UDI 2012-032 Familieinnvandring fra Pakistan

1. Innledning

Retningslinjen gir retningslinjer for behandling av søknad om familieinnvandring fra borgere av Pakistan. Retningslinjen er ment å være en rettledning til saksbehandler og inneholder en kombinasjon av landkunnskap, etablert praksis, praktisk informasjon og aktuelle problemstillinger i porteføljen.

Retningslinjen inneholder ikke retningslinjer om familieinnvandringsregelverket som saker fra Pakistan ikke berøres av. Retningslinjen inneholder heller ikke retningslinjer for vurdering av familieinnvandringssaker med faglært arbeidstaker.

Retningslinjen gjelder ikke for søkere som ikke er pakistanske borgere, men som oppholder seg i Pakistan og fremmer en søknad om oppholdstillatelse fra Pakistan. Den mest aktuelle gruppen her er afghanske borgere som bor i Pakistan. For denne søkergruppen må saksbehandler se retningslinjen for afghanske borgere UDI 2010-070 Familieinnvandring for borgere av Afghanistan.

Retningslinjen inneholder generell landinformasjon som er knyttet til konkrete problemstillinger i porteføljen. For utfyllende landinformasjon om lovverk, dokumentasjon, samfunn og kultur i Pakistan, henvises det til Landinfo og Nasjonalt ID-senter (NID). Noen nyttige notater inkluderer:

• Temanotat Pakistan: Pass, identitetskort og grunnlagsdokumenter

• Temanotat Pakistan: Ekteskap og skilsmisse – juridiske og kulturelle forhold

• Respons Pakistan: Overføring av omsorgs-/foreldreansvar

• Respons Pakistan: Farskap

• Temanotat Pakistan: Forhold for Ahmadiyyaer

• Temanotat Pakistan: Forhold for kristne

• Temanotat: Skilsmisse og gjengifte med samme person i ni muslimske land

• Respons Pakistan: Forsørgelsesansvar for enker

• Pakistani ID cards and other identity documents (fra Nasjonalt ID-senter)

1.1 Generell informasjon om Pakistan

Pakistan ble en selvstendig stat i 1947. Før det var dagens Pakistan en nordlig del av britisk India. I 1972 ble Øst-Pakistan en egen stat, Bangladesh. Pakistan er en føderal stat som er administrativt inndelt i fire provinser; Punjab, Sindh, Baluchistan og Khyber Pakhtunkhwa, i tillegg kommer to territorier og to spesielle administrative områder i Kashmir.

Pakistans omtrent 180 millioner innbyggere består av punjaber (ca. 44 %), pashtuner (ca. 16 %), sindhier (ca. 14 %), saraikier (ca. 10 %), mohajirer (ca. 8 %), balucher (ca. 3 %) og øvrige minoriteter (ca. 5 %). Landet grenser til Iran i vest, Afghanistan i nordvest, Kina i nord og India i øst. Befolkningen i Punjab bærer preg av innflytelse fra indisk kultur og kastesystem. Befolkningen langs grensen mot Afghanistan og i Baluchistan har en sterkere stammetilhørighet.

Pakistan er en islamsk republikk, og Islam er en sterk nasjonal identitet for Pakistan. Omtrent 97 % av landets borgere er Sunni-muslimer. Pakistan har også en kristen minoritet. De aller fleste søknader UDI mottar er fra parter med muslimsk tro, etterfulgt av Ahmahdiyya. Det er svært få søknader etter det ordinære regelverket (ikke-EØS-regelverk) der en eller begge partene anfører å være kristen eller ateist.

Den bærende sosiale enhet i Pakistan er storfamilien, det vil si mor/far, gifte sønner og deres familie og ugifte sønner og døtre. Storfamilien er patrilineær, det vil si at slektskap regnes i mannslinjen, barna tilhører faren og hans slekt, og faren har foreldreretten. Pakistan har en sterk patriarkalsk kultur. Pakistanske kvinner, og særlig de som bor på landsbygda, er sosialt og økonomisk avhengige av å være del av et familienettverk. Etter at ekteskap er inngått vil kvinnen tilhøre, og ha sterkest tilknytning til, ektemannens familie. Hennes rettigheter og plikter som kvinne blir i forhold til svigerfamilien. Arrangerte ekteskap er en fundamental institusjon. Familiestruktur og ekteskapskultur i Pakistan er sterkt påvirket av befolkningssammensetningen, der klanens og storfamiliens ære må hensyntas i individers valg.

UDI får søknader fra pakistanske borgere fra hele landet, med en klar overvekt av saker fra det «norske beltet» på The Grand Trunk Road, for eksempel, Kharian, Jherum, og andre områder i Gujrat-distriktet i provinsen Punjab. Referansepersoner er som regel første generasjons pakistanere som har flyttet til Norge siden 1960-tallet og deres etterkommere.

2. Identitet

Det er lovpålagt å registrere fødsel, dødsfall, ekteskap, og skilsmisse i Pakistan. Den pakistanske forvaltningen for registrering og dokumentutstedelser består av to nivå: hos det laveste forvaltningsnivået under lokale myndigheter og i NADRA (National Database Registration Authority).  I praksis fungerer NADRA som et nasjonalt folkeregister.  

Lokale myndighetene er lovpålagt å opprette og vedlikeholde manuelle registre. Livshendelsene skal først registreres i det aktuelle manuelle registeret hos de lokale myndighetene på det laveste forvaltningsnivået før opplysningene videresendes til NADRA. I tillegg er de lokale myndighetene også gitt fullmakt av NADRA til å både registrere opplysninger om fødsel, dødsfall, ekteskap og skilsmisse i NADRAs datasystem, samt utstede sertifikater/attester på spesielle sikkerhetspapirer fra NADRA. 

Ifølge informasjon fra Landinfo er det lokale variasjoner når det gjelder hvilken myndighet som tilsvarer det det laveste forvaltningskontor. Dette kan for eksempel være landsbyrået (Union Council), bykomitéene (Municipal Committees) i provinsene Punjab og Sindh, Metropolitan Corporation i provinsen Baluchistan, Wah Conttonment i militært/semi-millitært område, og Tehsil Municipal Officer i Azad Kashmir. For enkelhets skyld kalles det laveste forvaltningsorganet konsekvent Union Council (UC) i dette notatet.

Det er et høyt korrupsjonsnivå i Pakistan. På Transparency International sin Corruption Perceptions Index 2017 havnet Pakistan på 117. plass av 180 i oversikten over de landene som er verst på korrupsjon. Korrupsjon og dokumentforfalskning er utbredt i både utvandring fra og innvandring til Pakistan.

Opprettelsen av NADRA har bedret rutinene for registrering og lagring av personopplysninger i Pakistan, men så lenge grunnlagsinformasjonen er basert på ikke-kvalitetssikret informasjon innhentet lokalt, bidrar det til å svekke notoriteten av NADRA-utstedte ID- og relasjonsdokumenter. I tillegg foreligger det bred dokumentasjon på at omfattende korrupsjon og bestikkelse også gjør seg gjeldende i det myndighetsapparatet som står for registrering, verifisering og utstedelse av ulike ID- og relasjonsdokumenter (Landinfo: Pakistan: Pass, identitetskort og grunnlagsdokumenter, 2012 (ekstern lenke til Landdatabasen)).

Verifisering utført av de norske utlendingsmyndighetene har avdekket falske dokumenter og ugyldig registrering selv om dokumentet er utstedt av rett instans. Verifiseringer har også avdekket dokumenter utstedt av rett instans med uriktig innhold, også med innhold som er ulikt fra det som er registrert hos myndighetene i Pakistan. Det er også avdekket at dokumenter er uriktig oversatt. Ifølge informasjon fra Landinfo, har alle kategorier pakistanske dokumenter lav notoritet. Dette er en erfaring flere europeiske land har.

2.1 Identitetsdokumenter

I Pakistan-saker krever UDI i utgangspunktet at søkeren skal fremlegge pass, nasjonalt ID-kort, og fødselsattest som dokumentasjon på identitet. Dette fremgår av UDIs sjekklister. Se avsnitt om hvert enkelt dokument nedenfor.

For mer informasjon om registrering, vurdering og endring av ID-opplysninger i saker etter utlendingsloven, se UDI 2012-009 Avklaring av identitet.

Søkeren skal sannsynliggjøre den oppgitte identiteten og/eller relasjonen i søknaden. På grunn av lav notoritet og stort omfang av misbruk legger ikke UDI avgjørende vekt på pakistanske ID-dokumenter alene. Vurderingen av identitet eller relasjon er en konkret helhetsvurdering på bakgrunn av dokumentasjon og samhold av øvrige opplysninger i saken. Saksbehandler skal for eksempel sammenholde opplysninger fra følgende：

• opplysninger parten/e oppgir i intervju

• opplysninger i partenes nåværende og historiske saker

• verifisering

•  opplysningene som er innhentet fra andre etater (folkeregister, Brønnøysundregisteret, osv.)

• eventuelt opplysninger om partene gitt i andre familiemedlemmers utlendingssaker

Saksbehandleren må vurdere troverdighet av både uttalelser og dokumenter fra søkeren eller referansen. Ved motstrid eller logisk brist i opplysningene, må saksbehandleren ta en konkret vurdering av om motstriden eller logisk brist vil lede til at oppgitt identitet eller relasjon ikke er sannsynliggjort. Saksbehandler må tilegne seg nødvendig landkunnskap for å gjøre en forsvarlig vurdering ved å sette seg inn i informasjon fra Landinfo, Nasjonalt ID-senter og førstelinjen.

2.1.1 Pass

Søkere fra Pakistan, også de som er født i utlandet, skal fremlegge maskinlesbare pass (MRP-pass), jf. UDIs sjekkliste for familieinnvandring tilpasset Pakistan. Unntaket er hvis søkeren er et barn født i Norge og kan fremlegge en norsk fødselsattest.

Ifølge informasjon fra Landinfo og det danske nasjonale ID-senter (Danish National ID Centre), må en person ha ett av følgende to dokumenter for å få utstedt pass:

• ha et pakistansk nasjonalt ID-kort (CNIC, Computerised National Identity Card) eller et nasjonalt ID-kort dersom personen bor i utlandet (NICOP, National Identity Card for Overseas Pakistanis)

  • Er personen under 18 år skal det fremlegges Child Registration Certificate (CRC)

• det gamle pass (om slikt foreligger), sammen med en kopi av dette. For personer med dobbelt statsborgerskap må pass fra annet land vedlegges sammen med kopi av dette.

I tillegg må personen

• betalt gebyr

• møte opp personlig (gjelder også nyfødt)

• oppgi fars navn i søknadskjema om pass (kvinner må i tillegg oppgi ektefelles navn dersom pass utstedes etter ekteskapsinngåelse)

Alle pakistanske borgere, unntatt de som er pålagt reiserestriksjon av landets myndigheter, kan få utstedt et ordinært MRP-pass. Passet er normalt gyldig i fem år.  Ifølge Landinfo, er det ikke noe krav om å ha et etternavn i Pakistan, og et pakistansk pass med bare ett navn kan være gyldig. Både voksne kvinner og voksne menn kan ha pass med ett navn. Gifte kvinner har også frihet til å beholde sitt opprinnelige familienavn.

Kvinner og barn får også egne pass (heller enn å bli skrevet inn i mannen/farens pass). Mange gifte kvinnelige søkere fremlegger pass der det fremkommer «Husband’s name» når passet er utstedt etter ekteskapsinngåelse.

Personopplysninger i et pakistansk pass er basert på opplysningene i NADRA, som igjen er avhengig av de manuelle fødselsregistreringene gjort på Union Council-nivå. Hverken NADRA eller passutstedelsesmyndighetene i Pakistan sjekker om registreringene er riktige når de behandler søknad om pass. Manglende forvaltningskontroll og utbredt korrupsjon bidrar til å svekke notoriteten av pakistanske pass og ID-kort, jf. Landinfo Pakistan: Pass, identitetskort og grunnlagsdokumenter (2012) (ekstern lenke til landdatsbasen) og Danish National ID Centre, Pakistan: The Pakistani passport and its trustworthiness (ekstern lenke).

2.1.2 Fødselsattest (Birth Certificate)

Søkere fra Pakistan skal fremlegge fødselsattest. I henhold til en forordning om NADRA fra år 2000 skal en fødsel registreres innen en måned. Mange registrerer ikke fødsel før etter flere år, for eksempel i forbindelse med skolegang eller søknad om andre ID-dokumenter. Slike sen-registreringer (late entry) bidrar høyst sannsynlig til at ikke alle disse registreringene blir riktige. For mer informasjon om fødselsregistrering og hva som kreves for sen-registrering, se Landinfos temanotat (ekstern lenke).

Fødselsregistrering og utstedelse av fødselsattester foregår på Union Council. Fødselsattest inneholder opplysninger om

• innehaverens navn

• fødselsdato

• fødested

• foreldres personalia

• registreringsdato og om det er en normal registrering (normal entry) eller en sen-registrering (late entry)

• utstedelsesdato

• hvem som har søkt om å få utstedt fødselsattesten.

Dokumentet er utstedt på et digitalsertifikat fra NADRA og heter «Birth Certificate».

UDI ønsker helst fødselsattester som er tidligregistrert. Med «tidligregistering» menes registrering som er foretatt innen seks måneder etter fødsel. En fødselsattest som er senregistrert har lavere notoritet og liten verdi for å fastslå alder og andre ID-elementer da en senregistrering av fødsel skjer primært på bakgrunn av vitneutsagn og det sjelden gjøres en uavhengig sjekk av opplysninger som blir forelagt registreringskontoret.

For fødselsattest som er registrert senere enn 6 måneder etter fødselen, krever UDI følgende supplerende dokumenter:

• Matriculation certificate

• University or College certificate

Et Matriculation certificate er et vitnemål som en pakistansk elev får etter å ha fullført videregående skole. Dokumentet inneholder som regel opplysning om elevens fødselsdato og fars navn. 

I noen saker fremlegger en voksen søker et såkalt B-form. Et B-form er en kopi av barneregistrering når en mannlig pakistaner registrerer inn sine barn. UDI anser ikke B-form som en gyldig fødselsattest til en voksen søker og legger ingen vekt på B-form da opplysningene der enkelt kan endres.

Er det ingen fødselsattest vedlagt i søknaden, er i utgangspunktet ikke søkerens identitet sannsynliggjort selv om søkeren fremlegger Pakistansk pass. Unntak fra fødselsattest fra lokalmyndighet kan gis i sjeldne tilfeller.

2.1.3 Nasjonalt identitetskort og ID-nummer

Et CNIC-kort (Computerised National Identity Card) er et biometrisk nasjonalt identitetskort til pakistanske borgere. UDI krever fremleggelse av nasjonalt identitetskort i søknader der søkeren er over 18 år. For søkere som er yngre enn 18 år krever vi Child Registration Certificate (CRC), se punkt 2.1.4.

Nasjonalt ID-kort er et grunnleggende dokument i Pakistan som utstedes når man blir 18 år. Disse kortene er biometriske og et av de obligatoriske underlagsdokumentene for pakistansk pass. Kortene utstedes av NADRA og forutsetter at et av følgende dokumenter er vedlagt søknaden om CNIC-kort:

• Fødselsattest

• Gammelt NIC (National Identity Card)

• Dokumentasjon på immatrikulering ved universitet

• Foreldrenes CNIC-kort (CNICs of immediate/blood relatives)

• Statsborgerskapsbevis fra Innenriksdepartementet

Et CNIC-kort inneholder opplysninger om blant annet et 13-sifret identitetsnummer (CNIC-nummer) som blir gitt allerede i forbindelse med utfylling av søknad om barneregistreringssertifikat. (Før 2001/2002 hadde CNIC-nummer 11 siffer, men disse ble ugyldige i 2004.) Kortet er i utgangspunktet obligatorisk for alle over 18 år, men det medfører ingen sanksjoner å ikke skaffe seg det. Det vil likevel i praksis være obligatorisk fordi en rekke offentlige tjenester er knyttet til ID-kortet, for eksempel for å få utstedt pakistansk pass (se punkt 2.1.1), få førerkort, betale skatt, åpne bankkonto, abonnere på elektrisitet, åpne mobilabonnement, etc. 

Kortet inneholder blant annet bilde og fingeravtrykk av innehaver, fødselsdato, signatur, eventuelt midlertidig og permanent adresse.

Mange gifte kvinner velger å endre etternavn til ektemannen sitt, og mange også velger å oppdatere CNIC-kort og fører inn ektemannens navn, selv om ikke noe av dette er lovpålagt. Ved søknad om førstegangs eller fornyet CNIC skal en gift kvinne oppgi informasjon om ektemannen. Dette innebærer at en kvinne som søker om CNIC-kort etter giftemål normalt skal få et CNIC-kort hvor hennes ektefelles navn er oppgitt. Opplysningen om ektefelles navn vil bli gjengitt i hennes pass dersom passet blir utstedt etter at CNIC-kortet er utstedt. En gift kvinne som tar ektefelles etternavn etter ekteskap, må også først søke om et nytt CNIC-kort med det nye etternavn i før hun kan få utstedt et pass med det nye etternavn oppført.

Opplysningene fra Landinfo viser at NADRA feilaktig skal ha utstedt store mengder CNIC-kort til andre lands borgere uten rett til pakistansk statsborgerskap. Det har også skjedd at NADRA har utstedt flere CNIC-kort med ulike CNIC-numre til samme person (ekstern lenke). I og med at CNIC-kort er et underlagsdokument til pakistansk pass, bør saksbehandler være oppmerksom på dette i ID-vurderingen.

2.1.4 Barneregistreringssertifikat (Child Registration Certificate/B-form)

UDI krever CRC i saker fra mindreårig søker fra Pakistan.

Et barneregistreringssertifikat, «Child Registration Certificate» (CRC), utstedes av NADRA som bevis på registrering av et pakistansk barn (under 18 år). CRC er også kjent på folkemunne som B-form, som var den tidligere manuelle fødselsregistreringen av pakistanske barn. Et barneregistreringssertifikat er ikke det samme som fødselsattest. Barneregistreringssertifikat har heller ikke erstattet fødselsattest for barn.

Et CRC har et registreringsnummer på 13 siffer. Dette nummeret vil følge personen hele livet. Når det søkes om Nasjonalt ID-kort (CNIC) til barnet etter at barnet blir myndig vil dette sifferet bli personens nasjonale ID-kortnummer, CNIC-nummer. Registreringsnummeret i CRC skal dermed samsvare med «citizenship number» i barnets pass.

2.1.5 Familieregistreringssertifikat (Family Registration Certificate)

Som supplerende dokument på relasjon krever UDI at søkeren fremlegger FRC fra fødsel eller fra vigsel dersom søknad gjelder oppholdstillatelse for ektefelle.

NADRA utsteder familieregistreringssertifikat (FRC) på bakgrunn av på bakgrunn av registreringene i deres database av familiemedlemmer med samme tilhørighet til en samme mannlig familieoverhode, for eksempel far eller ektemann. Det utstedes ulike typer FRC, blant annet, FRC ved fødsel, som lister opp registreringsdetaljer for søkerens foreldre og søsken, FRC ved vigsel, som gir informasjon om ektefelle og eventuelle felles barn. For å kunne søke om en FRC må personen ha et ID-nummer, enten CNIC-nummer, identitet-nummer for pakistanske borgere bosatt i utlandet (NICOP, National ID Card for Overseas Pakistanis (ekstern lenke)), eller et identitetsnummer for utenlandske borgere med pakistansk opprinnelse (POC, Pakistan Origin Card (ekstern lenke)). NADRA opplyser på sin nettside at FRC er nyttig for bruk overfor utenriksstasjoner, men kan ikke brukes i forbindelse med rettslige krav. Ifølge den norske ambassaden i Islamabad utstedes FRC på søkers egne opplysninger om familiemedlemmer og flere vestlige ambassader ikke legger avgjørende vekt på dette dokumentet. UDI anser heller ikke FRC alene med tilstrekkelig bevisverdi for å sannsynliggjøre en oppgitt identitet eller relasjon.   

2.2 UDIs vurdering av søkerens identitet

Søkeren skal fremlegge pass, fødselsattest, og nasjonalt ID-kort ved innlevering av søknaden, jf. UDIs sjekkliste for familieinnvandring tilpasset Pakistan.

Saksbehandleren skal sjekke de fremlagte dokumentene og vurdere søkerens identitetsopplysninger i henhold til ID-rundskrivet, se UDI 2012-009 Avklaring av identitet.

På bakgrunn av dokumentsituasjonen i landet, anser ikke UDI at dokumentene fra Pakistan alene har tilstrekkelig notoritet for å fastslå identiteten. Saksbehandleren må derfor foreta en konkret helhetsvurdering av søkerens identitet på bakgrunn av opplysningene som fremkommer i dokumentene sammenholdt med øvrige opplysningene i hver enkelt sak. Dette betyr at søkerens identitet som hovedregel skal anses som sannsynliggjort hvis følgende er fremlagt og inneholder troverdig informasjon som samsvarer med øvrige opplysninger i saken:

• maskinlesbart pass

• fødselsattest

• Nasjonalt identitetskort (Computerised National ID-card/CNIC, hvis søker er 18 år eller eldre), eller Barneregistreringssertifikat (Child Registration Certificate/CRC, hvis søker er under 18 år)

• Opplysningene i saken for øvrige tilsier at den oppgitte identiteten kan legges til grunn. Pakistan er et samfunn hvor ID-dokumenter gir tilgang til allmennlege, offentlige tjenester og hverdagslige gjøremål. UDI forventer at voksensøkere fra Pakistan kjenner til, og kan oppgi samsvarende opplysninger om, sentrale ID-elementer som navn, fødselsdato, fødselssted, etc.

• Dersom dokumentene er verifisert: Verifisering av dokumentene viser at dokumentene er ekte eller opplysninger er riktige.

Dersom ett eller flere av ovennevnte dokumenter ikke er fremlagt og søkeren heller ikke har lagt ved en forklaring, skal saken i utgangspunktet avslås på at søkeren ikke har sannsynliggjort identitet og ikke utredes mer.

Dersom det foreligger tvil om den oppgitte identiteten er korrekt, kan det anmodes om at søkeren fremlegger ytterligere dokumentasjon for å underbygge de opplysningene/dokumentene som er fremlagt.

Eksempel på slike dokumenter kan være:

• Family Registration Certificate (FRC)

• Tidligere pass

Saksbehandleren kan også be om verifisering av oppgitte identitetsopplysninger til søkeren. Se punkt 6.2 Verifisering for mer informasjon.

3. Søkergrupper

Hovedsakstyngden i søknader om familieinnvandring fra Pakistan er innvandring med:

• ektefelle (både gjenforening og etablering)

• forelder i Norge

• barn i Norge

Det er få saker på grunnlag av samboerskap eller forlovelse. Etter pakistansk lov er det ulovlig å bo sammen utenom ekteskap. Samboerskap er også sosialt og kulturelt uakseptabelt i Pakistan.

3.1 Ekteskap

UDI mottar flest søknader fra Pakistan etter utlendingsloven (utl.) § 40 (ektefeller). Det er ikke en ensartet familielovgivning for alle pakistanere. De fleste ekteskap er inngått muslimsk (sunni Hanafi).

3.1.1 Ekteskapskultur i Pakistan

Arrangert ekteskap er normen og endogami er foretrukket. Ekteskap mellom slektninger er vanlig innen alle etniske og religiøse grupper, især søskenbarnekteskap.

Ekteskapet er først og fremst en kollektiv avgjørelse som ikke tas av ekteparet alene. Familiens status og ære er viktig i valg av ekteskapskandidat, også i gjennomføring av ekteskap. Det er uvanlig med direkte og personlig kontakt mellom mann og kvinne uten familienes godkjennelse før partene er gift.

Det er viktig at ekteskapet kunngjøres via bryllupsfeiringer slik at det blir kjent utad at partene er gift, og dermed ikke skader familiens ære. Det er vanlig at bryllupsfesten består av 2 eller 3 dagers feiring og består av følgende seremonier: Magni (forlovelse), Mehndi (Henna), Baraat, Nikah (vigsel), Rukshati, og Valima, osv. For mer informasjon om ekteskap, skilsmisse, de juridiske og kulturelle forhold, se Landinfos Temanotat Pakistan: Ekteskap og skilsmisse – juridiske og kulturelle forhold (ekstern lenke).

3.1.2 Krav til gyldig ekteskap i Pakistan

Det er forskjellige ekteskapslovgivninger for ulike trossamfunn i Pakistan. Se punkt 5.2 for ekteskap inngått blant kristne minoriteter og punkt 5.1 for ekteskap for Ahmadiyya.

I henhold til The Child Marriage Restraint Act (1929) er ekteskapsalder henholdsvis 16 år for kvinner og 18 år menn. I provinsene Sindh og Balochistan er lovgivningen endret slik at minimum ekteskapsalder for begge kjønn er 18 år.

Ekteskap mellom pakistanske muslimer reguleres av Muslim Family Laws Ordinance (MFLO) av 1961. MFLOs krav til et gyldig ekteskap innebærer at:

• partene er muslimer

• partene frivillig har samtykket til ekteskapet,

• bruden har en mannlig representant

• ektefellene er representert ved hvert sitt vitne

• ekteskapskontrakten (Nikahnama) signeres, og at brudeprisen (Mahr) fastsettes i ekteskapskontrakten

• bruden ikke er gift med en annen

En kvinne har lov til å være gift med kun en mann om gangen. En skilt kvinne eller en enke må vente en bestemt periode (iddat-periode) etter skilsmisse eller dødsfall før hun kan gifte seg på nytt. Denne perioden er 90 dager etter skilsmisse og 4 måneder og 10 dager etter ektefelles dødsfall. Dersom kvinnen er gravid på tidspunktet for skilsmissen, må hun vente 90 dager etter at barnet blir født. Saksbehandleren må sjekke at bruden, dersom aktuelt, har overholdt «iddat»-perioden før hun gifter seg på ny, se punkt 3.1.4 for informasjon om skilsmisse og skilsmisseattest.

En muslimsk mann kan ha inntil fire koner. Ifølge informasjon fra Landinfo, må mannen da søke om tillatelse via Arbitration Council (AC) for å ta til seg en ny kone, og det skal fremgå av felt 12 i ekteskapskontrakten. Dersom mannen gifter seg med en ny ektefelle uten tillatelse fra AC, er ekteskapet likevel gyldig, men kone nummer 1 har rett til å søke om skilsmisse.

Ekteskap mellom to av samme kjønn er forbudt. Det samme gjelder seksuelt samkvem utenfor ekteskap («zina»).

Så lenge ekteskapet er registrert som gyldig i Pakistan, må ekteparet skille seg og inngå nytt ekteskap for å få en ny ekteskapskontrakt. I tilfeller hvor ekteskap er gyldig inngått etter pakistansk lov, men ikke kan anerkjennes etter norsk ekteskapsloven, for eksempel med stedfortreder, barneekteskap, eller bigami, må saksbehandleren sjekke at søkeren har levert gyldig skilsmisseattest og en ny gyldig vigselsattest. 

UDI avslår en del søknader fra Pakistan på bakgrunn av at ekteskapet ikke er gyldig i Pakistan, jf. ekteskapsloven §18 a første ledd og andre ledd (ekstern lenke). Ugyldige ekteskap som nevnt over kan ikke anses som rettighetsdannende etter utlendingsloven da de ikke er gyldige i vigselslandet (Pakistan), jf. utl. § 40. Saksbehandler må alltid huske å gjøre en konkret vurdering etter utl. § 41 og utl. § 49.

Erfaringer viser at avslag på at ekteskapet ikke er gyldig i Pakistan normalt gjelder følgende typetilfeller (lista er ikke uttømmende):

• Ugyldig på grunn av ugyldig skilsmisse, eller at ekteskapet er inngått før kvinnens venteperiode etter skilsmisse (Iddat) er utløpt.

• Kvinner med en gyldig skilsmisse i Norge gifter seg med en ny ektefelle i Pakistan uten å ha tatt ut skilsmisse i Pakistan.

Det forekommer også saker der ekteskapet er gyldig inngått i Pakistan, men ikke kan anerkjennes i Norge etter ekteskapsloven §18 a annet ledd (ekstern lenke), på grunn av ekteskapet er inngått med mindreårig (under 18 år), ved stedfortreder, eller en av partene fortsatt er gift. Se punkt 3.1.4 – 3.1.7.

3.1.3 Dokumentasjon på ekteskapet

Pakistanske myndigheter utsteder vigselsattest som bevis på at et par har inngått et gyldig ekteskap. UDI krever som utgangspunktet at Nikahnama og Computerised Marriage Registration Certificate (MRC) legges ved søknad om familieinnvandring med ektefelle, jf. sjekkliste for søknad. Saksbehandler må alltid sjekke om søkeren eller referansepersonen tilhører minoriteter eller er fra særskilte regioner i Pakistan hvor det utstedes spesielle vigselsdokumenter. Eksempler på disse grupper er:

• Ahmadiyya, se punkt 5.1

• Kristne, se punkt 5.2

• Personer som er bosatt i Azad Kashmir/Azad Jammu & Kashmir eller Gilgit Baltistan, se under.

UDI krever ikke spesielle vigselsdokumenter for Ahmadiyya og kristne, se punkt 5.1 og 5.2.

Det er svært få familieinnvandringssøknader fra Pakistan hvor søker eller referanseperson tilhører den hinduiske minoriteten i landet.  I 2017 innførte Pakistan en egen lov som blant annet anerkjenner og regulerer ekteskapsinngåelse for landets hinduiske befolkning, The Hind Marriage Act 2017.

Dersom saksbehandler har en søknad som berører denne søkegruppen, skal saksbehandleren undersøke med Landinfo eller Nasjonalt ID-senter vedrørende dokumentasjon og krav i forbindelse med ekteskapsinngåelse, samt verifiseringsmulighet.

Nikahnama

Søkeren skal levere både original Nikahnama på urdu og en godkjent oversettelse som er legalisert, jf. sjekklister. Original Nikahnama som er utstedt på engelsk finnes, men er sjelden. Har saksbehandler mottatt en original Nikahnama på engelsk, bør denne vurderes ekstra nøye før dokumentet kan legges til grunn. 

Nikahnama er en standard ekteskapskontrakt (Nikah Nama/Nikahnama) i Pakistan. Den er på A3-størrelse og inneholder 25 felt, i tillegg til egne rubrikker for signatur og stempler fra brudefolk, vitner, og Nikah Registrar som er en tjenestemann med ansvar for ekteskapsregistrering. Nikahnama benyttes av partene der begge er muslimer og hvor minst en av dem er pakistansk borger. Ahmadiyya har imidlertid egen vigselsdokumenter, se punkt 5.1.

Nikahnama inneholder opplysninger om vigselsavtalen. Fra den kan saksbehandleren få informasjon om følgende forhold:

• personalia til brudefolk med ID-numre (felt 2-6)

• vigselsdato (felt 12)

• om det er avtalt brudepris (Mahr) (felt 13). Lovpålagt i Pakistan for et gyldig ekteskap.

• om mannen har delegert retten til skilsmisse til kvinnen (felt 18-19).

• dersom aktuelt i saken: tidligere/eksisterende ekteskap til brudgommen og eventuelt tillatelsen fra AC for å innta en ny kone (felt 21)

• registreringsdato og gebyr (felt 24-25).

• signatur fra brudefolk, vitner, vigselsmann, og Nikah registrar (et rundt stempel «the seal of the Nikah Registrar, se dokument på DISCS)

Datoen partene signerer Nikahnama (felt 12) er datoen for ekteskapsinngåelse etter Pakistansk lov. UDI anser denne datoen som vigselsdato. Saksbehandleren må bruke denne datoen i forbindelse med vurdering av ekteskapets gyldighet og anerkjennelse av ekteskapet i Norge. Denne datoen skal fremkomme i både Nikahnama (felt 12) og MRC (betegnet som «marriage date» i MRC). Dokumentene viser også en annen dato, «Registration Date». Saksbehandleren må ikke forveksle registreringsdato med vigselsdato.

Mangler Nikahnama informasjon om vigselsdato, kan saken i utgangspunktet avslås på at det ikke er sannsynliggjort at ekteskapet er inngått i Pakistan.

Ifølge opplysninger fra Landinfo og Nasjonalt ID-senter utfylles det fire originaler av Nikahnama (vigselsattest) ved ekteskapsinngåelse:

• to gis til brudefolkene

• ett beholdes av Nikah Registrar(frem til Nikah Registrar etter hvert leverer det til UC)

• det fjerde tilsendes og arkiveres ved UC

Dette innebærer at både referansepersonen og søkeren skal ha hver sin Nikahnama etter ekteskapsinngåelse. Saksbehandleren kan for eksempel innhente begge Nikahnama’ene dersom det er behov for å kontrollere at ekteskapet virkelig var inngått.

Ifølge Landinfo har ikke UC myndighet til å endre registrering av ekteskap. Dersom partene mener UC eller Nikah-registrar har gjort feil i nedtegning av Nikahnama og/eller registrering av ekteskap, kan partene få en rettskjennelse fra en domstol i Pakistan.

Saksbehandler skal sjekke om Nikahnama er påført stempel av Nikah Registrar. Mangler Nikahnama stemplet fra Nikah Registrar kan vi i utgangspunktet ikke legge til grunn at ekteskapet er registrert i Pakistan. Saksbehandleren kan:

• enten avslå søknaden på at det ikke er dokumentert at ekteskapet er gyldig inngått i Pakistan dersom også øvrige påkrevde dokumenter på ekteskapsinngåelsen mangler, eller

• be om verifisering av vigselsdokumenter dersom øvrige vigselsdokumenter foreligger.

Computerised Marriage Registration Certificate (MRC)

UDI krever Computerised Marriage Registration Certificate i søknad fra ektefelle. MRC må vurderes i sammenheng med Nikahnama. Det er derfor ikke tilstrekkelig å kun legge frem MRC i en søknad.

Marriage Registration Certificate (MRC) er et ensides sertifikat på NADRAs sikkerhetspapir, utstedt av UC. Dokumentet er i A4-størrelse, med tittelen «Marriage Registration Certificate» og informasjon på både urdu og engelsk i original, og utstedes på grunnlag av opplysningene som forekommer i Nikahnama. Normalt vil informasjon om ekteskap registrert i et UC bli oversendt til NADRA i løpet av en måned.

Saksbehandleren må være oppmerksom på at oversettelse av Nikahnama ofte også har tittelen «Marriage Registration Certificate» og i likhet med original Nikahnama, inneholder oversettelsen også 25 felt. En slik oversettelse er nemlig ikke det samme som Computerised Marriage Registration Certificate (MRC).  Saksbehandleren må ikke forveksle oversettelsen av Nikahnama med NADRAs Computerised Marriage Registration (MRC), og sjekke at både MRC og Nikahnama (med oversettelsen) er vedlagt. UDI krever ikke oversettelse av MRC når original MRC allerede inneholder opplysninger på engelsk.

Søkere fra Azad Kashmir/Azad Jammu & Kashmir (AK eller AJK)

Ifølge informasjon fra Landinfo reguleres registrering av ekteskap i Azad Kashmir av The Registration of Nikah Act, 1986. Ekteskap inngått i Jammu og Kashmir registreres av en District Mufti (Tehsil Mufti eller Zila Mufti), som normalt er en religiøs skriftlærd. Vigselskontrakten som utstedes i dette området har et annet utseende enn dokumenter som utstedes andre steder i Pakistan.

Som dokumentasjon på ekteskap og skilsmisse inngått i Azad Kashmir skal søkeren fremlegge:

• en egen vigselsattest som påstemples og signeres av en District Mufti (Tehsil Mufti eller Zila Mufti)

• «FRC by marriage» fra NADRA.

UDI krever ikke MRC i saker fra AK.

Ved skilsmisse krever UDI at det fremlegges:

• skilsmisseattest registrert ved District Mufti

• domstolsavgjørelse dersom aktuelt.

Søkere fra Gilgit Baltistan (GB)

I Gilgit Baltistan registreres Nikahnama av Union Council som i Pakistan for øvrig. Ekteskapsinngåelsen og skilsmisse vil imidlertid ikke være registrert i NADRAS registre fordi det foreløpig ikke er inngått samarbeidsavtale mellom lokale myndigheter og NADRA.

For saker fra Gilgit Baltistan, krever UDI Nikahnama, men ikke MRC.

For skilsmisse krever UDI skilsmissesattest fra UC og domstolsavgjørelse dersom det er aktuelt.

3.1.4 Skilsmisse og skilsmisseattest

En skilsmisse er juridisk gyldig i Pakistan etter at den er registrert ved UC med kopi til ektefellen. Søkeren, i noen tilfeller også referansepersonen, skal fremlegge skilsmisseattest (Divorce Certificate) fra Pakistan. UDI godtar ikke skilsmissedokumentasjon gitt på bakgrunn av affidavit.

Saksbehandler skal være oppmerksom på at det forekommer en del falsk dokumentasjon på skilsmisse og ugyldig skilsmisse i saker fra Pakistan. UDI kan anmode verifisering av dokumentasjon eller/og registering etter en konkret vurdering. Saksbehandleren kan også be om at søkeren eller referansepersonen fremlegger tilleggsdokumentasjon på mekling, eventuelt domstolsavgjørelse, dersom det er grunn til å tvile på om skilsmissen er gyldig. I noen saker fremlegger partene kun en domstolsavgjørelse på skilsmisse. Dommen alene er ikke tilstrekkelig. For at skilsmissen skal være gyldig i Pakistan, må den registreres ved de lokale myndigheter.

Menn og kvinner har ulike rettigheter til skilsmisse etter pakistansk regelverk, for eksempel Talaq, Khula, eller Mubarat:

• En mann kan ta ut skilsmisse muntlig (Talaq) og uten å angi en begrunnelse.

• En kvinne må oppfylle visse krav for å kunne initiere skilsmisse selv (Khula) og skilsmissen må behandles av en domstol.

• Mubarat er en form for khula som innebærer at mannen og kvinnen blir enig om å skilles (ved avtale nedtegnes dette i felt 18-19 i Nikahnama). Er dette avtalt og nedfelt i Nikahnama behøver ikke kvinnen å oppfylle vilkårene for Khula og kan selv ta ut skilsmisse ved å kontakte Arbitration Council (AC) ved Union Council.

For utfyllende informasjon om skilsmisse i Pakistan, se Temanotat Pakistan: Ekteskap og skilsmisse – juridiske og kulturelle forhold (ekstern lenke).

Uavhengig av form for skilsmisse er det obligatorisk mekling. Dette ivaretas av UC. Imidlertid har ikke mannen plikt til å møte opp på meklingen. Meklingsperioden er 90 dager. Partene kan gjenoppta samlivet i løpet av disse 90 dagene. Dersom partene gjenopptar samlivet før 90 dager har gått, er de ikke skilt.

Det er effektueringsdatoen som UDI legger til grunn når det gjelder om kvinnens kan inngå et nytt gyldig ekteskap i henhold til pakistansk lov.

Ved Talaq kan skilsmissen være gjenkallelig eller ugjenkallelig. I løpet av iddatperioden kan mannen gjenoppta samlivet med ektefellen, men etter iddat er skilsmissen et faktum. For par fra Pakistan som skiller seg for så å gifte seg på ny, krever ikke UDI at partene må ha gjennomgått en absolutt ugjenkallelig skilsmisse (Tahlil) før de inngår nytt ekteskap. Det vil si at UDI godtar første og andre gangs skilsmisse når paret gifter seg på ny så lenge det nye ekteskapet er inngått etter at parets skilsmisse er gyldig (kvinnens Iddat-periode er utløpt). For informasjon om skilsmisse og gjengifte med samme person i Pakistan, se Landinfos temanotat: Skilsmisse og gjengifte med samme person i ni muslimske land (ekstern lenke).

Pakistan har ikke ratifisert Haag-konvensjonen av 1. juli 1970 om anerkjennelse av skilsmisser og rettslige separasjoner. En skilsmisse innvilget av Fylkesmannen eller skilsmisse ved dom vil ikke nødvendigvis være rettskraftig i Pakistan.

Når krever UDI at referansepersonen fremlegger skilsmisse fra Pakistan?

Et aktuelt vurderingstema i saker fra Pakistan er om det er krav til at referansepersonen må fremlegge dokumentasjon fra Pakistan på at tidligere ekteskap inngått i Pakistan er oppløst før det nye ekteskapet er inngått. Denne vurderingen er aktuell både i forhold til utlendingsforskriften (utf.) § 9-1 a, og ekteskapsloven § 18 a (ekstern lenke).  

Referansepersonen skal som hovedregel fremlegge skilsmisseattest fra tidligere vigselsland i følgende tilfeller:

• Referansepersonen har tidligere hatt en pakistansk ektefelle som har fått oppholdstillatelse etter utl. § 40 (ektefelle). En ny ektefelle, samboer, eller forlovede fra Pakistan søker nå om familieinnvandring. Se utf. 9-1a.

• Referansepersonen er registrert som «skilt» eller «enke/enkemann» i det norske folkeregisteret på bakgrunn av egen opplysning uten at det er foretatt en skilsmisseprosess i Norge. Dette betyr at en utskrift fra det norske folkeregisteret alene ikke er tilstrekkelig. Se ekteskapsloven § 18a, 2 ledd (ekstern lenke).

• Referansepersonen må være registrert skilt i Pakistan i henhold til pakistansk lovgivning før personen kan inngå et nytt ekteskap. UDI kan ikke innvilge en søknad etter ektefellebestemmelsen dersom ekteskapet ikke er gyldig inngått i vigselslandet.

Vurdering av en av partene er gift på vigselstidspunkt jf. ekteskapsloven 18a annet ledd c (ekstern lenke).

Når det gjelder referanseperson med skilsmissebevilling fra fylkesmannen eller skilsmissedom etter norsk rett, legger UDI til grunn at vilkåret etter ekteskapsloven § 18 a annet ledd bokstav c er oppfylt. Søknad skal som hovedregel inneholde dokumentasjon fra fylkesmannen eller domstol. Saksbehandleren kan også sjekke opplysninger i Folkeregisteret. 

Krav om dokumentasjon for at tidligere ekteskap er oppløst som vilkår for oppholdstillatelse til ny ektefelle eller samboer, jf. utf. § 9-1 a).

I utgangspunktet gjelder bestemmelsen både mannlig og kvinnelig referanseperson.

På bakgrunn av at kvinner har begrensede rettigheter til å ta ut skilsmisse etter pakistansk lovgivning, skal saksbehandler alltid foreta en konkret vurdering av om vilkåret for unntak er oppfylt, jf. utf. § 9-1a andre ledd.

Relevante momenter i denne vurderingen kan være:

• om kvinnen kan ha hatt rett til skilsmisse uten at hun selv vet om det, enten ved at hun har fått delegert rett til skilsmisse i sin Nikahnama med eksmannen, eller at tidligere ektefelle har inngått nytt ekteskap uten samtykke fra AC.

• hvorvidt kvinnens familie ikke kan bidra til å skaffe skilsmisse for henne, kvinnens sikkerhetssituasjon, osv.

Saksbehandler skal være oppmerksom på at i saker der UDI har gitt unntak til kvinnelig referanseperson etter utf. § 9-1 a annet ledd forekommer det at kvinnens nye ekteskap inngått i Pakistan er ugyldig etter pakistansk lov, fordi pakistansk familielovgivning tillater at kvinnen kun har en ektefelle om gangen.

3.1.5 Ekteskapsalder/barneekteskap

Lovlig vigselsalder i Pakistan varierer avhengig av hvilken provins ekteskapet er inngått i. I provinsene Baluchistan og Sindh er lovlig alder 18 år for både menn og kvinner. I øvrige provinser er lovlig alder 18 år for menn og 16 år for kvinner. Det er en realitet at det inngås ekteskap mellom personer som er yngre enn de grenser pakistansk ekteskapslovgivning setter. Selv om barneekteskap er straffbart, vil et ekteskap som er fullbyrdet likevel anses som gyldig.

Normalt er mannen eldre enn kvinnen. Ekteskap der aldersforskjellen er stor og kvinnen er den eldste er uvanlig, ansett som upassende, og forekommer kun unntaksvis.

Ekteskap hvor én av partene var under 16 år på vigselstidspunktet skal som hovedregel avslås fordi det er i strid med norsk rettsfølelse, jf. ekteskapsloven § 18 a første ledd. Likevel kan vi etter en helhetsvurdering anerkjenne ekteskapet på grunn av rimelighetshensyn. Momenter i en slik vurdering vil være om begge parter nå er over 18 år, om de har felles barn eller på annen måte har et klart etablert familieliv, alderen på partene ved vigselstidspunktet, mv. Se instruks GI-13/2016 fra Justis- og beredskapsdepartementet om nedre aldersgrense for å anerkjenne ekteskap inngått i utlandet.

3.1.6 Stedfortrederekteskap

Ekteskap inngått ved stedfortreder er ansett som gyldig etter til pakistansk vigselsrett.

I vurdering av stedfortrederekteskap, jf. ekteskapsloven § 18a (ekstern lenke), skal saksbehandler sjekke:

• om Nikahnama er signert av brudefolket selv

• om det foreligger innreise- og utreisestempler til Pakistan (eventuelt andre vigselsland) i passene til partene

Ved behov kan saksbehandler innhente ytterligere opplysninger og dokumentasjon, for eksempel, flybilletter eller via tilleggsspørsmål i intervju.

Hvorvidt vi anser et ekteskap som inngått med stedfortreder beror på en konkret vurdering i den enkelte sak. Mulige momenter (ikke uttømmende):

• hvor partene befant seg

• hvem som representerte dem

• om det var en feiring

• om feiringen var i nærheten av der selve vigselen ble gjennomført. (Samme by/bydel? Var partene tilstede ved feiringen? Var feiringen samtidig som vigselen?)

• hvorfor de brukte stedfortreder

Saker hvor det er tvil rundt bruk av stedfortreder bør alltid diskuteres med fagressurser.

I familieetableringssaker avslår vi alle stedfortrederekteskap på bakgrunn av brudd på ekteskapsloven § 18a annet ledd bokstav a (ekstern lenke).

I familiegjenforening godtar vi enkel stedfortreder, men avslår dobbel stedfortreder på bakgrunn av at det vil virke støtende på norsk rettsfølelse.

3.1.7 Polygami

Mannlig polygami er lovlig i Pakistan. Ifølge informasjon fra Landinfo er kvinnelig polygami ulovlig i Pakistan, men det forekommer. Se Landinfos temanotat Pakistan: Ekteskap og skilsmisse – juridiske og kulturelle forhold (ekstern lenke).  

UDI har sett noen saker hvor personen i Norge har ektefeller i både Norge og Pakistan, og ektefellen i Pakistan etter hvert søker om oppholdstillatelse. De vanligste søknadstyper gjelder familieinnvandring som ektefelle i Norge, jf. utl. § 40, eller med norsk barn, jf. § utl. § 44.

Utl. § 40 syvende ledd tredje punktum har en bestemmelse rettet mot proformaskilsmisser. Det er de samme hensynene som ligger til grunn for regelen om proformaskilsmisser som for omgåelsesekteskap. I noen saker etter utl.§ 40 kan saksbehandleren ved begrunnet mistanke om at skilsmissen i Norge ikke er reell, anmode politiet om bostedskontroll.

3.1.8 Tvangsekteskap

UDI kan nekte å innvilge oppholdstillatelse til ektefellen hvis referansepersonen ikke samtykker til at søkeren gis tillatelse, eller det er sannsynlig at ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje, jf. utlendingsloven § 51 annet ledd. Utlendingsmyndighetene har bevisbyrden og må sannsynliggjøre at ekteskapet er inngått under press eller tvang. Terskelen for å gi informasjon om tvangsekteskap til utlendingsmyndighetene er høy for personer som er blitt presset til å inngå ekteskap mot sin vilje. Saksbehandleren skal ved begrunnet mistanke om at ekteskapet er inngått mot en av partens vilje foreta en grundig vurdering av sakens opplysninger, herunder vurdere opplysningene partene har gitt i intervju hos politi/utenriksstasjon. For nærmere veiledning se UDI 2013-010 Tvangsekteskap i familieinnvandringssaker.

Pakistan er et kollektivistisk og patriarkalsk samfunn. Lojalitet til storfamilien og klanen er en positiv og eldgammel verdi i det pakistanske samfunnet. Det er også forbundet med sterke følelser knyttet til kollektiv ære og anseelse (izzat) og skam. Slektskapets betydning er rotfestet i en følelse av felles ansvar for gruppens interesser og forsvar som ikke stoppes ved landegrenser. Slektens kollektive ære og interesse vernes på flere vis. Ekteskap er en av de viktigste tilkjennegivelsene av denne plikten.

Følgende faktorer er viktig ved valg av ektefelle (ikke uttømmende liste):

• Slektskap

• Familiens omdømme

• Sosial status

• Religion

• Økonomisk bakgrunn

• Mulighet for familieforøkelse

• Kaster/klan

• Utdannelse

Arrangert ekteskap er normen i Pakistan. Tradisjoner som innebærer at valg av partner innenfor egen slektskapsgruppe er foretrukket og gjelder for alle etniske og religiøse grupper i Punjab og i Pakistan for øvrig. Det er flytende grense mellom arrangert ekteskap og tvangsekteskap. Omfanget av tvangsekteskap antas å være stort i Pakistan.

I hvilken grad en part har en reell mulighet til å si nei til en foreslått partner avhenger blant annet av:

• Lav alder når ekteskapet ble bestemt

• Foreldrenes autoritet

• Individuelle særtrekk og forhandlingskompetanse hos de forskjellige familiemedlemmene

Selv om resurssterke personer har større muligheter til å treffe potensielle partnere på skole eller på jobb, skal valget av partner godkjennes av familien og det skal utad se arrangert ut.

Å gifte seg mot foreldrene eller storfamiliens vilje forekommer, men sanksjonene kan være så store at et stort flertall ikke vil ta det valget. Å gifte seg uten foreldrenes aksept kan føre til sosial, økonomisk og emosjonell utstøtelse fra hele slekten. Utenomekteskaplige forhold påvirker hele gruppens og familiens omdømme.

Ifølge Landinfo forekommer æresrelatert drap og vold i Pakistan i den hensikt å gjenopprette æren til familien eller slekten som føler seg krenket. Praksisen er antagelig relativt utbredt. I Gujrat, distriktet hvor en stor andel av den norsk-pakistanske befolkningen stammer fra, ble det i 2013 rapportert om 51 æresdrap. I de seneste årene har det også vært saker der personer med bakgrunn fra Pakistan, men bosatt i Norge og andre europeiske land, har blitt utsatt for æresrelatert vold.

Sakene der UDI avslår på tvangsekteskap fra Pakistan gjelder ofte etableringssaker, og både menn og kvinner, uavhengig av sosial status, kan være tvunget inn i et ekteskap. Det er ikke uvanlig at søknaden inneholder flere tvangsmomenter, se UDI  2013-010 Tvangsekteskap i familieinnvandringssaker. Saksbehandler skal være bevisst på at tvangsekteskap også forekommer i saker fra pakistanske borgere etter EØS-regelverket.

UDI har erfart følgende modus i saker fra Pakistan der vi har vurdert tvangsekteskap:

• referansepersonen har fiktivt arbeidsforhold, se UDI 2010-118 Krav om underhold i søknader om familieinnvandring punkt 4.3.1

• partene har ikke hatt Rukshati, eller Rukshati blir avholdt først lang tid etter Nikah

• omgåelsesekteskap kombinert med tvangsekteskap: referansepersonen blir presset til å inngå et omgåelsesekteskap med hensikt til å gjøre familien en tjeneste, for eksempel å hente inn arbeidskraft til familiens bedrift, eller være en pleier for familiemedlemmene

• referansepersonen er psykisk utviklingshemmet

• anførsler om tvangsekteskap i søknad om utl. § 53 (mishandlingsbestemmelse) fra referansepersonens tidligere ektefelle

Seremonien Rukshati kunngjør offentlig at bruden tar avskjed med sin biologiske familie og offisielt trer inn i ektefellens familie. Selv om kvinnen er seksuelt tilgjengelig for mannen fra Nikah, er Rukhsati den viktigste seremonien som symboliserer til omgivelsene at brudeparet kan ha et familieliv/seksuelt samkvem.  Nikah, Rukhsati og Valima avholdes normalt i sammenheng. Et opphold på flere år mellom Nikah og Rukhsati er uvanlig.

Mangelen av seremonien Rukshati alene er ikke en tilstrekkelig grunn til å konkludere med at relasjonen ikke er frivillig.  Mangelen av Rukshati inngår likevel i en helhetsvurdering av ekteskapets realitet og frivillighet, selv om det kan tenkes praktiske forklaringer på hvorfor ekteskapsritualene ikke ble gjennomført på den måten som er vanlig i pakistansk kultur. Ved manglende feiring av Rukshati, bør saksbehandleren vurdere å be begge parter om begrunnelse for hvorfor feiringen er utelatt.

Tvangsekteskap forekommer i saker fra Pakistan, også i saker der partene har felles barn. Saksbehandler må alltid foreta en konkret vurdering av om det foreligger holdepunkt som taler for at relasjonen mellom partene likevel bør utredes til tross for at partene har felles barn.

3.1.9 Omgåelsesekteskap

UDI kan nekte oppholdstillatelse dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren, jf. utl. § 40 fjerde ledd.

Når den formelle ekteskapsinngåelsen er dokumentert, må utlendingsmyndighetene sannsynliggjøre at søkerens hovedmotiv for å inngå ekteskapet var å få oppholdstillatelse i landet. Justisdepartementet har i GI-01/2010 Instruks om proformaekteskap, jf. utl. § 40 fjerde ledd angitt momenter som har særlig relevans i vurderingen av om et ekteskap er en omgåelse. Momentene skal vurderes både i søknader om familieetablering og gjenforening, og det skal alltid foretas en helhetsvurdering av alle opplysningene i saken.

Det forekommer omgåelsesekteskap i søknader fra Pakistan. Pakistan er et land med stort utvandringspotensiale på grunn av økonomiske og sosiale forhold og man må være oppmerksom på muligheten for at det er et omgåelsesekteskap.

Saksbehandleren skal alltid foreta en nærmere vurdering av om det er et omgåelsesekteskap i etableringsaker der:

Det er vanlig at forholdet fremstår som reelt for referansepersonen, noe som kan gjenspeiles i hyppige reiser til søkers hjemland og økonomisk støtte. I en omgåelsesvurdering er det likevel søkerens intensjon som er det avgjørende, jf.  Høyesterett 15. des. 2006, Rt.2006-1657.

Nærmere veiledning finnes i UDI 2011-003 Vurdering av omgåelsesekteskap i søknader om familieinnvandring.

Ved mistanke om omgåelsesekteskap skal saksbehandler sende saken på uttalelse hos lokalt politidistrikt og/eller aktuell utenriksstasjon.

3.1.10 24-årskravet for familieetablering

I familieetableringssaker er det et vilkår for oppholdstillatelse etter utl. §§ 48 (forlovede), 40 (ektefeller) og 41 (samboere) at begge parter har fylt 24 år, med mindre det er åpenbart at ekteskapet eller samlivet er frivillig, jf. utl. § 41 a.

Pakistan er et land som har tradisjon for arrangerte ekteskap og tvangsekteskap forekommer. I utgangspunktet skal det derfor svært mye til for å anse at det er åpenbart at ekteskapet eller samlivet er frivillig i utlendingslovens forstand jf. utl. § 41a annet ledd. Som klar hovedregel kreves at begge parter er over 24 år ved søknad om familieetablering for søkere fra Pakistan.

Unntak fra dette vilkåret på bakgrunn av at det er åpenbart at ekteskapet eller samlivet er frivillig skal praktiseres svært restriktivt. Se nærmere om dette i Prop. 90 L (2015-2016) punkt 7.3.9.2 (ekstern lenke til lovdata, krever tilgang til lovdataPro) og UDI

3.2 Forlovede

Det er få søknader om forlovedetillatelse.

3.2.1 Ugiftattest

NADRA utsteder ikke ugiftattest. Det foreligger lokale variasjoner når det gjelder hvorvidt en Union Council utsteder utgiftattest. UDIs erfaringer er at det ofte er fremlagt en egenerklæring, en affidavit fra søker eller søkerens kjente som dokumentasjon.  

3.2.2 UDIs vurdering av søknader om å inngå ekteskap

Som utgangspunktet godtar ikke UDI egenerklæring eller affidavit alene som tilstrekkelig dokumentasjon på at søkeren er ugift. Saksbehandleren må sammenholde opplysninger om søkerens sivilstatus fra alle tilgjengelige dokumenter og øvrige relevante saker. For eksempel må saksbehandleren sjekke opplysninger om sivilstatus fra spørreskjema. Hvis søkeren er kvinne og ektefellens navn fremgår av søkerens pass og ID-kort, tyder dette på at søkeren er gift. Søknaden kan da som regel avlås på dette grunnlaget. Likeledes er opplysning om at partene har bodd sammen en sterk indikasjon på at partene har inngått ekteskap.

Pakistan tilhører oransje gruppe etter visumpraksis, se UDI 2012-007.  Mange søknader etter utl. § 48 fra Pakistan er avslått på grunn av at det ikke er sannsynlighetsovervekt for at søkeren vil forlate riket dersom en søknad om videre opphold avslås, jf. utf. § 9-5 tredje ledd.

3.3 Foreldre

UDI mottar mange søknader både om foreldrebesøk jf. utl. § 47 og oppholdstillatelse for enslige foreldre, jf. utl. § 46.

3.3.1 Enslig mor eller far over 60 år med barn over 18 år i Norge

UDI krever følgende dokumentasjon på relasjon ved søknad fra enslig mor eller far med barn over 18 år i Norge:

• Fødselsattest, CNIC-kort, og pass til søkeren

• Family Registration Certificate (FRC) til søkeren

• Dersom aktuelt: Skilsmisseattest

• Dersom aktuelt: Dødsattest til søkerens ektefelle og familiemedlemmer i opp- og nedstigende linjer, se punkt 4

• Gyldig oppholdstillatelse til familiemedlemmer i opp- og nedstigende linje, dersom familiemedlemmene er bosatt i utlandet

Dokumentasjon er nødvendig for å bekrefte søkerens alder, oppgitt relasjon og at søkeren er uten ektefelle, samboer eller slektninger i opp- eller nedstigende linje i hjemlandet.

Opplysninger i søknader skal sammenlignes med opplysninger om familierelasjoner referansepersonen oppga da han eller hun ankom Norge (for eksempel, som student, faglært arbeidstaker, eller familieinnvandring). Det skal også sammenlignes med opplysningene oppgitt i utlendingssaker fra øvrige nærfamiliemedlemmer, i tillegg til i søkerens egen historiske saker, for eksempel tidligere visumsøknad eller søknad på foreldrebesøk.

Dersom ID- og relasjonsdokumenter mangler, eller at det er motstridende og ikke-troverdige opplysninger om alder eller familierelasjon, skal saksbehandleren avslå søknaden.

Søknad om oppholdstillatelse som enslig forelder over 60 år er ikke en type søknad som kan fremmes fra Norge, jf. utf. § 10-1 første ledd. UDI mottar en del søknader etter utl. § 46 mens søkeren er i Norge på foreldrebesøk eller visumbesøk.  Helseanførsel er vanlig i denne typen søknader. Sakene er vanligvis avslått på grunn av at søknadene ikke er fremsatt etter riktig prosedyre, og at det ikke foreligger sterke rimelighetsgrunner, jf. utf. § 10-1 femte ledd.

3.3.2 Foreldrebesøk

For å få en tillatelse for foreldrebesøk er det en forutsetning at søkeren returnerer til hjemlandet etter besøksperioden. Saksbehandleren skal vurdere returforutsetninger i søknad om foreldrebesøk fra Pakistan, jf. utl. § 47. Se UDIs visumpraksis for oransje gruppe, UDI 2012.007. Tidligere oversittet utreisefrist eller avslag på grunnlag av utf. § 10-1 kan indikerer at søkeren ikke vil returnere til hjemlandet etter besøksperioden. Saksbehandleren kan da vurdere å avslå søknaden.

Det er vanlig at mange søkere fra Pakistan har hatt foreldrebesøkstillatelse flere ganger. Det er en forutsetning at søkeren har oppholdt seg utenfor Norge i til sammen ett år før en ny oppholdstillatelse på foreldrebesøk kan gis, jf. utf. § 9-4 andre ledd.

3.4 Barn

Det er forholdvis få søknader fra barn da mange barn i saker fra Pakistan har en norsk forelder ved fødsel og dermed er norsk borger. Det er likevel en del søknader fra pakistanske barn jf. utl. § 42 på familieinnvandring med foreldrene i Norge med oppholdstillatelse som arbeidstaker eller student. Det er veldig få søknader fra adoptivbarn eller fosterbarn.

Alder

Med mindre det foreligger motstridende opplysninger eller falske dokumenter i saken, legger UDI i utgangspunktet alderen som fremkommer av søkerens fødselsattest og pass til grunn.

• Hvis saksbehandler har begrunnet mistanke om at opplyst alder er feil kan saksbehandler anmode om verifisering av identitetsopplysninger, og/eller aldersvurdering i form av intervju via politiet eller utenriksstasjon.

• Dersom søkeren mener at alderen i fødselsattesten eller/og pass er feil, skal søkeren fremlegge domstolsavgjørelse og etterfølgende ny fødselsattest fra Union Council og nytt pass. Dokumentene må verifiseres før de eventuelt kan legges til grunn.

• UDI legger som hovedregel ingen vekt på justering av alder som er foretatt av NADRA på søkerens CNIC eller CRC da slik endring kan gjøres på bakgrunn av vitneutsagn.

3.4.1 Foreldreansvar

Ifølge informasjon fra Landinfo har far etter pakistansk lov foreldrerett/foreldreansvar alene uavhengig av barnets alder og uavhengig av om foreldrene er gift. Mor har ikke del i foreldrerett, men har omsorgsrett frem til syv år for gutter og inntil første menstruasjon for jenter. Deretter kan hun få tillatelse fra far eller en domstol til å fortsatt ha del i omsorgsrett for barnet. Far er den personen som står oppført som far i fødselsattesten, og det vil normalt være barnemorens ektemann. Far beskrives som «Natural Guardian», og har ansvaret for barn og deres eventuelle eiendom. Opplysningene gitt under rubrikken far i en pakistansk fødselsattest, kan ikke under noen omstendighet endres.  

For informasjon om foreldreansvar i Pakistan, se Landinfos respons, Pakistan: Overføring av omsorgs-/foreldreansvar. (ekstern lenke).

UDI mottar en del saker fra pakistanske barn som søker med en forelder i Norge, der barnas mødre etter pakistansk lovgivning ikke har del i foreldreansvar. For praksis for vurderinger etter utl. § 42 andre ledd, se UDI 2013-003 Familieinnvandring for barn med én forelder i Norge.

3.4.2 Felles barn

UDI legger som hovedregel til grunn at barnet er felles når begge foreldre fremgår i fødselsattest til barnet. Ved behov kan UDI be om DNA-test for å bekrefte relasjonen mellom foreldre og barn. Dette kan eksempelvis gjelde saker der det ikke er fremlagt fødselsattest til barnet, der det foreligger motstridende opplysning om foreldre/barn-relasjon, eller der verifisering viser at barnet ikke er fødselsregistrert eller det er tvil om opplysninger i fødselsattest.

3.4.3 Krav til samtykke

Som omtalt under punkt 3.4 har ikke en pakistansk mor del i foreldreansvar etter pakistanske rett. UDIs praksis i vurdering av foreldreansvar og krav om samtykke i saker fra barn fra Pakistan følger UDI 2013-003 Familieinnvandring for barn med én forelder i Norge

Dette betyr at UDI anser at mor har del i foreldreansvar dersom:

• hun er gift med barnets far, eller

• er skilt eller aldri gift med barnets far, men mor eller mors familie har hatt omsorgen for barnet, eller at mor har hatt omfattende samvær eller kontakt med barnet i hjemlandet

Dette betyr at vi anser at vilkåret om at mor skal ha del i foreldreansvar er oppfylt når far samtykker til at barnet bosetter seg hos mor i Norge.

Der barnet skal bosette seg hos faren i Norge, vil samtykke i utgangspunktet også kreves av barnets mor, selv om hun etter hjemlandets lovgivning ikke har foreldrerett. Dette gjelder likevel ikke der barnet har bodd hos far og/eller fars familie etter skilsmissen, og mor ikke har hatt del i omsorgen av barnet.

Dersom det opplyses at barnets andre forelder er død skal dette dokumenteres med en dødsattest, se punkt 4. Likeledes skal skilsmisse mellom foreldrene dokumenteres med skilsmisseattest.

3.4.4 Adopsjon

Ved søknad fra adoptivbarn skal saksbehandleren følge veiledning i UDI 2010-002 Midlertidig og permanent oppholdstillatelse for adoptivbarn. Foreldrerett kan imidlertid ikke overføres ved adopsjon i Pakistan. Siden Pakistan ikke har et adopsjonsinstitutt slik vi kjenner det etter norsk rett og heller ikke ingen regelverk som kunne likestilles med en adopsjon etter norsk og internasjonal lovgivning, vil en søknad fra adoptivbarn fra Pakistan vurderes etter bestemmelsene for fosterbarn, utl. § 49, jf. utf. § 9-7 første ledd bokstav c.

3.4.5 Fosterbarn

I enkelte tilfeller er det likevel nødvendig å oppnevne verge for barn og dette er regulert av pakistansk lovgivning. Det kan være tilfeller hvor foreldrene er døde eller ikke i stand til å ivareta omsorgen, eller i tilfeller hvor et barn har levd sammen med andre i en lengre periode. Ifølge informasjon fra Landinfo kreves det en kjennelse fra retten ved oppnevnelsen av verge. Om far faller fra, kan det opprettes verge (Guardian), som normalt vil være fars far eller fars bror, eventuelt en annen muslimsk mann i familien (men kan også være en person som familien ikke har tilknytning til). Det er et ufravikelig krav at vergen og barnet har samme religion.

Family Courts Act (1964) gir familiedomstolene (Family Courts) myndighet til å behandle saker som omhandler vergemål. Family Courts har anledning til å treffe beslutninger om overføring av omsorgsansvar i Pakistan iht. i Section 7 i Guardians and Wards Act, 1890. Beslutninger om overføring av omsorgsrett til en Guardian gir ingen rett til den som får omsorgsretten til å endre de opplysninger som er registrert av pakistanske myndigheter om barnets biologiske foreldre. Barnets biologiske foreldre vil fortsatt og alltid være registrert som foreldre i pakistanske registre.

Søkeren skal fremlegge dokumentene som fremgår av UDIs sjekkliste. Som dokumentasjon på fosterbarn-relasjon, kan en kjennelse fra Family Court om overføring av omsorgsansvar fremlegges.

For veiledning om behandling av søknader fra fosterbarn, se UDI 2010-011 Familieinnvandring for fosterbarn.

4  Dødsattest

Dødsfall skal dokumenteres ved fremleggelse av dødsattest utstedt av Union Council på NADRAs sikkehetspapir. Mangler saken dødsattest, og dette medfører at søkeren ikke faller inn under en oppgitt personkrets, skal saksbehandleren som hovedregel avslå søknaden. Ved en konkret vurdering kan saksbehandleren be om ytterligere dokumentasjon dersom dødsattest ikke kan fremskaffes, eksempler på slike dokumenter kan være:

• Dødsattest utstedt av sykehus

• Begravelsestillatelse

Dødsattest har et CRMS-nummer som starter med bokstaven D.

5 Spesielle forhold knyttet til minoriteter eller særskilte områder

5.1 Ahmadiyya

I og med at ahmadiyyaene ikke anses å være muslimer i Pakistan er de ikke omfattet av The Muslim Family Law Ordinance (MFLO 1961). Ekteskap mellom ahmadiyyaer vil således ikke bli registrert ved det lokale registreringskontoret (Union Council). Ekteskap mellom en muslim og en ahmadiyya er ulovlig og forekommer sjelden i Pakistan.

Ahmadiyyaer har ikke egen ekteskaps- eller familielovgivning, men har en egen registreringsordning for ekteskap. Ahmadiyyaenes hovedkvarter er Rabwah, også kjent som Chenab Nagar blant Ahmadiyyaene.

For utfyllende informasjon om Ahmadiyya og deres rettsstilling i Pakistan, se Landinfos temanotat 03.07.2014: Pakistan: Forhold for ahmadiyyaer (ekstern lenke).

UDI mottar noen søknader fra Ahmadiyyaer. I de aller fleste søknadene er referansepersonen også Ahmadiyya.

I søknad fra ektefelle der minst en av partene er Ahmadiyya-muslim, skal søkeren fremlegge:

• Ahmadiyya-vigselsattest

• Dersom aktuelt: skilsmisse for Ahmadiyaa, registrert og utstedt av Rabwah

Se dokument på DISCS. Ahmadiyah-menigheten i Rabwah fører gode registre.

UDI krever ikke:

• Computerized Marriage Registration (MRC) dersom en av partene er Ahmadiyah-muslim.

• Legalisering fra pakistanske myndigheter av vigsels- og skilsmissedokumenter fra Ahmadiyya

Dersom det likevel er fremlagt en Nikahnama etter MFLO, skal saken i utgangspunktet avslås på at ekteskapet ikke er gyldig inngått i vigselsland, jf. Utl. § 40 og ekteskapsloven § 18 a (ekstern lenke).

Saksbehandleren skal sjekke at opplysninger om brudefolkets personalia samt vigselsdato, registreringsdato, og medgift samsvarer med øvrige opplysningene i saken. Saksbehandler skal også sjekke i vigselsattest om begge brudefolkene er Ahmadiyya.

5.2 Kristne minoriteter

Blant de religiøse minoritetene i Pakistan er det kun kristne som har egen familielovgivning, Christian Marriage Act, og det foreligger en registreringsordning. Det utstedes egen vigselsattest til kristne i Pakistan.

En muslimsk mann kan inngå et gyldig ekteskap med en ikke-muslimsk kvinne som tilhører «bøkenes folk» (kristne og jøder) i Pakistan. Tilsvarende rett gjelder ikke en muslimsk kvinne i Pakistan.

Det er ulovlig etter pakistansk lov å konvertere fra islam til kristendom. Det er svært få søknader om familieinnvandring fra Pakistan hvor en eller begge partene er kristne konvertitter.

For utfyllende informasjon om kristne i Pakistan, se landinfos temanotat av 20.06.2013: Pakistan: Forhold for kristne (ekstern lenke).

UDI mottar få søknader fra pakistanske borgere med kristen ektefelle eller som selv er kristen. I søknad på bakgrunn av ekteskap fra pakistansk borger der begge er født kristne, skal søkeren fremlegge:

• MRC

• vigselsattest fra en kirke eller en menighet   

5.3 Søkere fra Quetta

Utlendingsforvaltningen har erfaring med at noen pakistanske hazarer fra Quetta i Baluchistan i sin asylsak har oppgitt at de er afghanske borgere, og dermed har gitt uriktige opplysninger om sin identitet. Mange av disse har i etterkant fått sine oppholdstillatelser og norske statsborgerskap tilbakekalt. For mer informasjon vises det til St.meld. nr. 6 (2000-2001).

Hvis det foreligger holdepunkter for at referansepersonen egentlig er pakistansk borger vil det være aktuelt at UDI vurderer tilbakekall av hans/hennes tillatelse.

ID-problematikk forekommer også blant andre etniske befolkninger som er bosatt på begge sider av grensen mellom Pakistan og Afghanistan.

5.4 Søkere fra Khyber Pakhtunkhwa (tidligere Den nordvestlige grenseprovisen, NWFP) og FATA.

Kyhber Paktunkhwa og FATA utgjør grenseområdet i Pakistan mellom det punjabiske sletteområdet og opp mot pakistansk østlige grense mot Afghanistan. Provinsens befolkning i Kyhber Paktunkhwa og på begge sidene av grensen består hovedsakelig av pasthunere. Provinshovedstaden er Peshawar.

Federally Administrered Tribal Areas (FATA) består av syv mindre stammeområder, som nesten utelukkende er pasthunsk, med betydelig grad av indre selvstyre.

For mer informasjon om området se Landinfo Respons Pakistan: Innbyggere fra FATA, rettigheter og ID-kort

Det er relativt få saker fra Kyhber Paktunkhwa og FATA.

6  Rutiner og prosedyrer

6.1 Søknadsfremsettelse

Søknad om familieinnvandring skal som hovedregel fremmes via norsk utenriksstasjon i det landet søkeren er borger av, eller gjennom norsk utenriksstasjon i det landet der søkeren har hatt oppholdstillatelse i de siste seks månedene, jf. utf. § 10-2. Se instruks GI- 07/2018: «Behandling av søknader om familieetablering/-gjenforening som ikke er fremmet i tråd med utlendingsforskriften § 10-2 tredje ledd, jf. niende ledd».

6.2 Verifiseringer

UDI og ambassaden har via tidligere verifiseringssaker avdekket forfalsking av dokumentasjon i et stort omfang i søknader fra Pakistan. Misbruk forekommer først og fremst i søknader fra ektefelle, men har også i enkeltsaker vist seg å gjelde barnets eller forelderens alder, navn og sivilstand.

UDI kan anmode om verifisering av opplysninger og dokumenter om identitet og relasjon via den norske ambassaden i Islamabad. I utgangspunktet kan UDI be om dokumentgransking på både ID- og relasjonsdokumenter fra Pakistan. Imidlertid inneholder relasjonsdokumenter fra Pakistan relativt få sikkerhetselementer, og siden korrupsjon og nepotisme er så utbredt i offentlig sektor i Pakistan, er det som oftest mer hensiktsmessig å få verifisert opplysningene et dokument inneholder enn selve dokumentet.

En verifiseringsrapport kan gjelde flere dokumenter eller typer registreringer. Den bygges opp på en slik måte at den starter med tid og sted verifiseringen er utført, etterfulgt av detaljer om hvilke typer undersøkelser som gjennomført, om dokumenter/registreringer samsvarer med opplysningene partene har oppgitt i søknaden, og hvilke underlagsdokumenter og underlagsregistre som er fremvist av forvaltningskontor i Pakistan i forbindelse med undersøkelse. Verifiseringsrapporten inneholder som regel også forklaringer fra tjenestepersoner fra det aktuelle forvaltningskontoret dersom kontoret ikke har riktig jurisdiksjon, eller ikke kunne fremvise bevis for å underbygge at det aktuelle dokumentet/den aktuelle relasjonen påstått i søknad til norsk utlendingsmyndighet, er ekte eller registrert i deres register. Avslutningsvis inneholder verifiseringsrapporten en kortfattet oppsummering av de viktigste funnene, og en konklusjon.

En konklusjon kan bygges på flere typer feil. Dette er noen typiske eksempler på feil:

• mangel av underlagsdokumenter eller

• underlagsregistrering​ ved offisielt register

• endring av opplysninger i underlagsregister, for eksempel om navn, kjønn, foreldres navn, dato (fødselsdato, og vigselsdato)

• registrerte opplysninger ikke samsvarer med opplysningene i saken

• oppgitt ID-nummer eksisterer ikke​ i offisielt register

• utstedelsesmyndigheten er uten jurisdiksjon til å utstede dokumenter​

Ut fra alvorlighetsgrader kan verifisering konkludere at et dokument eller en registrering av et angitt saksforhold er:

• ekte/gyldig («genuine»),

• mistenkelig («suspicious»): Konklusjon «mistenkelig» innebærer at ambassaden har funnet mistenkelige forhold i saken som gjør at ambassaden ikke kan konkludere med at dokumentet er ekte eller baserer seg på korrekt underlagsinformasjon.

• falsk/ugyldig («false/bogus/not genuine»): Konklusjonen «falsk/ugyldig» innebærer at ambassaden har funnet at det aktuelle dokumentet er falskt, basert på falsk underlagsinformasjon, eller at registreringen som danner grunnlag for utstedelse av dokumentet avviker betydelig fra relevante regelverk eller prosedyrer i Pakistan.

Saksbehandleren skal lese rapporten helhetlig og foreta en konkret vurdering av hver enkelt verifiseringsrapport. I denne konkrete vurderingen og i etterfølgende klagebehandling må saksbehandleren tilegne seg relevant landkunnskap om dokumentasjon og registrering i Pakistan, særlig om regelverket i Pakistan og om forhold der UDI har erfaringer med misbruk.

UDI skal uoppfordret legge frem verifiseringsrapporter for søkeren slik at han eller hun kan uttale seg om dem dersom opplysningene er av vesentlig betydning for sakens utfall, jf. utrednings- og informasjonsplikten i forvaltningsloven § 17 (ekstern lenke). Saksbehandleren må anonymisere visse opplysninger i en verifiseringsrapport før rapporten sendes ut. Se for øvrig UDI 2010-155 Verifisering i utlendingssaker.

Feilen som er påvist via verifisering må vurderes i sammenheng med tilsvar på foreleggelse av verifiseringsfunn (eller anførsler i klage), eventuelle forklaring oppgitt av tjenestemannen i Pakistan, og øvrige opplysninger om saken. Et sentralt element i denne vurdering er partenes generelle troverdighet, for eksempel, om det er gitt konsistente og logiske opplysninger om hvordan dokumentasjonen er fremskaffet, om forklaringen samsvar med øvrige og tidligere gitte opplysninger, og om de er i tråd med landkunnskap.

I saker der verifiseringsrapporten enten konkluderer med at dokumentasjonen er forfalsket, ugyldig, fiktiv eller at registreringen er ugyldig vil UDI som hovedregel måtte legge avgjørende vekt på verifiseringsfunn, og avslå sakene på at den oppgitte relasjonen eller identiteten ikke er verifiserbar og dermed ikke tilstrekkelig sannsynliggjort. Dette gjelder i hovedsak også saker der feilene som medfører ugyldigheten tilsynelatende skyldes forhold utenfor søkerens kontroll, eksempelvis når søkeren eller referansepersonen anfører at dokumentet er skaffet via en agent eller et familiemedlem. Det er vanskelig å vite om en feil skyldes parters egne handlinger eller er forårsaket av menneskelige feil hos pakistansk forvaltning. Vurderingstemaet er om dokumentet kan legges til grunn som bevis på en oppgitt relasjon eller identitet. Om søker eller referanseperson selv har skyld i fremleggelse av et ugyldig dokument påvirker ikke det faktumet at dokumentet eller registrering er ugyldig. Dokumenter fra Pakistan har som utgangspunkt generelt lav notoritet. Når et dokument er verifisert som ugyldig eller at registreringen som skal ha dannet grunnlag for utstedelse av dokumentet er verifisert som ugyldig, har dokumentet følgelig svekket bevisverdi. Det samme dokumentet kan dermed ikke dokumentere eller tilstrekkelig sannsynliggjør en oppgitt identitet eller relasjon er sann.

Unntaksvis kan relasjonen ektefelle likevel legges til grunn selv om dokumentet ikke kan det. Dette vil typisk kunne være tilfelle der partene har felles barn som er bekreftet ved en DNA test og det ikke er grunn til å anta at ekteskapet strider mot ekteskapsloven § 18a (ekstern lenke).

I sakene der verifisering viser mistenkelige forhold (suspicious)må saksbehandleren vurdere mer konkret om verifiseringsfunnet kan tillegges vekt som et moment i en samlet vurdering i den aktuelle saken. I de fleste saker vil det være nødvendig at saksbehandler først utreder saken via intervju og eventuelt DNA test, jf. forrige avsnitt, før det er tilstrekkelig grunnlag for å konkludere hvor mye vekt man kan legge på verifiseringen.

Ifølge Landinfo har verken NADRA eller Union Council myndighet til å selv korrigere opplysninger i registrert vigsel/fødsel/skilsmisse/dødsfall​. Det er imidlertid ikke uvanlig at UDI i klageomgangen mottar dokumenter fra det samme forvaltningskontoret hvor verifiseringen var utført.

Dokumentet kan være et affidavit (egen erklæring) fra kontoret eller et «To Whom It May Concern»-brev skrevet på en forhåndsbetalt mal (stamp paper). Dokumentet kan inneholde endrede opplysninger, for eksempel at tjenestemannen som i verifiseringen bekreftet at et forhold var galt har kommet med en motsatt bekreftelse. Dokumentet kan også kun inneholde en bekreftelse på at den relevante registreringen eller dokumentet er i orden nå, uten nærmere forklaring eller med svært vag forklaring. På grunn av den generelle dokumentsituasjonen i Pakistan og etter etablert praksis anser UDI slike bekreftelser, støttebrev, eller egen-erklæringer for å være uten tilstrekkelig notoritet for å kunne endre konklusjon. UDI godtar som en klar hovedregel ikke nye attester fra NADRA eller Union Council uten at det samtidig er fremlagt en rettskjennelse fra en pakistansk domstol på at retten har pålagt Union Council og NADRA å rette opp feil. 

Det er en forutsetning at dommen og de nye dokumentene er verifisert som ekte.

6.3 D-visum

Innreisevisum (D-visum) utstedes i liten grad grunnet dokumentsituasjonen i landet, samt problemstillinger som tvang og omgåelsesekteskap. D-visum utstedes i hovedsak der søkeren tidligere har hatt oppholdstillatelse i Norge med ektefelle og ekteskapet fortsatt består.

For nærmere retningslinjer, se UDI 2013-001 Innreisevisum til ektefelle og barn av norsk og nordisk borger og utlending med permanent oppholdstillatelse.

6.4 Retur

Når det gjelder søknader fremmet fra Norge som ligger an til avslag, må det alltid vurderes om personen er vernet mot utsendelse, jf. utl. § 73. Saken må sendes til Beskyttelse for returvurdering.