Alneel mot Norge. Familieinnvandring - Alderskravet på 24 år. Avvist etter EMK artikkel 35 § 3 (a)

1. Saken gjelder 

• En 20 år gammel kvinne fra Sudan søkte om familieinnvandring med mannen sin i Norge.

• Søknaden ble avslått fordi søkeren var yngre enn alderskravet på 24 år i utlendingsloven § 41a.

• Norske utlendingsmyndigheter gjorde ikke unntak fra alderskravet, ettersom det ikke var åpenbart at ekteskapet var frivillig.

• Kvinnen anførte at avslaget innebar en krenkelse av retten til familieliv etter menneskerettsloven (EMK) artikkel 8 (ekstern lenke til lovdata)

• Hun anførte også at avslagsvedtaket hadde diskriminert henne på grunnlag av hennes nasjonalitet og etnisitet.

Leke til avgjørselen Heba Yousef Ibrahim ALNEEL against Norway (ekstern lenke til HUDOC)

2. Hovedpunkter i dommen

• EMD fant at begge klagegrunnlagene var åpenbare grunnløse, og avviste derfor klagen i henhold til EMK artikkel 35 § 3 (a)(ekstern lenke til lovdata).

•  Norge hadde gjort en rettferdig avveining av hensynet til klagerens interesse av å flytte til Norge for å etablere et familieliv, opp mot statens interesse i å bekjempe tvangsekteskap.

• Domstolen fant ikke at det hadde skjedd en forskjellsbehandling basert på etnisitet eller nasjonalitet. Myndighetene hadde gjort en konkret og individuell vurdering, der flere momenter enn klagerens nasjonalitet ble vektlagt.

3. Faktum i saken 

En kvinne fra Sudan giftet seg i 2018 med en mann fra samme land, med flyktningstatus i Norge. Klageren var da 20 år mens mannen var 28 år. Deres første møte hadde skjedd noen få måneder tidligere, i forbindelse med at mannen besøkte hjemlandet.

Kvinnen søkte om familieinnvandring våren 2019. Søknaden ble avslått av UDI fordi hun var yngre enn 24 år, og dermed ikke oppfylte alderskravet i utlendingsloven § 41a. UDI fant ikke grunn til å gjøre unntak fra alderskravet. Det var fordi UDI vurderte at det ikke var åpenbart at ekteskapet var inngått frivillig. I vurderingen ble blant annet kvinnens alder, manglende utdanning og aldersforskjellen mellom ekteparet vektlagt.

Avslaget ble opprettholdt av UNE, som påpekte at kvinnen kom fra et område der tvangsekteskap forekom. Vedtaket ble ansett gyldig av Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett. Saken ble anket, men slapp ikke inn til behandling for Høyesterett.

Under ankebehandlingen i lagmannsretten, fylte kvinnen 24 år og fikk innvilget oppholdstillatelse i familieinnvandring med ektefellen. Hun endret derfor søksmålet til å være en begjæring om fastsettelsesdom om at det tidligere avslaget hadde krenket rettighetene hennes etter den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

4. Partenes anførsler 

Klageren anførte for det første at avslaget på søknaden om familieinnvandring var et brudd på retten til familieliv etter EMK artikkel 8 (ekstern lenke til lovdata)

Dette begrunnet hun hovedsakelig med at alderskravet i utlendingsloven § 41a ikke var egnet til å forhindre tvangsekteskap. Avslagsstatistikken viste at for enkelte land var det 100 prosent avslag. Dette indikerte at bestemmelsen var et verktøy for å begrense innvandring fra bestemte land, ikke for å bekjempe tvangsekteskap. Denne begrensningen i retten til familieinnvandring var dermed ikke nødvendig i et demokratisk samfunn.

Det var dessuten et for strengt beviskrav. Søknaden hennes hadde blitt vurdert ut fra alder og opprinnelsesland, uten intervjuer.

Selv om de fleste søkere fikk oppholdstillatelse når de fylte 24 år, hadde aldersbegrensningen utgjort et uforholdsmessig inngrep i privatlivet. Det var fordi hun og ektemannen måtte vente i over to år før de kunne leve et familieliv i Norge. Ettersom ektemannen hadde status som flyktning, var det urimelig å forvente at ekteparet kunne bo sammen i Sudan i tiden frem til hun fylte 24 år.

Klageren anførte også avslaget var diskriminerende. Ordlyden i utlendingsloven § 41a var ikke i seg selv diskriminerende, men måten myndighetene hadde behandlet saken og anvendt regelen i praksis, innebar diskriminering. Alderskravet ble brukt basert på etnisk opprinnelse, uten objektive kriterier som rettferdiggjorde forskjellsbehandlingen. Staten hadde i praksis kategorisert klageren etter hennes etnisk bakgrunn.

Staten anførte for det første at saken skulle avvises fordi klageren hverken befant seg i Norge, eller hadde et eksisterende familieliv, da hun søkte om familieinnvandring. Saken falt dermed utenfor Norges jurisdiksjon, jf. EMK artikkel 1(ekstern lenke til lovdata)

Staten anførte videre at det ikke hadde skjedd en krenkelse av EMK artikkel 8. Staters rett til å gi adgang og nekte utlendinger adgang til sitt territorium er en grunnleggende del av statens suverenitet. Sakens karakter tilsa at staten burde ha en vid skjønnsmargin.

Formålet med alderskravet i utlendingsloven § 41a var å bekjempe tvangsekteskap. Tvangsekteskap er et stort problem globalt, og Norge har gjennom flere internasjonale avtaler forpliktet seg til å iverksette tiltak mot dette. Det var internasjonal konsensus om at alderskrav var et effektivt virkemiddel.

Sakens realiteter var grundig vurdert av både utlendingsmyndighetene og domstolen, og både søkeren og ektefellen hadde gitt omfattende muntlige uttalelser i prosessen.

Klageren hadde ikke blitt forskjellsbehandlet på grunn av sin nasjonalitet eller etniske opprinnelse. Tvangsekteskap var mer utbredt i enkelte regioner og kulturer. Derfor var området og kulturen personen kom fra sentralt i vurderingen. Andre momenter, som klagerens alder, utdanningsnivå og aldersforskjellen mellom partene, var imidlertid også vektlagt i vurderingen.

5. Domstolens vurdering 

Generelle prinsipper

Domstolen gjentok innledningsvis samme utgangspunkt som i tidligere saker, se Jeunesse mot Nederland og M.A. mot Danmark(esktern lenke til HUDOC), om at en stat har rett til å kontrollere innvandringen. Konvensjonen gir ikke utlendinger en generell rett til innreise eller opphold på sitt territorium. EMK artikkel 8 (ekstern lenke til lovdata) gir ikke automatisk rett til familiegjenforening, men staten må gjøre en rimelig avveining mellom individets rett til familieliv og samfunnets interesser.

Relevante momenter i vurderingen er hvor mye familielivet vil bli forstyrret, styrken på familiebåndene, om det finnes uoverstigelige hindringer for å leve sammen i opprinnelseslandet, og om det foreligger ytterligere innvandringshensyn.

Domstolens vurdering av om det forelå en krenkelse av retten til familieliv

Når det gjaldt spørsmålet om det forelå en krenkelse av retten til familieliv etter EMK artikkel 8 (ekstern lenke til lovdata), fant domstolen at norske myndigheter hadde gjort en rimelig avveining mellom hensynet til familieliv på den ene siden, opp mot behovet for å forhindre tvangsekteskap på den andre siden.

Domstolen bemerket at ekteparet ikke tidligere hadde levd sammen i et familieliv, slik at søknaden gjaldt oppholdstillatelse for å etablere familieliv i Norge.

EMD påpekte at utlendingsloven § 41a gir rom for en individuell vurdering, slik at det ikke er et absolutt forbud mot opphold for personer under 24 år. Domstolen noterte seg at det i denne konkrete saken var gjort en individuell vurdering. Klageren hadde dessuten fått innvilget søknaden om familieinnvandring så snart hun var fylt 24 år. Ventetiden på litt over to år ble ikke ansett som uforholdsmessig. Ekteparet kunne dessuten ha levd sammen i Sudan, hvor ektemannen hadde hatt flere lengre opphold.

Domstolens vurdering av om klageren hadde blitt diskriminert

EMD viste innledningsvis til at diskriminering i strid med EMK artikkel 14 (ekstern lenke til lovdata), krever at klageren må kunne vise at hun har vært i en relevant tilsvarende situasjon som noen som har blitt behandlet annerledes. Ulik behandling er diskriminerende der den ikke har et legitimt formål eller rimelig begrunnelse. Klageren har bevisbyrden for at det har skjedd en forskjellsbehandling, mens myndighetene har bevisbyrden for at forskjellsbehandlingen var rettmessig.

Domstolen fant ikke at det var noen forskjellsbehandling basert på etnisitet eller nasjonalitet i denne saken. EMD var heller ikke overbevist om at klageren ble behandlet annerledes enn andre i tilsvarende situasjon. Selv om det skulle være forskjellsbehandling, mente EMD at den var saklig begrunnet.

Domstolen uttalte at utlendingsloven § 41a åpner for en individuell vurdering av hver enkelt sak. Klagerens sak var blitt vurdert konkret og individuelt. EMD poengterte at vektleggingen av opprinnelseslandet var begrunnet i arbeidet mot tvangsekteskap. Opprinnelseslandet hennes hadde vært en viktig faktor i vurderingen av om hun skulle få oppholdstillatelse, men hadde ikke vært det eneste momentet i vurderingen. Øvrige momenter som hadde hatt betydning for vurderingen var klagerens alder, utdanningsnivå og aldersforskjellen mellom henne og ektefellen.

Domstolen merket seg at den fremlagte statistikken viste at norske myndigheter faktisk gjorde unntak fra alderskravet, også for søkere fra land der det var en risiko for tvangsekteskap.

6. Konklusjon 

EMD konkluderte enstemmig med at klagen var åpenbar grunnløs. Den ble derfor avvist etter EMK artikkel 35 § 3 (a)(ekstern lenke til lovdata).