Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-149889
Dokumentdato : 01.07.2014

Avslag på søknad om beskyttelse for ektepar fra Iran var ikke ugyldig. Konvertering. Frykt for forfølgelse ved retur.

Et ektepar fra Iran fikk ikke medhold i at UNEs avslag på asyl var ugyldig. I motsetning til tingretten kom lagmannsretten at asylsøkerne ikke hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin konvertering til kristendommen ved retur til Iran.

Fremstilling av saken

B, f. 0.0.1983, og A, f. 0.0.1972, er gift med hverandre. Sammen har de sønnen C, som er født 0.0.2007. De er iranske statsborgere.

Familien kom til Norge 20. juli 2007 og søkte om asyl. De fremla nasjonale ID-kort, men hadde ikke pass eller andre gyldige reisedokumenter ved ankomst. Som grunnlag for søknaden ble det anført at A risikerte politisk forfølgelse på grunn av politisk aktivitet i Iran på bakgrunn av deltakelse i studentdemonstrasjonene i 1999 og i demonstrasjonene etter presidentvalget i 2009. Ektefellens og barnets asylgrunnlag var avledet av hans.

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden ved vedtak den 28. mai 2010 med den begrunnelse av vilkårene for asyl ikke var oppfylt etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b.

B og A klaget over vedtakene. Utlendingsnemndas sekretariat behandlet og avgjorde sakene i medhold av utlendingsloven § 78 tredje ledd andre punktum. I vedtak av 15. juni 2012 ble klagene ikke tatt til følge. Utlendingsnemnda kom i likhet med UDI til at A ikke risikerte forfølgelse på grunn av politisk aktivitet i hjemlandet.

B og A fremsatte begjæring om omgjøring og utsatt iverksetting i brev av 12. juli 2012. I omgjøringsbegjæringen ble det gjort gjeldende at klagerne hadde rett til asyl på grunn av konvertering fra islam til kristendom. Det ble opplyst at de hadde konvertert tidlig i 2012, og at de ble døpt i juli samme år. Vedlagt begjæringen var bekreftelser fra Filadelfiamenigheten i X, hvor det fremgikk at de begge ble døpt den 1. juli 2012 etter at de hadde konvertert til kristendommen i begynnelsen av 2012.

Utlendingsnemnda tok ikke begjæringen om omgjøring til følge. Beslutningen av 30. oktober 2012 ble truffet av nemndsleder alene.

Etter varsel om søksmål vurderte Utlendingsnemnda v/ nemndsleder på nytt om det var grunnlag for omgjøring, men fant ikke grunn til dette. I beslutningen, som er datert 5. desember 2012, fremgår det at Utlendingsnemnda stiller spørsmål ved om den påberopte konverteringen er reell, men det tas ikke endelig stilling til dette. Utlendingsnemnda kom til at det uansett ikke var grunn til å tro at klagerne ville forholde seg på en måte ved retur til Iran som gjorde at de ville risikere forfølgelse på grunn av sin tilknytning til kristendommen.

Oslo tingrett avsa 24. mai 2013 dom med slik domsslutning:

1.  Utlendingsnemndas to vedtak av 15.06.11 og beslutning av 05.12.12 kjennes ugyldig.

2. Staten tilpliktes å betale saksomkostninger til A og B med kr 113.130,--kronerethundreogtrettentusenet-hundreogtretti-00/100 innen 2 -to-uker for forkynnelsen av denne dom, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall tilbetaling skjer.

Etter at tingrettens dom forelå, har Utlendingsnemnda behandlet nok en omgjøringsbegjæring fra klagerne. Omgjøringsbegjæringen var basert på nye opplysninger om klagernes religiøse aktivitet. Det ble også anført at sønnens tilknytning til Norge tilsa at de fikk opphold på humanitært grunnlag. Utlendingsnemnda behandlet saken i nemndsmøte, hvor klagerne møtte sammen med sin advokat og forklarte seg. Begjæringen om omgjøring ble ikke tatt til følge, jf. beslutning av 13. mai 2014. Som tidligere stilte Utlendingsnemnda spørsmål ved om konverteringen var reell, men avgjorde saken på det grunnlag at klagerne ikke risikerer forfølgelse ved retur.

Etter begjæring fra staten med tilslutning fra ankemotpartene er saken for lagmannsretten i medhold av tvisteloven § 29-4 andre ledd bokstav c utvidet til også å gjelde gyldigheten av beslutningen av 13. mai 2014.

For nærmere detaljer om saksforholdet vises det til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 5. og 6. juni 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt tre vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboka.

Statens påstandsgrunnlag

Utlendingsnemndas vedtak av 15. juni 2012 og senere beslutninger er gyldige.

B og A har ikke krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Det opprinnelige asylgrunnlaget gir ikke grunnlag for asyl, jf. Utlendingsnemndas vedtak av 15. juni 2012. Ankemotpartenes troverdighet er senere svekket ved at de fremlagte dokumentene som skulle underbygge asylgrunnlaget er verifisert som falske. Dette får betydning for vurderingen av deres senere forklaringer om konvertering.

Det er omstendigheter i saken som gjør at man ikke kan se bort fra at konverteringen er strategisk begrunnet. Utlendingsnemnda har imidlertid ikke tatt stilling til dette fordi det ikke får avgjørende betydning for utfallet av saken. Det er ikke grunn til å tro at ankemotpartene vil drive misjonerende, ledende eller utadrettet kristen virksomhet ved retur til Iran. Det er ikke forhold som tilsier at de vil være i myndighetenes søkelys ved en retur. De har følgelig ikke en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin tilknytning til kristendommen ved retur.

Heller ikke ved en kumulativ vurdering av As politiske aktivitet og konverteringen foreligger det en velbegrunnet frykt for forfølgelse.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten. 

A og B s påstandsgrunnlag

Utlendingsnemnda har lagt feil faktum og rettsanvendelse til grunn for sine avgjørelser. Vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a er oppfylt.

Konverteringen er reell. A og B har en genuin kristen overbevisning. De har gjennom flere år deltatt regelmessig i religiøse aktiviteter i Filadelfiamenigheten i X og senere i Kristent interkulturelt arbeid (KIA) i Oslo, og på møter i Kristi menighet i Oslo. De har stor kunnskap om bibelen og kristendommen. Særlig gjelder dette A, som har en ledende rolle i den bibelgruppen som drives i regi av KIA på asylmottaket i Y. Han har forkynt Guds ord for flere iranere og forberedt dem for dåp. Flere personer er blitt døpt på grunn av ham. A deltar også aktivt i møtene i Oslo, og han driver utadrettet virksomhet.

Det må legges til grunn at dersom familien returnerer til Iran, vil A fortsette sin utadrettede, misjonerende virksomhet. Det er da en nærliggende fare for at han vil bli utsatt for alvorlig forfølgelse ved retur til Iran.

A er i myndighetenes søkelys på grunn av sin tidligere politiske aktivitet. Han har fått arrestordrene tilsendt av sin advokat i Iran etter at han forlot landet, og så vidt han vet er de ekte. Det er ikke omstendigheter ved hans opprinnelige asylforklaring som svekker hans troverdighet.

Det må også legges til grunn at iranske myndigheter overvåker eksilmiljøet og er kjent med asylsøknadene og konverteringen.

Utlendingsnemndas beslutning av 13. mai 2014 er på denne bakgrunn ugyldig.

Det er nedlagt slik påstand: 

1. Anken forkastes.

2.  A og B /Det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten. 

Lagmannsrettens vurdering

Slik saken står for lagmannsretten, er hovedspørsmålet om A og B har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin konvertering til kristendommen dersom de returneres til Iran. Hvis det foreligger en slik risiko, vil vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd være oppfylt.

For lagmannsretten er det presisert at ankemotpartene ikke gjør gjeldende at de har rett til asyl på grunnlag av sin opprinnelige asylforklaring om politisk forfølgelse av A. Innholdet i den opprinnelige asylforklaringen fastholdes imidlertid, og det er anført at A er i myndighetenes søkelys på grunn av politisk aktivisme.

Ankemotpartene har også presisert at det ikke anføres subsidiært at det foreligger rett til asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b hvis anførslene om forfølgelsesrisiko på religiøst grunnlag ikke fører frem.

Domstolen har full prøvelsesrett i asylsaker. Ved prøvingen er det faktum på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn. Skjæringstidspunktet i denne saken er 13. mai 2014, som er datoen for Utlendingsnemndas siste omgjøringsbeslutning, men retten kan legge vekt på senere fremkomne bevis dersom disse kaster lys over den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet. Det er omtvistet mellom partene om retten kan legge vekt på et fotografi som ble fremlagt i et prosesskrift etter Utlendingsnemndas beslutning. Lagmannsretten kommer tilbake til dette.

Når det gjelder beviskravet for faktum ved prøvingen, viser lagmannsretten til NOU 2004:20 side 117 flg. og Rt-2011-1481 avsnitt 45 og 46, hvor det fremgår at det er tilstrekkelig at det anførte asylgrunnlaget er noenlunde sannsynlig. I denne saken er dette beviskravet særlig knyttet til asylsøkernes forklaring om hvilken religiøs aktivitet de vil utvise ved en retur til Iran. Ved vurderingen vil søkernes generelle troverdighet være et relevant moment.

Når det gjelder risikovurderingen, det vil si vurderingen av om risikoen for at forfølgelse på grunnlag av et fastslått faktum vil manifestere seg, er kravene til sannsynlighet mye lavere, jf. NOU 2004:20 side 118 andre spalte nederst og side 119 første spalte øverst. Risikoen må imidlertid gjelde «forfølgelse», det vil si slike alvorlige krenkelser som omhandlet i utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a og b. Ikke enhver krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter utgjør forfølgelse etter utlendingsloven, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 84 og side 415. Arrestasjoner uten saklig grunn, kortvarig fengsling og sporadisk diskriminering vil i utgangspunktet falle utenfor forfølgelsesbegrepet, men flere forhold som hver for seg ikke er alvorlige nok til å bli ansett som forfølgelse, kan likevel etter en samlet vurdering anses å utgjøre forfølgelse.

Utlendingsnemnda har ikke tatt endelig stilling til om konverteringen er reell, og lagmannsretten må vurdere risikoen under den forutsetning at det dreier seg om en reell konvertering. Omstendigheter som taler for at konverteringen kan være strategisk begrunnet, vil likevel kunne få betydning for rettens vurdering av hvordan A og B vil opptre ved en retur til Iran og for den risikovurderingen som retten må foreta. Lagmannsretten finner derfor grunn til først å knytte enkelte bemerkninger til de opprinnelige asylforklaringene og omstendighetene rundt konverteringen.

A forklarte opprinnelig at han hadde deltatt ved studentdemonstrasjonene i 1999 og i demonstrasjoner i forbindelse med presidentvalget i 2009. Lagmannsretten ser ikke bort fra at dette er riktig. A forklarte imidlertid videre at han etter dette hadde vært i myndighetenes søkelys. Han var blitt innkalt til avhør i gjennomsnitt to ganger i året. Hvis han ikke møtte, ble det utstedt arrestordre. I forbindelse med behandlingen av søknaden fremla han dokumenter for å underbygge anførslene om arrest.

B forklarte seg noe annerledes enn A på enkelte punkter i sin opprinnelige asylforklaring, noe som i seg selv svekker tilliten til at de har forklart seg riktig om at han har vært politisk forfulgt. Avgjørende for lagmannsrettens vurdering av deres troverdighet er imidlertid at de fremlagte dokumentene er verifisert som falske ved den norske ambassaden i Teheran. Lagmannsretten tror ikke på A når han nå forklarer at han har fått dem av sin advokat og har trodd at de er ekte. Etter lagmannsrettens syn svekker de falske dokumentene asylsøkernes troverdighet i betydelig grad. Det er høyst sannsynlig at deres opprinnelige asylforklaringer er usanne for så vidt gjelder arrestasjoner og innkallinger til avhør. Lagmannsretten finner det ikke noenlunde sannsynlig at A har vært i myndighetenes søkelys etter 1999 og 2009.

Som redegjort for ovenfor ble B og A døpt kort tid etter at Utlendingsnemndas endelige avslag av 15. juni 2012 forelå. Anførselen om konvertering ble første gang fremmet i omgjøringsbegjæringen datert 12. juli 2012. Etter lagmannsrettens syn er dette omstendigheter som med tyngde taler for at konverteringen primært var strategisk begrunnet. Det er gjort gjeldende at de to hadde konvertert, i betydningen fått en indre overbevisning om at den kristne tro var den rette, på et tidligere tidspunkt, men at de først ville la seg døpe etter at de hadde gjennomgått en modningsprosess og lært mer om den kristne tro. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge ankemotpartenes forklaringer til grunn på dette punktet. Deres generelle troverdighet er liten. Det er også gitt ulike forklaringer om når de to konverterte. I omgjøringsbegjæringen og i bekreftelsene fra Filadelfia-menigheten som fulgte begjæringen, står det at de konverterte i begynnelsen av 2012, mens de nå forklarer at dette skjedde så tidlig som i februar 2010. Dette er også en endring i forklaringer som bidrar til å svekke tilliten til at de forklarer seg riktig. I bekreftelsene fra Filadelfia-menigheten står det at de deltok på et kristent seminar første gang i november 2010 og siden den gang har hatt «jevnlig kontakt med de persiske kristne som er knyttet til Filadelfia X». De konverterte «etter å ha lest Bibelen og deltatt på kristne møter». Utover dette foreligger det ingen holdepunkter for at de i nevneverdig grad har deltatt i menigheten eller i andre religiøse aktiviteter før de ble døpt. Lagmannsretten legger til grunn at de nok har hatt en viss kontakt med Filadelfia-menigheten i X fra 2010, men finner det også klart sannsynlig det var det endelige avslaget på asylsøknadene som motiverte dem til å la seg døpe 1. juli 2012.

Lagmannsretten tviler på at B og A hadde en genuin kristen overbevisning da de ble døpt, men dette er det på bakgrunn av Utlendingsnemndas vedtak og statens anførsler ikke nødvendig å ta stilling til. Det er på det rene at de to etter at de ble døpt i juli 2012, har deltatt regelmessig i aktiviteter i regi av KIA og gått på møter i Kristi menighet i Oslo. Lagmannsretten legger til grunn for sin vurdering at B og A hadde en genuin kristen overbevisning på skjæringstidspunktet 13. mai 2014, uten å ta stilling til når en reell konvertering fant sted.

Utviklingen i asylforklaringene og omstendighetene rundt konverteringen får imidlertid betydning for lagmannsrettens vurdering av As forklaring om at han vil drive utadrettet misjonerende virksomhet ved en retur til Iran. Forhistorien viser at han med stor sannsynlighet handler og forklarer seg strategisk for å oppnå asyl. Lagmannsretten finner derfor at hans forklaring i seg selv har liten vekt i bevisvurderingen.

Lagmannsretten må foreta en fremtidsrettet vurdering av hvordan A og B vil opptre ved en retur til Iran. I denne vurderingen er det naturlig å ta utgangspunkt i hvordan de har praktisert sin tro i Norge. Lagmannsretten legger til grunn deres egne og pastor Ds forklaringer om at de begge siden sommeren 2012 har deltatt jevnlig i gudstjenester og møter i den persiske gruppen i Kristi menighet. A deltar stort sett ved alle gudstjenester og møter, altså to ganger i uken. B deltar i noe mindre grad på grunn av omsorgen for sønnen, men også hennes aktivitet er regelmessig. I tillegg deltar de begge i bibelmøter på asylmottaket med andre iranere og afghanere. Disse møtene ledes av A. Begge to gir vitnesbyrd om sin tro i gudstjenestene og møtene. B går også av og til i gudstjenester i Asker, hvor hennes søster bor. Det er fremlagt flere likelydende erklæringer fra andre asylsøkere som har deltatt i møtene ved asylmottaket, om at de er blitt kjent med kristendommen gjennom A, og at han har inspirert dem til å konvertere. A og B har forklart at de begge leser i bibelen, og at de diskuterer sin tro med hverandre.

Lagmannsretten er enig med staten i at A ikke har hatt noen ledende rolle innenfor KIA eller Kristi menighet, og at han heller ikke har drevet med misjonerende virksomhet. Lagmannsretten legger til grunn at A har ledet en bibelgruppe med iranere og afghanere på asylmottaket, men dette kan verken anses som å ha en ledende rolle i menigheten eller som utadrettet misjonerende virksomhet. Etter lagmannsrettens syn gir ikke den religiøse aktiviteten som A har utvist i Norge noen holdepunkter for at han ved en retur til Iran vil drive aktiv misjonering blant muslimer i Iran, eller at han vil organisere og lede nettverk med andre kristne.

For lagmannsretten er det fremlagt et bilde av A på en stand med bibler i Oslo. Staten har anført at lagmannsretten ikke har anledning til å ta hensyn til dette beviset. Lagmannsretten bemerker at A forklarte at bildet er tatt i år, men at han ikke kunne tidfeste det nærmere. Slik lagmannsretten ser det, har det formodningen for seg at bildet er tatt etter at Utlendingsnemndas siste beslutning ble truffet siden det ikke ble fremlagt i forbindelse med omgjøringsbegjæringen. Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å vurdere nærmere når bildet er tatt, eller om det er adgang til å ta hensyn til det i bevisvurderingen, idet retten finner det klart at bildet uansett ikke kan få noen betydning for resultatet. På dette stadiet i saken må det legges til grunn som sannsynlig at As atferd vil være strategisk motivert. Uansett gir ikke hans deltakelse på en bibelstand i Oslo grunn til å tro at han vil misjonere i Iran.

På bakgrunn av forklaringen til landrådgiver Are Hovdenak og fremlagte rapporter om situasjonen for kristne i Iran legger lagmannsretten til grunn som mest sannsynlig at B og A etter en retur vil praktisere sin tro hjemme ved bibellesning og annen kristen aktivitet. Det må også legges til grunn at de kan forsøke å komme i kontakt med et såkalt hjemmekirkemiljø. Hjemmekirkemiljøet består av mindre grupper på fem til ti personer, som møtes hjemme hos en pastor eller en annen privatperson og holder andakter. Hjemmekirkene er ulovlige, og de vil være forsiktige med å ta opp nye medlemmer. De etablerte, lovlige kristne menighetene i Iran er stengt for konvertitter.

Spørsmålet blir etter dette hva B og A risikerer ved retur til Iran når ovennevnte faktum legges til grunn.

På bakgrunn av forklaringen til Are Hovdenak og fremlagt dokumentasjon må det legges til grunn at situasjonen for kristne i Iran er forverret etter valget i 2009.

De etablerte kristne kirkesamfunnene i Iran er beskyttet av lovgivningen, og deres medlemmer kan utøve sin religion både offentlig og privat. Misjonerende virksomhet er imidlertid ikke akseptert, og slås hardt ned på med arrestasjoner og lange fengselsstraffer. Tidligere konvertitter kan operere innenfor noen lovlige kirker, men disse er pålagt å ha medlemslister, og det er forbudt å ta opp nye medlemmer.

Apostasi - frafall fra islam - er forbudt i henhold til sharia. Myndighetene ser på de illegale hjemmekirkemiljøene som et angrep fra utlandet, og deres situasjon har forverret seg. I de senere årene har det vært en økning i antallet arrestasjoner, og ved de siste julefeiringene har det vært tilfeller hvor hele menigheter har blitt innbrakt. De arresterte er blitt avhørt og har fått eiendeler konfiskert, men vanlige medlemmer er blitt frigitt etter noen timer eller dager. Det er vanlig at de må love at de ikke skal fortsette den illegale virksomheten, og eventuelt også avsverge sin kristne tro. Ledende personer i miljøet, slik som pastorer og den som har hatt møtet hjemme hos seg, kan bli fengslet for lengre tid. Det er eksempler på fengselsstraffer opp mot ti år for ledende personer. Fra 2010 er 400 kristne blitt arrestert, og ved årsskiftet satt 49 kristne i fengsel. Forholdene i iranske fengsler er generelt kummerlige. Tortur forekommer, men er ikke typisk.

Hovdenak forklarte også at det er et skarpt skille mellom offentlig og privat sfære i iransk tradisjon. Det er rigide rammer for hva som er tillatt i det offentlige rom, mens det er mye videre aksept for avvikende opptreden i den private sfæren. Konvertitter kan derfor returnere til Iran så lenge de praktiserer sin religion innenfor de sosiokulturelle rammene i Iran. De som primært risikerer forfølgelse, er personer som organiserer eller leder illegale kristne nettverk, eller som misjonerer åpenlyst.

Lagmannsretten legger på bakgrunn av disse opplysningene til grunn at det ikke er reell risiko for at A og B vil bli utsatt for forfølgelse ved retur til Iran. Dersom de fastholder sin kristne tro, er det mest sannsynlig at de vil praktisere sin tro privat innenfor sin egen private sfære. Da synes det det i praksis ikke å være noen risiko for forfølgelse. Selv om de skulle velge å forsøke å komme i kontakt med et hjemmekirkemiljø og lykkes med dette, er lagmannsrettens vurdering at de ikke løper noen reell risiko for forfølgelse. En eventuell arrestasjon og kortvarig fengsling regnes ikke som forfølgelse i lovens forstand, heller ikke om de skulle bli utsatt for kraftig psykisk press for å frafalle sin kristne tro. Som redegjort for ovenfor kan det ikke legges til grunn at A vil søke en ledende eller organiserende rolle, eller at han vil misjonere utad. For B har det aldri vært gjort gjeldende at hun vil oppsøke en slik rolle. Det er da ikke fremlagt noen opplysninger for lagmannsretten som tilsier at de risikerer å bli utsatt for langvarig fengsling og eventuell tortur.

Lagmannsretten har kommet til at det heller ikke er andre omstendigheter som tilsier at A og B vil være mer utsatt for forfølgelse ved retur enn andre konvertitter. Som redegjort for ovenfor legger lagmannsretten til grunn at A ikke var i myndighetenes søkelys før han forlot Iran. Det må legges til grunn at iranske myndigheter overvåker eksilmiljøet. Selv om A har deltatt i demontrasjoner i Oslo, er det lagmannsrettens syn at han ikke har utvist noen aktivitet som gir grunn til å tro at han vil være mer utsatt for myndighetenes oppmerksomhet enn andre asylsøkere som returnerer til landet. Det må for øvrig legges til grunn at iranske myndigheter er kjent med at iranske asylsøkere konverterer til kristendommen som ledd i en migrasjonsstrategi, og at dette ikke i seg selv medfører risiko for forfølgelse.

Etter dette har statens anke ført frem.

Staten ved Utlendingsnemnda har vunnet saken fullt ut, og har krav på å få erstattet sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første, jf. andre ledd. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å gjøre unntak fra hovedregelen. Ulikheter i styrkeforholdet mellom partene er ikke i seg selv nok til å begrunne unntak, jf. Rt-2011-586. Lagmannsretten har ikke funnet saken tvilsom.

Statens prosessfullmektig har lagt frem omkostningsoppgave med krav om dekning av salær med 62 500 kroner inkludert merverdiavgift. I tillegg kommer ankegebyret med 23 220 kroner, til sammen 85 720 kroner. Lagmannsretten tar kravet til følge.

Lagmannsretten skal legge sitt resultat til grunn ved avgjørelsen av omkostningsansvaret for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. Staten har i medhold av lovens hovedregel krav på dekning av sine sakskostnader også for tingretten, og lagmannsretten finner ikke at det foreligger tungtveiende grunner for å gjøre unntak. For tingretten fremsatte statens prosessfullmektig krav om dekning av salær med 62 500 kroner. Kravet tas til følge.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning 

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A og B én for begge og begge for én 85.720 - åttifemtusensjuhundreogtjue - kroner innen to uker fra dommens forkynnelse. 

3. I sakskostnader for tingretten betaler A og B én for begge og begge for én 62.500 - sekstitotusenfemhundre - kroner innen to uker fra dommens forkynnelse.

Siste endringer
  • Ny: LB-2013-149889 Avslag på søknad om beskyttelse for ektepar fra Iran var ikke ugyldig. Konvertering. Frykt for forfølgelse ved retur. (11.07.2014)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett om gyldigheten av et vedtak om avslag på beskyttelse for et ektepar fra Iran. Lagmannsretten kom frem til at asylsøkerne ikke hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin konvertering til kristendommen ved retur til Iran. Ekteparet fikk ikke medhold i at Utlendingsnemndas avslag var ugyldig.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo