Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2017-2496
Dokumentdato : 03.02.2017

Midlertidig forføyning. Beskyttelse. Tillagt politisk oppfatning. Hviterussland.

Et hviterussisk ektepar hadde saksøkt staten med krav om at Utlendingsnemndas vedtak om avsalg på søknad om beskyttelse ble kjent ugyldig. Ekteparet hadde i tillegg begjær midlertidig forføyning i påvente av endelig avgjørelse om gyldigheten av vedtaket. De fikk medhold i Oslo byfogdembete. Statens anke til lagmannsretten om å ikke ta begjæring om midlertidig forføyning til følge ble forkastet. Lagmannsretten sluttet seg til Oslo byfogdembete sin begrunnelse.

Avgjørelsen fra Oslo byfogdembete gir bedre innblikk i bakgrunnen for saken, og har en mer omfattende begrunnelse. Et sammendrag av avgjørelsen kan leses her

Den 9. november 2016 begjærte A og B midlertidig forføyning overfor staten ved Utlendingsnemnda med krav om at nemnda pålegges ikke å effektuere vedtak om avslag på søknad om asyl og krav om utreise fra Norge med en fastsatt frist før det foreligger en rettskraftig dom i saken om gyldigheten av avslagsvedtaket.

Etter muntlig forhandling 17. og 18. november avsa Oslo byfogdembete 25. november 2016 kjennelse med slik slutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda pålegges å ikke effektuere UNEs vedtak av 28.09.2016 og beslutning av 27.10.2016 til det foreligger en rettskraftig dom i saken om gyldigheten av vedtaket.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda betaler kr 104.867 i sakskostnader til A og B innen to uker etter forkynning av denne kjennelsen.

Staten ved Utlendingsnemnda har anket byfogdembetets kjennelse til Borgarting lagmannsrett. Anførslene kan sammenfattes slik:

Anken gjelder feil i byfogdens rettsbruk og bevisbedømmelse.

Det er to sentrale tema i saken, nemlig om ankemotpartenes asylforklaringer er tilstrekkelig sannsynliggjort og om det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til hjemlandet, som er Hviterussland.

Staten anfører at såvel søkernes generelle som den konkrete troverdigheten er betydelig svekket. På mange punkter er det motstrid mellom de respektive forklaringene A har avgitt, i tillegg til at disse har vært justert og tilpasset den situasjonen de har vært framført i. Dette skal tillegges vekt ved bevisvurderingen, jf. Rt-2011-1481 avsnitt 45 og 46.

Staten er klart uenig med byfogden i at ankemotpartens forklaringer ikke «fremstår som tilpasset for å bedre muligheten til å oppnå asyl», og at det dermed ikke er «grunnlag for å kreve vanlig sannsynlighetsovervekt for at asylhistorien er riktig», slik det går fram av kjennelsen. Den tidsnære, skriftlige dokumentasjonen er tillagt for liten vekt, jf. for eksempel Rt-1998-1565, og muntlige utsagn under forhandlingene fra partene er tillagt for mye vekt, særlig tatt i betraktning den diskrepans det er mellom disse på avgjørende punkter. Tilsvarende er det lagt for liten bevismessig vekt på den motstriden som foreligger mellom søkernes forklaringer og kjent landinformasjon.

Når det gjelder risikovurderinger, er for det første As opprinnelige asylhistorie om politisk opposisjonell virksomhet i Hviterussland blitt vurdert av så vel luxemburgske som norske myndigheter. Avvisning av den som grunnlag for innvilgelse av flyktningstatus støttes ytterligere opp av de ovenfor nevnte troverdighetsbristene, både på det generelle og det konkrete plan, jf. også byfogdens gjennomgang av dette på side 9-10 i kjennelsen.

For det andre er det på det rene at Utlendingsnemnda har lagt til grunn at A har hatt kontakt med usbekiske opposisjonelle i Norge. Det rettslige temaet er om dette gir en «velbegrunnet frykt for forfølgelse» ved retur, ikke til Usbekistan, men til hjemlandet Hviterussland. Byfogden har lagt til grunn tre muligheter som er ansett ikke å være «helt fjerntliggende», nemlig utlevering av A til Usbekistan for strafforfølgning der, henstilling fra Usbekistan til Hviterussland om at A straffeforfølges i Hviterussland og strafforfølgning i Hviterussland etter utveksling av informasjon fra Usbekistan om As virksomhet. Byfogden mente det er en «reell mulighet for at A blir forfulgt i utlendingslovens forstand dersom han returneres til Hviterussland».

Etter statens oppfatning er listen for «reell fare» lagt vesentlig for lavt. De landfaglige opplysningene i saken, og da i særdeleshet gjennom forklaringene fra Landinfos sakkyndige, ga ikke holdepunkter for at det finner sted noen form for utlevering av borgere fra det kristne Hviterussland til det muslimske Usbekistan. Tvert om, sakkyndig Hans Arne Kjelsaas redegjorde blant annet for det uvanlige ved at Hviterussland skulle sende ut egne borgere til forfølgning i andre land. Det foreligger ingen positiv kunnskap om at dette har skjedd tidligere. Rene gjetninger er ikke tilstrekkelig til å konstituere en «fare».

Kjelsaas opplyste videre at Hviterussland er i ferd med å åpne seg for Vesten. En utlevering av egne borgere til et diktatur fysisk sett svært langt unna, vil åpenbart være i strid med dette. Det samme gjelder strafforfølgning av en borger som sympatiserer med en opposisjonell gruppe i et annet land. Byfogdens vurdering av returrisikoen bygger etter statens oppfatning på spekulasjoner og er klart i strid med de landfaglige vurderingene som ble framholdt under rettsmøtet.

Subsidiært, for det tilfellet at forføyningen opprettholdes, gjøres det gjeldende at slik kjennelsen nå framstår, står forføyningen ved lag inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse i saken. For staten er det avgjørende at forføyningen ikke blir stående til ubestemt tid, herunder at det skal bli opp til utlendingen selv å avgjøre om, og eventuelt når, en stevning om gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak og beslutninger anlegges for tingretten. Det bør derfor settes en tidsfrist for uttak av stevning. Frist for uttak av stevning kan settes i medhold av tvisteloven § 34-3 tredje ledd.

Videre bør forføyningen bare stå ved lag inntil det foreligger dom i tingretten, noe som i så fall medfører at saken undergis en ordinær hovedforhandling.

I medhold av tvisteloven § 29-15 andre ledd begjæres avholdt muntlig forhandling for lagmannsretten. I lys av de omfattende bevisene i saken er det vanskelig å se at ankebehandlingen ellers kan bli forsvarlig.

Staten ved Utlendingsnemnda har lagt ned slik påstand:

  1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader, for byfogd og lagmannsrett.

Ankemotpartene A og Bs anførsler kan sammenfattes slik:

Saken gjelder midlertidig forføyning etter tvisteloven § 34-2 mot effektuering av Utlendingsnemndas vedtak 28. september 2016 om avslag på søknad om beskyttelse og beslutning 27. oktober 2016 om ikke å omgjøre vedtaket inntil det foreligger rettskraftig dom i saken om gyldigheten av det. Ankemotpartene gjør gjeldende at Oslo byfogdembetes rettsbruk og bevisbedømmelse er riktig, og at retten har benyttet riktige bevis- og risikokrav ved bedømmelsen av om ankemotpartene har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Hviterussland. Vurderingene er i samsvar med anvisningene i forarbeidene til utlendingsloven og Høyesteretts dom i Rt-2011-1481. Det går fram av forarbeidene at det ikke er noe krav til sannsynlighetsovervekt i asylsaker, men at det samtidig kreves at asylanførslene framstår som «noenlunde sannsynlige», jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 414. Foreligger det tvil om bedømmelsen, vil tvilen som utgangspunkt komme søkeren til gode så lenge konsekvensene av en uriktig avgjørelse om retur kan innebære at asylsøkeren blir utsatt for forfølgelse, jf. nevnte proposisjon side 88. I Rt-2011-1481 avsnitt 45-46 sluttet Høyesterett seg til dette, og sa at konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør må vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse. Det er myndighetene som har bevisbyrden for at det er trygt å returnere, jf. proposisjonen samme sted.

Det vises til at As forklaring ble lagt til grunn i Utlendingsnemndas vedtak. I vedtaket er det gitt følgende vurdering av forklaringen:

«Etter nemndas vurdering var klagerens forklaring i nemndsmøtet troverdig.

Forklaringen var generelt detaljert, sammenhengende og den stemmer godt med det som han har forklart tidligere om det som står i dokumentene i saken. Hans forklaring om sin tilknytning og rolle i det usbekiske miljøet i Norge var generelt nøktern og nyansert. Han ga ikke inntrykk av å overdrive sin rolle og sin opposisjonelle aktivitet. Nemnda legger derfor til grunn hans forklaring for vurderingen av om han har behov for beskyttelse».

Denne vurderingen sammenfaller med rettens inntrykk av As partsforklaring under den muntlige forhandlingen i Oslo byfogdembete. Retten skrev her at forklaringen ikke framstår som tilpasset for å bedre muligheten for å oppnå asyl.

Nemnda la i sitt vedtak også til grunn As forklaring om sin tilknytning til og rolle i det usbekiske miljøet i Norge, derunder at han bodde sammen med de dømte usbekerne i [adresse] i Oslo og at han er venn med C og D, og hans deltagelse i demonstrasjoner og protestopprop. Nemnda la videre til grunn at A siden 2010 har vært medlem av menneskerettsorganisasjonen AHRCA, og at hans rolle i organisasjonen er å ha ansvar for datasikkerhet, samt at han har hjulpet flere usbekere med å slette innholdet fra datamaskiner før de returnerte til Usbekistan.

Utlendingsnemnda la videre til grunn at bildet av A hadde vært vist fram av den usbekistanske sikkerhetstjeneste på flyplassen i Tasjkent for usbekere som returnerte fra Norge og Sverige, og fant det sannsynlig at usbekistanske myndigheter er kjent med at A har vært i omgangskretsen til C og de domfelte usbekerne. Vitnene C, D og E avga troverdige forklaringer i retten, hvor de bekreftet at usbekiske myndigheter er interesserte i A som en del av miljøet i Oslo som myndighetene oppfatter som ekstremistisk. Vitnet C har selv vært utsatt for grov tortur i usbekiske fengsler.

As forklaring er på de fleste sentrale punktene dokumentert. Dette gjelder blant annet hans tilknytning til de dømte usbekerne, hans tidligere og nåværende opposisjonelle aktivitet, eksponeringen i internasjonale media og på Internett som regimekritiker, myndighetens kjennskap til tidligere asylsøknad i utlandet og uttransportering til Hviterussland med privatfly samt Bs skader i forbindelse med mishandling i hjemlandet.

Det er videre lagt fram omfattende dokumentasjon på et nært samarbeid mellom Usbekistans og Hviterusslands sikkerhetstjenester innen Shanghai Cooperation Organization (SCO) og økt fokus på bekjempelse av terrorisme/ekstremisme i Hviterussland, samt Hviterusslands initiativ til aktiv deltagelse i Shanghai-samarbeidet, derunder gjennom deltagelse i organisasjonens møter. Senest deltok president Lukasjenko i SCO-toppmøtet i Tasjkent, Usbekistan, i juni 2016, hvor han blant annet uttalte at bekjempelse av terrorisme er førsteprioritet i samarbeidet. Det er videre dokumentert at det foregår en kontinuerlig utveksling av sikkerhetsrelatert informasjon mellom tidligere sovjetstater. Det nevnes også at ankemotpartenes identitet er dokumentert og bekreftet av hviterussiske myndigheter.

Forklaringene må på bakgrunn av bevisførselen under enhver omstendighet anses for å være «noenlunde sannsynlige», og det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringene er riktige.

Når det gjelder risikokravet, går det fram av ovenfor nevnte proposisjon side 86 at «det må opereres med en betydelig lavere terskel enn et krav til sannsynlighetsovervekt for at risikoen skal materialisere seg i faktiske overgrep». I NOU 2004:20 på side 119 går det fram at dersom det er mulig å fastslå en ti prosents risiko for at søkeren vil bli drept eller lemlestet ved retur, vil risikoen åpenbart være tilstrekkelig høy til at søkeren har krav på flyktningbeskyttelse. Det går videre fram av Vevstad: «Utlendingsloven. Kommentarutgave» på side 163 at cirka ti prosents sannsynlighet for at alvorlige overgrep materialiserer seg ved retur, vil gi folkerettslig grunnlag for vern. Når man ser på alvorsgraden av de konsekvensene A risikerer hvis én av de tre mulige situasjonene beskrevet av byfogdembetet materialiserer seg ved retur, kan det ikke være tvil om at konsekvensene framstår som svært alvorlige. Det vises i denne forbindelsen til at det blant annet går fram av Landinfos rapporter at Hviterussland ikke er en fungerende rettsstat, at domstolene ikke er uavhengige og kan dømme på grunnlag av fabrikkert og politisk motiverte anklager og at myndighetene dikterer utfallet av rettssaker. Det går videre fram at det foregår tortur i Hviterussland, og at det er særlig utbredt i avhørssituasjoner for å oppnå tilståelse. Klager til påtalemyndigheten fører sjelden til etterforskning, og overgriperne forblir ustraffet.

Det går videre fram at forholdene i hviterussiske fengsler i seg selv nærmer seg tortur og i mange tilfeller utgjør en trussel mot liv og helse. Innsatte må sove på skift, og politiske fanger plasseres med hensikt i samme celler som voldsdømte. Hviterussland er det eneste landet i Europa som gjennomfører dødsstraff, og betegnes ofte som «Europas siste diktatur». Av Belarus 2015 Human Rights Report går det fram at hviterussiske myndigheter overvåker internett på leting etter «ekstremistisk» innhold. Det vises for øvrig til Landinfos temanotat «Hviterussland: Myndighetens bruk av tortur og umenneskelig behandling», datert 13. september 2012, og temanotat «Hviterussland: Forhold for regimekritikere», datert 25. april 2014, som begge har vært lagt fram for retten.

Landinfos representant forklarte i retten at både Usbekistan og Hviterussland er tilknyttet Minskkonvensjonen om samarbeid, og at Usbekistan har adgang til å be Hviterussland om å strafforfølge noen som har gjort noe straffbart. Minskkonvensjonen pålegger ikke Hviterussland å utlevere egne borgere til andre land, men Hviterussland har adgang til dette. Representanten opplyste videre at den norske ambassaden i Kiev hadde hørt rykter om at det skal ha skjedd.

Landinfo skrev for øvrig i framlagt e-postkorrespondanse med Utlendingsnemnda at sikkerhetspolitiets virksomhet i land som Hviterussland og Usbekistan er omgitt av en høy grad av hemmelighold, at Landinfo ikke har noen sikker kunnskap om dette og at det vil være avhengig av en rekke forhold hvordan Hviterussland vil forholde seg til opplysninger fra sikkerhetsmyndighetene i Usbekistan.

Sett i lys av denne usikkerheten, sammenholdt med opplysninger om alvorlige menneskerettighetsbrudd i Hviterussland og det faktum at det foreligger en mengde faktorer i denne saken som gjør at hviterussiske myndigheter vil ha økt interesse for og et ønske om å strafforfølge A dersom han blir tvangsreturnert, framstår risikoen for forfølgelse som reell. Risikoen for at han havner i hviterussisk eller usbekisk fengsel, enten som følge av strafforfølgelse i Hviterussland eller utlevering til Usbekistan, og blir utsatt for tortur der, framstår på bakgrunn av dette som nærliggende. Reaksjonene A risikerer, er av en slik art og et slikt omfang at dette kan karakteriseres som forfølgelse i lovens og konvensjonens forstand. Risikoterskelen er derfor nådd i denne saken.

Ankemotpartene er enige med byfogdembetet i at Utlendingsnemndas vedtak er basert på feil faktum. B er ikke i tvil om at gruppevoldtekten hun har blitt utsatt for av politiet i Hviterussland, har en sammenheng med ektemannens opposisjonelle virksomhet. Retten har korrekt lagt til grunn at voldtekten er et svært vanskelig tema for B å forklare seg om. Dette gikk tydelig fram av hennes forklaring i retten og i nemndsmøtet i Utlendingsnemnda. Hun forklarte blant annet retten at hun etter voldtekten ikke har maktet å ha fysisk intimitet med ektemannen, og at de derfor ikke har barn. Det er videre korrekt at hun tidligere ikke har fått direkte spørsmål om dette. Under møtet i Utlendingsnemnda ble hun stoppet midt i forklaringen av nemndsleder, som forsikret henne om at nemnda trodde på henne, og at hun derfor ikke trengte å si mer om voldtekten. At hviterussiske myndigheter utsetter familiemedlemmer til motstandere av regimet for overgrep, er for øvrig i tråd med gjeldende landinformasjon.

Feil faktum må føre til at nemndas vedtak er ugyldig. Ankemotpartene er videre enige med Oslo byfogdembete i at Utlendingsnemndas i sin beslutning 27. oktober 2016 ikke har vurdert en sentral anførsel om hvorvidt A kan tilkjennes kjennetegn eller oppfatninger som kan føre til forfølgelse, jf. utlendingsloven § 30 andre ledd og side 16-17 i byfogdembetets kjennelse. Dette må anses som en saksbehandlingsfeil som har virket bestemmende inn på avgjørelsens innhold. Det vises til at det er fast praksis i nemnda at usbekiske borgere som av myndighetene assosieres med C og de domfelte usbekerne, til tross for at de rent faktisk ikke har gjort noe som kan oppfattes som truende for regimet, får flyktningstatus på grunn av såkalt tillagt politisk oppfatning etter den nevnte bestemmelsen. Det vises videre til at avgjørelsen i dette tilfellet er svært inngripende og til skade for ankemotpartene. Det må derfor stilles strenge krav til saksbehandlingen. Det kan ikke kreves mer enn en ikke helt fjerntliggende mulighet for at feilen kan ha virket bestemmende inn på vedtakets innhold, jf. Woxholth side 647. Ankemotpartene fastholder sine øvrige anførsler om saksbehandlingsfeil.

Etter ankemotpartenes mening er det ikke behov for muntlig ankeforhandling i saken. Hovedregelen etter tvisteloven § 29-15 første ledd er at anke over kjennelser og beslutninger normalt avgjøres etter skriftlig behandling. Det kan heller ikke ses at hensynet til forsvarlig og rettferdig rettergang tilsier at det skal holdes muntlig ankeforhandling, jf. bestemmelsens andre ledd. Saken ble godt opplyst gjennom umiddelbar bevisførsel under to dagers muntlig forhandling i Oslo byfogdembete. Forhandlingen varte i til sammen 13 timer, og hensynet til kontradiksjon var godt ivaretatt ved at begge sider fikk anledning til å stille spørsmål til parter og vitner. Videre vil saken bli ytterligere belyst gjennom hovedforhandling i Oslo tingrett.

Det anføres at den midlertidige forføyningen bør bli stående til det foreligger rettskraftig dom i saken. Staten blir ikke påført noen skade eller ulempe ved at A og B ikke uttransporteres fra Norge, mens ankemotpartene derimot risikerer svært alvorlige følger ved en eventuell effektuering før det foreligger en rettskraftig avgjørelse i saken.

I anketilsvaret er det lagt ned slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. A og B tilkjennes saksomkostninger for Oslo byfogdembete og lagmannsrett.

I nytt prosesskriv 4. januar 2017 anfører staten at ankemotpartenes advokats gjengivelse av utlendingsnemndas praksis ikke er korrekt. En assosiasjon med C og de domfelte usbekerne vil bare gi flyktningstatus, og da for andre usbekere, dersom denne assosiasjonen i det konkrete tilfellet anses for å medføre risiko ved retur. Det er altså ingen automatikk her, en helt konkret vurdering skal foretas i hver enkelt sak. Videre underbygger gjengivelsen av vitneutsagnene, herunder de sakkyndiges, behovet for en muntlig forhandling, ettersom partenes forståelse av disse klart ikke er omforent.

Det minnes igjen om at saksøkerne er hviterussere og ikke usbekere. Det framstår fremdeles som høyst uklart hvorfor kontakten med usbekere i Norge skulle kunne gi en risiko ved retur til eget hjemland, Hviterussland. Det spørres hva som skulle ligge bak et slikt scenario fra hviterussiske myndigheter.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som Oslo byfogdembete.

Hovedregelen er at anke over kjennelse behandles skriftlig i lagmannsretten. Lagmannsretten har ikke sett det nødvendig av hensyn til en forsvarlig saksbehandling å holde muntlige forhandling i dette tilfellet. Retten legger vekt på at ankemotpartene har forklart seg omfattende både for Utlendingsnemnda og Oslo byfogdembete. Det er helt vanlig at det er uenighet mellom partene om hvordan enkelte forklaringer skal forstås og riktigheten av det, men det gir ikke grunnlag for muntlig forhandling i dette tilfellet.

Lagmannsretten er enig med Oslo byfogdembete i at det ikke er grunnlag for å sette til side ankemotpartenes asylhistorie. Det vises til at også Utlendingsnemnda la til grunn hovedtrekkene i forklaringene. Byfogdembetet har ikke vært enig i de anførslene staten har hatt under forføyningssaken om søkernes manglende troverdighet, og lagmannsretten mener dette er en forsvarlig vurdering.

Når det gjelder sannsynliggjøringen av hovedkravet, er lagmannsretten enig i byfogdembetets vurdering, og slutter seg til dommerens begrunnelse. Sett på bakgrunn av kravene til sannsynliggjøring av asylhistorien og forfølgelsesfaren, slik ankemotpartene har redegjort for i anketilsvaret, mener lagmannsretten at det er tilstrekkelig sannsynliggjort at Utlendingsnemndas vedtak vil bli kjent ugyldige av domstolene slik at søkernes hovedkrav må anses sannsynliggjort. Staten synes ikke å bestride at det foreligger sikringsgrunn dersom det ikke er grunnlag for utsendelse, og under enhver omstendighet finner lagmannsretten at sikringsgrunnen i et tilfelle som dette må anses sannsynliggjort.

Det er opplyst at ankemotpartene har reist søksmål om gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak ved stevning 31. desember 2016.

Lagmannsretten ser ikke grunn til å endre byfogdembetets beslutning om at den midlertidige forføyningen skal gjelde til det foreligger rettskraftig avgjørelse i saken. Avgjørelsen om midlertidig forføyning bygger på at Utlendingsnemndas vedtak kan være uriktig, og lagmannsretten mener at forføyningen da bør gjelde til det er endelig fastlagt om vedtaket er holdbart eller ikke. Etter dette forkastes anken, ettersom lagmannsretten også er enig i byfogdembetets omkostningsavgjørelse.

I samsvar med hovedregelen i tvisteloven § 20-2 og omkostningsoppgave tilkjennes ankemotpartene saksomkostninger for lagmannsretten med 9 375 kroner.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

  1. Anken forkastes.
  2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler staten ved Utlendingsnemnda 9 375 -nitusentrehundreogsyttifem - kroner til A og B i fellesskap senest to uker etter forkynnelsen av denne kjennelsen.

 

Siste endringer
  • Ny: LB-2017-2496 Midlertidig forføyning. Beskyttelse. Tillagt politisk oppfatning. Hviterussland. (14.02.2017)

    Et hviterussisk ektepar hadde saksøkt staten med krav om at Utlendingsnemndas vedtak om avsalg på søknad om beskyttelse ble kjent ugyldig. Ekteparet hadde i tillegg begjær midlertidig forføyning i påvente av endelig avgjørelse om gyldigheten av vedtaket. De fikk medhold i Oslo byfogdembete. Statens anke til lagmannsretten om å ikke ta begjæring om midlertidig forføyning til følge ble forkastet. Lagmannsretten sluttet seg til Oslo byfogdembete sin begrunnelse.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen