Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Red. anm.: Avgjørelsen er rettskraftig.

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2016-2168
Dokumentdato : 06.12.2016

Asyl. Beviskrav Eritrea.

Lagmannsretten kom til at UNEs vedtak om avslag på søknad om asyl var ugyldig. Retten la til grunn at vedtaket bygde på uriktig faktum når nemnda hadde lagt til grunn at søkeren ikke hadde reist ulovlig ut fra Eritrea i nasjonaltjenestepliktig alder. Partene var enige om at dette i så fall medførte ugyldighet. Uttalelser om beviskravet, herunder spørsmålet om det gjelder et alminnelig krav til sannsynlighetsovervekt for asylgrunnlaget når asylforklaringen ut fra en isolert vurdering ikke fremstår generelt troverdig, eller søkeren ikke har medvirket til å opplyse saken. Statens anke over tingrettens avgjørelse om midlertidig forføyning for utsatt iverksetting av vedtaket, ble også forkastet.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak om avslag på søknad om asyl.

Tingretten har gitt følgende beskrivelse av sakens bakgrunn som partene ikke har reist innvendinger mot under ankebehandlingen:

A oppsøkte 19. juli 2010 Politiets utlendingsenhet og søkte om asyl. Asylintervju ble gjennomført 26. juli 2010. Asylgrunnen hun oppga, var at hun hadde blitt fengslet av eritreiske myndigheter etter at mannen hennes ikke hadde returnert til nasjonaltjenesten etter endt permisjon, og at hun fryktet ytterligere reaksjoner og forfølgelse fra myndighetene på grunn av forsvinningen.

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo 4. august 2010 asylsøknaden. UDI tok ikke stilling til om asylhistorien var troverdig, fordi det ble lagt til grunn at hun uansett - hvis man la hennes opplysninger til grunn - ikke sto i fare for å bli utsatt for forfølgelse i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand.

Vedtaket ble påklaget. Det ble 11. februar 2011 gjennomført et tilleggsintervju. Nemndsmøte ble holdt 7. desember 2011. A møtte med advokat og forklarte seg. Hun gjorde nå gjeldende to selvstendige grunnlag for beskyttelse - at hun var samboeren til (ikke gift med) en desertør, og at hun forlot Eritrea ulovlig mens hun var underlagt nasjonaltjenesten.

UNE tok i vedtak 20. desember 2011 ikke klagen til følge. Nemnda delte seg i et flertall og et mindretall. Flertallet mente at asylforklaringen ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort, verken når det gjaldt forholdene omkring samboerens forsvinning, eller at hun hadde forlatt Eritrea ulovlig. På denne bakgrunnen mente flertallet at hun, verken på anført eller annet grunnlag, ved retur risikerte forfølgelse i utlendingslovens § 28 bokstav as forstand. Mindretallet fant asylforklaringen tilstrekkelig sannsynliggjort. Når hun hadde forlatt Eritrea ulovlig i nasjonaltjenestepliktig alder, mente mindretallet at vilkårene for asyl var oppfylt.

Gjennom sin daværende advokat anmodet A 4. november 2013 UNE om fornyet behandling. I sin beslutning 18. mars 2014 opprettholdt UNE vedtaket. UNE presiserte at flertallet hadde lagt til grunn at A ikke hadde vært fengslet. Videre ble det presisert at flertallet mente at det ikke hadde funnet sted en ulovlig utreise.

På vegne av A sendte advokatfullmektig Marie Sverd Tvare 9. oktober 2014 prosessvarsel og begjæring om utsatt iverksettelse til UNE. UNE besluttet 17. oktober 2014 å opprettholde sitt vedtak.

Stevning ble tatt ut for Oslo tingrett 19. november 2014. Det ble samtidig fremsatt begjæring om midlertidig forføyning. Staten innga rettidig tilsvar 17. desember 2014, og ba samtidig om at begjæringen om midlertidig forføyning ikke ble tatt til følge.

Oslo tingrett avsa 22. desember 2014 kjennelse med slik slutning:

«Uttransportering av A, DUF nr. 2010 ---, iverksettes ikke før tingrettens dom om gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 20.12.2011 foreligger.»

Oslo tingrett avsa 6. november 2015 dom med slik domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak 20. desember 2011 og beslutning 17. oktober 2014 er ugyldige.
  2. I sakskostnader betaler Staten v/Utlendingsnemnda 198 130 - etthundreognittiåttetusenetthundreogtretti - kroner til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dommen.

I samme avgjørelse forlenget tingretten varigheten av den midlertidige forføyningen inntil rettskraftig avgjørelse i hovedsaken og avsa kjennelse med slik slutning:

  1. Uttransportering av A iverksettes ikke før det foreligger rettskraftig avgjørelse om gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak 20. desember 2011 og beslutning 17. oktober 2014.
  2. I sakskostnader betaler Staten v/Utlendingsnemnda 2 150 - totusenetthundreogfemti - kroner til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket både dommen i hovedsaken og kjennelsen i forføyningssaken til Borgarting lagmannsrett. Ankene gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen og er forent til felles behandling. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for tingretten. Om saksforholdet for øvrig vises det derfor til tingrettens dom.

Ankeforhandling ble holdt 15. - 16. november 2016 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte og ga forklaring. Det ble i tillegg hørt tre vitner og foretatt bevisførsel som fremgår av rettsboken.

Den ankende part - Staten v/Utlendingsnemnda - har i de vesentlige anført:

UNEs vedtak og senere beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket bygger på riktige faktiske og rettslige vurderinger og er ikke beheftet med andre feil. UNE har korrekt lagt til grunn av A ikke har rett til opphold i Norge i medhold av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b, jf. annet ledd. Vedtakene om ikke å innvilge asylsøknaden, er gyldige.

A asylforklaring har ikke tilstrekkelig troverdighet til at den kan anses noenlunde sannsynlig, verken når det gjelder tidligere forfølgelse på grunn av samboerens forhold eller at hun har reist ulovlig ut av Eritrea.

Asylforklaringen er til dels vag og upresis, lite sannsynlig og i strid med kjent landinformasjon. Til dels er det også motstrid mellom det hun har forklart i asylintervjuer, i nemndsmøtet og for domstolene. Forklaringen har også blitt mer detaljert underveis og fremstår til dels tilpasset etter at utlendingsmyndighetene har påpekt konkrete svakheter.

Disse forholdene knytter seg blant annet til A' forklaring om sin egen nasjonaltjeneste og dimittering fra denne, forholdet til samboeren, hennes forsørgeransvar i Eritrea, fengslingen og løslatelsen mot garanti før hun skal ha reist ut av landet, finansieringen av utreisen, reisen gjennom Eritrea til Sudan og oppholdet i Karthoum. Det vises til vurderingen som er foretatt av UNEs flertall og tingretten, som staten slutter seg til.

Når asylforklaringen ikke kan legges til grunn som noenlunde sannsynlig, kreves det alminnelig sannsynlighetsovervekt for det foreligger en forfølgelsesfare som gir rett til opphold. Forfølgelsesfaren er i dette tilfellet ikke sannsynliggjort.

I vurderingen av om A har reist ulovlig ut av landet, har tingretten lagt for mye vekt på at UNE ikke har bestridt A' identitet. Dette innebærer ikke at UNE har funnet det sannsynliggjort at A har reist ut fra Eritrea i en periode med utreiseforbud, eller at hun ikke har hatt tillatelse til dette. Når det ses bort fra asylforklaringen, foreligger det ingen konkrete holdepunkter som støtter dette.

Tingretten har heller ikke tatt tilstrekkelig hensyn til kompleksiteten i den faktiske situasjonen i Eritrea og omkringliggende land. Det er vanskelig å fremskaffe pålitelig landinformasjon om forholdene inne i landet. Sannsynligheten for ulovlig utreise må belyses ved sammenstilling av et større kildemateriale som UNE har særlig bakgrunn for å vurdere. Vurderingen kan ikke bygges på enkeltuttalelser i utvalgte rapporter, og domstolene må utvise forsiktighet med å overprøve UNEs vurderinger.

Vedtaket bygger etter dette på et riktig faktum når UNEs flertall ikke har funnet det tilstrekkelig sannsynliggjort at A har vært fengslet på grunn av samboerens forhold, eller at hun har reist ulovlig ut fra Eritrea. I motsatt fall er partene enige om at UNEs vedtak er ugyldig fordi vedtaket bygger på et uriktig faktum, og utlendingsforvaltningen må vurdere beskyttelsesbehovet på nytt.

Dersom det ikke legges til grunn at A har vært fengslet som følge samboerens forhold, eller at hun har reist ulovlig ut fra Eritrea i nasjonaltjenestepliktig alder, bestrides det at hun risikerer forfølgelse i utlendingslovens forstand fordi hun har søkt asyl i Norge. Det er heller ikke grunnlag for å konstatere at alle i Eritrea generelt står overfor en reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling.

Vilkårene for midlertidig forføyning er ikke oppfylt, og anken over tingrettens kjennelse i forføyningssaken fastholdes.

Staten v/Utlendingsnemnda har lagt ned slik påstand:

I anken over tingrettens dom:  

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

I anken over tingrettens kjennelse:  

  1. Anken frafalles for vidt gjelder tingrettens kjennelse punkt 2.
  2. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

Ankemotparten - A - har i de vesentlige anført:

UNEs vedtak 20. desember 2011 og senere beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket er ugyldige som følge av uriktig bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

UNE har lagt til grunn et uriktig faktum, og et for strengt beviskrav, når flertallet ikke har funnet A forklaring om grunnen til at hun forlot Eritrea og den ulovlige utreisen tilstrekkelig sannsynliggjort.

A' forklaring om dette er troverdig. Hun har fastholdt hovedtrekkene i forklaringen fra første asylintervju. Forklaringen inneholder mange detaljer som i all hovedsak er gjengitt likt gjennom hele saken, og som er i samsvar med tilgjengelig landinformasjon.

De punktene der UNE har stilt spørsmål ved A' troverdighet er på et detaljnivå og knytter seg ikke til sentrale deler av asylforklaringen. Det er heller ikke riktig at det foreligger motstrid, sannsynlige uriktigheter eller tilpasninger på flere av punktene som er tatt opp. Ved en sammenhengende lesing av forklaringene, er det åpenbart at flere av punktene skyldes misforståelser eller feiltolkning. Det går frem at hun selv har tatt initiativ til å korrigere misforståelser i senere avhør uten å ha blitt direkte spurt. At hun har utdypet forklaringen, er ikke uttrykk for tilpasninger slik staten hevder. Dette må ses i lys av hvilke spørsmål som er stilt, og hvilke tema som myndighetene har ønsket utdypet i de ulike avhørene. Det hadde også gått lang tid fra de forholdene hun har forklart seg om fant sted, og det gikk lang tid mellom avhørene. Det er menneskelig å glemme og huske uriktig om detaljer fra situasjoner med høyt stressnivå, og i situasjoner der mye står på spill.

Tingretten har korrekt lagt til grunn at A har reist ulovlig ut av Eritrea. UNE har funnet A' identitet sannsynliggjort ut fra hennes forklaring om hjemstedet, og ut fra avstander og reiserute derfra som er i samsvar med kjent landinformasjon. Dette gjelder også andre forhold hun har forklart seg om fra hjemstedet, blant annet innrulleringen, tjenestegjøringen og innholdet i nasjonaltjenesten, fengslingen på grunn av samboerens forsvinning, løslatelsen mot kausjon og kausjonens størrelse. Dette viser at hun kommer fra Eritrea slik hun har forklart. Kjent landinformasjon underbygger at det er svært lite sannsynlig at hun har søkt om, og fått innvilget, utreisetillatelse. Forhold A har forklart seg om etter hun krysset grensen, herunder oppholdet i Karthoum og reisen videre til Norge, har ikke relevans for spørsmålet om hun har reist ulovlig ut av landet.

A forklaring er etter dette tilstrekkelig sannsynliggjort hva gjelder grunnen til at hun forlot Eritrea og den ulovlige utreisen. Partene er enige om at dette i så fall innebærer at UNEs vedtak må oppheves fordi de bygger på et uriktig faktum.

Dersom retten ikke skulle finne forklaringen tilstrekkelig sannsynliggjort, har A uansett krav på opphold etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b. Å søke asyl regnes som kritikk av myndighetene i Eritrea og gir i seg selv reell grunn til å frykte forfølgelse i utlendingslovens forstand ved retur. Det er staten som har bevisbyrden for at det er trygt å returnere henne. Det er et paradoks at staten - i samsvar med UNCHRs anbefaling - ikke returnerer asylsøkere til Eritrea fordi dette innebærer en forfølgelsefare som det vil være i strid med flyktningkonvensjonen å utsette henne for, samtidig som avslaget på søknaden bygger på at hun likevel ikke risikerer slik forfølgelse ved retur.

Det følger av dette at vilkårene for midlertidig forføyning også er oppfylt.

A har lagt ned slik påstand:

I anken over tingrettens dom:  

  1. Anken forkastes.
  2. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

I anken over tingrettens kjennelse:  

  1. Anken forkastes.
  2. A tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Saken gjelder gyldighetsprøving av vedtak om avslag på søknad om asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b, jf. annet ledd. Bestemmelsene lyder slik:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller

b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

En utlending som anerkjennes som flyktning etter første ledd, har rett til oppholdstillatelse (asyl).

UNE kom til at det ikke foreligger et beskyttelsesbehov etter § 28 første ledd. Bestemmelsen inneholder lovbestemte vilkår som gir rettskrav på asyl dersom de er oppfylt, jf. § 28 annet ledd, og lagmannsretten har full kompetanse til å prøve utlendingsforvaltningens rettsanvendelse og bevisbedømmelse.

I Rt-2015-1388 avsnitt 247 har Høyesterett i plenum vist til at UNE gjennom behandlingen av et stort antall saker har opparbeidet betydelig erfaring og kompetanse, ikke minst når det gjelder landfaglige spørsmål, og lagt til grunn at hensynet til likebehandling og en rasjonell utlendingsforvaltning derfor tilsier at det bør utvises forsiktighet med å overprøve utlendingsmyndighetenes vurderinger. Vurderinger av faktiske forhold må likevel foretas ut fra en fullstendig og uavhengig bevisvurdering, og det er ikke rom for noen tilsvarende forsiktighet ved prøving av faktiske forhold som ikke reiser spørsmål av mer landfaglig karakter, eller som retten er like nær til å bedømme som utlendingsmyndighetene, jf. LB-2015-168682 med videre henvisninger.

Vedtakets gyldighet skal vurderes ut fra faktum på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 81 og 98. Det kan ikke vektlegges nye faktiske forhold som direkte og umiddelbart har rettslige følger (rettsfakta), men det kan vektlegges nye faktiske forhold som er egnet til å belyse om slike rettsfakta forelå på vedtakstidspunktet (bevisfakta), jf. avsnitt 50 i samme dom. Det er også adgang til å vektlegge nye bevismidler som kaster lys over faktum da vedtaket ble truffet.

Det faktiske grunnlaget for vurderingen av beskyttelsesbehovet må ellers fastlegges ut fra en konkret helhetsvurdering basert på alt tilgjengelig bevismateriale, men hvor asylforklaringen og troverdigheten av denne står sentralt.

Beviskravet er nærmere drøftet i Rt-2011-1481. I avsnitt 35-43 går førstvoterende gjennom sentrale rettskilder, før hun oppsummerer rettstilstanden slik i avsnitt 45 og 46:

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Ved vurderingen av forfølgelsesfaren, skal asylsøkerens egen forklaring med andre ord legges til grunn så langt den fremstår som «noenlunde sannsynlig». Forutsetningen er at søkeren har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. I slike tilfeller kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig.

Staten har anført at det gjelder et alminnelig krav til sannsynlighetsovervekt for at det foreligger et beskyttelsesbehov som gir rett til asyl, i tilfeller der asylforklaringen ikke kan legges til grunn etter nevnte retningslinjer. Synspunktet har en viss støtte i enkelte lagmannsrettsavgjørelser, blant annet LB-2014-199848 hvor det er uttrykt at det ikke grunn til å operere med et senket beviskrav («noenlunde sannsynlig») der asylsøkeren generelt ikke er troverdig og/eller ikke bidrar til å opplyse saken.

Et bærende hensyn bak utgangspunktet om at asylforklaringen legges til grunn ved vurderingen av beskyttelsesbehovet, er at en flyktning ofte vil ha begrensede muligheter for å føre bevis om den situasjonen han eller hun har flyktet fra. Søkerens egen forklaring vil derfor være et sentralt bevismiddel ved vurderingen av om det foreligger reell fare for forfølgelse, og Høyesterett har lagt til grunn at det vil være relevant å vektlegge søkerens generelle troverdighet i vurderingen av om forklaringen er noenlunde sannsynlig.

Et annet bærende hensyn bak det senkede beviskravet, er at en uriktig avgjørelse i flyktningens disfavør er mer alvorlig enn det motsatte når søkeren risikerer forfølgelse dersom forklaringen legges til grunn, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 414 hvor det heter:

Risikerer søkeren å bli utsatt for forfølgelse ved retur hvis anførslene i saken legges til grunn, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig. Anførslene må likevel fremstå som noenlunde sannsynlige.

Dette kan tale for at det er tilstrekkelig at det påberopte asylgrunnlaget fremstår noenlunde sannsynlig etter en samlet bevisvurdering, selv om asylforklaringen ut fra en isolert vurdering ikke fremstår generelt troverdig på grunn av uriktigheter, selvmotsigelser, uklarheter og tilpasninger. En slik tilnærming til beviskravet vil imidlertid ikke ha store konsekvenser i praksis, jf.eksempelvis LB-2015-41670-2. I de fleste tilfeller vil asylsøkerens generelle troverdighet uansett være avgjørende også for om det påberopte asylgrunnlaget fremstår noenlunde sannsynlig. Dette er fordi asylforklaringen er det sentrale bevismiddelet som kan belyse det individuelle beskyttelsesbehovet. Der forklaringen generelt sett er utroverdig, eller asylsøkeren ikke har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig, vil det sjelden foreligge annen bevisførsel om den aktuelle søkerens behov for beskyttelse som gjør at det påberopte asylgrunnlaget likevel fremstår noenlunde sannsynlig. Unntak kan imidlertid tenkes.

Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig for resultatet å ta generelt stilling til om det gjelder et alminnelig krav til sannsynlighetsovervekt for asylgrunnlaget i de tilfeller asylforklaringen - ut fra de retningslinjer Høyesterett har trukket opp - ikke skal legges til grunn. Som det fremgår nedenfor, finner retten det i dette tilfellet uansett overveiende sannsynlig at A har reist ut ulovlig av Eritrea i nasjonaltjenestepliktig alder, og at UNEs vedtak derfor er ugyldig.

Med disse rettslige utgangspunktene går lagmannsretten over til den konkrete bevisbedømmelsen knyttet til beskyttelsesbehovet som ligger til grunn for asylsøknaden.

Slik lagmannsretten forstår det, har A anført at det foreligger tre forskjellige faktiske grunnlag som hver for seg eller samlet innebærer en reell fare for forfølgelse ved retur som gir henne krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b.

For det første har hun anført at hun har vært forfulgt i hjemlandet som følge av at mannen hennes har forsvunnet/desertert fra militæret. Hun har forklart at hun har vært fengslet og avhørt om hvor samboeren befinner seg. Hun var redd for sitt liv, og dette var grunnen til at hun tok seg ut av landet.

For det annet har hun anført at hun risikerer forfølgelse ved retur som følge av at hun har reist ulovlig ut av landet i nasjonaltjenestepliktig alder.

For det tredje anfører hun at hun risikerer forfølgelse ved retur fordi hun har søkt om asyl i Norge, og at dette vil oppfattes som kritikk av hjemlandets myndigheter.

Ved UNEs behandling i 2011 la et flertall bestående av de to nemndsmedlemmene til grunn at motstrid, vaghet og uklarhet samlet sett gjorde A' asylforklaring så vidt svekket at den ikke kunne legges til grunn verken når det gjaldt avledet forfølgelse på grunn av samboerens forhold, eller ulovlig utreise fra Eritrea. Flertallet kom derfor til at A ikke hadde krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a verken på anført, eller andre grunnlag. Flertallet la videre til grunn at den generelle sikkerhetssituasjonen i Eritrea ikke tilsa at en frivillig retur ville være i strid med utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b, og at det heller ikke var sannsynliggjort individuelle omstendigheter som ga henne rett til beskyttelse etter denne bestemmelsen.

Mindretallet, bestående av nemndslederen, kom til at forklaringen om utreisen i det alt vesentlige kunne legges til grunn, herunder at A hadde reist ut av Eritrea i nasjonaltjenestepliktig alder, og at hun derfor hadde krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Lagmannsretten vil først vurdere om vedtaket bygger på et uriktig faktum, ved at flertallet ikke har funnet det tilstrekkelig sannsynliggjort at A har reist ulovlig ut av Eritrea i nasjonaltjenestepliktig alder slik mindretallet har lagt til grunn. Dersom det må anses tilstrekkelig sannsynliggjort at flertallet har bygd på et uriktig faktum på dette punktet, er partene enige om at vedtaket, og senere beslutninger om ikke å omgjøre dette, er ugyldige.

Det går frem av UNEs vedtak at en samlet nemnd har funnet A identitet tilstrekkelig sannsynliggjort. I vedtaket er dette begrunnet slik:

Nemnda anser klagerens oppgitte identitet sannsynliggjort. Ved vurderingen har nemnda vektlagt at klagerens opplysninger om hjemsted, samt avstander og reiserute fra dette til blant annet Asmara, er vel forenlig med tilgjengelig landinformasjon. Det foreligger videre ikke konkrete holdepunkter som gir grunnlag for å trekke oppgitt identitet i tvil. Hva gjelder det fremlagte id-kortet, bemerkes at eritreiske dokumenter, med unntak for pass, generelt har lav notoritet. Id-kortet er av den grunn tillagt begrenset vekt ved vurderingern.

Lagmannsretten er slutter seg til dette, og finner det i likhet med tingretten sannsynliggjort at A er eritreisk statsborger som kommer fra X i det sørlige Eritrea slik hun selv har forklart. Lagmannsretten viser til nemndas begrunnelse ovenfor. I tillegg er det gjort språktest som understøtter A forklaring på dette punktet, selv om tigrinja er et språk som også snakkes utenfor Eritrea. Etter lagmannsrettens vurdering støttes dette også av A' forklaring om andre forhold på hjemstedet, herunder om varigheten og innholdet i tjenestegjøringen i nasjonaltjenesten, i det alt vesentlige understøttes av tilgjengelig landinformasjon så langt det finnes kilder om dette, jf. nedenfor.

Etter at Eritrea ble egen stat har det ikke vært lovlig å reise ut av landet uten særskilt tillatelse. Ut fra bevisførselen legges det til grunn at Eritrea er et totalitært samfunn som ønsker kontroll på sine borgere, og at eritreiske myndigheter har ført en meget streng praksis med å innvilge utreisetillatelser etter 2001. Dette er bekreftet av seniorrådgiver i Landinfo, Grethe Elizabeth Neufeld, og professor og seniorpartner i ILPI, Kjetil Tronvoll.

Vitnene Neufeld og Tronvoll har forklart at utreisetillatelse bare gis i spesielle tilfeller der det foreligger en særlig grunn. Dette kan være at man er dimittert eller demobilisert fra nasjonaltjenesten på grunn av alder eller andre forhold, sykdom i kombinasjon med et konkret behandlingstilbud i utlandet eller representasjon i utlandet som myndighetsperson eller idrettsutøver. Man mener også å kunne se at personer med gode forbindelser hos myndighetene kan ha lettere for å få slik tillatelse. Disse opplysningene stemmer også med Landinfos respons om utstedelse av utreisetillatelse og ulovlig utreise fra Eritrea av 15. april 2015 side 4-5, hvor også enkelte andre særlige grupper er nevnt.

Samtidig er det en stor flyktningstrøm fra landet, og de aller fleste utreiser skjer etter det opplyste uten utreisetillatelse. Som det fremgår av Landinfos respons 15. april 2015 side 3, anslår kilder at prosentandelen ulovlige utreiser er så høy som 90 %. Etter det lagmannsretten forstår er dette ikke bestridt.

Den strenge praksisen knyttet til utreisetillatelser har sammenheng med at Eritrea er i krigsmobiliserering etter grensekrigen med Etiopia i 1998-2000 som ikke er formelt avsluttet. Nasjonaltjenesten er for øvrig ikke bare en del av den militære mobiliseringen, men omfatter også utviklingsarbeid og andre sivile arbeidsoppgaver ut fra en ideologi om å gjenoppbygge landet, styrke økonomien og utvikle en felles eritreisk identitet på tvers av etniske og religiøse skillelinjer, jf. Landinfos temanotat om nasjonaltjenesten i Eritrea 23. mars 2015 side 3 og 7.

I følge temanotatet har både menn og kvinner tjenesteplikt i nasjonaltjenesten som omfatter en førstegangstjeneste på 18 måneder, hvorav 6 måneder militær trening og 12 måneder samfunnstjeneste. Deretter er alle eritreere registrert i reservisthæren frem til fylte 50 år og kan gjeninnkalles for trening og mobilisering. I 2002 vedtok eritreiske myndigheter det nasjonale utviklingsprogrammet Warsay Yikealo Development Campaign, som i følge kilder er en ubegrenset forlengelse av nasjonaltjenesten, jf. temanotatet side 8.

Det foreligger få sikre opplysninger om hvilken aldersgrense som rent faktisk praktiseres for tjenesteplikten. Lagmannsretten forstår det likevel slik at de fleste internasjonale kilder legger til grunn at det på grunn av tjenesteplikten ikke gis utreisetillatelse til kvinner under 47 år, eller til menn under 54 år, jf. blant annet rapport fra FNs spesialrapportør for menneskerettigheter i Eritrea 28. mai 2013 side 13.

Lagmannsretten legger som nevnt til grunn at A er eritreisk statsborger, og at hun kommer fra X. Hun var 42 år da hun kom til Norge og var i tjenestepliktig alder for nasjonaltjeneste. Ut fra kjent landinformasjon, er det derfor svært lite sannsynlig at hun ville fått innvilget søknad om utreisetillatelse fra Eritrea. Dette er også situasjonen selv om hun reiste ut av Eritrea mange år før hun ankom Norge. Det foreligger heller ingen konkrete holdepunkter for at hun skal ha hatt noe særlig grunnlag for å få slik tillatelse, selv om det går frem av nevnte temanotat om nasjonaltjenesten av 2015 at det foreligger kildeopplysninger som kan tilsi at stadig flere kvinner i de senere årene fritas eller demobiliseres hvis de blant annet kan dokumentere graviditet eller omsorg for barn. Det bemerkes i denne forbindelse at A forlot Eritrea senest i 2010.

Reiseruten hun har beskrevet ut av landet, er i det alt vesentlige i samsvar med kjent landinformasjon når det gjelder avstander og tidsbruk. Den er også i samsvar med kjent landinfo om hva som er den vanligste ruten for ulovlig utreise, jf. Landinfos respons om utstedelse av utreisetillatelse og ulovlig utreise fra Eritrea av 15. april 2015 side 2. A har dessuten gitt opplysninger om sin egen innrullering i nasjonaltjenesten i andre innrulleringsrunde, samt opplysninger om varigheten og innholdet i tjenestegjøringen, som i all hovedsak støttes av kjent landinformasjon.

Lagmannsretten er imidlertid enig med staten i at det foreligger unøyaktigheter, sannsynlige uriktigheter og tilpasninger i A forklaring som generelt sett svekker troverdigheten av hennes forklaring.

Ved vurderingen av A troverdighet, må det likevel tas høyde for at ikke enhver tilsynelatende uoverensstemmelse eller endring i forklaringene nødvendigvis svekker A generelle troverdighet. Lagmannsretten slutter seg i denne forbindelse til Borgarting lagmannsretts generelle uttalelser i LB-2014-201526 hvor mulighetene for feilkilder oppsummeres slik:

Innledningsvis bemerker lagmannsretten at ikke enhver endring eller justering i forklaringen vil svekke asylsøkerens troverdighet. Asylintervjuet og asylforklaringen er stressende situasjoner. Asylsøkere er ofte i en vanskelig livssituasjon, og kommer til Norge etter en lang og anstrengende reise. Dette er faktorer som kan virke inn på forklaringen. At en asylsøker i ettertid kommer på enkelte detaljer som ikke ble gitt i den første forklaringen vil ikke uten videre svekke troverdigheten. Oversettelse/tolking kan også bidra til at presisjonen i den gjengitte forklaringen svekkes noe. I enkelte tilfeller kan manglende opplysninger fra søkeren om et forhold forklares med at han ikke er spurt om dette, og derfor ikke har vurdert forholdet som sentralt. Dette må tas i betraktning ved vurderingen av asylgrunnlaget og søkers troverdighet.

I dette tilfellet har kjernen i A' forklaring om at hun var fengslet fordi samboeren ikke dukket opp til militærtjeneste, at hun ble løslatt mot garanti og den ulovlige utreisen, ligget fast i alle forklaringer etter at hun søkte asyl. Kjernen i disse opplysningene er også i samsvar med kjent landinformasjon.

Flere av punktene som staten har stilt spørsmål ved, er mer perifere opplysninger om blant annet reisen fra Eritrea. Lagmannsretten legger i denne forbindelse til grunn at det gjerne er ved beskrivelsen av detaljer at man kan skille en selvopplevd hendelse fra en innøvd asylhistorie. Samtidig er det grunn til å forvente at det nettopp er i det detaljene det kan oppstå unøyaktigheter etter situasjoner der hukommelsen er svekket på grunn av stress og frykt, og hvor søkeren har hatt fokus på helt andre forhold.

Etter lagmannsrettens syn kan de forholdene staten i dette tilfellet har påpekt som unøyaktigheter, sannsynlige uriktigheter og tilpasninger til dels ha en plausibel forklaring. Til dels kan flere av forholdene også ha en forklaring som like gjerne støtter opp om at forklaringen ikke er innøvd, men basert på hukommelsen ut fra egne opplevelser.

Blant annet har A forklart at hun reiste ut av landet via Z, via Omhajer, til Kassala i Sudan. En slik reiserute fremstår i utgangspunktet lite sannsynlig. Kassala ligger i Sudan på andre siden av grensen for Z, og den vanligste ruten for ulovlig utreise går etter det opplyste over grensen ved Z. Omhajer er derimot en liten by sør i Eritrea på grensen til Etiopia, og hovedveien fra Omhajer til Kassala går i Eritrea via Z. I følge seniorrådgiver Neufeld i Landinfo er det ingen hovedvei, og mest sannsynlig heller ingen sammenhengende veiforbindelse, fra Omhajer via Etiopia til Kassala i Sudan. Dersom A først skulle oppkonstruere en reiserute, fremstår det derfor lite sannsynlig at hun ville forklare at hun reiste fra Z til Kassala via Omhajer.

Derimot har hun forklart at hun på denne delen av reisen ble fraktet av to smuglere som snakket et språk hun ikke forsto (arabisk), og at de kom til Omhajer om natten. Hun har aldri vært i Omhajer før, men mente å vite at hun var der fordi hun fanget opp byens navn i samtaler mellom smuglerne. Det kan derfor ikke utelukkes at hun har trodd at hun reiste via Omhajer, uten at dette er tilfellet. I så fall stemmer reiseruten med A' tidsangivelser og reisebeskrivelse for øvrig, og hun kan ha gått den siste delen av veien til Kassala selv om dette ikke var fra Omhajer. Forklaringen kan således være godt forenlig med at hun krysset grensen til Sudan til fots om natten utenfor hovedveiene, som er naturlig ved ulovlig utreise, og at hun fortsatte reisen til fots frem til Kassala. Retten har i denne forbindelse merket seg at det i Landinfos respons om utstedelse av utreisetillatelse og ulovlig utreise fra Eritrea 15. april 2015 på side 2 er referert kildeopplysninger som nettopp går ut på om at mange som ankommer Sudan fra Z ikke vet hvor de krysser grensen fordi de er i følge med smuglere.

At A likevel velger å fastholde forklaringen om at hun gikk til fots fra Omhajer til Kassala i løpet av en natt og en formiddag etter å ha blitt konfrontert med at dette er en distanse på over 100 kilometer (og i realiteten enda lenger), kan samtidig ses i lys av at hun trodde hun reiste via Omhajer, og at hun etter en tids opphold i Norge har god kunnskap om risikoen ved å endre og tilpasse sin opprinnelige asylforklaring.

På bakgrunn av de konkrete omstendighetene som i dette tilfellet støtter opp om at A har reist ulovlig ut fra Eritrea i nasjonaltjenestepliktig alder, jf. ovenfor, finner lagmannsretten det i dette tilfellet ikke nødvendig å gå inn i alle enkelhetene i det som er påpekt av tilsynelatende uoverensstemmelser og endringer i A forklaring.

Retten vil likevel påpeke at forholdene hun har forklart seg om, i følge forklaringen lå syv måneder eller mer tilbake i tid ved ankomst til Norge, og at hun har forklart seg om en flukt med mye usikkerhet sammen med smuglere i ukjente områder. Tilleggsintervjuet 11. februar 2011, der A ble spurt i detalj om selve reisen fra X, ble først foretatt 13-14 måneder etter at hun har forklart at reisen fant sted.

Spørsmålene i asylintervjuene har til dels også har vært korte, noe som kan forklare at svarene senere er utdypet. Det foreligger også risiko for unøyaktigheter og misforståelser ved tolkning. For eksempel er det at A svarte «Ja» på spørsmål om hun ble «dimittert» da hun var ferdig med ett års «militærtjeneste», etter lagmannsrettens syn ikke noe sikkert uttrykk for at hun har ment at hun er formelt dimittert eller demobilisert slik at hun er fritatt for nasjonaltjeneste som også omfatter sivile oppgaver, jf. også Landinfos temanotat om nasjonaltjenesten i Eritrea 23. mars 2015 side 20 om bruken av begrepene dimittering og demobilisering. På samme måte hefter det etter rettens syn usikkerhet på grunn av både tolkningen og spørsmålsstillingen med hensyn til om det foreligger noen egentlig endring i forklaringen om at hun ble løslatt mot at andre måtte stille som personlig «garantist» og forplikte seg til å betale 50 000 nakfa hvis hun ikke møtte til avhør etter å ha blitt løslatt.

Ut fra en samlet vurdering finner lagmannsretten det mest sannsynlig at A har reist ulovlig ut av Eritrea i nasjonaltjenestepliktig alder på ett eller annet tidspunkt forut for ankomsten til Norge. Hennes identitet og opprinnelse fra X i Eritrea er sannsynliggjort, og forklaringen om ulovlig utreise støttes av annen bevisførsel om sannsynligheten for at utreisen har vært lovlig. Etter rettens syn foreligger det ikke slike uoverensstemmelser eller endringer i A forklaring som svekker hennes generelle troverdighet i en slik grad, at man på tross av dette må legge til grunn at hun likevel ikke har reist ulovlig ut av landet.

I likhet med mindretallet i UNE og tingretten, legger lagmannsretten etter dette til grunn at A har reist ulovlig ut av Eritrea i nasjonaltjenestepliktig alder.
UNEs vedtak bygger etter dette på en uriktig vurdering av faktum på dette punktet, og partene er enige om at dette medfører UNEs vedtak er ugyldig.

Det er etter dette ikke nødvendig å ta stilling til om A forklaring også må anses tilstrekkelig sannsynliggjort med hensyn til det beskyttelsesgrunnlaget hun i tillegg har påberopt i tilknytning til samboerens forsvinning/desertering fra militærtjeneste. Lagmannsretten nøyer seg derfor med på vise til vurderingen av A generelle troverdighet knyttet til forklaringen om den ulovlige utreisen ovenfor. Retten legger til grunn at dette er forhold som også vil bli vurdert i tilknytning til andre påberopte asylgrunnlag, når forvaltningen på nytt skal vurdere om de påberopte asylgrunnlagene hver for seg eller samlet innebærer en reell risiko for forfølgelse utlendingslovens forstand.

En eventuell forfølgelsesrisiko som følge av at asylsøknaden i seg selv kan oppfattes som en kritikk av etritreiske myndigheter, må også tas med i denne vurderingen.

Etter dette finner lagmannsretten også hovedkravet sannsynliggjort i forføyningssaken, siden det etter rettens vurdering ikke foreligger et gyldig vedtak som gir grunnlag for uttransportering, jf. tvisteloven § 34-2 første ledd. Sikringsgrunnen er klart sannsynliggjort, jf. § 34-1 første ledd bokstav b. Det vises kort til at heller ikke staten - i likhet med andre nasjoner, og i samsvar med anbefalingen fra FNs spesialrapportør for menneskerettigheter i Eritrea - anser det trygt å tvangsreturnere asylsøkere til Eritrea i dag.

Etter dette forkastes både anken over tingrettens dom og anken over tingrettens kjennelse i forføyningssaken.

A har vunnet saken, og har i utgangspunktet krav på full erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten og tingretten, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. § 20-9 annet ledd. Det ingen tungtveiende grunner som gjør det rimelig at staten fritas helt eller delvis for saksomkostningsansvar for noen instans etter § 20-2 tredje ledd. Tvert i mot gjelder saken spørsmål av stor velferdsmessig betydning for A, og styrkeforholdet mellom partene taler heller i mot at staten fritas for omkostningsansvar.

A krevde erstattet utgifter til advokat med 191 250 kroner inklusive merverdiavgift ved tingrettens behandling, samt rettsgebyr på 6 880 kroner i hovedsaken og 2 150 kroner i forføyningssaken. Staten fremmet innsigelser mot salærets størrelse, men kravet ble tatt til følge av tingretten som nødvendige omkostninger. Også lagmannsretten finner utgiftene i sin helhet nødvendige for en betryggende behandling av saken i tingretten. Retten finner derfor ikke grunn til å gjøre endring i tingrettens omkostningsavgjørelse, og anken forkastes i sin helhet både i hovedsaken og forføyningssaken.

For lagmannsretten har A krevd erstattet 216 662,50 kroner, hvorav 199 125 kroner i utgifter til advokat, 6 250 kroner i utgiftsgodtgjørelse til det sakkyndige vitnet og 11 287,50 i rettsgebyr. Beløpene inkluderer et tillegg på 25 % i merverdiavgift. Staten har fremmet innsigelse mot størrelsen på prosessfullmektigens salær også for lagmannsretten. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten salæret høyere enn det som kan anses nødvendig og rimelig å pådra i forbindelse med ankesaken. Arbeidet synes for omfattende i lys av at saken allerede var forberedt og prosedert for én instans, at det forelå en avklarende dom fra tingretten og at saken i det alt vesentlige sto i samme stilling for lagmannsretten. Nødvendige utgifter til dekning av prosessfullmektigens salær tilkjennes derfor skjønnsmessig med 150 000 kroner inklusive merverdiavgift. Rettsgebyret for lagmannsretten er en utgift som betales av den ankende part, og kan derfor ikke kreves erstattet, jf. rettsgebyrloven § 2. For øvrig tas kravet til følge.

A tilkjennes etter dette 156 250 kroner inklusive merverdiavgift i saksomkostninger for lagmannsretten. Saksomkostningskravet skal avgjøres særskilt for hovedsaken og forføyningssaken, jf. Schei m.fl., Tvisteloven, 2. utg. (2013) side 743. Lagmannsretten legger til grunn at utgiftene i sin helhet relaterer seg til hovedsaken, og at det ikke har vært selvstendige omkostninger forbundet med anken i forføyningssaken når denne har vært forent til felles behandling med hovedsaken. Kravet om saksomkostninger i forføyningssaken tas derfor ikke til følge.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. I saksomkostninger for lagmannsretten dømmes Staten ved Utlendingsnemnda til å betale 156 250 - etthundreogfemtisekstusentohundreogfemti - kroner til A innen to uker fra dommens forkynnelse.


Slutning i kjennelse

  1. Anken forkastes.
  2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

 

Siste endringer
  • Ny: LB-2016-2168 Asyl. Beviskrav Eritrea. (06.02.2017)

    Lagmannsretten kom til at UNEs vedtak om avslag på søknad om asyl var ugyldig. Retten la til grunn at vedtaket bygde på uriktig faktum når nemnda hadde lagt til grunn at søkeren ikke hadde reist ulovlig ut fra Eritrea i nasjonaltjenestepliktig alder. Partene var enige om at dette i så fall medførte ugyldighet. Uttalelser om beviskravet, herunder spørsmålet om det gjelder et alminnelig krav til sannsynlighetsovervekt for asylgrunnlaget når asylforklaringen ut fra en isolert vurdering ikke fremstår generelt troverdig, eller søkeren ikke har medvirket til å opplyse saken. Statens anke over tingrettens avgjørelse om midlertidig forføyning for utsatt iverksetting av vedtaket, ble også forkastet.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo