Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-132229
Dokumentdato : 30.06.2016

Utlendingsrett. Asyl. Flyktning. Pass- og fremmedkontroll. Utlendingsloven § 28 og § 38.

En mannelig asylsøker fra Afghanistan hadde påropt frykt for en lokal krigsherre som grunnlag for asyl. Lagmannsretten kunne ikke se at hans asylforklaring var «noenlunde sannsynlig». Retten fant heller ikke andre feil ved UNEs vedtak.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak om avslag på asyl etter utlendingsloven.

A er født i 1976, og kommer fra Jangalbashi i Khanabad-distriktet i provinsen Kunduz nord i Afghanistan. Han er etnisk pashtun og sunnimuslim. I 2008 søkte han asyl i Norge med den begrunnelse at han frykter for at en sentral aktør i Afghanistan, B, vil ta livet av ham.

I tingrettens beskrivelse av faktum er As nærmere begrunnelse for asylsøknaden gjengitt slik:

 ... Hans far var medlem i People's Democratic Party of Afghanistan (PDPA), som satt ved makten til Mujahedin overtok mot slutten av 1980-tallet. Fra 1995 tilkjempet Taliban seg kontroll over det meste av landet og hadde makten til 2001/2002 da de utenlandske ISAF-styrkene kom til Afghanistan og president Karzais regime etter hvert overtok.

 ... I PDPAs regjeringstid hadde As far ansvaret for jordreformer i Kunduz-provinsen. Reformene gikk ut på å konfiskere jord fra velstående jordeiere og dele den ut til fattige jordløse afghanere. En lokal krigsherre og mujahediner som kalles kommandant B var blant dem som fikk sin jord konfiskert av As far. Da Mujahedin kom til makten i området sørget B for at As far forsvant. Dette var i 1992 eller 1993. Ingen har sett faren siden, og han er sannsynligvis død. As 4 - 5 år eldre bror ble drept av Bs folk i naboprovisen Takhar i 1997, og to av As fettere ble drept av Bs folk i juli 2013. Disse drapene er en del av Bs hevn over farens arbeid med jordreformen, og A tror at B i tillegg dreper As mannlige familie for at disse ikke skal få hevnet seg på B på grunn av at B drepte As far. To andre hevnmotiv hos B er at B mistenker A for å ha drept Bs bror og Bs mistanke om at A amilien har samarbeidet med Taliban. Kommandant B er en mektig mann med 5.000 bevæpnede menn under seg, og han har også kontakter i regimet i Kabul, så det er også utrygt for A der.

Til tingrettens fremstilling av faktum bemerkes at A for lagmannsretten har utdypet sin tilknytning til Taliban, og forklart at det er allment kjent på hjemstedet at A var den som viste Taliban hvor B i sin tid bodde.

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo As asylsøknad 5. oktober 2009. A klaget til Utlendingsnemnda (UNE). I UNEs vedtak 28. februar 2011 ble klagen ikke tatt til følge.

UNE fant ikke å kunne legge til grunn hans forklaring om at B utgjorde en slik trussel for ham at vilkårene for asyl eller opphold etter utlendingsloven § 28 og § 38 var til stede.

A har senere inngitt flere begjæringer om omgjøring. Disse er avslått av UNE i avgjørelser 13. april 2012, 2. desember 2013, 12. mai 2014 og senest ved UNEs beslutning 29. oktober 2014.

A innga 6. november 2014 stevning til Oslo tingrett med påstand om at UNEs vedtak kjennes ugyldige. I tilsvar 4. desember 2014 tok staten til motmæle og påsto seg frifunnet.

Oslo tingrett avsa 6. juni 2015 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A dømmes til å betale staten ved Utlendingsnemnda sine sakskostnader med kr 98.750 - kroner nittiåttetusensjuhundreogfemti - innen 2 - to - uker fra forkynning av dommen.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett.

Ankeforhandling er holdt 14. og 15. juni 2016 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. UNE var representert ved sin prosessfullmektig. Rådgiver Gunnhild Anett Naas fra UNE var til stede under hele ankeforhandlingen. Det ble avhørt tre vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak 28. februar 2011 og senere avgjørelser, senest beslutning 29. oktober 2014, bygger på feil faktum, og bevisbedømmelsen er uriktig. Også rettsanvendelsen er gal ettersom UNE ikke har lagt de riktige rettslige normene til grunn ved sin vurdering. Etter rettspraksis er det tilstrekkelig at As asylforklaring er «noenlunde sannsynlig». Det er ikke et krav om sannsynlighetsovervekt. Det stilles heller ikke strenge krav til risiko. Vilkåret om at det må foreligge en reell risiko er oppfylt dersom risikoen ikke fremstår som konstruert eller teoretisk.

UNE har videre begått saksbehandlingsfeil idet fremlagte dokumentbevis ikke er tillagt tilstrekkelig vekt, men feilaktig kategorisert som betydningsløse. Saken er heller ikke tilstrekkelig utredet, fordi UNE ikke har tatt kontakt med navngitte personer som kan bekrefte As historie. Internflukt er ikke et alternativ i saken, ettersom A er i fare over hele landet.

Det er anført at A risikerer å bli drept av Bs menn dersom han reiser tilbake til Afghanistan. Konflikten mellom familiene skriver seg tilbake fra den tid hvor As far konfiskerte jord fra Bs familie under landreformen. Etter maktskiftet i Afghanistan, forsvant As far. Det anføres at B sto bak bortføringen, og at faren er drept. I et forsøk på å oppspore faren ble As bror drept av Bs menn. A selv opplyste på et tidspunkt til Taliban hvor B bodde. Da Bs bror senere ble drept av Taliban, fikk A skylden for dette. Han måtte derfor flykte fra hjemstedet. Ved to anledninger i Kabul har Bs menn angrepet ham. I 2007 unnslapp han så vidt Bs menn på ny, men huset hans ble påtent og elleve familiemedlemmer ble arrestert. I 2013 ble to av hans fettere drept av Bs menn. B ønsker å ta livet av A både som hevn og for å unngå at A tar livet av ham først.

Det anføres at B er en mektig mann lokalt i Kunduz, med gode kontakter hos de sentrale myndighetene. Hans menn, en milits på flere tusen menn, kan derfor operere over hele Afghanistan, også i Kabul. Det er derfor ikke trygt for A å reise til Kabul. Bs kontaktnett innebærer i praksis at han kan gjøre som han ønsker, herunder utrydde familiefiender som A.

Det må videre tas hensyn til at A er mistenkt for og etterlyst etter anklager om samarbeid med Taliban.

Det er anført at vilkårene i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b er oppfylt, slik at A har krav på asyl.

Lagmannsretten har full prøvelsesrett i saken. Retten til asyl må vurderes i lys av Norges internasjonale forpliktelser.

Videre har A krav på opphold på humanitært grunnlag, jf. utlendingsloven § 38.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas beslutning av 29. oktober 2014 og tidligere avgjørelser er ugyldige.
  2. Staten dømmes til å betale sakskostnader.

Ankemotparten, staten ved Utlendingsnemnda har i hovedtrekk anført:

Tingretten har korrekt kommet til at UNEs avgjørelser er gyldige, og at vilkårene for asyl ikke er oppfylt. Den ankende part har verken krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 eller rett til opphold i medhold av utlendingsloven § 38.

Det er ingen feil ved UNEs faktiske eller rettslige vurderinger. UNE har foretatt en korrekt risikovurdering basert på riktig lovtolkning. Domstolene har full prøvelsesrett, men bør vise tilbakeholdenhet ved overprøvingen av UNEs landfaglige vurderinger.

UNE har lagt til grunn at As forklaring ikke kan anses som «noenlunde sannsynlig». Ved vurderingen er det sett hen til aktuell landinformasjon, som viser at As forklaring ikke kan være riktig. Videre er det en rekke uklarheter i hans forklaring. De hendelsene han forklarer seg om, skyldes den ustabile situasjonen i Afghanistan. Det er ikke holdepunkter for at han er utsatt for noen risiko som følge av en familiefeide med B. UNE har utredet saken i tilstrekkelig grad, og det var ikke nødvendig å kontakte bestemte personer i Afghanistan. Disse kunne for øvrig vært ført som vitner av A dersom han mente de kunne opplyse saken ytterligere.

Det fremstår som noe uklart om A også mener det vil være farlig å returnere til Afghanistan som følge av hans kontakt med Taliban. Han har ikke tidligere forklart at han viste Taliban hvor B bodde, noe som er et nytt rettsfaktum.

Internflukt anses som trygt i denne saken, og hensynet til likebehandling tilsier at dette gjennomføres.

Heller ikke vilkårene i utlendingsloven § 38 er oppfylt. Domstolenes prøvingsrett er her meget begrenset.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

[Lagmannsretten bemerker:]

Lagmannsretten er kommet til at anken forkastes.

Saken reiser spørsmål om A har krav på beskyttelse (asyl) etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b, jf. andre ledd. Videre er det spørsmål om han har krav på opphold i Norge i medhold av utlendingsloven § 38 om oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket.

Lagmannsretten vil innledningsvis knytte enkelte merknader til de rettslige utgangspunktene for vurderingen, idet partene her er noe uenige. I Borgarting lagmannsretts dom 7. mars 2016, LB-2015-145716, er de rettslige utgangspunktene trukket opp som følger:

Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a fastslår at en utlending skal anerkjennes som flyktning, og ha rett til asyl etter andre ledd, dersom han eller hun

«[...] har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967 [...]»

Det følger av § 29 første ledd at det med «forfølgelse» siktes til alvorlige krenkelser av grunnleggende menneskerettigheter. Mindre alvorlige krenkelser, for eksempel kortvarig fengsling, faller utenfor, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 415:

«Forfølgelse kan arte seg som overgrep som for eksempel fengsling av en viss varighet, tortur eller andre trusler mot liv, helse eller den personlige frihet. Mindre inngripende reaksjoner som å bli brakt inn til politiet for så å bli løslatt, ulike former for diskriminering mv, vil i utgangspunktet falle utenfor forfølgelsesbegrepet. Forhold som hver for seg ikke er alvorlig nok til å karakteriseres som forfølgelse kan likevel etter en samlet vurdering anses å utgjøre forfølgelse.»

Dette er også lagt til grunn i Rt-2012-494 (avsnitt 35).

Det er et vilkår for asyl at frykten for forfølgelse er «velbegrunnet». I dette ligger ikke et krav om sannsynlighetsovervekt for forfølgelse. Det er tilstrekkelig at faren er reell, jf. proposisjonen side 414:

«Hva gjelder selve risikoen, faregraden, for forfølgelse kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkeren virkelig vil bli forfulgt. Det skal foreligge en velgrunnet frykt, hvilket forutsetter at faren for forfølgelse er reell.»

I vurderingen av om faregraden er tilstrekkelig, må det legges vekt på alvoret av de overgrepene utlendingen risikerer. Jo mer alvorlige overgrepene er, desto lavere ligger terskelen for å anse farekriteriet som oppfylt, jf. NOU 2004:20 side 118-119:

«Risikoterskelen må fastsettes etter en konkret vurdering av den enkelte sak, hvor det blant annet vil være naturlig å legge vekt på alvoret ved den type overgrep risikoen relaterer seg til. For likevel å belyse avstanden mellom det sannsynlighetskrav man opererer med i bevissammenheng og i risikovurderingen, kan følgende eksempel trekkes frem: Dersom det er mulig å fastslå en 10 % risiko for at søkeren vil bli drept eller lemlestet ved retur, vil risikoen åpenbart være tilstrekkelig høy til at søkeren har krav på flyktningbeskyttelse.»

Asylvurderingen knyttes til situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985. [ ... ]

Lagmannsretten kan prøve alle sider av UNEs vedtak, men bør vise en viss tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsmyndighetenes landfaglige vurderinger, jf. Rt-2015-1388 avsnitt 246-247, se også Borgarting lagmannsretts dom 14. september 2015 (LB-2014-169695) med videre henvisninger.

Lagmannsretten slutter seg til denne redegjørelsen. Det bemerkes at det også i Rt-2015-1388 avsnitt 247 er uttalelser om tilbakeholdenhet ved den rettslige prøvingen knyttet til landfaglige vurderinger, betydningen av en ensartet praksis og UNEs erfaring og kompetanse.

Den ankende part har anført at avgjørelsen inntatt i Rt-2003-713 gir veiledning for så vidt gjelder krav om sannsynlighet. Lagmannsretten kan ikke se at denne avgjørelsen, som gjelder selskapsrett, er egnet til å belyse spørsmålet utover det som fremgår av ovennevnte praksis knyttet til saker etter utlendingsloven.

Den ankende part har med henvisning til en avgjørelse fra Høyesteretts ankeutvalg 6. mai 2016, HR-2016-974-U, anført at domstolene ikke lenger skal vise en viss tilbakeholdenhet ved overprøving av UNEs vedtak. Dette er en beslutning hvor ankeutvalget i forbindelse med at en anke ble nektet fremmet, uttalte at det

... ikke kan tiltre lagmannsrettens uttalelse i dommen på side 6 om at retten i saker av denne karakter «bør vise tilbakeholdenhet med å overprøve UNEs vurderinger». Ved avgjørelsen av om det foreligger en reell konvertering fra islam til kristendommen må det foretas en fullstendig og uavhengig bevisvurdering. Til tross for dette utsagnet, som ankeutvalget altså ikke kan gi sin tilslutning til, har ankeutvalget kommet til at det ikke er grunn til å tillate anken fremmet.

Etter lagmannsrettens syn er denne uttalelsen fra Høyesteretts ankeutvalg i tråd med tidligere rettspraksis. Som det fremgår over, har retten full kompetanse i saker etter utlendingsloven, men ved spørsmål om overprøving av utlendingsmyndighetenes landfaglige vurderinger har det vært aktuelt å vise en viss tilbakeholdenhet. Ved vurdering av en type faktum som retten er like nær til å bedømme som utlendingsmyndighetene, har det ikke vært praksis for en slik tilbakeholdenhet.

Den ankende part har anført at UNEs lovanvendelse er uriktig idet UNE både skal ha misforstått kravet til bevis og kravet til risikovurdering. Det er vist til at UNE i vedtaket under drøftelse av begge disse vilkårene har benyttet uttrykk som «ikke tilstrekkelig sannsynliggjort» og liknende. De korrekte vurderingstemaer skulle vært «noenlunde sannsynlig» og «reell risiko», dvs. ikke en teoretisk risiko.

Utlendingsloven har ingen uttrykkelig bestemmelse om beviskrav eller tvilsrisiko, men dette er nærmere drøftet i lovens forarbeider og i rettspraksis. Om vurderingen av asylforklaringen i et slikt perspektiv heter det i Rt-2011-1481:

(44) Ut fra forarbeidene kan rettstilstanden etter dette oppsummeres slik for vernet mot utsending og - etter 2008-loven - også for retten til asyl etter § 28 første ledd bokstav a:

(45)Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

(46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Det fremgår av vedtaket 28. februar 2011 at UNE ikke fant å kunne legge As forklaring til grunn som tilstrekkelig bevist. Dette er opprettholdt i senere beslutninger.

Etter lagmannsrettens syn ville det vært hensiktsmessig om UNE i sitt vedtak hadde redegjort nærmere for de rettslige utgangspunktene, slik dette følger av rettspraksis og lovens forarbeider. Når UNEs vedtak leses i sammenheng, kan imidlertid ikke lagmannsretten se at UNE har lagt en for høy terskel til grunn ved vurderingen av bevis eller risiko. Det vises i denne sammenheng til at det fremgår av UNEs vedtak at «tvil om faktum skal komme asylsøkeren til gode, så langt forklaringen fremstår som troverdig og det ikke finnes andre gode grunner til ikke å legge forklaringen til grunn.» Det fremgår videre at årsaken til at As forklaring ikke ble lagt til grunn, er at hans forklaring ikke er overensstemmende med informasjon om maktforhold, faresituasjon og liknende landinformasjon i Afghanistan. UNE vurderte de fremlagte dokumentene til å være uten særlig notoritet, både fordi slike dokumenter fra Afghanistan generelt kan tillegges liten vekt og fordi forhold ved dokumentene i denne saken er påfallende.

Heller ikke lagmannsretten finner As forklaring «noenlunde sannsynlig». Ved vurderingen er det lagt særlig vekt på at hans forklaring er preget av selvmotsigelser og uklarheter, samt at forklaringen gradvis har endret seg fra asylintervjuet og frem til behandlingen i lagmannsretten.

Det bemerkes innledningsvis at det er noe uklart hvem B er, og hvilken rolle han eventuelt har hatt. Under ankeforhandlingen kom det frem opplysninger om en B som ble drept i et selvmordsangrep 2011. B er imidlertid et vanlig navn i Afghanistan. Basert på den usikkerhet som foreligger, har retten ved sin vurdering lagt til grunn at B er i live.

A har anført at hans familie har vært i konflikt med B og hans familie tilbake til 1979. Hans far ble etter det opplyste fengslet i 1992, da Mujahedin kom til makten. Under Mujahedin skal B ha hatt en sentral militær stilling. Likevel er det ikke forklart om vanskeligheter for A eller hans søsken i tiden fra 1992 og frem til Taliban tok makten i 1996. Etter at Taliban overtok makten skal B ha forlatt Kunduz. A har forklart at hans eldre bror på et tidspunkt reiste etter, men har i sine forklaringer vært vag og upresis om formålet med reisen. For lagmannsretten har han forklart at broren skulle lete etter faren som da hadde vært sporløst forsvunnet i nærmere fem år, men at broren ble drept av B som fryktet at han skulle hevne faren.

Også forklaringen om brorens død, hvem som sto bak, og hvordan familien fikk opplysninger om dette, har variert fra opplysninger i egenerklæringen om at familiemedlemmer reiste til området hvor broren var drept, til asylintervjuet hvor han sier de ikke kunne reise, men antok det var B. For lagmannsretten forklarte han at familien ikke visste hvordan broren ble drept, men ut fra hva andre hadde fortalt regnet de med at det var B.

Lagmannsretten bemerker at As bror ble drept i et krigsherjet område, på et tidspunkt hvor det jevnlig pågikk kamper. Det er ikke fremkommet tilstrekkelige opplysninger som støtter opp under forklaringen om at B hadde noe med hendelsen å gjøre.

A har videre forklart at han måtte flykte fra Kunduz i 2001 fordi han fikk varsel om at Nordalliansen ville innta byen, og at han da ville bli arrestert av B. På spørsmål fra lagmannsretten om hvordan og hvorfor han fikk slikt varsel, svarte han upresist og mente dette var «kjent». Han har videre forklart at han aldri kunne reise tilbake til Kunduz, både fordi B var ute etter ham og fordi han ble ansett for å ha bistått Taliban. Til tross for uttrykkelig spørsmål i asylintervjuet om hva bistanden hadde bestått i, kunne han ikke utdype dette. For lagmannsretten forklarte A at han hadde vist Taliban hvor B bodde, slik at Taliban senere fikk tatt livet av Bs bror. På spørsmål om hvorfor han ikke hadde forklart dette tidligere, svarte han at det kunne være farlig for ham å gi denne informasjonen. Samtidig forklarte han at hele landsbyen hadde sett ham gå sammen med Taliban til det aktuelle huset, slik at alle innbyggerne visste at han hadde bistått Taliban. Slik lagmannsretten oppfatter hans forklaring, bærer den preg av en utvikling som vanskelig kan la seg forklare med annet enn et ønske om å få asyl i Norge.

A har videre forklart at han to ganger ble angrepet av Bs menn i Kabul, slektninger skal være arrestert som ledd i Bs jakt på ham, og huset hans skal være påtent. Etter lagmannsrettens syn er det ingen holdepunkter for at B skal stå bak hendelsene det er forklart om. Tvert i mot fremstår det som usannsynlig at A to ganger skulle unnsluppet Bs menn om de faktisk hadde vært ute etter ham. Arrestasjonene i 2007 og ildspåsettelsen skal ha skjedd på et tidspunkt hvor A, i følge sine tidligere forklaringer, ikke hadde vært i hjembyen på fire år. For lagmannsretten har han imidlertid forklart at han var en kort tur innom Kunduz i 2007, noe B da ble kjent med. Etter lagmannsrettens syn fremstår det som påfallende at opplysninger om dette korte besøket i Kunduz først kommer i ankeinstansen.

A har anført at UNEs vedtak er beheftet med saksbehandlingsfeil idet to ledende skikkelser i Afghanistan, Abdul Kader Ahadi og Habibullah Kaderi, ikke er kontaktet av UNE. Han har anført at disse kan bekrefte hans historie om familiefeide og den fare A risikerer ved retur til Afghanistan. Han har forklart at en av dem grep inn i forbindelse med at han risikerte å måtte flytte fra et gjestehus for flyktninger i Kabul, men at de etter hvert ikke kunne beskytte ham.

Slik denne saken ligger an, kan lagmannsretten ikke se at det er en saksbehandlingsfeil at UNE ikke har forsøkt å få nærmere opplysninger fra disse. Selv om lagmannsretten ikke kan se bort fra at A har hatt kontakt med de to, synes de å ha hatt en viss generell kunnskap om ulike konflikter, men uten nærmere detaljkunnskap som kunne lede til en annen vurdering av As asylforklaring. Lagmannsretten bemerker for øvrig at A selv ikke har forsøkt å føre de to som vitner i saken.

De to vitnene som ble ført, C og Ds, er begge fra Afghanistan, nå bosatt i Norge. Deres informasjon om saken bygger på opplysninger fra A og noe informasjon fra hans mor, som etter rettens syn ikke var egnet til å opplyse saken i særlig grad.

I forbindelse med asylintervjuet, og i etterfølgende klage- og omgjøringsbegjæringer, har A fremlagt ulike dokumenter. Det er anført at disse viser at han er ettersøkt for sitt samarbeid med Taliban og at to av hans fettere skal være drept av B.

Generelt har slik dokumentasjon fra Afghanistan liten notoritet. I dette tilfelle er det videre snakk om dokumenter hvorav flere synes utstedt i ettertid, og hvor det kan stilles spørsmål ved den myndighet som skal ha utstedt dem. Det er for lagmannsretten ikke avgjørende at de afghanske dokumentene har visse skrivefeil, men det er påfallende at visittkortet fra en angivelig EU-representant skal ha slike feil, og at det på kortet er benyttes en «yahoo»-epostadresse. Lagmannsretten er på denne bakgrunn enig i UNEs vurdering av at disse dokumentene ikke kan tillegges særlig vekt.

Det er videre fremlagt bilder som skal vise at As fettere er drept, samt avisartikler hvor det fremgår at lokale militser mistenkes for å stå bak. Av en avisartikkel fremgår det at den ene fetteren jobbet som tolk for utenlandske styrker, og at han ble drept sammen med en politimann. Slik lagmannsretten ser det, gis det ingen opplysninger som tyder på at det var en gammel familiefeide som var bakgrunnen for disse drapene.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten av den oppfatning at det ikke er holdepunkter for at A vil være i fare for å bli drept av B eller hans menn ved retur til Afghanistan.

Lagmannsretten bemerker for øvrig at det ikke er holdepunkter for at familiemedlemmer av sentrale medlemmer i PDPA løper særlig risiko i Afghanistan. Det samme gjelder personer som vender tilbake etter flere år i utlandet.

A har anført at det ikke er trygt for ham å returnere til Kunduz, og heller ikke til Kabul idet Bs menn opererer også der. Det er vist til fremlagte bilder som skal dokumentere dette.

For så vidt gjelder Kunduz er det ikke aktuelt å returnere ham dit, og lagmannsretten går derfor ikke nærmere inn på dette. Ettersom retten har lagt til grunn at han ikke står i noen fare knyttet til B, er det videre uten betydning om han eller hans menn kan befinne seg i Kabul. Den generelle sikkerhetssituasjonen i Kabul er slik at retur anses som forsvarlig. I tråd med senere rettspraksis legger lagmannsretten til grunn at Kabul fremstår som et trygt og tilgjengelig område for klageren, hvor han kan oppnå effektiv beskyttelse, jf. utlendingsloven § 28 femte ledd. Det er ikke urimelig å henvise ham til slik internflukt, jf. utlendingsforskriften § 7-1, jf. § 8-1 og utlendingsloven § 38, da det ikke kan ses å foreligge slike sterke menneskelige hensyn eller slik tilknytning til riket som fører til en annen konklusjon.

Konklusjonen blir etter dette at vilkårene for asyl ikke er oppfylt, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Heller ikke vilkårene etter bokstav b er oppfylt. Under enhver omstendighet er vilkårene i utlendingsloven § 28 femte ledd oppfylt.

For så vidt gjelder utlendingsloven § 38 har A anført at han har krav på opphold etter denne bestemmelsen. Anførselen er ikke nærmere utdypet, og det er under ankeforhandling erkjent at vilkårene neppe er oppfylt.

Etter lagmannsrettens syn er det klart at vilkårene i utlendingsloven § 38 om opphold på humanitært grunnlag ikke er oppfylt. Det vises til merknadene over.

Etter dette forkastes anken.

Staten v/UNE har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten. Spørsmålet blir om det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A helt eller delvis for erstatningskravet, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Ved vurderingen skal det blant annet legges særlig vekt på om saken er av velferdsmessig betydning og om styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt fritak, jf. § 20-2 tredje ledd bokstav c.

Det er ikke tvilsomt at saken har stor velferdsmessig betydning for A. Ut fra styrkeforholdet har partene ulike utgangspunkter og muligheter for å bære ansvaret for sakskostnadene. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig for å bli fritatt for sakskostnadsansvar, jf. Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse inntatt i Rt-2012-209 avsnittene 17 og 18 om at det kreves noe mer:

(17) Tvisteloven § 20-2 tredje ledd første punktum bestemmer at den tapende part helt eller delvis kan fritas fra sakskostnadsansvar «hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig». Etter § 20-2 tredje ledd andre punktum bokstav c skal det ved vurderingen blant annet «legges særlig vekt på ... om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt unntak». Det følger av denne bestemmelse at det ikke er tilstrekkelig for å bli fritatt for sakskostnadsansvar at saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og at det er stor forskjell på styrkeforholdet mellom partene, jf. Rt-2011-586. Den overordnede norm er at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita fra ansvar. Dette innebærer at det for å frita for omkostningsansvar etter § 20-2 tredje ledd bokstav c må komme noe i tillegg til velferdsmessig betydning og ulikt styrkeforhold - for eksempel at avgjørelsen har budt på tvil, at saken har prinsipiell interesse eller at den tapende part ellers har hatt god grunn til å få saken prøvd for domstolene. Ved vurderingen er imidlertid sakens velferdsmessige betydning og styrkeforholdet mellom partene et prioritert hensyn ...

(18) Den selvstendige betydning av § 20-2 tredje ledd bokstav c er at det i de tilfeller hvor saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og det er stor forskjell på partenes økonomiske styrke, skal mindre til enn ellers for å frita for sakskostnadsansvar.

Etter lagmannsrettens syn foreligger det i denne saken ikke tungtveiende grunner som tilsier at A skal fritas for sakskostnadsansvaret. Saken har ikke budt på tvil, og den har ikke reist prinsipielle spørsmål. Etter rettens oppfatning er det heller ikke andre grunner som tilsier en annen vurdering av sakskostnadskravet.

Staten har lagt ned påstand om tilkjennelse av sakskostnader med 98 750 kroner, inklusiv merverdiavgift. Beløpet er i sin helhet salær. Den ankende part har ikke hatt innvendinger mot kravet. Lagmannsretten finner beløpet rimelig og nødvendig, jf. tvisteloven § 20-5. Sakskostnader tilkjennes etter dette for lagmannsretten med 98 750 kroner.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 98 750 - nittiåttetusensjuhundreogfemti - kroner til staten ved Utlendingsnemnda innen to uker fra dommen er forkynt. 

 

 

 

Siste endringer
  • Ny: LB-2015-132229 Utlendingsrett. Asyl. Flyktning. Pass- og fremmedkontroll. Utlendingsloven § 28 og § 38. (05.07.2016)

    En mannelig asylsøker fra Afghanistan hadde påropt frykt for en lokal krigsherre som grunnlag for asyl. Lagmannsretten kunne ikke se at hans asylforklaring var «noenlunde sannsynlig». Retten fant heller ikke andre feil ved UNEs vedtak.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo