UDI 2014-001 Behandling av saker omfattet av AMMR

1. Innledning

Dette er retningslinjer for Utlendingsdirektoratets (UDI) og politiets oppgaver i forbindelse med  søknader om beskyttelse som kan nektes realitetsbehandlet, fordi en annen stat er ansvarlig etter AMMR (ekstern lenke), jf. utlendingsloven (utl.) § 32 første ledd bokstav b.

AMMR gjelder tredjelandsborgere og statsløse som søker om beskyttelse hvor et annet medlemsland er ansvarlig for søknaden eller oppholder seg i medlemslandet ulovlig, og har en asylsøknad registrert i et annet medlemsland. Tredjelandsborgere er statsborgere i land utenfor AMMR-samarbeidet.

1.1 Avgrensning

Retningslinjer for bortvisning i medhold av AMMR i saker det ikke foreligger søknad om beskyttelse i Norge, er behandlet i UDI 2010-030 Bortvisning og utvisning ved tilbaketakelse til annen stat i AMMR- samarbeidet. Særreglene for enslige mindreårige i AMMR-prosedyre er nærmere omtalt i UDI 2014-042 Enslig mindreårig asylsøker i AMMR-prosedyre. 

Utlendinger som allerede er innvilget beskyttelse i en annen medlemsstat faller utenfor AMMR. Denne gruppen behandles etter utl. § 32 første ledd bokstav a.

I en krisesituasjon med ekstraordinære høye ankomster av asylsøkere kan det, etter utl. § 32 femte ledd, besluttes at søknader om beskyttelse skal kunne nektes realitetsbehandlet hvis søkeren ankommer direkte fra en nordisk stat.

1.2. Nærmere om AMMR

Utlendinger som søker beskyttelse i Norge etter utlendingsloven § 28 skal som hovedregel få sin søknad om beskyttelse realitetsbehandlet.

Et av unntakene fra dette utgangspunktet gjelder for utlendinger som kommer inn under behandling etter AMMR jf. utl. § 32 første ledd bokstav b. Behandling etter AMMR innebærer at norske myndigheter ikke tar stilling til om vilkårene for beskyttelse er oppfylt, men overlater denne vurderingen til ansvarlig medlemsstat.

De tre hovedformålene bak AMMR er:

• å fastsette kriterier og mekanismene for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for å behandle en søknad om internasjonal beskyttelse (tidligere regulert gjennom Dublin-regelverket)

• å etablere en solidaritetsmekanisme for jevnere byrdedeling mellom EUs medlemsstater

• å sette opp felles rammeverk for håndtering av asyl og migrasjon i EU, samt og for funksjonaliteten til det felleseuropeiske asylsystemet (CEAS) 

AMMR skal sikre at én medlemsstat alene er ansvarlig for behandlingen av en søknad om beskyttelse, og dermed forhindre at en tredjelandsborger eller statsløs søker beskyttelse i flere medlemsstater og at samme søknad behandles mer enn én gang.

Norge ble tilsluttet Dublin-samarbeidet gjennom en tilknytningsavtale med Det europeiske fellesskapet inngått i 2001. AMMR ble vedtatt i EU sammen med de andre rettsaktene i Pakten 14. mai 2024. Den får anvendelse fra 12. juni 2026 og erstatter (EU) nr. 604/2013 Dublin III-forordningen.

AMMR og kriseforordningen bygger på Dublin III-forordningen fra 2013, som i dag er en del av norsk rett. Deltakelse i Dublin-samarbeidet er avgjørende for at Norge kan overføre ansvaret for utlendinger som har søkt om internasjonal beskyttelse til andre stater som deltar i samarbeidet.

Delene av AMMR som faller innenfor virkeområdet til Dublin-avtalen, del III, V og VII, fastsetter kriteriene og mekanismene for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for å behandle en søknad om internasjonal beskyttelse. Norge er bundet av disse tre delene. Solidaritetsmekanismen faller dermed utenfor Norge sin avtale.

AMMR gjelder som norsk lov jf. utl. § 32 fjerde ledd. Detaljerte regler om anvendelsen av AMMR finnes i Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2025/2055 (ekstern lenke).

Videre regulerer (EU) 2024/1359 (kriseforordningen) (ekstern lenke) adgangen til å iverksette midlertidige tiltak eller unntak fra en del av hovedreglene i andre rettsakter på asyl- og migrasjonsfeltet i ekstraordinære situasjoner. For Norges del er det kun bestemmelser som faller inn under Dublin-samarbeidet som kan komme til anvendelse, det vil konkret si artiklene 12 og 13, samt artiklene 1 til 6 for så langt de gjelder anvendelsen av disse to artiklene. Reglene kan komme til anvendelse både dersom Norge selv opplever en krisesituasjon, eller dersom andre medlemsstater opplever en slik situasjon.

Videre er Eurodac recast-forordningen (EU) 2024/1358 (ekstern lenke) en viktig rettskilde og et nyttig verktøy for å avgjøre ansvarlig medlemsstat etter AMMR. Denne forordningen angir vilkårene for opptak av biometriske og andre personopplysninger av tredjelandsborgere eller statsløse som søker beskyttelse, er innvilget opphold som overføringsflyktning og tredjelandsborgere eller statsløse med ulovlig grensepassering eller ulovlig opphold, samt personer som er reddet i en søk- og redningsaksjon Se UDI 2010-019 Rutiner ved Eurodac-forordningen for nærmere informasjon om Eurodac recast-forordningen. Videre angir den vilkårene for opptak av biometriske og andre personopplysninger av tredjelandsborgere eller statsløse som befinner seg ulovlig på territoriet. Når en annen medlemsstat i samarbeidet er ansvarlig for vedkommende, kan vedkommende bortvises eller utvises til den medlemsstaten når det foreligger et treff i Eurodac som tilsier at personen har søkt asyl i den medlemsstaten eller er registrert der som overføringsflyktning, enten etter EU sin gjenbosetningsforordning eller etter nasjonalt rammeverk. Se UDI 2010-030 Bortvisning og utvisning til annen stat i AMMR-samarbeidet.

Medlemstaten som er ansvarlig for realitetsbehandling av søknaden om beskyttelse skal gjøre dette i henhold til nasjonal lovgivning og internasjonale forpliktelser, jf. AMMR artikkel 16 nr.1 (ekstern lenke). Samtlige medlemsstater har ratifisert Flyktningkonvensjonen av 1951 og tiltrådt New York-protokollen av 31. januar 1967 (ekstern lenke), samt Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen av 1950 (EMK) og Torturkonvensjonen av 1987. Medlemsstatene er dermed forpliktet til å gi søkeren en forsvarlig behandling av søknaden om beskyttelse i samsvar med de forpliktelsene som følger av de nevnte internasjonale konvensjonene.

2. Politiets oppgaver i AMMR-saker

Politiets utlendingsenhet (PU) har ansvar for den innledende saksbehandlingen og for å overføre søkeren til ansvarlig medlemsstat.

Den medlemsstaten der en søknad om internasjonal beskyttelse først registreres, skal uten opphold igangsette prosedyren for å fastslå hvilken medlemsstat som er ansvarlig, jf.artikkel 38 nr. 1 i  AMMR (ekstern lenke).

2.1. Politiets innledende saksbehandlingsrutiner

2.1.1. Registrere søknaden

PU skal så snart søknaden fremmes registrere søknaden på fastsatt skjema jf. utlendingsforskriften (utf.) § 17-21. Bruken av ankomstregistreringsskjema er nærmere beskrevet i UDI 2010–081 Ankomstregistreringsskjema ved søknad om beskyttelse, del I.

2.1.2. Informasjonsinnhenting

Politiet skal oppta biometriske opplysninger av tredjelandsborgere eller statsløse fra 6 år som søker beskyttelse. De biometriske opplysningene overføres til Eurodac på tidspunktet for innmeldingen. I forbindelse med innmeldingen utføres det søk i Eurodac. Rapport om treff i Eurodac registreres automatisk i DUF. Rapport om treff i VIS må registreres inn manuelt.

Dersom en person tidligere ikke er blitt screenet i henhold til artikkel 15 i Screeningforordningen (EU) 2024/1356 (ekstern lenke), skal PU gjøre en sikkerhetssjekk etter artikkel 16 nr. 4 i AMMR (ekstern lenke). Uansett utfallet av sikkerhetssjekken skal saken overføres som en AMMR-sak til Beskyttelse team 8 (team 8) i UDI.

2.1.3. Informasjonsplikt

Enhver utlending som søker beskyttelse i Norge, har krav på informasjon om AMMR-prosedyren i henhold til artikkel 19 i AMMR (ekstern lenke). PU skal informere søkeren skriftlig på et språk søkeren forstår eller med rimelighet kan forventes å forstå. PU skal overholde informasjonsplikten ved å gjøre tilgjengelig EU-kommisjonens utarbeidede fellesbrosjyrer med informasjon om AMMR-prosedyren, se vedlegg 1 og 2. Dersom søkeren er enslig mindreårig skal PU utlevere EU-kommisjonens spesialbrosjyre om enslige mindreårige asylsøkere, se vedlegg 3. PU skal i tillegg informere søkeren muntlig dersom det er nødvendig for at søkeren skal forstå budskapet.

AMMR angir klart søkerens plikter og rettigheter, samt konsekvensene av manglende etterlevelse, jf. AMMR artikler 17 og 18. AMMR artikkel 18 inneholder henvisninger til rettsakter som Norge ikke er bundet av, herunder mottaksdirektivet (EU) 2024/1346 (ekstern lenke). 

Det er likevel hensiktsmessig at politiet informerer om at medlemsstater som er bundet av mottaksdirektivet, ikke gir søkeren rett til mottaksvilkårene fastsatt i direktivet i andre medlemsstater enn den hvor vedkommende er pålagt å være til stede. Det kan også opplyses at medlemsstater som ikke er bundet av mottaksdirektivet, kan ha tilsvarende regler.

2.1.4. Personlig intervju

Når det gjelder personlig intervju, gjelder det ulike krav avhengig av om saken gjelder overtakelse eller tilbaketakelse.

En sak om overtakelse innebærer at tredjelandsborgeren eller den statsløse ikke tidligere har søkt asyl, og at Norge er den medlemsstaten som skal fastsette ansvar. I slike saker skal PU gjennomføre et intervju med søkeren i henhold til artikkel 22 nr.1 i AMMR (ekstern lenke). 

Det skal også tas lydopptak av intervjuet, jf. AMMR artikkel 22 nr. 7. Søkeren skal på forhånd underrettes om at det foretas et slikt opptak, samt om formålet med dette. Dersom det oppstår tvil om søkerens uttalelser under det personlige intervjuet, skal lydopptaket ha forrang.

En sak om tilbaketakelse gjelder en sak hvor en medlemsstat tar tilbake en person som tidligere har søkt om beskyttelse på dens territorium.

Overtakelsesaker

Under intervjuet skal PU blant annet innhente informasjon vedrørende søkerens identitet, reiserute og eventuell tilknytning til Norge og/eller andre medlemsstater.

Dersom det under informasjonsinnhentingen kommer frem momenter som tyder på at søkeren har tilknytning til en annen medlemsstat, skal søkeren gjøres kjent med opplysningene, samt oppfordres til å utdype dem.

Dersom søkeren anfører å ha familie i en annen medlemsstat, skal PU bistå søkeren å fylle ut EUAA sitt familieskjema, se vedlegg 4 (lenke kommer). Dersom søkeren ytrer ønske om å bli gjenforent med familiemedlemmer i en annen medlemsstat, skal politiet innhente samtykke fra søkeren, se vedlegg 5 (lenke kommer). 

PU skal ta kopi av, og eventuelt kreve innlevert, oppholdsdokumenter, diplomer og attester fra utdanningsinstitusjoner, reisedokumenter, visum, billetter, samt eventuelle andre dokumenter søkeren måtte være i besittelse av. Det samme gjelder også for innhold som oppbevares på elektronisk enheter. Det kan også være aktuelt å fotografere visse gjenstander som søkeren har med seg.

Søkeren skal alltid bes om å utdype informasjon om eventuelle tidligere søknader om beskyttelse som ikke fremkommer i Eurodac, herunder, sted, tidspunkt og resultatet.

Unntak fra krav om intervju ved forsvinning

AMMR stiller ikke krav om personlig intervju dersom personen er forsvunnet, eller ikke har møtt til intervju uten å gi saklig begrunnelse for sitt fravær.

Tilbaketakelsesaker

AMMR krever i utgangspunktet ikke personlig intervju i tilbaketakelsessaker, altså i tilfeller der personen tidligere har søkt om beskyttelse i et annet medlemsland, har opphold i et annet medlemsland som overføringsflyktning, eller blitt relokalisert til et annet medlemsland etter solidaritetsmekanismen i AMMR. 

Søkeren skal imidlertid gis anledning til å bli hørt om hvorfor vedkommende ikke ønsker å returnere til det ansvarlige medlemslandet, samt få mulighet til å dokumentere et eventuelt ansvarsopphør for det medlemslandet. PU må også vurdere hvorvidt det foreligger tilstrekkelig informasjon om hvilket land som er ansvarlig i tilbaketakelsesaker på bakgrunn av at informasjonen i Eurodac ikke nødvendigvis er entydig i alle saker

2.1.5. Fastsette prosedyrekode og informere om videre saksgang

PU skal sette prosedyrekode:

• AM (AMMR-sak) når opplysningene i saken tilsier at en annen medlemsstat er eller kan være ansvarlig

• EA (EMA i AMMR-prosedyre) når søkerener enslig mindreårig og opplysninger i saken tilsier at en annen medlemsstat er eller kan være ansvarlig

Søkeren skal få forelagt opplysninger som PU mottar under saksforberedelsen om ham eller henne, slik at søkeren kan uttale seg om disse, jf. forvaltningsloven § 17 annet ledd (ekstern lenke).

I saker hvor det klart kommer frem hvilket land som er ansvarlig medlemsstat, skal PU underrette søkeren om at UDI vil anmode den ansvarlige medlemsstaten om å behandle tredjelandsborgerens eller den statsløses søknad om beskyttelse. Underretningen skal inneholde informasjon om hvilken stat som vil bli bedt om å behandle søknaden.

I saker der det ikke er klart for PU hvilket land som er ansvarlig, skal PU informere søkeren om at UDI vil innhente informasjon fra andre medlemsstater, og at søknaden ikke vil bli realitetsbehandlet i påvente av at ansvarlig medlemsstat blir avklart.

2.1.6. Opprette sak om utvisning

Politiet har ansvaret for å forberede sak om utvisning, jf. utl. § 72. 

Politiet skal, om de objektive vilkår for utvisning foreligger, opprette utvisningssak og forhåndsvarsle søkeren om utvisningssaken, jf. utl. § 66 første ledd bokstav a. Det gjøres oppmerksom på at opplysninger fra søkeren som strider med treff i Eurodac og VIS kan danne grunnlag for utvisning 

For nærmere om politiets saksforberedelse i sak om utvisning, se UDI 2010-005 Saksbehandlingsrutiner ved utvisning av straffedømte utlendinger punkt 3 og UDI 2010-024 Utvisning av tredjelandsborgere punkt 10.

2.1.7. Ekspedere saken til UDI

Etter å ha fullført sine innledende saksbehandlingsrutiner skal PU ekspederesaken i DUF til UDI. Eventuelle spørsmål eller behov for avklaringer som gjelder en AMMR-sak, skal alltid rettes til team 8.

2.2. Politiets oppgaver ved overføring av utlendinger til/fra andre medlemsstater

2.2.1 Overføring til andre medlemsstater

Dersom UDI har avslått søknaden om beskyttelse under henvisning til regelverket i AMMR, og Utlendingsnemnda (UNE) ikke har gitt medhold til eventuell begjæring om utsatt iverksettelse, skal PU overføre tredjelandsborgeren eller den statsløse til ansvarlig medlemsstat.

PU skal alltid foreta utreisekontroll av utlendingen og utarbeide en utreiserapport, jf utf. § 17-15. Utreiserapporten skal legges inn i DUF.

Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2025/2055 (ekstern lenke) kapittel 5 gir detaljert informasjon om overføringer etter AMMR.

Frist for overføring

PU skal overføre søkeren til ansvarlig medlemsstat så snart som mulig, og senest innen seks måneder etter at medlemsstaten aksepterte ansvaret eller bekreftet notifikasjonen, jf. artikkel 46 nr. 1 i AMMR (ekstern lenke).

Det er tre unntak fra fristen på seks måneder:  

• Utsatt iverksettelse. Dersom UNE har innvilget søkeren utsatt iverksettelse, er fristen for uttransport seks måneder etter at klagen ble endelig avgjort, jf. AMMR artikkel 46 nr. 1. team 8 i UDI underretter ansvarlig medlemsstat om beslutningen. 

• Fengsling. Dersom personen er fengslet for brudd på straffeloven er fristen for uttransport ett år fra ansvarlig medlemsstat aksepterte ansvar, jf. AMMR artikkel 46 nr.2.

• Unndragelse med videre. Dersom personen har forsvunnet, eller dersom et familiemedlem som skal overføres samtidig med vedkommende er forsvunnet, eller om personen fysisk motsetter seg uttransporten, bevisst gjør seg uegnet for overføring eller ikke overholder de medisinske kravene for uttransport, er fristen tre år fra det tidspunktet anmodende medlemstat meldte fra til ansvarlig medlemstat, jf. AMMR artikkel 46 nr. 2. Dersom søkeren på nytt gjør seg tilgjengelig for myndighetene mindre enn tre måneder før utløpet av fristen, har medlemsstaten tre måneder på seg til å gjennomføre uttransporten, jf. AMMR 46 nr. 2.

Underretningsplikt og konsekvenser

Unntakene kommer kun til anvendelse dersom ansvarlig medlemsstat er underrettet om dette innen den opprinnelige fristen på seks måneder, jf. artikkel 28 nr. 3 i Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2025/2055 (ekstern lenke). PU skal derfor så snart som mulig etter å ha fått informasjon om at uttransportfristen ikke vil bli overholdt, underrette ansvarlig medlemsstat via DubliNet. Mislighold av underretningsplikten og/eller uttransportfristen medfører at Norge overtar ansvaret for utlendingen, jf. AMMR artikkel 46 nr.2.

Gjennomføring av uttransport

Uttransport skal alltid gjennomføres i samråd med ansvarlig medlemsstat, jf. AMMR artikkel 46 nr. 1. I artikkelens andre ledd fremgår det at uttransport i saker med aksept i familiesaker skal prioriteres.

PU skal underrette den ansvarlige medlemsstaten om tid og sted for overføring via DubliNet. Er det aktuelt skal det i tillegg oversendes helsesertifikat, jf. AMMR artikkel 50. Taushetsbelagte opplysninger skal som hovedregel ikke oversendes uten samtykke fra personen. Det kan gjøres unntak jf. utlendingsloven § 98 annet ledd ved for eksempel fare for liv og helse. Manglende samtykke er imidlertid ikke til hinder for overføring til ansvarlig medlemsstat.

Ved overføring av personer der politiet er i besittelse av opplysninger som gir rimelig grunn til å anse søkeren som en fare for nasjonal sikkerhet og offentlig orden, skal informasjonsutveksling skje i henhold til sikkerhetsloven via politiet eller andre kompetente myndigheter, jf. Artikkel 49 i AMMR.

Regler ved internering

Ved internering etter AMMR artikkel 45 skal vedkommende overføres til ansvarlig medlemsstat innen fem uker fra datoen da:

• overtakelsesanmodningen ble akseptert, eller

• notifikasjon om tilbaketakelse ble bekreftet, eller fra det 

• tidspunktet saken ikke lenger har oppsettende virkning, jf. AMMR artikkel 45 nr. 3. 

Dersom uttransport ikke gjennomføres innen disse fristene, kan vedkommende ikke lenger holdes internert, og de vanlige reglene for overføring vil gjelde, jf. AMMR artikkel 45 nr. 4.

2.2.2. Overføring fra andre medlemsstater

Når UDI har bekreftet en notifikasjon eller akseptert ansvar for en søker fra en annen medlemsstat, skal PU tilrettelegge for overføring av søkeren til Norge i samråd med den aktuelle medlemsstatens utlendingsmyndigheter.

I Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2025/2055 (ekstern lenke) kapittel 5 fremgår det at medlemsstatene kan benytte fire typer overføringer. To av disse – frivillig overføring og en type assistert utreise (supervised departure) – innebærer at politiet ikke møter ved ankomst. I slike tilfeller skal den overførte selv møte hos kompetent myndighet på angitt adresse.

Mottakende medlemsstat skal innen syv dager gi melding til overførende stat om hvorvidt personen har ankommet. Dersom slik melding ikke gis innen fristen, anses overføringen som gjennomført.

PU skal i tråd med artikkel 17 nr. 2 c og d, jf. artikkel 16 nr. 2 a og b i Eurodac recast-forordningen (EU) 2024/1358 (ekstern lenke), registrere dato for utlendingens ankomst.

Etter overføring til Norge i en overtakelsessak skal politiet opprette en asylsak i DUF, oppta biometri med CAT1 Take Charge innmelding til Eurodac, samt.  registrere ankomstdato for den overførte personen.

3. Utlendingsdirektoratets oppgaver i Dublinsaker

3.1. Sile saken i riktig spor

Dersom PU har kodet saker med AM eller EA, sendes saken til UDI. Sakene sendes så videre til team 8. Saksbehandler i team 8 skal undersøke om saken er tilstrekkelig opplyst, og om den er aktuell for behandling etter AMMR.

Hvis politiets saksbehandling er mangelfull, skal saken sendes tilbake til PU for retting via tverretatlig melding eller eventuelt e-post (pu.id-undersokelse@politiet.no). Det skal tydelig framgå hva som er årsaken til at saken sendes tilbake.

Dersom saken ikke er aktuell for behandling etter AMMR, sender team 8 saken til korrekt team i UDI

Dersom saken er aktuell for behandling etter AMMR, skal saksbehandler sende saken videre i ett av følgende spor:

• Anmodning om overtakelse: Dersom det foreligger nok informasjon til å anmode en annen medlemsstat til å ta ansvar for asylsøknaden skal, saken legges i AMMR arbeidsboks i DUF. Se punkt 3.2 for mer om ansvarsetablering.

• Notifikasjon om tilbaketakelse: Dersom det foreligger tilstrekkelig informasjon til å sende notifikasjon til en annen medlemsstat, legges saken i AMMR notifikasjon-boksen i DUF.

• Nærmere undersøkelser: I saker hvor det er indikasjoner på at søkeren har tilknytning til en annen medlemsstat, men det ikke er nok til å sende en anmodning for ansvarsetablering, skal team 8 foreta nærmere undersøkelser i saken. Nærmere undersøkelser kan foretas gjennom blant annet, anmodning om informasjon til en eller flere medlemsstater i henhold til artikkel 51 i AMMR. Det er ikke nødvendig med samtykke fra søkeren at man innhenter denne informasjonen. Nærmere retningslinjer om artikkel 51-søk fremgår av UDI 2013-027 Håndtering av mulig Dublinsak (DM). Ved behov kan saksbehandler innhente nærmere opplysninger fra søkeren, enten skriftlig eller gjennom samtale. Enhver skriftlig korrespondanse eller samtale med søkeren skal registreres i DUF.

3.2. Ansvarsavklaring

Ansvarsetablering skjer gjennom anmodning om overtakelse til en medlemsstat, jf. artikkel 39 nr. 1 i AMMR (ekstern lenke), og aksept fra den anmodede medlemsstat, jf. AMMR artikler 40 nr. 1 og 40 nr. 2.

Når en søker skal tilbakeføres til ansvarlig medlemsstat hvor tredjelandsborgeren eller den statsløse har søkt om beskyttelse eller er innvilget opphold som overføringsflyktning sendes en notifikasjon om tilbaketakelse, jf. artikkel 41 nr. 1 som ansvarlig medlemstat skal bekrefte eller avslå dersom det finnes grunnlag det, jf. AMMR artikkel 41 nr. 3.  

Underretting om behandling etter AMMR

Dersom søkeren ikke er underrettet om mulig behandling etter AMMR av politiet, eller at politiets underretting oppgir feil ansvarsland, skal saksbehandleren underrette søkeren i forbindelse med at anmodning eller notifikasjon sendes. Er anmodning eller notifikasjon mot formodning sendt før søkeren er underrettet, skal søkeren underrettes så snart som mulig.

3.2.1 Anmodning om overtakelse

Saksbehandler i UDI team 8 skal sende en overtakelsesanmodning dersom anmodningen ikke er basert på en tidligere søknad om beskyttelse i anmodede medlemsstat. Er anmodningen for eksempel basert på utstedt visum jf. artikkel 29 i AMMR (ekstern lenke), eller ulovlig grensepassering etter AMMR artikkel 33, skal det sendes en overtakelsesanmodning i henhold til AMMR artikkel 39 nr. 1.

Anmodningen skal oppfylle krav til innhold og form i AMMR artikkel 39 nr. 3. For nærmere om krav og form, se Standarder for god saksbehandling for UDI Beskyttelse (ekstern lenke til UDI-biblioteket, kun tilgjengelig for UDI).

Dersom det foreligger rimelige grunner til å anta at personen utgjør en trussel mot indre sikkerhet, jf. artikkel 15 i Screeningforordningen (EU) 2024/1356 (ekstern lenke) og AMMR artikkel 16 nr. 4 skal en overtakelsesprosedyre ikke innledes, og Norge skal markere seg selv som ansvarlig i Eurodac. 

Saksbehandler skal sende anmodningen så snart som mulig, og senest to måneder etter at søknad om beskyttelse ble registrert i Norge, jf. AMMR artikkel 39 nr. 1 første ledd. Er anmodningen basert på treff i Eurodac eller VIS, skal anmodningen sendes innen én måned fra treffet foreligger, jf. artikkel 39 nr. 1 andre ledd. Dersom fristene ikke overholdes medfører det at Norge overtar ansvaret for behandling av søknaden, jf. AMMR artikkel 40 nr. 8. 

Svarfrist for å akseptere eller avslå anmodningen er en måned, eller to uker dersom anmodningen er basert på Eurodac-treff eller VIS-treff, jf. artikkel 40 nr. 1 og nr. 2. Anmodningen om overtakelse som ikke blir besvart innen fristene, anses som akseptert, jf. artikkel 40 nr. 8.

Anmodende medlemsstat kan be om hurtigsvar, se AMMR artikkel 39 nr. 2. Se nærmere om hurtigsvar under punkt 3.2.3.

3.2.2. Notifikasjon om tilbaketakelse

Saksbehandler i team 8 skal sende notifikasjon om tilbaketakelse i henhold til artikkel 41 nr. 1 i AMMR (ekstern lenke) dersom anmodningen er basert på en tidligere søknad om beskyttelse i anmodede medlemsstat eller er gitt innreisetillatelse som overføringsflyktning.

Notifikasjonen skal oppfylle krav til innhold og form i AMMR artikkel 41 nr. 2 jf. artikkel 40 nr. 4. For nærmere om krav og form, se Standarder for god saksbehandling for UDI Beskyttelse (ekstern lenke til UDI-biblioteket, kun tilgjengelig for UDI).

Når en asylsøker befinner seg i Norge skal saksbehandler sende notifikasjonen så raskt som mulig og senest to uker etter mottatt treff i Eurodac, se AMMR artikkel 41 nr. 1 Dersom fristen ikke overholdes medfører det ikke at Norge blir ansvarlig for søknaden, jf. AMMR artikkel 41 nr. 1.

Svarfrist for å bekrefte eller avslå en notifikasjon om tilbaketakelse er to uker etter mottak av notifikasjonen, jf. AMMR artikkel 41 nr. 3. Ved manglende svar fra notifisert medlemsstat innen fristen skal notifikasjonen anses som bekreftet jf. AMMR artikkel 41 nr.4.

3.2.3 Hurtigspor

Saksbehandler i team 8 skal be om hurtigsvar fra den anmodede / notifiserte medlemsstaten følgende tilfelle;

Internering etter AMMR på grunn av unndragelsesfare 

Dersom søkerener internert på grunn av fare for unndragelse, se artikkel 44 nr . 2 og artikkel 45 nr. 1 første ledd i AMMR (ekstern lenke). skal anmodningen om overtakelse eller notifikasjonen om tilbaketakelse sendes:

• senest to uker etter registrert søknad om beskyttelse, eller

• to uker etter treff i Eurodac om personen ikke har registrert søknad om beskyttelse i Norge. 

Dersom søkeren fengsles på et senere tidspunkt i prosessen, er fristen én uke etter fengsling, se AMMR artikkel 45 nr. 1 andre ledd.

Den anmodede medlemsstat skal gis en frist på én uke til å svare. Ved manglende svar innen fristen på én uke, er anmodningen akseptert, se AMMR artikkel 45 nr. 2. Det finnes ikke hjemmel for at fristen i saker om tilbaketakelse er redusert på tilsvarende måte.

Saksbehandler i team 8 kan be om hurtigsvar fra den anmodede medlemsstaten i følgende tilfelle;

Søknad etter innreiseforbud eller returvedtak

Dersom søknaden om beskyttelse ble registrert etter at et vedtak om innreiseforbud eller et returvedtak er utstedt, se AMMR artikkel 39 nr. 2 kan det anmodes om hurtigsvar.

I anmodningen om overtakelse må det begrunnes hvorfor det bes om hurtigsvar. Saksbehandler skal i slike tilfeller gi anmodede medlemsstat en svarfrist på minst én uke. Fristen som er valgt skal fremkomme i anmodningen. Ved manglende svar innen to uker, anses anmodningen som akseptert jf. AMMR artikkel 40 nr. 7.

3.2.4. Ved avslag

Dersom medlemsstaten ikke samtykker til overtakelse eller tilbaketakelse, skal team 8 vurdere om avslaget skal bestrides.  

En eventuell bestridelse på en anmodning skal fremsettes innen tre uker fra avslaget ble mottatt, jf. artikkel 9 nr. 2 i Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2025/2055 (ekstern lenke). En eventuell bestridelse på en notifikasjon skal fremsettes innen to uker fra avslaget ble mottatt, jf. gjennomføringsforordningen artikkel 15 nr. 3. I sistnevnte fall er det også mulig å sende en ny notifikasjon.

Bestridelsen i begge tilfeller skal besvares av den anmodede stat innen to uker, manglende svar innen to uker medfører imidlertid ikke overføring av ansvar.

Når skal det bestrides?

• når det foreligger nye opplysninger som tilsier at ansvaret påhviler den andre medlemsstaten

• ved uenighet om tolkning av AMMR

Når skal det ikke bestrides?

Et avslag skal ikke bestrides dersom det er godtgjort at medlemsstatens ansvar har opphørt, jf. artikkel 37 i AMMR (ekstern lenke).

1. Opphør av ansvar etter (AMMR artikkel 37 nr. 1). Dette gjelder dersom en annen medlemstat:

   1. Har utestedet et oppholdsdokument til søkeren,

   2. Har besluttet å anvende suverenitetsklausulen artikkel 35,

   3. Har vurdert at overføring av en enslig mindreårig ikke er til barnets beste,

   4. Ikke har gjennomført overføring innen fristene i artikkel 46,

2. Grenseprosedyren (AMMR artikkel 37 nr. 2). Medlemsstaten har behandlet søknaden i grenseprosedyren etter forordning (EU) 2024/1348, og det er gått mer enn 15 måneder siden et endelig vedtak ble fattet.(37 nr. 2)

3. Opphold utenfor medlemsstatens territorium (AMMR artikkel 37 nr. 4)

   1. Det godtgjøres i avslaget at tredjelandsborgeren eller statsløse har forlatt medlemsstatenes territorium i minst ni måneder

   2. Det er ansvarsstaten og personen selv som har bevisbyrden på at han eller hun  har vært utenfor medlemsstatenes territorium i mer enn ni måneder. Det stilles strenge beviskrav, for eksempel i form av innmelding i Eurodac, innmelding i Entry/Exit System (EES) utreisestempel eller annet verifiserbart offentlig dokument, som kan bekrefte utlendingens opphold utenfor territoriet i den angitte perioden

4. Retur eller uttransport (AMMR artikkel 37 5). 

   1. Det godtgjøres i avslaget at personen har forlatt medlemsstatenes territorium i samsvar med et vedtak om retur eller uttransport som er gjort etter avslag eller tilbaketrekning av søknaden om internasjonal beskyttelse Opplysningene skal i utgangspunktet kunne gjenfinnes ved registrering i Eurodac.

   2. Dersom avslaget ikke skal/kan bestrides, vurderer saksbehandler i team 8  kriteriene i forordningens kapittel 2 for å avgjøre hvorvidt en annen medlemsstat kan være ansvarlig. I så tilfelle skal saksbehandler anmode den antatte medlemsstaten.

3.3. Vedtak og klagebehandling

Aksepterer eller bekrefter medlemsstaten vår anmodning eller notifikasjon skal team 8 vurdere om søknaden om beskyttelse skal avslås i henhold til utl. § 32 første ledd bokstav b.

Fattes det vedtak om avslag på beskyttelse etter utl. § 32 første ledd bokstav b skal saksbehandler sende vedtaket til advokaten med kopi til PU. Saksbehandler skal sette en frist for klage og begjæring om utsatt iverksettelse, jf. forvaltningsloven § 42 (ekstern lenke) og utlendingsloven § 90 femte ledd. Fristen for å klage er tre uker, og fristen for å begjære om utsatt iverksetting er som regel 48 timer.

En eventuell klage og begjæring om utsatt iverksettelse av vedtaket sendes til UDI. Saksbehandler i UDI team 8 skal videresende begjæringen om utsatt iverksettelse til UNE for behandling og avgjørelse. Ved innvilgelse av utsatt iverksettelse skal PU og advokaten underrettes om beslutningen. Saksbehandler i team 8 skal videre ta stilling til anførslene i klagen. Tas klagen til følge skal team 8 omgjøre sitt opprinnelige vedtak, oppdatere Eurodac med at Norge er ansvarlig og sende saken til realitetsbehandling. PU og advokat skal i så fall underrettes om vedtaket. Klager som ikke tas til følge skal oversendes UNE for behandling i form av klageoversendelse.

3.4. Behandling av anmodninger fra andre medlemsstater

Team 8 behandler alle anmodninger om overtakelse og alle notifikasjoner om tilbaketakelse som rettes til Norge. team 8 skal foreta de nødvendige undersøkelser for å fastslå hvorvidt vilkårene for overtakelse til Norge er oppfylt.

Hvis en anmodning uten Eurodac-treff omfatter fingeravtrykk av søkeren skal team 8 sende en henvendelse til Kripos som sammenholder disse med fingeravtrykk lagret i politiets registre. En notifikasjon om tilbaketakelse skal være basert på en Eurodac-rapport hvor Norge i utgangspunktet er registrert som ansvarlig medlemsstat. En slik notifikasjon skal bekreftes med mindre det fins grunn for å nekte tilbaketakelsen, se artikkel 41 nr. 3 i AMMR (ekstern lenke). At Norge ikke er registrert som ansvarlig medlemsstat i Eurodac utelukker ikke at Norge kan være ansvarlig land.

3.4.1. Overtakelse

Team 8 skal besvare en anmodning om overtakelse snarest mulig og senest én måned etter å ha mottatt den, jf. AMMR artikkel 40 nr. 1. Dersom anmodningen er basert på treff i Eurodac eller VIS, skal anmodningen besvares senest etter to uker, jf. AMMR artikkel 40 nr. 2. Anmodningen om overtakelse som ikke blir besvart innen fristene, anses som akseptert, jf. AMMR artikkel 40 nr. 8. Team 8 skal også prioritere å besvare anmodninger basert på AMMR artikler 25 til 28 samt AMMR artikkel 34, jf. AMMR artikkel 40 nr. 1.

I visse tilfeller kan den anmodende medlemsstaten be om hurtigsvar. Har anmodende medlemsstat bedt om hurtigsvar, jf. AMMR artikkel 39 nr. 2, skal saksbehandler i team 8 bestrebe å besvare innen den fristen som er satt i anmodningen. Anmodningen må i alle fall besvares innen to uker dersom det er bedt om hurtigsvar, se AMMR artikkel 40 nr. 7. Dersom den anmodende medlemsland har bedt om hurtigsvar etter AMMR artikkel 45 nr. 2 fordi søkeren er internert, skal anmodningen om overtakelse besvares innen én uke.

3.4.2. Tilbaketakelse

Team 8 skal bekrefte en notifikasjon om tilbaketakelse snarest mulig, og senest to uker etter at den ble mottatt, jf. AMMR artikkel 41 nr. 3. Notifikasjoner som ikke blir besvart innen gjeldende frist må anses etterkommet av Norge.

4. Ansvarsregler

Kriteriene for hvilken medlemsstat som er ansvarlig er nedfelt i kapittel 2 i AMMR (ekstern lenke), artiklene 24 til 33. Kapittel 2 er hierarkisk oppbygd, hvilket betyr at artiklene skal anvendes i den rekkefølgen de står oppført i forordningen. Dersom ingen medlemsstat er ansvarlig etter kriteriene i kapittel 2, er medlemsstaten der søkeren først søkte om beskyttelse ansvarlig i henhold til AMMR artikkel 36, jf. artikkel 16 nr. 2. 

I henhold til AMMR artikkel 24 nr. 2, skal avgjørelsen av ansvarlig medlemsstat treffes på grunnlag av situasjonen på tidspunktet søkeren første gang innga søknad om beskyttelse i en medlemsstat.

4.1 Forhold som skal vurderes

4.1.1. Absolutt vern mot utsendelse

Saksbehandler i team 8 skal alltid vurdere om utsendelse av søkeren til ansvarlig medlemsstat er i strid med vernet mot utsendelse i utl. § 73. Vernet mot retur er også hjemlet i artikkel 16 nr 3 i AMMR (ekstern lenke). Det felles europeiske asylsystemet bygger på Flyktningkonvensjonen av 1951 og New York-protokollen av 1967 (ekstern lenke) og skal sikre overholdelse av non‑refoulement. Medlemsstatene anses derfor som trygge land for tredjelandsborgere, uten at dette påvirker ansvarsreglene i forordningen, jf. fortalepunkt 36 i AMMR.

Samtidig er det lagt inn en sikkerhetsventil i AMMR artikkel 16 nr. 3. Etter AMMR artikkel 16 nr. 3 er medlemsstatene forpliktet til ikke å gjennomføre en overføring dersom det foreligger vesentlige grunner til å tro at den berørte personen ved overføringen vil stå overfor en reell risiko for umenneskelig eller nedverdigende behandling i strid med artikkel 4 i EU-charteret (ekstern lenke). Charteret er kun rettslig bindende for EUs medlemsstater. Artikkel 4 i EU-Charteret samsvarer imidlertid med artikkel 3 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen av 1950 (EMK) som er implementert i norsk lov, jf. menneskerettsloven § 2 nr. 1 (ekstern lenke) og utlendingsloven § 3.

Presumsjonen om at alle landene innenfor samarbeidet overholder nevnte forpliktelser er anerkjent av både Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) og EU-domstolen, jf. M.S.S. v. Belgium and Greece (appl. no. 30696/09) og de forente sakene C‑411/10 og C‑493/10, N.S. m.fl. v. UK, som også viser at presumsjonen må fravikes ved alvorlige mangler. Dette er senere presisert i praksis, jf. sak C‑163/17, Jawo, som nærmere klargjør terskelen for når overføring ikke kan skje.

EU-domstolen har også i en senere avgjørelse minnet om premisset om en gjensidig tillit mellom medlemstatene og i den forbindelse presisert at en domstol som vurderer gyldigheten av et overføringsvedtak ikke kan ta stilling til risiko for indirekte refoulement på grunn av det forhold at myndighetene og domstolene i det anmodende og anmodede medlemslandet har ulik asylpraksis vedrørende søkerens hjemland og når det gjelder tolkningen av de materielle vilkårene for internasjonal beskyttelse. 

Domstolen mente at en slik vurdering kun skal gjøres dersom det foreligger systemfeil ved asylprosedyren og mottaksforholdene (systemiske mangler) i den anmodede medlemsstaten og i den forbindelse vist til Dublin-forordningens artikkel 3.2 andre underavsnitt. (EU-domstolens avgjørelse i de forente sakene C-228-21, C-254/21, C-297/21, C-315/21 og C-328/21 (avsnitt 141) (ekstern lenke).

UDI har publisert en oppsummering av avgjørelsen her.

En slik presumsjon er også lagt til grunn i norsk rettspraksis, jf. Borgarting lagmannsretts dom av 5. februar 2025 i sak LB-2024-153992 (ekstern lenke): Lagmannsretten kom til at en syrisk borger ikke var vernet mot retur til Danmark (anke til Høyesterett i saken ble ikke tillatt fremmet, jf. HR-2025-985-U, og dommen er rettskraftig) som i utgangspunktet gjald forskjellig praksis på det tidspunktet overfor Syria mellom Danmark og Norge.

Dersom en søker er vernet mot utsendelse til en medlemsstat, skal saksbehandler i team 8 fortsette å vurdere kriteriene i forordningens kapittel 2 for å avgjøre hvorvidt en annen medlemsstat kan være ansvarlig jf. AMMR artikkel 16 nr. 2.

4.1.2. Hensynet til barnets beste

Artikkel 23 i AMMR (ekstern lenke) angir at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn for medlemsstatene i alle prosedyrer som er fastsatt i forordningen. Videre tilsier bestemmelsen at saker som berører barn skal prioriteres. Alle medlemsstatene som er bundet av AMMR har videre forpliktet seg til å overholde FNs konvensjon om barnets rettigheter (Barnekonvensjonen).

Barnekonvensjonen ble 1.oktober 2003 inkorporert i norsk lov, jf. menneskerettsloven § 2 nr. 4 (ekstern lenke), jf. Grunnloven § 104 (ekstern lenke).

Bestemmelsen statuerer en plikt for Utlendingsdirektoratet til å ta hensyn til barnas interesser, men bestemmelsen gir ikke anvisning på at enhver vurdering skal slå ut i barnets favør, i form av en oppholdstillatelse eller en realitetsbehandling.

Hensynet til barnets beste skal dermed veie tungt, men det må likevel tas en avveining mot andre hensyn.

Se punkt. 7.2 i UDI 2014-042 Enslig mindreårig asylsøker i AMMR-prosedyre for nærmere om barnets beste vurdering i saker med enslige mindreårige.

4.1.3. Familiemedlemmer

Artiklene 25 til 28 i AMMR (ekstern lenke) fastsetter hvilken medlemsstat som er ansvarlig når søkeren oppgir å ha familiemedlemmer som definert i AMMR artikkel 2 nr. 8, eller dersom søkeren er mindreårig, både familiemedlemmer som definert i artikkel 2 nr. 8 og slektninger som definert i AMMR artikkel 2 nr. 9, på en medlemsstats territorium.

Angir søkeren å ha familiemedlemmer eller slektninger i Norge, skal saksbehandler vurdere om Norge er ansvarlig for behandling av søknaden om beskyttelse etter AMMR artikkel 25 til 28. Saksbehandler skal legge til grunn AMMR-forordningens familiedefinisjon i artikkel 2 nr. 8 og definisjon av «slektning» i artikkel 2 nr. 9.

Saksbehandler skal vurdere om anført familierelasjon eller slektskap anses som sannsynliggjort. Det er utlendingens ansvar å sannsynliggjøre slektskapet. Dersom det foreligger tvil og slektskapet er avgjørende for beslutningen om hvorvidt saken skal tas til realitetsbehandling i Norge, kan det være aktuelt med DNA-undersøkelse, se UDI 2010-035 DNA-analyse ved søknad om oppholdstillatelse.

4.1.4. Avhengighetsforhold

Artikkel 34 i AMMR (ekstern lenke) angir at en utlending som er avhengig av barn, bror, søster eller forelder med lovlig opphold i en medlemsstat, skal føres sammen med denne/vedkommende . Det er ikke krav om at søkeren er den avhengige, bestemmelsen kommer også til anvendelse om en av de ovennevnte er avhengige av utlendingen. Bestemmelsen er obligatorisk for alle medlemsstatene, og skal anvendes der følgende kriterier er oppfylt:

• Familiebåndet eksisterte i hjemlandet

• Avhengigheten er forårsaket av en av grunnene nevnt i AMMR artikkel 34 (alvorlig sykdom, handicap etc.)

• Den avhengige har reelt hatt bruk for hjelp og at den andre personen er i stand til å yte denne hjelpen.

• Både den avhengige og den andre personen skriftlig samtykker til å bli ført sammen.

Oppholder både den avhengige og den andre personen seg i Norge, og kriteriene i artikkel 34 er oppfylt, skal søknaden om beskyttelse behandles i Norge. Dette gjelder uansett hvem av de to som er søkeren.  Oppholder søkeren seg i Norge og vedkommende er avhengig av personen  i en annen medlemsstat, skal saksbehandler anmode medlemsstaten personen oppholder seg i etter AMMR artikkel 34 nr. 2. Det samme gjelder om en søkere i en annen medlemsstat er avhengig en person i Norge.

Er den avhengige ute av stand til å reise i uoverskuelig fremtid, er den ansvarlige medlemsstat den staten hvor den avhengige oppholder seg.

Kommisjonen skal vedta en rettsakt som nærmere fastsetter:

1. hvilke forhold som skal vurderes ved avgjørelsen av om det foreligger et avhengighetsforhold

2. kriteriene for hva som utgjør dokumenterte familiebånd

3. kriteriene for vurderingen av om en person er i stand til å ta hånd om den avhengige

4. hvilke forhold som skal legges til grunn ved vurderingen av om en person ikke er i stand til å reise over tid

4.1.5. Suverenitetsklausulen og humanitærklausulen

Suverenitetsklausulen i artikkel 35 nr. 1 i AMMR (ekstern lenke) innebærer at enhver medlemstat kan påta seg ansvaret for å realitetsbehandle en søknad om beskyttelse, til tross for at den ikke er ansvarlig etter forordningen. Medlemsstaten som i utgangspunktet er ansvarlig, vil i så fall bli fritatt fra sine forpliktelser. Det er ikke et krav om at søkeren selv samtykker til anvendelsen av suverenitetsklausulen. Se kapittel 5 nedenfor for når saksbehandler i team 8 skal anvende suverenitetsklausulen.

Humanitærklausulen i AMMR artikkel 35 nr. 2 innebærer, at en medlemsstat som gjennomfører en prosedyre for å etablere ansvar eller ansvarlig medlemsstat kan anmode en annen medlemsstat på humanitært grunnlag for å bringe nærstående familierelasjoner sammen uavhengig av kriteriene i AMMR artikler 25 til 28 og 34 før det er fattet et første realitetsvedtak. Det er ikke et krav om at familieforholdet eller slektskapet oppfyller kriteriene i AMMR artikkel 2 nr. 8 og nr. 9. Det er først og fremst humanitære grunner med bakgrunn i familiære eller kulturelle forhold som er tiltenkt å komme inn under bestemmelsen. Anvendelsen av bestemmelsen forutsetter at de berørte partene skriftlig samtykker til at de bringes sammen. Anmodede medlemsstat plikter imidlertid ikke å ta ansvar.

Se kapittel 5 nedenfor for nærmere veiledning om i hvilke tilfeller Norge skal anvende AMMR artikkel 35.

5. Saken skal likevel realitetsbehandles i Norge

Både før og etter at ansvar er etablert har Norge anledning til å ta en sak til realitetsbehandling, jf. suverenitetsklausulen i artikkel 35 nr. 1. Dersom saken unntas behandling etter AMMR etter at en annen medlemsstat har akseptert ansvar, skal medlemsstaten orienteres om vår beslutning via oppdatering i Eurodac.. Terskelen for anvendelsen av suverenitetsklausulen er angitt i utl. § 32 annet ledd jf. utf. § 7-4. Saken skal unntas fra AMMR-behandling dersom søkeren har en tilknytning til Norge som gjør at Norge er nærmest til å realitetsbehandle søknaden om beskyttelse, eller det foreligger særlige grunner. 

5.1. Tilknytning til Norge som gjør at Norge er nærmest til å vurdere søknaden

Det skal alltid foretas en konkret helhetsvurdering av saken om overtakelse hvorvidt søkeren har en tilknytning til Norge som gjør at Norge er nærmest til å realitetsbehandle søknaden, jf. utl. § 32 annet ledd. Bestemmelsen skal anvendes som en «sikkerhetsventil» ved ekstraordinære omstendigheter som gjør at Norge er nærmest til å realitetsbehandle en søknad om beskyttelse.

5.1.1. Relasjoner

AMMR innehar bestemmelser som ivaretar familieinstituttet, jf. punkt 4.1.1 – 4.1.4.. Utover dette gir utlendingsloven adgang til å vektlegge familietilknytning ved vurderingen av overtakelsessaker. Av utlendingsforskriften § 7-4 første ledd fremgår det at definisjonen av ”familiemedlem” i artikkel 2 nr. 8 i AMMR (ekstern lenke), skal legges til grunn ved vurderingen av om søkeren har en tilknytning til Norge gjennom familie som gjør at Norge er nærmest til å realitetsbehandle søknaden.

Det er en forutsetning ved vurderingen av om tilknytning foreligger at herboende familiemedlem oppholder seg i Norge med gyldig oppholdstillatelse.

I henhold til etablert forvaltningspraksis, skal situasjonen på tidspunktet for søkerens første søknad om beskyttelse på medlemsstatenes territorium legges til grunn for tilknytningsvurderingen. Det vises til at dette også er hovedregelen i AMMR artikkel 24 nr. 2. 

Det er søkerensom skal sannsynliggjøre relasjonen og at det foreligger et etablert familieliv. Det kreves sannsynlighetsovervekt. I vurderingen av relasjonen skal det også ses hen til om relasjonen oppfyller kravene i norsk lovgivning. 

5.1.2 Annen tilknytning

Tilknytning til riket kan også være noe annet enn familie, se for eksempel Justis- og beredskapsdepartementets GI-07/2014 Instruks om tolkning av utlendingsloven § 32, jf. utlendingsforskriften § 7-4 om vurdering av tilknytning der utlendingen som søker beskyttelse i Norge har hatt et direkte ansettelsesforhold hos norske styrker/myndigheter i Afghanistan.

5.2. Særlige grunner

I henhold til utf. § 7-4 annet ledd kan en sak tas til realitetsbehandling dersom det foreligger «særlige grunner». Saksbehandler i team 8 skal vurdere om det foreligger slike særlige grunner som gjør at Norge bør realitetsbehandle søknaden om beskyttelse.

5.2.1. Helse

Helsemessige forhold skal som hovedregel ikke anses som en særlig grunn til å unnta saken fra behandling etter AMMR, jf. utlendingsforskriften § 7-4 andre ledd andre punktum. Som utgangspunktet presumeres det at søkerne vil få adekvat behandling i medlemsstaten de overføres til.

Helsemessige forhold som somatisk sykdom, kan imidlertid være momenter i en konkret helhetsvurdering. Ved somatisk sykdom må saksbehandler vurdere hvorvidt det foreligger akutt, livstruende sykdom med høy risiko knyttet til brudd på den medisinske behandlingen.

Ved alvorlig/kritisk psykisk sykdom, må saksbehandler vurdere hvorvidt det er behov for øyeblikkelig behandling. Det må foretas en konkret vurdering i tilfeller der søkeren har en kombinasjon av psykiske og somatiske lidelser.

Terskelen for at helsetilstanden i seg selv når opp til at utsendelse vil være i strid med EMK artikkel 3 er høy, se Paposhvili v. Belgium (application no. 41738/10, avsagt 13. desember 2016).

5.2.2. Menneskehandel

Red. anm.: UDI 2011-007 er arkivert, avsnittet skal oppdateres. (21. november 2023)

Mulige ofre for menneskehandel kan anses som en særlig grunn til å unnta saken fra AMMR-behandling, jf. instruks GI-11/2020 Instruks om oppholdstillatelse til vitner i sak om menneskehandel mv..

For nærmere om hvilke tilfeller som skal unntas og hvilke tilfeller som kan unntas, se UDI 2014-031 Ofre for menneskehandel i søknader om beskyttelse punkt 4. 

For øvrig vises det til utlendingsforvaltningens ansvar for å legge til rette for å identifisere og gi oppfølging til mulige ofre for menneskehandel, se UDI 2011–007 Identifisering og oppfølging av mulige ofre for menneskehandel.

5.2.3. 48-timersprosedyre

En søknad om beskyttelse som kan behandles etter 48-timersprosedyren, skal i utgangspunktet unntas behandling etter AMMR. Se UDI 2021-009V Land i 48-timersprosedyren for oversikt over land i 48-timersprosedyre.

I noen tilfeller kan saken likevel behandles etter AMMR til tross for at søkeren kommer fra et land i 48-timersprosedyren. Dette gjelder dersom saken ikke kan behandles raskere og smidigere i hurtigsporet. Se UDI 2021-009 Hurtigspor ved søknad om beskyttelse for nærmere informasjon om 48-timersprosedyren.

5.2.4. Ressurs- og kostnadseffektivt

En sak kan tas til realitetsbehandling av særlige grunner dersom det er mer ressurs- og kostnadseffektivt enn å ta saken inn under AMMR-prosedyre.

Unntaket gjelder dersom:

• Det er meget stor sannsynlighet for at søknad om beskyttelse ikke vil bli innvilget, og
  
  
• politiet i den aktuelle saken opplyser at de enkelt kan returnere utlendingen til hjemlandet.

For nærmere om vurderingen av når unntaket skal anvendes, se UDI 2014-026 Rutiner ved unntak fra Dublin-prosedyre i henhold til GI-09/2014. 

5.2.5. Lang saksbehandlingstid

Lang saksbehandlingstid i Norge kan i utgangspunktet ikke i seg selv medføre at det foreligger særlige grunner. Det kan imidlertid være ett av momentene i en helhetsvurdering med hensyn til om søknaden skal realitetsbehandles her.

6. Ordinært asylintervju og arbeidstillatelse

6.1. Asylintervju

Tredjelandsborger eller statsløs som behandles etter AMMR, skal unntas fra ordinært asylintervju med UDI, jf. utlendingsforskriften § 17-2 første ledd. Behandling etter AMMR innebærer en prosessuell behandling av søknaden om beskyttelse, og et asylintervju av utlendinger i AMMR-prosedyre anses ikke som nødvendig.

At det er foretatt asylintervju av en søker, er ikke til hinder for gjennomføring av behandling etter AMMR såfremt at fristene etter AMMR fortsatt er gjeldende  

6.2. Rett til å ta arbeid

Utlendinger som behandles etter AMMR gis ikke rett til å ta arbeid under behandlingen av søknaden om beskyttelse, jf. utl. § 94 første ledd bokstav c.