Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-169695
Dokumentdato : 14.09.2015

Utlendingsrett. Asyl. Reell risiko. Pass- og fremmedkontroll. Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b, og § 28 femte ledd.

UNE fant at mannlig asylsøker fra Afghanistan ikke var utsatt for reell fare for forfølgelse ved retur til hjemstedet og at han uansett ville kunne få effektiv beskyttelse ved internflukt til Kabul. Lagmannsrettens flertall fant at søkeren var utsatt for reell fare for forfølgelse både ved retur til hjemstedet og i Kabul, og opphevet vedtaket. Mindtallet kom til at søkeren kunne oppnå effektiv beskyttelse i Kabul og at han derfor kunne henvises til internflukt.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på asyl og opphold på humanitært grunnlag, sist vedtak 8. oktober 2014 om ikke å omgjøre vedtak 8. desember 2011.

Bakgrunnen for saken er i korte trekk:

A ankom Norge 9. juli 2009 og søkte asyl samme dag. Han har opplyst at han ble født i 1992 i landsbyen X i Y-distriktet i provinsen Ghazni i Afghanistan, og at han tilhører folkegruppen hazara. Ved ankomsten hadde han ingen id-papirer. Han opplyste ved registreringen at han hadde pass, men at det var hjemme i Afghanistan. Reisen skal ha skjedd via Iran, Tyrkia og Hellas. Som asylgrunn oppga han da:

Jeg kommer til Norge fordi det var ikke trygt for meg å bo i Afghanistan. Onkelen min var en mektig kommandant. Han jobbet for regjeringen for amerikanerne. Han var imot Taliban. En dag angrep Taliban huset vårt. Vi bodde sammen med onkelen vår. Kona til onkelen min, hans barn, vakten og fetteren min ble drept under dette angrepet. Etter det har jeg levd i frykt hele tiden. Jeg er redd for at Taliban også skal drepe meg.

Dette samsvarer i hovedtrekk med den asylgrunnen han oppga i asylintervjuet som ble gjennomført 28. juli 2009, men det ble da også gitt mer detaljerte opplysninger om bl.a. onkelen, angrepet på huset og den utryggheten A opplevde.

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo As asylsøknad 23. august 2010. Vedtaket ble pålaget til Utlendingsnemnda (UNE). I brev 22. november 2010 opplyste As advokat for første gang at A fikk opplæring som politi etter at onkelens hus ble angrepet, og at han jobbet ca. ett år som politimann sammen med amerikanerne. I vedtak 8. november 2011 opprettholdt UNE avslaget. A v/advokat Jostein Løken begjærte omgjøring to ganger, men begge begjæringene ble avslått hhv. 21. august 2013 og 5. mars 2014.

Ved stevning 3. april 2014 reiste A sak mot staten v/UNE og nedla påstand om at UNEs vedtak 8. november 2011 og etterfølgende beslutninger om ikke å endre vedtaket, kjennes ugyldige.

Oslo tingrett avsa 11. september 2014 dom med slik domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 8.12.2011, og senere beslutninger av 21.8.2013 og 5. mars 2014 overfor A kjennes ugyldige.
  2. Staten v/Utlendingsdirektoratet dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale kr 279.683 - kronertohundreogsyttinitusensekshundre-ogåttitre0/00 i saksomkostninger til A.

Staten v/UNE har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Etter tingrettens dom var avsagt, tok UNE saken opp til ny behandling av eget tiltak. I vedtak 8. oktober 2014 ble søknaden om asyl på nytt avslått. UNE ga uttrykk for at det forelå flere forhold som svekket troverdigheten av As asylhistorie, men tok ikke endelig stilling til troverdigheten. Selv med utgangspunkt i As asylhistorie, fant UNE at han ikke oppfylte vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b. Subsidiært vurderte UNE spørsmålet om internflukt etter utlendingsloven § 28 femte ledd og fant at A uansett ville kunne oppnå effektiv beskyttelse i Kabul eller andre steder i Afghanistan. UNE fant ikke at det forelå sterke menneskelige hensyn som ga grunn til opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38.

Ankeforhandling er holdt 24. - 26. august 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten møtte med sin prosessfullmektig samt rådgiver i UNE, Audun Eidslått, som avga forklaring. Det ble i tillegg avhørt 8 vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Staten bestrider at UNEs vedtak er ugyldige.

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig og A selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig.

UNE har ikke tatt endelig stilling til hvorvidt As asylhistorie er troverdig, men vil likevel peke på at det er en rekke forhold som er egnet til å svekke troverdigheten av hans forklaring og dermed hans påberopte asylgrunn. Asylhistorien er bygget ut etter UDIs avslag. Først etter avslaget opplyste han at han hadde fått opplæring som politi og at han hadde jobbet som politi i ca. ett år sammen med amerikanerne. Senere er dette endret til nærmere to år, og han opplyste da at han jobbet dels som politi og dels som livvakt for onkelen. Han var bare 15 år da han skal ha fått opplæring som politi, og det er ikke troverdig. Videre er hans forklaringer veldig vage på sentrale punkter, blant annet når det gjelder hva han gjorde i sitt arbeid som politi og livvakt. Også forklaringene fra nærstående vitner er vage og dels med indre uoverensstemmelser om bl.a. familieforhold, boforholdene og skolegang. Også når det gjelder onkelens alder, er det et stort sprik mellom det A opplyste i asylintervjuet og det onkelen selv har opplyst.

Da UNE ikke har tatt endelig stilling til troverdigheten av As asylforklaring, skal lagmannsretten legge forklaringen til grunn ved vurdering av UNEs vedtak. Det anføres derfor ikke for lagmannsretten at asylforklaringen er uriktig. De mange usikkerhetsfaktorer som er knyttet til forklaringen, må likevel trekkes inn ved risikovurderingen.

Lagmannsretten har full prøvelsesrett i spørsmålet om rett til asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b, men bør likevel vise varsomhet med å overprøve UNEs landfaglige vurderinger.

Y vurderes av UNE som tilstrekkelig trygt for retur. Det har støtte i tilgjengelig landinformasjon at A ikke vil være utsatt for reell risiko for forfølgelse i utlendingslovens forstand, ved retur dit. Y er et område som er relativt rolig og med få angrep fra Taliban eller andre opprørsstyrker. Det er ikke noen generell risiko for overgrep mot en tidligere politimann i underordnet stilling som har sluttet i tjenesten for flere år siden. Det er heller ikke noen opplysninger om konkrete trusler mot A eller hans familie etter 2007. Sikkerhetsmessig er han i en spesielt gunstig situasjon da onkelen hans har ansvaret for sikkerheten i området.

UNE har bygget på korrekt faktum, og det er ikke noen feil ved UNEs begrunnelse som kan gjøre vedtaket ugyldig.

 Subsidiært anføres at A kan henvises til internflukt i Kabul by etter utlendingsloven § 28 femte ledd, slik UNE har lagt til grunn i sitt vedtak 8. oktober 2014. A faller ikke inn under noen av de gruppene som anses som særlig sårbare ved retur etter utlendingsforskriften § 7-1. Det er ingen ting som tilsier at A vil være et mål for angrep fra Taliban i Kabul, verken på grunn av sin tilknytning til onkelen eller på grunn av fortiden som politimann og livvakt. Det er først og fremst høyprofilerte myndighetspersoner, sikkerhetsstyrker og mål som gir internasjonal medieoppmerksomhet som er utsatt for Talibanangrep i Kabul. Også UNEs vurdering av internfluktmuligheten er korrekt. Det er trygt for A å returnere til Kabul.

Det foreligger ingen forhold som kan gi A rett til opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38. Lagmannsretten kan ikke prøve UNEs skjønnsmessige vurdering av om det skal gis opphold på humanitært grunnlag. Prøvingsretten er begrenset til om det foreligger myndighetsmisbruk, og noe slikt foreligger ikke.

Det er heller ikke begått noen saksbehandlingsfeil. Domstolen har full prøvingsrett i spørsmålet om rett til asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b. Eventuelle saksbehandlingsfeil knyttet til UNEs behandling av det spørsmålet vil da heller ikke kunne ha betydning for saken, jf. forvaltningsloven § 41.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er riktig. Det nye vedtaket 8. oktober 2014 er også ugyldig.

A har krav på oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 28 annet ledd, jf. første ledd bokstav a og b. Grunnloven gir A et forsterket vern mot utsendelse, jf. Grunnloven § 92 og § 93 slik de lyder etter grunnlovsendringen i 2014.

As asylhistorie er troverdig og må legges til grunn. Hans historie underbygges av vitneforklaringer, av fremviste videoopptak og bilder og av fremlagt dokumentasjon.

A står i fare for å bli drept ved retur til Afghanistan. Det gjelder både ved retur til Y og ved retur til Kabul. Hans onkel - general B - er en profilert kommandant med omfattende operasjonsområder i mange år. Han er nå general med ansvar for sikkerheten i Y-området. Onkelen er godt kjent for sin langvarige kamp mot Taliban. Han og hans families bolig i X, Y, ble angrepet av Taliban i 2007, og flere ble drept. Onkelen vil fortsatt være et mål for Taliban. Det samme vil hans familie. Som nevø av general B vil A risikere å bli drept av Taliban uansett hvor han befinner seg. A har dessuten selv vært politi og har også vært livvakt for onkelen. Dette gjør i seg selv at han er utsatt for gjengjeldelse fra Taliban, og han vil også lett bli gjenkjent av Taliban-sympatisører.

Tilgjengelig landinformasjon tilsier at det er farlig å reise til Y nå på grunn av risikoen for Talibanangrep, og A er ekstra utsatt. Det er ingen bedring i sikkerhetssituasjonen i Y nå i forhold til i 2011 da UNE traff sitt første vedtak.

Sikkerhetssituasjonen i Kabul er forverret de siste årene. Taliban har en tilstedeværelse i Kabul og antallet Talibanaksjoner har økt. Det er et stort antall målrettede drap av personer med tilknytning til myndighetene. Også familiemedlemmer er utsatt. Det er ikke bare profilerte myndighetspersoner som er utsatt. Angrepene er i økende grad rettet mot «soft targets». Det vil ikke være mulig for A å skjule seg i Kabul. Det er ikke vanskelig å finne mennesker i Afghanistan, og Taliban har tystere over alt.

Ved risikovurderingen må det foretas en samlet, kumulativ vurdering av de forhold som utsetter A for risiko, og vurderingen må være fremtidsrettet. I den forbindelse må det også tas i betraktning at A er hazara, som er en forfulgt folkegruppe i Afghanistan. Taliban er i hovedsak pashtunere, og det skjer overgrep mot hazaraene fordi Taliban er usikre på deres lojalitet.

Det vil uansett være urimelig å henvise A til internflukt i Kabul da han ikke vil være i stand til å leve et etter forholdene normalt liv der. Arbeidsløsheten i Kabul er svært høy, leveforholdene er vanskelige, og A har ikke noe nettverk der. Det vil ikke være mulig for A å etablere seg i Kabul.

Subsidiært vil A ha krav på opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38.

UNE har begått en rekke saksbehandlingsfeil som er tilstrekkelig grunnlag for å oppheve vedtakene. UNE har ikke foretatt tilstrekkelig utredninger for å få avklart den risiko A utsettes for ved retur, og begrunnelsen er mangelfull. Det skal lite til for at slike saksbehandlingsfeil kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Ankemotparten tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

1. Krav på beskyttelse (asyl)

1.2 Det rettslige utgangspunktet

Et hovedspørsmål i saken er hvorvidt A har krav på opphold (asyl) i Norge etter utlendingsloven § 28 andre ledd, jf. første ledd bokstav a eller b, fordi han frykter at han vil bli drept av Taliban ved retur til Afghanistan.

Utlendingsloven § 28 første og andre ledd lyder:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen
a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller

b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

 En utlending som anerkjennes som flyktning etter første ledd, har rett til oppholdstillatelse (asyl).

Utlendingsloven følger opp Norges internasjonale forpliktelser overfor flyktninger etter flyktningkonvensjonen.

Ankemotparten har vist til Grunnloven § 92 og § 93, men lagmannsretten kan ikke se at de bestemmelsene får selvstendig betydning i denne saken.

Det er uomtvistet at det er forholdene på vedtakstidspunktet som er avgjørende, jf. også Rt-2012-1985. Det betyr i denne saken at det er forholdene på tidspunktet for UNEs siste avslag som er avgjørende, det vil si 8. oktober 2014. Det er som utgangspunkt bare dette vedtaket som skal prøves, jf. Rt-2013-1101. Den ankende part har ikke rettslig interesse i å få prøvd gyldigheten av de tidligere vedtakene. Tidligere vedtak har likevel betydning i den utstrekning det vises til disse i det siste vedtaket.

Domstolen har full prøvelsesrett og kan prøve alle sider ved UNEs vedtak. Det følger likevel av rettspraksis at domstolene bør vise en viss varsomhet med å overprøve vurderinger som bygger på utlendingsmyndighetenes spesielle forutsetninger for å vurdere opplysninger i saken opp mot annen landkunnskap, jf. blant annet Borgarting lagmannsretts dom i sak LB-2014-201783 og henvisningen der.

Et sentralt spørsmål ved vurderingen etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, er hvorvidt A har «velbegrunnet frykt for forfølgelse» ved retur til Afghanistan. Hva som menes med forfølgelse i lovens forstand, er nærmere beskrevet i utlendingsloven § 29. Etter denne bestemmelsens første ledd er det handlinger som enten enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjør «en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter» eller flere forskjellige tiltak som kan sammenliknes med dette.

Når det skal fastlegges om det er sannsynliggjort en tilstrekkelig forfølgelsesfare etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, må det tas stilling til både søkerens asylhistorie, dvs. de faktiske forhold som påberopes som grunnlag for asyl, og til risikospørsmålet (beskyttelsesbehovet). Det er i prinsippet to ulike vurderinger, jf. bl.a. NOU 2004:20 «Ny utlendingslov» punkt. 6.2.4.

Høyesterett har i Rt-2011-1481 oppsummert bevis- og risikokravene i asylsaker slik i avsnittene 44-46:

Ut fra forarbeidene kan rettstilstanden etter dette oppsummeres slik for vernet mot utsending og - etter 2008-loven - også for retten til asyl etter § 28 første ledd bokstav a:

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

 Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

At asylforklaringen skal legges til grunn hvis den finnes «noenlunde sannsynlig», har dels sammenheng med at det i mange saker er vanskelig for asylsøker å dokumentere sin historie. Selv om Høyesteretts uttalelse direkte er knyttet til utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, legger lagmannsretten til grunn at det samme vil gjelde ved vurdering etter bokstav b.

Ved risikovurderingen er det ikke tilstrekkelig å påvise en fjern mulighet for at overgrep vil skje ved retur. Det må foreligge en reell grunn til å frykte forfølgelse. I NOU 2004:20 side 118-119 heter det om dette bl.a.:

I flyktningdefinisjonen i flyktningkonvensjonen artikkel 1A er risikokravet definert som et krav om at søkerens situasjon må være tilstrekkelig alvorlig til å gi grunnlag for velgrunnet frykt.

Med grunnlag i definisjonen kan det sluttes at risikokravet både har et subjektivt og et objektivt element. Søkeren må oppleve frykt i forhold til sin situasjon i hjemlandet, og frykten må ut fra en objektivisert bedømmelse kunne vurderes som velgrunnet.

I praksis vil det sentrale vurderingsspørsmål som oftest gjelde om det ut fra en objektivisert bedømmelse foreligger en tilstrekkelig fare for at den anførte risiko faktisk vil materialisere seg i overgrep ved retur. Samtidig som det er klart at det ikke er tilstrekkelig å påvise en fjern mulighet for at overgrep kan inntreffe, må ikke kravet til risiko fastsettes strengere enn at søkere med en reell grunn til å frykte forfølgelse sikres rett til beskyttelse. Noe krav om sannsynlighetsovervekt - i betydningen mer enn 50 % risiko for at forfølgelse vil finne sted - kan derfor ikke komme på tale i denne sammenheng. Det er verken hensiktsmessig eller mulig å angi noe nærmere om hvilken grad av risiko som kreves for flyktningbeskyttelse.

Risikoterskelen må fastsettes etter en konkret vurdering av den enkelte sak, hvor det blant annet vil være naturlig å legge vekt på alvoret ved den type overgrep risikoen relaterer seg til. For likevel å belyse avstanden mellom det sannsynlighetskrav man opererer med i bevissammenheng og i risikovurderingen, kan følgende eksempel trekkes frem: Dersom det er mulig å fastslå en 10 % risiko for at søkeren vil bli drept eller lemlestet ved retur, vil risikoen åpenbart være tilstrekkelig høy til at søkeren har krav på flyktningbeskyttelse.

Lagmannsretten legger dette til grunn for sin vurdering og viser i den forbindelse også til Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 88 punkt 5.2.3.4.

Kriteriene for opphold etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b er annerledes enn etter bokstav a. Bestemmelsen omfatter grupper som ikke er å anse som flyktninger etter flyktningkonvensjonen, men som likevel har behov for beskyttelse. Uttrykket «reell fare for å bli utsatt for» i første ledd bokstav b er ment som en noe strengere terskel for opphold enn «velbegrunnet frykt for» i bokstav a, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 95 punkt 5.3.5.

1.2 Den konkrete vurderingen

1.2.1 Troverdighetsvurderingen - beviskravet

Staten har reist tvil om As identitet og øvrige asylhistorie. I prosedyren for lagmannsretten ble det klargjort at staten ikke ville gjøre gjeldende at asylhistorien er uriktig, slik at den skal legges til grunn for risikovurderingen. Det er derfor ikke nødvendig for lagmannsretten å vurdere As troverdighet.

Staten har gjort gjeldende at usikkerheten knyttet til As asylhistorien må få betydning for risikovurderingen. Dette er lagmannsretten ikke enig i. Risikovurderingen må baseres på den asylhistorien som legges til grunn.

Basert på statens prosedyre skal likevel bemerkes at lagmannsretten ut fra bevisførselen finner at A generelt er troverdig og at hans asylhistorie i det minste fremstår som «noenlunde sannsynlig».

Saksforholdet som UNE har lagt til grunn i sitt vedtak 8. oktober 2014, er ikke entydig angitt i vedtaket, men det fremgår at det ved risikovurderingen er tatt utgangspunkt i «alle hans anførsler og opplysninger». Hovedtrekkene i As forklaring er gjengitt slik i tingrettens dom:

«Han vokste opp i X sammen med sine foreldre og sine to yngre brødre, som i dag er opplyst å være 15 og 17 år gamle. As far døde da han var mellom 7 og 8 år, dvs. ca. år 2000, han ble drept under forhør av Taliban fordi han var mistenkt for å ha våpen i sin besittelse. Den som deretter etter afghansk skikk overtok forsørgeransvaret for A var B, hans onkel (bror til faren), som bodde i nabohuset som var sammenføyd med huset til As familie.

B hadde en bakgrunn som militær leder i Mujahedin, som på 1980-tallet sloss mot russere som hadde invadert Afghanistan. Utover i 2000-årene fikk B flere viktige stillinger som politileder i Y-distriktet, og i 2007 hadde han over 100 soldater under seg, hvorav de fleste var livvakter for ham. B kjempet i 2006 en vellykket kamp mot Taliban, hvor han fikk drevet dem tilbake fra Y-distriktet. Men Taliban ville hevne seg på ham, og sannsynligvis 1. juni 2007 angrep mange Taliban-krigere Bs og A-familiens hus i X, det var sannsynligvis over 100 mann som angrep. Bs kone og 2 av hans barn ble drept av skudd fra Talibans folk, og også en eller to av Bs livvakter ble drept. Angrepet varte fra ca. kl. 01:30 til kl. 04:40, og det endte med at Taliban trakk seg tilbake fordi B fikk forsterkninger med over 100 Mujahedin-soldater.

Det framgår av dette at B støttet myndighetene, både de afghanske og amerikanske, i kampen mot Taliban.

Etter denne hendelsen bestemte B seg for at A, som da skal ha vært 15 år, men høyreist (over 1,80m) og så eldre ut, uten at A fikk mene noe om det, at han skulle sendes til provinshovedstaden Ghazni for å få en måneds utdannelse som reservepoliti. Meningen var at han etter utdannelsen skulle være livvakt for B og andre kommandanter i distriktet. Ifølge A ble han godtatt av amerikanerne som ledet kurset.

 A gikk en måned på opplæring i Gahzni, og fikk den 8.7.2007 overlevert et kursbevis for reservepolitimenn, utstedt av amerikanske myndigheter v/DynCorp (et privat selskap som utførte offentlige oppdrag i Afghanistan) og afghanske myndigheter. UNE har ment at dette beviset ikke er ekte.

Etter dette har A forklart at han arbeidet som livvakt for B og andre kommandanter i Y-distriktet, han var bl.a. i lengre perioder en blant flere som kontrollerte biler som passerte på veien fra Kabul forbi X. A har også forklart at han samarbeidet med amerikanere og IS AF (Den internasjonale styrken i Irak), og var bl.a. i Karrabakh sammen med dem, hvor C (vitne i saken) var kommandant. A var også stasjonert i Malestan, et nabodistrikt, hvor også onkelen var leder. Mens han var der har han forklart om et oppdrag med å følge en naboguvernør til hans distrikt, hvor ca. 100 vakter fulgte med sammen med A. De ble underveis angrepet av Taliban, og mistet ca. 20 mann, hvorav 9 av Bs menn. A arbeidet også som nevnt i en lengre periode som vegkontrollør i X, og det ble en dag en skuddveksling med opprørere der, hvor en av deres menn ble drept.

B har etter angrepet sommeren 2007 blitt usatt for mange trusler og angrep fra Taliban, og han har opplevd mange farefulle situasjoner.

A forlot Afghanistan i juni 2009 etter påtrykk fra sin mor, som til slutt overtalte ham til å reise ut av landet. Han har forklart at han arbeidet som livvakt til han flyktet.

Lagmannsretten tar utgangspunkt i denne beskrivelsen som i hovedtrekk også er i samsvar med As forklaring for lagmannsretten.

1.2.2 Risikovurderingen

Utgangspunktet for vurderingen

Etter Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan i 1989, brøt det i 1992 ut borgerkrig i landet. Taliban kom til makten i 1994 og kontrollerte da det meste av landet. Etter terrorangrepene i USA 11. september 2001, ble Taliban styrtet i Afghanistan høsten 2001 med internasjonal støtte. De internasjonale styrkene sto i landet frem til de ble trukket ut i 2014. Taliban fortsatte etter 2001 som en opprørsstyrke som har hatt tilstedeværelse i hele landet, og som har utført regelmessige væpnede aksjoner særlig rettet mot de utenlandske styrkene og de sittende myndigheter.

Det er uomtvistet at den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan ikke er god, men Talibans tilstedeværelse og omfanget av de væpnede aksjonene varierer fra område til område. Lagmannsrettens vurdering av risikoen ved hjemsendelse må derfor basere seg på tilgjengelig landinformasjon fra As hjemsted i Y, alternativt Kabul.

Det er forholdene på vedtakstidspunktet 8. november 2014 som skal legges til grunn, men det må ved vurdering av risikoen foretas en fremtidsrettet vurdering. I følge det sakkyndige vitnet Barbo Helling fra Landinfo, følger de sikkerhetssituasjonen i Afghanistan nøye og mottar ukentlig rapporter om hendelser fra de ulike områdene. Det blir også regelmessig utarbeidet oppdaterte temanotater om sikkerhetsrelaterte forhold i Afghanistan, sist temanotat datert 8. april 2015. Lagmannsretten antar at det notatet er dekkende for forholdene på vedtakstidspunktet for de forholdene som er omtalt der, men det er likevel relevant å se hen til utviklingstrekkene i sikkerhetssituasjonen ved en fremtidsrettet vurdering.

 Risiko ved retur til Y

I vedtaket 8. desember 2011 vurderte UNE sikkerhetssituasjonen i Y slik:

Sikkerhetssituasjonen i Y har de siste årene vært skiftende med stabile forhold i lengre perioder. Etter det UNE kjenner til er det ingen tilstedeværelse av betydning av aktive regjeringsfiendtlige grupper i distriktet. Imidlertid er slike grupper til stede og aktive i tilstøtende distrikter og utgjør et visst press i grenseområdene og på veinettet i nærheten. I tillegg bærer distriktet noe preg av konflikter mellom ulike grupperinger med lokal tilhørighet. Disse konfliktene har som regel bakgrunn i maktkamp om kontroll over større eller mindre områder og kan ha voldelige utslag. Informasjonstilgangen om omfanget av voldelige sammenstøt og i hvilken grad disse truer sivilbefolkningen er imidlertid noe begrenset. Basert på dette bildet har UNE etter en helhetsvurdering kommet til at lovens § 28 første ledd bokstav b for tiden er til hinder for retur til Y.

Denne sikkerhetsvurderingen endret UNE i vedtaket 5. mars 2014. Det ble da vist til ny landinformasjon og det uttales blant annet:

Den generelle sikkerhetssituasjonen i Y anses å være stabil. Det er ikke rapportert om omfattende militær aktivitet eller systematiske overgrep mot sivilbefolkningen. Etter det UNE kjenner til er det ingen tilstedeværelse av betydning av Taliban eller lignende regjeringsfiendtlige grupper i distriktet. Det har tidligere vært sikkerhetsmessige problemer forbundet med adkomsten til Y, der sivilbefolkningen kunne rammes som tilfeldige ofre både ved ulike former for angrep og i kryssild mellom partene i den pågående konflikten i Afghanistan. Denne situasjonen framstår nå som forbedret. Med bakgrunn i det som framkommer av temanotatene «Afghanistan: Veisikkerhet for sivile» av 15.03.2013 og «Afghanistan: Sikkerhetsoppdatering» av 09.01.2014 fra Landinfo, mener UNE at retur av klageren til Y, ikke er i strid med Norges folkerettslige forpliktelser, og at det ikke foreligger sikkerhetsproblemer av en slik art og et slikt omfang at retur ikke er å anse som forsvarlig».

Dette synes å være fastholdt i det siste vedtaket av 8. oktober 2014, og det er i tillegg der vist til to kilder som er tatt til støtte for at det er trygt å returnere A til Y.

I sin forklaring opplyste Barbo Helling fra Landinfo at Y generelt er et rolig område, og at Taliban ikke har noe godt fotfeste der. Provinsen Gazni som Y-distriktet er en del av, er generelt en av de mest urolige provinsene, men det gjelder de østlige områdene hvor pashtunere dominerer. Der har Taliban en sterk tilstedeværelse. I de vestlige områdene hvor Y ligger, dominerer hazaraene. Der er det betydelig roligere og det rapporteres om svært få voldelige angrep. Helling opplyste imidlertid også at det fortsatt er et problem med sikkerheten på veiene inn til Y. Hun ga uttrykk for at det ikke var særlige endringer i veisikkerheten fra 2011 til i dag. Taliban setter opp tilfeldige falske veikontrollposter, og de som blir oppfattet som fiender av Taliban, risikerer å bli utsatt for overgrep.

 Ut fra forklaringen til Helling oppfatter lagmannsretten det slik at det ikke er endringer i den generelle sikkerhetssituasjonen i Y og veiene til Y som tilsier en annen vurdering da vedtaket 8. oktober 2014 ble truffet enn på tidspunktet for vedtaket 8. desember 2011. Etter lagmannsrettens syn bygger UNEs siste vedtak på dette punktet på et uriktig faktisk grunnlag. Den utryggheten som i vedtaket 8. desember 2011 begrunnet anvendelse av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b, er fortsatt til stede.

A har anført at også utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a er til hinder for hjemsendelse til Y. Etter den bestemmelsen må det foreligge en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av blant annet medlemskap i en «spesiell sosial gruppe». Både den familiære tilknytningen til general B og As fortid som politi og livvakt, er etter lagmannsrettens syn å regne som spesielle sosiale grupper i lovens forstand, og det synes heller ikke å være omtvistet mellom partene.

Lagmannsretten er av den oppfatning at As arbeid som politi på en kontrollpost og som livvakt for onkelen over en samlet periode på ca. 18 måneder for 6-7 år siden, ikke alene gjør at han er utsatt for reell fare for forfølgelse. Det er ikke noen holdepunkter i bevisførselen eller tilgjengelig landinformasjon som tilsier at dette gjør ham utsatt for anslag fra Taliban ved retur.

Etter det som er opplyst for lagmannsretten, har onkelen - B - en fremtredende rolle som general og sikkerhetsansvarlig i Y-provinsen og omkringliggende områder. Han arbeider for myndighetene mot Taliban og andre opprørsgrupper. Helling fra Landinfo beskrev B som en kjent person i Afghanistan. At han er general, viser at han har gjort karriere i sikkerhetsstyrkene. Hun vurderte ham ikke som en av de aller mest profilerte - ikke blant «topp femti» - men på nivået like under. Lagmannsretten legger på bakgrunn av bevisførselen til grunn at onkelen er en kjent og profilert støttespiller for myndighetene. Lagmannsretten legger til grunn at han og hans families hjem i X ble angrepet av Taliban i 2007, at angrepet ble slått tilbake og at flere ble drept. A og hans familie bodde sammen med onkelen, og han var selv til stede under angrepet. Dette angrepet var også kjent for Helling uten at hun var kjent med bakgrunnen for det. Det har ikke vært angrep mot Bs bolig etter 2007, men han opplyste i sin forklaring for lagmannsretten at huset er under permanent bevoktning. Han opplyste også at det ikke er mer enn ca. en kilometer fra huset til Taliban-dominerte områder. Det fremstår for lagmannsretten klart at Taliban anser B som en fremtredende fiende og at han er i en posisjon som gjør ham spesielt utsatt for angrep fra Taliban, selv om Y som sådan er et relativt rolig område. Lagmannsretten finner det også sannsynlig at Bs nære familie vil ha en økt risiko for angrep fra Taliban i forhold til den øvrige befolkningen i området. De vil bli identifisert med B som fiender av Taliban.

Staten har gjort gjeldende at As nære tilknytning til onkelen gjør at han sikkerhetsmessig er i en spesielt gunstig situasjon. Onkelen er sikkerhetssjef for området og vil også kunne sørge for As sikkerhet. Lagmannsretten er enig i det, men er også av den oppfatning at tilknytningen til onkelen gjør han mer utsatt i situasjoner hvor han er utenfor onkelens kontrollsone. Det vil blant annet gjelde når han beveger seg vekk fra den bevoktede boligen og ved reiser utenfor Y. Slik veisikkerhetssituasjonen er beskrevet, anser lagmannsretten at han risikerer forfølgelse i lovens forstand ved retur til Y. Barbo Helling opplyste at Taliban vilkårlig oppretter falske veiposter og kontrollerer veifarende på jakt etter personer de definerer som fiender. As tidligere arbeid som politi ved en veikontrollpost og arbeid som livvakt for onkelen vil øke risikoen noe for at han blir gjenkjent og identifisert med onkelen, selv om det har gått 6 år.

 Etter en samlet vurdering har lagmannsretten kommet til at A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse i utlendingslovens forstand ved retur til Y, og at en hjemsendelse dit vil være i strid med utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b.

2. Internflukt til Kabul

2.1 Det rettslige utgangspunktet

Det følger av utlendingsloven § 28 femte ledd at retten til anerkjennelse som flytning etter bestemmelsens første ledd ikke gjelder «dersom utlendingen kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet enn det området søkeren har flyktet fra, og det ikke er urimelig å henvise søkeren til å søke beskyttelse i disse delene av hjemlandet».

Det fremgår av forarbeidene at det ved vurdering av internflukt skal foretas to delvurderinger - en relevansvurdering og en rimelighetsvurdering. Relevansvurderingen er en vurdering av om søkeren faktisk vil kunne få beskyttelse i et internfluktområdet. I NOU 2004:20 er det i kapittel 16 i utvalgets utredning uttalt følgende i tilknytning til relevansvurderingen:

Det aktuelle internfluktområdet må være trygt, beboelig og tilgjengelig for søkeren. Her som ellers er det situasjonen på vedtakstidspunktet som er avgjørende. Internflukt behøver derfor ikke å ha vært et aktuelt alternativ på det tidspunkt søkeren forlot hjemlandet. Asylsøknaden kan avslås selv om internfluktområdet først ble et aktuelt alternativ i ettertid.

Dette har departementet sluttet seg til i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) punkt 5.4, og lagmannsretten legger dette utgangspunktet til grunn for sin vurdering.

Nærmere regulering av internfluktalternativet følger av utlendingsforskriften § 7-1 som lyder:

Selv om lovens § 28 kommer til anvendelse ved en vurdering av retur til det området søkeren har flyktet fra, skal det bare anses urimelig å henvise utlendingen til å søke beskyttelse i trygge og tilgjengelige deler av hjemlandet, dersom retursituasjonen vil være slik at vedkommende fyller vilkårene for oppholdstillatelse etter lovens § 38. Ved vurderingen av om vilkårene for oppholdstillatelse etter lovens § 38 er oppfylt, er det forhold at utlendingen mangler tilknytning til en trygg og tilgjengelig del av hjemlandet, ikke alene tilstrekkelig.

Det er uomtvistet at retten har full kompetanse til å prøve hvorvidt A vil oppnå effektiv beskyttelse ved retur til Kabul. Staten har imidlertid gjort gjeldende at vurderingen av hvorvidt det er urimelig å henvise utlendingen til internflukt må bero på et fritt skjønn som ikke kan prøves av domstolen i større utstrekning enn det tilfellet er for vedtak etter § 38. Det er uomtvistet at prøvingsretten ved vedtak etter § 38 er begrenset.

Spørsmålet om rimelighetsvurderingen i § 28 femte ledd hører til forvaltningens frie skjønn og om domstolen dermed har begrenset prøvingsrett, synes å være uavklart. I Borgarting lagmannsretts dom i sak LB-2011-64941 er det lagt til grunn at rimelighetsvurderingen hører til forvaltningens frie skjønn. Dette er kritisert av Terje Einarsen i hans kommentarer til bestemmelsen i Gyldendals rettsdata (nettutgaven).

Slik denne saken ligger an, har det ikke vært nødvendig for lagmannsretten å ta endelig stilling til dette spørsmålet, jf. under.

 2.2 Den konkrete vurderingen

Hovedspørsmålet er hvorvidt A vil ha en reell grunn til å frykte forfølgelse fra Taliban i Kabul, eller om han vil få en effektiv beskyttelse ved retur dit. Lagmannsretten har i denne vurderingen delt seg i et flertall og et mindretall.

Lagmannsrettens flertall, dommerne Ruud og Paulsen, er kommet til at A ikke kan henvises til internflukt, slik at UNEs anke må forkastes.

Barbo Helling fra Landinfo har beskrevet Kabul som en av verdens raskest voksende byer. Antall innbyggere er usikkert, men er anslått til å være mellom fire og syv millioner. Kabul er fullt ut kontrollert av myndighetene, men det er uomtvistet at Taliban har en aktiv tilstedeværelse i byen. Det er opplyst at Taliban står bak regelmessige angrep som rammer både sivile og personer tilknyttet myndighetene. Helling opplyste at det har vært en økning i Talibans angrep i Kabul. Av Landinfos temanotat «Afghanistan: Sikkerhetsrelaterte forhold» datert 8. april 2015, fremgår på side 23 at antallet selvmordsangrep økte med om lag 70 prosent - fra 20 i 2013 til 34 i 2014. Det er der også vist til en internasjonal organisasjon som angir antall drepte sivile i 2014 (pr. november) til 64, mens det var 57 året før. Ut fra bevisførselen legger lagmannsrettens flertall til grunn at den alminnelige sikkerhetssituasjonen for Kabuls borgere ikke er god. Flertallet har likevel ikke funnet at den generelle sikkerhetssituasjonen for sivile er så dårlig at retur dit av den grunn vil komme i strid med utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b.

Spørsmålet er om A er mer utsatt enn andre og har krav på beskyttelse av den grunn. UNE har i sitt vedtak 8. oktober 2014 lagt til grunn at «Taliban har evne til å utføre målrettede angrep mot lavprofilerte mål i byer som Kabul». Barbo Helling opplyste at angrepene særlig var rettet mot sikkerhetsstyrkene, myndighetsansatte og mål som kan gi publisitet i internasjonal presse. I det ovennevnte temanotatet fra Landinfo fra 8. april 2015 er det referert en kilde som mener Taliban nå i større grad enn tidligere går etter «easy targets». Det er som eksempel nevnt at sikkerhetsstyrkenes skyttelbusser ble utsatt for ni angrep i 2014. Det er også beskrevet angrep på internasjonale «soft targets», dvs. personer som ikke har direkte tilknytning til konflikten mellom Taliban og myndighetene, men som utløser overskrifter i utenlandsk presse. Som eksempel er det vist til drap på en pastor fra Sør-Afrika og hans to tenåringsdøtre. A tilhører ikke noen av de gruppene som i dette kildematerialet er omtalt som særlig utsatte.

Ut fra tilgjengelig landinformasjon er det, slik lagmannsrettens flertall vurderer det, ikke noen holdepunkter for at A har reell grunn til å frykte forfølgelse i Kabul fordi han tidligere har vært politi en relativt kort periode i Y-distriktet, eller fordi han var livvakt for sin onkel. Det har gått lang tid, og hans rolle var underordnet og lite profilert. Han har heller ikke beskrevet at han var med på hendelser som skulle gjøre ham utsatt for hevn fra Taliban.

Det neste spørsmålet er om A vil være i en utsatt situasjon ved retur til Kabul fordi han er nevø av general B. Lagmannsrettens flertall legger til grunn at det er vanskelig å oppholde seg anonymt i Kabul over tid, og at Taliban vil kunne lokalisere A hvis de ønsker. I den forbindelse vises til det som fremkommer om internflukt i Home Office UK Border Agency: Country of Origin Information Report Afghanistan, 2. april 2008 punkt 29.06, hvor det heter:

 «It is not difficult to track people down in Afghanistan, although it might take time. Neighbours and landlords will check people's backgrounds, because everyone thinks in terms of security, and so they would want to check a newcomer's background in their home area. Further, messages are sent across the country via chains of communications based on personal contacts, and it would be natural to investigate where someone was from in order to see what role they could play in such a network. The postal service is unreliable and only delivers to the district centres, not to the villages, so that travellers are often used to deliver messages and goods to relatives and friends.»

Lagmannsrettens flertall antar at dette fortsatt er situasjonen, noe som også er lagt til grunn i Borgarting lagmannsretts dom 5. mars 2015 - LB-2014-19024.

Det er opplyst at Taliban utfører målrettede drap, og lagmannsretten legger til grunn at Taliban har kapasitet til å utføre målrettede drap i Kabul, jf. Landinfo, temanotat «Afghanistan: Afghanistan i transisjon» fra 9. januar 2014, side 15 og 16. Der fremgår blant annet:

«..Landinfos samtalepartnere er samstemte i at Taliban har kapasitet til å utføre målrettede drap i hele landet, også i de store byene og Kabul. En diplomatkilde (b) hevder at i de store byene vil Taliban bruke handlingsrommet til å utføre høyprofilerte angrep designet for overskrifter i verdenspressen. Kilden mener at Taliban gjør samme vurderinger som en sjakkspiller; de går ikke etter bønder, men er ute etter kongen og dronningen.

Flere grupper er utsatt for målrettede angrep; blant annet stammeledere, religiøse ledere, valgmedarbeidere og myndighetspersoner. Stammeledere (tribal elders) som drepes er, i følge en lokal forskningsinstitusjon, personer som åpent spiller på lag med myndighetene, for eksempel ved medlemskap i provinsråd, valgmedarbeider, støtte til Afghan Local Police (ALP) eller på annet vis synliggjør støtte til det afghanske statsbyggingsprosjektet.»

Det er opplyst at det har vært tilfeller hvor familiene til fremtredende myndighetspersoner har vært offer for målrettede angrep. Vitnet Terje Skaufjord ga uttrykk for at det ikke ville være trygt for Bs familie noen steder i Afghanistan - heller ikke i Kabul.

Av Landinfo respons: «Afghanistan: Taliban: organisasjonsform, kommunikasjon og fare for sanksjoner» fra 12. januar 2010, fremgår at det er risiko for at familiemedlemmer blir straffet for andre familiemedlemmers handlinger. Landinfo vurderer i responsen på side 5 hvorvidt Taliban vil sanksjonere enkeltpersoner «som tidligere, ofte i en lokal, rural kontekst i andre deler av landet, har vært i konflikt med Taliban», og konkluderer med at det er lite sannsynlig. Det gis uttrykk for at i den grad Taliban truer eller aksjonerer mot enkeltpersoner i Kabul, vil det mest sannsynlig ramme profilerte personer/grupper eksempelvis fra myndighetene, politikere m.v. Det uttales på side 5 også:

«Den informasjon som foreligger om sammensetningen av sterkt økende befolkning i Kabul og andre store afghanske byer de seneste årene, indikerer at deler av denne befolkningen tidligere har forlatt/flyktet fra områder hvor Taliban står sterkt. Landinfo har kontaktet og gått gjennom sentrale kilder på Afghanistan, og ingen gir opplysninger som kan indikere eksistensen av et slikt sanksjonsregime som beskrevet over, overfor ikke-profilerte sivilister i Kabul.»

Selv om Landinfo-responsen nå er noen år gammel, har det ikke for lagmannsretten fremkommet noe som tilsier at situasjonen er en annen i dag. Ut fra bevisførselen er det flertallets oppfatning at A mest sannsynlig ikke vil bli utsatt for forfølgelse fra Taliban ved retur til Kabul.

Når lagmannsrettens flertall likevel - under tvil - har kommet til samme resultat som tingretten, er det fordi sikkerhetssituasjonen i Kabul er usikker og uoversiktlig, og med en økende aktivitet fra Taliban. Selv om hovedtyngden av den foreliggende landinformasjonen går i retning av at det er høyprofilerte myndighetspersoner og utenlandske «soft targets» som den siste tiden har vært mest utsatt, skal det foretas en fremtidsrettet risikovurdering. De internasjonale styrkene har forlatt Afghanistan, og det har skjedd en dreining fra angrep mot de utenlandske styrkene til nasjonale mål. Sikkerhetsstyrkene og profilerte sivile med tilknytning til myndighetene er utvilsomt mest utsatt, men det er vanskelig å vurdere hvor og mot hvem Taliban vil rette sine angrep i tiden fremover. Lagmannsrettens flertall legger til grunn at Taliban har ressurser til å ramme det de oppfatter som fiender i Kabul, og flertallet kan ikke se bort fra at Taliban vil ramme general B gjennom A. A vil i Kabul være utenfor onkelens kontrollsfære, og vil være et lett tilgjengelig mål. General B selv og også Terje Skaufjord ga uttrykk for at A løper en stor risiko ved retur til Kabul. Selv om lagmannsrettens flertall finner det mest sannsynlig at A ikke vil bli utsatt for forfølgelse fra Taliban i Kabul, er det ut fra bevisførselen likevel en reell risiko som ikke kan overses. Og konsekvensene for A hvis han blir utsatt for angrep fra Taliban, vil med stor sannsynlighet være døden. Hensett til dette anser lagmannsrettens flertall at risikoen er for høy til at A kan henvises til internflukt i Kabul, og at han har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Det er da unødvendig for lagmannsrettens flertall å vurdere spørsmålet om opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38.

Lagmannsrettens mindretall, dommer Sivertsen, er kommet til at det ikke er grunnlag for å kjenne UNEs vedtak ugyldig. Mindretallet kan ikke se at det er noe avgjørende i veien for å henvise A til internflukt til Kabul, jf. utlendingsloven § 28 femte ledd.

Kabul er under myndighetenes kontroll, men det fremgår av landinformasjonen i saken - blant annet Landinfos temanotat 8. april 2015 «Afghanistan: Sikkerhetsrelaterte forhold» - at det i de senere år har vært en økning i opprørsaktiviteten i byen. Det er likevel fortsatt slik at Talibans målrettede angrep i hovedsak rettes mot profilerte institusjoner eller grupper, typisk de afghanske sikkerhetsstyrkene eller andre enheter med tilknytning til myndighetene. Det finnes eksempler på at Taliban har angrepet såkalte «soft targets», det vil si personer eller institusjoner som ikke er direkte involvert i konflikten, men disse angrepene har - som også flertallet er inne på - stort sett vært rettet mot mål som har symbolverdi og er egnet til å skape medieomtale i utlandet.

Det forhold at A tidligere har arbeidet som politi og i den forbindelse har samarbeidet med utenlandske militærstyrker, innebærer ikke at han i dag er i målgruppen for angrep i Kabul. Dette er også lagt til grunn av flertallet.

Det sentrale spørsmålet er om As familietilknytning til general B gir grunn til å frykte for at han vil bli utsatt for overgrep fra Talibans side også i Kabul, slik at han ikke kan henvises til internflukt der.

 Lagmannsrettens mindretall finner, i motsetning til flertallet, ikke tilstrekkelige holdepunkter for å konstatere at det foreligger slik forfølgelsesfare i Kabul i vår sak.

Mindretallet legger i denne vurderingen vekt på at Bs myndighetsområde ligger i en annen del av landet. Taliban er i landinformasjonen beskrevet som en fragmentert organisasjon uten klare og overordnede kommandolinjer. Det er begrenset kommunikasjon mellom ulike lokale grupperinger. I Landinfos temanotat fra 2015 heter det (side 15):

«Kildene var samstemte i at det trolig er lite informasjonsflyt mellom ulike Taliban-grupper. Gruppene er primært lokalt organisert, og ingen er kjent med en systematisk flyt av informasjon mellom provinsene. Kildene var også samstemte i at de fleste lokale konflikter med Taliban forblir lokale, det vil si at parten som er i konflikt med Taliban, vil unnslippe konflikten og eventuelle reaksjoner ved å flytte fra området. Mange organisasjoner, både lokale og internasjonale, flytter fortsatt egne ansatte til andre deler av landet dersom disse har kommet i konflikt med Taliban lokalt. Er personen viktig nok, kan Taliban spore vedkommende i hele landet.»

Ut fra bevisførselen kan lagmannsrettens mindretall ikke se at A, i egenskap av å være en av Bs nevøer, er tilstrekkelig viktig til at Taliban-grupperinger i Gazni vil forsøke å spore ham opp, eller at slike grupperinger vil organisere et målrettet angrep mot ham hvis de blir kjent med at han oppholder seg i Kabul. Det vises til det som er sagt foran om at Taliban i Kabul prioriterer å angripe profilerte og symboltunge mål.

Det er rett nok slik at Taliban aksjonerte mot Bs bolig i 2007 og i den forbindelse også drepte familiemedlemmer. Dette angrepet ligger imidlertid langt tilbake i tid. Det er ingen holdepunkter for at aksjonen i 2007 utgjorde et ledd i en målrettet forfølgelse av Bs familiemedlemmer, også utenfor Y-distriktet og Gazni-provinsen. At A siden den gang har oppholdt seg flere år i utlandet, uten at det er meldt om trusler, bidrar ytterligere til å redusere sannsynligheten for at han vil bli utsatt for overgrep om han tar opphold i Kabul.

Hvis det var slik at familiemedlemmer til personer i myndighetsapparatet i ulike deler av Afghanistan var selvstendige politiske mål i Kabul, måtte man forvente at det var rapportert om flere hendelser der slike familiemedlemmer er blitt utsatt for angrep i denne byen. Det er imidlertid ikke fremkommet eksempler på slike hendelser i Kabul under bevisførselen for lagmannsretten. I Landinfos temanotat fra 2015 heter det at «enkelte kilder hevder at også familiemedlemmer til myndighetsansatte kan være utsatt for trusler og vold», men denne opplysningen er knyttet til områder med «stor tilstedeværelse av opprørere», altså områder der Taliban har betydelig handlingsrom og myndighetene tilsvarende dårlig kontroll. Det vises også til Landinfos respons 12. januar 2010, som lagmannsrettens flertall siterer fra ovenfor.

Den konkrete risikovurderingen i saken er vanskelig, men mindretallet er samlet sett kommet til at muligheten for at A vil bli utsatt for overgrep i Kabul på grunn av sin familietilknytning til B, er så begrenset - fjerntliggende - at det ikke er grunnlag for asyl. Mindretallet mener derfor at UNEs anke må tas til følge.

Det er uvisst hvordan sikkerhetssituasjonen i Kabul vil utvikle seg i fremtiden. Saken må som tidligere påpekt avgjøres ut fra forholdene på tidspunktet for UNEs vedtak i oktober 2014, jf. Rt-2012-1985. Om situasjonen forverrer seg vesentlig, kan det eventuelt søkes om asyl på nytt basert på den endrede situasjonen.

 Det er ikke nødvendig for mindretallet å ta stilling til i hvilken grad domstolene kan overprøve rimelighetsvurderingen etter § 28 femte ledd, da mindretallet uansett ikke finner det urimelig å henvise til internflukt i dette tilfellet.

Det er ikke påvist forhold som kan gi grunnlag for opphold i Norge på humanitært grunnlag, jf. utlendingsloven § 38. Anførslene om saksbehandlingsfeil kan ikke føre frem.

Med utgangspunkt i sin konklusjon har mindretallet et annet syn på sakskostnadene enn flertallet, men finner det unødvendig å gå inn på dette.

I samsvar med flertallets syn blir lagmannsrettens konklusjon at UNEs anke ikke fører frem.

Tingrettens domsslutning er utformet slik at det siste vedtaket ikke omfattes. Partene har gitt uttrykk for at de er enige om at en påstand om at anken forkastes også omfatter det siste vedtaket. Lagmannsretten ser det likevel mest korrekt å synliggjøre dette i slutningen.

3. Sakskostnader

A har vunnet saken fullt ut og har da som hovedregel krav på å få erstattet sine sakskostnader for tingretten og lagmannsretten etter tvisteloven § 20-2 annet, jf. første ledd. Lagmannsrettens flertall finner ikke at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita staten for omkostningsansvaret etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

Advokat Løken har lagt frem en omkostningsoppgave for lagmannsretten på totalt 269 824 kroner inkl. mva, hvorav 245 000 er salær. Staten har protestert mot kostnadsoppgaven og anført at oppgitt timeforbruk, og dermed salærkravet, er for høyt.

Advokat Løken har opplyst å ha brukt 98 timer på saken, noe lagmannsrettens flertall vurderer som mye i en sak som den foreliggende, som gikk over 2,5 dager. Det er imidlertid forhold i saken som kan forsvare en slik tidsbruk. Med utgangspunkt i statens anførsler var det nødvendig med bevisførsel knyttet til As troverdighet. De vitner som er ført og den øvrige dokumentasjon som er fremskaffet knyttet til dette, har nødvendigvis medført et betydelig arbeid for As prosessfullmektig. Det gjelder også bevisførselen knyttet til risikoen ved retur. I denne saken ble det dessuten truffet nytt vedtak av UNE etter tingrettens dom som også prosessfullmektigen måtte forholde seg til. I den sammenheng kom internflukt opp som et nytt spørsmål. Ut fra en samlet vurdering finner lagmannsrettens flertall at tidsforbruket i denne saken er nødvendig og at det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Kostnadsoppgaven legges derfor til grunn.

Lagmannsrettens flertall ser ikke grunnlag for å endre tingrettens sakskostnadsavgjørelse, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd og § 20-5 første ledd.

Dommen er avsagt med den dissensen som fremgår ovenfor.

Domsslutning

1. Anken forkastes.

2. Utlendingsnemndas vedtak 8. oktober 2014 er ugyldig.

3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten ved Utlendingsnemnda 269 824 - tohunderogsekstinitusenåttehundreogtjuefire - kroner til A innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.

 

Siste endringer
  • Ny: LB-2014-169695 Utlendingsrett. Asyl. Reell risiko. Pass- og fremmedkontroll. Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b, og § 28 femte ledd. (25.09.2015)

    Saken gjaldt gyldigheten av UNEs vedtak om avslag på asyl og opphold på humanitært grunnlag. UNE fant at en mannlig asylsøker fra Afghanistan ikke var utsatt for reell fare for forfølgelse ved retur til hjemstedet og at han ville kunne få effektiv beskyttelse ved internflukt til Kabul. Lagmannsrettens flertall fant at søkeren var utsatt for reell fare for forfølgelse både retur til hjemstedet og i Kabul, og opphevet vedtaket.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo