Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-15312
Dokumentdato : 03.03.2015

Strafferett. Brudd på innreiseforbud. Uaktsomhet. Straffeutmåling. Utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav e, jf. § 71 annet ledd.

En 37 år gammel mann er dømt til fengsel i ett år for å ha reist tilbake til Norge på tross av et innreiseforbud. Lagmannsretten kom til at mannen hadde forstått at det fulgte et innreiseforbud med utvisningsvedtaket. At mannen var utvist etter brudd på utlendingsloven og ikke et straffbart forhold fikk ikke betydning i straffutmålingen.

Oslo statsadvokatembeter har ved tiltalebeslutning 18. desember 2014 satt A, født 0.0.1977, under tiltale for overtredelse av:

Utlendingslovens § 108 tredje ledd bokstav e

for å ha forsettelig eller uaktsomt overtrådt innreiseforbudet som nevnt i § 71 annet ledd eller § 124 første ledd.

Grunnlag:

Forut for søndag 14. desember 2014, returnerte han til Norge til tross for at han var utvist i 2 år ved UDI sitt vedtak av 11. september 2013 fra Norge. Han ble uttransportert den 13. september 2013.

Oslo tingrett avsa 12. januar 2015 dom med slik domsslutning:

A født 0.0.1977, er frifunnet.

 Påtalemyndigheten har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Anken ble henvist til ankeforhandling ved lagmannsrettens beslutning 30. januar 2015.

Ankeforhandling er holdt 2. mars 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A og tre vitner har gitt forklaring. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.

Aktor la påstand om at tiltalte dømmes i overensstemmelse med tiltalebeslutningen til fengsel i 1 -ett- år med fradrag for 81 dager for utholdt varetekt.

Forsvarer la ned påstand om at tiltalte frifinnes.

Lagmannsretten bemerker:

Saksforholdet

Ved vedtak av Utlendingsdirektoratet (UDI) av 11. september 2013 ble A utvist fra Norge i henhold til utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a). A fikk i vedtaket et innreiseforbud på to år, jf. utlendingsloven § 71 annet ledd.

UDI la til grunn at A hadde oversittet sin visumfrie periode på tre måneder i en periode på seks måneder. UDI la også til grunn at A hadde overtrådt utlendingsloven § 55 første ledd, ved at han uten arbeids- eller oppholdstillatelse hadde utført arbeid eller utøvd ervervsvirksomhet.

A begjærte 12. september 2013 om utsatt iverksetting av vedtaket. UDI avslo begjæringen samme dag. Den 13. september 2013 ble A uttransportert til Spania, hvor han hadde oppholdstillatelse.

I september 2014 returnerte A til Norge med buss fra Sverige. Han ble pågrepet 14. desember 2014, og har deretter sittet i varetekt.

De ovenstående faktiske forhold er uomtvistet.

Skyldspørsmålet

Det er klart at A har brutt innreiseforbudet som ble gitt med hjemmel i utlendingsloven § 71 annet ledd eller § 124 første ledd. Spørsmålet i saken er om A var klar over at han hadde et innreiseforbud, eventuelt om det var uaktsomt av ham ikke å være kjent med det, jf. utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav e).

As morsmål er ibo. Han har forklart at han ikke forstår engelsk veldig godt. Han sluttet på skolen halvveis inn i videregående skole, og lærte ikke engelsk på skolen. Den engelsk som A kan, er videre såkalt «broken english», som er ganske forskjellig fra vanlig engelsk.

Det er klart at det ikke ble benyttet tolk da vedtaket om utvisning ble meddelt A. A har også forklart at han aldri ble forelagt noe skriftlig utvisningsvedtak eller noe annet skriftlig dokument. All kommunikasjon var muntlig, og det var kun tale om et veldig kort møte. Han ble aldri spurt om han ville undertegne noe dokument. Dersom han hadde blitt bedt om å undertegne et dokument, ville han ha gjort det.

As forklaring for lagmannsretten strider mot flere av de øvrige bevis i saken.

For lagmannsretten fremstår det etter bevisføringen som klart at A ble forelagt de skriftlige varslene og vedtakene i saken. Lagmannsretten viser til at det først ble utarbeidet et skriftlig forhåndsvarsel om utvisning, datert 11. september 2013. Politibetjent Stein Are Myhre har forklart at han i møte med A gjennomgikk varselet. Myhre forklarte at han alltid begynner slike møter med å spørre om utlendingen forstår og snakker engelsk, og også spør om utlendingen vil ha tolk. Myhres erfaring er at det sjelden er problematisk for personer fra Nigeria å forstå engelsk. Myhre kunne ikke konkret erindre møtet med A, men forklarte at han alltid gikk nøye gjennom slike varsler, setning for setning, og forklarte hva som stod i varselet.

På varselet har Myhre notert for hånd at A ikke ville signere varselet.

Selve vedtaket om utvisning ble meddelt A av politibetjent Ola Krogsrud. Heller ikke Krogsrud kunne spesifikt huske samtalen han hadde med A. Også Krogsrud forklarte at han rutinemessig begynte slike møter med å spørre om utlendingen ønsket at det ble brukt tolk.

Krogsrud forklarte at han normalt bruker ganske lang tid på slike gjennomganger av vedtak om utvisninger. Han går gjennom hele dokumentet, og stopper opp underveis for å forsikre seg om at utlendingen forstår innholdet i vedtaket.

Det fremgår av siste side i vedtaket at A heller ikke har undertegnet dette dokumentet. På siste side har Krogsrud for hånd ført inn følgende:

Utlendingen ønsket ikke å skrive under. [Jeg] spurte han om han forstod innholdet. Han bekreftet dette.

Det fremgår også av dokumentasjonen at A begjærte utsatt iverksettelse av vedtaket. Begjæringen om dette ble skrevet ned av Krogsrud. I begjæringen har Krogsrud, på vegne av A, blant annet skrevet følgende:

[A] begrunnet klagen med at han har en del eiendeler i Norge som han ønsker å få med seg tilbake til Spania. Han ønsket å få noe tid til å få hentet dette før han ble sent ut.

Krogsrud var også den som meddelte A at begjæringen om utsatt iverksettelse ble avslått. På dette vedtaket har Krogsrud ført inn for hånd følgende tekst:

Han ønsket ikke å skrive under på dok. Forstod innholdet.

 Lagmannsretten vil vise til at A åpenbart har forstått at han ble utvist fra Norge. Han ble pågrepet av politiet og holdt arrestert til han ble fulgt av politiet til et fly som brakte ham tilbake til Spania. Spørsmålet er om A også forstod - eller burde forstått - at han var ilagt et innreiseforbud på to år.

Forsvarer til A har anført at kvaliteten på kommunikasjonen fra politiet til A ikke var god nok. Polititjenestemennene hadde kun normalt gode kunnskaper i engelsk. Et utvisningsvedtak inneholder imidlertid så mye tungt tilgjengelig stoff at det kreves bedre engelskkunnskaper enn dette til å formidle innholdet i vedtaket. Det er blant annet derfor politiets rutiner er endret, slik at det nå nesten alltid benyttes tolk ved formidling av utvisningsvedtak.

Lagmannsretten peker på at det avgjørende spørsmålet er om polititjenestemennene i tilstrekkelig grad har formidlet at vedtaket innebar et innreiseforbud i to år. Dette krever ikke engelskkunnskaper på et veldig høyt nivå. Retten viser videre til at Krogsrud hadde vanlig engelsk på videregående skole, og deretter «business english» fra en bachelorgrad på BI. Retten finner at Krogsrud utvilsomt hadde tilstrekkelige engelskkunnskaper til å formidle innreiseforbudet på en klar og tydelig måte.

For lagmannsretten er dermed det avgjørende spørsmålet om A hadde tilstrekkelige kunnskaper i engelsk til at han forstod - eller burde forstått - at han hadde fått et innreiseforbud på to år.

Lagmannsretten legger her vekt på at det følger av Krogsruds påtegninger på vedtaket om utvisning at A ble spurt om han forstod innholdet i vedtaket, og at han bekreftet dette. Denne samtidige påtegningen støtter opp om Krogsruds forklaring om at han alltid gjennomgikk vedtakene nøye og forsikret seg om at utlendingen hadde forstått innholdet.

Lagmannsretten legger også vekt på at A begjærte utsatt iverksettelse av vedtaket. Dette viser at han i alle fall hadde forstått sentrale deler av vedtaket.

Lagmannsretten viser også til at ingen av de tre polititjenestemenn som forklarte seg for retten, og som hadde samtaler med A i forbindelse med utvisningen, har notert eller kunne huske at A var så dårlig i engelsk at han hadde behov for tolk.

Lagmannsretten vil også bemerke at innreiseforbudet er en sentral del av vedtaket. Selve vedtaket er på over fire sider og inneholder språkbruk og formuleringer som kan være vanskelig tilgjengelige. Hovedelementene i vedtaket ble imidlertid fremhevet med fete typer innledningsvis i vedtaket, som følger:

Utlendingsdirektoratet (UDI) utviser utlendingen fra Norge, jf. utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a.

Innreiseforbudet er satt til 2 år, jf. utlendingsloven § 71 annet ledd.

UDI melder også inn opplysningene om at utlendingen er utvist i Schengen informasjonssystem (SIS), jf. SIS-loven § 7 nr. 2.

Utlendingen gis ikke en utreisefrist, og plikter å forlate Norge og Schengen-området umiddelbart, jf. utlendingsloven § 90 sjette ledd bokstav a.

Krogsrud forklarte for lagmannsretten at han normalt ville stoppe opp ved hvert av disse hovedelementene, og forsikre seg om at utlendingen hadde forstått innholdet. Basert på Krogsruds påtegning på vedtaket legger lagmannsretten til grunn at Krogsrud fulgte normal prosedyre også i dette tilfellet.

 Forsvarer for A har vist til at A - i etterkant av utvisningsvedtaket - har vært i frivillig kontakt med norske myndigheter. I august 2014 var han hos legevakten i Oslo og brukte da fullt navn. Dette er for lagmannsretten dokumentert ved kopi av legejournal, og kan legges til grunn. A foklarte også i retten at han flere ganger hadde tatt kontakt med politiet i forbindelse med problemer med hans førerkort. Forsvarer for A har anført at A ikke ville tatt slik kontakt dersom han hadde vært klar over at han hadde et innreiseforbud.

Lagmannsretten kan ikke se at dette er avgjørende. Den påståtte kontakten med politiet er udokumentert, og A var i retten uklar på om kontakten var før eller etter utvisningsvedtaket. Lagmannsretten kan uansett ikke se at As kontakt med helsevesenet - og eventuelt politiet i forbindelse med As førerkort - betyr at A ikke kan ha vært kjent med innreiseforbudet. For A kan det ha fremstått som lite sannsynlig at de offentlige etater han var i kontakt med, ville bringe noe informasjon videre til de relevante politi- og utlendingsmyndigheter. Og uansett kan A ha hatt et så stort behov for å kontakte for eksempel lege eller å få tilbake førerkortet, at han var villig til å ta den sjansen en slik kontakt innebar.

Lagmannsretten finner etter dette at det er bevist utover enhver rimelig tvil at innholdet i utvisningsvedtaket - inkludert innreiseforbudet på to år - ble forklart for A, og at A forstod innholdet i vedtaket. Lagmannsretten legger dermed til grunn at overtredelsen av innreiseforbudet var forsettlig.

Straffutmålingen

Strafferammen for brudd på innreiseforbudet ble ved lovendring i januar 2014 hevet fra bot eller fengsel i inntil seks måneder til bot eller fengsel i inntil to år. Det følger av forarbeidene til lovendringen - Prop. 181 L (2012-2013) - at normalstraffenivået ved førstegangsbrudd ikke bør være under fengsel i ett år. Som det er bemerket i Rt-2015-51, avsnitt 16, har lovgiver på dette rettsområdet valgt å gi uvanlig detaljerte anvisninger for straffutmålingen. Forarbeidene åpner for at straffen kan reduseres dersom det foreligger formildende omstendigheter, men departementet forutsetter at «allmennpreventive hensyn og effektivitetshensyn ved håndheving av bestemmelsen tilsier at det bør være et snevert område for formildende omstendigheter som kan forsvare å gå under det angitte normalstraffenivået ved førstegangsbrudd» (proposisjonen side 18).

Lagmannsretten har vurdert om det kan anses som en formildende omstendighet at A er utvist på grunn av brudd på utlendingsloven, ikke på grunnlag av ilagt straff. Hensynet bak lovendringen kunne til en viss grad tilsi det. Det følger imidlertid av forarbeidene at siden det er «den manglende lovlydigheten som straffes ved ulovlig innreise, bør ikke grunnlaget for utvisningen få noen betydning i verken formildende eller skjerpende retning» (proposisjonen side 18-19).

Lagmannsretten har etter dette kommet til at straffen settes til ett års fengsel. Det er ikke grunnlag for å gjøre noen del av straffen betinget, jf. Rt-2015-51, avsnitt 26.

Aktor har ikke påstått tilkjennelse av sakskostnader, og retten finner etter omstendighetene at sakskostnader ikke bør ilegges.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

A, født 0.0.1977, dømmes for overtredelse av utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav e) til en straff av fengsel i 1 - ett - år. Til fradrag i straffen kommer 82 - åttito - dager for utholdt varetekt.

 

Siste endringer
  • Ny: LB-2015-15312 Strafferett. Brudd på innreiseforbud. Uaktsomhet. Straffeutmåling. Utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav e, jf. § 71 annet ledd. (22.09.2015)

    En mann er dømt til ett års fengsel for brudd på innreiseforbudet. Lagmannsretten kom til at mannen hadde forstått at det fulgte et innreiseforbud med utvisningsvedtaket.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo