Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-126451
Dokumentdato : 18.01.2016

Beskyttelse (asyl). Konvertering. Afghanistan. Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

 

Etter en samlet vurdering kom lagmannsretten til at det ikke var «nogenlunde sannsynlig» at to afghanske ektefeller reelt hadde konvertert til kristendommen. Dermed ble anken over UNE sine vedtak om avslag på søknad om beskyttelse forkastet. Lagmannsretten la vekt på at ektefellene hadde hatt et sterkt ønske om å skaffe seg et grunnlag for opphold i Norge, hadde begrensede kunnskaper om kristen tro og fremsto med svekket troverdighet på grunn av tidligere uriktig asylhistorie.


Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknad om asyl og etterfølgende beslutning om ikke å omgjøre vedtaket. Hovedspørsmålet er om de ankende parter etter ankomsten til Norge har konvertert fra islam til kristendommen og som følge av det, har krav på asyl.

De ankende parter, A og B, som er gift, kom sammen til Norge 6. juni 2009. Ved ankomsten søkte ektefellene om asyl. Av ankomstregistreringsskjemaet fremgår at A og B opplyste at de hadde flyktet fra byen [sted] i Afghanistan fordi de var blitt utsatt for vold og drapstrusler og det derfor ikke lenger var trygt for dem å bo der. Som lagmannsretten vil komme tilbake til under sine merknader, har ektefellene under ankeforhandlingen erkjent at de opplysningene de ga ved ankomsten og som de senere har fastholdt helt frem til etter tingrettens dom, ikke er riktige.

Utlendingsdirektoratet, heretter forkortet UDI, avslo ektefellenes asylsøknad 19. november 2009. Avslaget ble begrunnet med at A og B ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort at de ved retur til hjemlandet risikerte forfølgelse som nevnt i flyktningkonvensjonen artikkel 1 A. UDI viste til at det påberopte asylgrunnlaget var av privat karakter og at vilkårene for å henvise søkerne til internflukt i Kabul var oppfylt.

A og B påklaget avslaget og fikk innvilget utsatt iverksettelse til klagen var behandlet. Etter at klagen først var blitt behandlet og avvist av UDI 23. februar 2010, ble den oversendt til Utlendingsnemnda, heretter forkortet UNE.

Etter at det var avholdt nemndsmøte hvor A og B møtte personlig, traff UNE vedtak om endelig avslag på ektefellenes asylsøknader 23. juni 2011. Etter UNEs oppfatning forelå det ikke nødvendig årsakssammenheng mellom forfølgelsesrisikoen som ektefellene hadde påberopt seg, og forfølgelsesgrunnene i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, jf. § 30. UNE fant videre at sikkerhetssituasjonen i [sted] var forsvarlig, og at vilkårene i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b ikke var oppfylt. I UNEs vedtak ble ektefellene gitt frist til 26. juli 2011 med å forlate landet. Denne fristen ble ikke overholdt.

Kort tid etter UNEs avslag, 10. august 2011, sendte ektefellen en ny omgjøringsbegjæring. I begjæringen ble det anført at det forelå menneskelig hensyn som ga grunnlag for opphold. Dels ble det vist til at B nå var gravid, og at hun som følge av tidligere aborter var redd for at hun igjen skulle abortere. Det ble også vist til at hun var deprimert. For så vidt gjaldt A ble det opplyst at han hadde vondt i ryggen, at han ble utredet for astma og at han også var deprimert. I etterkant av innsending av omgjøringsbegjæringen sendte ektefellene senere inn supplerende helseopplysninger. Her fremgikk det blant annet at A slet med psykiske problemer og hadde forsøkt å ta sitt eget liv.

A og B fikk 29. september 2011 en datter, som senere fikk navnet C. Det ble også søkt om asyl for henne, men søknaden ble avslått. Avslaget ble påklaget av foreldrene.

UNE avslo ektefellenes omgjøringsbegjæring 11. mars 2013. Etter nemndas oppfatning var situasjonen for familien ikke så alvorlig at vilkårene for å innvilge opphold etter utlendingsloven § 38 var oppfylt.

Etter UNEs avslag ble det sendt inn ytterligere og oppdaterte opplysninger om As helsesituasjon. Her fremgikk det blant annet at han var sterkt fortvilet og at han i løpet av noen måneder hadde tatt to overdoser med medisiner som følge av at han følte at han ikke fikk nødvendig hjelp. UNE oppfattet de nye opplysningene som en ny omgjøringsbegjæring. I vedtak av 28. august 2013 fant imidlertid nemnda at det ikke forelå opplysninger som tilsa at han hadde noen alvorlige psykiske lidelser. I vedtaket viste nemnda for øvrig til at hans suicidalitet var vurdert som en situasjonsbetinget følge av uvissheten rundt familiens oppholdstillatelse i Norge. Videre ble det lagt vekt på at det fra legehold ikke var påvist symptomer på dyp depresjon eller psykose. Ut fra en konkret helhetsvurdering kom UNE til at vilkårene i utlendingsloven § 38 fortsatt ikke var oppfylt.

Av UNEs vedtak fremgikk for øvrig følgende med uthevet skrift:

UNE ønsker å presisere at det IKKE foreligger en uavklart situasjon m.h.t. klagernes rett til opphold i Norge. Klagerne har hatt en selvstendig plikt til å forlate riket etter UNEs vedtak av 23.06.2011, hvor utreisefristen ble satt til 26.07.2011. Senere omgjøringsanmodninger har ikke endret dette. De voksne klagerne har for øvrig begge fått endelige vedtak om utvisning, jf. UNEs vedtak av 20.09.2012.

A og B som fra sommeren 2009 hadde oppholdt seg på et asylmottak på Flisa, flyttet 5. september 2013 til et asylmottak i Hemsedal. Etter å ha vært på mottaket et par uker, ble de kjent med F, en kvinnelig, iransk asylsøker. F fortalte dem om sine depresjoner og om hvordan hun hadde funnet ro gjennom kristendommen. Hun bidro til at ektefellene ble kjent med personer i den kristne menigheten i Hemsedal og ga dem en bibel skrevet på farsi.

I begynnelsen av november 2013 ga både A og B uttrykk overfor presten i menigheten, Alan Madsen, at de ønsket å la seg døpe. De to ble deretter døpt av Madsen under en gudstjeneste i Hemsedal kirke 17. november samme år.

Den 16. desember 2013 sendte ektefellenes advokat en ny omgjøringsbegjæring til UNE. I begjæringen ble det opplyst at familien hadde konvertert til kristendommen og at A og B som følge av det hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved en eventuell retur til Afghanistan, noe som ga rett til beskyttelse i medhold av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Sommeren 2014 fikk ektefellene en sønn, D, som er født 0.0.2014, og som senere ble døpt. Det ble sendt inn en egen søknad om opphold for ham, men denne ble avslått.

UNE behandlet ektefellenes omgjøringsbegjæring i nemndsmøte med personlig fremmøte 21. januar 2015 og fattet vedtak i saken 10. februar 2015. Av vedtaket fremgår at omgjøringsbegjæringen ble avslått med dissens. Flertallet, to av nemndas tre medlemmer, var av den oppfatning at A og B ikke var reelle konvertitter, og at de av den grunn heller ikke hadde noen velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur.

A og B sendte stevningsvarsel til UNE 5. mars 2015. Varselet ble betraktet som en ny omgjøringsbegjæring, og førte til at UNE 16. mars 2015 besluttet at det ikke var grunnlag for å omgjøre avslaget av 10. februar 2015. Ved stevning av 10. april 2015 ble saken brakt inn for Oslo tingrett, med påstand om at UNEs vedtak var ugyldige. Sammen med stevningen ble det også fremmet begjæring om midlertidig forføyning, med påstand om at om at UNEs vedtak ikke kunne effektueres før rettskraftig dom.

Oslo tingrett avsa 22. juni 2015 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. B og A dømmes i fellesskap til å betale sakskostnader til Staten ved Utlendingsnemnda med kr 98.750 - nittiåttetusensyvhundreogfemti - kroner, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A og B har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Borgarting lagmannsretts hus 3. og 4. desember 2015. Partene var representert ved sine prosessfullmektiger. A og B avga partsforklaringer. Rådgiver i UNE, Kristine Oppegaard, som var til stede under hele ankeforhandlingen, og fire andre vitner avga forklaring. For øvrig ble det foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Domsavsigelsen er blitt forsinket som følge av stor arbeidsbelastning hos domsskriver.

De ankende parter, A og B, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er feil. Dette skyldes dels feil rettsanvendelse og dels feil bevisvurdering.

A og B har begge vært igjennom en reell konvertering fra islam til kristendommen. Det er ikke omstridt at afghanere som konverterer til kristendommen vil stå i fare for å bli forfulgt ved retur til hjemlandet, og det følger da av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a at ektefellene har krav på beskyttelse. UNEs vedtak om å nekte dem asyl er derfor ugyldig.

Tingrettens rettsanvendelsesfeil består i at tingretten har anvendt feil beviskrav, når det i dommen vurderes om det er «sannsynlig» at A og B hadde konvertert til kristendommen da de lot seg døpe. Det følger av rettspraksis at vurderingstemaet ikke er hva som er sannsynlig, men at det er tilstrekkelig at asylgrunnlaget er «noenlunde sannsynlig».

Tingretten har foretatt en uriktig bevisvurdering når retten kom til at A og B ikke har foretatt en reell konvertering til kristendommen. På bakgrunn av deres partsforklaringer og vitneforklaringene fra personer som kjenner dem godt, og som har de beste forutsetninger for å vurdere deres tro, må det anses bevist at ektefellene allerede hadde konvertert da de ble døpt. Under enhver omstendighet kan det ikke være tvilsomt at de hadde det da UNE foretok sin siste vurdering i forbindelse med beslutningen 16. mars 2015, da UNE fant at det ikke var grunnlag for å omgjøre vedtaket av 10. februar 2015 om avslag på asylsøknaden.

Det bestrides ikke at søkerens generelle troverdighet vil kunne være relevant ved vurderingen av en asylsøknad, og heller ikke at A og B tidligere har avgitt en uriktig asylhistorie. Det forhold at de to nå begge erkjenner at den tidligere historien ikke var korrekt, er imidlertid ikke noe bevis for at deres konvertering ikke er reell. Det er konverteringen som er det sentrale, ikke den opprinnelige asylhistorien. Ektefellenes innrømmelse av at de tidligere har forklart seg uriktig, viser at de nå har en sterk kristen overbevisning.

Ved bevisvurderingen må det legges vesentlig vekt på at flere vitner med inngående kjennskap til ektefellene har forklart at de er overbevist om at både A og B har konvertert til kristendommen. Vitnene er selv kristne og har gode forutsetninger for å vurdere om det foreligger en reell konvertering. Dersom ektefellene hadde konvertert for å få opphold, ville vitnene har oppdaget dette.

Ektefellenes omfattende deltakelse i ulike kristne aktiviteter over lang tid må tillegges betydelig vekt. Slike aktiviteter er en av de få måtene en person utad kan bevise at vedkommende er blitt kristen.

UNEs tallmateriale som staten anfører at viser hvordan antallet asylsøkere som påberoper seg konvertering som asylgrunnlag varierer avhengig av hvor restriktive myndighetene er med å innvilge asyl på annet grunnlag, gir ikke noe sikkert og entydig bilde. Materialet gir således ikke grunnlag for å så tvil om riktigheten av As og Bs forklaringer om sin konvertering.

Begge ektefellene har gitt en troverdig forklaring om hvordan de ble kjent med kristendommen og hvorfor de valgte å konvertere fra islam. Det er ikke noe påfallende i at det gikk relativt kort tid fra de fikk kunnskap om kristendommen og til de lot seg døpe. Etter at de blir kjent med F og hun fortalte dem om Jesus, opplevde både A og B at de fikk ro og at de etter flere års håpløshet så lysere på livet samt fikk bedre helse. Det er derfor naturlig at de samtidig ble overbevist om at kristendommen var den rette religion for dem og at de samtidig lot seg døpe.

Det forhold at A og B hadde begrenset kunnskap om kristendommen da de lot seg døpe, gir ingen indikasjon på at konverteringen ikke var reell. Det er ikke uvanlig at personer som er omvendt til kristendommen raskt ønsker å bli døpt og at opplæringen i den kristne tro primært skjer etter dåpen. For øvrig hadde begge ektefellene fått kunnskap om sentrale elementer i kristendommen gjennom sine samtaler med sogneprest Madsen før de ble døpt.

UNE har i sitt vedtak lagt vekt på at A og B i liten grad skal ha reflektert over hvilke konsekvenser en konvertering kunne få for dem og deres familier. Det er imidlertid ikke riktig at de to ikke har tenkt på konsekvensene. Som prest var Madsen opptatt av å forklare dem at konvertering fra islam ville kunne få følger for dem. De har begge vært oppmerksom på konsekvensene, men har ikke ansett disse for å være til hinder for en konvertering. Ved vurderingen av ektefellenes refleksjoner over konsekvensene må det tas i betraktning at de befinner seg i Norge, mens familien deres befinner seg i Afghanistan eller Iran. Dette innebærer at sannsynligheten for at en konvertering skal få negative konsekvenser for A og B er begrenset.

Etter dåpen har begge ektefellene fått en enda dypere forståelse for innholdet i kristendommen. Det er således ikke riktig som UNE og tingretten har lagt til grunn, at de to mangler kunnskap om sentrale elementer og at denne mangelen i seg selv underbygger at konverteringen ikke er reell.

Ved vurderingen av hvilken vekt som skal legges på refleksjon over konsekvensene av en konvertering og innholdet i kristendommen, er det viktig å se hen til søkernes personlige forutsetninger. I denne saken må det tas i betraktning at B aldri har gått på skole og at A bare har seks års skolegang. Dette innebærer at deres forutsetninger for å forklare seg om sin tro til andre, ikke vil være den samme som for personer med lengre utdannelse.

Det kan ikke være tvilsomt at de er reelle kristne konvertitter, som vil være utsatt for forfølgelse ved eventuell retur til Afghanistan, og at de derfor har krav på asyl. Dette er heller ikke bestridt av staten.

Under forutsetning av at lagmannsretten finner at A og B er reelle konvertitter, begjærer de midlertidig forføyning om at UNEs vedtak ikke kan effektueres før rettskraftig dom, jf. tvisteloven § 34-1 første ledd bokstav b, jf. § 34-2 første ledd, jf. annet ledd. A og B er enige i at det ikke er grunnlag for å kreve midlertidig forføyning dersom lagmannsrett skulle komme til at de ikke er reelle konvertitter.

A og B har nedlagt slik påstand:

I forføyningssaken

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 10.02.2015 med senere beslutning av 16.03.2015 kan ikke effektueres før rettskraftig dom.
  2. Ankende parter tilkjennes saksomkostninger.

I hovedsaken:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 10.02.2015 med senere beslutning av 16.03.2015 er ugyldige.
  2. Ankende parter tilkjennes saksomkostninger.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Det er ingen feil ved Utlendingsnemndas vedtak eller beslutning som får betydning for avgjørelsenes gyldighet. UNE har foretatt korrekte faktiske og rettslige vurderinger av asylsøknadene fra A og B, og tingrettens dom er derfor riktig.

Staten bestrider ikke at reelle konvertitter fra Afghanistan har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur og rett til asyl. Det kan imidlertid ikke legges til grunn som noenlunde sannsynlig at A og B har konvertert til kristendommen. De to og barna deres har derfor ikke krav på asyl i medhold av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Fordi det ikke er noen risiko for bekvemmelighetskonvertitter å vende tilbake til Afghanistan, er det ikke grunnlag for asyl i medhold av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b.

A og B har fra ankomsten til Norge i juni 2009 og helt frem til ankeforhandlingen gitt en uriktig asylhistorie. Ved vurderingen av om deres konvertering er reell, må det legges betydelig vekt på at de begge har en svært svekket troverdighet.

Videre må det ved vurderingen legges vekt på at UNEs tallmateriale sannsynliggjør at konvertering til kristendom påberopes som asylgrunnlag i perioder hvor UNE innskjerper kravene for å få asyl på annet grunnlag. Dette tilsier at anførsler om konvertering bør vurderes kritisk.

Det forhold at A og B forklarer at de nærmest samtidig fikk en kristen overbevisning og at de lot seg døpe på samme dag, underbygger at konverteringen var foranlediget av et ønske om å skaffe seg et asylgrunnlag.

Vitneforklaringene fra personene i det kristne miljøet i Hemsedal gir ingen sikre holdepunkter for at A og B er reelle konvertitter. Vitnene har ikke tidligere vært opptatt av ektefellenes bakgrunn og asylhistorie, og legger heller ikke nå vekt på at de to tidligere har forklart seg uriktig både til utlendingsmyndighetene og til tingretten.

Islam har en helt sentral betydning i det afghanske samfunnet, og konvertering til kristendommen vil få dramatiske konsekvenser for en afghaner. Dette tilsier at personer som virkelig vurderer å konvertere, tenker grundig igjennom hvilken betydning dette vil kunne få for forholdet til familien og i forhold til andre. Ektefellene har imidlertid i liten grad reflektert over mulige konsekvenser, og dette tilsier at det for deres del ikke er tale om en reell konvertering.

Det forhold at det gikk så kort tid fra UNEs siste avslag 22. august 2013 og til den påståtte konverteringen, underbygger at det var ønske om å skaffe seg et nytt asylgrunnlag, og ikke en reell kristen overbevisning, som var motivet bak ektefellenes dåp og deltakelse på kristne aktiviteter. A og B hadde for øvrig liten kunnskap om innholdet i kristendommen da de lot seg døpe, og synes fortsatt å ha begrenset kunnskap og forståelse for innholdet i kristendommen. Blant annet er de i liten utstrekning i stand til å peke på sentrale forskjeller mellom denne religionen og islam.

Staten v/Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

I hovedsaken:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

I forføyningssaken:

  1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Innledning

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten når det gjelder gyldigheten av UNEs vedtak og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som er gitt i tingrettens dom.

Hovedspørsmålet i saken er om A og B har konvertert til kristendommen og som følge av det har krav på oppholdstillatelse som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd. Bestemmelsen lyder:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen
  a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller
  b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

Partene er enige om at dersom konverteringen til kristendommen er reell, har A og B samt deres to barn en «velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av ... religion». Avgjørende for utfallet av ankesaken er derfor om ektefellene reelt har konvertert til kristendommen, eller om de påberoper seg konvertering for å oppnå oppholdstillatelse i Norge.

Det er enighet om at dersom konverteringen ikke er reell, vil ikke det forhold at ektefellene under sitt opphold i Norge har fremstått som kristne få alvorlige konsekvenser for dem ved en retur til Afghanistan. A og B har således ikke for lagmannsretten anført at de subsidiært, dvs. for det tilfellet at deres konvertering ikke anses reell, har krav på beskyttelse i medhold av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b.

Partene er også enige om at det ikke er grunnlag for å kreve midlertidig forføyning dersom lagmannsrett skulle komme til at de ikke er reelle konvertitter.

Generelt om de rettslige rammer for lagmannsrettens prøving

Domstolenes prøving av gyldigheten av forvaltningsvedtak knytter seg til faktum på vedtakstidspunktet, men det er som utgangspunkt adgang til å ta hensyn til nye bevis som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet. Dette prinsippet gjelder også i saker som berører menneskerettigheter, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 81 sammenholdt med avsnitt 98. Skjæringstidspunktet er dermed situasjonen på tidspunktet for siste vedtak fra UNE, dvs. beslutningen 16. mars 2015 om ikke å omgjøre vedtaket av 20. februar 2015.

Når det gjelder beviskravet ved prøvingen, viser lagmannsretten til Rt-2011-1481, særlig avsnitt 45 og 46, hvor Høyesterett oppsummerer beviskravet slik:

(45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

(46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som ikke tidligere har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Under henvisning til de prinsipielle betraktningene i de siterte avsnittene legger lagmannsretten til grunn at det ikke gjelder noe krav om sannsynlighetsovervekt, men er tilstrekkelig at det at det ut fra en helhetsvurdering fremstår som «noenlunde sannsynlig» at A og B har konvertert.

Kjernen i en kristen tro er en indre religiøs overbevisning av utpreget personlig karakter. Saker som gjelder konvertering innebærer derfor at domstolene blir stilt overfor et vanskelig bevistema, hvor det ofte vil være få objektive holdepunkter som gir direkte og sikker veiledning.

Ved vurderingen av As og Bs sak har lagmannsretten sett hen til UNCHRs retningslinjer «GUIDELINES ON INTERNATIONAL PROTECTION: Religion-Based refugee Claims under Aricle 1A(2) of the 1951 Convention and/or the 1967 Protocol relating to the Status of Refuges.» Bevisvurderingen i saker hvor asylsøkeren konverterer etter at han har forlatt hjemlandet og konverteringen anføres som grunnlag for et sur place krav, er omhandlet i retningslinjene punkt III c punkt 34 og 35:

34. Where individuals convert after their departure from the country of origin, this may have the effect of creating a sur place claim. In such situations, particular credibility concerns tend to arise and a rigorous and in depth examination of the circumstances and genuineness of the conversion will be necessary. Issues which the decision-maker will need to assess include the nature of and connection between any religious convictions held in the country of origin and those now held, any disaffection with the religion held in the country of origin, for instance, because of its position on gender issues or sexual orientation, how the claimant came to know about the new religion in the country of asylum, his or her experience of this religion, his or her mental state and the existence of corroborating evidence regarding involvement in and membership of the new religion.

35. Both the specific circumstances in the country of asylum and the individual case may justify additional probing into particular claims. Where, for example, systematic and organised conversions are carried out by local religious groups in the country of asylum for the purposes of accessing resettlement options, and/or where «coaching» or «mentoring» of claimants is commonplace, testing of knowledge is of limited value. Rather, the interviewer needs to ask open questions and try to elicit the motivations for conversion and what effect the conversion has had on the claimant's life. (...).

UNCHRs retningslinjer gir anvisning på en streng og inngående undersøkelse av omstendighetene rundt konverteringen og om denne er genuin. Konverteringen må vurderes både på bakgrunn religion og kultur i opprinnelseslandet. Islam har en helt sentral plass i afghaneres liv, både i offentlig og i privat sammenheng, og konvertering til kristendommen vil kunne få dramatiske konsekvenser, ikke bare for den som konverterer men også for vedkommendes familie. Det vil derfor være relevant å se hen til hvordan asylsøkeren har forholdt seg til denne problemstillingen.

UNCHRs retningslinjer peker på at spesielle omstendigheter i asyllandet vil kunne ha betydning. I den forbindelse viser lagmannsretten til at tall fra UNE tilsier at antallet personer som påberoper seg konvertering til kristendommen som asylgrunnlag øker i perioder hvor det skjer en innstramning som gjør det vanskeligere å få opphold på annet grunnlag. Denne sammenhengen underbygger at det er personer som uten å være reelle konvertitter anfører at de er blitt kristne. En slik generell antakelse utgjør en del av det samlede bevisbildet, men kan i den enkelte sak - hvor det skal foretas en konkret og individuell vurdering - ikke tillegges selvstendig vekt.

Kunnskap om den nye religionen og deltakelse i religiøs aktivitet er i følge retningslinjene relevante momenter, men det er særlig fremhevet som sentralt å klarlegge asylsøkerens motiver for konverteringen og hvilke virkninger denne har hatt for vedkommendes liv.

Nærmere om den konkrete vurderingen

Spørsmålet om A og B har konvertert skal vurderes konkret og individuelt for hver av dem. Fordi ektefellene i det vesentlige har forklart seg sammenfallende og bevisbildet for øvrig er tilnærmet likt, vil lagmannsrettens drøftelser nedenfor omfatte begge ektefellene med mindre det gis uttrykk for noe annet.

I saker som gjelder konvertering vil asylsøkerens forklaring om konverteringen være et sentralt bevis. Hvilken vekt som skal legges på forklaringen, vil avhenge av søkerens generelle troverdighet. I denne saken er det av betydning at A og B tidligere har gitt en annen asylhistorie enn den de har kommet med under ankeforhandlingen.

Tingretten har i sin dom gitt følgende fremstilling av ektefellenes opprinnelige asylhistorie:

Saksøkerne har i sine opprinnelige asylsøknader av 29. juni 2009 nesten identiske begrunnelser for grunnlag for opphold i Norge. Her fremgår det at det ikke lenger var trygt for dem å bo i Afganistan som følge av at A hadde blitt oppsøkt i butikken av noen ukjente menn som krevde at de skulle betale USD 50 000. Han fikk betalingsfrist til neste dag. A nektet å betale og det oppsto en krangel. Neste dag holdt han butikken stengt. Om natten ble A og hans kone oppsøkt av 7-8 tildekte menn som truet med å drepe dem. A ble slått i ansiktet med geværkolbe. De truet også med å voldta hans kone hvorpå hun besvimte. A gikk da med på å betale USD 20 000 neste dag. Han besluttet deretter at det ikke lenger var trygt for dem å bli værende i [sted]. De flyktet neste dag uten å fortelle noe til familiene. De betalte USD 20 000 for å komme seg til Norge. Pengene skaffet han i Kabul. A mener det var fetteren E som sto bak angrepet. E hadde truet han i Kabul noen dager i forveien. Bakgrunnen var at A nektet E (37), som hadde vært/var talib, å gifte seg med As yngre søster (17). Dette likte ikke fetteren.

Det fremgår av tingrettens dom at tingretten ikke festet lit til de ankende parters opprinnelige asylhistorie. Den nye asylhistorien som de ankende parter har fortalt for lagmannsretten, bekrefter at tingrettens skepsis var velbegrunnet.

Den nye asylhistorien er som følger: A er født i [sted] i Afghanistan, men familien hans flyttet til Iran og bosatte seg der da han var fire eller fem år gammel. I 1999 giftet A seg med B, som da var 14 år. Hun var født i Iran, men kom fra en afghansk familie. I 2001 flyttet ekteparet til [sted] i Afghanistan, hvor de bodde frem til 2005. Som følge av ulike problemer i Afghanistan, herunder vanskeligheter med å få arbeid, flyttet A og B tilbake til Iran i 2005. Fordi situasjonen for afghanere i Iran var vanskelig, bestemte de seg for å reise til Europa. Da A og B kom til Europa, fikk de høre at det var vanskelig å få oppholdstillatelse. For å vise at de hadde et reelt behov for asyl, valgte ektefellene derfor å fortelle den asylhistorien som fremgår av asylintervjuet. A og B har inntil nylig holdt fast ved denne historien, fordi ektefellene fryktet at de ville bli sendt ut av landet dersom de fortalte den sanne historien.

As og Bs prosessfullmektig har anført at ektefellenes innrømmelse av at de tidligere har forklart seg uriktig, er et bevis på at de nå har en sterk kristen overbevisning. Vurdert opp mot de øvrige bevismomenter er lagmannsretten ikke enig i dette.

Det forhold at ektefellene under ankeforhandlingene har fortalt en ny og helt annen asylhistorie enn den de forklarte i sine asylintervjuer etter ankomsten til Norge i juni 2009, og som de senere har opprettholdt både overfor utlendingsmyndighetene og også under hovedforhandlingen i tingretten så sent som i juni 2015, innebærer etter lagmannsrettens syn at deres generelle troverdighet må anses som lav. Denne lave troverdigheten er i seg selv ikke til hinder for at deres forklaring om at de er konvertert til kristendommen kan være riktig, men innebærer at det er grunn til å foreta en kritisk vurdering både av deres forklaringer og de øvrige bevis som de har påberopt seg.

Ved vurderingen av spørsmålet om A og B er reelle konvertitter må det tas i betraktning at de har vært svært opptatt av - og har gjort en rekke forsøk på - å skaffe seg et grunnlag for rett til opphold i Norge. Det vises i den forbindelse til den redegjørelse som er gitt innledningsvis i dommen, og hvor det fremgår at de - etter først å ha fått endelig avslag på søknaden som var begrunnet med at det ikke var trygt for dem å bo i Afghanistan - fremsatte en ny søknad hvor de påberopte seg helsemessige hensyn.

Videre må det legges vekt på at dåpen fant sted svært kort tid etter at UNE 22. august 2013 traff vedtak om ikke å omgjøre tidligere vedtak om endelig avslag på ektefellenes søknad om opphold på humanitært grunnlag. Det fremgår av UNEs vedtak at vedtaket også ble sendt politiets utlendingsenhet for oppfølgning, og at vedtaket kunne effektueres uten ytterligere forvarsel. Sett i lys av vedtaket og ektefellenes sterke ønske om å bli værende i Norge, legger lagmannsretten til grunn at de etter UNEs vedtak hadde en sterk egeninteresse i å skaffe seg et nytt grunnlag for opphold her i landet.

Da ektefellene kom til asylmottaket i Hemsedal i begynnelsen av september 2013, ble de kjent med F, en iransk asylsøker, som introduserte dem til kristendommen. B har forklart at hun så at F fikk ro av å lese i bibelen, og at hun tenkte at hun og A burde gjøre det samme, slik at de kunne bli kvitt sine problemer. Da hun begynte å lese i bibelen, ble hun glad og fikk ro og håp.

Lagmannsretten forstår det slik at ektefellene anså seg som kristne også før de ble døpt, men kan ikke se at de har tidfestet dette nærmere eller vist til noen spesiell hendelse hvor omvendelsen skal ha funnet sted.

Da dåpen fant sted, var det ikke gått mer enn omlag to måneder fra ektefellene gjennom F var blitt kjent med kristendommen. Selv om A og B før dåpen hadde hatt samtaler med sognepresten i Hemsedal, Allan Madsen og andre kristne, samt lest i bibelen på egenhånd, legger lagmannsretten til grunn at deres kunnskap om innholdet i den kristne tro var begrenset.

Ektefellene har gitt noe unnvikende og delvis også ulike forklaringer når det gjelder spørsmålet om de - da de ble døpt - var klar over at konvertering til kristendommen ville kunne gi dem grunnlag for opphold. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke tvilsomt at de begge hadde slik kunnskap. I den forbindelse vises det til at det ikke gikk mer enn seks dager fra dåpen til sognepresten i Hemsedal, Allan Madsen, 21. november 2013 utferdiget en erklæring med overskriften «Ang. Asyl-søknad:». Av erklæringen fremgår at A og B er døpt, at de deltar aktivt i gudstjenestene og ulike aktiviteter i regi av menigheten. Videre uttales følgende:

Hele familien er kristen, og vil få det vanskelig hvis deres søknad om oppholdstillatelse ikke besvares positivt, og de derfor må reise tilbake til Afghanistan, hvor de - som det fremgår av det vi i dag vet om landet - kommer til å stå overfor svære forfølgelser fra islamistisk side (Sunni-muslimer) - eventuelt med døden til følge.

Videre vises det til at en rekke personer undertegner en erklæring til «den det måtte vedrøre» datert 24. november 2013, hvor de bekrefter at A og B har blitt kristne og latt seg døpe, samt gir uttrykk for bekymringer for hva som kan skje dersom ektefellene blir sendt tilbake til Afghanistan. Endelig vises det til Gunn Berit og Ingar Nergårds brev til ektefelles prosessfullmektig av 25. november 2013, som redegjør for at ektefellene hadde vært igjennom en «Kristen omvending».

Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at formålet med ovennevnte erklæringer og brev, som alle ble utferdiget kort etter dåpen, var å dokumentere at ektefellene hadde fått et nytt oppholdsgrunnlag og å underbygge den begjæringen om omgjøring av tidligere avslag som ektefellenes advokat sendte UNE 16. desember 2013.

Tatt i betraktning at A og B har vært muslimer, og at religiøs tro er et personlig anliggende, fremstår det etter lagmannsretten syn som påfallende at de samtidig ble overbevist om at kristendommen var den rette religionen for dem. Dette særlig fordi konverteringen fant sted kort tid etter at de var blitt kjent med kristendommen og således ikke et resultat av en lang modningsprosess. Ektefellene har heller ikke anført at konverteringen ble utløst av en konkret og felles religiøs opplevelse. Sett i sammenheng med at begge ektefellene tidligere hadde påberopt seg et uriktig asylgrunnlag som ikke hadde ført frem og at de begge hadde et sterkt ønske om å fortsatt opphold i Norge, bidrar samtidigheten til å forsterke inntrykket av at det var ønsket om å etablere et nytt oppholdsgrunnlag som var motiverende for konverteringen.

Det forhold at ektefellene før de lot seg døpe ikke i særlig grad synes å ha reflektert over hvilke konsekvenser konverteringen kunne få, særlig i forhold til deres familier, trekker i samme retning. Fordi konvertering fra islam vil kunne få alvorlige konsekvenser, har det formodningen for seg at den som vurderer å konvertere, tenker nøye igjennom hvilke følger dette vil kunne få. Allan Madsen, som var sogneprest i Hemsedal og som døpte ektefellene, sa i sin vitneforklaring at han advarte ektefellene mot de følger som en konvertering kunne få. For øvrig opplyste han at menigheten også hadde en informasjonsbrosjyre skrevet på farsi, som orienterte om mulige konsekvenser.

Selv om ektefellenes familier etter det de har opplyst befinner seg i Iran, finner lagmannsretten det bemerkelsesverdig at de - før de lot seg døpe - i så liten grad synes å ha tenkte igjennom mulige konsekvenser av en konvertering.

Begge ektefellene har under ankeforhandlingen redegjort for hvilke tanker og kunnskap de har om den kristne tro. Lagmannsretten har også fått dokumentert hvilke forklaringer ektefellene ga om dette i UNEs nemndsmøte.

Det å skulle forklare seg om et så personlig anliggende som religiøs tro, kan være krevende, ikke minst for de ankende parter, som har lite skolegang og som har vært avhengige av tolk. I tillegg kommer at temaets art øker muligheten for en uriktig eller ufullstendig forståelse av forklaringen hos mottakerne. Selv om de nevnte forhold kan tilsi at det ikke bør legges særlig stor vekt på ektefellenes tanker og kunnskap, finner lagmannsretten grunn til å bemerke at begge ektefellene har begrenset konkret kunnskap om innholdet i kristendommen og at ingen av dem i sine forklaringer har gitt uttrykk for noen dypere refleksjoner omkring sin tro. B har riktig nok forklart at hun så at F fikk ro av å lese i bibelen, og at hun tenkte at hun og A burde gjøre det samme, slik at de kunne bli kvitt sine problemer. Videre har hun sagt at hun ble glad og fikk ro og håp da hun begynte å lese i bibelen. Tatt i betraktning at det er gått mer enn to år siden de ble døpt og de, som lagmannsretten vil komme tilbake til nedenfor, i denne tiden har deltatt i en rekke kristne aktiviteter, hadde det etter lagmannsrettens syn vært grunn til å forvente mer kunnskap og refleksjon.

På bakgrunn av ektefellenes partsforklaringer, vitneforklaringene og fremlagte erklæringer fra medlemmer av menigheten i Hemsedal er det ikke tvilsomt at A og B har deltatt i en rekke ulike kristne aktiviteter som gudstjenester, bibelgrupper, «Søndag for alle samlinger» og «ALPHA-kurs» etter at de høsten 2013 ble kjent med kristendommen. Deltagelsen underbygger at ektefellene har konvertert. Samtidig må det tas i betraktning at det også for personer som ikke er reelle konvertitter, er fullt mulig - og vil kunne bli ansett formålstjenlig - å være med på kristne aktiviteter. Lagmannsretten kan derfor ikke se at slik deltakelse er et særlig tungtveiende argument for at ektefellene har konvertert.

Vitnet Allan Madsen, som var sogneprest i Hemsedal og som døpte A og B og hadde samtaler med dem både før og etter dåpen, har forklart seg om hvilken oppfatning han har om ektefellenes kristne tro. Det samme har vitnene Gunnhild Hals og Ingar Nergård gjort. Lagmannsretten har ingen grunn til å tvile på at alle disse vitnene forklarer seg korrekt, når de sier at de er overbevist om at begge ektefellene er reelle konvertitter.

Det at Madsen er prest og alle vitnene selv er personlig kristne kan isolert vurdert tilsi at de har særlige forutsetninger for å vurdere om ektefellene også er det. Vitnenes kristne tro innebærer imidlertid at de også har en form for interesse i at mennesker som ikke er kristne, blir omvendt. I tillegg kommer at vitnene har eller har hatt relativt nære personlige relasjoner til de ankende parter, som kan gjøre det vanskelig å foreta en kritisk og objektiv vurdering. Vitnenes uttalelser kan derfor ikke likestilles med de vurderingene som domstolene mottar fra uavhengige sakkyndige i andre typer saker.

I tillegg kommer at vitnene ikke har oversikt over alle momentene som vil måtte inngå i UNEs og lagmannsrettens samlede vurdering, herunder ektefellenes tidligere asylhistorie og de nærmere omstendigheter omkring deres mange tidligere forsøk på å få et oppholdsgrunnlag. Selv om lagmannsretten respekterer - og legger vekt på - vitnenes oppfatning, anses deres uttalelser derfor ikke avgjørende.

Lagmannsretten har ovenfor gått igjennom de ulike momentene som anses relevante ved vurderingen av om de ankende parter er reelle konvertitter. Ved den samlede vurderingen, hvor momentene må avveies mot hverandre, tar lagmannsretten utgangspunkt i at ektefellene har hatt et sterkt ønske om å skaffe seg et grunnlag for opphold i Norge. Dette ønsket har vært så sterkt at de fra 2009 og helt frem til etter at dom var falt i tingretten sommeren 2015, har gitt norske myndigheter og domstolene en usannferdig forklaring om hvor de kom fra og hvorfor de reiste hit. Den uriktige asylhistorien viser at ektefellene har vært villige til å gå svært langt for å skaffe seg et grunnlag for opphold i Norge. Videre innebærer den uriktige asylhistorien at ektefellenes generelle troverdighet er lav, og av den grunn legger lagmannsretten liten vekt på deres forklaring om konverteringen.

Ektefellenes sterke ønske om et oppholdsgrunnlag sett i sammenheng med den korte tiden som gikk fra UNE 22. august 2013 fattet sitt vedtak, til begge ektefellene 17. november samme år lot seg døpe og deretter nærmest umiddelbart påberopte seg konverteringen som et nytt grunnlag for opphold, gir klare objektive holdepunkter for at konverteringen ikke var reell. Det forhold at A og B forklarer at konverteringen fant sted samtidig trekker i samme retning. Det samme gjør ektefellenes begrensede kunnskap om kristen tro og deres begrensede refleksjoner omkring mulige konsekvenser av en konvertering fra islam til kristendommen.

Vitneforklaringene fra personer i det kristne miljøet i Hemsedal tilsier at ektefellene har en reell kristen tro. Ektefellenes deltakelse i kristne aktiviteter trekker i samme retning. Lagmannsretten legger vekt på disse momentene, men tillegger dem ikke avgjørende betydning når de vurderes opp mot de momentene som tilsier at det er ektefellenes ønske om å skaffe seg et grunnlag for opphold i Norge som er årsaken til at de hevder å ha konvertert. Etter en samlet vurdering blir derfor lagmannsrettens konklusjon at det ikke er «nogenlunde sannsynlig» at A og B var eller ble reelle kristne da de ble døpt.

Etter dåpen har ektefellene fortsatt å delta i ulike kristne aktiviteter og fått mer kunnskap om innholdet i kristendommen. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at dette er omstendigheter som gjør det «noenlunde sannsynlig» at A og B etter dåpen - men før UNE traff de vedtakene som ankesaken gjelder - ble kristne. For ordens skyld bemerkes at lagmannsretten heller ikke kan se at det etter UNEs vedtak er inntruffet forhold som kan lede til en slik konklusjon.

Lagmannsrettens standpunkt innebærer at anken over tingrettens dom forkastes. Videre følger det av standpunktet at det ikke er grunnlag for å ta til følge begjæringen om midlertidig forføyning om at UNEs vedtak ikke kan effektueres før rettskraftig dom

Staten v/Utlendingsnemnda har vunnet så vel hovedsaken som forføyningssaken og har etter tvisteloven § 20-2 krav på full erstatning for sine sakskostnader så langt disse har vært rimelige og nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Lagmannsretten har vurdert unntaksbestemmelsen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd, men kan ikke se at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita A og B for kostnadsansvaret.

Statens prosessfullmektig har krevd sakskostnader med totalt 98 750 kroner inklusive merverdiavgift. Det har ikke vært innvendinger til beløpet. Lagmannsretten finner at kostnadene er nødvendige og rimelige, og fastsetter sakskostnadene til dette beløpet, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.

Statens prosessfullmektig har ikke spesifisert hvor stor del av de samlede sakskostnadene som gjelder forføyningssaken. Lagmannsretten forutsetter imidlertid at det bare er en liten del og setter beløpet skjønnsmessig til 5 000 kroner, hvilket innebærer at 93 750 kroner tilordnes hovedsaken.

Når det gjelder sakskostnadene for tingretten, skal lagmannsrettens resultat legges til grunn for avgjørelsen, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Med det resultat lagmannsretten er kommet til er det ingen grunn til å gjøre endringer i tingrettens sakskostnadsavgjørelse. Denne avgjørelsen blir derfor stående ved at anken forkastes.

Dommen er enstemmig.

 Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. B og A dømmes i fellesskap til å betale sakskostnader til staten v/Utlendingsnemnda med 93 750 - nittitretusensyvhundreogfemti - kroner, innen 2 - to - uker fra forkynning av dommen.

Slutning i kjennelse

  1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
  2. B og A dømmes i fellesskap til å betale sakskostnader til staten v/Utlendingsnemnda med 5 000 - femtusen - kroner, innen 2 - to - uker fra forkynning av kjennelsen.
Siste endringer
  • Ny: LB-2015-126451 Beskyttelse (asyl). Konvertering. Afghanistan. Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. (30.01.2016)

    Etter en samlet vurdering kom lagmannsretten til at det ikke var «nogenlunde sannsynlig» at to afghanske ektefeller reelt hadde konvertert til kristendommen. Dermed ble anken over UNE sine vedtak om avslag på søknad om beskyttelse forkastet. Lagmannsretten la vekt på at ektefellene hadde hatt et sterkt ønske om å skaffe seg et grunnlag for opphold i Norge, hadde begrensede kunnskaper om kristen tro og fremsto med svekket troverdighet på grunn av tidligere uriktig asylhistorie.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo