Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-201526
Dokumentdato : 09.09.2015

Utlendingsrett. Asyl. Beviskrav. Utlendingsloven § 28

Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak og etterfølgende beslutninger. Lagmannsretten fant at søkerens asylhistorie ikke var troverdig, og hans politiske aktivitet i Norge var begrenset. Lagmannsretten fant at det ikke forelå en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Iran.

Saken gjelder spørsmål om gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNE) vedtak av 11. januar 2008, og etterfølgende beslutninger av 22. juli 2011, 18. september 2013 og 6. februar 2014.

A (A) er født 0.0.1961 og er fra byen Saqez i Iran. Han er kurdisk sunnimuslim.

A kom til Norge 14. januar 2005, og søkte om asyl. Det fremgår av «Skjema for ankomstregistrering og utvidet registrering av asylsøkere» at han hadde reist fra Iran 15. desember 2004. Han hadde reist via Tyrkia, men reiseruten for øvrig er ukjent. Transportmåten var med bil, til fots, med dolmus og trailer. Han var ikke i besittelse av ID-dokumenter. I egenerklæringen oppga han å være gift, og at han hadde en sønn. Asylgrunnlaget er oppgitt slik i egenerklæringen:

Da revolusjonen fant sted i Iran i 1979 startet mange forskjellige organisasjoner og partier deres aktivitet i Kurdistan. I hjembyen vår Saqquez, ble det også opprettet en organisasjon ved navn folket [Jamiat] for forsvar av kurdernes rettigheter. Denne organisasjonen ble grunnlagt av en rekke velutdannete og frihetsforkjempende personer med politisk erfaring. Jeg ble også tiltrukket av denne organisasjonen. I denne organisasjonen hadde man startet med kurs for å undervise i Marxistiske prinsipper jeg deltok i disse klassene. Noen måneder senere erklærte organisasjonen for revolusjonære arbeidere/slitere i Kurdistan Iran (KOMOLEH) som var stiftet i 1969 [1348], sin eksistens. KOMOLEH var en politisk og underjordisk organisasjon som trodde på politisk- og folkearbeid blant arbeiderne og sliterne i Kurdistan. De samme personene som hadde stiftet Jamiat sluttet seg til KOMOLEHs styrker. Jeg ble også en KOMOLEH støtter og deltok i deres demonstrasjoner, tog og møter arrangert imot det islamske regimet og drev med proklamasjonsarbeid for KOMOLEH. Da hæren og undertrykkende revolusjonsgardist styrkene til det islamske regimet angrep Kurdistan, flyktet organisasjonene og partiene ut av byen. KOMOLEH forlot byen også og begynte krig mot de undertrykkende styrkene til det islamske regimet. Jeg kom inni organisasjonens hemmelige celler i byen. Vår oppgave var PR arbeid for KOMOLEHs politikk blant folk, forsyningsarbeid bak fronten og innsamling av nødhjelp (blant annet medisin, klær og matvarer) for KOMOLEHs gerilja [pishmarge] samt utbredelsen av organisasjonens flygeblader og kunngjøringer på skole og inn i folks hus, samt å skrive revolusjonære slagord. Jeg var hele tiden i kontakt med KOMOLEHs geriljasoldater.

Jeg er blitt arrestert og fengslet av revolusjonsgarden og blitt utsatt for mye tortur og mishandling. Men siden de ikke fikk noen løse tråder på meg ble jeg sluttet løs fra fengselet etter 3 eller 4 måneder. I 1987 [1366] satt jeg i fangenskap i Saqqez. Da jeg ble avhørt, med bind for øynene, ble avhøreren veldig sint på et svar jeg ga han og han gikk løs på meg. Med en spiss og skarp gjenstand traff han min venstre arm. Jeg bare følte at min venstre arm ble avkuttet. Jeg hadde ingen følelser i armen min i en lengre periode. Siden det oppstod kraftig blødning ble jeg innbrakt til byens sykehus og fikk armen sydd. Legen skjønte da at Radial nerven i armen var avkuttet. Jeg kunne ikke løfte opp hånden. Jeg ble fortalt at jeg måtte opereres men dette ville ikke la seg gjøre i Saqqez og jeg måtte ta operasjonen i Teheran. Jeg ble returnert da til fengselet igjen. Etter førti dager ble jeg løslatt og så reiste jeg til Teheran og opererte armen min. 2 år og noen måneder senere begynte jeg gradvis å få følelser i armen min igjen, men armen er ikke blitt helt frisk igjen. Det er mange spor etter tortur på min kropp som jeg er rede til å fremvise for dere.

For å skaffe meg arbeid deltok jeg i mange jobb søknader/intervjuer, men ble diskvalifisert av sikkerhetstjenesten i Iran hver eneste gang. I 1983 [1362] klarte jeg opptaksprøven til lærerskolen, men ble diskvalifisert. Jeg bestod opptaksprøven til Sepæh [ps! Ikke Sepah = revolusjonsgarden - oversetter] banken, men ble diskvalifisert igjen. Jeg bestod opptaksprøven til vannverket i Saqqez men ble diskvalifisert igjen. 3 ganger søkte jeg drosjeløyve for å skaffe meg en drosje med min egen kapital. Men fikk ingen drosje ved noen av disse 3 henvendelsene, fordi jeg unnlot å samarbeide med sikkerhetstjenesten [Ettelaat] og fordi tidligere var jeg et politisk fange og var KOMOLEH sympatisør.

I fjor sommer, det vil si i måneden mordad 1383 [juli, august 2004] hadde en rekke KOMOLEH personer og styrker returnert til Saqqez området. Jeg ble også informert om det for å besøke dem og levere dem rapport om området. Jeg dro til en landsby i nærheten av Saqqez og besøkte dem. Ved retur fikk jeg utlevert en del løpesedler og flygeblader for å utstprede dem i byen om nettene. En del av disse løpesedlene var knyttet til Feter Eyd (Ramadan). Jeg måtte utsprede dem i byens gravlund på Eyd dagen. Feter Eyd dagen dro jeg sammen med en annen sympatisørkamerat til byens gravplass, kl. 3 om natten. Vi startet vårt arbeid. Med 3 til 4 gravs avstander plasserte vi løpesedlene på gravene. Vi satte stein på løpesedlene for at de ikke skulle bli tatt av vindene. På gravplassen til KOMOLEH martyrer plasserte vi blomster og gratulasjoner, på vegne av KOMOLEH. Vi var i ferd med å bli ferdig da 2, tre biler tilhørende sikkerhetstjenestens anitopprørske styrker i Saqqez kom ditt og gikk til angrep mot oss. Vi rømte i retning byen. De skjøt mot oss. Jeg kastet meg inn i et eller annet gatesmug og kom unna deres skuddhold. Drafra dro jeg til en av mine kamerater som er også en slekt av meg. Jeg er helt uviten om tilstanden til min kamerat og er veldig bekymret for han. Jeg vet ikke om han er blitt arrestert eller skadet. Jeg har heller ingen form for opplysninger om min kone og mine barn.

Jeg fraktet passasjerer i min egen bil. Derfor reiste jeg til og fra byer i nærheten. Av den grunn fikk jeg flere ganger oppdrag fra organisasjonen å frakte visse personer fra en by til en annen by. Disse personene var som regel sympatisørene til KOMOLEH som var muligens identifisert og måtte flykte til et trygt sted.

Men vedrørende undertegnedes retur til Iran, hvis dette skjer vil det føre til min arrestasjon, mishandling og tortur. Jeg vil bli berøvet retten til å leve i frihet eller dømt til langvarig fengselsstraff med tortur. Jeg kan også risikere å bli henrettet. Derfor ber jeg frihetsforkjempende myndighetene i Norge om å innvilge meg asyl for jeg skal også kunne leve i frihet og fred.

Det ble gjennomført asylintervju 28. februar 2005. Fra asylintervjuet under punktet «Asylgrunnlaget» siteres:

Søkeren forteller:

Den siste dager i Ramadan går folk til gravlunden og minnes sine kjære, og det betyr at det samles masse folk på disse gravlundene. Det var løpesedler i forbindelse med dette, på hver av gravene forsøkte vi å legge en løpeseddel med en stein på for at de ikke skulle blåse bort. Dette gjorde vi før det kom masse folk. Plutselig dukket det opp tre biler fra Etelaat, vi var neste ferdige med oppdraget. De ropte stopp men vi forsvant mot byen. Vi hørte at det ble løsnet skudd. Da vi kom til de små gatene løp kameraten min en vei og jeg en annen. Jeg kunne ikke dra hjem, jeg var hos en veldig god venn som også er en slektning. Jeg vet ikke hva som har skjedd kameraten min. Jeg levde i skjul i kjelleren hos min slektning inntil jeg reiste ut av landet.

Hendelsen fant sted 24-25 Abna før soloppgang, og søkeren opphold seg i etterkant hos sin kamerat og slektning i ca 50 dager inntil han forlot Saquez og reiste til Oromieh. Søkerens kamerat hadde en slektning i Oromieh som hjalp til med å organisere utreisen. Søkeren ville helst til Australia eller Canada men dette lot seg ikke gjøre da det ville koste enormt mye. Det kostet ca USD 10 000 å komme seg til et europeisk land. Søkeren ga sin kone en fullmakt slik at hun kan selge bilen for å betale tilbake det resterende beløpet da ikke hele summen ble betalt i forkant av søkerens utreise.

- Har du på noen måte fått bekreftet at du havnet i myndighetenes søkelys som følge av hendelsen på gravlunden?

De har spurt familien min om meg. Han jeg bodde hos, gjennom onkelen til min kone fikk han beskjed om at jeg ikke måtte komme hjem fordi jeg var blitt oppsøkt hjemme og huset ransaket. Kona hadde sagt at hun ikke visste noe om meg, at jeg hadde vært på jobb og skulle kjøre noen. Hun fikk beskjed om å formidle til meg at jeg skulle møte hos Sepah Pasdaran når jeg kom hjem.

Jeg er blitt anholdt og arrestert mange ganger og de hadde ikke noe på meg, men denne ganger var de annerledes, de har noe på meg. De hadde sagt til min kone at jeg bare ville bli stilt noen spørsmål, sånn som før. Men siden situasjonen er blitt forverret i det siste turte jeg ikke å ta en slik risiko. Slektningene til min kone sa at jeg ikke måtte høre på dem og bare måtte flykte.

- Ble du observert av Etelaat idet du delte ut løpesedlene på gravlunden?

Ja. Vi var fire stykker, to i den nederste delen og to i den øverste, en gate deler gravlunden i to. Plutselig kom tre biler som stoppet, patruljebiler. De hadde spesialstyrkeklær på seg med alt det tilhørende utstyret. Det kalles antiopprørstyrker når de har disse uniformene. De gikk ut av bilen og sa stopp men vi stoppet ikke. Det var et gjerde som vi kastet oss over og ut av gravlunden. Så hørte vi at de løsnet skudd, jeg vet ikke om noen ble truffet, men det var ikke så langt til de små gatene.

Søkeren så ikke annet enn at også den tredje og fjerde personen var i ferd med å løpe fra gravlunden, han har ingen informasjon om hva som har skjedd med dem siden.

... Søkeren har ikke vært i kontakt med sin familie i Iran etter at han forlot landet da han ikke har råd til dette. ...

...

- Er det andre årsaker til at du søker om asyl enn de vi nå har snakket om?

Man kjemper alltid for et bedre og tryggere liv. Jeg tviler ikke på at min kone og sønn er under press, og de må også takle myndighetene, men jeg vet ikke noe om hvordan.

- Har din kone og sønn tidligere vært direkte skadelidende som følge av dine aktiviteter?

Det vet jeg ikke siden jeg ikke har noen kontakt med dem, men foreldrene til min kone er gamle og de bodde i det samme huset som oss, så jeg antar de er under hardt press.

- Har din kone blitt satt under press i forbindelse med fengslingene du er blitt utsatt for?

Hver gang jeg ble arrestert kom de og ransaket huset og det er tungt for konen min, men sønnen min som går på skole ble presset til melde seg til Basij, og han gjorde ikke dette.

 UDI avslo søknaden om asyl 14. mars 2007. Vedtaket ble påklaget av advokat Chr. Winterthun 3. april 2007 på vegne av A. I klagen imøtegås UDIs grunnlag for avslag. Fra klagen siteres:

Til likes med UDI sin anførsel om at man finner det usannsynlig at A har gitt sin ektefelle fullmakt til å selge bilen for å finansiere reisen, blir det nærmest umulig for A å i møtegå disse vurderingene. Det er likevel slik at utferdigelsen av fullmakt i Iran foregår på en annen måte enn i Norge, og i dette tilfellet ved at instruks/fullmakt ble gitt muntlig til en betrodd bekjent, som igjen garanterte til de involverte personer at fullmakten var utstedt. Reisen ble for øvrig mellomfinansiert ved lån fra betrodde, som fikk sitt oppgjør ved salg av den nevnte bil.

Vedlagt klagen var blant annet bekreftelse på As medlemskap i Komala og hans politiske aktivitet i Iran fra en norsk Komala-representant.

UDI oversendte klagen til UNE 15. mai 2007, med gjenpart til advokat Winterthun. Det fremgår av brevet at dersom det etter oversendelsen skulle oppstå ny informasjon som antas å være av betydning, må denne sendes inn med en gang.

UNE fattet 11. januar 2008 vedtak der klagen ikke ble tatt til følge. Vedtaket ble behandlet og avgjort av nemndleder alene, da saken ikke bød på vesentlige tvilsspørsmål. Det ble senere sendt to anmodninger om omgjøring av vedtaket begrunnet i As situasjon. Bakgrunnen for disse to begjæringene var at A ble skadet i en bilulykke. Begge begjæringene ble avslått av UNE, men disse beslutningene fra UNE er ikke gjenstand for prøving i vår sak.

UNE mottok søksmålsvarsel etter tvisteloven § 5-2 ved brev 30. juni 2011. Søksmålsvarselet inneholdt ingen nye opplysninger, og UNE opprettholdt derfor sitt vedtak 22. juli 2011. Det ble heller ikke funnet grunnlag for å gi utsatt iverksettelse.

A begjærte 15. februar 2013 på nytt omgjøring av UNEs vedtak. Vedlagt begjæringen var det en ny bekreftelse fra Komala, samt to iranske rettsdokumenter utsted i 2006 og 2007. Ved UNEs beslutning 18. september 2013 ble begjæringen ikke tatt til følge. Nytt søksmålsvarsel ble sendt 7. januar 2014. UNE besvarte søksmålsvarselet i brev 6. februar 2014. Søksmålsvarselet ble behandlet som en begjæring om omgjøring. Det fremgår av UNEs beslutning at det ble sett hen til opplysningene som fremgikk i søksmålsvarselet, men at det likevel ikke var grunnlag for å omgjøre det tidligere vedtaket. A tok deretter ut stevning mot staten ved UNE med krav om at vedtaket og de etterfølgende beslutningene ble kjent ugyldig. Det ble samtidig begjært midlertidig forføyning om utsatt iverksettelse av UNEs vedtak.

Oslo tingrett avsa 7. oktober 2014 dom og kjennelse med slik slutning:

Domsslutning

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å erstatte staten ved Utlendingsnemndas sakskostnader med 98 750 - nittiåttetusensjuhundreogfemti - kroner.

Slutning i kjennelse

  1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
  2. Sakskostnader tilkjennes ikke.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Den midlertidige forføyningen er ikke anket. Ankeforhandling er holdt 1.-3. september 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Rådgiver Katrin Sørlundsengen møtte som partsrepresentant for UNE og avga forklaring. Det ble avhørt ytterligere tre vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Vedtaket er beheftet med både rettsanvendelsesfeil og bevisvurderingsfeil.

UNEs vedtak og de etterfølgende beslutningene bygger på feil beviskrav for faktum. Det er kun et krav om at asylhistorien må være «noenlunde sannsynlig», jf. også Rt-2011-1481. Det fremgår også av forarbeidene til utlendingsloven at det ikke er et krav om sannsynlighetsovervekt. UNE og tingretten har uriktig lagt til grunn et krav om sannsynlighetsovervekt. Tvil om faktum skal komme asylsøkeren til gode. Manglende generell troverdighet fører ikke til at beviskravet heves, men at forklaringen ikke anses som «noenlunde sannsynlig». De bærende hensynene bak beviskravet taler for en slik forståelse.

UNEs vedtak og tingretten legger også til grunn et feil beviskrav for risikovurderingen. Etter forarbeidene til utlendingsloven er en risiko på 10 % for at søkeren vil bli drept eller lemlestet ved retur åpenbart tilstrekkelig høy til at søkeren har krav på flyktningbeskyttelse, jf. NOU 2004:20 punkt 6.2.4.3. Det er ikke noe krav om at søker «påregnelig risikerer forfølgelse i dag», slik det legges til grunn i UNEs vedtak. Det er uklart om UNE har lagt til grunn riktig krav til risiko.

Vedtaket med etterfølgende beslutninger må oppheves som følge av at det bygger på feil beviskrav. Full domstolsprøving vil ikke avhjelpe feilen, da domstolen ikke er et forvaltningsorgan.

Videre har UNE ikke gjort en kumulativ vurdering av søkers aktivitet som kreves etter utlendingsloven § 29 første ledd bokstav b. Borgarting lagmannsrett har slått fast i LB-2012-72422 at en manglende kumulativ vurdering anses som en rettsanvendelsesfeil. Dette er en rettsanvendelsesfeil som medfører at vedtaket og de etterfølgende beslutningene er ugyldige. Full domstolsprøving vil ikke avhjelpe feilen, jf. Rt-2012-1985.

Vedtaket bygger på uriktig faktum, ved at UNE har lagt til grunn uriktig landinformasjon. Denne landinformasjonen er brukt til å svekke As troverdighet. Videre har UNE lagt til grunn uriktig faktum for As asylhistorie. Dette er en feil som leder til at vedtaket og de etterfølgende beslutningene er ugyldige. As aktivitet i Iran og Norge medfører en velbegrunnet frykt for forfølgelse, jf. utlendingsloven § 28 første ledd og flyktningkonvensjonen artikkel 1A. As politiske aktiviteter i Norge underbygger hans engasjement for Komala, og utgjør isolert sett en betydelig risikofaktor. På dette punkt har UNE lagt til grunn feil faktum, som må lede til at vedtaket og de etterfølgende beslutningene må oppheves.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak av 11.01.2008 og senere beslutninger av 22.07.2011, 19.09.13 og 06.02.14 er ugyldige.
  2. A tilkjennes saksomkostninger for begge instanser.

Ankemotparten, staten ved Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

 UNEs vedtak og etterfølgende beslutninger er gyldige og bygger på riktig faktum og rettsanvendelse. Det foreligger ikke feil som kan medføre ugyldighet, jf. forvaltningsloven § 41. A har ikke krav på asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b.

UNE har lagt riktig beviskrav til grunn ved vurderingen av As asylhistorie. Det er i vedtaket lagt til grunn at tvil om sakens faktum skal komme klageren til gode, dersom klageren er generelt troverdig. As har svekket troverdighet, og hans asylhistorie er ikke sannsynlig. Dokumentene som er fremlagt av A kan ikke legges til grunn, hans forklaring er motstridende på sentrale punkter, det er en «utvikling» i forklaringen og den bærer preg av tilpasning på flere punkter. Det senkede beviskravet i asylsaker kommer han derfor ikke til gode, jf. Rt-2011-1481 og LB-2013-50622.

UNEs bevisvurdering er korrekt. Det er ikke sannsynliggjort at A har vært et betrodd medlem av Komala. Asylhistorien fremstår ikke som tilstrekkelig sannsynliggjort. A har derfor ingen velbegrunnet frykt for forfølgelse eller står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig behandling ved retur basert på hans politiske aktivitet i Iran, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b.

Anførselen om at UNE ikke har gjort en kumulativ vurdering av As aktivitet i Norge og Iran kan ikke føre frem, jf. utlendingsloven § 29 første ledd bokstav b. Bestemmelsen retter seg mot vurderingen av handlinger som kan utgjøre forfølgelse, og ikke mot As grunnlag for asyl. UNE har ikke lagt til grunn asylforklaringen til A, og det er derfor uansett ikke grunnlag for noen kumulativ vurdering av de anførte aktivitetene i Iran og Norge.

UNEs risikovurdering er korrekt. UNE har ikke lagt asylhistorien til grunn. Det er derfor ikke foretatt noen risikovurdering. As aktiviteter i Norge er ikke av en slik art eller et omfang at eventuell kunnskap hos iranske myndigheter setter han i fare for represalier fra myndighetene ved retur. As politiske aktiviteter i Norge er begrenset. Eventuelle represalier for denne typen aktiviteter når ikke opp til terskelen for behandling som man er vernet mot etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten er kommet til at anken må forkastes. Lagmannsretten mener, i likhet med tingretten, at UNEs vedtak og etterfølgende beslutninger er gyldige.

Problemstillingen i saken er om A har krav på vern som flyktning etter utlendingsloven § 28 første og andre ledd.

Utlendingsloven § 28 første og andre ledd lyder slik:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

  1. har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller
  2. uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

En utlending som anerkjennes som flyktning etter første ledd, har rett til oppholdstillatelse (asyl).

Domstolene kan prøve alle sider av UNEs vedtak. I praksis har domstolene vært noe tilbakeholdne med å overprøve forvaltningens vurderinger som bygger på særlige fagkunnskaper, jf. blant annet LB-2008-124644, LB-2010-64385 og LB-2014-149931. Det er faktum på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn ved domstolsprøvingen, jf. Rt-2012-1985. Ved vurderingen etter utlendingsloven § 28 første og andre ledd må lagmannsretten foreta to overordnede vurderinger. Lagmannsretten må først foreta en bevisvurdering, der det tas stilling til om den anførte asylhistorien eller asylgrunnlaget kan legges til grunn. Dersom asylhistorien/asylgrunnlaget legges til grunn må det foretas en risikovurdering. Vurderingstemaet i risikovurderingen er om søkeren har en «velbegrunnet frykt» for «forfølgelse». Lagmannsretten viser til Ot.prp.nr.75 (2006-2007) punkt 5.2.3.1.

Bevis- og risikokravet er oppsummert i Rt-2011-1481 avsnitt 44-46:

Ut fra forarbeidene kan rettstilstanden etter dette oppsummeres slik for vernet mot utsending og - etter 2008-loven - også for retten til asyl etter § 28 første ledd bokstav a:

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Utgangspunktet er således at det gjelder et senket beviskrav ved vurdering av asylgrunnlaget, forutsatt at asylsøkeren er troverdig og har bidratt til å opplyse saken. I de tilfellene asylsøkeren ikke er troverdig og/eller ikke bidrar til å opplyse saken, kreves det imidlertid alminnelig sannsynlighetsovervekt for at asylhistorien skal legges til grunn. Lagmannsretten viser her til Borgarting lagmannsretts avgjørelser, publisert LB-2010-130915, LB-2011-23448, LB-2011-187540 og LB-2013-147437. Etter lagmannsrettens syn er dette også i overensstemmelse med de beviskrav som gjelder etter EMK artikkel 3. Dette er også det rettslige utgangspunktet som UNE har tatt i sin vurdering, noe lagmannsretten mener er korrekt. Det fremgår av UNEs vedtak at nemnda på flere punkter fant at As forklaring ikke var troverdig, og at han ikke hadde bidratt til å opplyse saken. Lagmannsretten vil nedenfor komme nærmere tilbake til UNEs vurdering av beviskravet, da dette henger sammen med den konkrete bevisvurderingen.

Lagmannsretten går så over til den konkrete bevisvurderingen av asylgrunnlaget. Innledningsvis bemerker lagmannsretten at ikke enhver endring eller justering i forklaringen vil svekke asylsøkerens troverdighet. Asylintervjuet og asylforklaringen er stressende situasjoner. Asylsøkere er ofte i en vanskelig livssituasjon, og kommer til Norge etter en lang og anstrengende reise. Dette er faktorer som kan virke inn på forklaringen. At en asylsøker i ettertid kommer på enkelte detaljer som ikke ble gitt i den første forklaringen vil ikke uten videre svekke troverdigheten. Oversettelse/tolking kan også bidra til at presisjonen i den gjengitte forklaringen svekkes noe. I enkelte tilfeller kan manglende opplysninger fra søkeren om et forhold forklares med at han ikke er spurt om dette, og derfor ikke har vurdert forholdet som sentralt. Dette må tas i betraktning ved vurderingen av asylgrunnlaget og søkers troverdighet.

Lagmannsretten er enig med UNE i at As generelle troverdighet er svekket, og at han ikke har bidratt til å opplyse saken. Etter lagmannsrettens syn har UNE derfor korrekt lagt til grunn at det ikke gjelder et senket beviskrav. Det er flere forhold ved As asylhistorie som gjør at denne ikke er troverdig, og som tilsier at han ikke har bidratt til å opplyse saken. Lagmannsretten vil i det følgende pekte på de mest sentrale momentene.

A har fremlagt to iranske rettsdokumenter. Lagmannsretten mener innholdet i disse dokumentene i seg selv svekker hans troverdighet. Rettsdokumentene er et varselbrev/innkalling fra «Seksjon for fullbyrding av straffedommer ved Den allmenne- og revolusjonære domstolen i byen Saghez» datert 5. mars 2006, og stevning/varselbrev fra samme domstolen datert 6. januar 2008. Opplysningene i dokumentene strider med kjent landinformasjon. Her viser lagmannsretten til forklaringen fra vitnet H i Landinfo. Han forklarte at dokumentene skal være stemplet, og at stevningen skal oppgi et spesifikt oppmøtested, og ikke bare en by. Hovdenak forklarte videre at en part fikk utlevert blåkopi av håndskrevne dokumenter. Dokumentene A har fremlagt for utlendingsmyndighetene er kun kopier, og har heller ikke noe stempel fra offentlige myndigheter. Oppmøtested er kun angitt til en by (Saghez), og i begge dokumentene er en rekke punkter ikke utfylt. På bakgrunn av den kjente landinformasjonen, mener lagmannsretten det er overveiende sannsynlig at dokumentene ikke er ekte.

Videre bemerker lagmannsretten at det kun er fremlagt kopier av dokumentene. A har forklart for lagmannsretten at etterretningstjenesten i Iran, Etelaat, har krevd å få tilbake de originale dokumentene, og at dette er bakgrunnen for at det kun er fremlagt kopier. Etter lagmannsrettens syn fremstår denne forklaringen som oppkonstruert, og det vanskelig å se grunnlaget for at Etelaat skulle kreve å få tilbake originaldokumenter som allerede var forkynt. I tillegg kommer at dokumentene først ble fremlagt for utlendingsmyndighetene i februar 2013, henholdsvis sju og fem år etter at de ble utstedt. Det er påfallende at så vidt sentrale dokumenter først fremlegges for utlendingsmyndighetene etter mange år, og etter at A fikk avslag på asylsøknaden.

Det er også fremlagt to bekreftelser fra partiet Komala for å dokumentere As medlemskap i partiet og hans politiske aktivitet i Iran. Generelt bemerker lagmannsretten at denne type dokumentasjon ofte fremlegges i asylsaker. Felles for slike bekreftelser er at de er meget generelt utformet og ligner hverandre innholdsmessig. I praksis er det heller ikke mulig å verifisere ektheten av dokumentene. Det er flere konkrete forhold ved erklæringene i vår sak som gjør at lagmannsretten mener de ikke kan tillegges vekt. Lagmannsretten viser her særlig til forklaringene fra vitnene Hovdenak og leder av Komala i Norge, B. Både Hovdenak og B forklarte at Komala kun sender slike bekreftelser direkte til myndighetene, og at de aldri sendes direkte til partimedlemmene. I vår sak er det A selv som har fremlagt dokumentene for utlendingsmyndighetene, og de har aldri vært sendt direkte fra Komala til utlendingsmyndighetene. Den ene bekreftelsen inneholder også opplysninger om at As familie var blitt trakassert av iranske myndigheter. Etter lagmannsrettens syn er det lite sannsynlig at Komala har gjort undersøkelser rundt angivelig trakassering av As familie. Lagmannsretten viser her til at Komala styres fra Irak, og kun opererer i skjulte celler i Iran. Undersøkelser av forholdene for partimedlemmers familier i Iran vil derfor være praktisk vanskelig. Den ene erklæringen ble også fremlagt først i februar 2013, til tross for at den er datert 6. juni 2012. Samlet gjør disse forholdene at lagmannsretten mener erklæringene ikke er ekte. Etter lagmannsrettens syn svekker disse dokumentene As troverdighet.

A har videre gitt motstridende opplysninger på flere sentrale punkter i asylforklaringen. I tillegg er det en tydelig «utvikling» i hans forklaring. Lagmannsretten mener det kan utelukkes at de motstridende opplysningene og utviklingen i forklaringen skyldes usikkerhetsfaktorene som er påpekt ovenfor. Han har gitt motstridende opplysninger om en fullmakt for salg av bilen hans i Iran. Oppgjøret for bilen ble brukt til å finansiere flukten fra Iran til Norge. I klagen over UDIs vedtak ble det hevdet at det ble gitt muntlig fullmakt/instruks til en betrodd bekjent, som igjen garanterte for at fullmakten var utstedt. For lagmannsretten forklarte han imidlertid at det var tale om en skriftlig fullmakt som var antedatert, og at han fikk fullmakten fra moren til en venn. Endringen i forklaringen gjør det vanskelig for lagmannsretten å feste lit til den. Videre er endringen i forklaringen så vidt vesentlig at dette ikke kan skyldes uklarheter/misforståelser eller feil i tolking.

Det er også gitt motstridende opplysninger om kontakten med familien mens A var i dekning i Iran. Av egenerklæringen fremgår at han ikke hadde noen form for opplysninger om konen og sønnen. I asylintervjuet opplyste han derimot at onkelen til hans kone hadde gitt han beskjed om at huset hans var ransaket. For lagmannsretten forklarte A at det var kona til vennen som han bodde/skjulte seg hos som formidlet informasjon mellom A og kona. As sønn har i sin asylforklaring forklart at familien ikke visste noe og trodde han var død. I følge sønnen hadde A ringt til en slektning først etter seks-sju måneder, og det var da de forstod han var i live. Etter lagmannsrettens syn er det påfallende at A i egenerklæringen ikke opplyste om kontakten med familien. Det er gjennom kontakten med familien han angivelig skal ha fått vite at hans politiske aktivitet var «avslørt» av iranske myndigheter. Denne opplysningen er helt avgjørende for hans asylgrunnlag. Videre peker lagmannsretten på at han har forklart seg ulikt om forskjellige personer som skal ha vært «mellommann» i kontakten med familien. Denne utviklingen i historien har ingen plausibel forklaring, og får betydning for As troverdighet.

For lagmannsretten har A forklart at han ble kjent med at kona og sønnen var torturert før han forlot Iran. Denne opplysningen fremgår imidlertid ikke av egenerklæringen eller asylintervjuet. Opplysningen er helt sentral for As asylgrunnlag, og det er da påfallende at han ikke fortalte om dette da han kom til Norge, men først mange år senere. Denne utviklingen i forklaringen bidrar med særlig tyngde til å svekke hans troverdighet. I tillegg påpekes at det har vært en utvikling i hans forklaring rundt husransakingen og detaljer knyttet til hans aktivitet for Komala. Det er ikke nødvendig for lagmannsrettens vurdering å gå ytterligere inn i disse detaljene. Det sentrale for lagmannsrettens vurdering er at As forklaring «utvikler» seg på flere og til dels sentrale punkter uten noen plausibel forklaring.

Staten har anført at A også har mangelfull kunnskap om Komala. Lagmannsretten slutter seg til dette. Informasjonen han har om Komala bærer preg av å være allment kjent, og forklaringen hans er vag når det gjelder egne aktiviteter. I sin forklaring for lagmannsretten mente han at den siste splittelsen i partiet skjedde i 2012, mens den faktisk skjedde i 2007. Han kunne i liten grad forklare hva som var bakgrunnen for den siste splittelsen. Hans samlede kunnskap om partiet fremstår som svak for en person som hevder å ha vært medlem i 35 år.

På bakgrunn av momentene ovenfor mener lagmannsretten at As asylhistorie ikke er sannsynliggjort. Asylhistorien gir derfor ingen velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Iran.

A har anført at hans aktivitet i Norge og Iran må kumuleres. Han har også gjort gjeldende at UNE ikke har foretatt en slik kumulasjon, og vedtaket er derfor ikke gyldig. Lagmannsretten finner at denne anførselen ikke kan føre frem. Det opprinnelige vedtaket ble fattet flere år før UNE ble gjort kjent med hans politiske aktivitet i Norge. En kumulasjon på det tidspunktet var derfor ikke mulig. Videre fremgår det av UNEs beslutning 6. februar 2014 at nemnda har vurdert opplysningene om hans politiske aktivitet i Norge, men at disse ikke ga grunnlag for omgjøring av vedtaket. Lagmannsretten vil komme nærmere tilbake til As politiske aktivitet nedenfor.

Videre har A anført at UNE har lagt til grunn feil landinformasjon, og at vedtaket og de etterfølgende beslutningene av denne grunn er ugyldige. Lagmannsretten mener at heller ikke denne anførselen kan føre frem. Landinformasjonen er dynamisk og baserer seg på den til enhver tid tilgjengelige informasjon. Landinformasjonen for Iran har endret seg fra vedtakstidspunktet og til i dag. Lagmannsretten bemerker at UNE har vurdert den oppdaterte landinformasjonen i etterfølgende beslutninger, men funnet at denne ikke kan få betydning for vedtaket. Lagmannsretten er enig i UNEs vurdering på dette punkt. Den oppdaterte landinformasjonen har etter lagmannsrettens syn under enhver omstendighet ikke virket inn på vedtakets innhold, og det er ikke sannsynlig at den oppdaterte landinformasjonen ville ført til et annet utfall av asylsøknaden om den hadde vært kjent tidligere.

Anførselen om at UNE har lagt til grunn feil beviskrav for risikovurderingen kan heller ikke føre frem. UNE har ikke lagt til grunn As asylhistorie som troverdig, noe lagmannsretten også har kommet til. Av denne grunn har UNE heller ikke foretatt en risikovurdering. Etter lagmannsrettens syn er dette korrekt. Det er derfor ikke grunnlag for å hevde at UNE har lagt til grunn feil beviskrav for risikovurderingen.

Til slutt vil lagmannsretten knytte noen merknader til As politiske aktivitet i Norge. Lagmannsretten betviler ikke at A sympatiserer med Komala og har deltatt i aktiviteter i regi av partiet i Norge. Dette er imidlertid ikke i seg selv tilstrekkelig til at han skal anerkjennes som flyktning etter utlendingsloven og flyktningkonvensjonen. UNE er kjent med at iranske myndigheter følger med på hva som skjer i eksilmiljøer og prøver å identifisere personer, samt at man risikerer å bli anholdt og avhørt ved retur til Iran. Dette er ikke «forfølgelse» etter utlendingsloven § 28. Lagmannsretten viser videre til forklaringen fra vitnet Katrin Sørlundsengen. Hun forklarte at iranske myndigheter interesserer seg for personer som evner å mobilisere til skade for regime og har en viss profil utad. Det har vært begrenset bevisførsel for lagmannsretten rundt As politiske aktivitet. Det er ikke anført at han har en sentral rolle i Komala, og det er ingen opplysninger om at iranske myndigheter har vist interesse for han. As politiske aktivitet i Norge fremstår som svært begrenset. Lagmannsretten mener derfor at hans politiske aktivitet i Norge ikke gir noen velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur.

Lagmannsretten finner etter dette at det ikke hefter slike feil ved UNEs vedtak og etterfølgende beslutninger som kan føre til ugyldighet. Anken må derfor forkastes.

Sakskostnader.

Anken har ikke ført frem, og staten har vunnet saken. Utgangspunktet er da at staten har krav på full erstatning for sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at det er foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A for erstatningsansvaret.

Advokatfullmektig Nordbakken har fremlagt en kostnadsoppgave på 98 750 kroner inklusiv mva, som er utgifter til salær. Advokat Solberg hadde ingen merknader til kostnadsoppgaven. Lagmannsretten mener sakskostnadene har vært rimelige og nødvendige, og sakskostnadsoppgaven legges til grunn.

På bakgrunn av resultatet er det ikke grunn for lagmannsretten til å gjøre endringer i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

Dommen er enstemmig

 Domsslutning

 

  1. Anken forkastes.
  2.  I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 98 750 - nittiåttetusensjuhundreogfemti - kroner til staten ved Utlendingsnemnda innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen.
Siste endringer
  • Ny: LB-2014-201526 Utlendingsrett. Asyl. Beviskrav. Utlendingsloven § 28 (17.09.2015)

    Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak. Lagmannsretten fant at søkerens asylhistorie ikke var troverdig og at hans politiske aktivitet i Norge var begrenset. Lagmannsretten fant at det ikke forelå en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Iran.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo