Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-58457
Dokumentdato : 24.10.2013

Utlendingsrett. Spørsmålet om asyl og opphold på humanitært grunnlag. Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b og femte ledd og § 38 første og tredje ledd. Barnets beste. Barns psykiske helse

En russisk familie hadde flyktet til Norge fordi familiefaren ikke ville utføre et oppdrag han var pålagt av FSB. Han hadde i forkant blitt mishandlet i avhør hos FSB, og hans sønn på 4 år hadde blitt hentet av FSB i barnehagen og holdt borte fra foreldrene i flere timer, alt for å få faren til å utføre oppdraget. Faren var sjåfør for den lokale ledelsen i et norsk selskap, og oppdraget gikk ut på å plassere en pakke med kompromitterende innhold. Lagmannsretten fant at det var reell fare for at han ville bli utsatt for overgrep ved retur til Russland, men var enig med UNE i at denne faren var lokalt knyttet til den regionen der hendelsene skjedde. Det ville derfor være trygt for familien å oppholde seg i andre deler av Russland, og det var ikke urimelig å henvise dem til å søke beskyttelse der, jf utlendingsloven § 28 femte ledd. Lagmannsretten kom imidlertid til at UNEs avgjørelse var ugyldig fordi skjønnet ved avgjørelsen av om sterke menneskelige hensyn tilsa at sønnen fikk oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 var mangelfullt. Sentrale momenter for bedømmelsen av hvilken betydning guttens helsetilstand skulle ha, var ikke vurdert, og UNEs begrunnelse viste ikke hvorledes barnets beste var vektlagt som et grunnleggende hensyn, jf utlendingsloven § 38 tredje ledd og Rt-2012-1985 avsnittene 142, 149 og 150.

Saken gjelder spørsmålet om Utlendingsnemndas beslutning 28. september 2012 om ikke å omgjøre tidligere vedtak om å avslå asyl og oppholdstillatelse på humanitært grunnlag for familien AB er gyldig. Familien er russiske statsborgere og bodde før de flyktet i X, som ligger ved Det kaspiske hav, helt sørøst i Russland, nær grensen til Kasakhstan.

       Familien kom til Norge 12. juni 2008 og søkte om asyl dagen etter. Familien besto da av C, hans ektefelle A og deres sønn B. B er født 0.0.2003 og var således nesten 4 ½ år gammel da familien flyktet. Ekteparet fikk sitt andre barn, datteren D, i 2009, dvs under oppholdet i Norge.

       Partene er i hovedtrekk enige om fortidsvurderingen (hvilket hendelsesforløp som skal legges til grunn for tiden før familien kom til Norge). I byfogdembetets dom er dette gjengitt slik (sitert fra Oslo tingretts dom i samme sak 21. desember 2011, lagmannsretten har rettet skrivefeil i sitatet):

        «Russiske statsborgere C og hans kone A og deres felles barn B, f. 0.0.2003, kom til Norge 12.6.2008. De oppga da at de var fra Moldova, og søkte asyl på det grunnlaget. De ble sendt til et asylmottak i Vadsø, og der fortalte de den 24.9.08 til politiet i Vadsø sin rette identitet som beskrevet ovenfor. C har forklart at de ga falske opplysninger om identitet fordi de fra andre hadde forstått det slik at asylsøkere fra Russland blir sendt hjem til Russland etter kort tids saksbehandling, mens de regnet med en vanlig asylbehandling hvis de sa at de kom fra Moldova. 
        C og A har i hovedtrekk gitt følgende forklaring om bakgrunnen for at de reiste til Norge: 
        C var fra 2005 ansatt som sjåfør og sikkerhetsvakt for ledelsen ved det norske selskapet Z [firma], som hadde virksomhet i X knyttet til oljeleting m.v. på denne tiden. De hadde bl.a. eierinteresser i et stort skipsverft i fylket X i den sørvestlige del av Russland. C ble av sikkerhetssjefen ved skipsverftet i X, Medovikov, pålagt å hjelpe FSB (den russiske etterretningstjenesten), og overvåke utlendinger og informere om mistenkelige handlinger hos disse. C ble pålagt å skrive under etter diktat på en erklæring om at han skulle forplikte seg til dette. Han kjørte flere turer med den stedlige lederen for Z i dennes fritid, og han erfarte etter hvert at FSB fulgte med på hvor han reiste. Han ble utover i 2005 og 2006 utsatt for flere til dels ubehagelige avhør, hvor han bl.a. ble fortalt at han ikke hadde anledning til å ta med utlendinger til steder i nærheten av militærforlegninger og andre steder hvor de ikke skal ferdes. Cs forsikringer om at nordmennene bare var interessert i å ta naturbilder ble ikke akseptert av FSB. 
        I mai 2008 ble C bedt om av FSB å plassere en pakke i ryggsekken til sjefen for Z som kunne gi grunnlag for spionasjeanklage mot selskapet. C vegret seg, selv om han fikk klar beskjed om at livet hans ville endre seg til det verre hvis han ikke gjorde som FSB forlangte. Ved en anledning ble C slått og sparket og påsatt håndjern av FSB-ansatte, noe som førte til at han besvimte en kort stund. C gikk derfor med på å plassere en pakke slik de ba om. Kort tid etter ble sønnen B hentet av FSB-ansatte i barnehagen, og ble ikke levert til foreldrene før sent på kvelden. Overleveringen skjedde på en nedverdigende måte for A, som ble dyttet og slått av FSB's folk før hun ble gjenforenet med sønnen. 
        Selv om C sa fra til FSB at han ville gå med på å plassere en pakke i ryggsekken til sjefen for Z, hadde han og A da bestemt seg for å reise fra Russland med sønnen. De fryktet represalier fordi C ikke kunne få seg til å plassere en slik pakke hos folk han jobbet for. Han har forklart at han kastet den av toget da de reiste til St. Petersburg for å kjøpe flybilletter til Norge. 
        I løpet av 2007 foretok russisk økokrim razzia i Zs lokaler i Moskva, noe som kan føres tilbake til at Z hadde oppnådd eierrettigheter i skipsverftet i X pga. innløsing av pantesikkerheter i veftet. En tidligere ansatt i Z i X forklarte som vitne at det var russiske minoritetsaksjonærer som hadde foranlediget razziaen. Da Z bragte saken inn for russisk domstol, fikk man støtte for at razziaen var uberettiget.» 

       Lagmannsretten bemerker at den etter bevisførselen legger til grunn at rekkefølgen på begivenhetene i mai 2008 var en annen enn tingretten har beskrevet ovenfor. Det var først etter at B hadde blitt kidnappet at C aksepterte å plassere pakken. Da B ble levert tilbake til A, og hun i forbindelse med dette ble utsatt for vold og trusler, sa de personene som kom med gutten, til A at hun måtte be mannen sin skynde seg; han kunne ikke fortsette å tenke seg om særlig lenge, men måtte snart bestemme seg.

       Videre legger retten til grunn at B fortalte sine foreldre da han kom hjem at han hadde blitt kjørt rundt i en bil og deretter hadde måttet være lenge i et mørkt rom. A undersøkte gutten, men fant ikke noe som tydet på at han hadde blitt utsatt for fysisk vold.

       Etter at han selv hadde blitt utsatt for mishandling under avhør, hans fire år gamle sønn hadde blitt kidnappet i barnehagen og holdt borte fra foreldrene i flere timer, og hans kone hadde blitt utsatt for vold og trusler, fant C ut at han måtte gi etter og si seg villig til å plassere pakken slik FSB ønsket.

       Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo 26. februar 2009 familiens søknad om asyl, og etter klage til Utlendingsnemnda (UNE) ble avslaget opprettholdt den 26. mai 2010. Høsten 2010 begjærte AB omgjøring av UNE's vedtak, men UNE traff 5. mai 2011 vedtak om ikke å gjøre om det tidligere vedtak. Tidligere hadde UDI og UNE ikke festet lit til Cs asylforklaring. I avgjørelsen 5. mai 2011fant imidlertid UNE under henvisning til at tvilen burde komme klageren til gode at forklaringen skulle legges til grunn, herunder at C ble banket opp under avhør hos FSB og at B ble hentet i barnehagen av tjenestemenn fra sikkerhetspolitiet. UNE mente likevel at dette ikke var tilstrekkelig til å sannsynliggjøre at C ville bli utsatt for forfølgelse ved retur til hjemlandet.

       Den 1. august 2011 tok advokat Risnes på vegne av familien AB ut stevning ved Oslo tingrett mot staten ved Utlendingsnemnda med påstand om at UNEs vedtak av 26. mai 2010 og 5. mai 2011 skulle kjennes ugyldige.

       Ved Oslo tingretts dom 21. desember 2011 ble staten frifunnet i ugyldighetssøksmålet. Dommen er rettskraftig. Etter dommen har UNE truffet tre avgjørelser om ikke å omgjøre tidligere vedtak, henholdsvis 30. mars 2012, 7. august 2012 og 28. september 2012. De to sistnevnte avgjørelsene inneholder UNEs sentrale begrunnelse for å avslå opphold for B på grunn av hans helsetilstand. Beslutningen 28. september 2012 henviser til «vurdering i UNEs tidligere vedtak og beslutninger, senest i beslutning 07.08.2012».

       Den 15. oktober 2012 fremsatte C, A, B og D begjæring om midlertidig forføyning for Oslo byfogdembete med krav om at de kan oppholde seg i riket til det foreligger endelig rettskraftig dom i saken. Det ble anmodet om at hovedkravet skulle pådømmes samtidig etter tvisteloven § 32-9 første ledd.

       Oslo byfogdembete avsa 18. oktober 2012 kjennelse hvor saken ble avvist. Ved Borgarting lagmannsretts kjennelse 30. november 2012 ble denne kjennelsen opphevet. Oslo byfogdembete tok deretter forføyningsbegjæringen inn til realitetsbehandling. Den 14. januar 2013 besluttet Oslo byfogdembete at hovedkravet skulle pådømmes samtidig med kravet om midlertidig sikring, jf. tvisteloven § 32-9 første ledd.

       Oslo byfogdembete holdt muntlig forhandling i saken 19. og 20. februar 2013.

       Byfogdembetet avsa 8. mars 2013 kjennelse og dom i saken med slike slutninger:

 SLUTNING I KJENNELSE

  1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
  2. Innen 2 uker etter forkynning av kjennelsen betaler C og A in solidum til Staten v/Utlendingsnemnda kr 39 000.

 DOMSSLUTNING

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Innen 2 uker etter forkynning av dommen betaler C og A in solidum til Staten v/Utlendingsnemnda kr 39 000.

       C, A, B og D anket dommen til Borgarting lagmannsrett 22. mars 2013. I anken ble det samtidig begjært midlertid forføyning, og bedt om at lagmannsretten avgjorde saken om midlertidig forføyning uten muntlig forhandling, jf. tvisteloven § 32-7 andre ledd.

       Borgarting lagmannsrett avsa 8. april 2013 – uten muntlig forhandling – kjennelse med denne slutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknad om asyl for C, A, B og D kan ikke iverksettes før det foreligger dom i saken i lagmannsretten.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten ved Utlendingsnemnda 17 160 – syttentusenetthundreogseksti – kroner til C, A, B v/verger og D /verger innen 2 – to - uker etter forkynnelsen av denne kjennelse. 

       I prosesskriv 25. april 2013 begjærte staten etterfølgende muntlig forhandling, jf tvisteloven § 32-8. Ved brev 14. mai 2013 besluttet lagmannsretten (forberedende dommer) felles behandling og samtidig pådømmelse av hovedkravet og spørsmålet om midlertidig sikring.

       Under saksforberedelsen meddelte statens prosessfullmektig 26. september 2013 i epost til retten at staten trekker begjæringen om etterfølgende muntlig forhandling, slik at lagmannsrettens kjennelse av 8. april med sakskostnadsavgjørelse blir stående. Under ankeforhandlingen i hovedsaken la han i samsvar med dette ned påstand om at forføyningssaken skulle heves, og denne del av saken ble hevet ved lagmannsrettens kjennelse 3. oktober 2013.

       Ankeforhandling i hovedsaken ble holdt 1.-3. oktober 2013 i Borgarting lagmannsretts hus i Oslo. C og A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga partsforklaringer. For Utlendingsnemnda møtte rådgiver Silje Dalsbotten Aas sammen med statens prosessfullmektig. Hun avga vitneforklaring. I tillegg hørte retten seks vitner, hvorav tre var sakkyndige vitner. Om bevisførselen for øvrig vises til rettsboken.

       De ankende parter, C, A, B og D, har i hovedtrekk anført:

       Det er reell fare for at C vil bli utsatt for ny forfølgelse dersom han blir sendt tilbake til Russland. Han har derfor krav på asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Risikoen er ikke redusert selv om det har gått lang tid siden Z trakk seg ut av X. FSBs maktposisjon i Russland hviler på frykt, og det er sannsynlig at C vil bli utsatt for represalier ved retur siden han unnlot å utføre det oppdraget han ble pålagt. Det er dessuten en aktuell risiko knyttet til hans kunnskaper om FSB og FSBs metoder. FSB har jevnlig oppsøkt Cs mor for å spørre etter sønnen. Dette viser at FSB fortsatt er interessert i ham. FSB er en sentralisert, landsdekkende organisasjon. C vil derfor ikke være trygg noe sted i Russland og kan ikke henvises til internflukt etter utlendingsloven § 28 femte ledd.

       Ved avgjørelsen om ikke å gi opphold etter utlendingsloven § 38 er hensynet til barnets beste ikke forsvarlig vurdert og avveid mot andre hensyn. B har en alvorlig PTSD-diagnose. De momenter UNE har tatt med i sin begrunnelse, er i og for seg saklige og relevante, men sentrale momenter er ikke vurdert. Særlig gjelder dette at sykdommen er forårsaket av asylgrunnlaget (at B ble kidnappet av FSB som et pressmiddel mot faren), og at traumet vil bli reaktivert ved retur til Russland. Ved sykdom og helsesvikt er terskelen lavere for å gi opphold til barn enn til voksne, men UNE har ikke vurdert betydningen av dette for B. Han har blitt bedømt på samme måte som en voksen. Innvandringsregulerende hensyn har generelt mindre vekt når sykdom og helsegrunner taler for opphold enn når søknaden er begrunnet i tilknytning til riket som følge av at søkeren har vært lenge i landet. Disse feilene kan ha hatt betydning for vedtakets innhold, jf forvaltningsloven § 41, slik at vedtaket må kjennes ugyldig.

       UNEs undervurdering av risikoen ved retur skyldes at saken ikke har vært godt nok opplyst. UNE har således forsømt sin utredningsplikt, jf forvaltningsloven § 17. Særlig gjelder dette klarlegging av FSBs metoder og handlemåte.

       De ankende parter har lagt ned slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas avgjørelse 28.09.12 om ikke å omgiøre vedtak 26.05.10 om avslag på søknad om asyl for C, A, B og D er ugyldig.
  2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Oslo Byfogdembete og Borgarting lagmannsrett. 

       Ankemotparten, staten ved Utlendingsnemnda, har sammenfatningsvis gjort gjeldende:

       Byfogdembetets dom er riktig både i resultatet og begrunnelsen. Partene er i all hovedsak enige om fortidsvurderingen (hva som har skjedd før familien kom til Norge); tvisten gjelder risikovurderingen (fremtidsvurderingen). C risikerer ikke forfølgelse ved retur til Russland. Det er forståelig at han har en slik subjektiv frykt, men objektivt vurdert må denne anses som hypotetisk. Han er verken «mektig nok», «aktuell nok» eller «farlig nok» til å true dagsaktuelle russiske interesser. Det er ingen informasjon som tilsier at FSB bruker irregulære metoder for å oppnå ikkeaktuelle formål, herunder represalier.

       Det er ikke grunnlag for å underkjenne UNEs avslag på søknaden om opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38. UNE har tatt riktig rettslig utgangspunkt og har foretatt riktige, saklige og forsvarlige vurderinger, herunder av hensynet til barnets beste. Innvandringsregulerende hensyn veier tungt i denne saken, jf utlendingsloven § 38 fjerde ledd. Familien har oppholdt seg lenge ulovlig i landet. Bs foreldre har ikke respektert lovlige vedtak. De oppga uriktig identitet da de kom. De har ikke samarbeidet om egen retur, men tvert om trenert utsendelse i håp om å få innvilget opphold til slutt.

       Det foreligger ikke brudd på utredningsplikten i forvaltningsloven § 17. Da UNE traff sin beslutning, var saken tilstrekkelig opplyst. Herunder hadde UNE tilstrekkelig kunnskap om om FSB og FSBs metoder.

       Staten har lagt ned slik påstand:

  1. Forføyningssaken heves.
  2. Anken over Oslo byfogdembetes dom av 8. mars 2013 forkastes.
  3. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes kostnadene med saken for lagmannsretten.

Lagmannsretten har kommet til at anken fører frem og vil bemerke:

1. Generelt – problemstillinger og prøvingsrett

       Saken reiser tre spørsmål:

- spørsmålet om beskyttelse (asyl) etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b, 
- spørsmålet om opphold etter utlendingsloven § 38, alternativet «sterke menneskelige hensyn», og 
- spørsmålet om vedtaket lider av saksbehandlingsfeil, nærmere bestemt brudd på utredningsplikten etter forvaltningsloven § 17. 

       Spørsmålet om beskyttelse etter utlendingsloven § 28 gjelder først og fremst C, mens spørsmålet om opphold etter utlendingsloven § 38 knytter seg til Bs situasjon.

       Hvorvidt vilkårene foreligger for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 beror på et rent rettsanvendelsesskjønn hvor domstolene har full prøvingsrett.

       Spørsmålet om hvorvidt oppholdstillatelse skal gis etter utlendingsloven § 38 på grunn av «sterke menneskelige hensyn» eller «særlig tilknytning til riket», er derimot overlatt til forvaltningens skjønn. Domstolene kan her prøve forvaltningens rettsanvendelse og saksbehandling og om vedtaket bygger på riktig faktum. Selve skjønnet er et såkalt fritt skjønn hvor domstolen bare prøver om det er tatt utenforliggende hensyn, om det har skjedd usaklig forskjellsbehandling og om resultatet er kvalifisert urimelig.

       I plenumsavgjørelsen i Rt-2012-1985 avsnitt 142 uttaler førstvoterende generelt om domstolenes prøvingskompetanse etter utlendingsloven § 38:

        Domstolenes prøvingskompetanse beror i utgangspunktet på en tolkning av den enkelte lovbestemmelse. Utlendingsloven § 38 første ledd er en «kan»-bestemmelse. Den gir myndighetene adgang til å innvilge opphold på humanitært grunnlag når det foreligger sterke menneskelige hensyn. Men mindre noe annet følger av Norges internasjonale forpliktelser, har ingen rett til opphold i Norge på grunnlag av bestemmelsen. Ordlyden viser altså at skjønnsutøvelsen er såkalt «fritt skjønn». I slike saker kan domstolene prøve forvaltningens rettsanvendelse, herunder forholdet til våre menneskerettslige forpliktelser. Videre prøves saksbehandlingen og om vedtaket bygger på riktig faktum. Men det konkrete skjønnet prøves ikke utover en kontroll av om skjønnet er tilstrekkelig bredt og saklig, og at resultatet ikke fremstår som åpenbart urimelig, jf. Rt-2012-1025 avsnitt 68. 

       Utlendingsloven § 38 tredje ledd bestemmer at «i saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn». Dette reiser spørsmål om domstolsprøvingen er mer omfattende i saker som gjelder barn. I den nevnte plenumsavgjørelsen drøfter førstvoterende dette i avsnitt 145 til 150. Konklusjonen oppsummeres slik i avsnitt 149-150:

        Oppsummeringsvis betyr dette at domstolene fullt ut kan prøve om forvaltningen har tolket loven riktig. At hensynet til barnets beste, herunder barnets tilknytning til Norge, må være forsvarlig vurdert og avveid mot eventuelle motstående hensyn, innebærer at det må fremgå av vedtaket at hensynet til barnets beste er tillagt vekt som et grunnleggende hensyn. Domstolene kan ikke prøve den konkrete interesseavveiningen. 
        Det har vært innvendt at domstolene ikke kan kontrollere at hensynet til barnet er tillagt vekt som et grunnleggende hensyn uten å prøve selve skjønnet. Dette er jeg ikke enig i. Domstolene må kunne foreta sin kontroll ut fra den begrunnelsen som er gitt i vedtaket. Jeg viser til utlendingsforskriften § 17-1a, som fastsetter at vedtak som berører barn som hovedregel skal begrunnes slik at det fremkommer hvilke vurderinger som har vært foretatt av barnets situasjon, herunder hvordan hensynet til barnets beste er vektlagt. En slik begrunnelse vil være tilstrekkelig for den kontrollen domstolen skal foreta. 

       I samme plenumsavgjørelse avgjorde Høyesterett at domstolenes prøving av vedtakets gyldighet skal skje på grunnlag av det faktum som forelå på vedtakstidspunktet, likevel slik at det som utgangspunkt er adgang til å fremlegge nye bevis som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet. Vedtakstidspunktet i vår sak er 28. september 2012.

2. Spørsmålet om krav på beskyttelse, utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b.

       Som nevnt over, har domstolene full kompetanse til å prøve dette spørsmålet.

       Utlendingsloven § 28 første ledd lyder slik:

        En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen 

  1. har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller
  2. uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet. 

       Det er enighet om at bokstav b er det aktuelle alternativ i saken her. Bokstav b dekker de tilfeller hvor en person har vern mot utsendelse etter andre menneskerettskonvensjoner enn flyktningekonvensjonen, særlig EMK artikkel 3, torturkonvensjonens artikkel 3 og artikkel 7 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, se Ot.prp.nr. 75 (2006-2007) punkt 5.1.1.og 5.3.

       Loven stiller krav både til faregraden («står i reell fare for») og hva slags overgrep det må være fare for («dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff»). Det følger av forarbeidene at det skal foretas «en ren objektiv vurdering» av faregraden, jf Ot.prp.nr. 75 (2006-2007) side 95. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt, men faren må være over et visst minimum, og den må ikke fremstå som hypotetisk eller oppkonstruert, jf Vevstad (red), Utlendingsloven Kommentarutgave, side 156. Ved bedømmelsen av faregraden er det relevant å se hen til alvoret ved de overgrep som fryktes, jf Ot.prp.nr. 75 (2006-2007) side 95. Risikokravet er således til en viss grad relativt. Jo mer alvorlige overgrep det er fare for, jo lavere sannsynlighet kreves for at overgrepene vil skje. Men forarbeidene presiserer at det «er imidlertid små gradsforskjeller det vil være tale om, da bestemmelsen uansett omfatter alvorlige reaksjoner»

       Risikoen for forfølgelse ved retur hevdes i vår sak å være knyttet til flere forhold. Staten gjør gjeldende at de erfaringene man har med korrupsjon og bruk av irregulære metoder fra FSB i Russland, er knyttet til dagsaktuelle russiske interesser (som kan være myndighetsinteresser, sikkerhetspolitiske interesser eller økonomiske interesser).

       C på sin side anfører at han vil være utsatt for fare ved retur fordi FSB ikke vil godta at han stakk av uten å utføre det oppdraget han var pålagt. I lys av at FSB baserer sin maktstilling på frykt, er det en generell fare for at de vil ta hevn mot ham eller gjennomføre represalier overfor familien. Dessuten er det en konkret risiko knyttet til pakken som han fikk overlevert fra FSB, men som har kommet bort i og med at han kastet den i elven fra toget da han flyktet. Man må anta at FSB vil ha pakken tilbake eller i det minste vite hva han har gjort med den. Dessuten har han konkret kunnskap om FSB og deres metoder på grunnlag av det han selv har opplevd. Også denne kunnskapen representerer en risiko ved retur. Det er uten betydning at det nå har gått lang tid og at Z trakk seg ut av X allerede i 2008.

       Lagmannsretten ser det slik at det ikke er noen rell risiko for at C vil bli forfulgt ved retur på grunn av den konkrete kunnskap han har om FSB og FSBs metoder ut fra det han selv har blitt utsatt for. Det må legges til grunn at kunnskap om FSBs arbeidsmetoder er forholdsvis utbredt. Cs kunnskap om og erfaring med disse er derfor neppe særlig sensitiv. Det er også høyst tvilsomt om hans kjennskap til personer i FSB vil bli oppfattet som sensitiv så lenge etter at hendelsene fant sted.

       Heller ikke innholdet i pakken skaper etter lagmannsrettens syn nevneverdig risiko for C ved retur. Det må legges til grunn at pakken hadde et innhold som var egnet til å kompromittere den lokale ledelsen i Z. Samtidig tyder det meste på at innholdet ikke var sensitivt for FSB. Hadde innholdet vært sensitivt for FSB, må det antas at C ville blitt nokså nøye overvåket etter at han hadde fått pakken, og det har i så fall formodningen mot seg at han, etter at han hadde mottatt pakken, men før oppdraget om å plassere den var utført, ville ha kunnet reise uhindret fra X til St Petersburg og derfra videre til Norge. Hans egen forklaring om hvorledes reisen fra X til Norge ble gjennomført er således, slik retten ser det, i seg selv en sterk indikasjon på at FSB for egen del ikke la særlig stor vekt på at pakken ikke måtte komme på avveie. Enn mindre er det grunn til å tro at pakken representerer en risiko for C flere år i ettertid.

       Derimot finner lagmannsretten, slik FSB og FSBs virksomhet er beskrevet av de sakkyndige vitnene, at man ikke kan se bort fra at organisasjonen ved eventuell retur vil markere at den ikke vil godta at C unnlot å gjennomføre det oppdraget han hadde fått og påtatt seg, og at FSB derfor vil utsette ham for forfølgelse for å statuere et eksempel hvis han kommer tilbake. Ettersom frykt er en grunnleggende komponent i FSBs maktgrunnlag i det russiske samfunnet, er det plausibelt at slik ulydighet vil bli slått hardt ned på. Retten finner derfor at det på dette grunnlag er en reell risiko for at C vil bli utsatt for overgrep ved retur. Hva slags overgrep det i tilfelle vil bli tale om, kan nok være noe usikkert, men C ble før han flyktet utsatt for mishandling i avhør. Dette er «umenneskelig eller nedverdigende behandling» i lovens og EMKs forstand. Det samme gjelder represalier rettet mot familiemedlemmer (ektefelle og/eller barn). Da C var i avhør hos FSB før flukten, ble han dessuten truet med at det kunne bli reist fiktiv straffesak mot ham, for eksempel for narkotikaforbrytelse eller voldtekt, hvis han nektet å gjøre som han fikk beskjed om. Også en slik fiktiv straffesak omfattes av lovens vilkår.

       Lagmannsretten finner imidlertid at denne risikoen for overgrep ved retur først og fremst er knyttet til retur til X eller nærliggende områder. Det er her han har kommet i konflikt med personer i FSB. Selv om FSB er en nasjonal, hierarkisk og langt på vei sentralstyrt organisasjon med tilstedeværelse overalt i Russland, har retten vanskelig for å tro at en lokal konflikt i X, som var knyttet til økonomiske interesser, som ligger flere år tilbake i tid, som nå er uaktuell, og som ikke har involvert mektige personer sentralt i Russland, skal få FSB i andre deler av landet til å gjennomføre represalier.

       Familien AB er etniske russere. De er ressurssterke. Både C og A har god utdannelse og yrkespraksis og vil etter rettens syn trygt og forholdsvis enkelt kunne etablere seg i andre deler av Russland. Retten er således enig med UNE når nemnda i beslutningen av 5. mai 2011 uttaler at klagerne uansett kan ta opphold i andre deler av Den russiske føderasjonen. Etter rettens oppfatning er det heller ikke urimelig å henvise AB til såkalt internflukt, jf utlendingsloven § 28 femte ledd, og han har da ikke krav på asyl i Norge.

       Etter dette er rettens konklusjon så langt at familien AB står i reell fare for å bli utsatt overgrep som omfattes av lovens vilkår «umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff» hvis de returneres til Russland, men at denne faren er lokalt knyttet til personer i FSB i X, slik at det vil være trygt for familien å oppholde seg i andre deler av Russland, og at det ikke er urimelig å henvise dem til å søke beskyttelse der, jf utlendingsloven § 28 femte ledd.

3. Opphold på humanitært grunnlag, utlendingsloven § 38

       Som nevnt innledningsvis, knytter dette spørsmålet seg til Bs helsetilstand, jf alternativet «sterke menneskelige hensyn» i utlendingsloven § 38. Det anføres at UNEs vedtak er ugyldig fordi barnets beste ikke er tilstrekkelig vurdert for B.

       Utlendingsloven § 38 første til fjerde ledd lyder slik:

        Oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket  
        Det kan gis oppholdstillatelse selv om de øvrige vilkårene i loven ikke er oppfylt dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn eller utlendingen har særlig tilknytning til riket. 
        For å avgjøre om det foreligger sterke menneskelige hensyn skal det foretas en totalvurdering av saken. Det kan blant annet legges vekt på om 
a) utlendingen er enslig mindreårig uten forsvarlig omsorg ved retur, 
b) det foreligger tvingende helsemessige forhold som gjør at utlendingen har behov for opphold i riket, 
c) det foreligger sosiale eller humanitære forhold ved retursituasjonen som gir grunnlag for å innvilge oppholdstillatelse, eller 
d) utlendingen har vært offer for menneskehandel. 
        I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barn kan gis oppholdstillatelse etter første ledd selv om situasjonen ikke har et slikt alvor at det ville blitt innvilget oppholdstillatelse til en voksen. 
        Ved vurderingen av om tillatelse skal gis, kan det legges vekt på innvandringsregulerende hensyn, herunder 
a) mulige konsekvenser for omfanget av søknader på liknende grunnlag, 
b) de samfunnsmessige konsekvensene, 
c) hensynet til kontroll, og 
d) hensynet til respekten for lovens øvrige regler. 

       Bestemmelsen er en kanregel. Det er opp til forvaltningens skjønn om opphold skal gis selv om lovens vilkår er oppfylt. I saken her er tvistepunktet om barnets beste er tilstrekkelig vurdert og vektlagt for B, jf § 38 tredje ledd. Om domstolenes kompetanse til å prøve vedtak etter utlendingsloven § 38 viser retten til fremstillingen i punkt 1 ovenfor, særlig til de siterte avsnittene 142, 149 og 150 i plenumsavgjørelsen i Rt-2012-1985.

       Lagmannsretten legger etter dette til grunn at prøvingen av om vedtaket er gyldig skal skje på grunnlag av den begrunnelsen UNE har gitt for avslaget (avsnitt 150). Retten skal prøve om skjønnet er tilstrekkelig bredt og saklig (avsnitt 142). For at vedtaket skal være gyldig må begrunnelsen vise at hensynet til barnets beste er tillagt vekt som et grunnleggende hensyn (avsnitt 149). Som påpekt av Høyesterett, følger det av utlendingsforskriften § 17-1a at vedtak som berører barn, som hovedregel skal begrunnes slik at det fremkommer hvilke vurderinger som har vært foretatt av barnets situasjon, herunder hvordan hensynet til barnets beste er vektlagt.

       UNE har lagt til grunn at B har fått PTSD (posttraumatisk stresslidelse) som følge av at han ble kidnappet i Russland. Han er under behandling for dette ved Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) Y. Etter først å ha vist fremgang under behandlingen forverret symptomene seg mot slutten av 2011. Behandlerne ser denne forverringen i sammenheng med at familien ikke får opphold i Norge. I erklæring fra Nordlandssykehuset, BUP Y, 19. januar 2012 uttales at «forandring av miljø nå for B, vil høyst sannsynlig forverre hans psykiske symptomer betraktelig, og kan føre til en meget uheldig utvikling for hans psykiske helse videre.» Uttalelsen er referert i UNEs beslutninger 30. mars 2012 og 7. august 2012. Videre uttales i erklæring 19. juli 2012 fra Nordlandssykehuset, referert i faktumdelen av UNEs beslutning 7. august 2012:

        Det må sies i denne sammenheng at en PTSD-diagnose i seg selv er en alvorlig diagnose, som i mange tilfeller innebærer en alvorlig funksjonsnedsettelse. Når da hendelsen som foranlediget denne diagnosen hos B, blir reaktivert i Bs minne, vil funksjonsnedsettelsen være betydelig. 
        Det vil også foreligge en risiko for utvíkling av ytterligere psykiatrisk problematikk hos B ved å sende ham til Russland, hvor også kidnappingen av ham fant sted. Risikoen for utvikling av alvorlige tilstander som psykoseproblematikk, alvorlíg depresjon og funksjonsnedsettende angstproblematikk vil være økt og tilstedeværende. 

       I beslutningen 28. september 2012, som er tvistegjenstand i ugyldighetssøksmålet nå, uttaler UNE:

        I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. jf. loven § 39 tredje ledd [feilskrift for § 38 tredje ledd, lagmannsrettens anm]. Bestemmelsen reflekterer forpliktelsene i barnekonvensjonens artikkel 3. Barn kan gis oppholdstillatelse selv om situasjonen ikke er av en slik art at det ville bli gitt tillatelse til en voksen. 
        Etter en konkret vurdering av omgjøringsanmodningen og sakens opplysninger for øvrig, er UNE kommet til at vilkåret ikke er oppfylt. 
        Herværende omgjøringsanmodning er i det vesentligste begrunnet med klagernes omsorgsevne for barna ved retur til Russland, spesielt med hensyn til Bs helsemessige situasjon. 
        UNE bemerker at det ved vurderingen av helseanførsler må ses hen til antatte årsaker til problemene, alvorlighetsgrad, behandlingsbehov og behandlingsmuligheter i hjemlandet. Det er ikke avgjørende om det norske helsevesenet kan tilby bedre behandling enn hjemlandets, eller om livskvaliteten generelt sett kan antas å bli bedre i Norge. Det er mer spørsmål om det er utilrådelig å returnere til hjemlandet. 
        Ved psykiske lidelser er utgangspunktet i henhold til praksis at det må foreligge en alvorlig sinnslidelse, dvs. at i utgangspunktet må klageren ha en psykisk lidelse som innebærer at klageren er psykotisk eller har en annen psykisk lidelse som kan sidestilles med psykose i alvorlighetsgrad. Mindre alvorlige lidelser som lette og moderate depresjoner, angst, tvangslidelser og vanlige former for posttraumatisk stresslidelse (PTSD) gir etter praksis ikke alene grunnlag for opphold. 
        UNE kan ikke se at fremlagt uttalelse fra Nordlandssykehuset begrunner en endret vurdering av saken. Klagerne er ikke gitt en diagnose som kan sidestilles med alvorlig sinnslidelse. Etter UNEs vurdering tilsier uttalelsen vedrørende en av foreldrene heller ikke at klagerne ikke er i stand til å yte forsvarlig omsorg for sine barn ved retur til Russland. Det bemerkes forøvrig, som UNE også gjorde oppmerksom på i sitt vedtak av 26.05.2010, at klagerne på hjemstedet X har familienettverk; C har opplyst å ha mor på hjemstedet, mens A har både mor, søster og en tante i X. UNE finner det nærliggende at klagernes familiemedlemmer også vil kunne bidra med omsorg for klagernes barn. 
        UNE viser videre til at det, både for barn og voksne, finnes adekvate behandlingstilbud i Russland som klagerne som russiske borgere vil ha tilgang til. Det vises for øvrig til vurdering i UNEs tidligere vedtak og beslutninger, senest i beslutning 07.08.2012. 

       I beslutningen 7. august 2012, som UNE viser tilbake til, så nemnda slik på spørsmålet om hvorvidt Bs helsetilstand tilsa at oppholdstillatelse skulle gis:

        Etter UNEs vurdering er det ikke grunnlag for å omgjøre det tidligere vedtaket. Saken står i det vesentlige i samme stilling som ved de tidligere avslagene, og det vises til de begrunnelsene som er gitt der. 
        ...  
        I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. jf. loven § 39 tredje ledd [feilskrift for § 38 tredje ledd, lagmannsrettens anm]. Bestemmelsen reflekterer forpliktelsene i barnekonvensjonens artikkel 3. Barn kan gis oppholdstillatelse selv om situasjonen ikke er av en slik art at det ville bli gitt tillatelse til en voksen. 
        Etter en konkret vurdering av omgjøringsanmodningen og sakens opplysninger for øvrig, er UNE kommet til at vilkåret ikke er oppfylt. 
        Omgjøringsanmodningen er hovedsakelig begrunnet med sønnen Bs tilknytning til Norge og hans helsemessige situasjon. UNE bemerker at det ved vurderingen av helseanførsler må ses hen til antatte årsaker til problemene, alvorlighetsgrad, behandlingsbehov og behandlingsmuligheter i hjemlandet. Det er ikke avgjørende om det norske helsevesenet kan tilby bedre behandling enn hjemlandets, eller om livskvaliteten generelt sett kan antas å bli bedre i Norge. Det er mer spørsmål om det er utilrådelig å returnere til hjemlandet. 

         Ved psykiske lidelser er utgangspunktet i henhold til praksis at det må foreligge en alvorlig sinnslidelse, dvs. at i utgangspunktet må klageren ha en psykisk lidelse som innebærer at klageren er psykotisk eller har en annen psykisk lidelse som kan sidestilles med psykose i alvorlighetsgrad. Mindre alvorlige lidelser som lette og moderate depresjoner, angst, tvangslidelser og vanlige former for posttraumatisk stresslidelse (PTSD) gir etter praksis ikke alene grunnlag for opphold. Problemer som kan knyttes til selve tilværelsen som asylsøker, avslag på søknad om asyl og frykt for å returnere til hjemlandet uten at det foreligger et beskyttelsesbehov tillegges mindre vekt. Etter praksis er det en noe lavere terskel for å gi barn tillatelse til opphold i Norge på grunn av barns sykdom enn tilsvarende sykdom hos voksne. 

         Bs helsesituasjon har tidligere flere ganger blitt vurdert. I Oslo Tingretts dom av 21.12.2011 uttales blant annet: 
        «Etter utl. § 28 tredje ledd skal det tas hensyn til om søkeren er barn, og det er særlig vist til dette i tilknytning til Cs sønn på 8 år. Han har slitt psykisk på bakgrunn av at han ble bortført av FSB i Russland, og avdelingsoverlege Per Willy Antonsen ved Nordlandssykehuset uttaler i erklæring av 12.7.2011 at B har vist symptomer som er forenlig med diagnosen posttraumatisk stresslidelse. Legen uttaler at B har vist bedring gjennom samtaleterapi, og at hans psykiske helse ventelig vil bli forverret dersom han må flytte. Selv om erklæringen foreligger etter UNE's siste vedtak kan retten legge vekt på den, da erklæringen er en skriftlig vurdering ut fra forhold som var kjent før UNE's omgjøringsvedtak av 5.5.2011. 
        Retten kan ikke se at hensynet til barnet kan bli utslagsgivende. Han har en lidelse som ikke er akutt og som han også kan få hjelp for i X. Det viktigste for B oppfattes å være at han fortsatt vil være sammen med sine foreldre, noe som ikke vil bli endret ved retur til Russland. Det kan ikke tillegges vekt at han har oppholdt seg vel 3 år i Norge, han har oppholdt seg på tre forskjellige steder, og har bare bodd i Bodø i det siste året.» 

        I UNEs beslutning av 30.03.2012 ble det blant annet uttalt: 

        UNE kan imidlertid ikke se at de innsendte opplysningene vedrørende Bs helsemessige situasjon tilsier at denne er av en slik alvorlighetsgrad eller at det foreligger et behandlingsbehov fremover som tilsier at opphold bør innvilges på dette grunnlag. B er ikke gitt noen diagnose som samsvarer med en alvorlig sinnslidelse. 
        UNE kan ikke se at foreliggende opplysninger om Nikoays helsesituasjon tilsier en endring av tidligere vedtak. Etter UNEs vurdering har ikke Bs helsesituasjon forverret seg i en slik grad at oppholdstillatelse i Norge skal innvilges av denne grunn. UNE viser videre til at det i Russland finnes adekvate behandlingstilbud til både barn og voksne og at klagerne og deres barn som russiske borgere vil ha tilgang til. Ifølge International Organization for Migration (ION) rapport Information on Reintergration in the Countries of Orgin – IRRICO II (april 2009) har alle russiske borgere rett til gratis medisinsk behandling garantert av staten gjennom at borgerne tegner en obligatorisk helseforsikring (OMS). Barn i alder 0 til 14 år som faller inn under helseforsikringen vil blant annet ha tilgang til spesialiserte (barne)poliklinikker. UNE mener etter en konkret helhetsvurdering at det ikke fremstår som utilrådelig å returnere klagerne og deres barn til Russland. UNE legger til grunn at foreldrene vil være i stand til å yte forsvarlig omsorg for B og hans søster ved retur til Russland, og sørge for den oppfølging B eventuelt vil ha behov for. 

       UNE har avveid hensynet til Bs helsetilstand mot innvandringspolitiske hensyn, jf utlendingsloven § 38 fjerde ledd. Særlig i beslutningen 7. august 2012 vies de innvandringspolitiske hensyn bred plass. Blant annet vises til at familien ga uriktige opplysninger om sin identitet da de kom til Norge, at de har misligholdt samarbeidet om frivillig retur, at de ikke har rettet seg etter lovlige vedtak, og at de har oppholdt seg lenge ulovlig i landet.

       De ankende parter anfører at UNEs vurdering av Bs helsetilstand er mangelfull ved at flere sentrale momenter ikke er behandlet i vurderingen. Staten gjør på sin side gjeldende at de hensyn UNE har vektlagt i vedtakene, er saklige og forsvarlige, og at avveiningen mellom de motstående hensyn er grundig og forsvarlig. Den konkrete interesseavveiningen kan domstolene ikke prøve.

       Lagmannsretten viser til at etter utlendingsloven § 38 tredje ledd skal barnets beste være et grunnleggende hensyn, og barn kan gis oppholdstillatelse selv om situasjonen ikke har et slikt alvor at det ville blitt innvilget oppholdstillatelse til en voksen. Videre uttales i lovforabeidene ( Ot.prp.nr. 75 (2006-2007) side 156) at «helsemessige forhold tillegges særlig vekt der de har sin bakgrunn i det anførte asylgrunnlaget».

       Lagmannsretten konstaterer at UNE har tatt riktig rettslig utgangspunkt ved at det i avgjørelsene pekes på barnets beste som et grunnleggende hensyn og at terskelen for å innvilge oppholdstillatelse til barn er lavere enn for voksne. Retten har imidlertid vanskelig for å se hvorledes UNE har anvendt dette utgangspunktet ved bedømmelsen av Bs situasjon.

       Således redegjør UNE både i beslutningen 28. september 2012 og den forutgående beslutningen 7. august 2012 for praksis om psykiske lidelser, der utgangspunktet er et søkeren for å få opphold må være psykotisk eller ha en lidelse som kan sidestilles med psykose. Denne praksis er åpenbart etablert i saker som gjelder voksne søkere. UNEs beslutninger problematiserer ikke anvendelsen av denne praksis på barn, noe som burde vært gjort både fordi terskelen for barn skal være lavere enn for voksne og fordi det ikke er gitt at psykose eller sykdom som kan sidestilles med psykose, er et hensiktsmessig kriterium ved bedømmelse av psykiske lidelser hos barn. UNE nøyer seg i sin begrunnelse med å vise til praksis for deretter å konstatere at Bs lidelse ikke er alvorlig nok.

       Videre er det på det rene at UNE har lagt til grunn at Bs PTSD skyldes at han ble kidnappet av FSB i Russland. Dette fremgår av faktumdelen i beslutningen 30. mars 2012. Likevel er dette faktum ikke løftet frem og drøftet i UNEs begrunnelse, verken i marsbeslutningen eller noen av de senere beslutningene. I lys av uttalelsen i forarbeidene om at helsemessige forhold skal tillegges særlig vekt der de har sin bakgrunn i det anførte asylgrunnlaget (jf sitatet ovenfor) burde man etter lagmannsrettens syn ha kunnet forvente en omtale av hvilken betydning årsaken til lidelsen skulle tillegges i Bs tilfelle.

       Endelig vil lagmannsretten peke på at UNE i faktumdelen av beslutningen 30. mars 2012 har referert uttalelsen fra BUP Y om sannsynlig forverring av Bs psykiske helsetilstand hvis han tvangssendes tilbake til Russland. Heller ikke dette momentet behandler UNE i sin vurdering.

       Etter dette finner lagmannsretten at vesentlige momenter knyttet til Bs helsetilstand ikke har blitt vurdert av UNE. UNEs skjønn er derfor mangelfullt. Skjønnet er ikke tilstrekkelig bredt, og begrunnelsen viser ikke hvorledes barnets beste er tillagt vekt som et grunnleggende hensyn. UNEs begrunnelse for ikke å omgjøre tidligere vedtak om avslag etterlater betydelig tvil om hvorvidt UNE har vektlagt barnets beste som et grunnleggende hensyn slik loven krever. Kombinasjonen av at den psykiske skaden er påført B ved at han ble kidnappet av FSB i Russland, at PTSD er en alvorlig diagnose, at B er et barn hvor det etter loven gjelder en lavere terskel for å innvilge oppholdstillatelse og sannsynligheten for at traumet vil reaktiveres hvis B sendes tilbake til Russland, krever i det minste en nærmere vurdering som retten ikke ser spor av i UNEs beslutninger.

       Lagmannsretten kan ikke se det annerledes enn at de nevnte manglene ved UNEs begrunnelse reflekterer en tilsvarende svakhet ved UNEs skjønn som kan ha hatt betydning for vedtakets innhold. Retten finner derfor at vedtaket er ugyldig, jf forvaltningsloven § 41.

4. Anførselen om saksbehandlingsfeil

       Med det resultatet retten har kommet til ovenfor, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til de ankende parters anførsel om saksbehandlingsfeil ved at saken ikke skal ha vært tilstrekkelig utredet, jf forvaltningsloven § 17.

5. Sakskostnader

       Anken har ført frem. De ankende parter har vunnet saken og har etter tvisteloven § 20-2 første ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten. >Lagmannsretten har vurdert unntaksregelen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd, men kan ikke se at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita ankemotparten helt eller delvis for kostnadsansvaret.

       Det følger videre av tvisteloven § 20-8 at lagmannsretten skal avgjøre sakskostnadene både for behandlingen i tingretten og lagmannsretten, og § 20-9 annet ledd bestemmer at ankedomstolen skal legge sitt resultat til grunn også når den avgjør krav på sakskostnader for lavere instanser.

       De ankende parter har krevd sakskostnader både for byfogdembetet og lagmannsretten og har lagt frem kostnadsoppgaver. For behandlingen ved byfogdembetet kreves dekket 128 250 kroner inkl merverdiavgift i salær og 16 880 kroner for utlegg, til sammen 145 130 kroner. For lagmannsretten kreves erstattet salær med 139 500 kroner inkl merverdiavgift og utlegg med 37 800 kroner, til sammen 177 300 kroner.

       Retten finner at kostnadene har vært rimelige og nødvendige, jf tvisteloven § 20-5 første ledd, og tilkjenner sakskostnader i samsvar med kravet.

       Dommen er enstemmig.

       Domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas avgjørelse 28. september 2012 om ikke å omgjøre vedtak 26. mai 2010 om avslag på søknad om oppholdstillatelse for C, A, B og D er ugyldig.
  2. I sakskostnader for Oslo byfogdembete betaler staten ved Utlendingsnemnda innen to uker fra dommen blir forkynt 145.130 -etthundreogførtifemtusenetthundreogtretti- kroner til C, A, B og D i fellesskap.
  3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten ved Utlendingsnemnda innen to uker fra dommen blir forkynt 177.300 -etthundreogsyttisyvtusentrehundre- kroner til C, A, B og D i fellesskap. 
Siste endringer
  • Ny: LB-2013-58457 Utlendingsrett. Spørsmålet om asyl og opphold på humanitært grunnlag. Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b og femte ledd og § 38 første og tredje ledd. (06.11.2013)

    Saken gjaldt om Utlendingsnemndas beslutning. Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b og femte ledd og § 38 første og tredje ledd. Barnets beste. Barns psykiske helse.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo