lyder slik:

Den som hemmelig eller ved ulovlige midler til fordel for fremmed stat søker å samle opplysninger om politiske eller personlige forhold hvis meddelelse til en annen stat han vet eller bør forstå kan skade Norges interesser eller volde fare for enkeltpersoners liv, helbred, frihet eller eiendom, eller som medvirker hertil, straffes med hefte eller fengsel inntil 2 år.

Ved bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet har tingretten funnet det bevist at tiltalte mot betaling over en lengre tidsperiode har samlet inn opplysninger om enkeltpersoner fra Sudan - hovedsakelig personer som har opphold i Norge - og videreformidlet denne informasjonen til to navngitte etterretningsoffiserer ved den sudanske ambassaden i Norge. Tingretten har lagt til grunn at tiltalte samlet inn opplysninger på en fordekt måte, blant annet under dekke av å være en venn av flyktninger fra Sudan og ved å gi inntrykk av at han var ansatt i eller knyttet til Utlendingsdirektoratet. Tingretten har videre funnet det bevist at denne informasjonsinnsamlingen og videreformidlingen til ansatte ved Sudans ambassade var egnet til å volde fare for enkeltpersoners liv, helbred, frihet eller eiendom og at tiltalte var klar over det.

Tingrettens bevisbedømmelse er basert på et omfattende bevismateriale. I tillegg til tiltalte, avga 21 vitner forklaring. I perioden 16. mai 2012 til 9. oktober 2012 var telefonene til tiltalte og den ene personen ved den sudanske ambassaden - B - avlyttet. Et utvalg på 28 av ca. 3000 samtaler på tiltaltes telefon og ca. 2500 på B telefon ble avspilt med lyd under hovedforhandlingen. Avspillingen ble supplert med utskrifter der samtalene var oversatt fra arabisk til norsk. I 24 av de utvalgte samtalene er tiltaltes telefon den det ringes til eller fra og 18 av disse samtalene er med B. Tingretten har, selv om det er benektet av tiltalte, på grunnlag av den samlede bevisførselen funnet det bevist at det er han som i de 24 tilfellene snakket i sin egen telefon, herunder i de 18 samtalene med B.

Det fremgår også av tingrettens dom at tiltalte i løpet av tre måneder hadde 80 kontakter med C, forgjengeren til B ved ambassaden.

Bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet er ikke gjenstand for overprøving.

Lagmannsretten behandler først spørsmålet om tingrettens dom er basert på feil rettsanvendelse. Det er - slik anken er tillatt fremmet - ikke bestridt at tiltalte har samlet inn opplysninger om enkeltpersoner og at han har gitt slik informasjon videre til ansatte ved den sudanske ambassaden. Men det er anført at tingretten har lagt til grunn en uriktig forståelse av lovens vilkår om at innsamlingen av opplysninger må ha blitt utført hemmelig og kravet om at det må være årsakssammenheng mellom videreformidlingen av de innsamlede opplysningene og forvoldelse av fare for enkeltpersoners liv, helbred, frihet eller eiendom. Det er også anført at tingretten har gått utenfor de rammer tiltalebeslutningen setter når også innsamling av opplysninger om politiske forhold er lagt til grunn som en del av grunnlaget for domfellelsen, jf. straffeprosessloven § 38. I forlengelsen av dette er det anført at spørsmålet om innsamling av opplysninger om politiske forhold ikke var noe tema i tingretten, at forsvaret derfor ikke hadde noen foranledning til å uttale seg om dette og at det representerer et brudd på tiltaltes krav på rettssikkerhet og rett til kontradiksjon å domfelle han for slike forhold.

Om vilkåret «hemmelig» har forsvarer anført at det ikke rammer innsamling av opplysninger som enten er offentlig kjente eller lett lar seg fremskaffe ved søk i åpne kilder, for eksempel via internett. En del av den informasjonen som tiltalte har samlet inn og videreformidlet til etterretningsoffiserer ved ambassaden, er av denne karakter.

Straffeloven § 91 a ble vedtatt 15. desember 1950 i forbindelse med lovendringer ved innføringen av beredskapslovgivningen. Forarbeidene er svært knappe. Det fremgår av Innst. O. XVI - 1950 at hovedformålet var å gi en bestemmelse til vern mot såkalt flyktningespionasje, det vil si hemmelig etterretningsvirksomhet blant flyktninger. Det er imidlertid presisert at bestemmelsen ikke skulle være begrenset til beskyttelse av denne persongruppen. Også uberettiget innhenting og videreformidling av opplysninger om politiske og personlige forhold om norske borgere skulle dekkes. Kriteriet «hemmelig» er ikke utdypet. Lovforslaget ble fremmet i et brev til Stortingets justiskomite fra justisministeren. Heller ikke dette brevet, som nå er avgradert, gir noen nærmere veiledning om hvordan kriteriet hemmelig i denne sammenheng er å forstå.

§ 91 a er, med enkelte endringer, videreført i straffeloven av 2005. I den nye bestemmelsen - som ikke er trådt i kraft - er det ikke noe vilkår at innsamlingen av informasjon har skjedd hemmelig eller med ulovlige midler. Forarbeidene til denne bestemmelsen gir heller ikke noen direkte veiledning for tolkingen av den någjeldende bestemmelsen. I Bratholm/Matningsdal, Kommentarutgave til straffeloven, er det i merknadene til § 91 a angitt at med hemmelig innsamling «må anses enhver søking etter informasjon der formålet med virksomheten, eller søkingen som sådan, holdes skjult». I kommentarene i Gyldendals rettsdata, forfattet av Magnus Matningsdal, heter det i note 782 at det er uten betydning om det er alminnelig tilgjengelige opplysninger som er blitt samlet inn.

Det foreligger ingen rettspraksis knyttet til § 91 a som gir veiledning om hvordan kriteriet hemmelig er å forstå.

Den forståelsen som er kommet til uttrykk i den refererte juridiske teori, har etter lagmannsrettens syn god forankring både i ordlyden og i reelle hensyn. Det sentrale formålet med bestemmelsen er å gi et strafferettslig vern mot innsamling av opplysninger om personer til fordel for en fremmed stat når dette kan føre til fare for enkeltpersoners liv, helbred mv. At det i den videreførte bestemmelsen i straffeloven av 2005 ikke lenger er noe vilkår at innsamlingen har skjedd hemmelig eller ved ulovlige midler, gir etter lagmannsrettens vurdering også støtte til det syn som er kommet uttrykk i juridisk teori. Systematisk innsamling av opplysninger om enkeltpersoner med et slikt formål som det her er tale om, vil kunne rammes selv om informasjonen er lett tilgjengelig. Men det går en grense for det som kan anses rettsstridig.

På denne bakgrunn er lagmannsrettens vurdering at det i kriteriet hemmelig ikke ligger implisitt noe vilkår om at det må dreie seg om informasjon som ikke er offentlig kjent eller tilgjengelig fra åpne kilder. Det avgjørende er at innsamlingen holdes hemmelig.

Forsvarer har til støtte for påstanden om feil lovanvendelse også vist til saken som gjaldt skjult overvåking og registrering av personer på oppdrag av den amerikanske ambassaden i Oslo som kom for dagen høsten 2010 og som påtalemyndigheten henla som intet straffbart forhold. Dette dreier seg ikke om en domstolsavgjørelse og lagmannsretten kan derfor ikke se at henleggelsen har noen rettskildemessig overføringsverdi for vår sak.

Om forståelsen av begrepet hemmelig og forholdet til beskrivelsen i tiltalebeslutningen heter det i tingrettens dom:

«Under dekke av», som det står i tiltalens grunnlagsbeskrivelse, betyr, etter rettens oppfatning, ikke nødvendigvis at tiltalte har gitt inntrykk av å være flyktning uten virkelig å være det. Det må være nok at han later som han konverserer i egenskap av å være flyktning uten å gi til kjenne at han samler opplysninger for den sudanske staten. Det sentrale når det gjelder de opplysningene tiltalte har fått i samtale med forskjellige sudanske flyktninger, er etter rettens oppfatning ikke at han har gitt inntrykk av å være flyktning, men at han har opptrådt som en venn av dem, og på den måten fått opplysninger ut av dem, uten å fortelle at han ville gi opplysningene videre til en etterretningsoffiser i den sudanske ambassaden. I flere tilfelle har han dessuten fått opplysninger ut av sudanesere ved å innbille dem, uttrykkelig eller på annen måte, at han var ansatt i eller tilknyttet UDI - Utlendingsdirektoratet. Retten bygger dette på flere vitneforklaringer.

Retten finner det bevist utover rimelig tvil at tiltalte opptrådte slik. Dette tilfredsstiller lovens krav om «hemmelige midler».

Når det gjelder opplysninger tiltalte har mottatt på e-post, og sendt videre til B, er det treffende å si at han har mottatt dem «under dekke av» å være flyktning. Retten legger til grunn som bevist utover rimelig tvil at han ikke ville ha mottatt disse e-postene hvis det ikke hadde vært for hans antatte flyktningestatus, og at han ville ha blitt strøket av adresselisten dersom avsenderne hadde visst at han straks ville sende e-postene videre til ambassaden. Dette tilfredsstiller lovens krav om «hemmelige midler».

Lagmannsretten kan, under henvisning til bemerkningene foran, ikke se at tingretten på dette punkt har basert sin avgjørelse på en uriktig lovforståelse.

Lovens ordlyd oppstiller ingen begrensninger med hensyn til hvilken personkrets som er vernet mot de handlinger som er angitt. På grunnlag av forarbeidene må det legges til grunn at det sentrale formålet med bestemmelsen var å etablere et vern mot innsamling og videreformidling av opplysninger om personer som er her i landet som flyktninger og asylsøkere. Men bestemmelsen er ikke begrenset til personer med en slik status, jf. foran. Dette er også fremholdt i kommentarene til bestemmelsen i Gyldendals rettsdata der det heter i note 786 med henvisning til Rt-1974-382 at det ikke er noe krav at objektet for spionasjen har fått flyktning- eller asylstatus i Norge. Lagmannsrettens vurdering er at begrensninger i bestemmelsens rekkevidde først og fremst følger av kravet om at videreformidlingen av opplysninger til en fremmed stat kan volde fare for enkeltpersoners liv, helbred, frihet eller eiendom.

Fra forsvaret er det videre anført at straffeloven § 91 a ikke tilfredsstiller de krav til klarhet som følger av EMK artikkel 7 når det legges til grunn at bestemmelsen tolkes slik som angitt foran. Det er vist til Rt-2009-780, særlig avsnitt 21. Lagmannsretten er ikke enig i at den lovforståelse som legges til grunn innebærer noen utvidende eller analogisk tolking av straffeloven § 91 a til ugunst for tiltalte. Når bestemmelsen tolkes som angitt, er dette etter lagmannsrettens syn i kjerneområdet for handlinger den er ment å skulle ramme.

Av tingrettens dom fremgår det ikke helt klart hvilken status alle de personene tiltalte har samlet inn opplysninger om, har - om de er asylsøkere, flyktninger som har fått opphold her i landet, personer som har fått opphold på annet grunnlag eller om de norske borgere. Spørsmålet er om dette er en mangel ved rettsanvendelsen og/eller saksbehandlingen. Når tingrettens dom leses i sammenheng, fremstår det ikke som tvilsomt at tiltalte har samlet inn opplysninger om personlige forhold om personer som har kommet hit til landet fordi de hevdet å ha hatt et beskyttelsesbehov og muligens også personer som er gjenforent med disse og eventuelle andre som etterretningsoffiserer ved den sudanske ambassaden har vært interessert i, for eksempel for å kartlegge om de er regimekritiske. Som eksempler vises til dommen side 10, 14 og 17. Nubafjellenes forening er etter det opplyste regimekritisk og lagmannsretten legger til grunn at personer som er omtalt i den sammenheng, jf. dommen side 7, er kommet hit til landet fordi de har hatt et beskyttelsesbehov. At det ikke fremgår systematisk av dommen hvilken status den enkelte tiltalte har samlet inn opplysninger om har hatt, kan ikke sees å være noen feil ved rettsanvendelsen. Sammenholdt med at det dreier seg om et fortsatt straffbart forhold, er lagmannsrettens vurdering at tingretten i denne henseende har holdt seg innenfor den ramme som er angitt i grunnlagsbeskrivelsen i tiltalebeslutningen. Det gjelder likevel ikke for den informasjonen som han har gitt om biskop Makram Max - som etter det opplyste er en opposisjonspolitiker i Sudan - og hva han hadde uttalt på et åpent møte. Dette anses å være et forhold som også av andre grunner ikke rammes av tiltalen, jf. nærmere nedenfor.

Det er anført som en saksbehandlingsfeil at tingretten ikke har hørt forklaringene til de to etterretningsoffiserene ved den sudanske ambassaden som tiltalte ga opplysninger videre til. Det må legges til grunn, er det anført, at deres forklaringer ville være egnet til å opplyse saken på en bedre måte, og hovedforhandlingen skulle derfor ha vært utsatt, jf. straffeprosessloven § 294.

De to personene dette dreier seg om, har ikke lenger opphold i Norge. Henvendelser til sudanske myndigheter om mulig bevisopptak har ikke ført frem. På grunnlag av det som er opplyst, legger lagmannsretten til grunn at myndighetene i Sudan ikke vil medvirke til at de to gir forklaring. En utsettelse ville derfor ikke hatt noen betydning. Lagmannsretten kan heller ikke se at saken var utilstrekkelig opplyst ved at retten ikke hadde mottatt forklaringer fra de to etterretningsoffiserene. Det er heller ikke holdepunkter for at resultatet ville ha blitt et annet dersom de hadde gitt forklaring. Det vises til redegjørelsen foran om bevisførselen for tingretten.

Lagmannsrettens vurdering er at det ikke hefter noen saksbehandlingsfeil ved tingrettens dom at de to tidligere ansatte ved den sudanske ambassaden i Oslo ikke ble hørt som vitner.

Under pkt. F har tingretten lagt til grunn at det som omtales som «politiske forhold» faller inn under tiltalen, jf. straffeprosessloven § 38 og at det rammes av straffeloven § 91 a. Tingretten har funnet tiltalte skyldig i å ha samlet inn og videreformidlet slike opplysninger. Det er anført at dette er uriktig rettsanvendelse og feil saksbehandling, jf. foran.

Tiltalebeslutningen gjelder innsamling av opplysninger om «personlige forhold». Dette omfatter også opplysninger om en persons politiske oppfatninger eller preferanser. Tingrettens dom etterlater ingen tvil om at tiltalte har samlet inn og gitt videre opplysninger om enkeltpersoners personlige forhold, herunder identitetsopplysninger om asylsøkere, angivelse av personer som har deltatt i demonstrasjoner, hvem som har deltatt i Skype-møte, identifisering av navngitte personer som var blitt en gruppe, identifisering av i alle fall en deltaker i et møte med en engere krets etter et stort møte på Høyskolen i Oslo, referat fra hva som er blitt sagt i et asylintervju og opplysninger om enkeltpersoners politiske sympatier. Dette er opplysninger som tiltalte gav videre til etterretningsoffiserer ansatt ved Sudans ambassade.

Opplysninger som gjelder generelle politiske forhold, uten at det er knyttet til noen person, vil derimot i utgangspunktet falle utenfor rammene for tiltalen jf. opplistingen av typetilfeller i tiltalens grunnlagsbeskrivelse. Det kan være flytende overganger mellom disse kategoriene og grensedragningen må gjøres konkret. Å domfelle for videreformidling av opplysninger om politiske forhold mer generelt, vil etter lagmannsrettens syn være å gå utenfor tiltalebeslutningens rammer fordi det straffbare forholdets identitet da blir et annet. Det vises til Johs. Andenæs, Norsk straffeprosess (4. utg.) side 376. Det samme gjelder videreformidling av opplysninger som hva biskop Makram Max hadde uttalt om politiske forhold på et møte under et besøk i Norge. At etterretningsoffiseren ved ambassaden var interessert i disse opplysningene, gir ikke grunnlag for noen annen rettslig vurdering.

På dette punktet har tingretten anvendt straffeprosessloven § 38 uriktig. Lagmannsrettens vurdering er videre at det er en feil ved saksbehandlingen at tingretten har tatt med slike forhold inn i grunnlaget for domfellelsen uten at tiltalte og forsvaret var gitt mulighet til å uttale seg om forholdene. Lagmannsrettens vurdering er at disse feilene likevel ikke er av en slik karakter at de leder til opphevelse. Tiltalen gjelder et fortsatt straffbart forhold og tingretten har funnet tiltalte skyldig i en rekke enkeltforhold som ikke er beheftet med slike feil. Samlet må det legges til grunn at de nevnte forholdene utgjør en helt beskjeden del av grunnlaget for domfellelsen og at de derfor ikke gir grunnlag for å sette tingrettens dom til side, jf. straffeprosessloven § 343 første ledd. Om disse forholdene bør tillegges vekt ved straffutmålingen behandles nærmere nedenfor.

Det er ikke tilstrekkelig til domfellelse at opplysninger om personlige forhold er samlet inn og gitt videre til en fremmed stat, i dette tilfellet Sudan, representert ved ansatte ved dette landets ambassade i Norge. Etter loven er det også et vilkår at gjerningspersonen vet eller bør forstå at dette kan volde fare for enkeltpersoners liv, helbred, frihet eller eiendom. Forsvarer har anført at tingretten også har anvendt dette vilkåret uriktig.

Tiltalebeslutningen er utformet slik at det i saken her er tale om et sammenhengende straffbart forhold begått over en lengre tidsperiode der det inngår en rekke handlinger med innsamling av opplysninger og videreformidling av disse. Det kan derfor ikke kreves at det bevises på detaljnivå hvilke enkeltstående handlinger som kunne ha ført til slik fare som loven krever. Men det må være opplysninger med et innhold som sett i sammenheng er egnet til å føre til slik fare.

Dersom det er tale om opplysninger som er tilgjengelige fra offentlige kilder, kan det reises spørsmål om videreformidling av slik informasjon til representanter for en fremmed stat er egnet til å skape slik fare for enkeltpersoner som loven krever. I saken her er det tale om noen opplysninger som neppe vil kunne medføre noen slik fare. Det gjelder særlig opplysninger om hvilke personer som hadde styreverv i angitte foreninger. Dette er opplysninger som også fremgår av offentlig tilgjengelige registre. Lagmannsretten kan derfor vanskelig se at formidling av slike opplysninger i seg selv var egnet til å volde slik fare for enkeltpersoner som loven krever.

Opplysninger om hva den opposisjonelle politikeren Makram Max har uttalt på et møte som var åpent for alle, er etter lagmannsrettens syn heller ikke egnet til å volde slik fare for enkeltpersoner som loven krever. Det er presumsjon for at dette var informasjon som myndighetene i landet var kjent med, og det fremgår ikke av tingrettens dom at det skulle dreie seg om opplysninger om personlige forhold om andre personer.

Forsvarer har fremholdt at formidling av opplysninger om hvem som har deltatt i demonstrasjoner og på åpne møter, ikke rammes av § 91 a. Oppsummert er synspunktet at enhver som har interesse av det kan observere de personer som deltar i slike arrangementer. Når det gjelder fysisk beskrivelse eller fotografier, er lagmannsretten enig i det. Men dersom det gis tilleggsinformasjon om hvem personene er - navn, annen identifiseringsinformasjon mv - blir vurderingen en annen. Det er ikke informasjon som umiddelbart kan observeres.

Når det gjelder andre opplysninger om personlige forhold, må det legges til grunn at også informasjon fra åpne kilder vil være av interesse for en fremmed stat, både som enkeltopplysninger og sett i sammenheng med annen informasjon, for eksempel for å kartlegge miljøet av flyktninger og asylsøkere. Tingrettens dom viser at tiltalte har utvist stor aktivitet for å samle informasjon om personlige forhold knyttet til personer fra eller med tilknytning til Sudan, og at han har hatt omfattende kontakt med etterretningsoffiserene ved ambassaden.

Tingretten har lagt til grunn at tiltalte har gitt opplysninger om personlige forhold til etterretningsoffiserer ved Sudans ambassade som kan volde fare for enkeltpersoners liv, helse, frihet eller eiendom og at han var klar over det. Lagmannsretten kan ikke se at tingrettens dom på dette punkt er beheftet med feil eller mangler. Det vises til dommen side 15 - 17. Det er ikke noe vilkår i loven at faren for slike konsekvenser har materialisert seg. Det er tilstrekkelig at opplysninger som er gitt om personlige forhold er egnet til å volde slik fare som loven krever. Det er ingen feil når tingretten i dommen har lagt til grunn at dette vilkåret er oppfylt. Lagmannsretten viser i den forbindelse særlig til at det etter bevisføringen for tingretten ble lagt til grunn at vold og tortur ble brukt vilkårlig mot opposisjonelle og at overgrep mot regimekritikere fant sted.

Etter lagmannsrettens vurdering er det på grunnlag av tingrettens dom heller ingen tvil om at tiltalte forstod at den informasjonen han ga videre om personlige forhold var av en slik karakter at videreformidlingen var egnet til å volde slik fare som loven krever.

Lagmannsretten konkluderer med at tingrettens lovanvendelse i det alt vesentlige er riktig, og at det ikke er grunnlag for å oppheve dommen på grunn av mangelfulle domsgrunner.

Straffutmåling

Dette dreier seg om spionasje mot personer fra Sudan som har opphold her i landet. Lagmannsretten legger til grunn at det tiltalte, basert på riktig rettsanvendelse, er skyldig i, er aktiviteter som er ganske typiske for såkalt flyktningespionasje. Han har samlet inn og gitt videre opplysninger om personlige forhold om personer som den sudanske ambassaden har vært interessert i opplysninger om.

Tiltaltes spionasjeaktivitet har pågått over en lengre periode. Slik lagmannsretten forstår tingrettens dom, har retten lagt til grunn at aktiviteten har vart i hele den perioden som tiltalen angir, det vil si fra januar 2010 til 9. oktober 2012. Tiltalens gjerningsbeskrivelse er et sammenhengende straffbart forhold. Varigheten av aktiviteten er et forhold som kan ha betydning for straffutmålingen.

Under henvisning til at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode også i denne sammenheng, jf. Rt-1998-1945, er lagmannsrettens vurdering at perioden må settes noe kortere. Det er etter lagmannsrettens vurdering ikke tilstrekkelige holdepunkter for at tiltalte samlet inn og videreformidlet opplysninger av den karakter det her er tale om før i november 2010. Det er utarbeidet en oversikt over overføringer av penger til tiltalte fra Sudans ambassade eller ansatte ved ambassaden. Av denne fremgår det at den første registrerte overføringen skjedde 29. november 2010. I januar 2010 har etterretningsoffiseren ved ambassaden sendt en e-post der han etterlyser «din vare» fra tiltalte, men det fremgår ikke av tingrettens dom og heller ikke av bevisførselen for lagmannsretten at han faktisk leverte opplysninger om personlige forhold til ambassaden på dette tidspunktet. På den annen side fremstår det som helt usannsynlig at tiltalte har mottatt penger uten noen motytelse. Det er ingen opplysninger som tilsier at tiltalte har hatt andre oppdrag fra Sudans ambassade.

Etter dette legger lagmannsretten ved straffutmålingen til grunn at den straffbare aktiviteten har vart fra november 2010 til oktober 2012, det vil si nærmere to år som er en kortere tidsperiode enn den som er angitt i tiltalen. Dette tillegges noe, men begrenset vekt ved straffutmålingen. Det dreier seg uansett om en straffbar aktivitet over lang tid der tiltalte på en fordekt måte har samlet inn informasjon om personer fra Sudan som har hatt opphold forskjellige steder i landet og gitt disse videre til etterretningsoffiserer ved ambassaden.

Tiltalte har også misbrukt asylinstituttet som ledd i den straffbare aktiviteten. Det vises til det som fremgår av tingrettens dom om hans asylhistorie.

Lovens strafferamme er fengsel inntil to år. Det foreligger ikke rettspraksis på området og det er følgelig ikke etablert noe nivå for utmåling av straff. Tingretten har fastsatt straffen til fengsel i ett år og to måneder.

Allmennpreventive hensyn tilsier at det reageres strengt mot den type aktivitet det her er tale om og som er egnet til å volde alvorlig fare for andre personer, både personer som er i en sårbar situasjon her i landet og personer i Sudan som har relasjoner til den eller de som har vært offer for informasjonsinnsamlingen.

Det fremgår av tingrettens dom at tiltalte har brukt hjelpere for å innhente informasjon, jf. dommen side 7. Dette er et forhold som underbygger at tiltalte har vært en relativt sentral bidragsyter til ambassadens etterretningsfolk.

Det anses også som skjerpende at tiltalte har mottatt betaling for sin spionasjevirksomhet. Fra november 2010 er det jevnlig overført penger til tiltaltes bankkonto fra konti som enten tilhører den sudanske ambassaden eller de to etterretningsoffiserene som tiltalte hadde kontakt med. Fra november 2010 til september 2012 dreier det seg om 22 overføringer mellom 5 000 til 7 000 kroner. Samlet beløp er 108 500 kroner.

I tingretten ble straffen fastsatt til fengsel i et år og to måneder. Aktors påstand for lagmannsretten er fengsel i et år og seks måneder.

Under henvisning til at lagmannsretten ved straffutmålingen legger til grunn et noe mindre straffbart forhold både i tid og konkrete handlinger, er lagmannsrettens vurdering at straffen passende kan settes til fengsel i ett år. Varetektsfradraget er 375 dager, jf. påstanden fra påtalemyndigheten.

Inndragning

Tiltalte har som nevnt mottatt til sammen 108 500 kroner. Det legges til grunn at dette er betaling for de opplysningene han har gitt. Beløpet er i sin helhet å anse som utbytte av straffbare handlinger. Slikt utbytte skal inndras, jf. straffeloven § 34. Det er derfor ikke grunn til å gjøre noen endring i tingrettens avgjørelse om inndragning.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I tingrettens dom gjøres følgende endring:

Straffen fastsettes til fengsel i 1 - ett - år. Til fradrag i straffen går 375 dager for utholdt varetektsfengsel. For øvrig forkastes anken.

Siste endringer
  • Ny: LB-2013-125292 Flyktningspionasje. Mann fra Sudan. (19.06.2014)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett som opprettholder tingrettens avgjørelse (ref: TOSLO-2013-49559) om å ilegge straff til fengsel for mann fra Sudan som ble dømt etter straffeloven § 91 a, om flyktningspionasje. Lagmannsretten kom til at det var enkelte feil ved tingrettens rettsanvendelse og saksbehandling, men at disse ikke var av en slik karakter at de ga grunn til opphevelse. Feilene ble hensyntatt ved straffutmålingen der det ble lagt til grunn et noe mindre omfattende straffbart forhold både i tid og konkrete handlinger enn det tingretten hadde gjort.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo