Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

UDI rundskriv

RS 2012-009
Dokument-ID : RS 2012-009
Saksnummer : 15/07015-20
Sist endret : 05.01.2017
Dokumentdato : 24.04.2012
Mottakere :

Utlendingsdirektoratet
Asylavdelingen
Oppholdsavdelingen
Politidirektoratet
Politidistriktene
Politiets utlendingsenhet
Utenriksstasjonene

Registrering, vurdering og endring av ID-opplysninger i saker etter utlendingsloven

1. Innledning

2. Generelt om identitet og identifisering

2.1. Bakgrunn

2.2. Oversikt over offentlige instansers ulike oppgaver i forbindelse med fastsettelse av identitet

2.3. Definisjoner

3. Oversikt over enkelte sentrale bestemmelser om identitet

4. Hvordan ID-opplysninger vurderes av utlendingsmyndighetene

4.1. Nærmere om kravet til dokumentert identitet

4.1.1 Krav til dokumentert identitet

4.1.2 Saker med motstridende opplysninger om søkerens identitet

4.1.3 Dokumentkontroll

4.1.4 Verifisering

4.2. Nærmere om kravet til sannsynliggjort identitet

4.2.1 Krav til sannsynliggjort identitet

4.2.2 Saker med motstridende opplysninger om søkerens identitet

4.2.3 Dokumentkontroll, utstedelsesrutiner og verifisering

4.2.4 Sammenhold av opplysninger

4.2.5 Andre undersøkelser

4.3. Synliggjøring av ID-vurderinger i vedtak

5. Hvis identiteten ikke er dokumentert eller sannsynliggjort

5.1. Hovedregel

5.2. Unntak (Innvilgelser)

5.3. Identiteten ikke sannsynliggjort – Informasjon i vedtaket (Innvilgelser)

6. Saker hvor det er søkt om beskyttelse (Asylsaker)

6.1. Asylsøkerens plikt til å avklare egen identitet

6.1.1 Grenser for plikten til å avklare egen identitet

6.1.2 Særlig om plikten til å fremlegge og fremskaffe dokumenter

6.1.3 Konsekvenser ved brudd på medvirkningsplikten

6.2. Politiets utlendingsenhets oppgaver i den innledende asylsaksbehandling

6.3. UDIs oppgaver under asylsaksbehandling

6.3.1 Under asylintervjuet

6.3.2 Saksbehandling før vedtak om beskyttelse

6.4. Vurderingen av ID-opplysninger i vedtak om beskyttelse, jf. utlendingsloven § 28

6.4.1 Søkere som fyller vilkårene for beskyttelse, men ikke har sannsynliggjort sin identitet

6.5. Vurderingen av ID-opplysninger i vedtak om oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket jf. utlendingsloven § 38

6.5.1 Hovedregel — et dokumentasjonskrav, utlendingsforskriften § 8-12

6.5.2 Unntak fra dokumentasjonskravet, utlendingsforskriften § 8-12 første ledd

6.5.3 Unntak fra dokumentasjonskravet - begrensede tillatelser, utlendingsforskriften § 8-12 annet ledd

6.5.4 Unntak fra dokumentasjonskravet — tillatelser uten begrensninger, utlendingsforskriften § 8-12 annet ledd

6.6. Vurderingen av identitet når søkeren er medfølgende barn

6.6.1 Dokumentasjonskrav når søkeren er barn

6.6.2 Spørsmål knyttet til avledet ID-tvil for barn

6.6.3 Barn født av foreldre med begrenset tillatelse

6.7. Vurderingen av ID-opplysninger i negative vedtak

6.8. Rett til å ta arbeid for asylsøkere (RAA)

7. Oppholdstillatelse

7.1. Utgangspunkter

7.2 Førstelinjens oppgaver i den innledende saksbehandlingen

7.2.1 Politidistriktenes oppgaver

7.2.2 Utenriksstasjonenes oppgaver

7.3. Saker som gjelder familieinnvandring

7.3.1 Beviskrav

7.3.2 Vurderingen av identitet når søkeren er barn

7.3.2.1 Dokumentasjonskrav når søkeren er barn

7.3.2.2 Spørsmål knyttet til avledet ID-tvil for barn

7.3.3 Saker der søkeren er i konflikt med hjemlandets myndigheter

7.3.3.1 Hovedpersonen har beskyttelse i Norge

7.3.3.2. Søkeren er selv i konflikt med hjemlandets myndigheter

7.3.4 Saksbehandlingen når det mangler dokumentasjon eller opplysninger om identitet, eller når det foreligger motstridende opplysninger

7.4. Særlig om saker som gjelder innvandring på grunnlag av arbeid eller studier

7.5. Konsekvenser av at identiteten ikke er dokumentert eller sannsynliggjort

7.5.1 Hovedregel

7.5.2 Unntak - begrenset tillatelse i oppholdssaker etter utlendingsloven § 38 femte ledd

8. Reisebevis og utlendingspass

9. Fornyelse av oppholdstillatelse og permanent oppholdstillatelse

10. Endring av registrerte ID-opplysninger

10.1. Hvilken myndighet som skal beslutte registrering av opplysninger

10.2. Når er en endring av registrerte opplysninger en ID-endring?

10.3. Saksgang ved endring av registrerte ID-opplysninger

10.3.1 Før vedkommende er registrert bosatt i folkeregisteret

10.3.2 Etter at vedkommende er registrert bosatt i folkeregisteret

10.4. Samhandlingen mellom DUF/NORVIS og DSF

10.5. Samhandlingen mellom DUF og Schengen Informasjonssystem (SIS)

11. Konsekvenser av å oppgi uriktige ID-opplysninger

11.1 Generelt

11.2. Tilbakekall av tidligere tillatelser

11.3. Utvisning og tilbakekall av statsborgerskap

1. Innledning

Formålet med dette rundskrivet er å gi retningslinjer til hvordan ID-opplysninger skal vurderes i søknader om oppholdstillatelse eller beskyttelse etter utlendingsloven. Vedleggene gir retningslinjer for hvordan dette skal registreres. Rundskrivet gir retningslinjer for saksbehandlingen, og skal også anvendes så langt det passer for overføringsflyktninger. Rundskrivet gir ikke retningslinjer for saksbehandlingen ved søknader om visum og om registreringsbevis/oppholdskort som utstedes på bakgrunn av oppholdsrett og ikke oppholdstillatelse.

2. Generelt om identitet og identifisering

2.1. Bakgrunn

Den klare hovedregel er at utlendinger som søker opphold i Norge skal dokumentere sin identitet ved å fremlegge pass eller annet reisedokument som er godkjent for innreise til Norge. Det er som utgangspunkt bare i saker hvor det ikke er mulig å fremskaffe slikt dokument, eller hvor det vil være urimelig å kreve at slikt dokument fremskaffes, at det er aktuelt å gjøre unntak. Det er først og fremst søkeren som har ansvaret for å avklare egen identitet i forbindelse med saker etter utlendingsloven.

Sikker identifisering av personer representerer betydelige samfunnsinteresser, og riktig identifisering er en kjerneoppgave for myndighetene, blant annet innenfor områder som berører samfunnssikkerheten. Framvekst av internasjonal kriminalitet og terrorisme der bruk av falske ID-dokumenter er en viktig faktor, og utvikling av ehandel og elektronisk kommunikasjon, har åpnet for helt nye problemstillinger om identitet. En hovedutfordring for myndighetene er å sikre seg mot at personer opptrer med falsk identitet, flere identiteter eller at flere personer deler samme identitet. I tillegg er sikker identifisering grunnleggende for å sikre at man ikke urettmessig får tillatelse eller norsk statsborgerskap etter hhv. utlendings- og statsborgerloven.

Mange lands reisedokumenter og andre ID-dokumenter har lav troverdighet (notoritet), og det er et problem at IDdokumenter forfalskes. En del utlendinger kommer fra land med svak sentralmyndighet, eller land uten en fungerende sentralmyndighet som kan utstede offisielle dokumenter. Disse personene vil ha problemer med å framlegge dokumentasjon som har den troverdigheten som norske myndigheter krever.

Det er særlig i asylsaker at det er et utbredt problem at søkerne mangler pass. Erfaring viser at mange asylsøkere mangler pass ved registrering hos politiet. Ofte har de heller ikke andre ID-dokumenter. Det kan være mange årsaker til at asylsøkere ikke legger fram dokumenter på oppgitt identitet. I mange tilfelle har mangelen på ID-dokumenter en årsak som ikke utlendingen selv kan klandres for:

  • Utlendingen er forfulgt av hjemlandets myndigheter, og har derfor ikke hatt mulighet til å få utstedt pass. Denne årsaken kan imidlertid ikke forklare fravær av andre ID-dokumenter utlendingen bør ha uavhengig av beskyttelsesbehov, som for eksempel nasjonale ID-kort alle borgere av enkelte land skal ha etter en viss alder.
  • Det finnes ikke noen myndigheter i utlendingens hjemland som kan utstede ID-dokumenter.

  • Utlendingen rakk ikke å få med seg dokumenter på grunn av flukt.

  • Vedkommende har kvittet seg med eller gjemt bort ID-dokumenter etter råd fra menneskesmuglere.

I andre tilfelle kan det hende at utlendingen ikke ønsker å legge fram de ID-dokumentene vedkommende har, for eksempel fordi:

  • Dokumentene underbygger ikke deres opplysninger om identitet, reiserute eller grunnlag for beskyttelse.

  • De frykter at framleggelse kan lette effektuering ved eventuelt avslag.

  • Enkelte har forlatt hjemlandet for å unndra seg straffeforfølgelse for kriminelle handlinger.

  • De ønsker å holde identiteten skjult for å unngå utlevering.

  • De ID-dokumenter som er brukt er falske, er kastet, eller er levert tilbake til en menneskesmugler.

Oppgaven for utlendingsmyndighetene er å få bekreftet hvem søkeren er; dvs. hvilken identitet søkeren har i hjemlandet og eventuelt i andre land. Identiteten i Norge skal være samsvarende med identiteten i andre land, da utenlandske borgere ikke skal opptre med én identitet i Norge og en annen identitet i hjemlandet eller andre land. Det er heller ikke ønskelig at utenlandske borgere har flere identiteter i Norge.

De opplysningene som gis i forbindelse med den første saken etter utlendingsloven danner grunnlaget for registrering av navn, fødselsdato, nasjonalitet og andre ID-elementer. Se vedlegget om retningslinjer for rutiner ved registrering.

Å opptre under falsk identitet, bruk av flere identiteter og ID-tyveri er ulovlig, og rammes etter omstendighetene av ulike straffebestemmelser. Saksbehandlingen etter utlendingsloven må i størst mulig grad forhindre at slik virksomhet blir mulig.

2.2. Oversikt over offentlige instansers ulike oppgaver i forbindelse med fastsettelse av identitet

Politiet har et overordnet og generelt ansvar for å kontrollere identiteten til utlendinger for å utøve sine oppgaver i forbindelse med å sikre samfunnssikkerheten. Politiet har også andre oppgaver knyttet til kontroll av identitet.

Politiet utøver dette ansvaret ved grense-/innreisekontroll, generell kontrollvirksomhet, forberedende behandling av utlendingssaker og ved uttransportering av utlendinger. Denne virksomheten vil også berøre Utlendingsdirektoratets (UDI) arbeid med ID-vurderinger i saker etter utlendingsloven.

Fram til søkeren har fått en oppholdstillatelse, er det politiet og UDI som registrerer, vurderer og avgjør om søkerens ID-opplysninger legges til grunn. Politiet har spesialkompetanse når det gjelder å undersøke ektheten av fremlagte ID-dokumenter, og har ansvar for å foreta person- og dokumentkontroll ved søknader om oppholdstillatelse fra riket i tråd med UDI rundskriv RS 2011-040.

Mer informasjon om politidistriktenes oppgaver i den innledende saksbehandlingen finnes i kapittel 7.2.1.

Politiets utlendingsenhet (PU) har det nasjonale ansvaret for registrering og ID-fastsettelse av asylsøkere ved ankomst. PU har i tillegg et nasjonalt ansvar for å bistå politidistriktene med kontrollvirksomhet og IDundersøkelser i utlendingssaker som hører inn under distriktene, se kapittel 6.1.

Utlendingsnemnda (UNE) har ansvar for ID-vurderinger i de sakene der de fatter vedtak. UNE kan ved behandlingen av klager prøve alle sider av UDIs vedtak, herunder UDIs vurdering av ID-spørsmål.

Nasjonalt ID-senter er et ekspertorgan underlagt Politidirektoratet (POD), som ved bistand og rådgivning til utlendingsforvaltningen og politiet skal styrke arbeidet med å avklare identiteten til utlendinger som kommer til, eller oppholder seg i, Norge. De har spisskompetanse på identitet, personkontroll, ansiktssammenligninger og ekthetsvurderinger av reise- og ID-dokumenter, og utvikler metoder som kan brukes for å klarlegge utlendingers identitet. Etatene i utlendingsforvaltningen kan be NID om bistand i enkeltsaker. UDIs rutiner for dette finnes i UDI internmelding IM 2013-006.

Utenriksstasjonene skal påtegne relevante opplysninger om identitet, herunder opplysninger om personalia, IDdokumenter og evt. verifikasjon eller andre undersøkelser i søkers sak i NORVIS. Utenriksstasjonene har også ansvar for å foreta person- og dokumentkontroll ved søknader om oppholdstillatelse i tråd med UDI-rundskriv 2011-040. Mer informasjon om utenriksstasjonenes oppgaver i den innledende saksbehandlingen finnes i kapittel 7.2.2.

Etter at tillatelse er gitt er det skattekontoret for den kommune der vedkommende er bosatt som behandler søknader om endring av navn etter navneloven. Fylkesmannen er klageinstans. Se kapittel 11.2.

Ved spørsmål om endring av fødselsdato etter at oppholdstillatelse er gitt, er det skattekontoret som fatter vedtak i første instans. Skattedirektoratet er klageinstans. Se kapittel 10.3.

Dersom spørsmål om endringer av registrert navn og/eller fødselsdato i realiteten dreier seg om en reell endring av registrert identitet, er det UDI som skal behandle og avgjøre saken. Det er den sentrale folkeregistermyndighet (Skattedirektoratet) som foretar selve endringen av de registrerte opplysningene i Det sentrale folkeregisteret (DSF). Se kapittel 10.

2.3. Definisjoner

I dette rundskrivet har begrepene nedenfor følgende betydning:

Identitet - personidentitet, et sett med kjennetegn som til sammen definerer en unik referanse til en bestemt person. I Norge, og mange andre land, vil sentrale ID-opplysninger være de som framgår av pass; navn, fødselsdato, fødested, kjønn og statsborgerskap. I andre land er det i tillegg nødvendig å oppgi en rekke kjennetegn for unik identifisering, for eksempel etnisitet, klan og foreldres navn.

Identifisering - fastsettelse av en persons bestemte identitet, dvs. den prosessen som går ut på å etablere en knytning mellom den fysiske personen og vedkommendes identitet. Identifisering kan også beskrives som den prosessen som har som mål entydig å skille en person ut fra en gruppe personer, for eksempel inntatt i et register. Identifisering foretas ved utstedelse av ID-dokument, og kan også skje blant annet ved grensepasseringer og alminnelig utlendingskontroll. Fastsettelse av identitet kan foretas på grunnlag av ulike karakteristika ved personen (biometri), dokumenter som det kan festes lit til og vitnesbyrd fra andre personer.

Identitetsdokument (ID-dokument) - dokument med opplysninger om en persons identitet sammen med annen informasjon (som biometriske karakteristika) som er utstedt for å attestere identiteten til innehaveren av dokumentet. Enkelte dokumenter utstedt av norske myndigheter som ikke er å regne som ID-dokument benyttes likevel i stor grad som ID-dokumenter og legitimasjon. Det kan være dokumenter utstedt av både offentlige og private aktører. Eksempler er førerkort (bekrefter tillatelse til å kjøre bil), bankkort med bilde (bekrefter kundeforhold til en bank), eller adgangskort (bekrefter adgang til en bygning). Graden av sikkerhet for kvaliteten på de personopplysningene som framkommer i de ulike dokumentene, kan variere med dokumentets formål.

Verifisering (av identitet) - en prosess der oppgitt identitet kontrolleres mot register, ved kontakt med den myndighet som har utstedt et ID-dokument fremlagt av personen som påberoper seg identiteten, og/eller det foretas undersøkelser av oppgitt identitet på annen måte, jf. UDI rundskriv RS 2010-155 Retningslinjer for verifisering i utlendingssaker (verifiseringsrundskrivet). Verifisering kan gjelde undersøkelser om ekte dokumenter inneholder uriktige/falske opplysninger.

Nødvendig/tilstrekkelig notoritet – at et dokument er utstedt på bakgrunn av betryggende rutiner og registrerte og etterprøvbare opplysninger.

Personkontroll - sjekk av ID-dokumentet mot søker, for eksempel å se etter at bildet, hårfarge, øyefarge og så videre ligner på personen som søker, og at søkeren har kunnskap om og kan forklare de opplysningene som fremgår av dokumentet.

Dokumentkontroll - undersøkelser for å sjekke om et dokument er utstedt av riktig myndighet på riktig måte, at nødvendige rubrikker er utfylt, at dokumentet ikke synes å være endret (uautorisert) mv., og ellers fremstår som ekte. Dokumentkontrollen er avgrenset mot verifisering, se ovenfor.

3. Oversikt over enkelte sentrale bestemmelser om identitet

Både utlendingsloven og statsborgerloven med forskrifter har bestemmelser som viser viktigheten av at norske myndigheter kjenner identiteten til utlendinger som ønsker å ta opphold i Norge.

For andre utlendinger enn de som søker beskyttelse, fastsetter utlendingsforskriften (utf.) § 10-2 annet ledd et uttrykkelig vilkår om at pass eller annet legitimasjonspapir fra offentlig myndighet skal fremvises i forbindelse med søknaden. For de som søker beskyttelse følger det av utlendingsloven (utl.) § 93 første ledd at pass eller annet reisedokument søkeren er i besittelse av, må innleveres sammen med søknad om beskyttelse til politiet uten ugrunnet opphold. Som hovedregel skal utlendingen straks melde seg for passkontrollen eller nærmeste politimyndighet, jf. utl. § 14 annet ledd. I utl. § 8 tredje ledd og utf. § 2-11 første ledd fremgår det at UDI har myndighet til å godta andre ID-dokumenter enn pass, eller frita fra kravet om pass.

Bestemmelsene om utlendingens opplysningsplikt i utl. § 83 annet ledd og utf. § 17-7 gjelder både asylsøkere og andre utlendinger. Det følger av utl. § 83 annet ledd at utlendingen skal medvirke til å klarlegge oppgitt identitet ved innreise og frem til antatt korrekt identitet er registrert, når utlendingsmyndighetene krever dette. Utlendingen kan også senere pålegges en slik plikt dersom det er grunn til å anta at den registrerte identiteten ikke er riktig. Utlendingsforskriften § 17-7 har bestemmelser om hva utlendingen kan pålegges i den forbindelse. Det kan kreves at utlendingen gir opplysninger, legger fram dokumentasjon og innhenter eller medvirker til å innhente opplysninger hos myndigheter i inn- og utland som kan bidra til å avklare hans eller hennes identitet. Hvis det er grunn til å anta at den identiteten en utlending er registrert med likevel ikke er den riktige, skal vedkommende gjøres kjent med grunnlaget for antakelsen og gis anledning til å uttale seg om dette før det gis pålegg etter første ledd.

Det følger imidlertid av utl. § 83 annet ledd og utf. § 17-7 annet ledd at en utlending som søker eller er innvilget beskyttelse ikke kan pålegges å ta kontakt med sitt hjemlands myndigheter dersom dette kan komme i konflikt med et behov for beskyttelse. Utlendingen kan heller ikke pålegges å avklare sin identitet på annen måte som kan omme i konflikt med et eventuelt beskyttelsesbehov.

For å kunne få oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket, jf. utl. § 38, følger det av utf. § 8-12 første ledd at det som hovedregel er et vilkår at utlendingen fremskaffer dokumentasjon for sin identitet. Dette gjelder ikke dersom det er mest sannsynlig at den oppgitte identiteten er riktig og utlendingen enten:

  • ikke kan fremskaffe slik dokumentasjon fordi hjemlandet mangler en fungerende sentraladministrasjon eller det av andre grunner er umulig,

  • eller fordi hensynet til vedkommende sin sikkerhet gjør at kontakt med hjemlandets myndigheter ikke kan kreves.

Hvis det i andre tilfeller enn de som er nevnt i utf. § 8-12 første ledd gis oppholdstillatelse etter utl. § 38, følger det av utf. § 8-12 annet ledd at det kan gis begrenset tillatelse etter utl. § 38 femte ledd.

Etter utl. § 62 annet ledd kan søknad om permanent oppholdstillatelse avslås dersom det foreligger tungtveiende innvandringsregulerende hensyn, herunder utlendingen aktivt har motarbeidet avklaring av egen identitet etter ankomst til landet.

Når politiet krever det, har enhver utlending etter utl. § 21 første ledd plikt til å legitimere seg og om nødvendig gi opplysninger for å bringe sin identitet på det rene. I forbindelse med forberedelser om saker etter utlendingsloven har søkerne, når vedkommende pålegges det, plikt til å møte og gi opplysninger som kan ha betydning for vedtaket, jf. utl. § 83 første ledd.

Følgende handlinger knyttet til en utlendings identitet er straffbare:

  • ikke etterkomme et pålegg om å medvirke til å avklare sin identitet jf utl. § 108 første ledd bokstav a.

  • gi vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger om sin identitet, jf utl. § 108 første ledd bokstav c.

  • gi uriktig forklaring, jf. straffeloven § 221.

  • bruk av falske dokumenter, jf. straffeloven § 361 første ledd bokstav b.

En utlending som pålegges å medvirke til å avklare sin identitet i medhold av utf. § 17-7 første eller tredje ledd skal gjøres kjent med at det kan være straffbart å unnlate å etterkomme et slikt pålegg jf. utf. § 17-7 fjerde ledd. Utlendingsloven med forskrift har en rekke bestemmelser som gir politiet adgang til å bruke flere metoder for å avdekke korrekt identitet, deriblant adgang til å ta foto og fingeravtrykk og til å bruke ulike tvangsmidler som pågripelse, husransakelse og beslag, se utlendingsloven kapittel 12 og -forskriften kapittel 18. Se også i kapittel 6.1 om hvilke oppgaver politiet har i saker om beskyttelse.

Etter statsborgerloven er det et uttrykkelig vilkår at utlendingens identitet er klarlagt, jf. § 7 første ledd bokstav a. Det følger av statsborgerforskriften § 1-2 annet ledd at beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt i saker hvor det gjøres unntak fra kravet om klarlagt identitet. I statsborgerskriften § 1-3 er det en unntaksbestemmelse for særlige grupper av søkere.

4. Hvordan ID-opplysninger vurderes av utlendingsmyndighetene

Utlendingsmyndighetene legger i utgangspunktet til grunn de opplysninger som utlendingen selv gir om sin identitet, og som kan bekreftes med pass eller andre offisielle dokumenter utstedt av myndighetene i hjemlandet med tilstrekkelig notoritet. På bakgrunn av dette foretar utlendingsmyndighetene en vurdering av søkerens identitet i forbindelse med framsettelse av søknader, herunder om søkerens identitet kan anses dokumentert eller sannsynliggjort jf. kapittel 4.1 og 4.2. Dette gjelder også barns identitet, enten det er medfølgende barn eller barn som søker alene. I mange tilfeller vil imidlertid politiet og UDI måtte basere seg på søkerens egne udokumenterte ID-opplysninger ved registreringer i forbindelse med fremsettelse av søknader.

4.1. Nærmere om kravet til dokumentert identitet

4.1.1 Krav til dokumentert identitet

Etter utf. § 10-2 annet ledd skal utlendinger som søker oppholdstillatelse i Norge, jf. utl. § 56, dokumentere sin identitet, fortrinnsvis ved å legge fram pass eller annet legitimasjonsdokument utstedt av offentlig myndighet. For utlendinger som søker beskyttelse følger det av utl. § 93 første ledd at dersom vedkommende er i besittelse av pass eller annet reisedokument, skal dette innleveres sammen med søknaden. Dersom utlendingen foreviser pass eller annet reisedokument som er godkjent for innreise til Norge, og det ikke er spesielle opplysninger i saken eller generell kunnskap om den aktuelle type dokument som tilsier at dette ikke skal legges til grunn (for eksempel lav notoritet), har utlendingen normalt dokumentert sin identitet. Dette gjelder ikke der det er konkrete opplysninger i saken som kan skape tvil om søkerens identitet. For eksempel kan det være opplysninger som tyder på at dokumentet er falskt/forfalsket, at det ikke er utstedt på riktig måte, eller at det ikke tilhører søker (imposter). Et eksempel på at passet ikke er utstedt på riktig måte er hvor det er utstedt av rett instans på rett måte, men der lovgivningen i utstederlandet ikke aksepterer innehaveren av passet som borger av landet. Med opplysninger som tyder på at dokumentet er falsk/forfalsket eller ikke tilhører søker menes enten;

  • konkrete forhold knyttet til søkeren selv, for eksempel at søkeren ikke kan det oppgitte hjemlandets språk, har oppgitt andre ID-opplysninger i andre land, eller ikke ligner på bildet i passet, eller

  • konkrete forhold knyttet til passet, for eksempel produksjonsmessige avvik sammenlignet med referanser, at passet synes endret på eller manipulert, eller at passet mangler sider eller er utstedt i hjemlandet mens utlendingen var i Norge.

Vilkår for å godta pass som reisedokumentet framgår av utf. § 2-4, mens hvilke pass eller legitimasjonspapir som godtas som reisedokumenter framgår av utf. §§ 2-5 til 2-10 samt vedlegg 4 til forskriften. En fullstendig oversikt over hvilke reisedokumenter som er godkjent for innreise til Norge framgår av Reisedokumenttabellen.

Passet skal være gyldig på søknadstidspunktet og uendret i innhold og utseende etter utstedelse for å kunne godtas som dokumentasjon på identitet. Pass som er utstedt i hjemlandet mens søkeren oppholder seg i Norge, vil ikke uten videre anses som tilstrekkelig dokumentasjon på identitet. Dette vil bero på en konkret vurdering av rutinene for utstedelse av slike dokumenter i det landet søkeren kommer fra. I en del tilfeller vil passene være åpenbart ugyldige hvis det er utstedt i strid med hjemlandets regler, eller det framgår at passet ikke er underskrevet av søkeren selv. Om fremlagt pass kan legges til grunn som dokumentasjon på identitet, vil ellers bero på en undersøkelse av om passet er utstedt i tråd med de rutiner angjeldende land har for utstedelse av pass. Informasjon om rutiner for utstedelse av reisedokumenter, og en vurdering av standarden på disse, finnes for mange land på Landinfos hjemmesider og Nasjonalt ID-senter sin ID-base på www.nidsenter.no. Blant annet har Landinfo utgitt særskilte temanotater om dette for en rekke land. I Nasjonalt IDsenter sin database blir strukturert informasjon om en rekke andre ID-forhold i landene beskrevet, noe som kan være nyttig i kontrollsammenheng ved samtaler med søkere.

Hvis en søker ikke legger frem pass eller annet reisedokument som er godkjent for innreise til Norge vil identiteten som hovedregel ikke anses å være dokumentert. Hvis søkeren ikke kan legge fram et pass eller annet godkjent reisedokument, enten som følge av sitt individuelle forhold til hjemlandets myndigheter eller fordi hjemlandet ikke utsteder slike dokumenter, kan en oppgitt identitet etter en konkret vurdering helt unntaksvis anses som dokumentert gjennom fremleggelse av andre nasjonale ID-dokumenter enn de som er nevnt i utf. § 2-10, for eksempel innenrikspass.

For dokumenter som ikke inneholder fotografi av personen, eller som er utstedt av private aktører vises det til kapittel 4.2.2 siste avsnitt.

4.1.2 Saker med motstridende opplysninger om søkerens identitet

I saker hvor det har framkommet motstridende opplysninger om søkerens identitet, vil søkeren som hovedregel ikke bli ansett å ha dokumentert sin identitet kun på grunnlag av et framlagt reisedokument fra et land med lav standard på rutinene for utstedelse.

Vurderingen av om søkeren har dokumentert sin identitet i slike saker må gjøres ut fra en samlet vurdering. Saksbehandleren bør særlig se hen til følgende:

  • Hvor stor tvil det har vært om søkerens identitet. Det kan blant annet legges vekt på:

    • om søkeren har operert under forskjellige identiteter

    • om søkeren har oppgitt motstridende opplysninger om flere ID-elementer, for eksempel både navn og nasjonalitet

    • om oppgitt navn er delvis likt det søker har oppgitt tidligere, mens fødestedet er et annet enn tidligere oppgitt

    • om det kan forventes at søkeren skal vite hvilket navn vedkommende er registrert med i hjemlandet

    • sannsynligheten for at det kan ha oppstått feil ved transkriberingen av navnet fra ikke-latinske språk

    • om søkeren kommer fra et tredjeland som ikke alltid registrerer alle navn på utlendinger som oppholder seg der

    • om søkeren har oppgitt et helt annet fødselsår tidligere, eller det bare dreier seg om ulik fødselsdato

    • om det er stor motstrid mellom det søkeren selv har oppgitt om sin identitet, sine familierelasjoner mv, og opplysninger i andre relaterte saker

    • om søkeren har lite kunnskap om sitt hjemland eller andre land hvor vedkommende skal ha oppholdt seg lenge

  • Hvor stor troverdighet søkeren har. Det kan styrke søkerens troverdighet dersom vedkommende:

    • allerede i søknaden opplyser å ha oppgitt en annen identitet ved søknad om visum eller opphold i et annet land

    • har gitt konsistente og samsvarende opplysninger til norske myndigheter

    • allerede ved ankomst opplyser å ha avgitt fingeravtrykk i et annet land

    • kan fremlegge reisedokumenter utstedt før første innreise til Schengenområdet

I saker med motstridende opplysninger om søkerens identitet kan det ofte være relevant å kreve at søkeren i tillegg til reisedokument, også framlegger andre ID-dokumenter, særlig underlagsdokumenter for reisedokumentet. Denne dokumentasjonen må vurderes; når, hvor, og i hvilken sammenheng den er fremlagt. Dersom dokumentene er utstedt samtidig, og i senere tid, har de liten troverdighet. Det kan styrke dokumentenes troverdighet at de er utstedt:

  • i forskjellige faser av livet med forskjellige bilder

  • av andre land (enn søkers hjemland) med god standard på utstedelsen av ID-dokumenter

I en del tilfeller, og for en del land, kan eldre dokumenter ha bedre notoritet enn nyere dokumenter. Dersom søkeren kan framlegge sitt eller nære slektningers tidligere pass, og flere gamle ID-dokumenter som er i samsvar med nyere dokumentasjon, kan det tillegges vekt i vurderingen av om søkerens identitet er dokumentert. For noen land kan underlagsdokumenter for passet ha like stor, eller større, verdi for vurderingen av om søkerens identitet er dokumentert som et nytt pass.

Som et moment i helhetsvurderingen kan det også legges vekt på om en DNA-test viser at søkeren har nære slektninger (foreldre/barn/søsken) som har dokumentert eller sannsynliggjort sin identitet, og som har gitt sammenfallende opplysninger om søkers identitet, familiemedlemmer og bosted.

Der det er motstridende opplysninger om søkerens identitet skal det som hovedregel foretas dokumentkontroll av det reisedokumentet som er fremlagt. Det bør også foretas dokumentkontroll av eventuelle underlagsdokumenter der dette er nødvendig for vurderingen av søkerens identitet. Videre vil det være relevant å vurdere å verifisere disse dokumentene for de land der dette er mulig.

Mulige konsekvenser av å ha oppgitt uriktige ID-opplysninger er omtalt i kapittel 11.

4.1.3 Dokumentkontroll

Politiet og UDI skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, jf. forvaltningsloven § 17. Det må vurderes i den enkelte sak om det er mulig å innhente dokumentasjon på identitet, og om det eventuelt skal foretas nærmere undersøkelser av fremlagte dokumenter og oppgitte opplysninger. Se UDI rundskriv RS 2006-026: Huskeliste for kvalitet i saksbehandlingen.

Politiet og utenriksstasjonene skal foreta tekniske undersøkelser for å vurdere ektheten av fremlagte pass eller reisedokument (dokumentkontroll), i tillegg til å kontrollere at søkeren er den samme personen som i fremlagt pass (personkontroll). Det er gitt særskilte retningslinjer for hvordan ekthets- og personkontrollen skal foregå i førstelinjen i oppholdssaker i UDI rundskriv RS 2011-040 Personkontroll og kontroll av originale identitetsdokument ved søknader om visum og oppholdstillatelse. Unntaksvis kan et pass som er ekte, dvs. utstedt av riktig myndighet på riktig måte, være basert på opplysninger som ikke er korrekte. Hvis det foreligger tilstrekkelige holdepunkter for at passet er utstedt på bakgrunn av opplysninger som ikke er korrekte, skal identiteten i passet ikke legges til grunn.

4.1.4 Verifisering

Ved hjelp av norske utenriksstasjoner har utlendingsmyndighetene mulighet til å foreta verifisering av dokumenter i andre land. Utenriksstasjonene kan kontakte lokale myndigheter for å få bekreftet ektheten av dokumenter. Dette er imidlertid ikke praktisk mulig i alle land, for eksempel på grunn av manglende registreringsordninger i landet eller fordi Norge ikke har representasjon i landet eller i nærheten. Se UDI rundskriv RS 2010-155: Retningslinjer for verifisering i utlendingssaker.

4.2. Nærmere om kravet til sannsynliggjort identitet

4.2.1 Krav til sannsynliggjort identitet

Utlendingen har plikt til å medvirke til å avklare sin identitet i den grad utlendingsmyndighetene krever dette, jf. utl. § 83 annet ledd. For utlendinger som søker beskyttelse følger det av utl. § 93 fjerde ledd at selv om fremvisning av pass eller reisedokument ikke er et vilkår for å kunne søke beskyttelse, har søkeren en plikt til å gjøre sitt beste for å fremlegge nødvendig dokumentasjon og medvirke til innhenting av nødvendige opplysninger. Alle opplysninger og dokumenter som søkeren gir kan tjene som bevis i denne sammenhengen.

I de tilfellene der søkeren ikke har dokumentert sin identitet som beskrevet i kapittel 4.1, kan identiteten likevel anses for å være sannsynliggjort dersom det ikke er andre opplysninger i saken som tilsier at den identiteten søkeren har oppgitt er uriktig. Hvorvidt søkerens identitet er sannsynliggjort, beror på en konkret helhetsvurdering av fremlagte dokumenter og øvrige opplysninger i saken. Det er det alminnelige sivilrettslige kravet om sannsynlighetsovervekt som gjelder, det vil si mer enn 50 prosent sannsynlig. Det samme beviskravet brukes ved vurdering av vilkår i sin alminnelighet etter utlendingsloven.

Ved vurderingen av om søkerens identitet er sannsynliggjort kan det legges vekt på ID-dokumenter som i den konkrete saken ikke har vært vurdert som tilstrekkelig for å anse søkerens identitet som dokumentert. Slik dokumentasjon kan for eksempel være:

  • pass eller andre reisedokumenter som ikke er godkjent for innreise til Norge

  • nasjonalt ID-kort fra land utenfor EU

  • førerkort, studiebevis, fødselsattester, vigselsattester, familiebøker og statsborgerskapsbevis.

Dersom utlendingen kommer fra et land hvor det etter utlendingsmyndighetenes kjennskap er mulig å fremskaffe ID-dokumenter, og det ikke er noe i veien for at utlendingen kontakter hjemlandets myndigheter, vil det at vedkommende ikke legger fram eller prøver å skaffe ID-dokumenter, i seg selv svekke søknadens troverdighet.

Hvis søkeren av hensyn til egen sikkerhet ikke kan kontakte hjemlandets myndigheter, eller kommer fra et land hvor det ikke er mulig å skaffe dokumenter, må søknaden vurderes på bakgrunn av om den oppgitte identiteten kan anses som sannsynliggjort.

4.2.2 Saker med motstridende opplysninger om søkerens identitet

I saker hvor det har framkommet motstridende opplysninger om søkerens identitet vil framleggelse av reisedokument fra land med lav standard på utstedelsesrutinene for disse, som hovedregel ikke alene være tilstrekkelig til å anse søkerens identitet som sannsynliggjort.

Vurderingen av om søkeren har sannsynliggjort sin identitet i slike saker må gjøres ut fra en samlet vurdering. Ved denne vurderingen bør saksbehandleren se hen til de samme momenter som framgår av kapittel 4.1.2. Det samme gjelder viktigheten av dokumentkontroll og verifisering.

4.2.3 Dokumentkontroll, utstedelsesrutiner og verifisering

Informasjon om rutiner for utstedelse av ulike typer ID-dokumenter, og en vurdering av standarden på disse rutinene, kan for mange land finnes på Landinfos hjemmesider og Nasjonalt IDsenters ID-base på www.nidsenter.no. Blant annet har Landinfo utgitt særskilte temanotater om dette for en rekke land. I noen tilfelle kan det også være aktuelt å foreta dokumentkontroll eller verifisering av slike ID-dokumenter, men mulighetene og nytteverdien av slike undersøkelser må vurderes for hvert enkelt land. Mulighetene for å foreta verifiseringer vil for en del land og sakstyper framgå av UDIs praksisnotater.

Dokumenter utstedt av offentlige myndigheter som ikke inneholder fotografi av personen gir ingen dokumentasjon for at dokumentet faktisk gjelder søkeren, selv om det fremlagte dokumentet er ekte. Søkeren kan ikke anses for å ha fremlagt dokumentasjon på sin identitet kun ved fremleggelse av dokumenter uten bilde, men de kan allikevel etter en konkret vurdering tillegges en viss vekt i vurderingen av om søkerens identitet er sannsynliggjort. Tilsvarende gjelder for dokumenter utstedt av private aktører, det vil si ikke offentlige myndigheter.

4.2.4 Sammenhold av opplysninger

Dersom utlendingen har hatt flere saker til behandling for utlendingsmyndighetene, må opplysningene sammenholdes for å vurdere om vedkommende har gitt konsekvente opplysninger om ID-elementene i ulike sammenhenger. Saksbehandleren må vurdere om det er aktuelt å innhente informasjon om vedkommende hos andre lands utlendingsmyndigheter. Ved intervju av søkeren i familieinnvandringssaker ved utenriksstasjon, og referansepersonen hos politiet i Norge, kan opplysningene i de to intervjuene bli sammenholdt og bidra til å bekrefte om den oppgitte familierelasjonen er korrekt.

4.2.5 Andre undersøkelser

UDI kan også undersøke opplysninger som knytter seg til den oppgitte identiteten på en rekke andre måter:

  • DNA-test kan brukes for å bekrefte familierelasjoner mellom foreldre og barn og mellom søsken.

  • Aldersundersøkelser kan brukes som et moment i en helhetsvurdering av opplysninger om alder. Dette er særlig relevant i saker hvor søkeren opplyser å være enslig mindreårig asylsøker.

  • Intervju av asylsøkere foretas hovedsakelig for å avklare om vedkommende har et beskyttelsesbehov. Intervjuet skal også belyse spørsmål om søkerens identitet.

  • Språkanalyse kan brukes for å bekrefte om søkeren snakker det språk eller den dialekt vedkommende oppgir, som vil være et moment i en helhetsvurdering av om søkerens opplysninger om geografiske tilhørighet eller nasjonalitet er korrekt.

  • Fingeravtrykk blir rutinemessig tatt av alle asylsøkere over 14 år som et ledd i Dublinsamarbeidet, jf. utl. § 101. Disse blir sammenlignet med fingeravtrykk til personer som har søkt beskyttelse i andre land i Europa (Eurodac). På denne måten kan UDI få opplysninger om personen har oppholdt seg i andre land i Europa og hvilke opplysninger som eventuelt er gitt om identitet der.

  • Fotografi skal tas av enhver utlending over 14 år som søker beskyttelse, jf. utf. § 18-1 første ledd bokstav b, jf. utl. § 100 første ledd bokstav b.

  • Fingeravtrykkssøk mot VIS-basen tas for å se om søkeren har søkt om visum til et annet Schengenland, enten på oppgitt eller annen identitet.

  • Fotografi og fingeravtrykk skal rutinemessig tas av alle utlendinger som ikke kan dokumentere sin identitet eller det er grunn til å mistenke at utlendingen oppgir uriktig identitet, jf. utl. § 100 første ledd bokstav a, jf. utf. § 18-1 annet ledd bokstav b. Beslutning om fingeravtrykk treffes av politiet, utenriksstasjon eller UDI, jf. utl. § 100 fjerde ledd.

Momenter som tillegges vekt i vurderingen av troverdigheten av søkerens opplysninger, er om søkeren selv bidrar til å klarlegge sin identitet. I denne forbindelse må det legges vekt på at det stilles strengere krav til utlendinger som har muligheter til å skaffe dokumentasjon på identitet, enn for de som ikke har denne muligheten. Motstridende opplysninger bidrar til å svekke troverdigheten av søkerens opplysninger. Saksbehandleren må vurdere om forholdene i saken samlet sett gir grunn til å anse at opplysningene framstår som sannsynliggjort. De oppgitte ID-opplysninger legges til grunn når de etter en helhetlig vurdering anses for sannsynliggjorte.

4.3. Synliggjøring av ID-vurderinger i vedtak

Hvilke opplysninger om søkerens identitet som legges til grunn, har betydning for alle søknader etter utlendingsloven, og senere også for søknader etter statsborgerloven. Dette betyr at ID-opplysningene vil følge søkeren i alle saker for utlendingsforvaltningen, og det er disse utlendingen blir registrert med hos andre norske instanser som innhenter opplysninger fra Det sentrale folkeregisteret. Dersom det kommer inn nye ID-opplysninger etter første positive vedtak, må den registrerte identiteten vurderes på nytt, se kapitlene 10 og 11.

Etter utf. § 10-2 annet ledd skal det synliggjøres hvordan søkerens identitet er bekreftet. For alle sakstyper, herunder avslag, med unntak av de sakstypene hvor det er innført særskilte løsninger jf. nedenfor, må følgende gå fram av vedtaket:

  • Hvordan opplysningene om søkerens identitet er vurdert, herunder ta stilling til om identiteten etter en helhetsvurdering er dokumentert eller sannsynliggjort på vedtakstidspunktet. Dette gjelder også barns identitet, enten det er medfølgende barn eller barn som søker alene. Det skal også framkomme hvilke ID-opplysninger som er gitt, herunder navn, fødselsdato, fødested, kjønn og nasjonalitet.

  • Om det er fremlagt dokumentasjon, og i så fall en spesifisering av hva slags dokumentasjon; reisedokumenter, nasjonalt ID-kort, fødselsattest mv.

  • Om det er foretatt verifisering av fremlagt dokumentasjon eller oppgitte opplysninger jf. definisjon i kapittel 2.3, eller om oppgitt identitet er basert på søkerens egne opplysninger.

  • Om det er foretatt andre undersøkelser enn verifisering av dokumenter av betydning for vurderingen av identitet; herunder språkanalyse, aldersundersøkelse, fingeravtrykk og DNA-test.

  • Om det er særskilte opplysninger om notoriteten til fremlagte ID-dokumenter.

I asylsaker skal det i tillegg framgå opplysninger om siste bostedsadresse i hjemlandet, eventuelt andre oppholdssteder i hjemlandet eller tredjeland, samt opplysninger om etnisk tilhørighet og/eller klantilknytning dersom det er nødvendig for å avklare identiteten. I andre saker enn saker om beskyttelse, er det opp til saksbehandleren i hver enkelt sak å vurdere om det er relevant at opplysninger om etnisk tilhørighet, eller andre oppholdssteder framgår av vedtaket. Når en søknad avslås på grunn av at søkerens identitet ikke er dokumentert eller sannsynliggjort, skal dette gå fram av vedtaket.

I avslagssaker der søkerens identitet er uten betydning for sakens utfall, skal det gå fram av vedtaket at det ikke er tatt stilling til om søkerens identitet etter en helhetsvurdering er dokumentert eller sannsynliggjort da dette ikke har vært avgjørende for utfallet i saken. Øvrige ID-opplysninger skal framgå av vedtaket også i avslagssaker, jf ovenfor.

I saker som gjelder overføringsflyktninger er det ikke krav til at avslag begrunnes, og det er ikke vurderinger om identitet i disse vedtakene.

Når politiet eller UDI innvilger en førstegangstillatelse, skal følgende i tillegg gå fram av vedtaket:

  • Hvilke opplysninger om søkerens identitet som er lagt til grunn, herunder navn, fødselsdato, fødested, kjønn og nasjonalitet.

  • En vurdering av om de oppgitte ID-opplysningene samlet sett er dokumenterte eller sannsynliggjorte, og det skal gå fram av vedtaket om søkerens identitet anses som dokumentert eller sannsynliggjort.

Ved søknad om tillatelse etter EØS-regelverket, eller etter bestemmelsene i utlendingsforskriften kapittel 6 og hvor søkeren framlegger pass eller annet reisedokument som er godkjent for innreise til Norge, skal følgende gå fram av vedtaket ved førstegangstillatelse:

  • opplysninger om navn, fødselsdato og nasjonalitet

  • at oppgitt identitet er dokumentert

  • hvilket reisedokument som er fremlagt

  • om det er foretatt verifisering eller andre undersøkelser

Tilsvarende gjelder for søknader om familieinnvandring knyttet til disse søknadstypene.

Ved registreringer etter EØS-regelverket fylles opplysninger om navn, fødselsdato og nasjonalitet automatisk inn på registreringsbevis til EØS-borgere og oppholdskort til tredjelandsborgere som er omfattet av EØSregelverket.

Ved fornyelse av tillatelse og ved permanent oppholdstillatelse skal følgende gå fram av vedtaket:

  • Hvis det foreligger nye opplysninger om identitet, skal det framgå hvilke nye opplysninger dette er.

  • Om den oppgitte identitet er dokumentert eller sannsynliggjort.

  • Dersom det har skjedd endringer i status for søkerens identitet, skal det framgå hvilke endringer dette er.

5. Hvis identiteten ikke er dokumentert eller sannsynliggjort

5.1. Hovedregel

Som hovedregel skal en søkers identitet anses som dokumentert eller sannsynliggjort for at oppholdstillatelse etter utlendingslovgivningen kan gis. Hvis identiteten ikke er dokumentert eller sannsynliggjort, er hovedregelen at søknaden skal avslås. Se mer om vurderingene i de enkelte sakstyper i kapitlene 6 til 9.

5.2. Unntak (Innvilgelser)

Når søkerens identitet ikke er sannsynliggjort, må det foreligge tungtveiende grunner for å gi en oppholdstillatelse. Hvorvidt det i denne typen saker kan være aktuelt å innvilge en begrenset tillatelse etter utl. § 38 femte ledd, jf. utf. § 8-12 annet ledd, må vurderes konkret. Denne problemstillingen drøftes særskilt for asylsøkere som fyller vilkårene for oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket i kapittel 6.4.2. En tillatelse kan etter utl. § 38 femte ledd begrenses ved at den:

  • ikke danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse

  • ikke danner grunnlag for familieinnvandring

  • ikke kan fornyes, eller

  • gis for kortere varighet enn ett år

For nærmere retningslinjer for fornyelser av begrensede tillatelser se UDI rundskriv RS 2013-017 Fornyelse av tillatelser etter utl. § 38 som er begrenset på grunn av tvil om identitet eller udokumentert identitet. Det er også nærmere omtale av hvilke typer begrensinger som er aktuelle der søkerens identitet ikke er dokumentert eller sannsynliggjort i de særskilte kapitlene for asyl- og oppholdssaker, se særlig kapittel 6.5.3 og 7.4.2.

Hvis det er tilstrekkelig sannsynlig at en asylsøker har behov for beskyttelse, følger det av internasjonale forpliktelser at vedkommende skal gis oppholdstillatelse, herunder konvensjonen om flyktningers rettslige stilling (flyktningkonvensjonen) artikkel 1A(2) og 33(1), den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 3 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 7.

Dersom utlendingen er uenig i ID-vurderingen som er foretatt i vedtaket, må selve vedtaket etter utlendingsloven påklages innen klagefristen. UDIs ID-vurderinger i vedtaket er ikke et enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand, men en beslutning som ikke kan påklages. Det følger imidlertid av ulovfestede prinsipper om god forvaltningsskikk at utlendingsmyndighetene kan vurdere om beslutningen vedrørende registreringer av ID-opplysninger, skal tas opp til ny vurdering.

5.3. Identiteten ikke sannsynliggjort – Informasjon i vedtaket (Innvilgelser)

I tillegg til det som følger av kapittel 4.3 må det, i de tilfeller der oppholdstillatelse er innvilget uten at identiteten er sannsynliggjort, sies uttrykkelig i vedtaket og begrunnes hvorfor det likevel er gitt tillatelse. Utlendingsmyndighetene skal informere utlendingen om sine vurderinger, og om vurderingene som opprinnelig er gjort av søkerens identitet har betydning for etterfølgende søknader.

I tilfelle der søkeren har oppgitt flere ulike identiteter skal disse framgå av vedtaket. Dette skal også gå fram av etterfølgende vedtak (fornyelser) inntil utlendingen har sannsynliggjort sin identitet.

Når det går fram av en førstegangstillatelse at identiteten ikke er sannsynliggjort, skal det samtidig informeres om hvilke konsekvenser dette kan få, for eksempel:

  • Klarlagt identitet er et vilkår for å få innvilget statsborgerskap, jf. statsborgerloven § 7 første ledd bokstav a og statsborgerforskriften §§ 1-1 og 1-2.

  • Reisebevis eller utlendingspass kan nektes dersom det er tvil om identiteten, jf. utf. § 12-1 første ledd bokstav b og § 12-5 femte ledd.

  • Ved søknad om familieinnvandring er identiteten til referansepersonen i Norge viktig for å klarlegge om søkeren er i familie med referansepersonen. Hvis søkerens identitet ikke er sannsynliggjort kan det få konsekvenser for adgangen til å få familieinnvandring.

  • Å gi uriktige opplysninger om egen identitet kan føre til utvisning og innmelding i Schengen informasjonssystem (SIS) etter utl. § 66 første ledd bokstav a og §§ 83 og 21 første ledd, samt lov om SIS av 16. juli 1999 § 7 nr. 2.

  • Å gi uriktige opplysninger er straffbart, jf. utl. § 108 første ledd bokstav a, og etter omstendighetene, også etter straffeloven.

  • En tillatelse kan tilbakekalles dersom det mot bedre vitende er gitt uriktige opplysninger av vesentlig betydning for vedtaket, se utl. § 63 første ledd.

Når det innvilges en tillatelse som er begrenset på grunn av at det ikke er fremlagt dokumentasjon på identitet eller det er tvil om identitet, må det gå fram av vedtaket hvilke begrensninger som gjelder.

6. Saker hvor det er søkt om beskyttelse (Asylsaker)

I asylsaker er det et utbredt problem at søkerne mangler pass eller andre reisedokumenter som er godkjent for innreise til Norge. Erfaring viser at rundt 90 prosent av alle asylsøkere mangler pass ved registrering hos politiet. Ofte har de heller ikke andre ID-dokumenter. Det kan være mange årsaker til at asylsøkere ikke legger fram dokumenter på oppgitt identitet, se kapittel 2.1 fjerde og femte avsnitt.

Utlendingsloven stiller ikke som vilkår for å fremsette en søknad om beskyttelse at søkeren fremlegger IDdokumenter. Hvorvidt søkeren fremlegger slike dokumenter kan imidlertid ha betydning for utfallet av søknaden.

6.1. Asylsøkerens plikt til å avklare egen identitet

Søkeren plikter å medvirke til å avklare egen identitet, se utl. § 83 annet ledd. I den forbindelsen skal vedkommende gjøre sitt beste for å fremlegge nødvendig dokumentasjon og medvirke til innhentingen av nødvendige opplysninger, se utl. § 93 fjerde ledd.

Brudd på plikten kan for eksempel foreligge når søkeren ikke møter til språkanalyse og intervju eller ikke svarer på henvendelser fra UDI. Brudd på opplysningsplikten kan også foreligge når søkeren forholder seg passiv til å avklare sin identitet, til tross for at utlendingsmyndighetene har anmodet om dette, for eksempel under asylregistreringen eller under asylintervjuet.

Også mindreårige asylsøkere skal medvirke til å avklare egen identitet. UDI vil imidlertid se hen til at søkeren er et barn ved vurderingen av omfanget av medvirkningsplikten. Ved denne vurderingen kan det også vektlegges at en avholdt aldersundersøkelse viser at søkeren er over 18 år, eller søkeren har oppgitt en annen alder til andre lands myndigheter.

6.1.1 Grenser for plikten til å avklare egen identitet

Utlendingsmyndighetene kan ikke pålegge søkeren å medvirke eller forvente at vedkommende medvirker på en måte som kan komme i konflikt med et behov for beskyttelse, se utl. § 83 annet ledd tredje punktum og utf. § 17-7 annet ledd. Der det er gitt tillatelse etter utl. § 28 om beskyttelse risikerer utlendingen opphør av flyktningstatus dersom vedkommende anskaffer seg sitt hjemlands reisedokumenter. UDI skal også som hovedregel vurdere tilbakekall av tillatelsen dersom en utlending som har fått beskyttelse mot forfølgelse fra sitt hjemlands myndigheter kontakter sitt hjemlands ambassade.

Begrepet "kan komme i konflikt" forutsetter ikke en stor grad av sannsynlighet for at handlingen vil innebære en fare for søkeren. I praksis innebærer dette at utlendingsforvaltningen ikke vil kreve at søkeren bidrar på en måte som er i konflikt med anført beskyttelsesbehov, før søknaden om beskyttelse er avgjort.

Det kan forekomme at andre omstendigheter enn søkerens sikkerhet hindrer søkeren i å medvirke til å avklare sin identitet. I slike tilfeller må søkeren godtgjøre at det faktisk foreligger en hindring. UDI må deretter vurdere om denne hindringen er slik at UDI ikke med rimelighet kan forvente at søkeren medvirker.

6.1.2 Særlig om plikten til å fremlegge og fremskaffe dokumenter

Søkere som er i besittelse av pass eller annet reisedokument, må levere inn dette, jf. utl. § 93 første ledd og utf. § 17-21 annet ledd. Søkere som ikke er i besittelse av ID-dokumenter, plikter å gjøre sitt beste for å medvirke til å innhente slike, se § 93 fjerde ledd. Det er som utgangspunkt bare aktuelt å gjøre unntak i saker hvor det ikke er mulig å fremskaffe slikt dokument, eller hvor det vil være urimelig å kreve at slikt dokument fremskaffes, se ot.prp. nr. 75 (2006-2007) om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) kapittel 3.6.4.1.

En asylsøker som ikke er i konflikt med hjemlandets myndigheter, men som søker internasjonal beskyttelse av andre grunner, vil ofte ha mulighet til å innhente ulike former for dokumentasjon ved å henvende seg til hjemlandets myndigheter, for eksempel gjennom landets ambassade. Dersom søkeren er i konflikt med hjemlandets myndigheter kan utlendingsmyndighetene likevel forvente at vedkommende tar kontakt med andre (personer, selskaper, organisasjoner) for bistand når dette er trygt og mulig.

Dersom søkeren ikke er i stand til å skaffe nytt pass eller andre reisedokumenter, bør vedkommende kunne fremskaffe andre dokumenter, gjerne flere, som kan bidra til å bekrefte ID-opplysningene, se utf. § 17-7. Dette kan for eksempel være:

  • nasjonale ID-kort, gamle pass, fødselsattest, dåpsattest, førerkort, statsborgerskapsbevis, familiebøker, vigselsattest m.m.

  • skolepapirer, dokumenter om søkerens arbeidsforhold, boligforhold, bank- og forsikringsforbindelser

Selv om disse dokumentene ofte har lav notoritet og sjelden alene kan bevise at søkerens opplysninger om identitet er korrekte, kan de ha vekt i den konkrete helhetsvurderingen.

Søkeren skal gjøre sitt beste for å fremlegge nødvendig dokumentasjon og medvirke til innhentingen av nødvendige opplysninger, se utl. § 93 fjerde ledd. Dette innebærer et strengt krav til medvirkning:

  • Dersom søkeren hevder at det foreligger hindringer, skal vedkommende godtgjøre at hindringene foreligger.

  • Dersom søkeren hevder å ikke ha vært i stand til å fremskaffe pass eller andre ID-dokumenter gjennom ambassaden, forventes vedkommende å kunne fremlegge korrespondansen som viser at han eller hun har gjort sitt beste, men ikke lykkes i å innhente dokumentene.

  • Dersom søkeren ikke kan fremlegge pass, forventes det at søkeren gjør sitt beste for å fremlegge andre dokumenter som kan bidra til å sannsynliggjøre ID-opplysningene.

  • Dersom myndighetene i hjemlandet ikke kan bistå søkeren enten av sikkerhetsgrunner eller andre grunner, bør søkeren ta kontakt med familie, kjente, organisasjoner eller institusjoner (banker etc.) for bistand til å skaffe til veie dokumenter.

  • Før søknaden om beskyttelse er avgjort, vil utlendingsforvaltningen ikke forvente at søkeren reiser hjem for å hente dokumentene, eller til en ambassade utenfor Norge.

  • Utlendingsmyndighetene vil heller ikke forvente at søkeren involverer venner og familie på en måte som setter dem i fare.

6.1.3 Konsekvenser ved brudd på medvirkningsplikten

Dersom søkeren ikke gjør sitt beste for å fremlegge nødvendig dokumentasjon og medvirker til innhentingen av nødvendige opplysninger, se utl. § 93 fjerde ledd, har dette betydning for hvordan UDI vurderer søkerens generelle troverdighet i asylsaken. Dersom asylsøkeren bryter medvirkningsplikten etter utl. § 83 vil også dette ha betydning for vurderingen av søkerens troverdighet. I tillegg vil vedkommende kunne bli straffet, se utl. § 108 og straffeloven § 221 (uriktig forklaring). Videre kan det ha betydning for bruk av tvangsmidler, se utl. §§ 103 til 106. Forholdet kan også føre til utvisning, se utl. § 66 første ledd bokstav a.

6.2. Politiets utlendingsenhets oppgaver i den innledende asylsaksbehandling

Politiets utlendingsenhet (PU) har det nasjonale ansvaret for å klarlegge søkernes identitet ved ankomst, se ot.prp. nr. 75 (2006-2007) kapittel 3.6. Det er PU som foretar den innledende undersøkelsen av en asylsøkers identitet, og skal sørge for at alle ID-opplysninger de innhenter blir korrekt og fullstendig registrert i Datasystemet for utlendings- og flyktningesaker (DUF):

  1. PU skal veilede søkeren om vedkommendes plikt til å medvirke til å avklare sin identitet som følger av utl. §§ 83 annet ledd og 93 fjerde ledd, se kapittel 6.1.

  2. Dersom søkeren ikke fremlegger pass eller annet reisedokument sammen med søknaden om beskyttelse, skal PU be søkeren om å fremskaffe ID-dokumenter dersom dette er mulig og ikke kommer i konflikt med behovet for beskyttelse, se kapittel 6.1.1. PU skal spørre søkeren uttrykkelig om hvilke dokumenter søkeren mener vedkommende har muligheter til å fremskaffe.

  3. PU skal informere søkeren om at manglende etterlevelse av denne plikten kan ha betydning for om vedkommende får oppholdstillatelse i Norge.

  4. Dersom det foreligger holdepunkter for at søkerens opplysninger om etnisitet, nasjonalitet og/eller statsborgerskap ikke er korrekte, skal PU vurdere å foreta språkanalyse før de oversender saken til UDI.

  5. PU skal ikke avvente resultatet av dokumentundersøkelser før saken oversendes til UDI.

  6. Det skal fremgå av registreringsskjemaet hvilke opplysninger søkeren har gitt om sin identitet, samt om PU gjør seg særlige merknader om søkerens identitet.

  7. PU skal ta foto av søker på samme måte som for passbilder, jf passforskriften § 4 og retningslinjer i veileder fra Politidirektoratet og Nasjonalt ID-senter Hvordan ta bilde? (ekstern lenke til nidsenter.no, krever pålogging).

  8. Når resultatene av dokumentundersøkelsene foreligger, skal PU registrere (ta stilling til) dokumentets ekthet i fanen for personopplysninger i DUF og straks sende kopi av dokumentundersøkelsene til UDI. Korrespondansen skal registreres i DUF.

  9. PU skal skanne inn alle ID-dokumenter i eSak og korrespondansene skal registreres i DUF. Det er ikke nødvendig å skanne inn sider i pass som er helt blanke. PU må registrere om det er originaldokumenter eller kopier som er skannet inn. Retningslinjer for skanning av ID-dokumenter er gitt i veileder fra Politidirektoratet Hvordan skanne inn ID-dokumenter (ekstern lenke til nidsenter.no, krever pålogging).


  10. Eventuelle originale ID-dokumenter skal deretter sendes til PU for videre kontroll og samordning med sak. Dette gjelder også i saker om overføringsflyktninger.

6.3. UDIs oppgaver under asylsaksbehandling

UDI har et selvstendig ansvar for å påse at saken er tilstrekkelig opplyst før de treffer vedtak, se forvaltningsloven § 17 første ledd og utl. § 93 fjerde ledd tredje punktum. Dersom tvil i saken beror på at søkeren ikke har bidratt slik UDI bør kunne forvente av han eller henne, se kapittel 6.1, må søkeren selv bære risikoen dersom saken er mangelfullt opplyst.

6.3.1 Under asylintervjuet

Dersom søkeren ikke har fremlagt pass eller annet reisedokument sammen med søknaden om beskyttelse, og politiet ikke allerede har avklart søkerens identitet når saken ble sendt UDI, skal intervjuer legge stor vekt på å få opplysninger som kan gi grunnlag for å vurdere troverdigheten av søkerens opplysninger om identitet. Intervjueren bør da:

  • Informere søkeren om plikten til å medvirke til å avklare sin identitet, herunder plikten til å gjøre sitt beste for å fremskaffe dokumenter og om konsekvensene av å ikke fremlegge slike dokumenter, se kapittel 6.1.

  • Stille kontrollspørsmål som kan belyse troverdigheten av ID-opplysningene som er relevante i saken.

  • Spørre om hvilke type dokumenter som kan bidra til å bekrefte søkerens opplysninger om egen identitet som søkeren hadde i hjemlandet og eventuelt kan skaffe fra hjemlandet med hjelp fra myndigheter, familie eller andre, se kapittel 6.1.2. og utf. § 17-7.

  • Få klarhet i søkerens begrunnelse hvis vedkommende mener seg ute av stand til å fremskaffe dokumenter som kan bidra til å klarlegge identiteten.

Intervjueren skal også be søkeren gi opplysninger om familierelasjoner, slik at de kan brukes ved en eventuell senere søknad om familieinnvandring hvor den tidligere asylsøkeren er referanseperson.

Dersom søkeren har fremlagt pass eller annet reisedokument sammen med søknaden om beskyttelse skal intervjueren kontrollere at den som møter til intervju er samme person som i reisedokumentet. Intervjueren skal også kontrollere søkeren mot asylsøkerbeviset. Retningslinjer for hvordan en bør foreta en personkontroll er gitt i veileder fra Politidirektoratet og Nasjonalt ID-senter Er du sikker? (ekstern lenke til nidsenter.no, krever pålogging). Intervjuer skal også foreta kontroll av innskannede dokumenter med særlig vekt på om det er utstedt i tråd med rutinene for utstedelse av slike dokumenter, herunder om det er utstedt av riktig myndighet og ved personlig oppmøte der det er krav om det. Videre skal det påses om ID-opplysningene i reisedokumentet er i tråd med det som søker selv opplyser og som er registrert i fagsystemene. Søkerens alder og fødselsdato er sentrale ID-elementer. UDI må vurdere om det skal foretas en medisinsk aldersundersøkelse for å bidra til å sannsynliggjøre søkerens alder. Se UDI rundskriv RS 2010-183 som gir retningslinjer for aldersundersøkelse av enslige mindreårige asylsøkere. Søkerens språkkunnskaper kan bidra til å sannsynliggjøre søkerens geografiske tilknytning. Intervjueren må vurdere om det er nødvendig å foreta en språkanalyse.

6.3.2 Saksbehandling før vedtak om beskyttelse

Saksbehandler skal sørge for at saken inneholder tilstrekkelige opplysninger om søkerens identitet til å fatte et vedtak.

Saker hvor anførslene uansett ikke gir grunnlag for opphold, krever ikke at søkerens identitet er utredet i samme grad som saker hvor vedtakets resultat avhenger av UDIs vurdering av ID-opplysningene.

I arbeidet for å avklare søkerens identitet skal saksbehandler blant annet vurdere å:

  • bestille språkanalyse av søkeren hvis ikke dette er gjort av PU

  • kontakte norske utenriksstasjoner for å verifisere søkerens opplysninger

  • sammenholde opplysningene i asylsaken med eventuelle andre utlendingssaker som søkeren har eller har hatt til behandling i Norge eller i utlandet

  • sammenholde søkerens opplysninger med opplysninger gitt av andre relevante personer, for eksempel søkerens familiemedlemmer

  • igangsette DNA-undersøkelser (dette vil være særlig aktuelt der det er medfølgende barn og det foreligger konkret tvil om oppgitt slektskap)

  • Innhente råd fra Nasjonalt ID-senter (NID).

Alle ID-dokumenter som UDI mottar i løpet av saksbehandlingen skal sendes til PU fortløpende. Dersom UDI har mottatt andre opplysninger om utlendingens identitet, skal UDI sende opplysningene dit. Der UDI mottar slike opplysninger må også ID-opplysningene i fagsystemene oppdateres, og opplysninger om annen identitet må registreres som alias-identitet i DUF.

6.4. Vurderingen av ID-opplysninger i vedtak om beskyttelse, jf. utlendingsloven § 28

Korrekt informasjon om søkerens identitet er avgjørende for at myndighetene skal kunne vurdere om søkeren har et reelt behov for beskyttelse. Som en klar hovedregel skal tillatelse etter utl. § 28 ikke gis til asylsøkere som ikke har sannsynliggjort, eller der dette er mulig, dokumentert, den oppgitte identiteten.

Vurderingen av om søkeren har sannsynliggjort sine ID-opplysninger må gjøres ut fra en samlet vurdering. Saksbehandler bør særlig se hen til følgende:

  • Søkeren har ikke fremlagt dokumenter, se kapittel 6.1.2. Når søkeren anfører å komme fra et land som utsteder dokumenter, kan det i seg selv være et moment som tilsier at oppgitt identitet ikke er sannsynliggjort. Dette gjelder spesielt når søkeren heller ikke har gitt en troverdig forklaring på hvorfor dokumentene ikke lar seg fremskaffe. Dersom søkeren ikke kan fremskaffe pass, bør vedkommende fremskaffe andre ID-dokumenter.

  • Søkeren er gjenfunnet på fingeravtrykk i et annet land som deltar i Dublin-samarbeidet, der vedkommende har oppgitt en annen identitet. Med mindre det er holdepunkter for annet, vil den ene identiteten være like sannsynlig som den andre. Dersom søkeren ikke legger fram dokumenter med tilstrekkelig notoritet eller på annen måte sannsynliggjør opplysninger om den oppgitte identiteten i Norge, skal denne ikke anses som sannsynliggjort.

  • Mange søkere benytter falsk identitet under flukten fra hjemlandet. Dette etablerer ikke nødvendigvis tvil om identitet. Dersom søkeren imidlertid oppgir falsk identitet også for norske myndigheter, og ikke straks medvirker til å avklare sin identitet, vil dette ha betydning for hvordan UDI vurderer hans eller hennes troverdighet.

  • Søkerens manglende kjennskap til språk, mangel på kunnskap om hjemlandet/hjemstedet, når dette er opplysninger som søkeren forutsetningsvis burde være kjent med, gir grunn til å tvile på søkerens identitet.

  • Generelt motstridende opplysninger i sakens løp gir mindre rom for å akseptere tvil om IDopplysningene. Dette gjelder også motstridende opplysninger om andre forhold enn identitet, for eksempel familieforhold eller asylgrunnlag.

  • Søkerens innsats eller manglende innsats for å avklare egen identitet har betydning for hvordan saksbehandler skal vurdere søkerens ID-opplysninger.

  • Der søkerens opplysninger ikke samsvarer med undersøkelser som UDI eller politiet har foretatt, er ofte dette en klar indikasjon på at søkerens ID-opplysninger ikke er korrekt.

  • Søkeren ligner ikke på bildet i fremlagt ID-dokument.

6.4.1 Søkere som fyller vilkårene for beskyttelse, men ikke har sannsynliggjort sin identitet

Dersom asylsøkerens identitet ikke er sannsynliggjort, skal søknaden som hovedregel avslås. Det vil imidlertid være tilfeller der utlendinger som fyller vilkårene i utl. § 28 første ledd, har rett til oppholdstillatelse (asyl). Dette innebærer at det i enkelte tilfeller kan innvilges tillatelse selv om identiteten ikke er sannsynliggjort, for eksempel der asylsøkerens nasjonalitet, etnisk tilhørighet og/eller lokal bostedstilknytning i opprinnelseslandet er avgjørende for hvilket land eller område som beskyttelsesbehovet skal vurderes opp mot. I enkelte saker kan situasjonen være slik at det må anses tilstrekkelig sannsynliggjort at søkeren er borger av et gitt land eller kommer fra et område hvor sikkerhetssituasjonen tilsier at søkeren er vernet mot utsendelse, mens opplysninger om søkerens navn og/eller alder/fødselsdato ikke kan legges til grunn som sannsynliggjorte.

6.5. Vurderingen av ID-opplysninger i vedtak om oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket jf. utlendingsloven § 38

Utlendingsmyndighetene er avhengig av å kjenne identiteten til søkeren for å vurdere om det foreligger sterke menneskelige hensyn eller tilknytning til riket som tilsier at personen skal få oppholdstillatelse i Norge i medhold av utl. § 38. Myndighetene har ingen mulighet for å kontrollere hvilken betydning retur til hjemlandet vil ha for akkurat denne søkeren dersom de ikke vet hvem vedkommende er.

Dersom søkeren ikke har medvirket til å avklare sin identitet i den grad utlendingsmyndighetene kan forvente, se kapittel 6.1, bør vedkommende ikke få oppholdstillatelse i medhold av utl. § 38.

6.5.1 Hovedregel — et dokumentasjonskrav, utlendingsforskriften § 8-12

Det kreves som hovedregel at utlendingen fremskaffer dokumentasjon på sin identitet for å få oppholdstillatelse etter utl. § 38, jf. utf. § 8-12 første ledd og instruks Al-103/2009 Instruks om vurdering av identitet i saker etter utlendingsloven. Dette innebærer et krav til dokumentert identitet i tråd med retningslinjene i kapittel 4.1.

For barn som er født i Norge vil norsk fødselsattest i utgangspunktet være tilstrekkelig dokumentasjon på barnets identitet, forutsatt at begge foreldrenes identitet er sannsynliggjort eller dokumentert. Barnets identitet skal da registreres i samsvar med foreldrenes identitet, jf kapittel 6.6.1 andre avsnitt.

6.5.2 Unntak fra dokumentasjonskravet, utlendingsforskriften § 8-12 første ledd

UDI kan gjøre unntak fra dokumentasjonskravet dersom

  • søkerens identitet er sannsynliggjort og hans eller hennes hjemland mangler en fungerende sentraladministrasjon, eller det av andre grunner er umulig å fremskaffe originalt gyldig pass eller annen tilsvarende legitimasjon med tilstrekkelig notoritet, se utf. § 8-12 første ledd bokstav a,

eller dersom

  • søkerens identitet er sannsynliggjort og hensynet til hans eller hennes sikkerhet tilsier at vedkommende ikke kan kreves å kontakte hjemlandets myndigheter, se utf. § 8-12 første ledd bokstav b. For hvilke vurderinger som ligger til grunn for at søkerens ”sikkerhet tilsier” se kapittel 6.1.1 og 6.1.2.

Ved vurderingen av om identiteten i slike tilfeller som nevnt i bokstav a og b er sannsynliggjort, skal saksbehandler se hen til kulepunktene under kapittel 6.4.

Dersom søkeren ikke fremlegger tilstrekkelig dokumentasjon på sin identitet eller faller inn under unntakene i bokstav a eller b, er den klare hovedregelen at UDI skal avslå søknaden på dette grunnlaget.

Når UDI skal behandle saker om unntak fra dokumentasjonskravet i utf. § 8-12 første ledd, skal saksbehandleren først konkludere med at det foreligger enten sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket før en går videre til en eventuell vurdering av dokumentasjonskravet.

Eksempler på at det etter utf. § 8-12 første ledd bokstav a ”av andre grunner” er umulig å fremskaffe originalt gyldig pass eller annen tilsvarende legitimasjon med tilstrekkelig notoritet, kan etter en konkret vurdering være der:

  • Det er gitt en tillatelse etter utl. § 38 der restfarebetraktninger etter tidligere praksis har vært et moment i vurderingen for at tillatelse er gitt.

  • Et medfølgende barn kommer sammen med bare en av foreldrene. Dersom man trenger samtykke eller lignende fra begge foreldre for å få utstedt ID-dokumenter, kan det være aktuelt å gjøre unntak hvis man ikke ønsker å kontakte den andre forelderen på grunn av familievold eller liknende forhold, eller der den andre forelderen er ukjent eller ikke mulig å komme i kontakt med.

  • Søkeren er født og oppvokst i en flyktningleir i et annet land enn hjemlandet.

6.5.3 Unntak fra dokumentasjonskravet - begrensede tillatelser, utlendingsforskriften § 8-12 annet ledd

Utlendingsforskriften § 8-12 annet ledd åpner for ytterligere unntak. I noen særlige tilfeller er det på det rene at det foreligger spesielt sterke menneskelige hensyn som taler mot å returnere søkeren til hjemlandet. Dette gjelder selv om søkerens identitet ikke er sannsynliggjort, og/eller selv om søkeren ikke har medvirket til å avklare identiteten i den grad loven forutsetter. Dette kan være tilfelle når de sterke menneskelige hensynene knytter seg til barn eller dreier seg om svært alvorlige helsemessige forhold. I slike tilfeller kan UDI vurdere å gi en tillatelse som er begrenset, se utl. § 38 femte ledd. En tillatelse som er begrenset mot familieinnvandring og permanent oppholdstillatelse innebærer blant annet at søkeren ikke kan bosettes, og at søkeren ikke er omfattet av introduksjonslovens bestemmelser om rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap, yrkesrettete tiltak mv.

Om fornyelser av begrensede tillatelser, se UDI rundskriv RS 2013-017 Fornyelse av tillatelser etter utl. § 38 (5) som er begrenset på grunn av tvil om identitet eller udokumentert identitet og instruks fra Justis- og politidepartementet GI-10/2011 Instruks om fornyelse av begrensede tillatelser etter utl. § 38 i asylsaker der det ikke er fremlagt dokumentasjon på identitet.

Det er klare ulemper med å ha en stor gruppe personer med begrensede tillatelser i Norge. Blant annet kan dette vanskeliggjøre integreringen. UDI skal ta dette i betraktning når de vurderer om tillatelsen skal gjøres begrenset.

6.5.4 Unntak fra dokumentasjonskravet — tillatelser uten begrensninger, utlendingsforskriften § 8-12 annet ledd

Det følger forutsetningsvis av utf. § 8-12 annet ledd at UDI helt unntaksvis kan innvilge tillatelse uten begrensninger etter utl. § 38, selv når søkeren ikke faller inn under § 8-12 første ledd, herunder at den oppgitte identiteten ikke er sannsynliggjort. Terskelen for å gi en slik tillatelse er høyere enn det som skal til for å gi en begrenset tillatelse etter utl. § 38 femte ledd. I slike tilfeller skal det begrunnes særskilt hvorfor man likevel gir en ordinær tillatelse, og det må dokumenteres hvilke forsøk søkeren har gjort for å avklare sin identitet, herunder legge fram dokumentasjon på identitet. I de tilfelle det gis tillatelse uten begrensinger uten at oppgitt identitet er sannsynliggjort skal det gå fram av vedtaket og registreringer i DUF at søkers identitet ikke er sannsynliggjort, jf. kapittel 5.3.

Det må foretas en konkret helhetsvurdering av om det helt unntaksvis kan gis en tillatelse uten begrensinger når søkeren ikke faller inn under § 8-12 første ledd, der momenter det kan legges vekt på er om:

  • Det dreier seg om særlige tilfeller med spesielt sterke menneskelige hensyn, for eksempel knyttet til barn eller helse. For barn som er født utenfor Norge kan det for eksempel legges vekt på om begge foreldrene har lagt fram dokumentasjon på identitet og fått en ordinær tillatelse, og det ikke er tvil om relasjonen mellom foreldre og barn.

  • Søkeren har gjort sitt beste for å klarlegge sin identitet, men har likevel ikke lykkes i å fremskaffe dokumenter eller på annen måte klarlagt sin identitet.

  • UDI ikke kan forvente at begrensningene stimulerer søkeren til å fremlegge dokumentasjon på identitet eller på annen måte klarlegge sin identitet, for eksempel fordi det er kjent for UDI at gruppen som søkeren tilhører vanskelig kan fremskaffe dokumenter fra sitt hjemland.

  • Søkeren har hatt svært lang botid i Norge med oppholdstillatelse, Dette kan bare vektlegges som ett av flere hensyn, og kan i utgangspunktet ikke alene danne grunnlag for unntak fra dokumentasjonskravet. Hensynet er mest aktuelt for barn der lengden av barnets opphold i Norge, sammenholdt med barnets alder, kan tillegges særlig vekt. Det samme gjelder søkere som kom hit som barn og som har vært her i mange år, men har blitt voksne på vedtakstidspunktet.

6.6. Vurderingen av identitet når søkeren er medfølgende barn

Dersom søkeren er barn kan det oppstå særskilte problemstillinger hvis barnets foreldre ikke har dokumentert eller sannsynliggjort sin identitet, eller barnet ikke har fremlagt tilstrekkelig dokumentasjon på sin identitet.

6.6.1 Dokumentasjonskrav når søkeren er barn

Som utgangspunkt skal også barn fremlegge dokumentasjon på sin identitet. Denne plikten til å fremlegge dokumenter gjelder innenfor de rammer som er omtalt i punktene over.

Barn som er født i Norge får norsk fødselsattest. Dette vil i utgangspunktet være tilstrekkelig dokumentasjon på barnets identitet, forutsatt at begge foreldrenes identitet er sannsynliggjort eller dokumentert. Barnets identitet skal da registreres i samsvar med foreldrenes identitet. Når bare en av foreldrene bor i Norge på vedtakstidspunktet er det tilstrekkelig at denne forelderens identitet er sannsynliggjort eller dokumentert, og barnet får statsborgerskap etter vedkommende. Når forelderen som ikke bor i Norge har oppholdt seg her tidligere med ID-tvil kan ikke barnet uten videre anses å ha sannsynliggjort eller dokumentert identitet, og det må gjøres en konkret helhetsvurdering av barnets identitet.

Hvis barnet er født i utlandet må det i utgangspunktet dokumentere sin identitet i tråd med retningslinjene i kapittel 4.1. Se dog punkt 6.4 og 6.5.

Retningslinjene i kapittel 6.6.2, og der medfølgende barn er omtalt i kapittel 6.5.2 og 6.5.4, gjelder både barn født i Norge og i utlandet med mindre dette er presisert særskilt.

Dersom det knytter seg usikkerhet til slektskapsforholdet mellom barn og foreldre, bør det vurderes om det skal utføres en DNA-test, se UDI rundskriv RS 2010-035 Retningslinjer for DNA-analyse i forbindelse med søknad om familieinnvandring – utl. § 87.

6.6.2 Spørsmål knyttet til avledet ID-tvil for barn

Barns identitet er i utgangspunktet avhengig av foreldrenes identitet. Barn avleder ID-tvil fra sine foreldre. Hvis begge foreldrene ikke har dokumentert eller sannsynliggjort sin identitet, vil barnet i utgangspunktet heller ikke ha dokumentert eller sannsynliggjort sin identitet. Unntak gjelder dersom barnet fremlegger eget pass eller annet reisedokument som er godkjent for innreise til Norge. Fremleggelse av pass for barnet kan også bidra til ID-tvil på en eller begge foreldre, for eksempel når barnet har framlagt et pass fra et land som barnet og foreldrene ikke skal være borger av. Dersom bare den ene av foreldene har dokumentert eller sannsynliggjort identitet må det vurderes konkret hvilken betydning dette får for vurderingen av barnets identitet. Hvis barnet får statsborgerskap fra den av foreldrene som har dokumentert eller sannsynliggjort sin identitet skal barnets identitet som utgangspunktet også anses å være dokumentert eller sannsynliggjort. Ved denne vurderingen må det undersøkes om barnet etter hjemlandets lovgivning får statsborgerskap etter den aktuelle forelderen, og hva som må til for at barnet skal få dette. Dersom det er krav om at foreldrene må foreta en handling for at barnet skal få slikt statsborgerskap, for eksempel søke eller sende melding, skal det som utgangspunkt bes fremlagt dokumentasjon på at dette er gjort. Krav om å fremlegge slik dokumentasjon kan imidlertid unnlates på bakgrunn av landkunnskap om mulighetene til å få slik dokumentasjon og hvilke muligheter foreldrene har til å oppsøke nærmeste utenriksstasjon. Der barnet får statsborgerskap etter begge foreldrene kan vurderingen av barnets identitet følge den forelderen som har best vurdering av identitet. Vurderingene i dette avsnittet gjelder både tilfelle der foreldrene har forskjellig statsborgerskap og der de har samme statsborgerskap.

I noen saker fremgår det av referansepersonens vedtak at identiteten ikke er dokumentert eller sannsynliggjort, men hovedpersonen har likevel fått en ubegrenset tillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse jf. kapittel 6.5.4. I slike tilfeller foreligger det ID-tvil for hovedpersonen. Rimelighetsgrunner taler for at barnet ikke blir dårligere stilt enn forelderen. Når det hefter ID-tvil ved hovedpersonen og denne likevel innvilges tillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, skal barnet ikke få noen dårligere tillatelse enn forelderen. Barnets identitet kan likevel ikke registreres som dokumentert eller sannsynliggjort.

6.6.3 Barn født av foreldre med begrenset tillatelse

Dersom barnet er født i Norge av foreldre med begrenset tillatelse, vil det ikke ha krav på oppholdstillatelse på grunnlag av reglene om familieinnvandring. Hvis foreldrene søker om beskyttelse på vegne av barnet, kan det imidlertid være aktuelt å gi tillatelse etter utl. § 38. UDI må da vurdere om tillatelsen skal begrenses på grunn av tvil om barnets identitet, se bestemmelsens femte ledd, eller på grunn av manglende dokumentasjon på identitet, jf. utf. § 8-12. Se punkt 6.5.

6.7. Vurderingen av ID-opplysninger i negative vedtak

Resultatet i vedtak ved søknader om beskyttelse vil ofte avhenge av om UDI kan legge til grunn søkerens opplysninger om identitet. Dersom søkerens anførsler uansett ikke vil gi grunnlag for opphold i Norge, behøver imidlertid ikke UDI å ta særlig stilling til søkerens ID-opplysninger.

6.8. Rett til å ta arbeid for asylsøkere (RAA)

Asylsøkere kan gis rett til å ta arbeid mens søknaden om beskyttelse er til behandling, jf. utl. § 94 jf. utf. § 17-26.

Det er et grunnvilkår at det ikke er tvil om søkerens identitet, jf utl. § 94 første ledd bokstav b. For vurderinger av hvorvidt det foreligger ID-tvil, viser vi til UDI rundskriv RS 2010-180 Rett til å ta arbeid for asylsøkere utl. § 94 og utf. § 17-26.

Det er videre et vilkår at asylsøkeren fremlegger godkjent reisedokument eller nasjonalt ID-kort jf. utf. § 17-24 første ledd. De nevnte dokumenter må være fremlagt i original og være gyldige på søknadstidspunktet. De behøver imidlertid ikke være gyldige på vedtakstidspunktet. Hva som er godkjente reisedokumenter fremgår av utl. § 8, jf. utlendingsforskriften kapittel 2. De nasjonale ID-kortene må ha nødvendig notoritet og inneholde tilstrekkelige sikkerhetsdetaljer for å bli godkjent av UDI.

Det kan gjøres unntak fra kravet om dokumentasjon for søkere som kommer fra land som ikke utsteder reisedokumenter eller nasjonale ID-kort, jf utf. § 17-24 annet ledd. Unntaket er snevert.

Vurderingen av søkerens identitet er foreløpig og ikke bindende for senere vedtak etter utlendingsloven. Se UDI rundskriv RS 2010-180 for øvrige vilkår og vurderinger.

7. Oppholdstillatelse

7.1. Utgangspunkter

Hovedregelen er at personer som søker oppholdstillatelse må dokumentere sin identitet ved å legge fram pass eller annet legitimasjonspapir utstedt av offentlig myndighet, se utf. § 10-2 annet ledd. Dette innebærer et krav til dokumentert identitet i tråd med kapittel 4.1. I visse saker, for eksempel saker om familieinnvandring, må det likevel tas hensyn til at enkelte søkere kommer fra land hvor det ikke er mulig å få utstedt pass eller andre reisedokumenter som er godkjent for innreise til Norge. I det tilfellet hvor søkeren kommer fra et land hvor det etter utlendingsmyndighetenes kjennskap vil være umulig å fremskaffe slike dokumenter, kan søknaden vurderes på bakgrunn av om den oppgitte identiteten er sannsynliggjort, jf. kapittel 4.2. Hvor strenge krav det skal stilles til sikkerheten for at det er oppgitt riktig identitet, må vurderes i forhold hva slags type sak det er tale om.

7.2 Førstelinjens oppgaver i den innledende saksbehandlingen

Utenriksstasjonene og politidistriktene (førstelinjen) har et overordnet og generelt ansvar for å kontrollere identiteten ved søknader om oppholdstillatelse. Det er førstelinjen som foretar den innledende klarlegging av en søkers identitet i oppholdssaker, og skal sørge for at alle ID-opplysninger de innhenter blir korrekt og fullstendig registrert i Datasystemet for utlendings- og flyktningesaker (DUF). Omtalen av utenriksstasjonenes og politidistriktenes oppgaver gjelder henholdsvis ved søknad fra utlandet og fra riket, med mindre noe annet særskilt er nevnt.

7.2.1 Politidistriktenes oppgaver

Politidistriktenes kapasitet til å kontrollere identitet varierer, og hvilket teknisk utstyr politidistriktene har til disposisjon i arbeidet er forskjellig. I en periode vil politidistriktene derfor ha ulike forutsetninger for å utføre de oppgavene som følger av dette kapitlet. Politidistriktene skal i denne perioden utføre disse oppgavene så langt det er mulig ut fra deres kompetanse og hvilket teknisk utstyr de disponerer.

  1. Politidistriktet skal veilede søkeren om vedkommendes plikt til å dokumentere sin identitet ved å legge fram pass eller annet legitimasjonspapir utstedt av offentlig myndighet, se utf. § 10-2 annet ledd.

  2. Ved søknader fra riket skal politidistriktene foreta en person- og dokumentkontroll av fremlagte ID-dokument i tråd med retningslinjene i UDI rundskriv RS 2011-040 Personkontroll og kontroll av originale identitetsdokument ved søknader om visum og oppholdstillatelse. Det samme gjelder ved søknader om fornyet og permanent oppholdstillatelse der fremlagt ID-dokument ikke er kontrollert tidligere.

  3. Politidistriktet skal skanne inn alle ID-dokumenter i eSak og korrespondansene skal registreres i DUF. Det er ikke nødvendig å skanne inn sider i pass som er helt blanke. Politiet må registrere om det er originaldokumenter eller kopier som er skannet inn. Dersom politiet får inn opplysninger eller dokumenter om en søkers identitet når saken er til behandling hos UDI, må opplysningene og skannet kopi av dokumentene oversendes UDI i eSak. Retningslinjer for skanning av ID-dokumenter er gitt i veileder fra Politidirektoratet Hvordan skanne inn ID-dokumenter (ekstern lenke til nidsenter.no, krever pålogging).


  4. Dersom politidistriktet får inn opplysninger eller dokumenter om en asylsøkers identitet når saken er til behandling hos UDI, må opplysningene og skannet kopi av dokumentene oversendes UDI i eSak. I de tilfellene søkeren legger fram dokumenter ved oppmøte skal det vurderes tatt beslag i dokumentet etter utl. § 104, og det skal tas en rutinemessig kontroll med det utstyr politidistriktet har til rådighet. Det samme gjelder der politidistriktet får inn ID-dokumenter ved søknad om fornyet oppholdstillatelse der søker har begrenset tillatelse etter utl. § 38 femte ledd på grunn av identitet jf. UDI rundskriv RS 2013-017 Fornyelse av tillatelser etter utlendingsloven § 38 (5) som er begrenset på grunn av tvil om identitet eller udokumentert identitet.

  5. Politidistriktet skal ta foto av søker på samme måte som for passbilder jf. passforskriften § 4 og retningslinjer i veileder fra Politidirektoratet og Nasjonalt ID-senter Hvordan ta bilde? (ekstern lenke til nidsenter.no, krever pålogging).


  6. Ved førstegangssøknader fra riket skal politidistriktene på eget initiativ ta intervju av søkeren og eventuelle referansepersoner før søknaden oversendes UDI for videre behandling, dersom det er grunn til å tvile på opplysningene i søknaden. I saker der det foreligger motstridende opplysninger om søkers identitet eller andre forhold som gir grunn til å tvile på søkers identitet, skal politiet som hovedregel foreta et intervju der søker gir en forklaring om de forhold som skaper ID-tvil jf. kapittel 4.1.2. Det følger også av UDI rundskriv RS 2011-040 om person- og dokumentkontroll kapittel 3.3.1 bokstav c) at det i saker med motstridende ID-opplysninger skal foretas en utvidet person- og dokumentkontroll. Det samme gjelder der politiet mottar søknader om fornyet eller permanent oppholdstillatelse.

  7. I saker med motstridende ID-opplysninger skal politidistriktet før oversendelse av saken til UDI vurdere om det er behov for å innhente ytterligere ID-dokumenter og kontrollere disse i tråd med det som framgår av kapittel 4.1.2. Dette gjelder alle typer søknader om oppholdstillatelse, inkludert fornyet og permanent oppholdstillatelse.

  8. I porteføljer av saker fra land hvor det tidligere har vært avdekket saker der søkere har gitt uriktige opplysninger om identitet, herunder om nasjonalitet, bør politiet gjøre en utvidet kontroll av søkers identitet. Dette vil være mest aktuelt ved søknader om fornyet og permanent oppholdstillatelse, der saksbehandlers erfaringer og kunnskap fra tidligere saker danner grunnlag til å initiere spørsmål for innledende undersøkelser, som igjen kan danne grunnlag for konkret mistanke. Hva en slik utvidet kontroll bør bestå i vil avhenge av erfaringer med den enkelte porteføljen, og saksbehandler bør i slike tilfelle søke assistanse hos andrelinje på ID-arbeid i politidistriktet. Politiet lager en rapport i saken hvor det framgår hvorfor det er gjort utvidet kontroll av søkers identitet, hva som har blitt foretatt av IDundersøkelser og utfallet av disse. Rapporten skal skannes inn i e-Sak.

  9. Dersom søkeren ikke har reisedokumenter må politidistriktet vurdere:

- Om søkeren faller inn under unntaket for søkere fra land som ikke utsteder gyldige reisedokumenter.

- Hvis søkeren ikke kan unntas etter første strekpunkt bes søkeren forklare hvorfor vedkommende ikke har reisedokument, og oppfordres til å fremlegge andre dokumenter fra hjemlandet som kan styrke ID-opplysningene. Har søkeren en nasjonalitet som tilsier at søkeren normalt burde hatt hjemlandets reisedokument, og ingen troverdig grunn til hvorfor dette ikke er fremlagt, skal politiet informere søkeren om at reisedokument bør skaffes før søknaden innleveres. Ønsker søkeren allikevel å levere søknaden skal han eller hun informeres om at manglende reisedokument kan føre til avslag. Troverdige grunner til ikke å ha reisedokument vil være at søkerens referanseperson har beskyttelse i Norge på grunn forholdet til hjemlandets myndighet, og at søkeren vil fylle vilkårene for avledet status i Norge hvis søknad om familieinnvandring blir innvilget. Opplyser søkeren selv å være forfulgt av hjemlandets myndigheter og ikke kan kontakte dem for å få reisedokument, kan det også være en troverdig grunn til å ikke ha hjemlandets reisedokument, hvis dette er i tråd med politiets landkunnskap. De oppgitte grunnene til at reisedokument ikke fremlegges skal fremgå av saksdokumentene, enten i et intervju eller et forvaltningsnotat.

- I begge ovennevnte tilfelle kan politidistriktet stille kontrollspørsmål til søkeren for å kontrollere søkerens opplysninger om nasjonalitet, navn, fødselsdato og familierelasjon. Resultatet av denne kontrollen må formidles til UDI ved at det går frem om svarene på kontrollspørsmålene styrker eller svekker søkerens øvrige ID-opplysninger, eller om de verken svekker eller styrker disse.

- Dersom søkere ikke har reisedokumenter, må politiet vurdere bortvisning eller utvisning. Vanlig utlendingskontroll, jf utlendingsloven § 21, kan gjennomføres for å kunne bringe lovligheten av oppholdet i Norge på det rene. Politiet vil vurdere om det er nødvendig med bruk av tvangsmidler.

7.2.2 Utenriksstasjonenes oppgaver

  1. Utenriksstasjonen skal veilede søkeren om vedkommendes plikt til å dokumentere sin identitet ved å legge fram pass eller annet legitimasjonspapir utstedt av offentlig myndighet, se utf. § 10-2 annet ledd.

  2. Utenriksstasjonen skal foreta en person- og dokumentkontroll av fremlagte ID-dokument i tråd med retningslinjene i UDI rundskriv RS 2011-040 Personkontroll og kontroll av originale identitetsdokument ved søknader om visum og oppholdstillatelse. Ved stasjoner der ekstern tjenesteyter tar i mot søknadene om oppholdstillatelse kan tjenesteyteren foreta personkontrollen.

  3. Utenriksstasjonen skal skanne inn alle ID-dokumenter i eSak og korrespondansene skal registreres i NORVIS. Ved stasjoner der ekstern tjenesteyter tar i mot søknadene om oppholdstillatelse kan tjenesteyteren skanne inn ID-dokumentene. Det er ikke nødvendig å skanne inn sider i pass som er helt blanke. Utenriksstasjonen må registrere om det er originaldokumenter eller kopier som er skannet inn. Dersom utenriksstasjonen får inn opplysninger eller dokumenter om en søkers identitet når saken er til behandling hos UDI, må opplysningene og skannet kopi av dokumentene oversendes UDI i eSak.

  4. Utenriksstasjonen skal ta foto av søker på samme måte som for passbilder, jf passforskriften § 4 og og retningslinjer i veileder fra Politidirektoratet og Nasjonalt ID-senter om kvalitetskrav til fotografier i pass (OBS: lenke kommer).

  5. Dersom søkeren ikke har reisedokumenter må utenriksstasjonen vurdere:

- Om søkeren faller inn under unntaket for søkere fra land som ikke utsteder gyldige reisedokumenter

- Hvis søkeren ikke kan unntas etter første strekpunkt bes søkeren forklare hvorfor vedkommende ikke har reisedokument, og oppfordres til å fremlegge andre dokumenter fra hjemlandet som kan styrke ID-opplysningene. Har søkeren en nasjonalitet som tilsier at søkeren normalt burde hatt hjemlandets reisedokument, og ingen troverdig grunn til hvorfor dette ikke er fremlagt, skal utenriksstasjonen informere søkeren om at reisedokument bør skaffes før søknaden innleveres. Ønsker søkeren allikevel å levere søknaden skal han eller hun informeres om at manglende reisedokument kan føre til avslag. Troverdige grunner til ikke å ha reisedokument vil være at søkerens referanseperson har beskyttelse i Norge på grunn forholdet til hjemlandets myndighet, og at søkeren vil fylle vilkårene for avledet status i Norge hvis søknad om familieinnvandring blir innvilget. Opplyser søkeren selv å være forfulgt av hjemlandets myndigheter og ikke kan kontakte dem for å få reisedokument kan det også være en troverdig grunn til å ikke ha hjemlandets reisedokument, hvis dette er i tråd med utenriksstasjonens landkunnskap. De oppgitte grunnene til at reisedokument ikke fremlegges skal fremgå av saksdokumentene, enten i et intervju eller et forvaltningsnotat.

- I begge ovennevnte tilfelle kan utenriksstasjonen stille kontrollspørsmål til søkeren for å kontrollere søkerens opplysninger om nasjonalitet, navn, fødselsdato og familierelasjon. Resultatet av denne kontrollen må formidles til UDI ved at det går frem om svarene på kontrollspørsmålene styrker eller svekker søkerens øvrige ID-opplysninger, eller om de verken svekker eller styrker disse.

7.3. Saker som gjelder familieinnvandring

7.3.1 Beviskrav

I saker om familieinnvandring vil det være grunn til å stille strengere beviskrav i saker som gjelder familieetablering gjennom nytt ekteskap, enn i saker som gjelder gjenforening av en allerede etablert familie, hvor den folkerettslige beskyttelsen av familiens enhet er sterkere.

7.3.2 Vurderingen av identitet når søkeren er barn

Når søkeren er barn kan det oppstå særskilte problemstillinger dersom barnets foreldre ikke har dokumentert eller sannsynliggjort sin identitet, eller dersom barnet ikke har levert den dokumentasjon som kreves for andre søkere fra samme land, normalt gyldig pass eller annet reisedokument som er godkjent for innreise til Norge.

7.3.2.1 Dokumentasjonskrav når søkeren er barn

Som utgangspunkt skal også barn fremlegge dokumentasjon på sin identitet. Denne plikten til å fremlegge dokumenter gjelder innenfor de rammer som er omtalt i punktene over.

Barn som er født i Norge får norsk fødselsattest. Dette vil i utgangspunktet være tilstrekkelig dokumentasjon på barnets identitet, forutsatt at begge foreldrenes identitet er sannsynliggjort eller dokumentert. Barnets identitet skal da registreres i samsvar med foreldrenes identitet. Der bare en av foreldrene bor i Norge på vedtakstidspunktet er det tilstrekkelig at denne forelderens identitet er sannsynliggjort eller dokumentert, og barnet får statsborgerskap etter vedkommende. Når forelderen som ikke bor i Norge har oppholdt seg her tidligere med ID-tvil kan ikke barnet uten videre anses å ha sannsynliggjort eller dokumentert identitet, og det må gjøres en konkret helhetsvurdering av barnets identitet.

Hvis barnet er født i utlandet må det i utgangspunktet fremlegges pass eller annet reisedokument som er godkjent for innreise til Norge.

Retningslinjene i kapittel 7.2.2.2 gjelder både barn født i Norge og i utlandet med mindre annet er presisert særskilt.

Dersom det knytter seg usikkerhet til slektskapsforholdet mellom barn og foreldre, bør det vurderes om det skal utføres en DNA-test, se UDI rundskriv RS 2010-035 Retningslinjer for DNA-analyse i forbindelse med søknad om familieinnvandring – utl. § 87.

7.3.2.2 Spørsmål knyttet til avledet ID-tvil for barn

Barns identitet er i utgangspunktet avhengig av foreldrenes identitet. Barn avleder ID-tvil fra sine foreldre, og dersom begge foreldrene ikke har dokumentert eller sannsynliggjort sin identitet, vil heller ikke barnet som utgangspunkt ha dokumentert eller sannsynliggjort sin identitet.

Dersom bare den ene av foreldene har dokumentert eller sannsynliggjort identitet må det vurderes konkret hvilken betydning dette får for vurderingen av barnets identitet. Hvis barnet får statsborgerskap fra den av foreldrene som har dokumentert eller sannsynliggjort sin identitet skal barnets identitet som utgangspunktet også anses å være dokumentert eller sannsynliggjort. Ved denne vurderingen må det undersøkes om barnet etter hjemlandets lovgivning får statsborgerskap etter den aktuelle forelderen, og hva som må til for at barnet skal få dette. Dersom det er krav om at foreldrene må foreta en handling for at barnet skal få slikt statsborgerskap, for eksempel søke eller sende melding, skal det som utgangspunkt bes fremlagt dokumentasjon på at dette er gjort. Krav om å fremlegge slik dokumentasjon kan imidlertid unnlates på bakgrunn av landkunnskap om mulighetene til å få slik dokumentasjon og hvilke muligheter foreldrene har til å oppsøke nærmeste utenriksstasjon. Der barnet får statsborgerskap etter begge foreldrene kan vurderingen av barnets identitet følge den forelderen som har best vurdering av identitet. Vurderingene i dette avsnittet gjelder både tilfelle der foreldrene har forskjellig statsborgerskap og der de har samme statsborgerskap.

I noen saker fremgår det av hovedpersonens vedtak at identiteten ikke er dokumentert eller sannsynliggjort, men hovedpersonen har likevel fått en tillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse. I slike tilfeller foreligger det ID-tvil for hovedpersonen. Rimelighetsgrunner taler for at barnet ikke blir dårligere stilt enn forelderen. Når det hefter ID-tvil ved hovedpersonen og denne likevel innvilges tillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, skal barnet ikke få noen dårligere tillatelse enn forelderen. Barnets identitet kan likevel ikke registreres som dokumentert eller sannsynliggjort.

Hovedpersonen kan ha en fått tillatelse som er begrenset på grunn av at identiteten ikke er dokumentert eller sannsynliggjort. Barnet vil da i utgangspunktet falle utenfor de kategorier som har rett til oppholdstillatelse, jf. utl. §§ 42 og 40 første ledd, og må i stedet vurderes etter bestemmelsene om sterke menneskelige hensyn, jf utl. § 38 første og femte ledd, eventuelt utl. § 49 første og fjerde ledd. Dersom det vurderes å gi en tillatelse til barnet så vil denne måtte begrenses både fordi hovedpersonen har begrenset tillatelse og fordi barnet normalt selv ikke har dokumentert eller sannsynliggjort sin identitet.

7.3.3 Saker der søkeren er i konflikt med hjemlandets myndigheter

Denne problemstillingen er aktuell når det søkes om familieinnvandring med hovedperson som har beskyttelse, eller når det foreligger opplysninger om at søkeren selv er i konflikt med hjemlandets myndigheter.

7.3.3.1 Hovedpersonen har beskyttelse i Norge

I familieinnvandringssaker kreves det ikke at søkeren fremlegger pass eller andre reisedokumenter som er godkjent for innreise til Norge når søkeren har rett til oppholdstillatelse som flyktning etter utl. § 28 sjette ledd.

Dette gjelder i utgangspunktet ektefelle, samboer og barn som fyller vilkårene for rett til oppholdstillatelse etter utl. §§ 40-42, jf. utl. § 28 sjette ledd og utf. § 7-2. Forutsetningen er at hovedpersonen har tillatelse på grunn av et beskyttelsesbehov, jf. utl. § 28. Saksbehandleren må vurdere konkret om søkeren skal innvilges passérbrev ved innvilgelse av tillatelse etter utl. §§ 40 til 44 når søkeren fyller vilkårene for avledet status og ikke har reisedokument fra før.

Søkere som omfattes av unntakene i utf. § 7-2 første ledd bokstav a til b må likevel fremlegge pass eller andre reisedokumenter som er godkjent for innreise til Norge. Ved vurderingen av om søkeren har et annet statsborgerskap enn hovedpersonen etter § 7-2 første ledd bokstav b skal situasjonen på vedtakstidspunktet legges til grunn.

7.3.3.2. Søkeren er selv i konflikt med hjemlandets myndigheter

Dette vil typisk være aktuelt å vurdere når det er opplyst at søkeren selv befinner seg i flyktningleir. Forholdet til hjemlandets myndigheter må også vurderes når søkeren påberoper seg det.

Når søkeren befinner seg i flyktningleir og er registrert av UNHCR som flyktning legges det til grunn at søkeren er i konflikt med hjemlandets myndigheter med mindre vi har holdepunkter for noe annet. Det skal da ikke kreves at søkeren fremlegger reisedokumenter.

Dersom søkeren ikke er registrert som flyktning av UNHCR foretas det en konkret vurdering av om søkerens opplysninger om konflikt med hjemlandets myndigheter fremstår som tilstrekkelig sannsynlige. Utlendingspass eller tilsvarende som er utstedt av andre land, for eksempel i Europa eller Afrika, anses som en dokumentasjon på hvilke opplysninger søkeren har gitt om sin identitet til det aktuelle landet, så lenge det ikke foreligger konkret informasjon om at søkerens identitet er avklart før utstedelse av dokumentet.

Det må uansett tas en selvstendig vurdering av om familierelasjonen er dokumentert eller sannsynliggjort.

7.3.4 Saksbehandlingen når det mangler dokumentasjon eller opplysninger om identitet, eller når det foreligger motstridende opplysninger

Punktet tar for seg noen typetilfeller av manglende eller motstridende informasjon, men tar ikke sikte på å gi noen uttømmende regulering av saksbehandlingen i disse tilfellene.

Det er ikke uvanlig at tidligere asylsøkere med negativt vedtak søker familieinnvandring fra riket etter å ha inngått ekteskap i Norge eller fordi vedkommende har fått barn, og barnet er norsk statsborger eller har oppholdstillatelse i Norge. Det forhold at søkeren har fått avslag på sin søknad om beskyttelse, viser at vedkommende ikke har et beskyttelsesbehov og kan kontakte hjemlandets myndigheter for å skaffe dokumentasjon på sin identitet.

For å kunne inngå ekteskap i Norge følger det av ekteskapsloven § 5 bokstav a at en utlending må ha lovlig opphold i Norge. Utlendingen må legge fram dokumentasjon på identitet for folkeregistermyndigheten som prøver ekteskapsvilkårene. Den samme dokumentasjonen skal i slike tilfeller kreves vedlagt søknaden om oppholdstillatelse. Saksbehandleren i UDI må vurdere notoriteten av dokumentene og hvorvidt opplysningene skal verifiseres dersom dette ikke er blitt gjort av folkeregistermyndigheten. Dersom familierelasjonen ikke er registrert i folkeregisteret kan relasjonen mellom søkeren og barnet bekreftes gjennom DNA-test.

I noen tilfeller der familiemedlemmer søker gjenforening fra utlandet med en person bosatt i Norge stemmer ikke opplysningene søkerne gir overens med de opplysningene referansen ga om familierelasjoner da vedkommende kom til Norge. For eksempel kan referansens opplysninger om navn på barn være uoverensstemmende med navnet på barna som søker familiegjenforening. Referansen må i så fall gi en forklaring på uoverensstemmelsen og disse må vurderes i lys av andre momenter i saken. Saksbehandleren må vurdere om en DNA-test skal tas, se RS 2010-035.

7.4. Særlig om saker som gjelder innvandring på grunnlag av arbeid eller studier

I saker som gjelder arbeidsinnvandring og studier vil det normalt ikke være rom for å fravike kravet til dokumentert identitet ved fremleggelse av pass eller annet reisedokument som er godkjent for innreise til Norge.

7.5. Konsekvenser av at identiteten ikke er dokumentert eller sannsynliggjort

7.5.1 Hovedregel

Søknad om oppholdstillatelse, herunder familieinnvandring, fra personer som ikke kan sannsynliggjøre sin identitet, skal som hovedregel avslås. Avslaget skal hjemles i utl. § 59, utl. § 83 og utf. §§ 17-7 og 10-2 annet ledd. Det må vurderes konkret i saken om de bestemmelser som gir utlendingen en plikt til å fremlegge pass, særlig utl. § 17 første ledd bokstav a og § 108 første ledd bokstav a, også kan komme til anvendelse.

Det forhold at søkeren ikke kan sannsynliggjøre sin identitet, vil også medføre at troverdigheten til/av søkerens øvrige opplysninger i saken svekkes. I familieinnvandringssaker vil søknaden også bli avslått dersom familierelasjonen ikke er bekreftet eller sannsynliggjort, selv om det ikke hersker tvil om søkerens øvrige oppgitte opplysninger om identitet, som navn, fødselsdato og statsborgerskap, fordi et avgjørende ID-element i familieinnvandringssaker er familierelasjonen. Motsatt kan en DNA-test bevise at relasjonen mellom foreldre og barn er korrekt, og kan bidra til å dokumentere identitet, men sier ingenting om øvrige ID-elementer.

7.5.2 Unntak - begrenset tillatelse i oppholdssaker etter utlendingsloven § 38 femte ledd

Når søkeren ikke har dokumentert eller sannsynliggjort sin identitet i oppholdssaker, er vilkårene for en tillatelse etter rettighetsbestemmelsene ikke oppfylt. Det skal likevel vurderes om sterke menneskelige hensyn taler for å gi en tillatelse i medhold av utl. § 38 første og femte ledd jf utf. § 8-12 siste ledd. Tillatelsen kan i så tilfelle begrenses mot permanent oppholdstillatelse og familieinnvandring, jf utl. § 38 femte ledd. Tillatelsen kan i medhold av samme bestemmelse også begrenses mot fornyelse. Det skal generelt mye til for å gi en slik begrenset tillatelse. Momenter av betydning vil særlig være hensynet til barn og muligheten for familien til å bo sammen i et annet land. Det vil ha betydning om barnet er norsk eller utenlandsk statsborger.

Det vil også ha betydning om en begrenset tillatelse vil medføre at identiteten vil bli avklart ved fornyet oppholdstillatelse eller søknad på nytt grunnlag, eller om det må forventes at identiteten ikke kommer til å bli avklart. Det skal i det siste tilfellet mer til for å gi en begrenset tillatelse og hovedregelen er at søknaden skal avslås.

I særlige tilfelle der det foreligger spesielt sterke menneskelige hensyn, for eksempel knyttet til barn eller helse, må det foretas en konkret helhetsvurdering av om det kan gis en tillatelse uten begrensing når søkeren ikke faller inn under § 8-12 første ledd. Momenter det kan legges vekt på i denne vurderingen er om:

  • Søkeren har gjort sitt beste for å klarlegge sin identitet, men likevel ikke har lykkes i å fremskaffe dokumenter eller på annen måte klarlagt sin identitet.

  • UDI ikke kan forvente at begrensningene stimulerer søkeren til å fremlegge dokumentasjon på identitet eller på annen måte klarlegge sin identitet, for eksempel fordi det er kjent for UDI at gruppen som søkeren tilhører vanskelig kan fremskaffe dokumenter fra sitt hjemland.

Om fornyelser av begrensede tillatelser, se UDI rundskriv RS 2013-017 Fornyelse av tillatelser etter utlendingsloven § 38 (5) som er begrenset på grunn av tvil om identitet eller udokumentert identitet.

8. Reisebevis og utlendingspass

Dette kapitlet omhandler bare vurderingen av identitet ved utstedelse av reisebevis og utlendingspass, men ikke øvrige krav til utstedelse.

Et reisebevis eller utlendingspass er ikke i seg selv et ID-dokument, og at det utstedes slike reisedokument betyr ikke at utlendingsmyndighetene dermed fastslår med sikkerhet at utlendingens identitet er korrekt. Det blir ikke tatt stilling til utlendingens identitet på nytt ved utstedelsen av slike reisedokumenter med mindre det foreligger nye ID-opplysninger, men man bygger på den vurderingen av identitet utlendingsmyndighetene gjorde når det ble gitt førstegangstillatelse. Reisebevis for flyktninger og utlendingspass er imidlertid gyldig legitimasjon etter hvitvaskingsregelverket, jf. lov om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering mv av 3. juni 2009, og kan brukes både ved åpning av ordinær bankkonto, for ordinær betalingsformidling og ved utstedelse av bankkort med bilde og BankID. Reisebevis og utlendingspass fungerer i realiteten som ID-dokumenter også på andre områder i det norske samfunnet, og sannsynligvis også utenfor Norge, for eksempel for flyselskaper og andre lands myndigheter.

Etter utf. § 12-1 første ledd bokstav b kan reisebevis nektes utstedt når ”det er tvil om utlendingens identitet”. Etter utf. § 12-5 femte ledd kan utlendingspass nektes utstedt når det foreligger forhold som nevnt i § 12-1 første ledd. Reisebevis og utlendingspass kan følgelig nektes utstedt på de samme vilkårene.

Dersom ”det er tvil om utlendingens identitet”, skal reisebevis eller utlendingspass som hovedregel avslås. Med ”tvil om identitet” menes at identiteten ikke er sannsynliggjort. Dette innebærer at utlendingens opplysninger om identitet i førstegangstillatelsen legges til grunn, dersom det ikke er holdepunkter for annet. Konkrete holdepunkter kan for eksempel være om søkeren anmoder om å endre de registrerte ID-opplysningene og utstede reisedokument på en annen identitet enn den som vedkommende allerede er registrert med. Saksbehandleren må da vurdere om utlendingen tidligere har gitt uriktige opplysninger til utlendingsmyndighetene, om det er grunnlag for tilbakekall av den gitte tillatelsen og/eller grunnlag for utvisning. Det skal videre vurderes om forholdet skal anmeldes, se UDI rundskriv RS 2010-021 om politianmeldelser.

Dersom utlendingens identitet ikke er sannsynliggjort, kan reisebevis eller utlendingspass innvilges i helt spesielle tilfeller, for eksempel hvis det foreligger særlig sterke velferdsgrunner for at utlendingen skal kunne foreta én enkeltstående reise. Det skal skrives i vedtaket hvor utlendingen skal reise og at reisedokumentet kun gjøres gyldig for én enkeltreise til det eller de aktuelle landene utlendingen skal besøke, se utf. §§ 12-2 og 12-6.

I tilfeller hvor en utlending innvilges begrenset tillatelse etter utl. § 38, jf utf. § 8-12 første ledd, med krav om framleggelse av nasjonalitetspass for å dokumentere identitet, kan det samtidig innvilges utlendingspass for en enkeltreise dersom hjemlandets ambassade ligger i utlandet. Dette gjelder selv om det ikke er søkt spesifikt om dette og uavhengig av om det ble innvilget utlendingspass for enkeltreise ved førstegangstillatelse.

Utlendingspass for enkeltreise kan innvilges selv om det er tvil om søkerens identitet. Utlendingspasset gjøres som hovedregel gyldig for ut oppholdstillatelsens varighet, men ikke lenger enn for ett år,, og for en reise, jf. utf. §§ 12-5 tredje ledd og 12-6 annet og sjette ledd, slik at søkeren kan reise til hjemlandets ambassade eller hjemlandet og få utstedt pass. I perioden mellom 1990 og begynnelsen av 2000-tallet ble det i en del tilfeller innvilget reisedokumenter til søkere selv om det var kjent for utlendingsmyndighetene at det forelå tvil om utlendingens identitet. Disse reisedokumentene har senere blitt fornyet selv om utlendingens identitet ikke har blitt sannsynliggjort. I de tilfellene der utlendingen fikk innvilget reisedokument på 1990- og tidlig på 2000-tallet, til tross for at utlendingsmyndighetene kjente til de forholdene som tilsa at identitet ikke var sannsynliggjort, skal ikke adgangen til å nekte fornyelse av reisedokument benyttes med mindre særlige forhold tilsier det. Det kan eksempelvis være aktuelt å nekte fornyelse for eksempel dersom utlendingens statsborgerskap ikke er sannsynliggjort. Se instruks fra Justisdepartementet GI-11/2010 om krav til sannsynliggjort identitet ved fornyelse av reisedokument.

9. Fornyelse av oppholdstillatelse og permanent oppholdstillatelse

Det følger av utl. § 38 femte ledd og utf. § 8-12, AIDs instruks AI-103/2009 og kapitlene 6 og 7 i dette rundskrivet at det som utgangspunkt ikke skal gis en førstegangstillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse uten at oppgitt identitet er dokumentert eller anses som sannsynliggjort. Dette innebærer at det også ved senere søknad om fornyet eller permanent oppholdstillatelse skal stilles krav til dokumentert eller sannsynliggjort identitet. Kravet til identitet ved søknad om fornyet eller permanent oppholdstillatelse bygger på at det er stilt krav til søkerens identitet ved tidligere tillatelser. Har det vært krav til sannsynliggjort identitet for søker ved tidligere tillatelser gjelder tilsvarende krav ved fornyet eller permanent oppholdstillatelse. Det tas ikke stilling til søkerens identitet på nytt da dette er gjort ved førstegangstillatelsen, med mindre det foreligger nye opplysninger som strider mot det som tidligere er oppgitt om identitet. Etter utl. § 62 annet ledd kan søknad om permanent oppholdstillatelse avslås dersom det foreligger tungtveiende innvandringsregulerende hensyn, herunder at utlendingen aktivt har motarbeidet avklaring av egen identitet etter ankomst til landet. Tilsvarende ordlyd fremgår av utf. § 8-5 tredje ledd (lengeværende barn), og vurderingen etter utl. § 62 annet ledd er ment å være den samme.

Hvis det under behandlingen av søknader om permanent oppholdstillatelse oppstår tvil om søkerens identitet og identiteten tidligere er vurdert som dokumentert eller sannsynliggjort, skal politiet sende disse sakene til UDI for behandling. Også andre saker der det framgår at det kan være tvil om identitet skal politiet sende saken til UDI for behandling. For generelt om politiets vedtakskompetanse ved søknad om fornyet tillatelse eller permanent oppholdstillatelse vises det til UDI rundskriv RS 2010-089 kapittel 2 og UDI rundskriv RS 2010-062 kapittel 2. For fornyelser av begrensede tillatelser vises det til UDI rundskriv RS 2013-017 og instruks fra departementet GI-11/2010. I kapittel 4.1.2 og 7.2.1 punkt 6 og 7 framgår det hvilke undersøkelser det kan være aktuelt å gjøre der det foreligger motstridende opplysninger om søkerens identitet, og hvilke oppgaver politiet har i den forbindelse. Det fremgår for øvrig av kapittel 7.2.1 punkt 2 at politiet skal foreta person- og dokumentkontroll ved alle søknader om fornyet og permanent oppholdstillatelse der fremlagt ID-dokument ikke er kontrollert tidligere.

I saker som er avgjort før AIDs daværende instruks AI-79/09 ble iverksatt 15. juni 2009 og hvor identitet har blitt lagt til grunn ved første gangs tillatelse som dannet grunnlag for permanent oppholdstillatelse, skal den oppgitte identiteten også legges til grunn ved behandling av søknad om permanent oppholdstillatelse. Dette skal gjelde selv om den oppgitte identiteten ikke ble dokumentert eller ansett som sannsynliggjort ved innvilgelse av førstegangs tillatelse, eller det ved innvilgelse av førstegangstillatelse ikke ble tatt uttrykkelig stilling til om oppgitt identitet ble ansett som sannsynliggjort.

Også ved søknader om permanent oppholdstillatelse for personer som er gitt beskyttelse, skal den identitet som ble lagt til grunn ved førstegangssøknaden, legges til grunn ved søknad om permanent oppholdstillatelse dersom det ikke er kommet inn nye opplysninger. Det innebærer at det ikke vil gjelde et selvstendig krav til dokumentert eller sannsynliggjort identitet ved søknad om permanent oppholdstillatelse for personer som er innvilget beskyttelse selv om deres identitet ikke er sannsynliggjort.

Dersom det kommer fram nye opplysninger om søkerens identitet i perioden mellom innvilgelsen av førstegangstillatelsen og fram til søknad om permanent oppholdstillatelse innleveres, må det vurderes hvilke konsekvenser dette skal få. Spørsmålene knyttet til vedkommende sin identitet kan få følger ved en eventuell senere søknad om permanent oppholdstillatelse, hvis disse opplysningene tilsier at søkerens identitet ikke kan anses dokumentert eller sannsynliggjort. I slike tilfeller skal det vurderes konkret om det er grunnlag for å kalle tillatelsen tilbake, eventuelt at det skal gis tillatelse som ikke danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, samt om det er grunnlag for utvisning, se kapittel 12. Det vises for øvrig til kapittel 4.1.2 og 4.2.2 som omhandler hva som skal til for å anse at en identitet er dokumentert eller sannsynliggjort i saker med motstridende ID-opplysninger.

10. Endring av registrerte ID-opplysninger

10.1. Hvilken myndighet som skal beslutte registrering av opplysninger

Etter at utlendingsmyndighetene har registrert ID-opplysningene om en søker, kan det være behov for å endre disse. Det kan bli aktuelt hvis det kommer inn nye opplysninger om utlendingens identitet før eller etter at det er fattet positivt førstegangsvedtak, for eksempel ved en anmodning fra utlendingen selv, via anonyme tips, fra andre norske eller utenlandske myndigheter eller fordi UDI på andre måter får nye opplysninger om utlendingens identitet.

Hvem som har myndighet til å endre registrerte ID-opplysninger avhenger av om utlendingen har fått tillatelse eller ikke. Fram til vedkommende har fått tildelt fødselsnummer (se under), er det utlendingsmyndighetene som foretar endringer i registrerte ID-opplysninger. Dersom politiet som førstelinje har saken til behandling, er det politiet som kan foreta endringene. Har politiet oversendt saken til UDI, er det UDI som har slik kompetanse. Når utlendingen har fått innvilget oppholdstillatelse eller beskyttelse, får vedkommende tildelt fødselsnummer i Det sentrale folkeregister (DSF). Fra dette tidspunktet er det bare folkeregistermyndigheten (skattekontorene) som har kompetanse til å endre navn, fødselsdato, statsborgerskap og andre opplysninger som er registrert i folkeregisteret.

Selv om det er skattekontorene som har kompetanse til å foreta endring av folkeregistrerte ID-opplysninger etter at det er gitt tillatelse, skal skattekontorene likevel ikke foreta endring i navn, fødselsdato eller statsborgerskap dersom endringen reelt sett dreier seg om en ID-endring uten å forelegge saken for UDI. Det er bare UDI som kan ta stilling til en ID-endring. Utlendingsmyndighetene la bestemte ID-opplysninger til grunn ved førstegangs vedtak. Disse kan ha vært avgjørende for søknaden. At søkeren har gitt uriktige opplysninger i første omgang, kan også medføre at tillatelsen kan tilbakekalles og søker utvises. Når skattekontoret vurderer det slik at endringen av navn, fødselsdato eller annet reelt sett innebærer en ID-endring, skal de sende saken over til UDI for vurdering. UDI skal i disse tilfellene fatte en formell beslutning om at det skal foretas en ID-endring eller ikke. Dersom UDI godtar ID-endringen, skal DSF i Skattedirektoratet ha et eget brev om dette. Skattedirektoratet foretar selve omregistreringen i folkeregisteret. Se mer om saksbehandlingsrutiner under 10.3.

En avgjørelse om å endre eller ikke endre de registrerte opplysningene til søker er en beslutning og kan ikke påklages.

10.2. Når er en endring av registrerte opplysninger en ID-endring?

Det kan være vanskelig å vurdere hvorvidt en forespørsel om endring av for eksempel navn eller fødselsdato reelt sett er en ID-endring eller ikke. I utgangspunktet kreves det alminnelig sannsynlighetsovervekt for å endre identiteten. Ved å oppgi ulike identiteter har imidlertid utlendingen ofte skapt tvil om sin identitet, og vedkommendes generelle troverdighet er dermed svekket. Hva utlendingen sier om sin identitet får i slike tilfeller mindre betydning, og det kreves klare holdepunkter i form av sikker dokumentasjon og verifiserte opplysninger for at identiteten kan endres. Det vises for øvrig til kapittel 4.1.2 og 4.2.2 som omhandler hva som skal til for å anse at en identitet er dokumentert eller sannsynliggjort i saker med motstridende ID-opplysninger.

Saksbehandleren i UDI må i alle saker om endring av registrerte ID-opplysninger først gjennomgå relevante dokumenter i utlendingssaken for å avklare følgende:

Saksbehandleren skal vurdere alle opplysninger, se kapittel 4 om vurdering av opplysninger om ID-elementer. Det vises for øvrig til UDI rundskriv RS 2010-109 om kvalitet i saksbehandlingen.

Dreier det seg om bytting av rekkefølge av navn eller små navneendringer, for eksempel fra Mohammed til Mohammad, kan dette ha bakgrunn i ulik transkribering og er trolig ikke en ID-endring. Navneloven i Norge er ellers liberal, så det er også mulig å endre til et helt annet navn uten at dette nødvendigvis innebærer en ID-endring. Endringer i fødselsdato behøver heller ikke alltid innebære en ID-endring, men dette avhenger litt av hvor stor endringen er og forklaringen til søkeren på hvorfor den registrerte datoen er gal. Har søkeren kommet som enslig mindreårig asylsøker, vil en senere endring av fødselsår ofte innebære en ID-endring. Søknad om endring av statsborgerskap vil som regel også være en ID-endring med mindre det dreier seg om endring på grunn av nye statsdannelser eller lignende. For eksempel kan en endring av statsborgerskap fra somalisk eller eritreisk til etiopisk ha stor betydning for om vedkommende fyller vilkårene for beskyttelse.

Folkeregistermyndigheten bør prøve å finne ut hvorfor utlendingen ønsker å endre sine registrerte ID-opplysninger. Den reelle årsaken vil ikke alltid samsvare med det som blir opplyst . Enkelte utlendinger har ankommet på falsk identitet og ønsker å ”få tilbake” sin korrekte identitet etter å ha oppholdt seg i riket en god stund. Det kan også være et underliggende motiv om for eksempel bedre pensjonsrettigheter eller trygdeutbetalinger som en ny registrert identitet kan gi. Dette gjelder spesielt ved ønske om å endre fødselsdato. Mulighet for familieinnvandring kan også være en årsak. Saksbehandleren må vurdere om saken bør sendes på uttalelse til utlendingen for å få nærmere informasjon om årsaken til navne- og/eller fødselsdatoendringen. Saker der skattekontoret kan få mistanke om at det reelt sett kan dreie seg om ID-endring, kan for eksempel være tilfeller der utlendingen først melder endring av navn og deretter søker om endring av fødselsdato. Reglene om endring av navn etter navneloven er som nevnt liberale, men dersom det søkes om endring av fødselsdato i ettertid, kan saken som helhet framstå som en ID-endring. Andre momenter i vurderingen som kan tilsi at det dreier seg om en ID-endring, kan være endringer til tidligere oppgitt navn eller et helt annet navn som er i samsvar med hjemlandets navnetradisjoner. Dersom en utlending ønsker å bli registrert med et helt annet navn i DSF, og påstår at det navnet som først ble oppgitt ikke var hans eller hennes korrekte navn, må dette å anse som en ID-endring. Det må uansett alltid gjøres en helhetlig konkret vurdering av opplysningene i saken. Når en person søker om endring av fødselsdatoen sin, er det viktig at skattekontoret innhenter opplysninger fra UDI om hvilke opplysninger som ble lagt til grunn i søknaden om oppholdstillatelse eller beskyttelse og hvilken dokumentasjon på fødselsdato som den gang ble fremlagt.

Taushetsplikten er ikke til hinder for at UDI utleverer slike opplysninger, jf. forvaltningsloven § 13b nr 5. Se også lov om folkeregistrering § 12 første ledd:

”Etter pålegg fra registermyndighetene plikter offentlige myndigheter uten hinder av lovbestemt taushetsplikt å gi de meldinger og opplysninger som er nødvendig for folkeregisterføringen.”

10.3. Saksgang ved endring av registrerte ID-opplysninger

10.3.1 Før vedkommende er registrert bosatt i folkeregisteret

Har søkeren en sak til behandling i UDI, skal UDI vurdere om det er grunnlag for å endre opplysningene. UDI må i alle saker om endring av registrerte ID-opplysninger først gjennomgå samtlige dokumenter i utlendingssaken for å avklare hvilke ID-opplysninger som tidligere er oppgitt og hvor sannsynlig opplysningene er, se over under kapittel 10.2.

Saksbehandleren må vurdere om det skal foretas en verifisering, DNA-test, aldersundersøkelse, politiintervju, anmeldelse, tilbakekall, utvisning osv. Det vises til UDI rundskriv RS 2010-024 om utvisning og UDI rundskriv RS 2010-021 om anmeldelser. Blir det lagt fram nye dokumenter i saken, skal disse oversendes til PU (beskyttelsessaker) eller politidistriktet (oppholdssaker) for dokumentkontroll (ekthetsvurdering), se UDI rundskriv RS 2011-040 Personkontroll og kontroll av originale identitetsdokument ved søknader om visum og oppholdstillatelse.

10.3.2 Etter at vedkommende er registrert bosatt i folkeregisteret

Når personer som har fått innvilget en oppholdstillatelse og dermed er registrert i folkeregisteret søker om endring av navn, fødselsdato eller andre ID-opplysninger, er det skattekontoret som skal vurdere søknaden og eventuelt registrere endringene. Som nevnt over, må skattekontoret likevel alltid vurdere om det reelt sett dreier seg om en ID-endring. I så fall skal saken sendes over til UDI for vurdering.

Når UDI mottar en henvendelse om endring av navn eller fødselsdato etter at det er fattet vedtak i saken, skal saksbehandleren vurdere om det er en ID-endring eller ikke. Slike henvendelser kan komme fra søkeren selv, fra skattekontoret (se forrige avsnitt) eller fra andre etater. UDI kan også på eget tiltak beslutte endring av identiteten. UDI skal da alltid ta kontakt med utlendingen for å la vedkommende uttale seg, jf. utf. § 17-7 tredje ledd. Dersom det dreier seg om en ordinær navneendring etter navneloven eller en endring av fødselsdato som ikke indikerer at det er ID-endring, skal vedkommende henvises til skattekontoret. Kom henvendelsen fra skattekontoret, sender UDI svar til skattekontoret om sin vurdering. Vurderer UDI det slik at det ikke dreier seg om en ID-endring, informeres skattekontoret om dette. Skattekontoret registrerer så endringene. Hvis det kan dreie seg om en IDendring, bør den innvilgede tillatelsen tas opp til ny vurdering. Ved vurderingen av om de nye opplysningene skal legges til grunn, må alle punktene som nevnt under kapittel 10.3.3 vurderes.

Dersom utlendingen fremmer en ny søknad til utlendingsmyndighetene, og oppgir en annen identitet enn den registrerte, for eksempel ved søknad om fornyet oppholdstillatelse, skal UDI enten avslå søknaden, eller foreta en beslutning om endring av identiteten. En beslutning om endring av identiteten kan ikke påklages. Deretter fattes det vedtak med den nye identiteten. Sistnevnte er et enkeltvedtak som kan påklages.

Selv om UDI finner at de nye ID-opplysningene kan legges til grunn, skal normalt ikke den gitte tillatelsen omgjøres med de nye ID-opplysningene. UDI må først forhåndsvarsle utlendingen om tilbakekall av gitte tillatelser, samt vurdere utvisning og anmeldelse. Hvis det ikke er grunnlag for utvisning, kan det vurderes om vilkårene er oppfylt for å gi en ny førstegangstillatelse med de nye ID-opplysningene.

Folkeregisteret tildeler fødselsnummer til nyfødte etter tilsendt fødselsmelding før oppholdstillatelse blir gitt. I noen tilfelle kan det være behov for å endre identiteten til barnet. Dette kan for eksempel forekomme når mor og far har forskjellig statsborgerskap og deres hjemlands statsborgerlovgivning angir et annet statsborgerskap for barnet enn folkeregisteret har tildelt. Også i disse tilfellene må UDI anmode folkeregisteret om endring.

10.4. Samhandlingen mellom DUF/NORVIS og DSF

DUF og NORVIS er de saksbehandlingsverktøyene som brukes i utlendingsforvaltningen for å registrere opplysninger om utlendinger som søker tillatelser etter utlendings- og statsborgerloven. De oppdaterer og henter informasjon fra Utlendingsdatabasen (UDB).

Opplysninger om utlendingers personalia blir overført automatisk fra UDB til DSF første gang utlendingsmyndighetene innvilger en oppholdstillatelse som gir grunnlag for registrering i folkeregisteret. Alle utlendinger som trenger oppholdstillatelse skal registreres som bosatt i Norge når vedkommende kan legge fram en oppholdstillatelse med mer enn seks måneders varighet, se forskrift om folkeregistrering § 4-2. Utlending som søker beskyttelse i Norge regnes som bosatt først fra det tidspunktet vedkommende får innvilget beskyttelse eller oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket.

På grunnlag av oppholdstillatelsen blir utlendingen registrert i DSF og tildelt fødselsnummer.

Når opplysninger blir endret i DSF, blir endringen overført fra DSF til UDB (forutsatt match på sentrale personopplysninger). Når en utlending er registrert i DSF, skal utlendingsmyndighetene ikke registrere endringer av registrerte personopplysninger i DUF/NORVIS.

Det vises for øvrig til vedlegg 1 om rutiner for registrering av ID-opplysninger, herunder om hvordan dette skal gjøres i DUF/NORVIS.

10.5. Samhandlingen mellom DUF og Schengen Informasjonssystem (SIS)

Ved vedtak om utvisning og innmelding i SIS på en utlending, skal UDI registrere selve innmeldingen i SIS i en egen arbeidsoppgave i DUF. Når innmeldingen i SIS registreres i DUF overføres ID-opplysningene til SIS. Når IDopplysninger endres i DUF medfører dette at det automatisk går en endringsfil (datafil) til SIS.

Ved overføring fra DUF til SIS av ID-opplysninger, overføres i tillegg også andre identiter søker har operert med (alias-identiteter) og dobbelføringer som er registrert i DUF. Utlendingsmyndighetene må påse at slike andre identiteter blir registrert korrekt i DUF. Dette gjøres via arbeidsprosessen som registrerer dobbeltføring/alias slik at de alias-identiteter som skal overføres til SIS vises i nedre halvdel av navneoversikten på personen. Hvis dette ikke blir gjort korrekt, vil alias-identitetene ikke bli overført til SIS.

Hvis det er lagt inn foto i DUF ved registrering av personopplysninger, vil foto kunne legges ved en innmelding i SIS. Det er også mulig å legge på foto i ettertid på en melding som allerede ligger i SIS. Det er derfor viktig at foto av utlendingen blir registrert inn i DUF.

I feltet «Fødested» ved registrering av personopplysninger i DUF, skal det kun stå navnet på det stedet personen ble født (byen eller landsbyens navn - aldri adresse eller annen unødig informasjon). Dette fordi opplysninger i Fødestedsfeltet også overføres til SIS.

11. Konsekvenser av å oppgi uriktige ID-opplysninger

11.1 Generelt

Når en ny identitet blir lagt til grunn, må saksbehandleren vurdere om utlendingen tidligere har oppgitt uriktig identitet overfor utlendingsmyndighetene og om vedkommende har utgitt seg for å være en annen person, fiktiv eller reell, se kapittel 10.

Saksbehandleren skal vurdere om det er grunnlag for å tilbakekalle tidligere gitte tillatelser eller norsk statsborgerskap. Saksbehandleren må også vurdere om det foreligger et straffbart forhold etter norsk rett og om forholdet skal anmeldes, se UDI rundskriv RS 2010-021 Politianmeldelse ved grovt brudd på utlendingsloven og instruks fra departementet GI-08/2015. Påtalemyndigheten ved Riksadvokaten kan gi innspill om hvilke vilkår en eventuell anmeldelse skal fylle for å kunne få en rask og effektiv straffesaksbehandling. Riksadvokaten utga retningslinjer for rapportering av falske identiteter i mars 2011 med referanse Ra 10-235, samt retningslinjer for påtalebehandling av straffbare handlinger som avdekkes i utlendingssaker mv. av oktober 2008 med referanse Ra 05-370.

11.2. Tilbakekall av tidligere tillatelser

Dersom utlendingsmyndigheten kommer til at utlendingen er gitt en tillatelse med uriktig identitet, skal alle tillatelser gitt med den gamle identiteten som hovedregel tilbakekalles.

Utlendingsmyndighetene har tidligere i en del tilfeller innvilget oppholdstillatelser uten begrensinger til utlendinger til tross for at identiteten deres ikke var sannsynliggjort fordi søkeren opererer med flere identiteter. En del av disse utlendingene forsøker i ettertid å dokumentere en av identitetene ved å legge fram nye opplysninger. En del utlendinger kommer fra land uten fungerende sentraladministrasjon, det er av andre grunner umulig å fremskaffe reisedokument, eller hensynet til utlendingens sikkerhet tilsier at vedkommende ikke kan kreves å kontakte hjemlandets myndigheter. I slike saker kan UDI ofte ikke innhente dokumentasjon som gjør at de nye ID-opplysningene kan legges til grunn. I slike tilfeller skal tidligere tillatelser som hovedregel ikke tilbakekalles.

Dersom utlendingsmyndigheten kommer til at utlendingen skal innvilges en oppholdstillatelse med den nye identiteten, for eksempel fordi søkeren etter lang botid har en særlig tilknytning til Norge, skal utlendingen som hovedregel gis en førstegangstillatelse med den nye identiteten. Dette innebærer at utlendingen må begynne på nytt med å opparbeide seg botid i Norge for å få permanent oppholdstillatelse.

Dersom utlendingen ikke kan klandres for at de uriktige ID-opplysningene ble registrert i DUF/NORVIS og DSF, kan UDI likevel innvilge tillatelsen med den nye identiteten uten å tilbakekalle de underliggende vedtakene. Barn vil for eksempel ofte ikke kunne klandres for at foreldrene ga feil ID-opplysninger ved første gangs søknad om opphold i Norge. Dersom utlendingen etter tilbakekall har rett til ny fremtidig oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 28, skal tillatelsen bare gis med ett års varighet av gangen, og ikke tre år, jf utlendingsforskriften § 10-13 og instruks fra departementet GI-08/2015 om utlendinger som har rett til internasjonal beskyttelse, men som tidligere har hatt oppholdstillatelse under falsk identitet.

11.3. Utvisning og tilbakekall av statsborgerskap

Å oppgi uriktig identitet til norske myndigheter vil være en overtredelse av utl. §§ 83 og 108 bokstav c og utvisning med fem års eller varig innreiseforbud skal vurderes, se UDI rundskriv RS 2010-024 Utvisning etter utl. §§ 66, 67 og 68 - brudd på utlendingsloven og/eller straffbare forhold. Saken skal derfor oversendes utvisningsenheten i UDI for vurdering av anmeldelse og utvisning.

Dersom søkeren er norsk statsborger skal saken oversendes statsborgerenhetene i UDI for vurdering av tilbakekall av statsborgerskapet.

 

Stephan Mo
avdelingsdirektør

Kontakt: Analyse- og utviklingsavdelingen, Regelverksenheten

Siste endringer
  • Endret: RS 2012-009 Registrering, vurdering og endring av ID-opplysninger i saker etter utlendingsloven (05.01.2017)

    Rundskrivet er revidert med nye kapitler om førstelinjens oppgaver i den innledende saksbehandlingen, herunder om person- og dokumentkontroll, opptak av foto, skanning av dokumenter og utvidet kontroll ved mistanke om uriktig identitet. Det er gjort endringer i kapitlene om PUs og UDIs oppgaver i den innledende saksbehandlingen, og i kapitlene om vurdering av identitet der søker er medfølgende barn.

  • Endret: RS 2012-009 Registrering, vurdering og endring av ID-opplysninger i saker etter utlendingsloven (01.10.2016)

    ID-rundskrivet  punkt 3 og punkt 9 er oppdatert som følge av endringene i utl. § 62 som trer i kraft 1. oktober 2016.

  • Endret: RS 2012-009 Registrering, vurdering og endring av ID-opplysninger i saker etter utlendingsloven (20.08.2015)

    Mindre oppdatering i rundskrivets punkt 11.1 og 11.2 ved at det er tatt inn henvisninger til instruks GI-08/2015 Utlendinger som har rett til internasjonal beskyttelse, men som tidligere har hatt oppholdstillatelse under falsk identitet.

  • Endret: RS 2012-009 Registrering, vurdering og endring av ID-opplysninger i saker etter utlendingsloven (16.06.2015)

    Det er foretatt noen mindre justeringer i vedlegg 2 og 3 til dette rundskrivet.

  • Endret: RS 2012-009 Registrering, vurdering og endring av ID-opplysninger i saker etter utlendingsloven (27.05.2015)

    ID-rundskrivet er revidert og inneholder nye kapitler med retningslinjer for behandling av saker der det er motstridende opplysninger om søkers identitet, og rutiner for samhandlingen mellom DUF og SIS. Videre er det foretatt en rekke endringer og presiseringer i kapitler med oversikt over de ulike etatenes ID-oppgaver, definisjoner og om hvordan ID-opplysninger vurderes. I tillegg har rundskrivet har fått to nye vedlegg med veiledere for registrering og endring av ID-opplysninger.

  • Endret: RS 2012-009 Registrering, vurdering og endring av identitetsopplysninger i saker etter utlendingsloven (24.01.2014)

    Redaksjonen har foretatt små redaksjonelle og språklige oppdateringer.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen