Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-50021
Dokumentdato : 08.01.2015

Asyl/beskyttelse. Konvertering til kristendom. Iran.

Iransk asylsøker som hadde konvertert til kristendommen, fikk ikke medhold i at han ved retur til Iran ville ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak om avslag på asylsøknad og beslutning om ikke å omgjøre vedtaket, samt krav om midlertidig forføyning. Det sentrale spørsmål i saken er om den ankende part ved en eventuell retur til hjemlandet risikerer forfølgelse fordi han har konvertert til kristendommen.

A er født 0.0.1964 i Iran og har iransk statsborgerskap. Han kom til Norge 2. januar 2009 og søkte beskyttelse ved politiets utlendingsenhet 4. januar 2009. Før dette hadde han søkt asyl i Hellas i 2003 og i Finland i 2005. A har konvertert til kristendommen og lot seg døpe under oppholdet i Hellas.

I asylintervju 28. juli 2009 oppga A som beskyttelsesgrunn at hans far tilhørte religionen baháí. A forklarte videre at han i 1997 hadde vært fengslet, anklaget for å ha hatt et ulovlig forhold til en kvinne, men at den reelle årsak til fengslingen var at hans far bekjente seg til bahá'i.

As søknad om beskyttelse ble avslått av Utlendingsdirektoratet (UDI) 2. mars 2010. UDI fant at A ikke sto i reell fare for å bli utsatt for forfølgelse ved retur til hjemlandet, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b. UDI fant videre at det heller ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket som kunne gi rett til opphold. Vedtaket ble påklaget, og det ble gitt utsatt iverksettelse i påvente av klagebehandlingen.

Utlendingsnemnda (UNE) besluttet at saken skulle behandles i nemndsmøte. Ved UNEs vedtak 19. september 2012 ble klagen ikke tatt til følge. Avgjørelsen ble truffet under dissens 2 - 1, idet ett nemndsmedlem mente det heftet så vidt mye tvil ved forfølgelsesrisikoen at beskyttelse burde gis.

A sendte prosessvarsel og begjæring om utsatt iverksettelse 18. juni 2013. UNE anså prosessvarselet som en begjæring om omgjøring av vedtaket, og besluttet 28. juni 2013 at omgjøringsbegjæringen ikke skulle tas til følge. Det ble heller ikke gitt utsatt iverksettelse.

Stevning og begjæring om midlertidig forføyning ble inngitt 3. juli 2013.

Oslo tingrett avsa 17. januar 2014 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A dømmes til å betale sakskostnader til Staten ved Utlendingsnemnda med kroner 71 630 - søttientusensekshundreogtretti - innen 2 - to - uker.


Tingretten avsa også kjennelse med slik slutning:

  1. Begjæringen om midlertidig forhøyning tas ikke til følge.
  2. Sakskostnader ilegges ikke.


Tingretten fant at det er liten risiko for at kristne konvertitter i Iran som ikke misjonerer åpenlyst, opptrer som organisatorer eller ledere eller har kontakt med store kristne organisasjoner i utlandet, risikerer langvarig fengsling eller tortur. Tingretten fant videre at det ikke er noen holdepunkter for at A etter retur til Iran vil ha en ledende eller spesielt utadrettet rolle i forbindelse med sin religiøse aktivitet. Det foreligger derfor - slik tingretten så det - ikke reell fare for at A vil bli utsatt for forfølgelse som omfattes av utlendingsloven § 28 første ledd.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 11. og 12. desember 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og ga forklaring. Det ble avhørt to vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

A har konvertert til kristendommen, og han risikerer forfølgelse ved en eventuell retur til Iran. Vilkårene for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 er oppfylt.

Det må antas at konverteringen allerede er kjent for iranske myndigheter. A lot seg døpe under oppholdet i Hellas. Ifølge rapport utarbeidet av Landinfo og den danske Udlændingsstyrelsen i februar 2013, er konvertering «a big step when you live in Iran, everybody would know there are dangers to it».

As tilknytning til bahá'i og tidligere arrestasjon medfører økt risiko for forfølgelse.

UNE og tingretten har lagt til grunn feil faktum, både når det gjelder situasjonen for konvertitter i Iran, og når det gjelder hvordan A må forventes å opptre etter å ha returnert til Iran. Det må forventes at A vil drive mer aktiv misjonering i Iran.

I den grad det legges til grunn at A vil legge bånd på sin religionsutøvelse, vil det være som følge av forfølgelsesfaren. Det gir i seg selv rett til beskyttelse, jf. «Homofilidommen» i Rt-2012-494.

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at asylsøkeren virkelig vil ble forfulgt. Det er tilstrekkelig at det foreligger en velbegrunnet frykt, jf. Rt-2011-1481, avsnitt 43 - 46.

Når det gjelder kravet om midlertidig forføyning, anføres det at både hovedkrav og sikringsgrunn er sannsynliggjort.

A har nedlagt slik påstand:

I søksmålet:

  1. Utlendingsnemndas vedtak datert 19. september 2012 og etterfølgende beslutning om ikke å omgjøre vedtaket er ugyldige.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å erstatte As sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.


I kravet om midlertidig forføyning:

  1. A kan ikke uttransporteres før gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak 19. september 2012 og etterfølgende beslutning om ikke å omgjøre vedtaket er rettskraftrig avgjort.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å erstatte As sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.


Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

A har ikke krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28, hverken etter første ledd bokstav a eller første ledd bokstav b.

For at en utlending skal ha krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, må utlendingen ha «en velbegrunnet frykt for forfølgelse», og faren må skyldes en konvensjonsgrunn - i dette tilfellet «religion». Innholdet i «forfølgelse» er presisert i § 29; krenkelsen må være «alvorlig». Utenfor «forfølgelse» faller mindre inngripende reaksjoner som pågripelse, kortvarige fengslinger og ulike former for diskriminering.

Når det gjelder beviskravene, er det enighet mellom partene om at den opprinnelige asylforklaringen må fremstå som «noenlunde sannsynlig», men hensynene bak et lavere beviskrav slår ikke til for forhold knyttet til egne handlinger utenfor Iran og fremtidige handlinger i Iran. Særreglene for subjektiv sur place-tilfellene tilsier at alminnelige beviskrav gjelder med hensyn til hvilke faktiske forhold vurderingen av forfølgelsesfaren skal bygge på.

For at forfølgelsesfaren skal være velbegrunnet i lovens forstand, kreves ikke sannsynlighetsovervekt, men risikoen må være reell, den må ikke bare være en fjern mulighet, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 86 og 88.

Det er ikke generell risiko for forfølgelse av kristne konvertitter i Iran. Konvertering innebærer ikke i seg selv risiko for forfølgelse, det må noe mer til. Det er ikke holdepunkter for at A står i en særlig stilling som medfører risiko for forfølgelse ved retur til Iran. A har ikke drevet utadrettet aktivitet i form av misjonering i Norge i noe omfang, og det er heller ikke sannsynlig at han vil gjøre det i Iran.

Farens tilknytning til bahá'i har ikke medført at A har stått i fare for forfølgelse. Uansett vil ikke dette medføre konsekvenser for A nå - 20 år etter farens død. Heller ikke fengslingen i 1997 tilsier at A står i fare for forfølgelse.

Høyesterettsdommen fra 2012 gjaldt situasjonen for en homofil asylsøker, og dommen har ikke overføringsverdi til konvertittsaker.

Når det gjelder forføyningsbegjæringen, anføres at det hverken er sannsynliggjort noe hovedkrav eller sikringsgrunn.

Staten v/Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

I hovedsaken:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader.

I forføyningssaken:

  1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader.


Lagmannsretten har - når det gjelder gyldighetsspørsmålet og forføyningskravet - kommet til samme resultat som tingretten.

Det er enighet om at A er en reell konvertitt i den forstand at han nå bekjenner seg til kristendommen og at han anses å ha forlatt den muslimske tro han er født inn i - såkalt apostasi - ifølge iransk lovgivning. Partene er derimot uenige både når det gjelder den generelle forfølgelsesrisikoen for kristne konvertitter i Iran, og i vurderingen av om det foreligger individuelle forhold som medfører reell risiko for forfølgelse.

A ble født 0.0.1964 i Iran av muslimske foreldre. Faren har senere sluttet seg til bahá'i-troen. A har opplyst at faren døde i 1994. A er ugift og har ikke barn. Han har syv søsken som fortsatt bor i Iran. A oppholdt seg i hjemlandet fra han ble født til han reiste til Tyrkia i 2002 og deretter - i begynnelsen av 2003 - til Hellas, hvor han søkte om asyl. Under oppholdet i Hellas - den 5. mars 2003 - ble han døpt i den persiske kirken i Athen. A har videre opplyst at han reiste til Finland ca juli 2005. Også der søkte han om asyl. Søknaden ble avslått, og fra begynnelsen av januar 2006 oppholdt han seg ulovlig i Hellas inntil han reiste til Norge 26. desember 2008.

Etter at han kom til Norge i januar 2009 har han vært tilknyttet Credokirken (tidligere Levende Ord Bibelsenter) - en evangelisk frimenighet i Bergen. Her deltok han blant annet i gudstjenester og studiegrupper spesielt tilrettelagt for persisktalende. Etter at han ble flyttet til et asylmottak i Sogndal i 2010 har han dels opprettholdt kontakten med Credokirken i Bergen, dels deltatt i gudstjenester og andre aktiviteter i regi av kirken i Sogndal.

Det rettslige grunnlaget for kravet om vern mot retur er utlendingsloven av 15. mai 2008 § 28 om oppholdstillatelse for utlendinger som trenger beskyttelse (asyl) og § 73 om vern mot forfølgelse ved tilbakesending. § 28 første og andre ledd lyder slik:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller

b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

Det sentrale spørsmål i saken er om A har «en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av [ ... ] religion».

Avgjørelsen av om vilkårene for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 er oppfylt, bygger på et rettsanvendelsesskjønn som domstolene fullt ut kan prøve. Ved gyldighetsprøvingen skal retten bygge på faktum på de respektive avgjørelsestidspunkter, jf. Rt-2012-1985, avsnitt 81 og 98 med videre henvisninger.

Om beviskravene knyttet til asylforklaringer heter det i Rt-2011-1481, avsnitt 44-46:

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Om risikovurderingen heter det i NOU 2004:20 Ny utlendingslov på side 118, høyre spalte, punkt 6.2.4.3:

I praksis vil det sentrale vurderingsspørsmål som oftest gjelde om det ut fra en objektivisert bedømmelse foreligger en tilstrekkelig fare for at den anførte risiko faktisk vil materialisere seg i overgrep ved retur. Samtidig som det er klart at det ikke er tilstrekkelig å påvise en fjern mulighet for at overgrep kan inntreffe, må ikke kravet til risiko fastsettes strengere enn at søkere med en reell grunn til å frykte forfølgelse sikres rett til beskyttelse. Noe krav om sannsynlighetsovervekt - i betydningen mer enn 50% risiko for at forfølgelse vil finne sted - kan derfor ikke komme på tale i denne sammenheng. Det er verken hensiktsmessig eller mulig å angi noe nærmere om hvilken grad av risiko som kreves for flyktningbeskyttelse. Risikoterskelen må fastsettes etter en konkret vurdering av den enkelte sak, hvor det blant annet vil være naturlig å legge vekt på alvoret ved den type overgrep risikoen relaterer seg til. For likevel å belyse avstanden mellom det sannsynlighetskrav man opererer med i bevissammenheng og i risikovurderingen, kan følgende eksempel trekkes frem: Dersom det er mulig å fastslå en 10% risiko for at søkeren vil bli drept eller lemlestet ved retur, vil risikoen åpenbart være tilstrekkelig høy til at søkeren har krav på flyktningbeskyttelse.

I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) på side 414, venstre spalte, uttales:

[ ... ] Staten har bevisbyrden for at det er trygt å returnere, og tvil skal komme søkeren til gode. Det må foretas en helhetlig bedømmelse av alle relevante faktiske forhold og anførsler. Risikerer søkeren å bli utsatt for forfølgelse ved retur hvis anførslene i saken legges til grunn, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig. Anførslene må likevel fremstå som noenlunde sannsynlige. [ ... ]

Spørsmålet om det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse, må baseres på en fremtidsrettet vurdering på grunnlag av de opplysninger som foreligger på vedtakstidspunktet, jf. Øyen (red.), Lærebok i utlendingsrett, Universitetsforlaget 2013 side 209.

Når det gjelder situasjonen for kristne - og spesielt for konvertitter - i Iran, tar lagmannsretten utgangspunkt i den beskrivelse som er gitt av det sakkyndige vitnet Sidsel Wiborg i Landinfo - utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon. Landinfo har utgitt rapporter/temanotater om situasjonen for kristne og konvertitter i Iran, senest rapport utgitt av Landinfo og den danske Udlændingsstyrelsen i februar 2013 («2013-rapporten»).

Ifølge en kilde som 2013-rapporten bygger på, vil myndighetene i Iran - «as long as a convert keeps a low profile [ .. ] let you live your life». Ifølge en annen kilde vil personer som har konvertert til kristendommen i Iran ikke bli forfulgt «as long as they are not proselytizing».

Det fremgår videre av rapporten, under punkt 1.4.2 om «Risks of persecution of converts»:

An international organization in Ankara stated that the authorities perceive the evangelistic networks as a sort of intelligence network and would rather go after the evangelizers and proselytizers. The authorities would not go after individual converts, but if it turns into more organized activities, it is a different issue. [ ... ] According to the source, the authorities are not chasing house church members but would rather go after the 'big fish' i.e. those that organize and who proselytize, as they are seen as a threat to society. The evangelizers who disseminate Christian information are more at risk than others, and an extreme effort is put into chasing the evangelizers, i.e. the pastors, according to the source.

Asked about what could lead to the persecution of a Christian convert, a Western embassy (3) stressed that engaging in evangelical activity or active manifestation of one's Christian identity in the public sphere will risk negative attention from the authorities and create problems. Wearing a cross would not be a problem in itself. It was added that a person's risk however, may also depend on what the individual has done in the past, for example, if previous activity has been registered by the authorities. Asked whether there has been an increase in surveillance of Christian activities recently, the embassy stated that it did not have information on this.

Regarding the possible repercussions converts could face in Iran, a Western embassy (1) informed the delegation that being a Christian as such is usually not a problem. If a person publicly converts to Christianity this could become a problem. However, even for people who convert to Christianity, the risks are - normally speaking - not high if the person keeps quiet about his conversion. On the other hand, once a person starts proselytizing, he or she enters into a new category of people who may face a risk.

Landrådgiver Wiborg, har for lagmannsretten forklart seg i samsvar med det som er referert ovenfor fra 2013-rapporten. Hun har videre forklart at det i Iran er stor forskjell mellom hva man kan si og gjøre i det offentlige rom og i den private sfære. Privat kan folk langt på vei mene hva de vil uten at myndighetene bryr seg, så lenge det ikke kommer ut i det offentlige rom. Folk får leve sitt private liv i fred, mot å være lojale mot de rammer storsamfunnet setter. De som risikerer forfølgelse, er personer som driver utadrettet, misjonerende virksomhet eller har en ledende posisjon som ledere eller pastorer som organiserer hjemmekirker eller inviterer muslimer inn i sitt hjem. Forsøk på misjonering på en arbeidsplass vil ikke bli akseptert, og det er også snevre rammer for hva man for eksempel kan skrive på en åpen blogg.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det ikke er noen generell risiko for at en person som har konvertert til kristendommen skal bli utsatt for forfølgelse i Iran så lenge religionsutøvelsen er begrenset til den private sfære og vedkommende ikke driver utadrettet misjonerende virksomhet eller har en ledende posisjon i en hjemmekirke.

Spørsmålet er så om det er individuelle forhold i As tilfelle som medfører at han likevel vil risikere forfølgelse etter en eventuell retur til Iran.

A har anført at han etter en retur til Iran vil drive en mer aktiv misjonering for kristendommen og at det da vil være reell risiko for forfølgelse fra myndighetenes side. Ifølge sin partsforklaring vil han «fortsette å misjonere kristen tro» i Iran. Han er klar over at ingen vil true ham hvis han holder sin tro skjult, men det er vanskelig å holde den skjult. Han vil fortelle om kristendommen til dem som er interessert i å høre, selv om det er imot iranske regler og han risikerer forfølgelse. A har forklart at han ikke tror han kommer til å fraskrive seg troen hvis det blir krevd av ham.

Ved vurderingen av hvordan A vil opptre som kristen i Iran tar lagmannsretten utgangspunkt i hvordan han har levd som kristen etter at han kom til Norge.

Medpastor Per Ove Berg i Credokirken i Bergen har som vitne beskrevet A som en kristen med en grunnfestet tro og som har vært trofast på gudstjenester og andre arrangementer og sammenkomster i regi av Credokirken. Det har hendt at A har invitert personer som han vet er åpne. Etter lagmannsrettens oppfatning gir imidlertid ikke dette holdepunkter for at A etter en eventuell retur til Iran vil drive utadrettet misjonsvirksomhet eller opptre på en måte som vil tiltrekke seg myndighetenes oppmerksomhet.

Det er etter lagmannsrettens oppfatning ikke grunn til å tvile på at A vil holde fast på sin kristne overbevisning, og det må antas at han vil oppsøke og søke tilknytning til en hjemmekirke, men det er ikke holdepunkter for at A - etter å ha kommet tilbake til Iran - vil få en ledende rolle i en slikt miljø.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A etter en retur til Iran ikke vil opptre på en måte som gir en velbegrunnet frykt for forfølgelse.

A har videre anført at det foreligger særlige forhold som gjør at han er i myndighetenes søkelys og medfører økt risiko for forfølgelse. Han har særlig trukket frem at han var fengslet i 1997 og at faren hadde sluttet seg til bahá'i-troen.

I skjema for ankomstregistrering 4. januar 2009 har A opplyst at han i Iran «har [ ... ] vært fengslet på grunn av religiøse problemer». I asylintervju 7. januar 2009 har han opplyst, under punkt 3, asylgrunnlaget:

Redsel for forfølgelse, utsatt av hezbolahi (ytterliggående) styrker.

Etter min fars families innvandring fra Russland til Iran, ble min far nødt til å skifte sitt navn og sin identitet. Etter en periode sluttet han seg til Bahá'i troen, som er ulovlig og bannlyst i Iran. I løpet av denne perioden hadde vi ingen rettigheter, blant annet rett til ansettelse i offentlige etater. Vi var avskåret studieretten, siden vår far var baha'i. Han tok oss til baha'i bønnemøter.

En periode etter revolusjonen ble press og forfølgelsen fra myndighetene og hezbolahi folk økende. Det vil si før revolusjonen var vi bare trakassert av folket, men etter revolusjonen sluttet myndighetene seg til dette.

Min interesse for kristendommen ble større etter revolusjonen. Jeg var i samtale med flere armenske venner ved navn B, C og D, om den hellige boken (bibelen).

Disse personene, hezbolahi folks kjennskap til min interesse for kristendommen tvang meg til å forlate Iran. I 2003 lyktes jeg med å få dåp i Hellas ved den persiske kirken der. I løpet av den perioden som jeg var kirketjener i Hellas var jeg ikke i fred fra trakasseringene til islamsk ytterliggående krefter. [ ... ]

I asylintervju 28. juli 2009 har A opplyst følgende om fengsling i Iran og om følgene av farens tilknytning til bahá'i:

Min far var bahai. Som dere vet er det flere begrensninger for minoritetsreligioner. Fordi det var bare min far som var bahai, hadde dette begrensninger i forbindelse med studier og jobb. Hvis man skulle ta avstand fra bahaitroen måtte man offisielt si dette i avisen, og man måtte si at man fra da av skulle ta avstand fra denne troen. Hvis jeg hadde gjort dette ville det ikke ha vært noe problem for meg. Jeg gjorde ikke dette, selv om det var kun far som var bahai. [ ... ]

[ ... ] jeg jobbet i en aviskiosk. Der ble jeg plaget nesten hver dag på den måten at de spurte meg: «Hvorfor skal du som er fra en bahai-familie få lov til å selge aviser?» Utenom dette kom også armenere innom kiosken. Disse var venner av meg. Jeg ble spurt om hvorfor disse kommer og er ved kiosken. Jeg måtte henvende meg til Amaken (ordensstyrkene). Det ble slik at man var begrenset og klarte ikke å tenke fritt.

Det var en kiosk hvor jeg solgte alle typer blader og aviser, og mange kom dit. Det var en dame som kom til kiosken, og de hevdet at jeg hadde et ulovlig forhold til henne. De stengte kiosken, og jeg satt i fengsel i Gorgan i 1 måned. Da jeg kom ut fortsatte disse problemene på samme måte, og jeg ble nødt til å forlate jobben.

[ ... ]

Under anholdelsesperioden blir man spurt flere spørsmål. Etter en måned sa den damen som var i kontakt med meg at det ikke var sant at vi hadde et forhold. Hun hadde blitt presset til å fortelle dette slik at jeg skulle bli arrestert.

A har forklart at han ikke ble utsatt for tortur eller annen form for mishandling under fengselsoppholdet.

Som det fremgår av lovforarbeider og rettspraksis, skal asylforklaringen legges til grunn såfremt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og lagmannsretten legger det som er gjengitt fra asylforklaringene til grunn ved vurderingen av forfølgelsesfaren. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at de forhold som her er påberopt av A gir grunn til en annen vurdering av forfølgelsesfaren.

Når det gjelder det som er anført om bahá'i-religionen, er det på det rene at det bare er faren - og ikke A selv - som har hatt tilknytning til denne troen. A har i asylintervjuet i juli 2009 opplyst at faren døde for «omtrent 15 år siden», altså for omtrent 20 år siden i dag. Lagmannsretten ser bort fra at farens tilknytning til baha'i for så lang tid siden vil ha noen nevneverdig betydning ved vurderingen av om A i dagens situasjon vil bli utsatt for forfølgelse i Iran. Selv mens faren levde, er det ikke anført at dette ville ha andre konsekvenser for familiemedlemmer enn utestengelse fra studier og stillinger i offentlig virksomhet, hvilket ikke regnes som forfølgelse i utlendingslovens forstand. Lagmannsretten har for øvrig merket seg at selv om ett medlem av en familie forlater islam, vil de øvrige medlemmer av familien ifølge forklaringen fra representanten fra Lindinfo fortsatt anses som muslimer.

A har videre anført at han - selv om det legges til grunn at han ikke vil opptre på en slik måte at han havner i myndighetenes søkelys - likevel vil ha krav på beskyttelse hvis han legger bånd på sin religionsutøvelse på grunn av risikoen for forfølgelse. Det vises til prinsippet i Rt-2012-494 - «Homofilidommen» - og anføres at tilsvarende må gjelde i saker om redusert trosutøvelse på grunn av frykt for forfølgning. Lagmannsretten tar ikke stilling til det rettslige spørsmålet om prinsippet i denne dommen har overføringsverdi til saker om konvertitter, men finner at anførselen uansett ikke fører frem slik saksforholdet er i den foreliggende sak. Lagmannsretten viser i denne sammenheng til at A har forklart i retten at han ikke vil tilpasse seg livsførselen i Iran av frykt for forfølgelse.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at A ikke har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av religion, og vilkårene for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 er dermed ikke oppfylt. Det er dermed ikke grunnlag for påstanden om at UNEs vedtak om avslag på asyl og beslutningen om ikke å omgjøre vedtaket er ugyldige.

Anken i hovedsøksmålet må etter dette forkastes for så vidt gjelder anken over punkt 1 i tingrettens domsslutning.

Kravet om midlertidig forføyning

Midlertidig forføyning kan bare besluttes dersom kravet det begjæres forføyning for og sikringsgrunnen er sannsynliggjort, jf. tvisteloven § 34-2 første ledd. Vurderingen av om kravet er sannsynliggjort sammenfaller med spørsmålet om det foreligger grunnlag for asyl etter utlendingsloven § 28. Lagmannsretten har ved behandlingen av hovedsaken kommet til at det ikke er grunnlag for kravet om asyl, og kravet om midlertidig forføyning er da ikke sannsynliggjort. Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til om sikringsgrunnen er sannsynliggjort.

Kravet om midlertidig forføyning tas etter dette ikke til følge.

Sakskostnader

Staten har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita motparten helt eller delvis for erstatningsansvaret etter unntaksregelen i § 20-2 tredje ledd. Lagmannsretten viser i denne sammenheng til at det ikke er tilstrekkelig til å frita den tapende part for kostnadsansvar at saken har stor velferdsmessig betydning for ham og at det er stor forskjell på styrkeforholdet mellom partene, jf. § 20-2 tredje ledd bokstav c.

Statens prosessfullmektig har inngitt kostnadsoppgave hvor sakskostnadene i forbindelse med ankesaken er oppgitt til kr 64 550, som i sin helhet utgjør salær. Medregnet merverdiavgift utgjør sakskostnadene kr 78 150. Kostnadene anses å være rimelige og nødvendige for å få saken betryggende utført, og oppgaven legges til grunn. Det er ikke spesifisert hvor mye som knytter seg til arbeid med kravet om midlertidig forføyning, og lagmannsretten legger til grunn at dette arbeidet er inkludert. Sakskostnader tilkjennes derfor ikke særskilt i forføyningssaken.

Etter tvisteloven § 20-9 annet ledd skal ankedomstolen legge sitt resultat til grunn når den avgjør krav på sakskostnader for tingretten, og etter hovedregelen i § 20-2 første ledd skal den vinnende part også få erstattet sine sakskostnader for tingretten av motparten. Lagmannsretten finner imidlertid at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A for erstatningsplikt. Avgjørelsen av UNE om ikke å innvilge asyl var truffet under dissens, og på denne bakgrunn var det - slik lagmannsretten vurderer det - god grunn til å få saken prøvet, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav a. Lagmannsretten har ved denne vurdering også lagt vekt på at saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part og det er stor forskjell på styrkeforholdet mellom partene, jf. § 20-2 tredje ledd bokstav c.

Dommen og kjennelsen er enstemmige.

Domsslutning:

  1. Anken over tingrettens dom, domsslutningen punkt 1, forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til staten ved Utlendingsnemnda 78 150 - syttiåttetusenetthundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.
  3. Sakskostnader for tingretten tilkjennes ikke.

Slutning i kjennelse:

  1. Anken forkastes.
  2. Sakskostnader tilkjennes ikke.
Siste endringer
  • Ny: LB-2014-50021 Asyl/beskyttelse. Konvertering til kristendom. Iran. (19.01.2015)

    Avgjørelse fra Borgarting lagmannsrett som gjaldt spørsmålet om en iransk asylsøker risikerte fare for forfølgelse ved en eventuell retur til Iran som følge av å ha konvertert til kristendommen. Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at det ikke var en velbegrunnet frykt for forfølgelse.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo