Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-108373
Dokumentdato : 04.05.2016

Asyl (beskyttelse). Opphold på humanitært grunnlag. Politisk aktivitet. Sur-place. Troverdighet. Etiopia

Avgjørelsen gjelder avslag på beskyttelse (asyl) og opphold på humanitært grunnlag. Lagmannsretten opprettholdt UNEs avgjørelse om å avslå etiopisk statsborgers asylsøknad på bakgrunn av politisk aktivitet i Norge og i hjemlandet. Lagmannsretten fant i likhet med UNE at det at A hadde endret vesentlige punkter i forklaringen underveis og etter avslag, svekket As generelle troverdighet. De fant heller ikke at As tilknytning til OLF og aktiviteter i Norge og i hjemlandet var tilstrekkelig til at myndighetene kunne anse A som en trussel. Vilkåret om velbegrunnet frykt for forfølgelse var dermed ikke oppfylt.

Saken gjelder gyldigheten av beslutning av 25. april 2014 fra Utlendingsnemnda (heretter også UNE) hvor tidligere vedtak ble opprettholdt. Avgjørelsene gjelder avslag på beskyttelse (asyl) og opphold på humanitært grunnlag.

A («A») er født 0.0.1967 og er etiopisk statsborger. Hun søkte om asyl i Norge 22. februar 2007. I rapport fra Politiets utlendingsenhet fremgår at hun opplyste at hun ankom Norge 21. januar 2007, og at hun kom med fly fra Addis Abeba. Hun opplyste at hun var kristen og etnisk oromo med oromo som morsmål. Hun vokste opp vest for Addis Abeba og har 12 års skolegang. I 1991 meldte hun seg inn i Oromo Liberation Front («OLF»). Tre år senere fikk hun en datter med en mann som også var medlem i OLF. Han flyktet til Norge, og datteren bor nå sammen med ham her. A giftet seg på ny og fikk en sønn i 2002.

Videre opplyste A til politiet at hun kom til Norge for å besøke sin datter. Hun hadde fått besøksvisum, utstedt av den norske ambassaden i Addis Abeba. Hun hadde ikke til hensikt å søke om asyl i Norge, men så fikk hun et brev fra sin mann om at bevæpnede sikkerhetsstyrker hadde kommet hjem til dem tre dager etter at hun reiste til Norge. Mannen og sønnen på fire år ble arrestert. Dagen etter ble de sluppet fri, og det var A de var på jakt etter. Hun opplyste at myndighetene mistenker henne for å være et aktivt medlem i OLF.

A hadde ikke pass eller andre godkjente reise- eller ID-dokumenter da hun søkte om asyl. Hun opplyste at hun hadde revet i stykker passet og kastet det etter at hun fikk brevet fra ektemannen, fordi hun var redd for å returnere til hjemlandet. I egenerklæringen av 25. februar 2007 opplyste hun at passet var ekte.

I asylintervjuet av 6. mars 2007 utdypet hun hvorfor hun søkte om asyl. Intervjuet er gjengitt slik i Utlendingsnemndas vedtak av 14. oktober 2008:

Som grunnlag for å søke asyl anfører klageren at hun frykter for å bli arrestert og drept dersom hun må returnere til hjemlandet på grunn av sin egen tilknytning til «Orormo Liberation Front» (OLF) og på grunn av sin tidligere ektefelles tilknytning til OLF.

Klageren var medlem av OLF i en kort periode like etter at det ble ny regjering i Etiopia i 1991, da partiet var lovlig. Hun fikk opplæring i cirka en måned om hvordan oromo folket ble undertrykt i over hundre år, at de ikke hadde rettigheter og at de ikke hadde rett til å praktisere sin egen kultur og språk. Etter dette fikk hun undervise folk om OLFs formål på møter. Klageren fortalte at det etter kort tid utviklet seg en væpnet konflikt mellom OLF og regjeringen og at partiet ble ulovlig. Hun sluttet da å være politisk aktiv og ble støttemedlem fordi det var for farlig å være medlem.

Etter at OLF forlot Etiopia ble klageren fengslet i forbindelse med en massepågripelse i Rufael i Addis Abeba. Hun ble spurt ut om sitt arbeid for OLF og løslatt etter 10 dager. Hun giftet seg 1995/1996 med en OLF aktivist. I 1996/1997 hentet offentlige tjenestemenn klageren igjen. Hun ble tatt med til en militærleir hvor hun ble avhørt om sin tilknytning til OLF og mishandlet av flere og voldtatt. Hun ble først løslatt etter ti dager. Ektefellen hennes flyktet senere til Norge på grunn av sin tilknytning til OLF. Datteren dro etter faren til Norge på familiegjenforening i 2001.

A har påpekt at hun ikke var gift med faren til hennes første barn (datteren). Gjengivelsen av asylforklaringen fortsetter i vedtaket:

Klageren giftet seg på nytt og sammen fikk de en sønn i 2003. I januar/februar 2004, etter demonstrasjonen avholdt av Metcha og Tulama, ble klageren igjen hentet hjemme om natten med sin seks måneder gamle sønn. De beskyldte henne feilaktig for å ha deltatt i demonstrasjonen. Andre dagen i fengsel tok de henne til et mørkt rom og voldtok henne mens sønnen var i samme rom. Hun tror det var tre eller fire stykker som forgrep seg på henne. Overgrepene skjedde så med to til tre dagers mellomrom, og av og til gikk det en uke mellom hver gang. De ville at hun skulle fortelle om OLF og deres arbeid for at Finfinne skulle bli hovedstad og hvordan de hadde organisert demonstrasjonen. Sønnen ble etter hvert veldig syk og de ble derfor løslatt etter cirka tre måneder.

Klageren kom til Norge på besøksvisum i januar 2007. Hun hadde ikke tenkt å bli i Norge. Første gangen hun snakket med sin nåværende ektefelle og sin fire år gamle sønn som hun forlot i Etiopia gikk alt bra. Så fikk hun et brev fra sin ektefelle hvor det stod at både han og sønnen var blitt anholdt og avhørt av myndighetenes sikkerhetstjeneste, tre dager etter at hun dro til Norge. De ble hentet midt på natten. Myndighetene ransaket boligen deres for dokumenter om OLF, men de fant ingenting. De ble anholdt fordi myndighetene ikke trodde på forklaringen om hvorfor klageren var i Norge, og de ønsket mer informasjon. Ektefellen og sønnen ble løslatt dagen etter anholdelsen. Ektefellen ville ikke lenger ha kontakt med klageren for ikke å utsette seg selv og sønnen for risiko og de bor i skjul for å unngå å bli fengslet igjen.

A hadde med seg brevet fra ektemannen til asylintervjuet, og det ble tatt kopi av dette.

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden om asyl 19. september 2007. UDI mente at det ikke forelå fare for forfølgelse ved retur til hjemlandet. Begrunnelsen var at A ikke hadde utvist politisk aktivitet av en slik art eller i et slikt omfang at det ga grunn til å frykte forfølgelse. UDI mente at hun heller ikke hadde krav på beskyttelse mot retur eller opphold på humanitært grunnlag.

As advokat klaget 7. november 2007 på vedtaket. Han begjærte samtidig om utsatt iverksettelse. I brev 12. november 2007 ettersendte As advokat et brev fra OLFs Europakontor i Berlin undertegnet A. Gammadda, der det står at A er et aktivt medlem av OLF.

Utlendingsdirektoratet omgjorde ikke vedtaket, men ga utsatt iverksettelse. Under klagebehandlingen oversendte As advokat en støtteerklæring fra leder for Oromo forbund i X ([forbund]), E. Der fremgår det at A har vært med på å organisere forbundet, og at hun er svært engasjert når det arrangeres aktiviteter for barn og voksne. Videre ble fremhevet at flere av medlemmene kjenner henne fra hjemlandet og kan bekrefte hennes asylforklaring.

Utlendingsnemnda tok ikke klagen til følge i vedtaket av 14. oktober 2008. Nemnda anså As generelle troverdighet som svært svekket. Nemnda la derfor ikke til grunn hennes asylforklaring om anholdelsene og avhørene av ektefellen og sønnen i 2007, og heller ikke at hun har vært et aktivt medlem i OLF etter at partiet ble ulovlig i Etiopia. Nemnda kom derfor til at hun verken hadde krav på asyl eller beskyttelse mot retur. Hun fikk heller ikke opphold på humanitært grunnlag.

A begjærte omgjøring 17. desember 2008. I begjæringen anførte hun blant annet at hun har en sterk tilknytning til Norge fordi datteren bor her. I et etterfølgende brev av 30. mars 2009 anførte hun at vedtaket ikke var basert på oppdatert landkunnskap. Vedlagt var blant annet en støtteerklæring av 22. mars 2009 fra OLFs europeiske regionskontor, der det stod at A har vært et aktivt medlem siden 1991. I beslutningen av 26. august 2009 tok Utlendingsnemnda ikke begjæringen til følge (første omgjøringsbeslutning).

Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) begjærte omgjøring på vegne av A 14. juli 2010. Vedlagt var blant annet en uttalelse fra Sigfried Pausewang, forsker ved Christian Michelsens Institutt, datert 10. mai 2010. I beslutningen av 3. desember 2010 tok Utlendingsnemnda ikke begjæringen til følge (andre omgjøringsbeslutning).

NOAS begjærte på nytt omgjøring 12. mars 2012. I denne begjæringen ble det anført at A er medlem av OLF i Norge, og at hun blant annet har deltatt i møter, demonstrasjoner og nettdebatter. A sendte tilleggsdokumentasjon ved flere anledninger, blant annet et brev der hun skrev at hun fortsatte å utføre sine plikter for organisasjonen gjennom hemmelige kanaler etter at OLF forlot overgangsregjeringen. I beslutningen av 29. juni 2012 tok Utlendingsnemnda ikke begjæringen til følge (tredje omgjøringsbeslutning).

Utlendingsnemnda vurderte omgjøring på nytt etter søksmålsvarsel 21. august 2012. I beslutningen 1. oktober 2012 fastholdt nemnda de tidligere avgjørelsene og utdypet begrunnelsen for sur place-vurderingen (fjerde omgjøringsbeslutning).

Den neste omgjøringsbegjæringen skrev A selv 24. mai 2013. Hun utdypet der særlig sin politiske aktivitet i Norge. Utlendingsnemnda fastholdt de tidligere avgjørelsene i beslutningen av 25. mars 2014 (femte omgjøringsbeslutning).

Den siste omgjøringsbegjæringen i saken er av 1. april 2014, fra As advokat. I beslutningen av 25. april 2014 tok Utlendingsnemnda ikke begjæringen til følge (sjette omgjøringsbeslutning).

Ved stevning innkommet Oslo tingrett 9. september 2014 krevde A Utlendingsnemndas avgjørelser kjent ugyldige.

Oslo tingrett avsa 27. april 2015 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

  2. A plikter å betale Staten ved Utlendingsnemnda 15 000 - femtentusen - kroner i sakskostnader innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket domsslutningen punkt 2 i tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett. A har anket hele dommen til Borgarting lagmannsrett. Statens anke over sakskostnadene ble stilt i bero i påvente av ankebehandling av realitetsanken og faller nå bort som gjenstandsløs. Ankeforhandling er holdt 5. til og med 7. april 2016 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig. For staten v/Utlendingsnemnda var rådgiver Torunn Eskedal til stede sammen med statens prosessfullmektig. A avga forklaring. Det ble avhørt syv vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin politiske aktivitet for OLF dersom hun må returnere til Etiopia.

Det anføres at det ikke er omtvistet at det foreligger konvensjonsgrunn (politisk aktivitet) og forfølgelse i lovens forstand. Staten har ikke anført at formålet med den politiske aktiviteten i Norge kun er å få opphold her i landet.

UNE har lagt til grunn feil faktum når ikke asylforklaringen legges til grunn. Forklaringen er troverdig og må legges til grunn i sin helhet.

Både UNE og tingretten har lagt terskelen for høyt i den konkrete risikovurderingen. Aktivitetene både i Etiopia og Norge er av en slik art og et slikt omfang at A vil bli ansett som en trussel av etiopiske myndigheter.

Tingretten legger til grunn at As generelle troverdighet er svekket i en slik grad at asylforklaringen ikke kan legges til grunn. Det fremgår ikke hvilket beviskrav som er lagt til grunn. Det anføres imidlertid ikke at tingretten har lagt til grunn feil beviskrav, men at den konkrete bevisvurderingen er feil.

Det må legges til grunn et dempet beviskrav. Det er uriktig at A ikke fremstår som troverdig. Det erkjennes at forklaringen på noen punkter kan synes å være motstridende. Motstriden kan imidlertid forklares, og forklaringen er i samsvar med allment kjente fakta.

Når det gjelder medlemskapet i OLF, har A helt fra begynnelsen opplyst at hun har vært medlem fra 1991 til 2007. Hun har forklart at hun aldri har meldt seg ut. Flere av vitnene for lagmannsretten har bekreftet dette. B hadde kontakt med henne frem til han forlot Etiopia i 1994. C visste at A var aktivt medlem frem til 1998. Både B og D forklarte at partiet hadde et medlemsregister og at det ville stått en anmerkning dersom A hadde meldt seg ut. Hennes forklaring om omfanget av aktiviteten for partiet er annerledes enn i asylintervjuet, men dette skyldes at A da var redd. Hun fryktet at myndighetene i Etiopia ville få kjennskap til det hun fortalte. Myndighetene bruker store ressurser på å overvåke asylsøkere. Sett i lys av dette er det troverdig at hun ikke turte å fortelle om forholdet til OLF i asylintervjuet. Tingretten har lagt for liten vekt på hennes frykt. Det må dermed legges til grunn at hun har vært aktivt medlem frem til i dag.

Videre har A blitt arrestert tre ganger. De to siste gangene ble hun arrestert hjemme, og ikke som et ledd i massearrestasjonene etter demonstrasjonen. Hun har forklart at hun i forbindelse med fengslingene ble spurt om sitt kjennskap til OLF. Hun var utsatt for overgrep under arrestasjonene. Tingretten har uttrykt tvil om dette. Det er imidlertid ingen grunn til å tvile på at hun var utsatt for overgrep under fengslingene/anholdelsene.

Flybilletten, hvor det fremgår at hun hadde returbillett til Etiopia, er nå dokumentert. A har forklart at hun ikke fremla denne før fordi hun ikke ble spurt om det, og at hun gikk ut fra at norske myndigheter trodde på henne.

Forklaringen om hendelsene knyttet til ektefellen og sønnen i 2007, er også troverdig. At ektemannen sendte brev om dette i stedet for å telefonere, har sammenheng med at telefonnettet er under stor grad av overvåking.

Når det gjelder OLF-flagget, forklarte A i registreringsintervjuet at dette ble beslaglagt under ransakingen. Hun trodde det var nok å forklare dette én gang til norske myndigheter. Det er heller ikke påfallende at hun har oppbevart OLF-flagget gjennom alle flyttingene hun har foretatt da det er nokså vanlig å oppbevare flagget hjemme. Dessuten har flagget stor personlig betydning for henne.

At hun ikke har kebelekort, er heller ikke påfallende. Selv om man plikter å ha kebelekort, er det mulig å leve i Etiopia uten kebelekort. Måten hun har fått passet på, er ikke i strid med det vitnet fra Landinfo forklarte.

Når det gjelder politisk aktivitet i Norge (sur place), gjelder det alminnelige krav til sannsynlighetsovervekt. Hennes politiske aktivitet er dokumentert i lagmannsretten, og hennes aktivitet i Norge er alene tilstrekkelig til at hun vil risikere forfølgelse ved retur til hjemlandet.

OLF er stemplet som en terrororganisasjon av etiopiske myndigheter. A har bl.a. deltatt i en rekke demonstrasjoner, hvor det er blitt fremsatt myndighetskritikk. Særlig ved to demonstrasjoner; demonstrasjonen i Oslo i 2011 mot besøket til daværende statsminister i Etiopia og demonstrasjonen i Stavanger 2013 mot den etiopiske ambassaden i Stockholm, er det grunn til å tro at hun ble filmet av agenter for etiopiske myndigheter. Noen av demonstrasjonene har hun vært med på å arrangere. Videre deltok hun på det skandinaviske OLF-møtet i 2009.

A er blitt intervjuet flere ganger på radio, og hun har hatt profil på Facebook fra 2010, hvor hun har lagt ut informasjon. Hun har vært [stilling] i OLF Y fra [år] og har betalt medlemsavgift dit i flere år. Å støtte OLF økonomisk er risikabelt ifølge vitnene Jon Ole Martinsen, seniorrådgiver i NOAS og Günter Schröder.

Tingretten og Utlendingsnemnda har lagt terskelen for høyt hva gjelder risikovurderingen ved retur. Flere persongrupper enn det Landinfo legger til grunn, risikerer forfølgelse. Mange troverdige kilder, bl.a. NOAS, Günter Schröder, Pausewang og Trueman har et annet syn enn Landinfo. Ifølge Schröder kan medlemskap i OLF eller bare mistanke om medlemskap være tilstrekkelig til å risikere forfølgelse. Det samme gjelder betaling av medlemsavgift. Ifølge Martinsen vil personer som har arbeidet lenge politisk, slik som A, risikere forfølgelse. Uttalelsen i Rt-2015-1388 om at det skal vises tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsforvaltningens landfaglige vurderinger, kan ikke være absolutt.

Også aktivitetene i Etiopia taler med styrke for at A risikerer forfølgelse ved retur til hjemlandet. Bl.a vises til at hun har vært arrestert tre ganger. Det forhold at det ikke var hendelser fra 2004 til 2007, svekker ikke dette. Det har tidligere gått flere år mellom hver arrestasjon. At tidligere overgrep kan være indikasjon på at hun er i myndighetenes søkelys, fremgår av forarbeidene til utlendingsloven. Også det forhold at mannen og sønnen ble anholdt i 2007, viser at hun er i myndighetenes søkelys.

Etter dette må UNEs beslutning anses ugyldig.

I tilfelle anken fra A forkastes, påstås at det ikke skal tilkjennes sakskostnader til staten. Det foreligger tungtveiende grunner til å gjøre unntak fra hovedregelen etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd. I tillegg til at styrkeforholdet er forskjellig og at saken har stor velferdsmessig betydning, må det legges vekt på at det ikke finnes sikker empiri om risikoen ved retur og at det er tydelig uenighet om dette spørsmålet blant ulike landinformasjonskilder.

Det er nedlagt slik endelig påstand:

  1. Utlendingsnemndas beslutning datert 25.04.2014 er ugyldig.

  2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å erstatte ankende parts sakskostnader for tingretten og lagmannsretten med tillegg av rettens gebyr.

For det tilfellet at anken fra A forkastes, nedlegges følgende påstand:

  1. Sakskostnader tilkjennes hverken for tingretten eller lagmannsretten.


Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er korrekt. Staten tiltrer begrunnelsen og resultatet. UNEs beslutning av 25. april 2014 er dermed gyldig. Tingretten gir en god redegjørelse for gjeldende rett, men det må presiseres at det er beslutningen av 25. april 2014 som A har rettslig interesse i å få prøvd.

Lagmannsretten har full prøvelsesrett ved vurderingen etter utlendingsloven § 28. Retten bør imidlertid utvise tilbakeholdenhet med å overprøve forvaltningens vurderinger på grunn av dens særlige kompetanse og erfaring. Særlig gjelder dette landfaglige vurderinger.

Hva gjelder grunnvilkårene i utlendingsloven § 28, vises til utlendingsloven § 29 hvor det defineres hva som menes med forfølgelse. Det er handlinger som enkeltvis eller på grunn av gjentagelse utgjør en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter. Kortvarig anholdelse vil falle utenfor, mens langvarig fengsling og tortur faller innenfor.

Ved vurderingen av om det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse, skal det foretas en fremtidsvurdering. Det er ikke avgjørende hva som har skjedd tidligere.

Ankende parts asylforklaring kan ikke legges til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort.

Det senkede beviskrav som gjelder - at asylforklaringen skal legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig - forutsetter at søkeren generelt fremtrer som troverdig.

Dersom troverdigheten er svekket, og det er en brist av en viss art og størrelse, får dette betydning for den øvrige troverdighetsvurderingen. I denne saken kan det ikke legges til grunn et senket beviskrav. Det er en stor glidning i As forklaring om forholdet til OLF i Etiopia. Først etter at UDI/UNE avslo hennes søknad om asyl, kommer det bekreftelse og forklaringer som endrer det bilde at hun ikke var aktiv i OLF etter at partiet ble ulovlig i Etiopia. Det er ingen plausibel grunn til at hun ikke allerede i asylintervjuet skulle forklart at hun hadde vært aktiv i partiet i 15 år, dersom dette var tilfellet.

Om deltagelse i demonstrasjonen i 2004 har A også gitt ulike forklaringer. Forklaringen om hvordan passet ble skaffet, stemmer ikke med opplysninger fra Landinfo. Det gjør heller ikke forklaringen om det manglende kebelekortet. At hun forlot Etiopia med pass i eget navn og visum, indikerer at hun ikke var i myndighetens søkelys da hun dro til Norge. I forklaringen om arrestasjonen av hennes ektefelle og sønn i 2007 er det flere logiske brister.

As aktiviteter i Norge (sur place) skiller seg ikke ut fra de aktivitetene øvrige personer har foretatt, som har blitt nektet asyl og hvor vedtaket er opprettholdt av domstolene. Medlemskap i OLF er ikke tilstrekkelig til å gi beskyttelse. Det er heller ikke det forhold at hun har vært [stilling] i OLFs avdeling i Y i to år. Det samme gjelder deltagelse i demonstrasjoner og innlegg på Facebook. Det er et stort antall asylsøkere i mange land som går i demonstrasjoner. Et av videoopptakene som ble fremvist i lagmannsretten, er illustrerende for hvordan demonstrasjonene fungerer. Roperten gikk på rundgang mellom 18 personer. Det var seks personer, inklusive A, som holdt appell.

Det er rom for å være kritisk i Etiopia selv om det er vanskelig. Landinfos vurdering av hvilke personer som risikerer forfølgelse, må legges til grunn. A fremstår ikke som en synlig opposisjonell med evne til å mobilisere mot det sittende regimet. Etiopiske myndigheter vil dermed ikke oppfatte henne som en trussel dersom hun returneres til Etiopia.

UNEs beslutning bygger på korrekt bevisbedømmelse og risikovurdering og lider ikke av mangler som kan medføre ugyldighet.

Tingrettens sakskostnadsavgjørelse er feil. Styrkeforholdet mellom partene og at saken er av velferdsmessig betydning, kan ikke alene begrunne unntak fra hovedregelen i tvisteloven § 20-2. Dette vil være tilfelle i alle utlendingssaker. Staten skulle derfor vært tilkjent fulle sakskostnader for tingretten.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.

  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes fulle sakskostnader for tingretten og for lagmannsretten.

Lagmannsretten ser slik på saken:

For lagmannsretten er spørsmålet om A har krav på asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

A har som grunnlag for asylkravet anført dels politiske aktiviteter i hjemlandet, herunder tre arrestasjoner før hun forlot landet, og dels politiske aktiviteter i Norge (sur place). Staten har ikke påberopt at formålet med den politiske aktiviteten i Norge hovedsakelig har vært å oppnå oppholdstillatelse, jf. utlendingsloven § 28 fjerde ledd.

Utlendingsloven § 28 første ledd lyder slik:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

  1.  
    1. har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonens 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller

    2. uten å falle inn under bokstav a likevel står i fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

I fjerde ledd heter det:

Søkeren skal som hovedregel anerkjennes som flyktning etter første ledd også når beskyttelsesbehovet har oppstått etter at søkeren forlot hjemlandet, og skyldes søkerens egne handlinger. Ved vurderingen av om det skal gjøres unntak fra hovedregelen, skal det særlig legges vekt på om beskyttelsesbehovet skyldes handlinger som er straffbare etter norsk lov, eller om det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse.

Det er uomtvistet at det er forholdene på vedtakstidspunktet som er avgjørende, jf. senest plenumsdommen fra Høyesterett 18. desember 2015, Rt-2015-1388, avsnitt 69-70. Det betyr i denne saken at det er forholdene på tidspunktet for UNEs siste avslag 25. april 2014 på omgjøringsbegjæringene, som er avgjørende.

Ved spørsmålet om det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Etiopia, er det en fremtidsrettet vurdering som skal foretas.

Når det skal fastlegges om det er sannsynliggjort en tilstrekkelig forfølgelsesfare etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, må det tas stilling til de forhold som påberopes som grunnlag for asyl (bevisspørsmålet) og til risikospørsmålet. Det er i prinsippet to ulike vurderinger, jf. bl.a. NOU 2004:20 Ny utlendingslov punkt 2.2.4. Høyesterett har i Rt-2011-1481 oppsummert bevis- og risikokravene i asylsaker slik i avsnittene 45-46:

Ved vurderingen av om det foreligger reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Hendelsene i hjemlandet, herunder opplysninger om politisk aktivitet

Tilknytningen til partiet OLF

Lagmannsretten legger til grunn - i likhet med UNE - at A var medlem av OLF mens partiet var lovlig i Etiopia, og at hennes oppgave bl.a. var på møter å undervise om partiets formål.

Når det gjelder spørsmålet om A var medlem eller støttespiller/støttemedlem etter at partiet ble ulovlig i Etiopia, og hvilke aktiviteter hun har utøvd i hjemlandet, er det gitt motstridende opplysninger. As asylhistorie har her også endret seg gradvis. Det samme gjelder hennes begrunnelse for at hun har forklart seg annerledes tidligere.

Lagmannsretten legger til grunn at hvorvidt A formelt var medlem av partiet også etter at det ble ulovlig, ikke er avgjørende. Spørsmålet er om hun fremsto som aktivt medlem.

I egenerklæringen har A opplyst at hun var medlem av OLF fra 1983 til 1999, dvs. fra 1991 til 2006/2007 etter europeisk tidsregning. Hun har samme sted skrevet at hun var sympatisør etter at partiet ble forbudt.

I asylintervjuet datert 6. mars 2007 opplyste hun at hun hadde vært medlem av OLF i en kort periode og deretter støttemedlem. På spørsmål om når hun var medlem, svarte hun: «Like etter at det ble ny regjering i Etiopia i 1991, OLF har ikke tatt medlemskap fra meg siden har jeg ikke vært aktiv medlem fordi det er farlig å være medlem i Etiopia.» På spørsmålet om hva hun mente med aktiv medlem svarte hun: «Da OLF var aktive, jeg underviste til folket formålet med OLF. Etter hvert ble det erklært krig mot Oromo folket og da kunne jeg ikke være medlem fordi jeg ønsket ikke krig.» På spørsmål om hva hun mente med at hun var støttespiller, svarte hun: «Jeg ser meg fortsatt som medlem, men jeg kan ikke ta på meg den militære aktiviteten i OLF men jeg støtter det OLF gjør for Oromofolket, derfor anser jeg meg selv som støttespiller.»

Først fem år etter asylintervjuet, i den tredje omgjøringsbegjæringen av mars 2012, opplyste A at hun fortsatte sitt politiske engasjement for OLF etter at partiet ble forbudt. I den sjette og siste omgjøringsbegjæringen 1. april 2014 utdypet hun dette.

A har i lagmannsretten forklart at årsaken til at hun i asylintervjuet ikke fortalte at hun var aktiv i partiet også etter at det ble forbudt, var at hun var redd. Hun forklarte imidlertid også at hun hadde sagt i intervjuet at hun fortsatt var aktivt medlem, men at hun var blitt misforstått.

As forklaring om at det skyldtes frykt at hun ikke fortalte om fortsatt medlemskap og aktivitet for partiet etter at det ble ulovlig, er etter lagmannsrettens syn lite troverdig. Lagmannsretten viser til at hun i asylintervjuet opplyste om andre forhold som kunne gi grunn til frykt for forfølgelse fra etiopiske myndigheter, som overgrep under fengslingene. Også i egenerklæringen har hun gitt opplysninger om hendelser med myndighetene. Det kan reises spørsmål om hvorfor hun ikke var redd for å gi disse opplysningene i egenerklæringen.

At A skulle vært misforstått i asylintervjuet, er heller ikke særlig troverdig. Som det fremgår av sitatene gjengitt foran, har hun i løpet av intervjuet og på flere spørsmål om partitilknytningen forklart seg noenlunde likt og utdypet forklaringen.

Det forhold at A har flere begrunnelser for hvorfor det ikke fremgår av intervjuet at hun var aktivt medlem etter at partiet ble forbudt - én begrunnelse som forutsetter at hun har sagt at hun fortsatt var aktivt medlem, og én begrunnelse som forutsetter at hun ikke har sagt det - svekker hennes generelle troverdighet.

Hva angår hvilke oppgaver A skal ha utøvd for partiet etter at det ble ulovlig, har hun også gitt vage og lite detaljerte opplysninger. At hun ikke har klart å gi mer detaljerte opplysninger om hvilke arbeidsoppgaver hun har utført for partiet, er påfallende, da dette må anses som et sentralt punkt i asylhistorien.

Vitnet C, som kjente A fra Etiopia, har i lagmannsretten forklart at A arbeidet for OLF også etter at partiet ble ulovlig, men at hun arbeidet i skjul. C kunne ikke gi særlige opplysninger om arbeidsoppgavene. A hadde besøkt vitnet i 1994 mens vitnet satt fengslet. C forlot Etiopia i 1998.

Vitnet B forklarte i lagmannsretten at han var «Commander» i OLF for A fra 1991 til 1994, da han forlot Etiopia. Hun utførte oppgaver for partiet som å innhente informasjon, organisere forsyninger til den militære fløyen, agitere og lære opp befolkningen.

Fengslingene

A har forklart at hun har vært fengslet tre ganger i Etiopia og at hun har vært utsatt for overgrep under fengslingene.

UNE har lagt dette forholdet til grunn. Lagmannsretten finner heller ikke grunn til å betvile dette. As forklaring her har stort sett vært den samme hele tiden. Hun har imidlertid gitt motstridende forklaringer om deltakelse i demonstrasjonen mot flytting av hovedstaden fra Addis Abeba til Adamia i 2004. I egenerklæringen heter det: «De beskyldte meg feilaktig ved å si at jeg deltok i denne demonstrasjonen og jeg ble arrestert...». I asylintervjuet forklarte hun at hun ikke deltok i demonstrasjonen på grunn av sine tidligere problemer med myndighetene. I omgjøringsbegjæringen 1. april 2014 skrev hun at hun selv deltok i demonstrasjonen. Slik lagmannsretten ser det, svekker de ulike forklaringer hennes generelle troverdighet.

Anholdelsen av ektefellen og sønnen i 2007

Det er etter lagmannsrettens syn flere påfallende trekk ved As forklaring om hendelsene som var foranledningen til at hun søkte asyl. Den umiddelbare foranledningen var brevet fra ektefellen om at han selv og parets sønn var blitt arrestert tre dager etter at A reiste til Norge, og at myndighetene hadde ransaket boligen.

A har i asylintervjuet forklart at årsaken til at ektefellen og sønnen ble anholdt og avhørt, er at myndighetenes mistanke om at hun samarbeider med OLF, er styrket fordi myndighetene har fått kunnskap om at hun har vært i kontakt med sin tidligere samboer som har vært OLF-aktivist. Videre forklarte hun at ektefellen i Etiopia ikke lenger vil ha telefonisk kontakt med henne fordi han og sønnen ville kunne risikere forfølgelse. Senere i asylintervjuet fremkommer det at den tidligere samboeren har hatt kontakt med hennes ektefelle pr. telefon. Det fremgår av tingrettens dom at ektemannen hadde telefonnummeret til As datter i Norge.

At As ektemann sendte et brev med opplysning om et slikt alvorlig forhold, som anholdelse og ransaking, og ikke ringte til henne umiddelbart, virker også noe påfallende. Brevet kunne blitt borte på veien. Om grunnen til at det ikke ble tatt en telefon i stedet for å sende et brev, har A i lagmannsretten dels forklart at det var for dyrt å ringe, dels at det var farlig fordi etiopiske myndigheter overvåker telefonnettet.

Etter lagmannsrettens syn fremtrer også innholdet i selve brevet noe underlig. Tidsangivelsene for de ulike hendelsene er ganske presist angitt. Sett på bakgrunn av at A ifølge asylintervjuet hadde snakket med sin mann i Etiopia på telefon etter at hun hadde kommet frem til Norge, dvs. før brevet ble sendt, fremtrer første avsnitt i brevet, der ektemannen spør hvordan hun har det og hilser til datteren hennes, noe påfallende.

Videre er brevet adressert til A co/hennes ekssamboer. Etter det opplyste var han OLF-aktivist, og også A var ifølge sin forklaring aktiv i partiet. Dersom hennes forklaring legges til grunn, ville det vært risikabelt å sende post til disse to adressatene.

At A ikke nevnte i asylintervjuet at OLF-flagget ble beslaglagt under ransakingen, anses ikke svært påfallende. Hun hadde nevnt det under registreringen, og har gitt en plausibel forklaring på hvorfor hun ikke gjentok opplysningen i intervjuet.

As forklaring om kebelekort og måten passet ble skaffet på, er heller ikke så påfallende at den kan utelukkes. Det forhold at A forlot Norge med eget pass og visum uten at hun ble stanset på flyplassen, tilsier imidlertid at hun ikke var i myndighetenes søkelys i 2007 da hun forlot Etiopia. Det samme gjør den omstendighet at hun ikke ble utsatt for noe fra myndighetenes side fra 2004 til 2007.

A har fremlagt tur/retur flybillett for lagmannsretten. Det er etter dette ikke grunnlag for å si at hensikten med reisen til Norge var å søke asyl.

Konklusjon

Etter lagmannsrettens syn har A om hendelsene i hjemlandet forklart seg lite troverdig på flere sentrale og kritiske punkter. Det gjelder særlig hennes forklaring om tilknytningen til partiet OLF etter at partiet ble forbudt. Forklaringen om anholdelsen og avhørene av hennes ektefelle og sønn i 2007 fremtrer også som mindre troverdig. Hennes asylhistorie har videre endret seg gradvis underveis, og den er supplert av nye forhold etter at hun fikk avslag på asyl. Lagmannsretten finner etter dette at hennes generelle troverdighet er svekket, og at dette får betydning ved vurderingen av hennes samlede forklaring. Etter lagmannsrettens syn kan det ikke legges til grunn noe modifisert beviskrav når det gjelder hennes asylhistorie.

Lagmannsretten finner etter dette at det ikke er sannsynliggjort at A var aktivt medlem av OLF etter at partiet ble ulovlig i 1992. Det er heller ikke sannsynliggjort at hennes mann og sønn ble fengslet i Etiopia i 2007.

Risiko for forfølgelse

Ved vurderingen av risikoen for forfølgelse ved retur er det ikke tilstrekkelig å påvise en fjern mulighet for at overgrep vil skje ved retur. Det må foreligge en reell grunn til å frykte forfølgelse. Det gjelder imidlertid ikke noe krav om sannsynlighetsovervekt. I NOU 2004:20 Ny utlendingslov side 118-119 heter det om dette bl.a.:

I flyktningdefinisjonen i  flyktningkonvensjonen artikkel 1 A er risikokravet definert som et krav om at søkerens situasjon må være tilstrekkelig alvorlig til å gi grunnlag for velbegrunnet frykt.

Med grunnlag i definisjonen kan det sluttes at risikokravet både har et subjektivt og et objektivt element. Søkeren må oppleve frykt i forhold til sin situasjon i hjemlandet, og frykten må ut fra en objektivisert bedømmelse kunne vurderes som velbegrunnet.

I praksis vil det sentrale vurderingsspørsmål som oftest gjelde om det ut fra en objektivisert bedømmelse foreligger en tilstrekkelig fare for at den anførte risiko faktisk vil materialisere seg i overgrep ved retur. Samtidig som det er klart at det ikke er tilstrekkelig å påvise en fjern mulighet for at overgrep kan inntreffe, må ikke kravet til risiko fastsettes strengere enn at søkere med en reell grunn til å frykte forfølgelse sikres rett til beskyttelse. Noe krav om sannsynlighetsovervekt - i betydningen mer enn 50% risiko for at forfølgelse vil finne sted - kan derfor ikke komme på tale i denne sammenheng. Det er verken hensiktsmessig eller mulig å angi noe nærmere om hvilken grad av risiko som kreves for flyktningbeskyttelse. Risiko­terskelen må fastsettes etter en konkret vurdering av den enkelte sak, hvor det blant annet vil være naturlig å legge vekt på alvoret ved den type overgrep risikoen relaterer seg til. For likevel å belyse avstanden mellom det sannsynlighetskrav man opererer med i bevissammenheng og i risikovurderingen, kan følgende eksempel trekkes frem: Dersom det er mulig å fastslå en 10% risiko for at søkeren vil bli drept eller lemlestet ved retur, vil risikoen åpenbart være tilstrekkelig høy til at søkeren har krav på flyktning­beskyttelse.

Domstolene har ved avslag på asyl etter utlendingsloven § 28 full prøvingskompetanse, også når det gjelder risikospørsmålet. Lagmannsretten legger likevel til grunn at domstolene bør vise tilbakeholdenhet i spørsmål der utlendingsmyndighetene besitter en særlig faglig ekspertise. Dette gjelder bl.a. landfaglige vurderinger. I plenumsdommen i Rt-2015-1388 uttalte annenvoterende i avsnitt 247:

På samme måte har UNE gjennom behandlingen av et stort antall saker opparbeidet betydelig erfaring og kompetanse, ikke minst når det gjelder landfaglige spørsmål. Dette gir mulighet for å se sakene i sammenheng, slik at likebehandling sikres. Domstolene vurderer til sammenligning bare enkeltsaker og har dermed ikke de samme forutsetningene for å se det store bildet. Etter mitt syn tilsier dette - og hensynet til rasjonell utlendingsforvaltning - forsiktighet med å overprøve UNEs vurderinger. Fra et rettssikkerhetsperspektiv er det viktigste å sikre en forsvarlig saksbehandling. Det vil derfor ofte være naturlig å utøve kontrollen med utgangspunkt i det vedtak som er truffet og den begrunnelse som er gitt.

Slik voteringen var i Høyesterett, må uttalelsen anses å gi uttrykk for Høyesteretts samlede syn, jf. også Borgarting lagmannsretts dom LB-2015-80279. Uttalelsen var knyttet til internfluktbestemmelsen i utlendingsloven § 28 femte ledd, men de samme hensynene gjør seg gjeldende ved vurderingen av risikospørsmålet etter første ledd, jf. fjerde ledd.

Lagmannsretten er kommet til at A ikke har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til hjemlandet alene på grunn av hendelsene hun har forklart om i hjemlandet. Etter lagmannsrettens syn utøvde hun ikke politisk aktivitet på en slik måte at det gir henne et beskyttelsesbehov. Etter bevisførselen, særlig vitneforklaringen til seniorrådgiver Dag Petterson i Landinfo, er det ikke dekning for å si at personer som var medlem av OLF frem til 1992 er gjenstand for forfølgelse i Etiopia. Det forhold at A har vært fengslet tre ganger i Etiopia, endrer ikke dette. Hendelsene ligger langt tilbake tid. En av arrestasjonene var ledd i en massedemonstrasjon. Det er heller ikke opplyst om noen reaksjoner fra myndighetene etter at hun ble løslatt i 2004 og frem til 2007 da hun forlot landet. Slik lagmannsretten ser det, var hun ikke i myndighetenes søkelys ved utreisen.

Dette innebærer at det ikke er feil ved UNEs vurdering på dette punkt.

Lagmannsretten kommer nedenfor tilbake til en samlet vurdering av risikoen for forfølgelse.

Politisk aktivitet i Norge - sur place

A anførte i sin tredje omgjøringsbegjæring at hun drev politisk aktivitet i Norge og har senere redegjort utførlig for dette.

Når det gjelder spørsmål om A har utvist politisk aktivitet til Norge, legger lagmannsretten til grunn at beviskravet er det alminnelige krav om sannsynlighetsovervekt, jf. NOU 2004:20 Ny utlendingslov side 394.

I UNEs beslutning av 25. mars 2014 synes UNE å ha ment at A ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort sin anførte tilknytning til OLF i Norge. Lagmannsretten forstår det imidlertid slik at staten ikke bestrider at hun har utøvd politisk aktivitet, men at hennes aktivitet ikke er tilstrekkelig til å gi beskyttelse.

Lagmannsretten finner etter bevisførselen at A har utvist politisk aktivitet i Norge. Lagmannsretten kommer nedenfor tilbake til hva slags aktivitet.

Det sentrale spørsmålet i denne sammenheng er hvilken risiko for forfølgelse som foreligger for A ved en eventuell retur til Etiopia.

I sur place-notat fra 2012 beskriver Landinfo hvem som risikerer reaksjoner ved retur, og type reaksjoner:

Når det gjelder spørsmålet om hvem som kan komme i myndighetenes søkelys ved retur til Etiopia, vil det trolig ha sammenheng med hva slags aktivitet den returnerte har bedrevet i eksil. Kildene trekker særlig fram prominente personer tilknyttet ulovlige opposisjonspartier. Etiopiske myndigheter skal i henhold til det opplyste følge med på aktivitetene til eksiletiopiere som arbeider for regimeendring gjennom G7, OLF og ONLF. Dette er ulovlige partier som myndighetene definerer som terrororganisasjoner. Disse gruppene har trolig betydelig oppslutning i diasporaen, også i Norge.

Bildet som tegnes av utsatte personer er imidlertid ikke helt entydig. Eksiletiopiere som har ytret myndighetskritiske synspunkter på Internett, som har skrevet artikler mot dagens politiske system i Etiopia eller vært synlige i forbindelse med demonstrasjoner, kan også være i etiopiske myndigheters søkelys.

Kildene Landinfo snakket med i mars 2012 mente at eksiletiopiere med aktivitet og profil som beskrevet over, med stor sannsynlighet vil være utsatt for reaksjoner ved retur til Etiopia. Basert på hva man har erfart internt i landet, understreket de riktignok at det kunne være tilfeldig hvem som faktisk ville bli rammet. På spørsmål om hvilke reaksjoner de kunne bli rammet av, gav noen få av kildene konkrete svar.

NOAS' rapport «13 Months of Sunshine?» fra august 2012 gir i stor grad gir uttrykk for de samme synspunkter som Landinfo. I sammendraget står det:

Aktivitet for ulovlige opposisjonspartier i Norge vil kunne få konsekvenser ved retur til Etiopia, men det er ikke helt klart hvor omfattende aktivitet som skal til, eller akkurat hva reaksjonene vil være. Opposisjonelle har ikke tidligere blitt sendt tilbake til Etiopia, så ingen vet sikkert hva som vil skje med dem som nå returneres.

Etiopiske myndigheter slår hardt ned på tilknytning til ulovlige partier, og en kobling til disse partiene straffes strengt. Mange kilder mener at personer som er aktive for disse partiene i Norge vil risikere fengsel og tortur i Etiopia.

Graden av synlighet har betydning for hvor utsatt myndighetskritiske personer vil være ved retur, og ung alder innebærer større risiko for reaksjoner. Det er knyttet betydelig usikkerhet til hvordan etiopiske myndigheter vil opptre overfor myndighetskritikere som sendes tilbake. Opposisjonsledere mener det er sannsynlig at opposisjonelle som returneres til Etiopia vil utsettes for reaksjoner etter det har gått litt tid, og at anklagene gjerne vil kamufleres. Flere kilder mente at opposisjonelle som sendes tilbake til Etiopia vil kunne utsettes for fabrikkerte anklager og falske vitnemål.

Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn - i likhet med tingretten - at det ikke finnes sikker empiri eller informasjon om hva som skal til for at myndighetskritiske eksiletiopiere risikerer forfølgelse ved retur til Etiopia. En rekke personer har returnert frivillig til Etiopia fra Norge i løpet av de siste årene, men kun én er returnert ved tvang. Lagmannsretten legger til grunn at de returnerte har fått beskjed om at de kan henvende seg til den norske ambassaden dersom de får problemer. Etter det opplyste er det ikke rapportert om hendelser eller situasjoner med returnerte personer. Hvorvidt disse har drevet opposisjonell virksomhet i eksil, er imidlertid ikke kjent. Det er derfor vanskelig å trekke noen klare konklusjoner den ene eller andre veien ut fra dette.

Seniorrådgiver Dag Petterson har for lagmannsretten forklart at det finnes en viss opposisjon i Etiopia, men at myndighetene slår hardt ned på alt som oppfattes som en reell trussel mot regimet. Petterson forklarte at det var liten aktivitet knyttet til OLF i Etiopia etter at partiet ble forbudt. OLF er av myndighetene definert som en terrororganisasjon. Han forklarte at personer som på en eller annen måte er tilknyttet organisasjonen, herunder støtter organisasjonen økonomisk, kan straffeforfølges av myndighetene. Også når det gjelder politisk aktivitet utenfor Etiopia, er det Landinfos vurdering at myndighetene ved en retur til Etiopia vil legge stor vekt på om personen fremtrer som en reell trussel. De opererer med to hovedkategorier av trusler: 1) militær motstand og 2) «arabisk vår»-tilstander, der store folkemasser kommer i bevegelse, og som kan komme ut av kontroll. Personer som har karismatiske evner til å begeistre og sette folk i bevegelse - mobilisere - kan derfor bli ansett som en trussel.

Videre ga Petterson uttrykk for at myndighetene er vel kjent med at mange personer i utlandet begår politisk opposisjonelle handlinger for å få opphold der. Flere kilder som representanter fra Landinfo har møtt i Etiopia, har fortalt om dette, og at det har betydning for myndighetenes vurdering av politisk aktivitet i diasporaen.

Vitnet Martinsen fra NOAS har i lagmannsretten forklart at etter hans mening har utlendingsmyndighetene lagt terskelen for høyt for hva slags sur place-aktivitet som gir risiko for forfølgelse ved retur. Ingen av NOAS' kilder har uttalt at man må være en trussel. Kildene har kun snakket om kontakt med OLF, og at dette blir slått ned på uavhengig av om man er en taler, har sentrale posisjoner eller om man mobiliserer andre. Martinsen ga uttrykk for at han er uenig i Landinfos syn på at etiopiske myndigheter skiller mellom personer ut fra hvilket motiv de har for sin aktivitet. Myndighetene ser ikke på motivet, men bare på hvilke handlinger som gjøres.

For lagmannsretten har Günther Schröder gitt forklaring. Han er tysk statsborger med betydelig kunnskap og erfaring fra Etiopia. Han har vært benyttet som konsulent og foredragsholder i mange ulike sammenhenger, også av utlendingsmyndighetene i Norge. I sin forklaring for lagmannsretten ga Schröder uttrykk for en annen vurdering av risikoen for hjemvendte asylsøkere enn den Landinfo har bygget på. Schröder hadde også et annet syn på tilstedeværelsen av OLF i Etiopia etter at partiet ble ulovlig. Petterson opplyste i sin forklaring at Landinfo er vel kjent med Schröders synspunkter, men at hans analyser ikke er i samsvar med det som opplyses fra Landinfos kilder. Petterson forklarte også at han hadde spurt Schröder om å få oppgitt hvilke kilder han bygget på, men at Schröder ikke hadde opplyst dette.

Etter lagmannsrettens syn må det legges stor vekt på Landinfos vurderinger. Etter bevisførselen er det ikke tilstrekkelig grunnlag for å fravike Landinfos og vitnet Pettersons syn. Det gjelder selv om flere andre kilder, som Schröder, Pausewang og Trueman gir uttrykk for et noe annet syn enn Landinfo. Lagmannsretten viser til at Landinfos vurderinger bygger på grundige undersøkelser og tett kontakt med en rekke kilder i og utenfor Etiopia, jf. også henvisningen til uttalelsen i Rt-2015-1388 avsnitt 247. Lagmannsretten legger videre vekt på at Landinfo er kjent med og har vurdert rapportene fra NOAS, Schröder og de øvrige kilder.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn - i likhet med UNE - at det avgjørende ved risikovurderingen vil være graden av synlighet, og hvorvidt myndighetene vil oppfatte vedkommende som en trussel ved retur.

Som foran nevnt har lagmannsretten funnet at A har utøvd politisk aktivitet i Norge.

A er medlem i OLFs avdeling i Y og har vært [stilling] der fra [år]. I egenskap av [stilling] har hun vært medlem i «Executive committee». Videre har hufn deltatt i flere demonstrasjoner og møter hvor det er ytret kritikk mot myndighetene i Etiopia. Hun deltok på det skandinaviske OLF-møtet i 2009. Det legges også til grunn at hun opprettet en Facebook-profil i 2010 hvor hun har skrevet innlegg.

Lagmannsretten legger videre til grunn at A har foretatt flere innbetalinger til OLFs avdeling i Y . Lagmannsretten bemerker at den første innbetalingen er datert 29. oktober 2008, dvs. etter Utlendingsnemndas vedtak av 14. oktober 2008.

A har vært medlem av Oromo Forbund i X og medlem i Det oromiske samband i Oslo. Forbundet i X arrangerer kulturelle aktiviteter og seminarer. D har som vitne i lagmannsretten opplyst at sambandet i Oslo er en forening for alle oromoer i Norge uansett politisk syn.

Lagmannsretten slår innledningsvis fast at det å være oromo i seg selv ikke innebærer en risiko ved retur. Lagmannsretten bemerker videre at det kan se ut til at As politiske aktivitet har økt betydelig fra hun fikk sitt første avslag ved UDIs vedtak i 2007 og etter hvert som hun har fått avslag på klager og omgjøringsanmodninger. Lagmannsretten mener at dette svekker mulighetene for at myndighetene i Etiopia vil anse henne som en trussel ved retur.

Slik lagmannsretten ser det, øker ikke risikoen nevneverdig ved at A hadde vervet som [stilling] i OLF-Y i [år] eller at hun som [stilling] var med i «Executive committee». Det samme gjelder As innbetalinger til OLF i Y.

For lagmannsretten er det fremvist tre videoklipp fra demonstrasjoner som A har deltatt i. Dette gjelder en demonstrasjon mot den etiopiske regjeringen i [dato], demonstrasjon i Oslo [dato] mot massakre av oromostudenter og en demonstrasjon i Y [dato]. Det første videoopptaket viser at A holder en appell på ca. 30 sekunder. Det siste videoopptaket viser at roperten går på rundgang mellom 18 personer. 6 personer, inklusive A, holdt appell. Hun har også deltatt i flere andre demonstrasjoner. Hun har videre vist til at hun deltok i organiseringen av demonstrasjonen mot returavtalen i [dato], og at det ligger et klipp på YouTube der hun snakker til forsamlingen.

Det å delta som én blant mange i en demonstrasjon eller på kulturelle arrangementer gir etter lagmannsrettens syn ikke tilstrekkelig synlighet, selv om vedkommende avbildes eller filmes. Det er personer som har en ledende rolle, som mobiliserer, og som myndighetene ser kan ha evnen til å mobilisere også i Etiopia, som kan være i fare. Dette omfatter også personer med sentrale posisjoner og aktivitet knyttet til ulovlige opposisjonspartier. Etter den bevisførsel som har vært, har A etter lagmannsrettens syn ikke hatt en tilknytning til OLF i Norge som tilsier at hun skulle risikere alvorlige reaksjoner ved retur.

Etter lagmannsrettens vurdering har A etter dette ikke utvist slik aktivitet i Norge som gir grunn til å tro at hun vil bli utsatt for forfølgelse ved retur til Etiopia.

Heller ikke når det foretas en samlet vurdering av A aktiviteter i Etiopia og Norge foreligger det - etter lagmannsrettens vurdering - noen velbegrunnet frykt for forfølgning dersom hun returneres til Etiopia. Dette gjelder selv om A var medlem av OLF da partiet var lovlig, og selv om hun har vært arrestert tre ganger i Etiopia. Hendelsene ligger langt tilbake tid. Det er heller ikke opplyst om noen reaksjoner fra myndighetene etter at hun ble løslatt i 2004 og frem til 2007 da hun forlot landet.

Vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a er dermed ikke oppfylt. Etter dette foreligger det ikke noen feil som gjør at Utlendingsnemndas beslutning er ugyldig.

Anken over tingrettens dom, domsslutningen punkt 1, forkastes.  

Sakskostnader

Staten har vunnet saken for lagmannsretten og har krav på dekning av sine sakskostnader etter tvisteloven§ 20-2 første ledd, jf. annet ledd. Det foreligger ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig med unntak fra omkostningsansvaret helt eller delvis etter bestemmelsens tredje ledd. Lagmannsretten har ikke vært i tvil om resultatet. Selv om det er en sak mot staten som er av stor velferdsmessig betydning for A, er dette ikke tilstrekkelig til å gjøre unntak. De tilleggsmomenter som er anført av ankende part, kan ikke begrunne unntak så lenge lagmannsretten ikke har vært i tvil om resultatet. Det er etter rettspraksis ikke noe generelt utgangspunkt at en asylsøker fritas for ansvar for sakskostnader.

Etter lagmannsrettens syn er det da heller ikke grunn til å anvende unntaksbestemmelsen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd for sakskostnadene i tingretten, slik tingretten har gjort. A plikter etter hovedregelen i § 20-2 første ledd å dekke statens sakskostnader fullt ut for tingretten.

Advokat Rune Tveit har på vegne av staten krevd erstattet kr 81.250 i sakskostnader for lagmannsretten, og kr 81.250 for tingretten. Lagmannsretten finner at kostnadene har vært nødvendige, idet det ut fra saken har vært rimelig å pådra dem, og retten legger beløpene til grunn, jf. tvisteloven § 20-5.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Anken over tingrettens dom, domsslutningen punkt 1, forkastes.

  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til staten v/Utlendingsnemnda 81 250 - åttièntusentohundreogfemti - kroner innen to uker fra dommens forkynnelse.

  3. I sakskostnader for tingretten betaler A til staten v/Utlendingsnemnda 81 250 - åttièntusentohundreogfemti - kroner innen to uker fra dommens forkynnelse.


--------------------------------------------------------------------------------

 

Siste endringer
  • Ny: LB-2015-108373 Asyl (beskyttelse). Opphold på humanitært grunnlag. Politisk aktivitet. Sur-place. Troverdighet. Etiopia (09.01.2017)

    Avgjørelsen gjelder avslag på beskyttelse (asyl) og opphold på humanitært grunnlag. Lagmannsretten opprettholdt UNEs avgjørelse om å avslå etiopisk statsborgers asylsøknad på bakgrunn av politisk aktivitet i Norge og i hjemlandet. Lagmannsretten fant i likhet med UNE at det at A hadde endret vesentlige punkter i forklaringen underveis og etter avslag, svekket As generelle troverdighet. De fant heller ikke at As tilknytning til OLF og aktiviteter i Norge og i hjemlandet var tilstrekkelig til at myndighetene kunne anse A som en trussel. Vilkåret om velbegrunnet frykt for forfølgelse var dermed ikke oppfylt.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen