Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-148261
Dokumentdato : 19.12.2014

Asyl/beskyttelse. Uriktig faktum. Ugyldige vedtak. Rwanda.

Avslag på søknader om asyl ble kjent ugyldige. Avgjørelsene bygde på feil faktum når utlendingsmyndighetene var kommet til at det var så mange selvmotsigelser mv. i søkernes asylforklaringer at disse ikke kunne legges til grunn. Også myndighetenes subsidiære vurdering om at det uansett ikke forelå forfølgelsesfare, ble ansett ugyldig.

Saken gjelder overprøving av vedtak om avslag på søknader om asyl og beslutning som nekter omgjøring.

B, se nedenfor om skrivemåten, og A er rwandiske statsborgere. B kom til Norge i februar 2008 og søkte om asyl ved ankomst. Hun oppga at hun var forfulgt og følte seg truet av rwandisk politi som hadde drept hennes bror, C, i april 2007. A, som oppgir å være Bs og Cs fetter, kom til Norge og søkte asyl i juni 2008. Han oppga at politimyndighetene i Rwanda ønsker å drepe ham, og at han hadde vært pågrepet og fengslet.

Begge søknadene ble avslått i Utlendingsdirektoratets vedtak henholdsvis 16. og 19. februar 2010. Søkerne klaget til Utlendingsnemnda, som ikke tok klagene til følge i vedtak henholdsvis 12. mai 2011 og 3. mars 2012. B begjærte avslaget omgjort, men dette ble ikke tatt til følge i beslutning 8. februar 2012.


B og A reiste ugyldighetssøksmål mot staten ved Utlendingsnemnda i november 2012. Oslo tingrett avsa 3. juli 2013 dom med slik domsslutning:

  1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. B og A dømmes til, innen 2 - to - uker, in solidum å betale 62 500 - sekstitotusenfemhundre - kroner i sakskostnader til staten v/ Utlendingsnemnda

B og A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett, og gjør sammenfatningsvis gjeldende:

Vedtakene i Utlendingsnemnda er ugyldige. Begge søkerne oppfyller vilkårene for å bli anerkjent som flyktning etter utlendingsloven § 28. Prinsipalt anføres at de har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Rwanda, jf. utlendingsloven § 28 første ledd a). De er begge nære slektninger av C, og de er i politiets søkelys fordi de arbeidet aktivt med å finne ut av omstendighetene knyttet til at han ble drept av politiet og formidlet opplysninger om dødsfallet til allmennheten, pressen og menneskerettighetsorganisasjoner. Også Bs bror D er blitt drept, og dette drapet, som skjedde i Uganda, er direkte knyttet til drapet på C. Ankepartene vil fortsette å kjempe for oppklaring av drapet ved en retur til Rwanda. De risikerer som en følge av dette å bli drept eller fengslet av politiet eller andre representanter for rwandiske myndigheter. De er hutuer, og deres etniske opprinnelse har betydning for forfølgelsesfaren.

Subsidiært anføres det at de står i reell fare for å bli utsatt for umenneskelig straff eller nedverdigende behandling ved retur, jf. § 28 andre ledd b).

Utlendingsnemndas vedtak bygger på en uriktig bevisvurdering. Søkernes forklaringer er tilstrekkelig sannsynliggjort, og argumentene for at de ikke er troverdige og ikke er de som de gir seg ut for å være, er uholdbare. Videre er nemndas risikovurdering for streng. Dersom saksøkernes asylforklaringer legges til grunn, er det en reell fare for at de blir forfulgt og /eller utsatt for umenneskelig behandling ved retur til Rwanda. For så vidt gjelder B, har statens tiltak overfor rwandiske myndigheter for å få avklart ektheten av de innkallingene fra politiet som hun har lagt fram, økt denne risikoen. Det er vist til forklaringer fra den rwandiske journalisten E, nå flyktning i Uganda, og rwandisk statsborger med asyl i Norge F. Det er også vist til brev av 29. mars 2011 fra pensjonert oberst og tidligere militærattasjé for Belgia i Rwanda, G, der han bekrefter at B tok kontakt med ham om drapet på C i april 2007, og at hun er i fare i Rwanda. Ankepartene har ikke lykkes i å komme i kontakt med G i forbindelse med lagmannsrettssaken.

Feilene har påvirket Utlendingsnemndas vedtak, og vedtakene er ugyldige, jf. forvaltningsloven § 41.

B og A har lagt ned slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 12. mai 2011 og beslutning av 8. februar 2011 vedrørende B kjennes ugyldig.
  2. Utlendingsnemndas vedtak av 3. mars 2012 vedrørende A kjennes ugyldig.
  3. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å betale sakens omkostninger.

Staten ved Utlendingsnemnda gjør sammenfatningsvis gjeldende:

Saken reiser spørsmål om ankepartenes forklaring kan legges til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort, og om, i tilfelle forklaringen legges til grunn, ankepartene har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28. Utgangspunktet er at domstolene har full prøvelsesrett, men det er holdepunkter i rettspraksis for at retten skal vise tilbakeholdenhet i de tilfellene hvor vurderingene krever særskilt landkunnskap og framstår som forsvarlige. Det er vist til Borgarting lagmannsretts dom LB-2010-64835.

Det er staten som har bevisbyrden for at det er trygt å returnere. Når det gjelder risikovurderingen, inneholder den et objektivt og et subjektivt element. Ankepartene må oppleve en velbegrunnet frykt, og frykten må ut fra en objektiv bedømmelse framstå som velbegrunnet.

Utlendingsnemndas vedtak bygger på korrekt faktum og korrekt bevisvurdering. Ankepartene oppfyller ikke vilkårene for å bli ansett som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd a) eller b). Forklaringene deres er uklare, mangelfulle og med intern motstrid mellom opplysninger i egenerklæring og asylintervju. Forklaringene kan ikke legges til grunn for risikovurderingen.

Bs asylforklaring er ikke tilstrekkelig sannsynliggjort. Det er vist til en rekke forhold staten mener viser at hennes forklaring ikke kan være riktig, og det anføres at hun har lagt fram falske politidokumenter. Når det gjelder A har nemnda korrekt ikke lagt hans forklaring til grunn. Den framstår etter statens oppfatning som uklar og usammenhengende.

Selv om man skulle legge søkernes forklaring til grunn, eventuelt deler av den, som tilstrekkelig troverdig, foreligger det etter statens oppfatning ingen forfølgelsesfare. Søkerne har ikke opplysninger som ikke allerede er offentlig kjent, og de utgjør dermed ingen trussel for dem som står bak dødsfallet. Det er svært lite sannsynlig at ankepartene skal forfølges av politiet i en sak som er mer enn sju år gammel og som allerede er offentlig kjent og har fått internasjonal oppmerksomhet i form av å bli omtalt av Human Rights Watch og LIPRODHOR. Det går fram av disse rapportene at det ikke er indikasjoner på at C ble drept av andre årsaker enn det som er oppgitt. Drapet må anses oppklart, og det er ikke noe som tyder på at dette var et politisk motivert drap. Det er ikke sannsynliggjort noen sammenheng mellom drapet på Bs andre bror og drapet på C. Saksøkerne står av samme grunn heller ikke i noen reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig behandling, jf. utlendingsloven § 28 første ledd b).

Staten har krav på å bli tilkjent saksomkostninger dersom anken forkastes. Det er ikke tilstrekkelig til å gjøre unntak at det er et skjevt styrkeforhold mellom partene. Motpartenes omkostningsoppgave er uansett for høy.

Staten ved Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn tingretten.

Lagmannsretten slutter seg til følgende i tingrettens dom om utgangspunktet for vurderingen av saken:

«Saken gjelder spørsmålet om vilkårene for asyl og vern mot forfølgelse er oppfylt for de to saksøkerne.

Et vedtak om avslag på søknad om oppholdstillatelse på asylgrunnlag bygger på et rettsanvendelsesskjønn som retten kan prøve fullt ut. Retten skal som utgangspunktet legge til grunn de faktiske forhold, slik de var kjent for Utlendingsnemnda på vedtakstidspunktet. Retten skal dessuten foreta en fremtidsrettet vurdering når det gjelder risiko for at overgrep vil skje.

Nærmere om bevis- og risikokrav

I denne saken er det reist spørsmål om både beviskravet og risikokravet i utlendingsloven § 28. Beviskravet knytter seg til faktum i saken; dvs. saksøkernes forklaringer av hva de har vært utsatt for i Rwanda. Risikokravet gjelder hvor stor grad av sannsynlighet som - med det faktum som legges til grunn - skal kreves for at risikoen for forfølgelse skal materialisere seg mot saksøkerne ved en retur til Rwanda.

Utlendingsloven har ingen uttrykkelig bestemmelse om hvilke beviskrav som stilles. Det følger imidlertid av Rt-2011-1489 [skal være Rt-2011-1481, Lovdatas anm.] at:

45. Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

46. Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Utgangspunktet er således at asylforklaringen skal legges til grunn så fremt den fremstår som «nogenlunde sannsynlig». Det er saksøkerne som har bevisbyrden, men det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. Etter samme avgjørelse avsnitt 42 fremgår det at bevisbedømmelsen skal skje på grunnlag av en «betydelig lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt». Det er imidlertid en forutsetning at asylsøkeren generelt sett anses som troverdig. Det vises i den forbindelse til LB-2011-23448 som utdyper dette nærmere:

«Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment. Lagmannsretten vil i den forbindelse peke på dommens sitat fra FNs Høykommissær for Flyktningers håndbok om prosedyrer for å fastsette flyktningers rettsstilling, der det heter:

Det er derfor ofte nødvendig å la tvilen komme søkeren til gode. Imidlertid bør tvilen komme søkeren til gode først når alt tilgjengelig bevismateriale er samlet inn og kontrollert og når saksbehandleren anser søkeren generelt for å være troverdig. Søkerens utsagn må være sammenhengende og troverdige, og må ikke være i strid med allment kjente fakta.

Etter lagmannsrettens syn bidrar dette sitatet til en presisering som ikke kommer klart frem i ovennevnte høyesterettsdoms oppsummering av beviskravet. Det siktes til forutsetningen om at tvilen ikke bør komme søkeren til gode uten at «saksbehandleren anser søkeren generelt for å være troverdig». Beviskravet kan derfor ikke uten videre senkes der sakens opplysning hemmes av mangel på troverdighet hos søkeren. Det reduserte beviskravet, i realiteten en regel om tvilsrisiko, gjelder der troverdighet er tilstede, og saken likevel er for dårlig opplyst til å etablere en større grad av sannsynlighet.»

Ved bevisvurderingen må det også sees hen til hvilken type overgrep saksøkerne risikerer og hvor stor risiko det er for overgrep ved retur. Jo høyere risiko og jo mer alvorlige overgrep det er tale om, jo mer senkes beviskravet for asylgrunnen.»

Lagmannsretten slutter seg også til følgende i tingrettens dom:

«Etter utlendingsloven § 28 annet ledd har en utlending rett til oppholdstillatelse (asyl) dersom han anerkjennes som flyktning. Bestemmelsens første ledd angir nærmere de vilkår som oppstilles for når en utlending skal anses som flyktning.

Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a)
Etter § 28 første ledd bokstav a) skal en utlending som er i riket anerkjennes som flyktning dersom han har «en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse».

Det må foreligge «en velbegrunnet frykt». Frykten må gjelde forfølgelse og denne forfølgelsen må skyldes de såkalte konvensjonsgrunnene; rase, nasjonalitet, medlemskap i sosial gruppe eller politisk oppfatning. Det er den fremtidige, objektive frykt som er avgjørende. Det er ikke tilstrekkelig at saksøker selv frykter forfølgelse.

Staten gjorde under saksforberedelsen for tingretten gjeldende at asylforklaringene fra saksøkerne, selv om de ble lagt til grunn, ikke innebar at søkerne fylte de grunnleggende forfølgelsesvilkårene for asyl i utlendingsloven § 28. Denne anførselen ble frafalt under hovedforhandlingen for tingretten. Som tingretten legger lagmannsretten til grunn at en eventuell forfølgelse kan henføres til konvensjonsgrunnen «rase» (etnisitet) som en følge av at begge saksøkerne er hutuer og på grunn av motsetningsforholdet mellom hutuer og tutsier i Rwanda, jf. nedenfor.

Ved avgjørelsen av om en søker fyller vilkårene for asyl, må forvaltningen først forsøke å klarlegge sakens faktum så godt som mulig, jf. forvaltningsloven § 17. Vanlig framgangsmåte er at søkeren gir en forklaring til politiet ved ankomst til landet, noen dager senere fyller ut et skjema fra Utlendingsdirektoratet der det dels krysses av for alternativer og dels gis en egen skriftlig framstilling, og så etter ytterligere en tid forklarer seg og besvarer spørsmål i et asylintervju. I tillegg til alminnelig kjennskap til de områdene søkeren angir å komme fra og opplysninger fra andre saker, er det i svært mange saker først og fremst disse tre dokumentene utlendingsmyndighetene må bygge på når søknaden skal avgjøres.

Lagmannsretten viser til sitatene fra tingrettens dom ovenfor om beviskrav og troverdighetsvurdering. Utgangspunktet er altså at asylsøkerens forklaring skal legges til grunn, forutsatt at den framstår som noenlunde sannsynlig. I denne saken står man overfor et tilfelle der utlendingsmyndighetene har ansett søkerne som meget lite troverdige og forkastet deres framstilling.

Lagmannsretten bemerker at det er naturlig at utlendingsmyndighetene er opptatt av om det foreligger selvmotsigelser, uklarheter, utelatelser eller tilpasninger i forklaringene som kan tyde på at de ikke er riktige. Men som Høyesterett sier indirekte, sitert ovenfor, skal slike forhold ikke brukes mot søkerne dersom det utlendingsmyndighetene påpeker, kan forklares på en tilfredsstillende måte. Det er etter lagmannsrettens mening viktig at utlendingsmyndighetene ved sin troverdighetsvurdering lar det være rom for feilkilder og tar hensyn til måten de nevnte dokumentene kommer i stand på. Søkerne er i dette tilfellet fra Rwanda, og har forklart seg på språket kinyarwanda. Både ved politiavhøret og ved asylintervjuet er søkerens forklaring dermed oversatt av kinyarwandisk tolk til norsk, og deretter er det som polititjenestemannen og saksbehandleren i Utlendingsdirektoratet har skrevet ned, oversatt tilbake av tolken fra norsk til kinyarwanda. Her er det etter lagmannsrettens mening risiko for at det kan oppstå feil og misforståelser, særlig på grunn av oversettelsesvansker. Det må også tas hensyn til at en asylsøker, særlig ved ankomst, av forskjellige grunner kan ha vansker med å gi en helt ut fullstendig forklaring. Videre kan det være noe personavhengig i hvilken grad en asylsøker er i stand til å oppfatte og beriktige eventuelle uklarheter eller unøyaktigheter i det protokollerte som han eller hun får oversatt. Man kan heller ikke se bort fra at begrepsforskjeller mellom kinyarwanda og norsk kan gjøre presis oversettelse vanskelig. Oversettelsesvanskene ble klart illustrert under ankeforhandlingen for lagmannsretten, der det ved flere tilfeller ble konstatert at spørsmål og svar ble misforstått og feiltolket, og der det også ble illustrert at det kan kreve tid og nøyaktighet å få klarlagt på en sikker måte at ord og uttrykk er riktig oversatt og riktig forstått. Det går fram av rapporten at asylintervjuet i Bs tilfelle varte i åtte og en halv time. Det sier seg selv at kombinasjonen av tolkeproblemet, asylsøkerens stress knyttet til viktigheten av intervjuet og lengden av det kan tilsi at det oppstår unøyaktigheter og uoverensstemmelser. Det er ikke sikkert søkeren, når intervjuet leses opp og oversettes for henne, uten videre vil kunne være i stand til å foreta alle nødvendige presiseringer. Når det gjelder egenerklæringen, fylte B den ut 2. mars 2008, mens den først er oversatt til norsk tre dager senere. I praksis har søkeren i en slik situasjon liten mulighet for å kontrollere den norske oversettelsen av erklæringen sin. Lagmannsretten nevner at også tingretten mente at enkelte av de punktene som nemnda har framhevet, ikke er av en slik karakter at de vil kunne medføre at saksøkernes generelle troverdighet svekkes.

Lagmannsretten bemerker at det skinner igjennom i vedtakene for begge søkerne at utlendingsmyndighetene mener at det ikke i tilstrekkelig grad er sannsynliggjort at de er de personene de gir seg ut for å være. Direktoratet har både når det gjelder B og A skrevet at «det er grunn til å tvile på om søkeren er [søster/fetter] av C». Utlendingsnemnda har ikke gitt uttrykk for dette direkte. I avslaget for A skiver nemnda: «Klageren har fremlagt en rwandisk fødselsattest, samt diverse rwandiske skolepapirer. UNE har imidlertid ikke tatt stilling til om den oppgitte identiteten kan legges til grunn, da vilkårene for tillatelse uansett ikke er oppfylt.» Men lenger ut i vedtaket går det fram at nemnda mener de dokumentene og bildene som er lagt fram, ikke bidrar til «den nødvendige sannsynliggjøring av sakens anførsler, eller anført slektskap for øvrig.»

I Utlendingsdirektoratets avslagsvedtak 16. februar 2010 for B er det lagt vekt på at «søkeren gir feilaktige, mangelfulle og dels motstridende opplysninger», og disse er påpekt i vedtaket. Utlendingsnemnda slutter seg i sitt vedtak 12. mai 2011 til dette og skriver at hun ikke i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort sine anførsler, og at forklaringen framstår «generelt som uklar, mangelfull og med intern motstrid». Under ankeforhandlingen har statens prosessfullmektig i tillegg anført andre påståtte uklarheter og selvmotsigelser som ikke er nevnt i vedtakene.

De de innsigelsene staten har, gir etter lagmannsrettens mening ikke noe holdbart grunnlag for å hevde at B ikke er Cs bror og at hun ikke har engasjert seg i brorens død. Det samme gjelder for A. Det er lagt fram en «Attestation d'Identité Complete», stemplet og datert i 2007, for B med bilde som viser sterk likhet med søkeren, Statens prosessfullmektig har på spørsmål fra retten sagt at det ikke gjøres gjeldende at denne er falsk. Begge søkerne har lagt fram flere dokumenter som tilsynelatende bekrefter deres identitet. B har også vært i besittelse av og lagt fram en dødsattest for broren D, som etter det opplyste er drept i Uganda. As forklaring understøttes i tillegg til identifikasjonspapirer av en kvittering på kontant betaling til Polyclinique/O.P.D./URGENCE datert 25. april 2007, fem dager etter den dagen det antas at C ble drept, som han opplyser er hans betaling for å få fetterens lik ut fra sykehuset. Søkerne har lagt fram en CD med bilder av liket, som etter deres mening viser at politiets forklaring på dødsfallet ikke kan stemme. Vitnet E, som er journalist, har forklart seg for lagmannsretten ved videooverføring fra Kampala, Uganda, der han bor og er anerkjent som flyktning. Han har bekreftet at han ble kontaktet av personer ved navn B og A som oppga å være søster og fetter av avdøde.

Som nevnt slutter Utlendingsnemnda seg til direktoratets vedtak for så vidt gjelder Bs troverdighet. I sistnevnte vedtak nevnes tre forhold som uriktigheter eller selvmotsigelser:

Det anføres at det er uoverensstemmelser i Bs framstilling av omstendighetene rundt broren Cs arrestasjon. Dels står det i asylintervjuet at B ikke var til stede da han ble arrestert, dels at hun sier at han «ropte på meg» da han ble arrestert. Dette skal underbygge at hun ikke har hatt noe med Cs arrestasjon å gjøre.

Lagmannsretten finner, blant annet på bakgrunn av erfaringene med tolkingen under rettssaken, jf. ovenfor, og alminnelig erfaring med oversettelsesproblemer, at uttrykket «rope på» kan være en feiloversettelse av å telefonere, jf. den tilsvarende misforståelsen som kan oppstå på engelsk. Dette illustreres av sammenhengen mellom den sistnevnte setningen og den som følger: «Da disse politimennene kom for å fange ham, og ta han til fengselet så, ropte han på meg siden jeg bodde med ham. / Da han innkalte meg, så dro jeg til det fengselet hvor han var fengslet.» Her er altså uttrykkene «ropte ... på» og «innkalte» brukt om tilsynelatende det samme. Det er etter lagmannsrettens mening uholdbart å benytte argumenter av denne typen som ledd i noe så viktig som en troverdighetsvurdering i en asylsak.

I begrunnelsen for manglende troverdighet skriver Utlendingsdirektoratet videre at det legges vekt på at søkeren «ikke kjenner til hvorfor [broren] ble arrestert» (vedtakets understrekning). Direktoratet peker på at det i rapporten fra Human Rights Watch fra 2007 opplyses at C var en av flere ansatte i Electrogaz som ble arrestert i forbindelse med etterforskning av tyveri av Electrogaz-utstyr. I vedtaket står det videre: «Søkeren blir gjentatte ganger under [asyl-]intervjuet spurt om hvorfor broren ble arrestert, og hun svarer da at hun ikke vet. UDI er av den oppfatning at dette er noe søkeren burde vært kjent med dersom hun var søster av C, og hadde snakket med ansatte på Electrogaz.»

Lagmannsretten bemerker at spørsmål om dette ble stilt to ganger, og svarene er ganske korte. De gir rom for at B gir uttrykk for at hun ikke visste hvorfor broren ble arrestert på det tidspunktet det skjedde. B har da også tidligere i asylintervjuet angitt tre forhold hun mener kan være grunnen til at broren ble drept, og dermed indirekte også hvorfor han ble arrestert: For det første hans etniske tilhørighet og fordi han fikk forfremmelse ganske ofte: «Da var det mange som sa at; «den hutuen der klarer å klare seg».» Videre har hun angitt sjalusi hos folk som jobbet sammen med ham. Broren fortalte henne at han skulle på en reise til Canada til en konferanse. Det tredje sier hun kan ha vært at broren mente å vite hvem som hadde stjålet utstyr fra Electrogaz. På intervjuerens spørsmål: «Det virker som om grunnene du forteller til at din bror ble drept, er knyttet til arbeidsplassen hans?», svarer hun ja. Det går fram at hun under gjennomlesning har tilføyd «Det, og hans etniske tilhørighet.»

I vedtakene er det videre gjort et poeng av at «søkeren burde kjenne til at CID står for Criminal Investigation Department når hun selv skal ha oppsøkt de». Argumentet er etter lagmannsrettens mening misvisende. B ble ikke spurt om hva bokstavene CID sto for, men «Hva er CID?». Til dette svarte hun at «Det er et folk som bruker stedet som en rettssal». Det er vanskelig å forstå hvorfor dette utsagnet skal kunne brukes som et argument for at søkeren ikke er troverdig. Intervjueren spør hva CID «er», og svaret kan, i bildeform, anses for å være i samsvar med rapporten fra 2007 fra Human Rights Watch, der det vises til at politiet i flere tilfeller i stedet for å iretteføre saker mot arresterte, henretter dem vilkårlig i fengselet eller andre steder.

Det er videre anført at lederen for CID under en pressekonferanse opplyste at C var drept av politimenn som handlet i selvforsvar. I forbindelse med en pressekonferanse holdt av Rwandas president Paul Kagame skriver direktoratet: «Det fremstår da som lite troverdig at presidenten skal ha holdt en pressekonferanse om at de skyldige skal straffeforfølges da politiet har innrømmet skyld om at dette skjedde i selvforsvar.» At presidenten uttalte seg offentlig, er bekreftet i artikkelen av journalist E, som er lagt fram i saken, og av journalistens vitneforklaring i lagmannsretten. At en øvrighetsperson gir uttrykk for at myndighetene er villige til å forfølge en sak dersom det foreligger noe galt, er nokså vanlig, og også her er det rom for flere forståelser av søkerens forklaring.

Utlendingsnemnda har som tilleggsmoment vist til at klageren «har oppgitt motstridende forklaringer om hvem som drepte broren. I egenerklæringen oppga hun først at Rugunga hadde drept broren med hjelp fra Karambizi. Noe senere sa hun at Haudan var gjerningsmannen. Under intervjuet svarte klageren på direkte spørsmål om hvem som drepte broren, at det var alle disse tre som hadde gjort det. Det stod i avisene.»

Lagmannsretten bemerker at spørsmålene dels kan forstås som spørsmål om hvem som rent fysisk har drept broren, og dels hvem som er ansvarlige for drapet. Ut fra dokumentene er det etter lagmannsrettens mening nokså klart at B hele tiden har holdt alle de tre ansvarlig for dødsfallet.

Det er videre en del detaljvurderinger i nemndas vedtak som lagmannsretten ikke finner det nødvendig å gå nærmere inn på. De påståtte uoverensstemmelsene bygger dels på nokså uklare formuleringer i rapportene, og det som er angitt, er ikke egnet til å støtte opp under utlendingsmyndighetenes vurdering av B som utroverdig. Også her er det språklige nyanser som kan forklares i uklare spørsmål og usikker oversettelse. Lagmannsretten nevner særskilt at det anføres som innsigelse at B dels har uttalt at hennes far døde i 2002, dels at han døde i 2006, som synes å være det korrekte årstallet. B har forklart at faren fikk dødelige skader i 2002, men først døde i 2006. Også her kan det etter lagmannsrettens mening være rom for språklige misforståelser knyttet til begrepet «død» eller til tidsangivelsene.

Utlendingsmyndighetene synes å ha lagt avgjørende vekt på at de innkallingene til å møte for politiet som B har lagt fram, anses som forfalskninger. I nemndas vedtak står det:

«Som UDI legger UNE avgjørende vekt på at klageren har lagt forfalskede dokumenter ved saken. UNE finner ikke å kunne legge til grunn forklaringen om at politiet ikke ville innrømme å ha sendt innkallelsene og at de ville dekke sporene i saken.»

Lagmannsretten kan ikke se at utlendingsmyndighetene hadde grunnlag for denne konklusjonen. B hevder at hun to ganger fikk skriftlig innkallelse til å møte for politiet, og hun har lagt fram to innkallinger. De foreligger for retten i original, og er stemplet og fylt ut. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å fastslå at de er falske. Til støtte for sitt syn har staten lagt fram et skjermbrev av 14. januar 2009 fra Steinar Sundvold, som etter det opplyste er Norsk Folkehjelps representant i Rwanda, og vist til at «uavhengige instanser» i det rwandiske politiet har gitt klart uttrykk for at det dreier seg om forfalskninger. I skjermbrevet, som er skrevet i en nokså personlig form, går det fram at Sundvold har lagt dokumentene fram for tre eller fire politisjefer, som alle sier at de er falske, men som sier de ikke har myndighet til å attestere dette. Det foreligger likevel ingen opplysninger om hva det er ved dokumentene som viser at de «åpenbart er forfalskninger». Det går fram av skjermbrevet at Sundvold ble fulgt fra det ene kontoret til det neste. At de forskjellige kontorene i politiet i denne sammenheng betegnes som «uavhengige», er etter rettens mening lite treffende. Det er vanskelig å se hvordan uttalelser fra det politiet som asylsøkeren hevder er ute etter henne, gitt som svar på undersøkelser satt i verk av en representant for utenlandske myndigheter, skal kunne brukes som sannhetsbevis for at innkallingene ikke er ekte, uten at det er angitt noe nærmere i saken om hva de klare tegnene på forfalskning skulle bestå i. Lagmannsretten kan heller ikke se at detaljinnvendingene knyttet til hvordan B har forklart at hun mottok innkallingene, er egnet til å styrke anførselen om at de er falske.

Illustrerende for hvordan mistanker om forfalskning kan oppstå på grunn av feil i dokumenter, er skrivemåten for Bs etternavn. Som nevnt har hun lagt fram en «Attestation d'Identité Complete» fra 2007, som for lagmannsretten foreligger i original. Hun har også lagt fram et stemplet og underskrevet datakursbevis og et diplom med fransk og engelsk tekst betegnet «Professional Certificate of Secondary Education level A2», begge på hennes navn. I disse dokumentene er etternavnet hennes skrevet B, altså med en ekstra «i», og det er denne skrivemåten navnet hennes er registrert med både i hennes egenerklæringsskjema og i asylintervjuet. Derimot har den tjenestemannen ved Politiets utlendingsenhet som fylte ut skjemaet for ankomstregistrering, av en eller annen grunn utelatt i-en, og utlendingsmyndighetene har senere og i vedtakene konsekvent benyttet skrivemåten uten i. Også i Folkeregisteret er B skrevet inn uten i. Det går ikke fram av noen av dokumentene hvorfor skrivemåten er forskjellig. Mye kan tyde på at etternavnet hennes er uriktig registrert i Folkeregisteret fordi registeret har benyttet skrivemåten i ankomstskjemaet ved registreringen, og at utlendingsmyndighetene senere har benyttet Folkeregisterets skrivemåte. Lagmannsretten bemerker at dersom utlendingsmyndighetenes vedtak var blitt lagt fram for rwandiske myndigheter, kunne vedkommende som gjorde det, bli møtt med at dokumentet måtte være falskt fordi vedkommendes navn var skrevet feil. Forholdet illustrerer hvor lett feil og uoverensstemmelser kan oppstå, uten at dette behøver å bety at det foreligger en forfalskning.

Lagmannsretten har av praktiske grunner ansett det riktigst å benytte Folkeregisterets skrivemåte i denne dommen.

Ut fra en samlet vurdering av bevissituasjonen konkluderer lagmannsretten med at Utlendingsnemnda bygger på uriktig faktum når den er kommet til at B framstår som så lite troverdig at hennes asylforklaring ikke kan legges til grunn.

Utlendingsmyndighetene mener at heller ikke As forklaring kan legges til grunn når asylsøknaden skal avgjøres. De har altså ikke funnet at As forklaring må anses «noenlunde sannsynlig».

Også her er det lagt vekt på detaljer i forklaringene. Utlendingsdirektoratet skriver at det ikke vil legge til grunn at A har anmeldt saken om sin fetter til en organisasjon ved navn RIPRODOR, og bygger dette på at han har oppgitt feil navn på organisasjonen, og ikke kjenner til hva bokstavene i organisasjonens navn står for. Det går fram av vedtaket at organisasjonen har kortnavnet LIPRODHOR, og at dette står for «Ligue Rwandaise pour la Promotion et la Defense des Droits de l' Homme». Direktoratet skriver at det «forventes at saksøkeren kjenner til det korrekte navnet på organisasjonen dersom han hadde anmeldt saken til dem». At en person som tar kontakt med en organisasjon, tar feil av en av bokstavene i organisasjonens kortnavn og ikke kjenner til hva alle bokstavene står for, kan etter lagmannsrettens mening vanskelig benyttes som argument for at han ikke forteller sannheten om hva han har opplevd i sitt hjemland. Det kan neppe heller brukes mot ham at han i egenerklæringen anga organisasjonens navn som «Droit de l' Homme». Forøvrig bemerker lagmannsretten at Utlendingsdirektoratet har skrevet organisasjonens navn feil, LIPRODOR, i vedtaket for B. At LIPRODHOR ble kontaktet av familien til avdøde C går for øvrig fram av et skjermbrev fra organisasjonen til ankepartenes prosessfullmektig 6. mai 2013.

I Utlendingsnemndas vedtak står det: «[A] hadde på intervjutidspunktet ingen anmerkninger til tolken som ble benyttet, og uttalte at tolkingen hadde gått bra. For øvrig bemerkes at eventuelle henvisninger til tolkeproblemer i etterkant uansett ikke kan tillegges vesentlig vekt.» Det er etter lagmannsrettens mening vanskelig å se holdbarheten i den generelle uttalelsen i siste setning her.

Direktoratet skriver videre at søkeren ikke har klart å gjøre rede for hvorfor hans arbeidsgiver skulle ha interesse av å true ham i forbindelse med at han undersøkte drapet på C, og at svarene på spørsmålene framstår som uklare og usammenhengende. Lagmannsretten bemerker at det gjennom bevisførselen er kommet fram, blant annet i forklaringen fra landrådgiveren, at den rwandiske staten har plassert folk i en rekke organisasjoner og virksomheter i landet som et kontrolltiltak mot opposisjon. A har forklart at han arbeidet som elektriker i en militær virksomhet som fabrikkerte mur- og takstein. Det er etter lagmannsrettens mening en rimelig sannsynlighet for at hans arbeidsgivere var opptatt av at han forsøkte å komme til bunns i drapet på fetteren, gitt at myndighetene anser dette som en trussel, jf. nedenfor om selve forfølgelsessituasjonen.

Avslagene på As og Bs søknader må til en viss grad ses i sammenheng. Det er klart at utlendingsmyndighetenes mistro til Bs asylforklaring og anførselen om forfalskning også påvirker vurderingen av As forklaring. Lagmannsretten konkluderer med at også når det gjelder A, har Utlendingsnemnda bygget på feil faktum ved troverdighetsvurderingen. Det som fra utlendingsmyndighetene er pekt på som uriktigheter og svakheter i hans forklaring, gir ikke grunnlag for å trekke hans troverdighet i tvil.

Det følger av dette at det ikke er faktisk grunnlag for konklusjonen om at søkernes asylforklaringer ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort. Som utgangspunkt kan en slik feil ha hatt betydning for forvaltningsvedtakets innhold, jf. forvaltningsloven § 41, slik at begge vedtakene må oppheves. Men Utlendingsnemnda har i Bs tilfelle foretatt en subsidiær vurdering under forutsetning av at asylforklaringen hennes legges til grunn. For As del er det ikke foretatt noen slik subsidiær vurdering av spørsmålet om han kan anses for å være berettiget til beskyttelse, forutsatt at asylforklaringen hans legges til grunn.

Vurderingen er slik for B:

«Dersom det anførte skulle legges til grunn for rettslig vurdering, finner UNE likevel ikke at klageren har en velbegrunnet frykt for forfølgelse. I denne vurderingen er det blant annet lagt vekt på at klageren ikke har blitt utsatt for overgrep. Det foreligger etter UNEs vurdering heller ikke konkrete holdepunkter på at hun risikerer å bli drept eller utsatt for andre overgrep ved retur. Det vises til at klagerens informasjon om drapet er kjent for flere personer, herunder helsepersonell og Electrogaz sin nattevakt. Dessuten viser HRW i sin rapport til at deres hovedkilde er en venn av C. Videre mener UNE det er lite sannsynlig at personer i politiet vil forfølge klageren, særlig tatt i betraktning den betydelige mediedekningen saken allerede har fått. I den sammenheng vises det til at det ikke foreligger opplysninger om at vennen som har uttalt seg til HRW, har blitt utsatt for overgrep. For øvrig bemerkes det at det ikke er konkrete holdepunkter for at Ds dødsfall har sammenheng med drapet på C.

Vilkårene for å anse klageren som flyktning etter lovens § 28 først ledd bokstav a er ikke oppfylt.»

Det oppstår dermed spørsmål om Utlendingsnemndas vedtak for B likevel må anses gyldig med den begrunnelsen som er gitt her, nemlig at det ikke foreligger noen reell forfølgelsesfare.

Søkernes asylforklaringer kan sammenfattes slik: Deres bror/fetter ble drept av politiet etter å ha blitt arrestert. Myndighetene har gått offentlig ut med at broren ble drept av politifolk som skjøt ham i selvforsvar etter at han under en framstilling skal ha grepet etter et våpen. Søkerne mener politiets framstilling ikke kan være riktig, og peker blant annet på at politiet har gitt motstridende opplysninger om når og hvordan han ble drept, at skader på liket ikke stemmer med politiets forklaring og en del andre forhold. De har lagt fram en CD med bilder av liket. De mener at tre personer er ansvarlige for drapet, de to som hentet broren og den offiseren som ledet operasjonen. De har vist til at mange hutuer er blitt drept mens de var i politiets varetekt, og at arrestasjonen og drapet har sammenheng med at broren var en vellykket hutu i en god stilling. De har forsøkt å komme til bunns i saken, og dette har gjort at politiet har forsøkt å stoppe dem. De forklarer at de risikerer alvorlige represalier fra politiet dersom de forfølger saken videre. B har vært innkalt til politiet flere ganger, men har greid å unngå dem. A har vært arrestert to ganger, andre gang i over en måned, med anklager om at hans forsøk på å komme videre i saken, er ulovlige. Begge har forklart at de vil fortsette arbeidet med å oppklare saken, også om de blir sendt tilbake til Rwanda.

Lagmannsretten tar som utgangspunkt følgende i forarbeidene til utlendingsloven § 28 i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 414:

«Til begrepet «velgrunnet frykt», bemerkes at det skillet man har operert med etter dagens regelverk med ulike beviskrav for anerkjennelse som flyktning på den ene side og vern mot retur på den annen side, blir opphevet. Det vil være de krav til bevis og risiko som følger av flyktningkonvensjonen art. 33 (1) og dagens utlendingslov § 15 første ledd første punktum, som blir avgjørende for om søkeren fyller vilkårene for flyktningbeskyttelse. Staten har bevisbyrden for at det er trygt å returnere, og tvil skal komme søkeren til gode. Det må foretas en helhetlig bedømmelse av alle relevante faktiske forhold og anførsler. Risikerer søkeren å bli utsatt for forfølgelse ved retur hvis anførslene i saken legges til grunn, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig. Anførslene må likevel fremstå som noenlunde sannsynlige. Hva gjelder selve risikoen, faregraden, for forfølgelse kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkeren virkelig vil bli forfulgt. Det skal foreligge en velgrunnet frykt, hvilket forutsetter at faren for forfølgelse er reell. Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene [i] kapittel 5.2.3.»

Her reiser saken spørsmål rundt grunnvilkårene for å bli anerkjent som flyktning. Selv om det legges til grunn som premiss at søkerne, dersom de returnerer til Rwanda, risikerer forfølgelse hvis de fortsetter arbeidet med å forsøke å oppklare drapet på C, kan det hevdes at hvis de ikke velger å forfølge saken ytterligere, er det relativt liten risiko for at de vil bli utsatt for forfølgelse fra politiets side. Det er gått seks år siden de flyktet fra Rwanda. Spørsmålet er om de kan oppnå flyktningstatus dersom risikoen for forfølgelse må anses som «selvvalgt» ved at de akter å fortsette undersøkelsene. Det følger av utlendingsloven § 28 fjerde ledd at man kan anerkjennes som flyktning også når beskyttelsesbehovet skyldes søkerens egne handlinger, men bestemmelsene i fjerde ledd regulerer andre tilfeller. En viss veiledning gir avgjørelsen i Rt-2012-494. Her slo Høyesterett fast at en homofil som vil være åpen om sin seksuelle legning i et hjemland hvor homofile er utsatt for forfølgelse, har krav på beskyttelse. Hvis han velger å hemmeligholde den seksuelle legningen av frykt for forfølgelse, har han også krav på beskyttelse. Etter Høyesteretts opphevelse av lagmannsrettens dom i saken, ble saken hevet etter at utlendingsmyndigheten gjorde om sitt vedtak, og asylsøkeren ble tilkjent saksomkostninger (LB-2012-61493).

Det er ikke vanskelig å forstå det menneskelige behovet for å ønske å komme til bunns i et tilfelle hvor en av ens nærmeste, en far eller mor, bror eller søster, sønn eller datter, er blitt drept av politiet. Retten til å komme til klarhet i dette i et åpent demokratisk samfunn er en del av ytringsfriheten, riktignok begrenset av den gjeldende injurielovgivningen: Nasjonal lov vil normalt være til hinder for at man setter fram ubegrunnede anklager, også mot offentlige tjenestemenn. Lagmannsrettens er under tvil kommet til at retten til å stille spørsmål, engasjere menneskerettighetsorganisasjoner og forlange opplysninger fra det offentlige i en slik sak, som også har et preg av etnisk konflikt, er så grunnleggende at dersom noen utsettes for forfølgelse ved å gjennomføre sin rett her, også for eksempel som journalist, er vedkommende berettiget til flyktningstatus.

Journalist E har bekreftet at C-saken hadde såpass stor offentlig interesse at Rwandas president Paul Kagame holdt en pressekonferanse om dette i mai 2007. E har forklart at han har publisert mange artikler om regimets rettsforfølgelse av uskyldige, brudd på menneskerettigheter, drap på journalister og politiske motstandere, og at de ansvarlige for handlingene ikke ble straffeforfulgt. Han har forklart at uidentifiserte menn fra regimet har kommet med dødstrusler mot ham, og at han i begynnelsen av 2012 flyktet til Uganda der han fikk flyktningstatus.

E har skrevet to artikler om C-saken, som er lagt fram i ankesaken. Han har bekreftet at han snakket med B og A om drapet, og at han mener at det politiet forteller om dødsfallet, ikke kan stemme, noe han også konkluderte med i avisartiklene. Han hørte også om saken etter at han kom til Uganda etter å ha flyktet. Han har forklart at han måtte flykte til Uganda som følge av at han skrev artikler om menneskerettigheter. Han ble sagt opp fra den avisen han skrev i, på grunn av dette. Han har forklart at det kan få alvorlige konsekvenser for de to hvis de fortsetter å forfølge saken, og at de kan bli drept. Han mener at de løper en stor risiko. Situasjonen er etter hans oppfatning ikke blitt bedre i Rwanda de siste årene. Fortsatt forsvinner folk uten at man får vite hva som skjer med dem.

Vitnet F, som er FN-kvoteflyktning og kom til Norge i slutten av 2011, hadde ikke tidligere hørt om saken, men forklarte at interne undersøkelsesenheter («internal investigation) i virksomheter av forskjellige slag, både private, offentlige og halvoffentlige, også Electrogaz, har statlige representanter og samarbeider med politiet. Han har forklart at det er spioner overalt. Også han mener at det er risiko forbundet med å fortsette å forfølge den aktuelle saken. Myndighetene misliker dette, og personer som går til journalister, menneskerettsorganisasjoner eller ambassader med denne typen spørsmål risikerer represalier.

På bakgrunn av blant annet landrådgiverens forklaring legger lagmannsretten til grunn at det var en del av kolonimaktenes politikk å styrke motsetningene mellom de to folkegruppene hutuer og tutsier i Rwanda. Kolonimakten Belgia favoriserte opprinnelig tutsiene, som utgjør cirka 17 prosent av befolkningen, mens hutuene utgjør cirka 80 prosent, og næret opp under konflikten mellom gruppene. Det var hutuene som fikk makten etter frigjøringen på 1950-tallet, og mange tutsier var da i eksil. Det ble gjort forsøk fra eksiltutsier på å overta makten i Rwanda. Eksilgrupper i Uganda dannet det tutsidominerte Rwandas patriotiske front (RPF), som i oktober 1990 invaderte Rwanda. Dette var starten på en borgerkrig mellom RPF og den rwandiske hæren, som varte frem til RPF overtok makten i juli 1994 etter et folkemord på tutsier og hutuer som motsatte seg likvidasjon av tutsier eller beskyttet dem. I en periode på cirka fire måneder døde nærmere en million mennesker døde. Folkemordet ble utløst da den sittende hutupresidenten ble drept ved at flyet han befant seg i, ble skutt ned i april 1994.

Landrådgiveren har forklart at det er eksiltutsier som er kommet tilbake til Rwanda, som har makten i landet i dag. Etter det opplyste er det sentralt for dagens makthavere at henvisninger til og omtale av forskjellige folkegrupper i Rwanda er uakseptabelt. Dette er nedfelt i lovgivningen i form av straff for å spre såkalt folkemordsideologi eller å fremme «divisjonisme», det vil si å peke på etnisk tilhørighet eller skape splittelse mellom folkegrupper. Lagmannsretten legger til grunn at dette gir vid mulighet til å straffeforfølge ytringer og handlinger fra opposisjonelle som myndighetene ikke ønsker.

Landrådgiveren har videre forklart at det ikke er rom for politisk opposisjon, og at Rwanda har et autoritært styresett. Det er tilsynelatende et demokrati, men i praksis må partier som vil stille til valg, være godkjent. Det er også vel kjent at myndighetene har kuppet en rekke opprinnelig uavhengige institusjoner, blant annet LIPRODHOR, der det ble innsatt et nytt styre i 2013, slik at dette ikke lenger er noen uavhengig organisasjon. Landrådgiveren har forklart at folk i det tidligere styret i LIPRODHOR ble utsatt for trusler og press fra myndighetene. Noen flyktet, og noen ble fengslet. Infiltreringen i uavhengige organisasjoner har ført til at det er blitt færre rapporter om uholdbare forhold. Journalister er også utsatt, og enhver person som utfordrer myndighetene, er utsatt. Det er vanskelig å komme til bunns i hva som har skjedd når folk er forsvunnet eller drept. Men landrådgiveren har pekt på at Human Rights Watch ikke har omtalt drapet på C som et politisk drap. Regimet bruker ofte synlige virkemidler, egnet til avskrekking, i form av fengsling eller plassering i omskoleringsleire. Politibrutalitet er en realitet i Rwanda, jf. rapporter fra Human Rights Watch, som er den uavhengige organisasjonen som vet mest om Rwanda. Lagmannsretten bemerker at statens overtagelse av ledelsen i LIPRODHOR er bekreftet i en rapport fra Human Rights Watch fra 14. august 2013: «Stop Interference With Independent Organizations».

A har forklart at han fikk beskjed av sine overordnede i den bedriften han arbeidet om at han måtte slutte å etterforske drapet på C. Han ble fengslet av politiet i to dager i mai 2007, men ble løslatt etter at en venn av ham hadde skaffet ham en advokat. Han har forklart at han på nytt ble arrestert etter at familien 20. april 2008 hadde markert ettårsdagen for Cs død. Han mener myndighetene er mot at drap på hutuer skal synliggjøres og markeres. Han ble arrestert 22. april 2008 og løslatt først 4. juni. Hos politiet ble han anklaget for å ha holdt en seremoni for å minnes en hutu som ble drept, og fikk beskjed om at det er tutsiene som skal minnes, ikke hutuene. Han ble anklaget for folkemordsideologi og divisjonisme. Etter at han ble løslatt, fikk han ny innkalling til politistasjonen, men flyktet fordi han var redd for hva som kunne skje. Han ringte sin advokat, som sa at han ikke kunne hjelpe ham lenger. Det sto klart for ham at advokaten var påvirket av myndighetene til å frasi seg saken.

Nemnda og tingretten har vist til at søkerne ikke har opplysninger om dødsfallet som ikke allerede er offentlig kjent gjennom media eller gjennom rapporter fra internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner som blant annet Human Rights Watch i publikasjonen «There Will Be No Trial» fra 2007. De har pekt på at politiet offentlig har erkjent at det var de som drepte C og at drapet skjedde i selvforsvar.

Etter lagmannsrettens mening er dette ikke avgjørende. Det går fram av den nevnte rapporten fra Human Rights Watch at etter flere store oppslag om mord på tutsier som hadde overlevd folkemordet i 1994 eller som hadde tatt initiativ til eller deltatt i såkalte «gagaca»-folkedomstoler etter folkemordet, ble det rapportert at minst 20 arrestanter var blitt drept av rwandisk nasjonalpoliti i perioden november 2006 til mai 2007. Politiet hevdet i alle tilfellene at det dreide seg om personer som forsøkte å flykte eller gripe til våpen. Lagmannsretten viser til at det at personer blir drept i politiets varetekt under tvilsomme omstendigheter, og politiet så gjør gjeldende at drapet har skjedd ved lovlig nødverge eller annen lovlig handling, er vel kjent fra en rekke land, også demokratiske land. Søkerne har ikke hevdet at de har vært vitne til drapet eller at de har opplysninger som ikke i det vesentlige har vært offentliggjort, bortsett fra at de må forstås slik at de mener de har opplysninger som viser at politiets forklaringer om dødstidspunkt og dødsårsak ikke kan stemme. Lagmannsretten legger til grunn at det er selve den fortsatte virksomheten i form av undersøkelser av hendelsen og konfrontasjoner med myndighetene om ansvarsforholdene som innebærer en forfølgelsesfare. Det foreligger her også en viss sannsynlighet for at norske myndigheters kontakt med rwandisk politi i forbindelse med saken, der Norsk Folkehjelps representant etter det opplyste også er norsk konsul, har bidratt til det sensitive ved saken.

Etter lagmannsrettens mening må vedtaket for A som utgangspunkt uansett oppheves på grunn av feil faktum som grunnlag for troverdighetsvurderingen, slik det er gjort rede for ovenfor. For hans del har nemnda ikke foretatt noen subsidiær vurdering der forklaringen legges til grunn. Men det kan sies at den subsidiære vurderingen for B også dekker As tilfelle.

Etter rettens syn hefter den uholdbare troverdighetsvurderingen også ved utlendingsmyndighetenes risikovurdering. Lagmannsretten er kommet til at vedtaket for begge søkere må oppheves når nemnda er kommet til at det ikke foreligger grunnlag for asyl selv om søkernes forklaring legges til grunn.

B har forklart at de tyveriene fra Electrogaz som ble etterforsket, hadde funnet sted før C ble ansatt, slik at det er helt på det rene at han ikke hadde noe med tyveriene å gjøre. Hun mener at arrestasjonen av ham var et påskudd, og har vært influert av at han var en framgangsrik hutu i et stort og viktig statlig selskap. Forklaringene fra de rwandiske vitnene og landrådgiveren styrker etter lagmannsrettens mening søkernes anførsel om at det representerer en forfølgelsesfare for dem å fortsette arbeidet med å få klarlagt hvem som drepte deres slektning og hvordan det skjedde, eventuelt ved bruk av aviser som tør å uttrykke opposisjon. Slik bevisene foreligger, må det anses som tilstrekkelig sannsynliggjort at B ble innkalt til politiet to ganger på grunn av sin befatning med saken, og at hun risikerte represalier i form av fengsling. Det er videre tilstrekkelig sannsynliggjort at A to ganger er arrestert på grunn av sin befatning med saken, og flyktet for å unngå å bli arrestert en tredje gang. Dette må anses som forfølgelse i lovens forstand, særlig på bakgrunn av opplysningene om hva som kan skje med uønskede personer som er fengslet i Rwanda. Det anses også tilstrekkelig sannsynliggjort at myndighetenes aksjoner mot dem har sammenheng med at de som hutuer forfølger en sak der deres slektning kan være en av mange som er blitt drept i politiets varetekt, og hvor dette i hvert fall delvis kan være influert av at de arresterte har vært hutuer. Etter lagmannsrettens mening er Utlendingsnemndas bevisvurdering og rettsbruk i forbindelse med avslagene på asylsøknadene uriktig også i den grad de legger asylsøkernes forklaring til grunn, og vedtakene må oppheves.

Anken har ført fram, og ankepartene er berettiget til saksomkostninger både for tingretten og lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvisteloven § 20-2. Det er ikke grunn til å gjøre unntak. Staten har hatt innsigelser mot omkostningsoppgavene fra ankepartenes prosessfullmektig. Det er ikke grunn til å tvile på at de timene som er angitt, er gått med til saken. En sak som den foreliggende er omfattende og arbeidskrevende og er av grunnleggende betydning for dem det gjelder, og etter lagmannsrettens syn må de omkostningene som er krevd, anses som nødvendige for å få opplyst saken tilstrekkelig. Etter dette tilkjennes B og A saksomkostninger for tingretten med 120 462,50 kroner. For lagmannsretten utgjør omkostningene, etter korrigering av regnefeil i omkostningsoppgaven, 132 595 kroner. Beløpene inkluderer merverdiavgift og rettsgebyr.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

  1. Vedtak om avslag på søknad fra B om asyl er ugyldig.
  2. Vedtak om avslag på søknad fra A om asyl er ugyldig.
  3. I saksomkostninger for tingretten betaler staten ved Utlendingsnemnda 120 462,50 -etthundreogtjuetusenfirehundreogsekstito 50/100- kroner til B og A i fellesskap senest to uker etter forkynnelsen av denne dommen.
  4. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler staten ved Utlendingsnemnda 132 595 -etthundreogtrettitotusenfemhundreognittifem- kroner til B og A i fellesskap senest to uker etter forkynnelsen av denne dommen.
Siste endringer
  • Ny: LB-2013-148261 Asyl/beskyttelse. Uriktig faktum. Ugyldige vedtak. Rwanda. (08.01.2015)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett som gjaldt spørsmålet om søkernes asylforklaringer var tilstrekkelig sannsynliggjort. Lagmannsretten kom i motsetning til tingretten frem til at utlendingsmyndighetene bygget på uriktig faktum da de avslo de to søskenbarna fra Rwanda sine asylsøknader. Også myndighetenes subsidiære vurdering om at det uansett ikke forelå forfølgelsesfare, ble ansett ugyldig.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo