Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-204270
Dokumentdato : 30.12.2016

Asyl. Effektiv beskyttelse ved internflukt. Afghanistan

A var henvist til internflukt i Kabul, men UNEs avslag ble kjent ugyldig av Lagmannsretten. Flertallet kom til at As profil som følge av farens stilling i den afghanske etterretningstjenesten pekte seg ut i en slik grad at A ikke vil kunne sikres effektiv beskyttelse mot forfølgning ved retur til Kabul. Mindretallet festet ikke lit til at asylsøkerens forklaring om farens posisjon var det reelle asylgrunnlaget.

Saken gjelder gyldigheten av UNEs vedtak av 22. oktober 2015 der A fikk endelig avslag på sin asylsøknad.

A er født 0.0.1988 i Maimana i Afghanistan. Senere flyttet familien til Mazar-e Sharif. Han flyktet fra hjemlandet høsten 2012 og søkte om asyl i Norge 18. april 2013. Han opplyste å være etnisk usbeker født i Maimana by i Faryab-provinsen. I 2009 begynte han å arbeide for et utenlandsk selskap i Afghanistan. Etter dette arbeidet han cirka tre måneder i 2011 som tolk for [nasjonalitet] ISAF-styrker tilknyttet Marmal-basen. Han skal deretter ha arbeidet for byggefirmaet [firma1], firmaet [firma2], og til slutt for firmaet [firma3], der han hadde ansvar overfor drivstoffvesenet og tollvesenet.

Som asylgrunnlag anførte A han at han, hvis han må reise tilbake til hjemlandet, frykter for å bli drept eller på annen måte bli utsatt for forfølgelse av Taliban, av arbakiene som skal være en lokal milits og/eller av politiet. Dette setter han i sammenheng med tre episoder knyttet til sine arbeidsforhold.

Som tolk ble han involvert i en sivilrettslig tvist med noen arbakier om leveranser av varer til de [nasjonalitet] styrkene. I den forbindelse beskyldte Arbakiene ham for å samarbeide med utlendinger, og han mottok trusler gjennom en tredjemann.

Litt senere fikk han som tolk i oppdrag å formidle til en politisjef at noen av polititjenestemennene hadde gjort seg skyldig i tjenesteforsømmelse. Dette mislikte den lokale politistyrken. Dagen etter ble han bortført av tre personer, lagt i et bagasjerom og kastet ned i en kjeller der han ble utsatt for grov vold. Han ble løslatt mot å betale løsepenger. Han mener at det var politiet som stod bak denne hendelsen.

Etter å ha sluttet som tolk fikk han arbeid på en grenseovergang mellom Afghanistan og [land] der han arbeidet med import og transport av drivstoff. Gjennom arbeidet fikk han tilgang til sensititive opplysninger, så som drivstofflagrenes beliggenhet, når de var fulle og når de var tomme, og tidspunktene for frakten av drivstoffet. Disse opplysningene var Taliban interessert i. A fikk en frist på 15 dager til å samle informasjonen, i motsatt fall ville det skje noe alvorlig med ham. A etterkom ikke Talibans ønske, men valgte å flykte fra landet.

UDI kom til at A ikke stod i en reell fare for å bli utsatt for forfølgelse og avslo søknaden 15. mai 2013. Han påklaget vedtaket til UNE, og han anførte i tillegg til de øvrige grunnlagene at han frykter forfølgelse på grunn av sin fars stilling som [militær rang], nå [militær rang], i den afghanske etterretningstjenesten NSD. UNE avslo søknaden 2. september 2015. UNE kom - i motsetning til UDI - til at A hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse på hjemstedet på grunn av en tillagt politisk oppfatning, jfr. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a). Det ble særlig vist til hans tidligere arbeidsforhold. UNE avslo likevel klagen under henvisning til at han kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet enn dem som han flyktet fra, så som i hovedstaden Kabul, jfr. utlendingsloven § 28 femte ledd. A begjærte vedtaket omgjort, og begjæringen ble som nevnt avslått 22. oktober 2015.

A reiste ved stevning av 17. september 2015 til Oslo tingrett søksmål mot staten v/ Utlendingsnemnda. Han begjærte samtidig midlertidig forføyning om at vedtakene ikke måtte effektueres før rettskraftig dom foreligger.

Oslo tingrett avsa 23.11.2015 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

  2. A betaler sakskostnader til staten ved Utlendingsnemnda med 81 250 - åttientusentohundreogfemti - kroner innen 2 uker fra forkynnelsen av dommen.

Saken om midlertidig forføyning ble hevet.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 13., 14. og 15. desember 2016 i lagmannsrettens rettslokaler i Oslo. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. For staten møtte seniorrådgiver Ingvild Synnøve Bjørlin Solberg som også avga forklaring. Det ble avhørt fem vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Under ankeforhandlingen forklarte A seg om ytterligere noen hendelser som i det vesentlige bekreftes av broren og faren. Sommeren 2015 brøt Taliban seg inn i familiens bolig. Faren fikk tilkalt politiet, som jaget dem ut. I juli/august samme år avslørte faren en infiltratør blant [yrkesgruppe]. Faren var med på å pågripe ham og deltok i de senere avhørene. Faren mottok trusler om at familien kunne bli utsatt for vold eller bortført hvis infiltratøren ikke ble løslatt. Slike trusler skal være et kjent fenomen i Afghanistan. Cirka to måneder senere ble familien forsøkt bortført av Taliban. Forsøket ble avverget ved at politiet kom til stede, og Taliban stakk av. I begynnelsen av oktober samme år ble en bombe plassert i farens bil, men han satt ikke i bilen da bomben gikk av. Dette førte til at resten av familien, bortsett fra faren, flyktet. A' mor og søster bor i dag på grensen mellom Iran og Tyrkia. En bror, som -- utførte [yrke] for den [nasjonalitet] ISAF-styrken, har fått opphold i [land i Nord-Europa].

UNE anerkjenner at A i utgangspunktet har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av politisk oppfatning, jfr. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a). Spørsmålet i saken er derfor om han kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet, i dette tilfellet i Kabul, jfr. bestemmelsens femte ledd.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

A tilhører en utsatt gruppe. Ifølge Landinfos temanotat av 8. april 2015 side 18 er afghansk sikkerhetspersonell mest utsatt for målrettede angrep fra opprørerne, i tillegg til sivilt myndighetsansatte og personer som antas å støtte myndighetene eller ha tilknytning til den internasjonale tilstedeværelsen. Ifølge Amnesty International har Taliban en særlig lav terskel for å rette sanksjoner mot personer som Taliban oppfatter som spioner eller representanter for myndighetene, og en rekke bortføringer og en rekke drap på personer som mistenkes for samarbeid med myndighetene eller de internasjonale styrkene er dokumentert. A har vært tolk for de [nasjonalitet] ISAF-styrkene, og tolkene regnes som særlig utsatt, jfr. Landinfos notat av 9. september 2015 side 9. Hans bror som også har vært tolk for de [nasjonalitet] styrkene, har nå fått opphold i [land i Nord-Europa]. A har også hatt arbeid på en grenseovergang mot [land] der han blant annet hadde ansvar for innførsel og distribusjon av drivstoff, og han sitter følgelig med opplysninger av betydelig interesse for Taliban.

Det er en reell risiko for at Taliban eller andre vil ramme faren gjennom å ta livet av sønnen. Faren er etterretningsoffiser i Afghanistans nasjonale sikkerhetstjeneste, NSD, og er liaisonoffiser. Da A flyktet, var faren [militær rang], men er nå forfremmet til [militær rang]. Faren har vært truet siden han deltok i en militær aksjon i [år] da et stort antall opprørssoldater ble drept. Enkelte kan også ha personlige hevnmotiv etter at han avslørte en infiltratør blant tolkene på Marmolbasen. A' far var med på pågripelsen av vedkommende, og han deltok i etterfølgende avhør. Dette har ført til en intens konflikt mellom familien og opprørerne. UDI legger til grunn at familiemedlemmer i enkelte tilfeller kan risikere forfølgelse på grunnlag av politisk oppfatning, basert på deres antatte tilknytning til myndighetene, de internasjonale styrkene og/eller internasjonale institusjoner, jfr. UDIs sirkulære PN 2014-004 [UDIPN-2014-4]. Det foreligger også informasjon om at Taliban hevner seg på tidligere tolkers familie, herunder barn, jfr. notat av 9. september 2015 side 14.

Hendelsene sommeren 2015 medførte at A' far ble bevæpnet, fikk sikkerhetsvakter og flyttet inn i militærleiren der han tjenestegjør. En bilbombe ødela farens bil 1. oktober 2015, men faren befant seg ikke i bilen da bomben eksploderte.

Taliban ønsker A over på sin side, og han har mottatt trusselbrev fra dem.

Det er ikke holdepunkter for at risikoen for forfølgelse er mindre i Kabul enn i landet for øvrig. Det er en bred enighet om at Taliban er til stede i byen. Organisasjonen har en godt fungerende etterretningstjeneste. De har infiltrert politi, rettsvesen og andre offentlige institusjoner og maktsentre, og i byene samler de aktivt inn informasjon. Selv om myndighetene har formell kontroll over Kabul, viser Taliban stadig styrke også der. Sikkerhetssituasjonen er på mange måter verre der enn i A' hjemtrakter. Angrep mot såkalte «easy targets» og «soft targets» har vært økende den senere tid. Borgarting lagmannsrett har i dom av 14. september 2015 [LB-2014-169695] uttalt at sikkerhetssituasjonen i Kabul er usikker og uoversiktlig, og med økende aktivitet fra Taliban. Taliban vil fortsette å være en viktig aktør, og det er ingen utsikter til en bedret sikkerhetssituasjon i overskuelig fremtid.

Taliban har en lav terskel for å angripe myndighetsansatte, og det er registrert 107 terrornettverk i Kabul ifølge nyhetsbyrået TOLO News. Hva som utgjør et angrepsmål, bestemmes først og fremst av lokale Talibankomandanters og andre opprørsgruppers vurderinger, jfr. Landinfos temanotat av 9. september 2015 side 5. Det har skjedd en rekke represalier og angrep i byen, særlig rettet mot tolker. Personer som er forfulgt av opprørsgrupper med evne til å gjennomføre angrep i alle deler av Afghanistan, kan mangle et trygt internfluktalternativ, jfr. UDIs sirkulære PN 2014-004. Det er ingen tvil om at Taliban er i stand til å gjennomføre et angrep i Kabul hvis de finner dette formålstjenlig.

Selv om Kabul er en stor by, vil Taliban lett kunne finne og identifisere A. Det er viktig for Taliban å være synlig og til stede i hovedstaden, og det er bred enighet om at opprørerne er til stede i Kabul by, jfr. notatet av 8. april 2015 sidene 22 og 23. Taliban er permanent infiltrert i alle nabolag, og opplysninger om A' identitet vil fort bli spredt. Gjennom sitt arbeid på grenseovergangen vil A være et kjent ansikt for en rekke sjåfører hvorav noen med sikkerhet har sympati med eller har tilknytning til Taliban. Taliban disponerer også biometrisk måleutstyr, blant annet utstyr for øyeskanning, som gir en sikker identifikasjon. Er personen viktig nok, kan Taliban spore vedkommende i hele landet, jfr. Landinfos temanotat av 8. april 2015 side 15.

Det fremgår av en rekke ulike kilder at forfølgelsesrisikoen i det alt vesentlige består også etter at arbeidsforholdet er avsluttet. Taliban aksjonerer mot sivile afghanere etter at deres arbeidskontrakter med internasjonale organisasjoner har utløpt. De som har arbeidet i militære organisasjoner og ofte har vært involvert i trefninger med Taliban, er spesielt utsatt. Enkelte hevder å ha blitt angrepet mange år etter at de avsluttet sitt arbeide, jfr. Landinfos temanotat av 9. september 2015 sidene 3 og 13.

Det må etter dette konkluderes med at A står overfor en reell risiko for å bli utsatt for forfølgelse hvis han må returnere til hjemlandet. Avslaget på asylsøknaden er derfor ugyldig.

UNE s vedtak må også oppheves fordi den har begått saksbehandlingsfeil som kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. UNE burde ha utredet nærmere betydningen av trusselbrevet og vitnene Ds og Cs opplysninger om forfølgelsesfaren for familiemedlemmer. Dette har ført til at nemda har tatt feil av faktum, eller iallfall har gitt en mangelfull begrunnelse. I et tilfelle som dette stilles det ikke store krav til muligheten for at feilene kan ha virket inn på vedtaket, jfr. Hans Petter Graver: Alminnelig forvaltningsrett (2. utgave) side 494.

A har nedlagt denne påstand:

  1. UNEs vedtak om avslag på søknad om beskyttelse, datert 15. mai 2013, samt senere beslutninger datert 13. mai 2015 om ikke å endre vedtaket, kjennes ugyldige.

  2. Staten dømmes til å betale sakskostnader.

Ankemotparten, staten v/ Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Retten til anerkjennelse som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd gjelder ikke dersom utlendingen kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet enn det området søkeren flyktet fra, jfr. bestemmelsens femte ledd. For å få asyl i Norge må det foreligge en reell risiko for forfølgelse, en fjern mulighet er ikke nok, jfr. LB-2015-185786 [skal nok være LB-2015-185706, Lovdatas anm.]. Etter statens oppfatning kan A få effektiv beskyttelse i Kabul. De ulike kildene må leses i sammenheng og må vektes mot hverandre.

Det er et vesentlig skille i beskyttelsesbehov mellom dem som oppholder seg i Kabul og dem som oppholder seg i de usikre områdene på landsbygden. Sikkerhetssituasjonen i Kabul kan ikke sammenlignes med sikkerhetssituasjonen i landlige strøk. Kabul er en storby som har anslagsvis mellom fire og seks millioner innbyggere der myndighetene har kontroll.

Taliban er nødt til å prioritere sine mål. Anslagsvis 300-500 000 afghanere har arbeidet for de internasjonale styrkene, og 100 000 afghanere arbeider for over 6 000 frivillige organisasjoner. De retter derfor sine aksjoner mot høyprofilerte mål som gir en best mulig propagandaeffekt. Borgerkrigene i landet har pågått i flere tiår med stadig skiftende allianser. Deltakelse på den ene eller andre siden regnes som et politisk valg og gir ikke rett til hevndrap. Det synes å være en samstemt oppfatning blant internasjonale kilder at lavprofilerte personer løper en liten risiko for å ble rammet i Kabul, jfr. bl.a. EMDs dom av 9. april 2013, H and B v. The United Kingdom [EMD-2010-70073].

Likeledes går det et vesentlig skille i beskyttelsesbehovet mellom dem som er i aktiv tjeneste for de internasjonale styrkene, og dem som har avsluttet arbeidet, jfr. EMD dom av 9. april 2013. Tolker som har avsluttet sin tjeneste er av de samme kilder ikke vurdert som en spesielt utsatt gruppe, jfr. LB-2015-185706 med videre henvisninger. Ingen tolker har fått asyl i Norge på grunnlag av tolketjenesten alene.

Truslene som A har mottatt fra Arbakiene og politiet ligger så langt tilbake i tid som i 2011. A oppholdt seg deretter på hjemstedet i cirka 20 måneder etter hendelsene uten at noe mer skjedde. Hverken hans bror eller far har noen gang hørt om dem.

Staten kan heller ikke se at A løper noen reell risiko for forfølgelse på grunn av sitt tidligere arbeid for de internasjonale styrkene. Med det høye antallet afghanere som har utført tilsvarende arbeid, er det lite trolig at Taliban vil velge å forfølge en person som A. Han er ingen høyprofilert person, og han avsluttet sitt arbeid for mer enn fire år siden, høsten 2012. En aksjon rettet mot ham vil ikke ha noen særlig propagandaeffekt. Det foreligger ingen dokumentasjon for at tidligere tolker er spesielt utsatt for forfølgelse. De opplysningene som A fortsatt måtte ha om drivstofforsyningen i Afghanistan, må være foreldet og uten interesse for Taliban i dag. Til sammenligning kan det vises til en arbeidskollega av A som sluttet da de internasjonale styrkene trakk seg ut, og som fortsatt bor i nærområdet.

Staten bestrider også at A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av farens arbeid for NDS. Dette var ingen del av det opprinnelige asylgrunnlaget, men det ble reist som et mulig asylgrunnlag av vitnet D etter av UDI hadde avslått A' søknad. Farens arbeid gjør ikke A til et høyprofilert mål. Det er lite eller ingen dokumentasjon for at familiemedlemmer er blitt rammet av målrettede drap i Kabul. Blodhevn er lite sannsynlig i et tilfelle som dette. Utgangspunktet for frykten skal være en hendelse i 2001 der faren deltok i en aksjon der et stort antall talibansoldater falt. Til tross for dette, og at faren har arbeidet for de internasjonale styrkene siden 2009, har familien ikke vært utsatt for alvorlige hendelser før de påståtte episodene sommeren 2015. Opplysningene om dem er for øvrig lite konkrete.

UNE har ikke begått noen saksbehandlingsfeil. Farens situasjon er tillagt vekt, og trusselbrevet er inntatt.

Staten v/ Utlendingsnemnda har nedlagt denne påstand:

  1. Anken forkastes.

  2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader.

Lagmannsretten bemerker:

UNE har i sine vedtak uttalt at A har gjort seg tilstrekkelig bemerket på hjemstedet til at han vil kunne bli utsatt for reaksjoner der også i fremtiden, og at han der har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av en tillagt politisk oppfatning. I utgangspunktet aksepterer derfor staten at A skal anerkjennes som flykning i henhold til utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a). Det omtvistede spørsmålet i saken blir derfor om han likevel kan returnere til Kabul og få effektiv beskyttelse der, jfr. bestemmelsens femte ledd. I dette spørsmålet har retten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet - rettens leder og ekstraordinær lagdommer Meyer - er kommet til at spørsmålet må besvares benektende, og at anken må tas til følge.

Flertallet tar som utgangspunkt at UNE har akseptert at A har krav på status som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Spørsmålet er, som formulert foran, utelukkende om A kan få effektiv beskyttelse i Kabul.

Flertallet er enig med mindretallet i at de opplysninger A gav under asylintervjuet, i seg selv ikke gjør ham til en så vidt profilert person at han ikke kan henvises til internflukt til Kabul by. Hans korte tid som tolk, og hans arbeid for internasjonale selskaper, ligger i dag så langt tilbake i tid at han ikke vil peke seg ut som et tilstrekkelig interessant mål for opprørerne. Flertallet viser til at det etter bevisførselen må legges til grunn at opprørere er til stede i Kabul by, men at deres muligheter til aksjoner i byen er begrensede, slik at det må legges til grunn at de vil prioritere sine mål og fortrinnsvis søke mål som gir størst mulig propagandaeffekt.

Når flertallet likevel er kommet til at A ikke vil få effektiv beskyttelse ved retur til Kabul, skyldes det at han er sønn av en høytstående offiser som må antas å være et formålstjenlig mål for opprørerne i landet. Når dette ses i sammenheng med at også A selv har arbeidet for [internasjonal organisasjon] og for internasjonale selskaper som bistår [internasjonal organisasjon] i Afghanistan, vil det kunne gjøre ham mer interessant for opprørerne enn hva han i utgangspunktet ville vært.

A' far, B, er [militær rang] - tidligere [militær rang] - i den afghanske sikkerhetsstyrken NSD. Han er etterretningsoffiser, og var liaisonoffiser mellom NSD og [internasjonal organisasjon]. B hadde ansvaret for å innhente opplysninger om Taliban og andre opprørere (insurgents). Disse opplysningene ble delt med [internasjonal organisasjon] og var av stor betydning for sikkerheten til [internasjonal organisasjon]s utstasjonerte personell på basen i Mazar-i-Sharif. Så vel oberstløytnant C som etterretningsanalytikeren D, som begge forklarte seg for lagmannsretten, beskrev B som en offiser med høy profil, vel kjent for opprørerne, og et «lovlig» mål for alle som ønsket å bekjempe den utenlandske tilstedeværelsen i Afghanistan. Begge forklarte videre at etter deres kunnskap og erfaring var også Bs familie et lovlig mål for opprørerne.

Da A flyktet fra Afghanistan, var NATO-styrkene fortsatt sterkt til stede i Mazar-i-Sharif. Selve byen Mazar-i-Sharif var regnet som den «tryggeste» byen i landet. Det vises til Landinfos temanotat 8. april 2015 kapittel 6.2.3. A bodde i selve byen sammen med familien. D beskrev den bydelen familien A bodde i, som rolig. Det var markert tilstedeværelse av soldater i byen, og ISAF-styrkene hadde også kontrollposter langs veien mellom byen og forlegningen. B reiste til og fra basen uten bevæpning eller livvakter.

Forholdene endret seg etter at ISAF-styrkene forlot Mazar-i-Sharif. Dette beskrives i det temanotat fra Landinfo som det er vist til foran. For familien A fikk dette de konsekvenser som er beskrevet innledningsvis i dommen. Flertallet har ikke grunnlag for å si at de hendelser som A har forklart seg om, ikke har funnet sted, og flertallet legger også til grunn som en kjensgjerning at den gjenværende del av Bs familie - mor, en yngre bror og søstre av A - flyktet fra landet. På spørsmål om hvorfor familien ikke bare tok opphold i Kabul, men flyktet til Iran, forklarte B at han ikke så på Kabul som et trygt oppholdssted for familien. Som tidligere nevnt var både A og hans eldre bror på dette tidspunkt flyktet fra landet.

De endrede sikkerhetsforholdene fikk også den konsekvens at oberstløytnant C beordret B til å bevæpne seg under transport til og fra leiren. Han ble i tillegg utstyrt med samband og fikk tildelt to - senere tre - livvakter. Senere har han flyttet inn i leiren i Mazar-i-Sharif, hvor han fortsatt bor. B vil dermed selv være beskyttet i en slik grad at det vil være vanskelig å angripe ham.

Så vel oberstløytnant C som D gav for lagmannsretten uttrykk for at de mente det ikke ville være trygt for A i Kabul. Opprørerne har sin egen etterretningstjeneste, og selv om Kabul er en stor by, er det en by som i stor grad er preget av familienettverk, i tillegg til at det er et knutepunkt hvor mange vil være på gjennomreise. Disse to anså det dermed som svært sannsynlig at A vil bli gjenkjent etter forholdsvis kort tid i Kabul. Også Landinfo har i sitt temanotat «Afghanistan: Sikkerhetssituasjonen i provinsen Kabul» fra 25. november 2016, sitert kilder som gir uttrykk for at Taliban har solid tilstedeværelse i Kabul by, og at de har gode etterretningsnettverk. Flertallet har også oppfattet statens anførsler slik at det i og for seg ikke bestrides at dersom opprørerne først ønsker å ramme A i Kabul, vil de klare det. Staten anfører derimot at A ikke har en slik profil at opprørerne vil finne det umaken verd å ramme ham.

A oppgav, som tidligere nevnt, ikke farens posisjon som asylgrunn ved ankomsten til Norge. Dette ble først tatt opp som en egen asylgrunn etter at A hadde fått avslag på søknaden om asyl første gang. A forklarte dette med at han ikke ble stilt spørsmål om familien under asylintervjuet, og at han nærmest fikk inntrykk av at familieforholdene ikke var interessante for politiet. Flertallet er enig med mindretallet i at dette kan synes noe påfallende. Etter flertallets syn kan dette imidlertid forklares ved at sikkerhetssituasjonen var annerledes da A søkte asyl i Norge i 2013. Som foran nevnt levde familien forholdsvis trygt i Mazar-i-Sharif frem til ISAF-styrken forlot stedet i 2014 og ble erstattet av den langt mindre og i utgangspunktet ikke-stridende styrken «Resolute Support». Det er først etter dette tidspunkt at hans familie ble utsatt for slike angrep at resten av familien har flyktet ut av landet. Det lar seg derfor forklare at A ikke så på farens posisjon som et ekstra faremoment da han opprinnelig søkte asyl i Norge, og at han derfor ikke gjorde dette til noe poeng under asylintervjuet eller overfor UDI.

Flertallet finner at det foreligger en risiko for at A vil bli utsatt for forfølgelse i lovens forstand selv om han returnerer til Kabul by. Spørsmålet er om denne risikoen er tilstrekkelig høy til at den kan karakteriseres som reell. Etter utlendingsloven kreves det ikke at det foreligger en overvekt av sannsynlighet for at A vil bli utsatt for forfølgelse. Det heter i forarbeidene til utlendingsloven at det avgjørende er om risikoen for forfølgelse er «reell» (Ot.prp.nr.75 (2006-2007) avsnitt 5.2.3.4). I NOU 2004:20 avsnitt 6.2.4.3 formuleres spørsmålet som at det ut fra en objektiv bedømmelse foreligger en tilstrekkelig fare for at den anførte risiko faktisk vil materialisere seg i overgrep ved retur. Det heter videre, som et eksempel på vurderingen av risiko, at dersom «det er mulig å fastslå en 10 % risiko for at søkeren vil bli drept eller lemlestet ved retur, vil risikoen åpenbart være tilstrekkelig høy til at søkeren har krav på flyktningebeskyttelse».

Flertallet understreker at det, i likhet med mindretallet, legger til grunn de opplysninger om sikkerhetssituasjonen i Afghanistan, inkludert Kabul by, som fremkommer av de ulike notatene som er laget av Landinfo. Flertallet bygger på at sikkerhetssituasjonen i Kabul by er bedre enn i Mazar-i-Sharif, selv om den er labil, at målrettede drap forekommer svært sjelden i Kabul, og at Talibans mål først og fremst vil være personer eller institusjoner med høy profil som gir god propagandaverdi. Det er i den konkrete vurderingen av hvilken risikoprofil A har, at flertallets syn avviker fra statens, og mindretallets, syn.

Flertallet tar som utgangspunkt at A er anerkjent som flyktning og at han ikke vil kunne returnere til Mazar-i-Sharif som følge av hans tidligere arbeid for [internasjonal organisasjon] og for internasjonale selskaper som har gitt støtte til [internasjonal organisasjon]. Flertallet viser videre til at Taliban vil kunne ramme A i Kabul dersom de skulle ønske det. Etter bevisførselen, og da særlig vitneforklaringene til oberstløytnant C og etterretningsanalytiker D, legger flertallet videre til grunn at A' far er en høyt profilert [militær rang] i den nasjonale sikkerhetsstyrken NSD, at B har drevet etterretningsvirksomhet mot opprørerne og deltatt i aksjoner mot og avhør av opprørere, og at han har samarbeidet nært med [internasjonal organisasjon]s etterretningstjeneste som liaisonoffiser. I egenskap av dette vil B være et prioritert mål for opprørerne, hvilket også [internasjonal organisasjon] erkjente og gav B særlig beskyttelse. Ved retur til Kabul vil A være den eneste i nær familie med B som er tilbake i Afghanistan. B selv er gitt beskyttelse ved at han nå bor i forlegningen i Mazar-i-Sharif. Hans sønn står tilbake som det eneste målet dersom opprørerne skulle ønske å ramme B, og A må antas å være et forholdsvis enkelt mål å ramme dersom Taliban skulle ønske det.

På dette grunnlag er flertallet kommet til at A har en profil som peker seg ut i den grad at han ikke vil kunne sikres en effektiv beskyttelse mot forfølgning dersom han returnerer til Kabul. UNE har i sitt vedtak ikke tatt tilstrekkelig hensyn til opplysningene om A' far. Vedtaket er dermed ugyldig.

Mindretallet - lagdommer Minsaas - stemmer for at anken må forkastes og viser i det vesentlige til tingrettens begrunnelse.

Ved vurdering av risikoen for forfølgelse ved retur er det ikke tilstrekkelig å påvise en fjern mulighet for at overgrep vil skje. Det må foreligge en reell grunn til å frykte forfølgelse, jfr. LB-2015-185706. Etter mindretallets syn foreligger ingen reell frykt for at A vil bli utsatt for forfølgelse i utlendingslovens forstand hvis han returneres til Kabul.

Kabul er en by med flere millioner innbyggere hvor myndighetene etter det opplyste har kontroll. Det må legges til grunn at Talibans muligheter der er mer begrenset enn mange steder ellers i landet, selv om de har en aktiv tilstedeværelse i byen. Dertil kommer det høye antallet personer som har arbeidet for dem som Taliban kan tenkes å anse som fiender. Det er opplyst at anslagsvis mellom 300 000 og 500 000 personer i Afghanistan på et eller annet tidspunkt har arbeidet for de internasjonale militærstyrkene. I tillegg er det anslått at 100 000 arbeider med annet internasjonalt nærvær og at 350 000 er ansatt i sikkerhetsstyrkene. Taliban kan ikke forfølge alle, men de må foreta en utvelgelse av sine mål. Hittil har organisasjonen etter det opplyste rettet sine angrep særlig mot afghanske sikkerhetsstyrker, presidentpalasset, parlamentsbygningen og andre offentlige institusjoner, internasjonale mål som hoteller og ambassader. Angrep har også vært rettet mot høyprofilerte personer som tidligere regjeringsmedlemmer og høyesterettsdommere.

Etter mindretallets oppfatning er det ingen reell risiko for at Taliban vil velge å aksjonere mot en person som A. Han er ingen høyprofilert person. Tolketjenesten, som må antas å være den mest belastende delen av hans arbeidsinnsats, var kun av tre måneders varighet. Senere har de internasjonale styrkene trukket seg ut av Afghanistan, og det er mer enn fire år siden A sluttet å arbeide for dem. Tolker som har avsluttet sin tjeneste er ikke vurdert som en spesielt utsatt gruppe. Den informasjonen som han fremdeles måtte ha om drivstoffdistribusjonen i Afghanistan er mer enn fire år gammel, og den må derfor antas å være utdatert. Det er lite sannsynlig at Taliban vil være særlig interessert i disse opplysningene lenger.

Mindretallet bygger på UNEs vurderinger og kilder, slik de er blitt presentert under ankeforhandlingen, samt LB-2015-185706 med videre henvisninger. UNE har gjennom behandlingen av et stort antall saker opparbeidet en betydelig erfaring og kompetanse, ikke minst når det gjelder landfaglige vurderinger. Dette, og hensynet til en rasjonell utlendingsforvaltning, tilsier forsiktighet med å overprøve UNEs vurderinger, jfr. Rt-2015-1388 avsnitt (247). At andre personer og institusjoner kan vurdere forfølgelsesfaren annerledes enn UNE, endrer ikke dette. Mindretallet tillegger derfor ikke vitnene C og D og de TV-reportasjene og filmene som A har valgt å fremlegge, avgjørende betydning.

A' anførsel om at han på grunn av farens stilling risikerer forfølgelse, endrer ikke mindretallets konklusjon. Denne anførselen kom ikke frem under asylintervjuet og heller ikke ble den fremført for UDI. Ifølge A skyldes dette at ingen spurte ham om familien, og at intervjueren avbrøt ham da han forsøkte å forklare om hvilken risiko farens stilling innebar for sønnen. Mindretallet fester ikke særlig lit til dette. Betydningen av farens stilling ble brakt inn i saken av vitnet D i brev av 5. juni 2013. Hvis A skal ha blitt avbrutt under intervjuet da han ville forklare seg om det som nå anføres som det viktigste asylgrunnlaget, ville det ha vært såpass oppsiktsvekkende at det måtte forventes å være nevnt før saken står for lagmannsretten. A opptreden her tyder etter mindretallets oppfatning på at han overdriver betydningen av farens stilling og at dette ikke er det reelle asylgrunnlaget.

Etter dette blir dom å avsi i samsvar med flertallets oppfatning.

Det er da ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til A' anførsel om at UNEs vedtak har mangelfulle avgjørelsesgrunner eller lider av andre saksbehandlingsfeil.

A har vunnet saken og tilkjennes i samsvar med hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og andre ledd saksomkostninger fra staten for tingretten og lagmannsretten. Det finnes ingen tungtveiende grunner som gjør det rimelig helt eller delvis å frita staten for erstatningsansvaret etter bestemmelsens tredje ledd.

For lagmannsretten har advokat Løken fremlagt omkostningsoppgave der har beregnet 285 000 kroner i salær, 12 500 kroner i reiseutgifter og 6 187 kroner i andre utgifter, alle beløp inkludert merverdiavgift. I tillegg kommer rettsgebyret på 26 650 kroner. Samlede omkostninger for lagmannsretten utgjør etter dette 330 000.

Etter lagmannsrettens resultat tilkjennes A saksomkostninger også for tingretten, jfr. tvisteloven § 20-9 andre ledd. For tingretten har advokat Løken beregnet 247 500 kroner i salær og 4 050 kroner i utgifter, begge beløp inkludert merverdiavgift. I tillegg kommer rettsgebyret med 7 740 kroner. Samlede omkostninger for tingretten utgjør etter dette 259 290 kroner.

Advokat Heinstein har ingen innvendinger mot oppgavene, som legges til grunn for beløpsfastsettelsen, jfr. tvisteloven § § 20-5 første ledd.

Mindretallet stemmer i samsvar med sitt votum for å tilkjenne staten v/ Utlendingsnemnda saksomkostninger for begge instanser.

Dommen er avsagt under dissens.

Domsslutning

1. Utlendingsnemndas vedtak av 22. oktober 2015 er ugyldig.

2. Staten v/ Utlendingsnemnda betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse til A 330 000 - trehundreogtrettitusen - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten og 259 290 - tohundreogfemtinitusentohundreognitti - kroner i saksomkostninger for tingretten.

Siste endringer
  • Ny: LB-2015-204270 Asyl. Effektiv beskyttelse ved internflukt. Afghanistan (28.03.2017)

    A var henvist til internflukt i Kabul, men UNEs avslag ble kjent ugyldig av Lagmannsretten. Flertallet kom til at As profil som følge av farens stilling i den afghanske etterretningstjenesten pekte seg ut i en slik grad at A ikke vil kunne sikres effektiv beskyttelse mot forfølgning ved retur til Kabul. Mindretallet festet ikke lit til at asylsøkerens forklaring om farens posisjon var det reelle asylgrunnlaget.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo